Paradis

Skjønner at jeg kanskje skremte noen med kombien død og Mexico. Det falt meg faktisk ikke inn, rett og slett fordi det visstnok ikke er så mye problemer med narko i delstaten. Slik jeg har skjønt det, i hvert fall. For styresmaktene er det urbefolkningen som er problemet, derfor har de plassert 1/3 av militæret sitt i Chiapas. Veldig spesielt, med tanke på at de kanskje heller burde vært i nord, der narkoproblematikken faktisk er et reelt problem.

Derfor valgte jeg å kalle dagens blogginnlegg for Paradis. Eller, det var en liten hvit løgn. Jeg hadde bestemt meg på forhånd. Og jeg må nesten snakke litt mer om Døden. For denne bloggen handler slettes ikke om at Døden har blitt drept og kommet seg til Paradis. For dit kommer han ikke. St. Peter kommer til å nekte ham tilgang inn Perleporten og sende ham rett til helvete.

Men, for å være litt mer positiv, så plager Døden meg mindre og mindre. Kanskje han innser at døden er nær og han har innfunnet seg med det. Roet seg ned på sine eldre dager, liksom. Eller så har jeg rett og slett blitt vant til ham. Døden, altså.

Tilbake til Paradis, aka koordinator Ingrids ringe hjem langt oppi fjellene, sånn ca. 15 minutter i bil fra Putahuset og sentrums fargerike nabolag. Paradis er som The Shire i Ringenes Herre. Eller litt som hyttehuset til Kate Winslet i The Holiday. Skikkelig sukkersøtt og koselig murhus i to etasjer omringet av en gigantisk hage jeg lett hadde klart å gå meg vill i. Og rett utenfor bakdøren, står det et ferskentre i full rosa blomst, omringet av andre busker og trær jeg ikke kan huske å ha sett. Og best av alt - vakker utsikt, frisk fjelluft og naturlig stillhet. Og en peis som er formet som en katt. Det må man jo bare like! Paradis, med andre ord.

Går fortsatt mer eller mindre rundt i lettere barnslig koma og synes alt jeg ser er fantastisk fascinerende. I dag så vi en levende reklame utenfor en av byens mange mobilbutikker: En svær svart høyttaler, som spyr ut latin-amerikanske poprytmer, ved siden av, en snerten dame, ikledd superstramme jeans, en topp som rekker henne til rett over navelen og et missebånd som de har i Miss Universe, sånn bortsett fra at tittelen på denne var Telcom, navnet på mobilbutikkjeden. Og hva gjorde dama? Hun delte ikke ut flyers med knallgode tilbud, hun holdt ikke et skilt med pil mot butikken eller hoiet folk inn. Neida, hun vrikket bare på hoftene i takt med musikken og så så sexy ut som hun maktet. Meget sært. Og rett og slett ikke til å unngå å stirre på. Alternativ karrierevei? Oh yeah! Må bare lære meg å danse i takt, først.

Ellers digger jeg de fargerike klærne kvinnene her går i. Mange har tykke skjørt, ser nesten ut som et svart hårete teppe de har surret rundt livet og festet med tykke strikkbelter, som er vevet med litt blingete sølvtråd. På overkroppen har de tunikaaktige skjorter med vakre broderier, ofte blomster, i knallsterke farger. På ryggen, i en sjallignende bæresele, sitter deres små og skuer ut over verden. Eller sover. Og ser generelt veldig, veldig søte og fredfulle ut. Love it, altså! Føler meg som en skikkelig slask ved siden av dem, der jeg subber rundt i mine space-a Ecco-sko, en kjedelig blå bukse og en blass, ensfarget tunika. Typisk turist, heter det vel..

Noe som irriterer meg litt, eller faktisk ganske mye, er at jeg har følelsen av at halve Skandinavia har flyttet hit sammen med oss. Reiser jo ikke til den andre siden av verden for å høre dansk, svensk og norsk hvor enn jeg beveger meg. Meksikanerne digger visstnok svensker, som de kaller suecas, som i følge vanntette kilder ofte figurerer i lokale pornofilmer. Så kanskje de ønsker dem her. Og jeg skjønner jo at de kommer hit, for det er jo kjempefint her, samtidig synes jeg godt de kan pelle seg tilbake. Gjelder selvsagt ikke oss, da:)

Men! har glemt å fortelle om markedet her, der absolutt ALT kan kjøpes. Hva med en snasen FunStation, altså en blåkopi av Playstation? Eller lilla eller rosa bønner? Blomsteroppsatser? Grisehoder? Død kylling, inkludert hode og bein (aka slik Døden kommer til å se ut når jeg er ferdig med den)? Alt, med andre ord. Digger markeder, minner meg om Midtøsten, fulle av farger og labyrintaktige smug. Lukter ikke godt i kjøttmarkedet her heller, men det får man bare leve med. Puste med munnen, puste med munnen!

Har fortsatt ikke spist ordentlig mais her. Skuff. Og har fortsatt ikke blitt helfrelst av maten, enda jeg fikk beskjed om at jeg kom til å bli feit etter et opphold i landet, fordi maten er så sinnsykt god. Liker avocadoene, da. Men er sterkt skuffet og sjokkert, akkurat som Siv Jensen, over at avocado ikke heter avocado her. Hallo?! I så mange år har jeg levd på en løgn, spredd vranglære om at avocado er et lånord fra spansk. Også kommer jeg hit og finner ut at det heter aguacate. Føler meg regelrett lurt. Men det er greit. De er billigere enn i Norge og i det minste modne. En skinnmager trøst.

Da har jeg ikke noe mer på hjertet. NOT!

Følg med videre, så får dere kanskje vite hva det er!

Hasta luego ;)

Døden

Ikke akkurat overskriften dere venter på når jeg skriver mitt første blogginnlegg fra Mexico. Men jeg kan love at det handler lite om død. Eller, vent, det handler ganske mye om død.

Døden vekker meg opp hver eneste dag. Til samme tid. Jeg har aldri sett den, men den klarer ikke vente til en mer human tid enn klokken 5 med å vekke meg. Og den galer. Og galer. Og galer. Jeg har flere ganger forestilt meg hvordan jeg skal finne Døden, knekke nakken på den, deretter rive av én og én fjær før jeg så koker suppe av den. Eller hva man nå bruker hanekjøtt til. Dødens suppe, det hadde vært noe!

Og hvorfor kaller jeg den Døden? Helt logisk. Lillesøster spurte meg om jeg hadde funnet navnt på denne fordømte skapningen, og da svarte jeg sporenstreks Døden. Og Døden ble det.

Det er lite realistisk at jeg kommer til å drepe Døden (selv om det utvilsomt høres kult ut). For det er så mye annet å finne på i San Cristóbal! Har flere dager vurdert å skrive et innlegg, men har ikke følt at jeg har gjort nok til å kunne gi en ok beskrivelse. Men i dag, mens jeg hører kirkeklokkene kime i bakgrunnen, i dag har jeg masse å skrive om!

Vi har jo ikke vært her så veldig lenge, vi landet sent tirsdag, og siden har det gått slag i slag. Vi har begynt på en kvasispråkskole, der de egentlig ikke lærer oss spansk, men snakker spansk og regner med at vi forstår det. Skolen heter Bats'il ko'p og er ord fra et av stammespråkene de snakker i Chiapas, tsotsil, og betyr det gode ord. Hvilket betyr at jeg i hvert fall har lært NOE på skolen. Hurra!

Byen ligger på 2200 meters høyde, og selv om vi er i Mexico er det riktig så kaldt! Om natten blir det ganske kjølig, enda vi ligger i soveposer og i ullundertøy. Om dagen kan det bli t-skjortevær, eller det kan regne. Ikke godt å si. i dag begynte dagen med t-skjortevær men nå ser det sannelig ut til at det kommer til å regne!

Vi bor i "Brigadehuset", eller horehuset, som jeg liker å kalle det. Vi er riktignok åtte jenter og to gutter. Men horete er vi strengt tatt ikke. Årsaken til det lekre navnet er rett og slett at noen har tagga "puta", hore, på husveggen vår. Derav navnet horehuset. I går var vi på workshop hos en veldig kul medieorganisasjon som heter Pro Medios. Paco, lederen, spurte hvor vi bor. Og folk sier adressen og forklarer. Joda, han fikk vel en viss oversikt. Så la jeg bare til at det står hore på huset, og da visste han hvor det var med én gang. Praktisk.

Men tilbake til byen. Det jeg digger er at alle husene og dørene er i forskjellige farger. Vårt hus, som er i to etasjer og ganske romslig, er gult med røde dører. Med puta tagga på i rosa. Nice! Et av favoritthusene mine er blått med gule dører og mosaikk over og er dessverre et hotell, men det som er genialt her er at skilt og navn overhodet ikke dominerer. Alt er tonet ned. Gir for eksempel forbi Burger King utallige ganger, uten å faktisk se at det var Burger King! Great success!

Begynner å få en halvveis forståelse av byen. Gatene er i kvadratur, så det er veldig lett å rote seg bort for en som ikke har retningssans. Men er heldigvis ikke den som har dårligst retningssans, så jeg går kry (ikke som en hane, nei) rundt og viser vei for de som ikke er like begavet (eeeh), som meg. :P

Vi vet fortsatt ikke hvem vi skal ut på landsbygda med eller hvor vi skal reise. Det eneste jeg vet er at vi kanskje ikke får dusje på 3-4 uker, ikke kan regne med elektrisitet eller mobildekning. Og dermed ikke internettilkobling. OMG!! OG at vi kanskje skal sove i hengekøye. Trenger vel strengt tatt ikke mer info enn det?

Var så mye jeg skulle si.. Men nå har jeg glemt det. Kommer vel på det etter hvert.

Hei så lenge :)

The Revolution Will Not Be Televised

Nok en gang har mørket lagt seg over Kairos gater. Bare noen steinkast unna pågår fortsatt gatekampene som så langt har ført til at minst ni mennesker er drept og flere hundre skadet.

Allerede tidlig i går visste vi at situasjonen var alvorlig. En av våre italienske samboere Laura, som tilfeldigvis også fylte 26 år i går, kom plutselig tårevåt ut fra rommet sitt etter å ha fått en telefon fra sin kjære. Samer kunne fortelle at hans bror, far til to små barn, hadde blitt skutt i magen av militærpolitiet. Han er riktignok en av de som alltid står i frontlinjen under demonstrasjonene, og det er ikke første gang han blir skadet under en demonstrasjon, men det er like fullt en sterk beskjed å få. Lenge visste vi lite. Han skulle operere det vi antok var en gummikule ut av magen. Kulen var ikke av gummi, hadde soldaten som skjøt truffet en annen plass, hadde han sannsynligvis vært død i dag.

Under Lauras bursdagsselskap senere på dagen kom kjæresten til den andre italienske jenta hjem etter å ha brukt dagen på å fotografere demonstrantene. Han så sliten ut, og da en av de andre spurte ham hvordan dagen hans hadde vært, svarte han bare "svært vanskelig". Kameraet hans var stappfullt av sterke bilder og videoer. Videoer av militærpolitiet, som står strategisk plassert på taket til et bygg og kaster betongbiter på mer eller mindre forsvarsløse demonstranter i gatene. De fleste av soldatene på taket er sivile, men noen er også uniformerte. Andre bilder viser gater pepret med stein, sinte demonstranter, for det meste menn, som nekter å la seg undertrykke av et gjennomkorrupt regime.

En ting jeg virkelig har forstått mens jeg er her, er hvor liten del av revolusjonen vi faktisk får ta del i når vi befinner oss flere hundre kilometer unna. Media fanger ikke opp en brøkdel. Den spente stemningen fanges ikke opp. Folks oppgitthet. Folks engasjement. Må si det er inspirerende å være her, for de fleste jeg møter har en historie å fortelle, en mening å komme med. Og der jeg hadde trodd at de fleste var enige, tok jeg grundig feil. Noen er glade for det som skjer, andre ikke. En tur i det velkjente turistmarkedet Khan el-Khalili bekrefter det siste. Året som har gått har vært det dårligste på lenge, og når det endelig er noen turister som vandrer rundt i de smale gatene, er selgerne mer aggressive enn noen gang, nærmest desperate.

Det er trist å stå opp til beskjeden om at ni mennesker er drept, men nesten verre å stå opp til en ekstremt provoserende statsministertale. I talen hevder Kamal al-Ganzouri, i likhet med f.eks. Syrias diktator Bashar al-Assad at militærpolitiet kun har forsvart seg mot demonstrantene. At de har handlet i selvforsvar. Men bildene viser noe annet. Videoene viser noe helt annet. Det å motbevise Ganzouri er en smal sak.

Videre hevder han at sammenstøtene nå er et direkte angrep på revolusjonen i februar. Hvilken revolusjon? For sist gang jeg sjekket hadde ikke regimet som satt frem til januar/februar forsvunnet. Provoserende. Ikke skjønner jeg hvorfor regimet spiller kortene sine på den måten de gjør heller, for en slik tale vil bare bidra til mer sammenstøt, mer sinne blant folket. Spesielt når den 79 år gamle statministeren, som var statsminister i landet under Mubaraks regime på slutten av 1990-tallet, er det tydeligste tegnet på at regimets tid i Egypt overhodet ikke er over.

Mange beskriver stemningen på Tahrir og områdene rundt som mer spent enn i januar/februar. La oss håpet at færre slipper å bøte med livet i tiden fremover. Jeg er redd det er et urealistisk håp i en kaotisk egyptisk hverdag.

Den lykkelige araber og andre historier fra Verdens Mor

Det er kaldt i Kairo. Varmt i Kairo. Og så kaldt igjen. På gradestokken står det riktignok 21 grader. Jeg registrerer -4 i Oslo, men der er det legitimt å gå med fluffy dunjakke. Det er det ikke her. Eller jo, noen gjør jo det også, som den lykkelige araber som uten forvarsel har flyttet inn i guttas leilighet i Mohandiseen.

Han dukket visst bare opp en dag for rundt fire uker siden, og har siden okkupert en av de to sofaene i leiligheten. Han er skinna, går i altfor store hip hop-aktige klær - blant annet en diger gul boblejakke. Gutta har døpt ham Den lykkelige araber, fordi han er fra Jemen - Arabia Felix aka Happy Arabia, som er en gammel betegnelse for den sørligste delen av den arabiske halvøy (Google it).

Fikri, som han egentlig heter, er derimot langt i fra det jeg vil karakterisere som en lykkelig araber. Han har et særdeles sært og negativt menneske- og verdenssyn, og mener Jemen er verdens navle. Det beste stedet i verden. Europa er dritt og gjennomkorrupt. Amerika er dritt og gjennomkorrupt. Men ikke Jemen. Det er det beste stedet i verden.

Han har generelle problemer med å akseptere at Kairo i lange tider har blitt betegnet som Umm ad-Dunya, altså Verdens mor, og mener å kunne bevise at dette egentlig er en beskrivelse av godeste Jemen. Og at alle mennesker stammer fra Jemen. Men for all del. Jeg skal ikke forfekte et etnosentrisk menneskesyn. Vil bare påpeke at Jemen er verdens minst likestilte land i verden (ifølge World Economic Forum), Den arabiske verdens fattigste land og et av de fattigste i verden. De har ingen minstealder for ekteskap, huser rundt 200.000 somaliske flyktninger og al-Qaida har fått et solid fotfeste i landet.

Men livet mitt her kretser overhodet ikke rundt den lykkelige araber, jeg finner ham bare usedvanlig interessant. Etter snart en uke her har jeg gjort en del nye tanker om Kairo, her jeg sitter på en erverdig kafé på den grønne øya Zamalek og lever et lykkelig liv blant Egypts overklasse. Synd, men sant. Og samtidig ikke så veldig synd og egentlig ganske behagelig. En kaffe koster rett over 10 kroner, en lunsj 20. Behagelig.

Bydelen Mohandiseen besøkte jeg kun en eneste gang da jeg bodde her sist. For meg er det som å bo på et helt nytt sted, et nytt arabisk land. Oppførsel, mentalitet og stemning er annerledes. Annerledes på en positiv måte. Lite minner om det Kairo jeg forlot lille julaften for nøyaktig fem år siden, og som jeg overhodet ikke kunne tenke meg å vende tilbake til med det første. Da hadde jeg vært her i et halvt år, hvem vet hva jeg hadde skrevet på bloggen om fem måneders tid. Tok for moro skyld et lite tilbakeblikk på bloggen jeg skrev 6. desember 2006. Da var overskriften "Ekte julegrøtt, gløgg og marsipan, takk!". Jeg gledet meg til hjemreise og var nærmest rystet over at det hadde regnet to dager på rad. TO HELE DAGER!

Nå ofrer jeg ikke advents- og juletiden en eneste tanke, hadde det ikke vært for julekalendrene jeg kjøpte til guttene er det fint lite som minner om jul. Sånn bortsett fra at Alfa Market har en svært julenisse som spiller på en saxofon i inngangen og Merry Christmas i tacky glitterdekkede bokstaver på fasaden. Jeg laget grøt på lørdag og gjemte en mandel i den, men ingen merket det. Og i dag er det tredje søndag i advent og stearinlys står overhodet ikke på plakaten.

Men sånn bortsett fra å være overfladisk koser jeg meg faktisk glugg ihjel på skolen, til tross for at jeg må opp kl. 07:50 hver morgen for å rekke kurset fra 09-11. Jeg må gjøre lekser, og timene går stort sett i å høre en tekst, gå igjennom vokabularet og diskutere teite historier. Noe som egentlig er koselig. Vi er bare fem stykker og læreren ligner skremmende mye på Mr. Bean. Bare den arabiske versjonen.

Skolen ligger rett i nabolaget, men jeg tar taxi dit hver dag, fordi jeg ikke aner hvordan jeg kommer meg dit til fots. Meg i et nøtteskall, vil dere si. Helt rett, vil jeg svare. Men så koster det bare ca. seks kroner for taxituren. Og for å fortsette å være overfladisk så er det en ting som jeg digger med "nye" Kairo - det faktum at de har fått hvite, nye taxier med taksameter! Den daglige taxisjåførfrustrasjonen er nærmest ikke-eksisterende. Jeg betaler det som står på taksameteret, tipser kanskje ett pund ekstra og forlater taksien glad og fornøy. Hadde riktignok en litt hissig episode i dag - for første gang på denne turen. Vi var dumme nok til å sette oss inn i en av de svarte, gamle og forhatte taxiene som egentlig ikke har taksameter og som det kan virke som er limt sammen med Karlsons klister, men som hvert øyeblikk kan falle fra hverandre.

Da jeg fikk øye på taksameteret tenkte jeg i mitt stille sinn at det var null stress, og vi ba pent den ekstremt skjeløyde taxisjåføren om å kjøre oss til Zamalek et lite stykke unna. Ikke noe problem for ham, vi setter oss inn og han begynner å kjøre. Jeg ser at taksameteret ikke er på, påpeker det, hvorpå han sier at det ikke fungerer. Standard. Eller egentlig ikke, for ingen av sjåførene har prøvd seg på det den siste uken jeg har vært her. Og da klinket tyrkisk peppergenet inn og jeg ble riktig hissig. Sa at han måtte skru på taksameteret, ellers ville vi ikke kjøre med ham. Han nektet og ville diskutere pris, vi ba om å bli satt av og det var til syvende og sist helt greit. En siste gang klaget han og sa "jeg ber jo bare om 10 pund, det er jo ikke sånn at vi snakker om 1000". Sant nok, og det hadde ikke kostet særlig mer med taksameter, men et prinsipp er da sørenmeg et prinsipp.

Da Magnus først klatret inn i taxien, før vi innså at han var en drittsekk, smelte han igjen døren litt hardt, selvsagt ikke med vilje. Sjåføren påpekte da at han ikke måtte smelle den igjen så hardt. Sikkert fordi han var redd for at taxien skulle falle fra hverandre. Da jeg gikk ut etter vår lille diskusjon, sørget jeg for å smelle den ekstra hardt igjen, bare for å gjøre han enda surere enn han allerede var. Og sur ble han selvsagt.

Da jeg hadde kommet meg ordentlig ut skrek han Himar, eller esel, etter meg. Jeg svarte på samme høflige måte, for det er jeg tross alt oppdratt til. Og spurte i samme slengen hva som var galt med ham. Resultatet var en lite fornøyd taxisjåfør som det regelrett røk ut av ørene på. Så kom han med en lettere frekk bemerkning som Knut Eirik og ikke jeg hørte. Var vel noe a la "kvinnfolk og tomflasker" (eller, ikke helt, nå tok jeg meg sannelig kunstnerisk frihet. Han sa mouzza, kjerring, eller noe i den dur, uansett veldig nedlatende). Knut Eirik skrek et frekt ord til ham og spyttet (!) på taxien hans.

Sjåføren med de ekstremt skjelende øynene gikk da ut av taxien, vi er usikre på hvem han egentlig henvendte seg til fordi øyene så hver sin vei. Men han skrek i hvert fall til en av oss at han hadde jo bedt oss om å ikke smelle døren hardt igjen! Dette skrek han mens to egyptiske karer, som tilfeldigvis hadde fått med seg vår lille feide (eller hva søren man skal kalle det), holdt ham i hver sin arm for å stoppe hva det nå det var han ville gjøre med oss. Og der stoppet også vår lille feide. Vi fant oss en annen taxi med taksameter og kom oss trygt til Zamalek. Den sinte, ekstremt skjeløyde taxisjåføren med det stygge svarte skrapet av en bil (aka Karlsons Klister-taxi) forsvant bannende ut i Kairo-kaoset. Håper jeg aldri ser ham igjen. Har i det minste lært at jeg bare skal gå for de hvite taxiene. Og det gikk jo bra også denne gangen. Al-Hamdulillah.

Da jeg var her sist var noe av det jeg hatet aller mest, sånn bortsett fra taxisjåførene, den konstante trakasseringen av kvinner. Den gang bodde vi midt i løvens hule, i såkalte Downtown/Wust el-Balad, noen stenkast unna Tahrir. Veien til skolen tok under ti minutter, noe som daglig føltes som en hel evighet. Gikk sømmelig kledt, og for å distrahere meg selv hadde jeg musikk i ørene og ofte solbriller på. Men det hjalp ikke. I desember det året ble det rett og slett for mye. Det var en av de dagene hvor du ønsker å være usynlig, men nok en dag da hvert eneste mannfolk på hvert eneste hjørnet MÅTTE slenge én, to eller tre bemerkninger min vei. Ikke nødvendigvis negative bemerkninger, det kunne være alt fra "Welcome to Egypt, you look beautiful", til "hore" og andre styggheter.

Denne gangen har det vært lite trakassering - heldigvis. Muligens fordi jeg bor i en mer vestlig del av byen nå (Burberry er tross alt vår nærmeste nabo). Den eneste gangen jeg har blitt forsøkt trakassert fysisk var da vi var tilbake på Tahrir, i en av sidegatene. Etter å ha tatt en ekstremt vemodig runde rundt de en gang så kjente gatene i Downtown/sentrum, og det sakte, men sikkert, hadde sunket inn at Kairo sentrum overhodet ikke er det det en gang var, kom det en mann bort og begynte å småprate mens vi vandret inn i Kairo-natten. Han sa både det ene og det andre, og for å være helt ærlig virket han ikke akkurat oppegående. Joda, de sedvanlige høflighetsfrasene ble vekslet, vi var fra Norge, hurra for det, velkommen til Egypt, er du gift, din mann er en heldig mann. Bla, bla. Og så sa han noe jeg ikke hørte så jeg bøyde meg nærmere ham. Da han skulle til å gå prøvde han å ta meg i skrittet. Jeg kvapp til og husker egentlig ikke hva jeg sa. Knut skrek noe til ham, de andre egyptiske mennene rundt var enige i at han var en idiot og sånn ble også den episoden historie.

Vi fortsatte langs krigssonen Downtown nå er blitt forvandlet til, til en svær utekafé i et område ikke langt unna. Satte oss ned, drakk te med så mye sukker i at jeg var oppriktig redd tenna mine skulle smelte der og da, og diskuterte Midtøsten-politikk. Avslappet, god stemning og en av grunnene til at jeg digger å være i Midtøsten. Mannen jeg tilfeldigvis endte opp ved siden av jobbet for en britisk organisasjon og hadde kartlagt menneskerettighetsbrudd i Libya det siste halve året. Interessant fyr, som mente at det ikke var noe problem at Brorskapet og Salafistene, altså islamistene, hadde fått hele 60 % av stemmene i første valgrunde. Sprøtt, mener nå jeg - men som de sier her, Gud vet hva fremtiden bringer. Forhåpentligvis en reel revolusjon slik folket fortjener, og ikke en falsk revolusjon og et militærkupp slik man kan få inntrykk av nå. Denne mannen jeg ikke husker navnet på mente samtidig at det ville ta lang tid før revolusjonen var over, sammenlignet den med den franske revolusjon, som han påpekte hadde vart i 15-20 år. Jeg tror han har rett, og håper at Egypt ikke blir et nytt Iran. Insha'allah.

Og sånn går no dagan. I kaffe, taco, taxi og take away. Og det er slik vi liker det.

Stay tuned for nok en Asbjørns samlede. Inntil da - dir balku 3ala 7alku. Hva det betyr får dere finne ut av selv.

Poa, poa!

Mambo! - Åssen går'e?

Poa! - Bra!

Da var jeg plutselig tilbake i stuen/soverommet/kjøkkenet midt i sentrum av Bergen by. Føles nesten som at jeg aldri var borte, at reisen egentlig bare var en lang drøm.

Må så absolutt si at ferien har vært vellykket og alt annet enn jeg på forhånd hadde trodd. Er veldig glad for at jeg slipper høre myggsumming i øret natten lang, at jeg slipper spraye meg selv ned med myggmiddel, at jeg snart slipper å ta flere malariapiller som fremkaller merkelige drømmer og at jeg slipper å passe på vesken min som om det skulle stå om livet mitt om den ble stjålet. Og det er jo deilig å være hjemme igjen, for det er jo slitsomt å reise! Men fy så mye man lærer når man er ute på tur. For jeg reiser jo med bøttevis av fordommer, også møter man noe helt annet enn det man hadde forventet. Enten at noe er mye verre enn man trodde, helt annerledes, bedre enn man på forhånd trodde, eller så er ting akkurat sånn man hadde trodd.

Sitter her og føler meg litt tom. Litt fordi jeg er kjempetrøtt etter en unødvendig lang reise hjem, men også fordi jeg har opplevd så mye på kort tid som jeg må få bearbeidet. Og med det mener jeg ikke at jeg et mentalcase, bare at jeg må fordøye inntrykkene, for det er mange av dem!

De desidert sterkeste inntrykkene jeg sitter igjen med er fra besøket i Mathare-slummen. Er en sterk underdrivelse å si at ting er ille der. Vi har ingen forutsetninger for å forstå hvor ille det er. Vi er født med Lykkeloddet, bor i ordentlige hus, er sikret utdanning, mat og har et velfungerende velferdssamfunn som vårt sikkerhetsnett hvis vi kommer litt skeivt ut. I bunn og grunn har vi ingenting å klage over.

For de fattigste fattige blir derimot situasjonen bare verre og verre. Når drivstoff og matvareprisene øker, er det de det går verst utover. Vi besøkte St. Michaels educational center, en fire år gammel skole, som tar seg av rundt 300 barn. Disse får skolegang og mat og et sted å gå til hver hverdag. De er heldige. For selv om de nå bare får ett måltid om dagen, og mindre matporsjoner enn før matkrisen, så er det i hvert fall noe. Og ikke nok med det. Selv om de ikke eier nåla i veggen, tar de oss imot med de største smilene og en gjestfrihet man ikke kan drømme om å bli møtt med her hjemme, selv om vi er dem som har råd til å dele.

Det gjør inntrykk å vandre imellom de karakteristiske blikkskurene, som er sparsommelig innredet og ikke særlig romslige. Den stramme lukten gjør inntrykk, kloakken som renner igjennom de rustikke smugene mellom skurene som står tett i tett i tett. Det gjør meg forbannet å se mennene som bruker familiens penger på en alkoholholdig drikke, som også har gått sterkt opp i pris. Det gjør vondt langt inn i hjerterota å høre at den seksuelle debutalderen i området ligger på elleve år, og at flertallet av disse er voldtatt. At hiv/aids florerer, at mange av barna lider av underernæring, at livet ser mørkt ut. Jeg spurte to mødre hva slags drømmer de har for seg selv og familien for fremtiden. Svarene deres overrasket, for deres største bekymring er å komme seg helskinnet gjennom dagen i dag. Drømmen er å komme seg gjennom dagen i dag, ikke å bli millionær eller superstjerne. Jeg fikk virkelig inntrykket av at vi lever i to parallelle verdener og at jeg har vanskelig for å forstå hva som virkelig skjer i den andre verden, fordi jeg ikke er utstyrt med det som trengs for å forstå. Jeg vet ikke hva sult og elendighet er. Jeg kan bare gjøre et forsøk på å analysere det fra min virkelighet, selv om det er aldri så langt unna deres virkelighet.

Jeg gleder meg til å redigere saken, vise nordmenn at vår syting og klaging over at melken koster en krone mer eller at bensinen snart når 15 kroner literen virkelig ikke er annet enn illegitim. Ser vi ting i det store bildet, har vi rett og slett ikke lov til å klage. Men altfor ofte gjør vi ikke det, ser ting i det store bildet, fordi vi er altfor opptatte med våre store egoer. Det betyr ikke at vi skal ha dårlig samvittighet fordi vi har vært heldige og bor i Norge, men håpet mitt er at folk tenker en ekstra gang før de klager. Jeg vet jeg kommer til å gjøre det.

Og nei. Jeg har ikke blitt et nytt og bedre menneske, jeg har bare utvidet min horisont ørlite. For det er det man gjør når man reiser. Gitt at man reiser med åpent sinn. Møtte mange på turen som allerede før de har satt foten på ukjent territorie har bestemt seg for hvem folk er og hva slags holdninger de har før de i det hele tatt har giddet snakke med dem. Da kan de bare drite i å bruke sparepengene sine på å reise. Hyklere. Vil bare ha landet på reiseCV-en sin.

Reisen var altså mer enn jeg hadde turt drømme om på forhånd. I alle ender av skalaen. Skal legge ut flere innlegg etter hvert som inntrykkene fordøyes.

Feit som en ku

Igjen forlot vi campen grytidlig i det solen var i ferd med å strekke sine stråler over det enorme krateret vi snart skulle utforske. Fortsatt kaldt, så kaldt at det er frostrøyk ut av munnen. Vi hadde fortsatt ikke sett nesehorn, ett av de fem viktigste og vanskeligste dyrene å finne på safari. Jeg tenkte hardt nesehorntanker, spesielt på den gule boken med en gutt utenpå, som holder et nesehorn. Eller kanskje jeg blander forsiden med en pippibok, der hun bærer den hvite og svartprikkede hesten sin over hodet. Ikke vet jeg. I hvert fall. Boken het Otto er et nesehorn, og det eneste jeg husker fra boken er at noen av guttene i handingen hadde spyttekonkurranse og at det var en heks i en campingvogn involvert.

Nesehornet viste seg ikke. Tenkte kanskje på feil nesehorntanker. Men det gjorde absolutt ingenting, for naturen i krateret var virkelig ekstraordinær, på en helt annen måte enn Serengeti. Kombinasjonen av farger, den beige bakken, de grønnkleddefjellene rundt, dekket av de hvite bomullsdottskyene og den lyseblå himmelen var mer enn god nok. Vi knipset et tonn bilder til, før kamerabatteriet takket pent for seg. Hvilket passet fint, for det gjorde vi også. Safari: Peace out!

Vel tilbake i Arusha hadde vi fri resten av ettermiddagen og kvelden. En iskaldt dusj gjorde susen, før jeg, Taiwan-Ellen og hennes filippinske kjæreste Galen bega oss ut op eventyr i landsbyen utenfor campen – som fortsatt var en slangepark. Grøss.

Man merker veldig fort om folk rundt er vennlige. Og det var de. Det var jambo fra alle kanter og nysgjerrige ansikter som gjerne ville øve på det lille de kunne av engelsk. Galen kjøpte en grillet maiskolbe, som vi alle fikk smake på. Den var kjempetørr og smakte som upoppede popcorn. Langs veien kom vi i snakket med en som var lærer på et undervisningssenter ikke langt unna. Vi fikk besøke senteret, som tilbød datakurs med dataer laget ikke så lenge etter commodore 64, engelsk og franskkurs og sykurs på eldgamle symaskiner – uten elektrisitet og med en pedal under.

Etter omvisningen tok mannen oss med til kumarkedet i byen. Hver mandag og tirsdag var det kumarked. Det var visst større på tirsdagen, men det var nok kuer der for min smak. De ser forresten helt annerledes ut enn de vi har hjemme, for disse har en liten pukkel på halsen. De fleste kjøpere og selger er.... hold dere fast.. Masaier!! Prisen på kuen varierer med kvaliteten på kuen. Er den stor, fet og frisk kan de få ganske mye for den. En av kuene der skulle selges for en million shilling. Det høres fryteklig mye ut, men 15000 shilling er 10 dollar, noe som gir en kupris på ca. 3500 kr. Hvis jeg ikke regner helt feil. Ergo er prisen for meg i kuer verdt 70.000. Og det er jo ikke så mye å skryte av.

På kumarkedet fikk jeg meg en ny venn. Også han var masai, 18 år og var i lære i landsbyen. Familien bodde et stykke unna, så nå bodde han sammen med sin lillebror og storebror ikke langt unna markedet. Hva han skulle lære er jeg sannelig ikke sikker på, men det jeg derimot er sikker på, er at han plutselig sier: You’re so fat! Jeg ble helt satt ut.
- Hva mener du?
- You’re so very, very fat! Det er vel varmen som gjør det.
- Hæ? Hvorfor sier du det? Det er en veldig frekt å si. Jeg skal lære deg noe, jeg. Aldri, aldri si til en jente at de er feite, de blir lei seg.

Jeg ble ikke lei meg, jeg ble skikkelig fornærmet. Og sur. For meg var han en ikke-person, usynlig, akkurat som at jeg var usynlig for den brysomme kenyaneren på flyet. Men han ga seg ikke. For en klegg! Ikke klarte jeg å riste ham av meg heller.

- Kan jeg få mailadressen din? Herrejesus, hva er det med masaier og mailadresser? Gadd ikke ta opp kampen, hadde uansett gitt ham adressen til Yahoo-adressen jeg ikke bruker lenger.

På vei ut fra kumarkedet møtte vi en liten kid kledd ut som en masaikriger. Hans velkledde og tydeligvis rike foreldre spurte meg pent om de kunne ta bilde av meg og krigeren sammen. Selvsagt! Vet ikke helt hvorfor, kanskje min delikate hudfarge, hvem vet, men sist gang jeg ble spurt om det var i Alexandria i Egypt. Og da skjønte jeg i hvert fall ikke greia, siden alle maste om at jeg så ut som en egypter. Uansett. Kleggen satt fortsatt godt fast. Nå begynte også han å proklamere hvor godt han likte meg. Skulle ta meg på ryggen hele tiden, le sin sikkert velmenende latter. Usj.

Etter å ha blitt tvunget inn i noen butikker for å kjøpe suvenirer, sa jeg til de andre at vi måtte gå, fordi det snart var middag. Vi takket og sa farvel. Og med det var eventyret i Arusha over, Dar es Salaam neste.

Prisen på mitt hode

Dag to av safarien skuffet ikke. Soloppgangen like fantastisk som solnedgangen, helt herlig å stå oppreist i jepen og speide etter dyr, med den halvvarme vinden slående mot ansiktet.

Etter frokostlunsjen, eller brunchen, igjen midtibushenvetikkehvordandefårdettil-mat, forflyttet vi oss nok en gang, denne gangen mot Ngorongoro-krateret som ligger i samme område som Serengeti. For å komme oss dit trenger guidene våre kjøpe tillatelse, og det var her jeg møtte Thomas, han som lurte på hvor mange kuer jeg trodde pappa ville selge meg for. Han tilbød 20 (en god pris på en ku ligger vel på 700 dollar. Jeg er åpenbart ikke verdt særlig mer enn 70 000 kroner).Thomas var egentlig masa, men jobbet som skogvokter, sikkert for å få råd til flere kuer. Jeg var egentlig bare på vei til kiosken for å se hva de solkgte, som vanlig på Planet Maria hørte jeg ikke at noen hilste på meg. Etter hans andre jambo reagerte jeg. Han lurte på hva jeg syntes om Tanzania, om det var bedre enn der jeg kom fra.

- Ja, selvsagt er det det, svarte jeg.
- Å, så du kunne tenke deg å flytte hit hvis du fikk en liten flekk med land?

Måtte le litt, for jeg hadde ikke visst hva jeg skulle gjort med en landflekk. Han mente jeg kunne jobbe som infomedarbeider for området, istedet for journalist hjemme. Så spør han hvor gammel jeg er, og jeg svarer at han kan gjette på det. Selv var han vel i 30-årene, tipper jeg. Men det er jo generelt litt vanskelig å si.

- Nei, du må være under 18 år. Trodde jeg skulle dø av forbløffelse.
- Under 18? Tuller du? Hvorfor tror du det?
- Nei, du har jo et babyansikt.
- Jeg er 25, sier jeg, litt snurt, før han svarer at det overhodet ikke ser sånn ut. Takk skaru f... meg ha! Men han likte meg godt da. Og ikke bare det. Jeg var ikke som de andre muzunguene, de andre hvite. Jeg hadde en finere hudfarge, sammen kunne vi få utrolig pene barn. Rett hudfarge, pent smil, var hyggeligere enn andre hvite. Dette ville ingen ende ta.

- Kan jeg få mailadressen din?

- Nei, svarer jeg kontant.

- Hvorfor ikke? Har du ikke mail?

- Nei. Eller jo, men kan ikke dele den ut til alle som spør!

- Er det mange andre som har spurt da? Var jo ikke det, men gidder ikke dele ut adressen min, er så unødvendig.

- Er det ikke bedre at jeg sier at jeg ikke vil gi den til deg, enn at jeg gir deg feil adresse? Han skjønte ikke hvorfor jeg skulle være så gnien på mailen min.

- Jeg lover at du kommer til å smile når du får mail fra meg. Eh, jeg vil ikke smile når jeg får mail fra en ekstremt pågående masaimann i midten av ingenmannsland i Tanzania.

- Har faren din mail? Jeg må ta meg en prat meg han. Hvor mange kuer tror du han vil ha for deg?

- Pappa er superstreng, han lar meg ikke gifte meg med hvem som helst.

- Er det sant?

- Ja!

- Kan jeg få mailadressen din?

- NEI!

- Men faren din kan vel ikke bestemme over deg.. Jeg har hørt at dere kan gjøre hva dere vil etter at dere har fylt 18. Stemmer ikke det?

- Pappa er fortsatt streng.

- Ja vel. Da må jeg vel snakke med moren din, da. Har hun mail?

- Nei! Og hun er enda strengere enn pappa.

- Vent litt mens jeg henter en penn.. Så du kan skrive ned mailadressen din til meg.

- Nei, har jeg sagt!

- Da betyr det at du ikke liker Tanzania.

- Hva har det med saken å gjøre? Finner virkelig ingen logisk koblinjg mellom min mailadresse, deg og om jeg liker landet eller ikke.

- Vet du, vi har et ordtak på swahili som sier at du ikke kan like gresskaret og du ikke liker blomstene fra gresskarplanten (eller noe..).

- Fint ordtak, men du får den ikke. Nå må jeg gå. Hakuna matata.


”Det er tre svære elefantert i skogen ved doene! Kom og se!” Trodde det var tidenes dårligste spøk. Snappet kameraet opp fra vesken, sånn for sikkerhetsskyld og trasket bortover. Og sannelig, i bushen mellom doene, vanntankene og kjøkkene kom tre store elefanter gående opp baken. De pleide visst gjøre det ofte når de var tørste, putte sine lange snabler opp i vanntanken og drikke. Lenge. Mye. Gigantiske, med kjempetenner av elfenben og lange snabler. Er rett og slett for utrolig til å være sant. Men jeg har bildebevis! I den forrige campen var det ”bare” hyener som lusket rundt i trærne. Her var det sebraer på rekke og rad, krydret med stygge vortesvin som spankulerte, for ikke å glemme disse elefantene, da. Denne natten måtte til og med tannkremen oppbevares i jeepene!

Etter en utrolig hyggelig kveld, tok jeg tannbørste, tannkrem, vannflaske og lommelykt med meg og traasket den halvlange veien til toalettet, ned en liten sti bak teltene. Dagen før hadde vi fått beskjed om å gå to og to, noe jeg hadde glemt helt av. Godt plassert på Planet Maria, helt i mine egne tanker, vandret jeg ned stien i bekmørket, med det lille lyset jeg fikk fra lommelykten. Det var virkelig helt svart. Plutselig hører jeg lyden av et dyr som puster tungt ut av nesa. Og jeg hører at det ikke bare er ett av dem. Skvetter som jeg aldri har skvettet før, pulsen løper løpsk, hjertet dunker så hardt at jeg er sikker på at det kommer til å hoppe ut – uttrykket hjertet i halsen har strengt tatt aldri passet særlig bedre. Jeg gisper høyt, de få andre som fortsatt er våkne er helt på andre siden, jeg står helt alene et sted jeg i utgangspunktet ikke burde vært alene, og jeg er dritredd. Adrenalinet har for lengst skutt ut i blodårene, og hendene skjelver. Jeg står midt imellom doen og campen. Hva gjør jeg? Gispet mitt var heldigvis høyt nok til at det skrempe bort hva nå enn det var som stod der ute, og sørget for at det forsvant lenger inn i busjen der det var høyt gress å gjemme seg bak. Jeg lyste rundt meg på alle kanter, for å være sikker på at de var helt borte, og bestemte meg for å fortsette ned mot doen. For jeg måtte jo på do! Småløpe. Eller kanskje storløpe. Hvordan jeg skulle komme meg tilbake hel og utraumatisert var en problemstilling jeg kunne forholde meg til ETTER at jeg hadde gjort mitt fonødne. Fortsatt skalv jeg litt på hendene, og fortsatt var jeg litt sjokka. Eller ganske sjokka. Kunne ikke tro at jeg hadde vært så dum! Helt nede ved doen sto en jeep med lysene på. Håpet intenst på at det skulle forville seg noenned til doene, at det plutselig skulle komme noen ut av guttedoen, for jentedoen var desertert. Var selvsagtingen på guttedoen, og jeepen sto tom. Lysene var vel bare på for å skreme hva som enn måtte befinne seg av villdyr i bushen. Flott. Så hva gjør man når man er redd og vil få tankene vekk fra det man er redd for? Synger, vel! HØYT! Og sangvalget? Er jo tross alt et sted borti gokk. Den norske ekvivalenten er bøggda borti gokk. Jeg takket nei til et masaihus og et masailiv, men en gård på bøggda kan jeg leve med. Ergo: Jeg vil bygge meg en dård. Helt logisk sangvalg. Helt fullstendig logisk. Og det funka som bare det! Ingen dyrelyder, ikke en gang en gresshoppesang, for det var pokker så kaldt på kanten av Ngorongoro-krateret. Ikke bare fjellsko, sokker, bukse, genser, fleece og lue kunne holde kulden ute den natten. Som ble fryktelig lang. Irriterende snorking, ikke bare fra teltet på høyre side, men også det på venstre. Akk ja. Sånn er det vel å telte i ødemarken, da.

Hakuna matata – to besnærende ord

Sånn bortsett fra fordommene vi er matet med som småbarn, om at vi må tenke på barna i Afrika, så vil jeg si at Øst-Afrika er litt som jeg forventet at det skulle være, spesielt på landsbygda. Det er ingen myte at kvinnene balanserer gigantiske og tunge ting på hodet, mens mannen kanskje sprader tomhendt i forveien. De brunrøde veiene. De små husene, reklamer malt rett på husveggen, i de mest fargesprankende farger du kan finne. Kvinner i fargerike klær, små søte afrikanske jenter i kjoler som kanskje ikke er så rene som de en gang var. Gamle biler som fortsatt fungerer, selv om man kanskje ikke skulle tro de fungerte. Områdene er derimot grønnere enn jeg trodde, og folk på landsbygda er hyggeligere og mer imøtekommende enn jeg fikk inntrykk av at folk i Nairobi er.

Serengeti var bedre enn jeg trodde. Navnet betyr så vidt jeg kan huske endeløse sletter, og det lever virkelig opp til navnet. Flat mark så langt øyet kan se, både grønne og frodige Acacie-trær, og ikke fullt så grønne trær, mer skjellettet av dem, som sammen med dyrene og naturens farger gjør at selv verdens dårligste fotograf kommer hjem med helt fantastiske bilder. Mitt eneste forhold til Serengeti var strengt tatt Løvenes Konge og Globus 2 da jeg var liten, kan ikke si jeg på noen måte ble skuffet.

Safari var også bedre enn jeg trodde. En helt ubeskrivelig følelse å se ville dyr der de hører hjemme, dyr jeg så langt bare har sett på tv. Var overbegestret over de første løvene vi så, for det var virkelig som tatt ut av Løvenes Konge: Masse løver på rekke og rad på en steinklippe. Og det morsomste er jo at Simba faktisk betyr løve på swahili, Pumba betyr vortesvin, rafiki betyr venn og asante sana betyr tusen takk, for ikke å glemme hakuna matata, som virkelig betyr ingen sorger. Fascinerende.

De andre dyrene lot heller ikke vente på seg – nevner i fleng: Sebraer, strutser, leoparder, geoparder, gazeller og andre dyr og fugler jeg ikke husker navnet på, men har hundrevis av bilder av. Og solnedgangen? Ubeskrivelig!

Vi hadde en og en halv dag med safari i Serengeti. Ikke bare var vi på safari der, vi bodde i en camp i selve nasjonalparken. På vei til vårt nye hjem for natten besøkte vi en Masai-landsby. Der sto kvinnene til høyre og mennene til venstre, klare for å vise oss sine masaitradisjoner i et velregissert turistskuespill av dimensjoner. Alt for pengene, selvsagt, for om det er noe de er hekta på, så er det kuer, og for å få kuer må de ha penger. Ti dollar fra hver av oss. Var uansett en opplevelse å se dem danse og synge i sine tradisjonelle røde- og blårutede masaitepper, dekorert med indianerperler fra topp til tå. Mennene danset, mens kvinnene for det meste sang. Vi ble invitert inn i selve landsbyen, der én eneste masaimann hadde 30 koner og over 200 barn. Vi spurte en av dem om hanvisste hvor mange søsken han hadde. Det visste han ikke, bare at de var ti av samme mor. Sjokkert.

Masaimennenes hopping er virkelig en opplevelse, for makan til spenst skal man lete lenge etter. Har alltid trodd det var en dans, men er visst en måte å holde seg i form på. Daniel, ett av de ti barna til hun ene av de 30 konene inviterte oss inn i det lille gjøre, strå og kukakehuset han og hans ni søsken og mor bodde i. Det var knøttlite, kjempemørkt og med et bål i midten. Vi fikk beskjed om å slå oss ned på hver vår knøtteseng. Han snakket forståelig engelsk, og etter å ha snakket med oss en stund, ser jeg at det stikker et par føtter ut til høyre for der jeg sitter. Gamlefar ligger søren meg og purker ved siden av, uten at jeg har merket det! Ja nettopp, han som har 30 koner og over 200 barn. Hjelp! Han rørte nesten ikke på seg, og lot seg ikke affisere av to ukjente. Han enset oss vel uansett ikke. Vi spurte Daniel hvordan det fungerte med han og konene. Han byttet visst hytte hver kveld. Tar jo bare en måned å besøke alle sammen! Effektivt!

Etter hyttebesøket lot jeg meg presse til å kjøpe et masai-armbånd, selvsagt til blodpris. Prutet det ned til en tredjedel av prisen, men var ikke på jakt etter noe armbånd i utgangspunktet, og de få vi fikk velge mellom, fordi de var laget av moren, var støvete og ikke særlig freshe. Jaja, kommer vel ikke til å besøke så mange masailandsbyer i løpet av mitt liv, og Daniel mente det ville være et godt minne. Klart han mente det, kremmeren.

Da vi skulle gå kommer Daniel bort til meg for å si hadet. Han tar tak i hånden min og sier han liker meg veldig, veldig, veldig godt. Jeg latet som at jeg ikke forsto hva han mente. La meg si det på en enkel måte. Takk, men nei takk!

Vel fremme i leiren hadde våre medbrakte kokker disket opp en kjempegod toretters. Kan være at det egentlig ikke var så godt, men at vi var så sultne at vi kunne spist hva som helst. Har uansett ingenting å si. Før vi la oss fikk vi beskjed om å legge all mat og snacks inn i jeepene før vi la oss, for dyrene pleide å komme inn i leiren om natten på jakt etter mat. Uæ! Var ikke gjerder rundt leiren, og vi så selvlysende hyeneøyne i buskene bak utedoen før vi gikk og la oss. Men ingen skade skjedd da vi sto opp før soloppgang, for mer Serengeti-safari på tomme mager.

Humpetitten, humpetatten

Ekstremt spent våknet jeg tidlig fredag morgen, sa hadet til Hoda og satte kursen mot hotellet gruppen skulle møtes på. 24 ukjente skulle bli kjente. Gruppen besto av både hyggelig og ikke fullt så hyggelige folk, mange unge, noen gamle, en overvekt av australiere, men amerikanere på en god nummer to. Tanzania, som forøvrig uttales Tanzaaaania og ikke Tanzaniiiiia, var målet, med Serengeti, Ngorongoro, Dar es Salaam og Zanzibar som trekkplaster. Turbussen, som slettes ikke var en turbuss, men en lastebil. Konteineren bakpå var erstattet med en rektangulær boks i to etasjer. Oppbevaringsplass neders, der baggasje, telt og kjøkkenutstyr bodde, over bodde vi. Plass til 24 i konteineren, to i førersetet, og slik humpet vi rundt i Tanzania. Jeg sier humpe, for veiene der var vel strengt tatt ikke så mye å skryte av. Flere steder vil jeg påstå at vei er helt feil ord å bruke. Men mer om det senere. Konteineren vår hadde vinuder på alle sider og to bord baki, så ganske enkelt genial vil jeg påstå at trucken var.

Guidene vår var en overraskelse. Hadde forventet meg to svarte afrikanere som guider, men begge var hvite afrikanere fra Sør Afrika, som snakket afrikaans med hverandre og var kjærester. Skuff. Men de var veldig greie og lette å ha med å gjøre. Hovedguiden Mia er 24, sjåfør og medguide Dennis rundt ti år eldre, kanskje. Han insisterte på at trucken er en truck og ikke en buss, og den som sier det feil skylder alle i gruppen middag eller øl. Det var få som kalte trucken en buss. Guidene startet også i Nairobi og fortsetter til Viktoriafallene i Livingstone i Zambia, en tur som tar ca. 20 dager, før et annet team tar gruppen videre til Cape Town og et annet team tar de resterende til Johannesburg. Flere hadde startet reisen 14 dager før meg, for å lete etter gorillaer i Uganda. De som gjør hele reisen fra Uganda til Johannesburg reiser i 52 dager. Det hadde blitt i meste laget for meg, som ble ferdig sosialisert etter 9. Selv om det hadde vært gøy å være med helt til Sør-Afrika!

Så var det veien, ja.. Mens vi kjørte klarte jeg ikke få humpetitten, humpetatten-sangen til å slutte å kverne rundt i hodet, for veiene slår lett den dårlige norske veistandarden. De små tissepausene vi fikk på veien var langt ifra rasteplasser med ordentlige doer og dopapir. Bushen er vår beste venn, og den tørre jorden trenger sårt litt vaskeekte gjødsel. Og det fikk den.

En ting jeg på forhånd var veldig spent på, var maten. Så at flere hadde frokosten sin med seg i trucken, en liten frysepose bestående av en av disse barneyoghurtene propfulle av sukker og e-stoffinfisert müsli i alle regnbuens farger. Ett stykk appeslinjuice i Kuli-størrelse og en muffins med holdbarhet på flere år. Oh joy. Om jeg spiser det hver dag kommer jeg til å rulle hjem fra Tanzania. Jaja, selvsagt må utgiftene kuttes der de kuttes kan. Var ikke akkurat i fyr og flamme etter første målrid, lunsjen på veien. Krydret pasta med grønnsaker kuttet i mikroskopiske biter. Det smakte godt, men lite interessert i å leve på pasta i 10 dager. Men maten viste seg å slettes ikke være så ille som jeg først fryktet. Selv om jeg strengt tatt ikke hadde hatt så mye annet til valg enn å spise det jeg fikk servert.

Etter å ha kommet oss over grensen til Tanzania, etter nok en dose afrikansk tid, humpet vi videre til Arusha, vår base de neste dagene. Vi stoppet for å ta ut penger, tanzaniske shilling, 15000 er ca. 10 dollar, i motsetning til kenyanske shilling, der 100 er ca. 8 kroner. Forvirrende. Samtidig skulle vi kjøpe nok vann og snack for de neste fem dagene. Uten å vite hvor mye mat vi egentlig kom til å få. Kjøpte ti liter vann og noe småtteri, og sørge for å oppdatere Facebook-statusen, drakk en tykk mangosmoothie og lurte på hvem jeg skulle bo sammen med de neste dagene.

Da vi endelig ankom Meserani Snake Park – en slangepark som også var en campingplass (grøss), fikk vi beskjed om å sette opp teltene våre. Jeg hadde aldri satt opp noe telt før.. Heldigvis kom en dame bort og spurte om vi skulle bo sammen, og slik ble peruvianske og britiskbosatte Giovanna min romkamerat og teltpartner de neste ni dagene. Hun hadde heldigvis gjort dette uttallige ganger før, så jeg lot henne få gjøre drittarbeidet. Men såå komplisert var det tross alt ikke å sette opp et telt. Lett som en plett!

Til min store glede fik vi kjempegod grillmat til middag, før vi pakket om sekken og krøp inn i soveposene våre, for å forberede oss på neste stopp: Serengeti.

Haba na Haba - steg for steg

Elefantbarnehjemmet, som bare er oppe for besøkende én time om dagen, var virkelig verdt besøket. De små plattfotte vagget rundt, veltet seg i gjørebassenget og tok seiersrunder for oss knipsegale turistene – akkurat som jeg hadde sett dem gjøre i en dokumentar på NRK før jeg reiste ned. Var faktisk det eneste jeg visste jeg skulle gjøre i Nairobi. Det andre skulle bare komme av seg selv, egentlig.

Jeg var veldig glad for at Håvard ble med, for det var egentlig det som gjorde hele dagen. Han fortalte om prosjektet han jobber med, et band for funksjonshemmede i Mathare-slummen. De skulle ha bandøving senere samme dag, så jeg spurte like så godt om jeg kunne få være med. Helt greit, selvsagt, så vi hev oss inn i en matatu, minibuss, med et lite pitstop for lunsj og så til slummen. Kontrasten til bydelen Hoda og Håvard bor i er enorm. Fra store boligkomplekser med portåpnere og vakter 24 timer i døgnet, til skur tett i tett, tettpakket med folk. Vi gikk ikke helt ned i kjernen av slummen, for senteret de øver på var ikke så langt unna der vi hoppet av matatuen. Og da skjønte jeg etter hvert betydningen av Africa Time, som helt enkelt kan sidestilles med midtøstensk kanskje-tid. Øvingen skulle begynne 15. Vi ankom 15:30, da hadde ingen kommet og alle instrumentene var innelåst. Øvingen startet de facto kl. 17. Vi måtte fra kl. 18 fordi det ikke er særlig trygt å ferdes der når det er mørkt. Effektivitet og punktlighet har liksom en helt annen dimensjon her nede. Og det er helt ok. Innimellom hører man også uttrykket T.I.A – this is Africa. Joda, de er klar over det. Og sånn er det med den saken.

Øvingen gikk fint, jeg satt oppå en av høytalerne og klappet takten. Bandet Palybacks motto er Haba na haba, steg for steg og noe mer som jeg ikke husker, og det har de hatt lenge for Stella Mwangis irriterende Grand Prix-låt. Til min store overraskelse snakket flere av de som jobbet med bandet litt norsk, både fordi en av dem hadde bodd i norge, en annen skull epå folkehøyskole til høsten og en tredje hadde bodd i Moss over lengre tid og underviste i norsk på ett av sentrene i slummen. God stemning og fint band, trist jeg ikke fikk med meg konserten deres senere i uken!

Etter å ha kjørt matatu og taxi hjem, noe som tok lengre tid enn vi hadde regnet med (T.I.A), hadde Hoda disket opp en fylt kembo-aubergine. Nam. Etter på ha stemt over hvilken film vi skulle se, falt valget på min favoritt-Disney-film etter Løvenes Konge, Aladdin. Halvveis ut i filmen sovnet jeg , så vi avtalte å se neste halvdel neste gang jeg var i Nairobi. For tidlig neste dag var starten på en reise jeg sent vil glemme.

Min første afrikanske kjærlighet

Å jo da, her går det fort i svingene. Dag to i Kenya fant jeg meg en å kysse på. Mer om det senere.

Jeg ble tatt varmt i mot i Casa Ghalegholabi, et leilighetskompleks som ser ut som et fancy femstjerners hotell, skjult bak høye svarte jernporter, med et stort, blått, opplyst badebasseng med stedets initialer fliset i bunnen og personlige hushjelper som rydder og tar oppvasken for deg hver dag. Luksus. Hoda hadde laget hjemmelaget hommos, som vi spiste mens vi lidenskapelig diskuterte Midtøsten til de sene nattetimer. Midt i en het diskusjon fant Hoda ut at det ville være lurt av meg å kjøpe et lokalt simkort, så det ville være billigere for meg å få tak i henne og taxisjåførene. For de ville jeg få mye bruk for senere, viste det seg. Jeg hadde jo ikke giddet å gjøre researchen min ordentlig før avreise, var for opptatt med å få med meg alt jeg skulle oppi den rød 60-liters sekken min. Tingene fikk jeg med meg, fikk derimot ikke med meg at Nairobi, i sterk konkurranse med Johannesburg, er verdens farligste storby å ferdes i.

Hoda tegnet pent opp et kart til meg, så jeg skulle finne kjøpesenteret rundt hjørnet. Eller ca. 20 minutters gange. Etter å ha våknet til tegnefilmen Mulan på en halvskurrete tv-kanal, tok jeg mot til meg og la ut på en lenger enn 20 minutters ekskursjon til Sarit-senteret, på beste vestkant av Nairobi. Er vel ikke vest, men uansett. Rett rundt hjørnet var det definitivt ikke. For det første har jeg ekstremt dårlig retningssans, noe Hoda også åpenbart har. Dessuten var jeg snill i helle fjor, men noe retningssans å skryte av klarte ikke julenissen å servere meg på julekvelden. Kanskje jeg bare er en tapt sak, veldig mulig, men jeg gikk jo selvsagt feil. Jeg skjønte det i det minste. Så jeg snudde og gikk den veien jeg var sikker på at det var. Endte opp på et helt annet kjøpesenter enn det jeg egentlig skulle på, fikk kjøpt det fordømte simkortet, ringte Mike, taxisjåføren, og spurte pent om han kunne kjøre meg til sjiraff-senteret. Det kunne han ikke, men han skulle ringe til en annen. Etter mye fram og tilbake om prisen og vhem som skulle kjøre, ble jeg plukket opp av George, min nye venn, som kjørte meg langt borti pokker i vold, slik at jeg kunne få se på sjiraffene mine. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet, kanskje en stor sjiraffamilie eller noe. Her var det bare tre-fire av dem, relativt tamme. Fikk en håndfull pellets i hånden, dyrefor formet som små baller, med en oppfordring om å mate dem. Gikk opp på platået, for de er tross alt opptil 5,5 meter høye, og mattet en hann og en hunn sjiraff. Gulbeige i den stri pelsen, med brune dotter på, lange øyevipper og enda lengre grønnlilla, klistrete tunger. Hunnen kunne jeg mate én og én pellet, hannen måtte ha flere på en gang. Den var mye penere å se på, for fargene på pelsen er sterkere, men den var utrolig slafsete og siklete å mate. Var jo som å dyppe hånden i honning etter å ha matet den. Uten noe å tørke seg med i umiddelbar nærhet..

Dyrepasserne satte pellets i munnen, og tilbød hunnsjiraffen dem. Hun tok gladelig den lange lilla tungen og snappet den ut. Først tenkte jeg ”ææsj, så utrolig ekkelt”. Ette rlitt tenkte jeg at jeg trolig aldri ville få sjansen til et skikkelig sjiraffkyss igjen, så jeg grep sjansen. Var ikke så ille, egentlig. Visste jo at hun ikke ville forveksle nesa mi med en pellet, og litt sjiraffspytt i ansiktet kunne jeg leve med. Så da ble det sånn. Mitt første og mest sannsynlig siste sjiraffkyss. Helt ok å ha på CV-en, kjenner jeg..

Etter å ha kjørt tilbake til byen tok jeg meg en timeout ved bassengkantet. Valgte å lese litt om Nairobi i en av Hodas guidebøker. Ikke egentlig så mye å finne på i byen, farlig å ferdes rundt alene, så jeg fant ut at jeg ikke skulle begi meg ut på noe overilt. Da Hoda kom tilbake fra jobb spiste vi middag ute, før to kompiser av henne kom på besøk. Vi skulle spille settler-spillet. Den ene var norsk, Håvard, som det senere viste seg gikk på dokfilm-linjen i Volda samtidig som at jeg gikk siste året mitt der. Verden er utrolig liten! Han andre var kenyaner, veldig hyggelig fyr, men husker ikke hva han heter.

Spillet var ganske morsomt, og etter en lang runde viste Hoda sitt egentlige jeg og naturtalent som settler. Vi kjørte guttene hjem, rotet oss bort i nattemørket, fant heldigvis veien igjen, knuste venstre baklys på den nye bilen hennes og ripet den i samme slengen.

Avtalte å plukke opp Håvard dagen etter for et besøk på elefantbarnehjemmet.

Den brysomme mannen

Hvor skal jeg begynne. Begynner vel med begynnelse, før jeg kommer til de ordentlig juicy delene, som for eksempel da en av vaktene i Serengeti lurte på hvor mange kuer jeg trodde pappa ville ha for meg, eller den sykt irriterende 18 år gamle masai-gutten som kalte meg veldig feit. Takk skal du f... meg ha, gutt!



Jeg forlot et grått og regntungt Bergen en tidlig tirsdags morgen. Små sommerfugler i magen, for for første gang på lenge skulle jeg reise til noe helt annerledes, noe helt ukjent. Ikke snakker jeg språket (selv om de fleste snakker engelsk), ikke kan jeg noe om landet, gadd ikke en gang kjøpe meg en guidebok.



Etter hvileløs vandring rundt på flyplassen i Amsterdam, obligatorisk Starbukcs-kaffe og en runde rundt i taxfreen, gjorde jeg meg klar til å gå på flyet. Og for et fly! Det desidert største jeg har flydd, TO etasjer, 80 rader, 400 passasjerer. Og selvfølgelig måtte jeg ende opp ved siden av verdens sureste kenyaner. Herrejesus. Den utrolig søte og hyggelige flyvertinnen spør høflig om herremannen kan tenke seg å sitte et annet sted, for flyet er bare halvfullt, så om han vil flytte på seg, så får vi alle bedre plass. Mannen glefser tilbake at han uansett ikke får noe bedre benplass ”enn dette”, og klemmer beina enda lenger inn i setet foran seg. Og dermed var vel standarden for den åtte timer lange flyturen satt. Hurra! Er han så irritert over økonomi, så får han bla opp noen ekstra lapper og fly på første klasse. Man får hva man betaler for, retard!



Mannen på enden av raden takket ja til flyvertinnens edle tilbud. Heldiggris. Og istedet for at kenyaneren hopper en plass bort, så jeg slipper å ha pailabbene hans klistret til min høyre side, så blir han sittende! Neida, han vil ha yttersetet som sitt personlige lager, og bruke begge matbrettene til sin gledde og fornøyelse – så han var 100 % sikker på at jeg hadde nada og niks mulighet til å komme meg på do. Universets onde konspirasjon mot meg. Eller en ren tilfeldighet. Hvem vet? Til slutt, tissetrengt som jeg var, klarte jeg ikke holde meg lenger. Spøkelset, som jeg kalte ham inni meg, fordi han latet som han sov, trakk pleddet heeelt over hodet, men med en gang mattrallen rørte på seg, trakk han pleddet litt ned, så øynene hans kunne observere hvor langt flyvertinnen hadde kommet med maten, snacksen eller drikken. Man får ikke mat og drikke bare én og to og tre ganger, så her så jeg et tydelig mønster.



Tilbake til min tissetrengthet. Som sagt, åtte timer flytur. Sånn ca halvveis, etter å ha observert hans merkelige oppførsel gjentatte ganger, bestemte jeg meg for å utnytte hans ikke ubetydelige matglede til å spørre pent om jeg kunne snike meg forbi. Han bare gryntet, som om den usynlige passasjeren til venstre for ham ikke hadde betalt den samme billetten som ham, som faktisk inkluderer toalettbesøk. Husk på at mannen breiet seg ut, var ikke av den smaleste sorten, klaget på benplassen og gadd faen ikke reise seg opp og la meg gå forbi. Neida, jeg måtte presse meg forbi fyren. Så jeg klemte meg forbi, unnskyldte meg som jeg aldri har unnskyldt meg før, for jeg tråkket jo på han, ufrivillig, både her og der. Det jeg burde gjort fremfor p unnskylde meg, var å tråkke han drithard på foten, gitt han en blå negl som etter hvert skrumper inn og faller av. Da hadde han kanskje husket den usynlige passasjeren til venstre for seg.



Resten av flyturen brukte jeg på å spille språkspill (ja, nok en indikasjon på at jeg er NERD), og til å se på den fantastiske utsikten fra vinduet, der dag pluteselig ble til natt over Saharas beige sandyner og langstrakte ørkenstepper.



Da vi omsider landet, slo varmen inn i det flydøren åpnet og flyvertinnene ønsket bakkemanskapet jambo, hei på swahili. Heldigvis, etter å ha ventet en stund, rullet den lille rød sekken min plutselig inn på det stappfullet baggasjebåndet. Mike, Hodas ”privatsjåfør” sto pent plassert i ankomsthallen, med navnet mitt skrevet på en plakat – i helt rett turiststil. Er så rart når begge leter etter hverandre, pg så vet man hvem den andre er, uten helt å vite det.



Mike, som hadde parkert oppå fortauet inne på parkeringsplassen fordi det ikke var flere parkeringsplasser igjen, kjørte meg gjennom et bekmørkt Nairobi og hjem til Hoda. Det slo meg faktisk hvor lite lysforurensing det var i forhold til andre steder jeg har landet midt på natten. Mike fortalte meg at om det hadde vært lyst ute, så hadde vi kanskje sett sjiraffer spise bark av trærne langs veien. HALLO! Jeg er i Afrika!

Syndere i sommersol

Neida, er ingen bokanmeldelse av Sigurd Hoels sensurerte roman. Skulle egentlig bare unnskylde at ingen får postkort fra Israel eller Palestina denne gang. Er som kjent ikke en postkortskriver, men når folk sender meg melding med adresse og ønske om å få et "se så bra jeg har det"-kort, så gjør jeg selvsagt det. Men denne gangen har vi rett og slett ikke hatt tid. Har heller ikke hatt tid til å skrive blogg, ergo er jeg en synder. Skal vel egentlig ikke trekke min reisekamerat Cathrine inn i dette, for det er jo jeg som har syndet. Jaja. Nok om det!

En liten oppsummering av den drøye uken i det store utland.

Betlehem
Da Cathrine omsider kom, tok vi oss en skikkelig tur i Betlehems-områdene etter en stoor og god frokost. Vi tok bena fatt (evt rullet) og gikk et ganska langt stykke. Fint vær, men en voldsom vind gjorde at i hvert fall jeg hadde en heftig frisyre på gang. Hadde jeg hatt litt kortere hår hadde det vel blitt en fin afro eller noe. Vi tok oss en velfortjent rast på Café Sima. Og her syndet vi igjen. Smoothies og kaker ble det på den fransk-palestinske kafeen ved muren. Digg. Artig å se hvordan kunsten på muren forandrer seg mellom hver gang jeg er der. Muren står jo der den sto sist gang også - dessverre, men fikk knipset noen fine bilder med midt nødinnkjøpte kamera. Og så gikk vi selvsagt til Fødselskirken. Fikk lurt oss forbi køen, takket være mine arabiskkunnskaper og formidable smisking. Var nemlig en ekstremt lang turistkø, alle skulle jo ha en liten peak på dette lille hullet under kirkens overflate, der selveste Jesus ble født og krybben hans sto. På vei opp igjen la vi merke til en ekstremt merkelig sammensatt gruppe. De så veldig søramerikanske ut, og det i seg selv er jo ikke særlig rart, for i Betlehem finner man jo mennesker fra hele verden. Det som var påfallende var jo at det var flust av fotografer og journalister fra hele verden som alle kjempet om å få kommentarer fra denne søramerikanske gjengen. Klarte ikke å dy meg, så jeg gikk bort til en av dem og spurte hva som var på gang. Tror dere ikke det var gruvearbeiderne fra Chile som var på pilegrimstur til Betlehem? SYKE greier. Spurte en av dem om jeg fikk ta bilde av ham - ikke noe problem! Så nå har jeg bilde av en rødskjortet gruverabeider med et bittelite spedbarn på skulderen. Søtt. Dagen ble elegang avsluttet på Afteem falafel-restaurant - den beste i byen og kanskje på hele Vestbredden. Slapp unna med lokale priser, fremfor turistprisene. Hvilket betyr at vi fikk to svære glass med verdens beste sitronjuice med mint, arabisk salat, falafel, hommos, pickels og nystekt pita til sånn ca 60 kr. DET kaller jeg en god deal :) På kvelden dro vi til min tidligere kollega Baha i hans galehus og møtte et knippe av de frivillige som oppholder seg i områdene nå. Den sykeste miksen av mennesker, kommer ikke over det..

Yanoun og Nablus
Søndag gikk turen til Yanoun nord på Vestbredden. Min KFUK-KFUM-kompis Petter har vært EAPPI-ledsager der gjennom kirkenes verdensråd, og tok oss villig imot i International House i den lille landsbyen som er fanget mellom bosettinger på alle kamper og lite hyggelige bosettinger. Petter tok oss med på en liten runde rundt. Fantastisk vakre omgivelser, grønt og frodig landskap, fylt opp med lilla mandeltrær i fullblomst og omringet av de grågrønne oliventrærne. En dæsj sol og da er man ikke så langt unna paradis. Hadde bare bosetterne ikke plaget de under hundre innbyggerne i landsbyen. Som alle er i ferd med å flytte fordi de ikke orker mer. Etter en hyggelig lunsj og en aldri så liten påminnelse på at ting tar tid i dette området av landet, kjørte vi på en minitur til storbyen Nablus. Til min store overraskelse finnes ikke Huwwara-checkpointet lenger. Dette checkpointet har vært kjent som det verste på hele Vestbredden. Kun personer, ikke biler, fikk lov til å komme igjennom. Men nå er det altså borte. Speechless. I Nablus spiste vi nygrillet kebab og selvsagt kaken over alle kaker: Kunafeh, også kjent som Nablus-kake. Geitost dynket i honning og sukker og diverse annet supersøtt. Og varm. Og veldig god for et herdet kakemonster. Nam! På servicen tilbake til Beit Sahour oppdaget jeg at osten som lå i en oljelake hadde oversvømt vesken min med ferskpresset olje. Og den oljen forsvinner jo ikke akkurat sånn uten videre. Så man kan si passene våre fikk en fin liten souvenir fra turen. I tillegg til alt jeg hadde og nå har i vesken. Hurra. På kvelden fikk vi endelig møtt min nederlandske venninne Kristel, som hadde avskjedsparty på The Citadel, i tillegg til alle andre mennesker som jeg ikke hadde sett på veldig lenge. Utrolig hyggelig og utrolig behagelig å slippe å gå så langt når man skal hjem. Like it.

Jerusalem og Ramallah
Og endelig. På mandagen besøkte vi min favorittby nr. 1 i hele universet. Eller, av de byene jeg har besøkt. Var en som spurte meg om jeg oppdaget nye ting når jeg var på tur rundt i Betlehem. Der var svaret nei. Selvsagt er det småting som har forandret seg, men Betlehem er Betlehem, Beit Sahour er Beit Sahour. Men Jerusalem, derimot. Vet ikke hvor mange ganger jeg har varndret hvileløst rundt i denne kontrastfylte og spenningsfylte byen, men ingenting slår følelsen av å gå i gamlebyens gater og sanse inn dens historiske sus, for så å gå igjennom det relativt nye kjøpesenteret Mamilla rett utenfor Jaffa-porten, med en ferskpresset gulrotjuice fra Aroma Espressobar i hånden. Ingenting!

Må bare nevne en litt merkelig episode på vei til checkpointet. Vi måtte gå et lite stykke for å komme oss til inngangen, og gikk langs murtraseen. Plutselig åpner en soldat vinduet på vakttårnet, ønsker oss en god morgen på hebraisk, vinker til oss og smiler. Ble helt satt ut. Har aldri skjedd før at jeg har sett at noen sitter i vakttårnene. Helt forvirret vinket jeg tilbake og kunne ikke helt skjønne hva som akkurat hadde skjedd. Bokr tov, ja. Det skal jeg love deg!!

Vi utnyttet dagen og fikk sett det viktigste i gamlebyen og tatt en tur for en is i Ben Yehuda i Vest-Jerusalem. Vi rakk til og med å treffe Live, også en KFUK-KFUM-venninne som skal være ledsager i Tulkarem og Yanoun frem til slutten av juli. Slappet litt av på Educational Bookshop i Salaheddin gaten i Øst-Jerusalem, før turen bar til Ramallah, der Emily og familien ventet på oss. Ble som vanlig et matbonanza uten like. Først en tur på Stars & Bucks, deretter en svipptur innom famliens residens i vest-Ramallah, hilse på søte moren, brødrene, søsteren og broren og søsterens kjærester, som de snart skal forlove seg og gifte seg med. Er jeg heldig blir jeg invitert på bryllup til neste år. Og isåfall er ikke det noe å tenke på - gallakjole, frisøroppsatt hår, spøkelsessminke og høye heller. Count me in!

Og fortsettelsen av matbonanza: En tur på Sangria for "forretter" av typen smoothies, nachos, kyllingvinger, nøtter og masse annet stæsj. For så å dra hjem igjen til morens maqloube, "oppned" - grønnsaker, kylling og ris lagvis i en gryte. Nam. Men må si at appetitten ikke er helt på topp kl. 23:30. Da er jeg klar for å sove. Vi ble til og med servert chips og nøtter etter middagen. Skulle ikke vært mulig.

Hebron
Tidlig tirsdag forlot vi Ramallah til fordel for Hebron. Rundt to timer i en stekende gul service, før vi kom frem til lille midtøstenkonfliktbyen. Byen som har 400-500 bosettere midt i sentrum og rundt 2000 soldater til å passe på seg. Byen der en av hovedgatene i det som var det gamle, travle markedet er forvandlet til en uhyggelig spøkelsestrassé der kun internasjonale og bosettere får lov til å ferdes mellom checkpointene og de stengte butikkene med de grønne metalldørene, som nå er tagget med jødestjerner. Lille midtøstenkonfliktbyen fordi man lettere kan forstå hva konflikten dreier seg om når man ser de store kontrastene og hvordan de rundt 30 000 innbyggerne i byen blir diskriminert og tilsidesatt fordi en så liten gruppe ekstremister skal gjøre et poeng ut av at byen tilhører dem og ingen andre, fordi det står i Mosebøkene. Urettferdighet på et skyhøyt nivå, kan ikke si noe annet enn det. Dagen ble amputert da Cathrine følte seg dårlig. Service tilbake til Beit Sahour, der kvelden ble avsluttet på The Tent, men sitronjuice med mint (er sitronsesong, nam!), mixed grill og alskens småretter. Vi gjorde nok en gang en god spisejobb. Klapp på skulderen.

Haifa
Vi bestemte oss for å ta en dagstur til Haifa, der den flotte Baha'i-hagen ligger. Vi tok bussen fra busstasjonen, der ørtiførti soldatert daglig tar bussen til sine respektive baser - som vanlig med våpnene nonsjalant hengende over skulderen, som om det skulle være en veske eller noe annet som ikke kan sprenge hodet ditt i fillebiter. På veien oppdaget vi at vi kjørte langs traseen til muren. Utrolig spesielt å se muren fra den andre siden. Hvis man ikke vet at den er der, så skjønner man ikke at dette er en mellom åtte og ni meter høy mur, eller et elektrisk gjerde som dreper deg om du kommer borti det. Den er pent og pyntelig skult bak høye jordtopper så den ser ut som et hvilket som helst motorveigjerde. Eller man ser den ikke i det hele tatt. Mystifistisk.

Kom oss litt sent fra Jerusalem, og i stekende sol, sultne og med drittunge vesker skulle vi da finne inngangen til den fordømte hagen. Vi brukte noen timer på å gå hele Karmel-bydelen rundt, og møtte bare stengte porter. Og ikke nok med det - selve helligdommen var jo dekket til med grå stygg plastgreie og stillaser, og skulle forbli sånn til den var ferdig oppusset i 2013. WHY?!

Vi stavret oss ned til sentrum, sultne og lave på blodsukker. Begge glemte at vi hadde muffins og frukt i veskene. Fatter ikke åssen det er mulig at matmonsteret glemmer at jeg har mat i veska? Det tror jeg aldri har skjedd før. Husket jo at jeg hadde noen mandler som vi kjøpte i Yanoun i veska (som ikke hadde blitt oversvømmet av olje). Kom godt med. Vi fant en fin restaurant med et fint navn - Isabella - som vi slo oss ned på. Var så sur og sulten at jeg krevde at kelneren skulle komme med menyen innen fem minutter, ellers skulle jeg bare ta den olivenoljeforpestede vesken min på skulderen og gå. Heldigvis skjedde ikke det, for maten der var syyyyykt god. Og billig. Etter at vi hadde valgt ut mat og drikke, sier kelneren at det er lunsjdeal, så uansett hvilken hovedrett vi ville spise og hva vi ville drikke, så kostet det ca. kr. 75,- inkludert antipasti. MAAAAT!

Etter middag gadd vi ikke være turister lenger, bestemte oss for å bli i Haifa for natten og reise i Gallilea dagen etter. Derfor dro vi på først ett kjøpesenter og så et annet og så på kino. Håpet å rekke siste buss hjem. Den hadde selvsagt gått, så i tillegg til en dårlig hotelldeal ble det en dårlig hjemkjøringsdeal. Eller, ikke så ille da, med tanke på norske priser.

Gallilea: Tiberias og Tabkha/Mount of Beautitudes
Kan jo virkelig virke som vi faktisk var pilgrimmer, men nå skal det sies at Gallilea er fantastisk vakkert. Utrolig grønn og fin natur, åstopper, oliventrær og andre trær. Virkelig verdt turen! Tiberias i seg selv er en utrolig kjedelig by. Hadde helt glemt at jeg aldri hadde vært der før, slik jeg hadde glemt at jeg aldri hadde vært i Yanoun. Skjønte plutselig hvorfor Petter ikke skjønte hvem jeg snakket om, for det var selvsagt Jayyous jeg hadde vært i. Da jeg var her sist, på en heisatur med Beit Jalas velstående pensjonister, dro vi kun til Mount of Beautitudes. Der ligger Multipliseringskirken, der Jesus skal ha mettet over 5000 mennesker med to fisk og fem brød. I turistshoppen kjøpte svenske Anna som jeg jobbet med på YMCA med seg Bible Bread. Denne gangen var shoppen stengt, fordi hele området egentlig var stengt for en liten siesta. Vi kom dit rundt to timer før de egentlig skulle åpne, hadde blitt satt av bussen på et gudsforlatt sted i nærheten av Kapernaum, der vi ikke så noen annen utvei enn å følge den asfalterte veien for så å hoppe ned i en åker og kjempe oss opp over åskammen. Med shoppingbagger i henda og om mulig enda tyngre bagger på ryggen. Varmt. Røde og solbrente neser. Men ved godt mot. Etter å ha gitt opp å prøve å finne et ordentlig sted å sitte og vente gikk Cathrine bort til vakten og sjarmerte han i senk. Vi kom oss inn på et turisttomt område, knipset de obligatoriske bildene, klatret ned åskammen og fant et busskur. Der en fransk fyr hadde ventet i en time på bussen. Denne snodige personen hadde gått i to dager fra Nasaret, på den såkalte Jesus-trailen. Han fortalte at han hadde ekstremt vondt i føttene og at han hadde sovet ute. Eh, ok. Og i tillegg klaget han på at israelerne nektet å snakke engelsk. Han kunne ikke forstå denne arrogansen. Serr? Franskmann? Kaster sten i glasshus? JA, for fanden. Jeg lo så jeg grein inni meg. Til alt hell stoppet en taxisjåfør og tilbød oss skyss til samme pris som bussbilletten. Score! OG vi rakk Jerusalemsbussen akkurat. Jeg rakk til og med å kjøpe oss noen gedigne croissanter fylt med masse sjokolade og iskaffe, mens bussen ventet på meg. Cool.

Hadde avtalt med Volda-venninnen min Lubnas journalistsøster som er bosatt i Jerusalem at jeg skulle plinge på når vi var på vei fra Gallilea - hvilket jeg gjorde. Vi var fremme hos henne rundt 18 og hadde virkelig bare tenkt å være i max et par timer. Vi ble der i fem timer. Fikk endelig surfet på nettet etter en uke uten, sett hennes fantastisk søte syv uker gamle baby. Gurimalla så skjønn, men gurimalla så glad jeg er for at jeg ikke har en slik en, for det virker ekstremt tidkrevende. Hun skal jo spise hver tredje time - hele døgnet! Er for glad i søvn til å skaffe meg en sånn med det første..

Ekstremt slitne, avsluttet vi ikke dagen der, nei. Vi tok taxi til Jaffa gate, møtte TV 2-kollega Yvonne og dro på bar. Så kan vi krysse av for å ha sett nattelivet i Vest-Jerusalem. Høy musikk. Fulle israeler. Joda, stemning det. Vi var i seng rundt 3 fredag morgen. Og sto opp under 6 timer etter. Glad i søvn, sier du? Gjesp.

Beit Sahour/Betlehem/Jerusalem
Tror aldri jeg har vært så trøtt som da jeg sto opp den fredagen. Men fredag = pampering day. Vi hadde avtalt time på min faste skjønnhetssalong. Bare den timen er verdt turen fra Norge til Beit Sahour. Ingen er flinkere til å nappe bryn enn Siham. Fine og fjonge dro vi videre til YMCA for å hilse på min tidligere sjef som selvsagt har fri på fredag, så da møtte vi han som er sjefen for det kontoret jeg jobbet på. En snodig før. Begynte å ta notater da jeg fortalte ham hvordan det gikk med meg og hva jeg driver med. Veeeldig spesielt. Klarte å sno oss unna fordi vi hadde en lunsjdate å overholde - i naboleiligheten vår, hos kjære Lina som hadde begynt å forberede maten dagen før. Vi spiste Malfouf, også kjent som kålrulletter her i Norge. Digg. Litt lite kokt ris og litt lite salt, men et hjemmelaget palestinsk måltid er et hjemmelaget palestinsk måltid. Barna spilte som vanlig dataspill da vi kom på besøk, men denne gangen var det Svampe-Bob og ikke Assasins Creed (et ekstremt voldelig spill der man dreper folk, tror det er 18 årsgrense). Etter lunsj pakket vi sammen sakene, fikk klippet håret på 20 minutter og for 60 kr hos favorittfrisøren min Iyad på Top Hair, nå også kalt Top Hiar, skal vi tro de nye skiltene han har investert i. Dårlig investering, god klipp.

Sekker på ryggen, taxi til Betlehem og til mine assyriske "fettere" i John og Mikes turistsjappe. Kjøpte nok en gang med meg turistkjafs med meg hjem. Kan jo ikke bryte en god (?) tradisjon. Det ble to sjal og fire glassbrikker. Eller hva det nå er. Jeg skal bruke de som glassbrikker, tenkte jeg. Og gi bort det ene sjalet. Rødhårede Mike kjørte oss bort til checkpointet. Cathrine var redd kembobaggen hennes skulle sette seg fast i røntgenmaskinen eller at hun skulle sette seg fast i svingdøren. Kan melde om at det gikk overmåte bra.

Lempet av tingene våre hos Reem, som var i full gang med å lage sushi, passet litt på skjønne Sheherazade, dro på avskjedsmiddag på Jerusalem Hotel, der de til min store fortvilelse ikke hadde Msakhan å servere oss (kylling, løk, sitron, olivenolje blandet med summak, et spesielt krydder, servert på digg brød). Skuff. Ble div palestinske småretter og grillspyd. Akkompagnert med sitronjuice med mint og avsluttet med baklava. Heaven. I tillegg var det live-musikk på restauranten. Ikke feil avslutning på en slettes ikke så feil tur.

Tilbake hos Reem fikk vi til og med møte hennes crazy bror og kompis. Trist å måtte reise etter en uke som gikk sykt fort. Kan ikke forstå her jeg sitter i halvkalde Bergen at jeg har hatt fri fra jobben i 12 dager. Og ikke akkurat har hæla i taket fordi jeg skal ha nattevakter hele uken. Usj.

Vi kom frem på flyplassen altfor tidlig og satt og ventet fra kl. 02 til 03:30 med å sjekke inn. Ble sjekket så godt som jeg aldri har blitt sjekket før. Få spørsmål og derfor få løgner, men dama gikk utifra at jeg var palestiner (skjønte jeg etterpå, da hun spurte om jeg hadde besøkt familien min), så hun sjekket hver tomme av bagasjen og kroppen min. HELDIGVIS slapp jeg en stripsearch, altså å stå i nettoen. Og til tross for at hun tok på seg plasthanskene, holdt hun seg til utenpå kroppen min. Og sammen på dette kroppsvisiteringskontoret står selveste crocodile Dundee og en eller annen stakkar med palestinsk utseende. Og jeg da. Hurra for oss.

Hun dama var jo egentlig ganske hyggelig da. Var for sliten til å stritte imot på noen som helst måte, så jeg lot henne bruke over en time på meg, uten å spørre hvorfor. Svaret hadde vel vært security reasons eller noe annet uforståelig. Heter jo skremmende til etternavn, kan jo være skremmende nok bare det. Hun skippet meg på fast track forbi metalldetektorene. Hadde jeg måttet gå igjennom der også etter at hun til og med sjekket om jeg hadde noe suspekt oppi sokkene mine, så hadde jeg nok sagt ifra. Alt som var i sokkene mine var tåfis. Grattis med den, militærdame!

Kom meg trygt forbi taxfreen på Ben Gurion, for å bruke flere hundre på taxfreen på Schippol i de fire fordømte timene jeg var zombie der, sammen med alle de andre reisezombiene.

Komasøvnen etter taco og film hos brorsan var verdt å holde seg oppe i altfor mange timer. Og selv om jeg gjerne skulle vært der lenger, vet jeg at jeg definitivt kommer tilbake igjen.

Shalom og salam out fra Bergen.

Fredager, as!

Hadde glemt hvor kjedelige fredager er her. For all del, livet blir som man gjoer det til selv, men fredag tror jeg er ukens kjedeligste dag her, akkurat som at soendager er den kjedeligste ukedagen hjemme. Hviledag, ja. Morrodag, nei.

- Minidigresjon: Naa sitter jeg og spiser opp gaven jeg selv hadde med til kontoret, fy skamme meg! Men Twist er pokker meg vanskelig aa holde seg unna.

Hadde store planer om aa komme meg til Jerusalem i dag, men slik ble det altsaa ikke.

- Bare en til naa. Den siste sjokoladen jeg tar er en Nougat Crisp. Dytter papiret laangt ned i soeppelkassen saa det ikke ser ut som at jeg har gaat loes paa hele posen. Har jo bare spist en Banan, en Japp og en Pearl Nut foer denne Nougat Crispen. Naa faar det holde.

Jerusalem, ja. Sendte Reem, soesteren til verdens beste Volda-palestiner Lubna, en melding da jeg sto opp, etter det som maa ha vaert verdens lengste natt. Gurimalla, at det gaar an aa glemme hvor mye det braaker her. Ja til lydisolerte hus, NEI og atter NEI til hovedveier rett utenfor soveromsvinduet, for ikke aa snakke om moske som naermeste nabo. Skulle tro jeg hadde laert noe i Kairo, men nei da. Der klarte jeg etter hvert aa sove igjennom det som for andre kunne foeles som jordskjelv. Ser ikke helt at jeg skal klare det her. Foeltes som om jeg laa og sov i groeftekanten, noe jeg maa presisere at jeg altsaa ikke gjorde. Vurderte serioest aa starte dagen 05:45, men "sov" likesaagodt til klokken var nesten ti. Naa skal det sies at jeg nesten ble litt nostalgisk der jeg laa og hoerte pa muezzinen synge ut morgenboennen. Litt, da. Men han kunne godt skrudd ned mikken noen desibel, det er tross alt midt paa natten.

Ja, Jerusalem, ja. Sendte altsaa Reem en melding, hun var optimistisk, jeg var optimistisk. Hennes seks uker gamle baby hadde vaert snill mot henne i natt, hvilket tydeligvis betyr at hun har overskudd til aa faa noe ut av dagen. Hva vet jeg om nyfoedte, annet enn at de spiser, sover og skriker. Helt ok aa slippe aa ha ansvaret for ett av dem. Sendte til og med melding til Live, hadde egentlig avtale om aa vaere litt med henne i Jerusalem. Men til poenget: Dit kom jeg meg altsaa ikke. Hvorfor? 1) Fordi jeg er lat. 2) Fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme meg tilbake senere i kveld og naar siste buss gaar. 3) Fordi det er sabbat. ERGO: Fredag er en KJIP dag!

- Tar meg en tyggis, jeg. Saa klarer jeg holde meg unna Twisten.

Hvor var jeg. Kom meg jo ut og rett over gangen til Lina. Som vanlig ett par overhypre, dataspillende og godterityggende kidz og ett stykk sykt stressa mor. Men det er jeg vant til. Hun ble enda mer stressa da jeg sa at jeg skulle plukke opp Cathrine utenfor checkpointet i natt - alene. Etter aa ha diskutert det fram og tilbake med mannen sin, ble jeg sannelig litt stressa selv. For jeg skjoenner jo at det ikke er heelt kosher/halal aa staa alene og vente paa at hun skal komme, naar jeg ikke vet akkurat NAAR hun kommer. Saa vi fant ut at det beste er om jeg skaffer meg en taxi som kjoerer meg hjemmefra, til Ben Gurion flyplass, plukker opp Cathrine paa Ben Gurion og setter oss av hjemme igjen. Det koster riktignok halve reisebudsjettet (hvem er det jeg lurer, jeg har jo ikke budsett...), men tror faktisk det er verdt det aa slippe aa staa ute i kulden i mange timer, for det er jo ikke godt aa si hva grenseoffiserene kan finne paa, og for den saks skyld hva busselskapene kan finne paa a la ikke sette opp busser fra flyplassen og inn til byen. Man vet aldri. Saa saann er det med den saken.

Nevnte jeg forresten gaarsdagen? Fantastisk. Minnet meg paa hvorfor jeg likte meg saa godt her. Stikkord: En gjeng sykt merkelige mennesker, som ikke alle kjenner hverandre, griller digg mat og snakker politikk hele kvelden. Mat og mennesker - det er det man kan koke det ned til. Derfor elsker jeg dette stedet. Selv om to av mine beste venner mangler. De befinner seg i New York. Liker ikke.

Saa hva endte jeg egentlig opp med aa gjoere i dag? Saann bortsett fra aa moete moren til Martha og hennes to soesken, kjoepe raadyre arabiskboeker i en halvdoed by, se foedselskirken for n-te gang og lure oss unna pilegrimskoen fordi vakten trodde jeg var palestiner, spise hummus to ganger, drikke en sitronjuice, blakke meg paa naerbutikken for aa kjoepe vaskemiddel saa jeg kan vaske badet, se paa appelsin og sitrontraer mens jeg gaar fra Betlehem og til YMCA? Ikke en dritt!

Og naa sitter jeg og venter paa at Baha skal bli ferdig med aa snakke om de derre oliventraerne med de derre turistene. Og naa blir jeg kastet vekk fra maskinen. Lovely.

Hva skal jeg gjoere naa? Ingenting. Vaske badet, kanskje. Spise litt mer hummus, kanskje. Og saan. Vi faar se.

Homecoming

Kunne ikke du meg da jeg endelig hadde kommet meg trygt ut fra Ben Gurion og in i Nesher Taxien. Den artisten som minner meg mest om Palestina er ironisk nok Kanye West, og hva passer ikke bedre enn aa skru paa selveste Homecoming, mens jeg sitter der, sliten etter aa ikke ha sovet paa et doegn og fortsatt litt usikker paa om jeg kommer meg videre fra checkpointet. Og etter at alle i minibussen var satt av paa rett plass var det min tur. Jet vet at de ikke setter folk av paa checkpointet, men fant ut at jeg skulle sporre likevel. Taper jo ingenting paa det. Og tror du ikke han svippet meg av akkurat der, der et par tusen menn fortsatt sto i ko for aa komme seg ut og videre pa jobb, der det kan virke som om tiden har staatt stille de siste tre aarene.

For det er slik det foles her jeg sitter paa akkurat samme plass og foran noyaktig samme pc jeg jobbet paa nesten hver dag for snart tre aar siden. Dette er riktignok tredje gangen jeg er her etter at jeg flyttet hjem igjen, men ikke saa mye har endret seg. Eller litt. Lina som jeg jobbet med og bor retter over gangen for naa, slutter i jobben sin. Trist. En ny dame har begynt aa jobbe her, og ellers er det som det pleier. En ny dataskjerm eller to er ogsaa aa spore, og saann bortsett fra tre nye bilbutikker og et par nye nybygg paa veien fra Beit Sahours sentrum Suuq ash-sha3b og til YMCA, saa er alt kliss likt. Saa likt at jeg bruker forste dagen min her til aa nerde paa nettet, slik jeg gjorde hver dag i atte maaneder da jeg bodde her. Skulle ikke vaert lov.

Er invitert paa grillfest i mitt gamle bygg i kveld, grille i februar, det kan man like! Og forhaapentligvis viser ikke min gamle huseier seg paa festen, det hadde vaert en skikkelig festbrems altsaa. Men saann i mellomtiden, altsaa foer halv syv-tiden vet jeg sannelig ikke hva jeg skal ta meg til. Folket jobber jo til fire-tiden.. Blir litt stressa av aa tenke paa det, samtidig som jeg vet at ferie innebaerer aa ta seg fri og at det er sunt aa ikke gjore noe som helst. Har scrollet alle de viktigste nettavisene og ser at det kommer til aa bli en slitsom dag for urixfolket. Men det skal jeg jo ikke tenke paa, for jeg har jo ferie.. Usj, der ble jeg litt stressa igjen. I mellomtiden faar jeg vel konse paa aa ikke hive dopapir i do, da.

Var forresten tillop til panikk paa flyplassen da minibanken avviste kortet mitt to ganger. Regner jo alltid med at det funker, men den dagen ingen minibanker tar imot kortet mitt og jeg har null cash, DA sliter jeg. Slik det var i Syria for to aar siden. Ingen minibanker fungerte og jeg hadde ca 50 kr igjen aa leve for. Stusselig. Satt hjemme med James' to gale katter og spiste cornflakes med melk hele dagen. Heldigvis fungerte minibankene igjen paa kvelden, da ble det andre boller.

Og naa har jeg en interessant diskusjon om Midtostens begivenheter med en nederlender og en palestiner - paa Facebook.

Jaja, 30 minutter til Lina skal hjem. Jeg sitter paa de 300 metrene dit i hennes skranglekasse. Faar diskutere litt mer jeg da.
Folket likte forresten Twisten jeg tok med, great success!!

Dere hoerer fra meg!

Ma3a as-salame!

21 grader og sol

Ma gni det litt inn, spesielt nar jeg ser at VGs temperaturmaler sier det er - 14,5. Her er det 21 deilige grader, sa varmt at det er for varmt a ga i en troye som har 3/4 lange armer.

Nok om det. I dag fikk jeg tilbake den ordentlige guiden. Litt utpa ettermiddagen, etter a ha streifet rundt i omradet mer eller mindre mallos. Sa masse fint da, og svippet selvsagt innom et par butikker pa veien. Ble mye billigere i dag, hveldigvis. Klarte til og med a plukke med meg en liten gave. Hurra!

Juan og hans to venner, et utrolig hyggelig spansk par, ble hele 1 time og 30 minutter forsinket. Gjorde absolutt ingenting. Fant meg en hyggelig kafé i en eller annen sidegate og spiste baguette og drakk kaffe og sa pa bilder i et tilfeldig spansk moteblad. Og sa motte jeg dem rett etterpa og fikk beskjed om at vi skulle spise "lunsj". Dvs tre retters middag. Ble vel strengt tatt aldri sulten igjen etter det, lenge siden jeg har folt meg sa stuffed. Huff. Var veldig god mat da, i en helt enorm restaurant, som ser veldig beskjed ut utenfra. Vi satt sa langt nedi kjelleren at vi kjente vibreringen fra metroen under oss.

En ting jeg ikke klarer a bli vant til er drikkekulturen her, som er veldig annerledes enn i Norge. Her drikker de vin med maten, til alle tider, ikke for a bli beruset, men fordi mat og vin hores sammen. Sa da far man prove det da. Og det foles helt feil. Sa da vet dere det ogsa.

Sa Sagrada Familia utenfor i morket og Parc Güell og en skikkelig panoramautsikt. Tror jeg stikker tilbake til Sagrada Familia i morgen for en tur inni bygget, skal visst vare helt fantastisk. Synes den er fantastisk utenpa ogsa, jeg. Fryktelig spesiell, men full av overraskelser. Ser litt ut som en grotte som har blitt pusset litt paa. Vanskelig a beskrive. Har ogsa tenkt meg en tur pa matmarkedet og bare surre rundt der. Var stengt i dag, bedre lykke i morgen, nar det ikke er nasjonal fridag.

Her spilles Lady Gaga pa full rulle, ma vare konsertopptak fra mandagens konsert her. Klarer virkelig ikke a konsentrere meg her jeg sitter, dette er domt til a bli et darlig blogginnlegg. Det er faktisk en ting jeg har lagt merke til her - musikken overalt, i butikkene, pa metroen, til og med pa minibankene er sa fordomt hoy. Spurte Juan om det i dag, han mente at det i butikkene er bevisst, for a stresse folk til a kjope fort og tenke mindre. Tror han har rett, for nar jeg sitter og horer pa denne musikken blir jeg sykt stressa, sa na orker jeg ikke skrive mer.

Far fortelle mer i morgen, hvis jeg finner inspirasjonen.

Ett stykk retningssans, takk!

Jada, nevnte det i gaar, nevner det igjen. Jeg er saa ekstremt haaplos naar det kommer til retninger! Skulle mote venninnen min paa en veldig sentral plass, et av Gaudís fantastiske hus, midt i hjertet av Barcelona og bare noen faa kvartaler unna hostellet. Juan hadde ganske noye forklart meg hvor himmelretningene er, fjellet i ryggen, sjoen motsatt vei. Og jeg trasker, glad og fornoyd i en solfylt katalansk hovedstad. Hadde selvsagt beregnet god tid, for jeg kjenner tross alt meg selv rimelig godt. 30 minutter hadde jeg beregnet, paa noe som tar en person med normal retningssans saann cirka fem minutter aa gaa. Tuller ikke. Jeg gaar motsatt vei. Med kartet i haanden, helt bombesikker paa at jeg har rett denne gangen. Naa skal det sies at jeg verken kunne se fjell er sjo, men likevel. Kommer til et annet knutepunkt, ser paa kartet at det er helt feil, saa jeg tar raskeste vei ut. Jeg spor forst en pen spansk dame (de er tynne, morke, pene, til tross for at det er saa sykt mange fristelser paa hvert eneste gatehjornet. Hvordan i huleste klarer de det?? Jeg mottar tips med takk!!) Anyhow. Hun kan ikke hjelpe meg, for med en gang jeg sier "sorry", saa er det som om jeg har blaast i en vuvuzela rett foran oret hennes. Jeg snakker riktignok hoyt, men 130 desibel var det definitivt ikke.

Saa der staar jeg, midt paa Plaça Catalonya og foler meg passe dum. Lar noen flere folk passere, for jeg ser en sot gammel dame, upaklagelig antrukket i rodt, og med brungratt bestemorshaar. Hun snakker selvfolgelig ikke engelsk, men i motsetning til den pene dama med de misunnelsesverdige tynne leggene tar hun seg tid til`aa se paa kartet hvor jeg vil hen. Alle vet jo hvor det er. Hun snur seg og sier paa spansk at det er motsatt vei. Bare folg veien, saa kommer du dit. Gracias, sier jeg saa pent jeg bare kan, og saa peker hun paa oyet sitt, smiler og ber meg folge etter. Kroppsspraak altsaa, for en fantastisk fin ting! Nar sant skal sies var jeg litt usikker paa om jeg skulle folge etter henne, men da hun snudde hodet sitt og saa etter meg, for det er tross alt tettpakket med folk der, saa ble jeg helt sikker paa at jeg skulle folge etter. Jeg smilte til henne, ogsaa trasket vi gatelangs sammen. Jeg og gamlemor. La oss kalle henne Mathilda. Ja. Vi snakket ikke saa mye, for det funker jo ikke saa bra. Jeg kan ikke spansk, hun kan ingen av de andre sprakene jeg snakker. Saa der gaar vi, jeg som en hale etter henne. Saann underveis ble jeg igjen litt usikker paa om jeg faktisk skulle folge etter henne, men siden hun ikke ser stygt paa meg, eller finner det irriterende at jeg fotfolger henne, saa tenkte jeg det gikk greit. Og sannelig finner vi ikke huset og den mileslange turistkoen utenfor. Joda, definitivt rett plass. Saann i samme slengen forteller hun meg, paa en god blanding av spansk og kroppspraak hvor neste Gaudí-hus befinner seg. For ei dame! Skulle bare onske jeg faktisk kunne snakke med henne, hun hadde sikkert hatt mye artig aa fortelle. Hadde det bare vart som i Matrix - putte en chip inn i hodet og vips har du skills i hva naa enn det skulle vare. I dag skulle jeg gjerne hatt spanskkunnskaper. Far smelle det opp paa den uendelige listen av ting jeg skal gjore for jeg dor.

I beste palestinske stil kommer selvsagt venninnen min 15 minutter for sent. Helt greit for meg, tok litt bilder innimellom jeg. Var helt og holdent klar for aa vare superturist, uansett hvor dyre inngangsbillettene koster. Jeg har fremdeles smertefullt i minne hvordan jeg og min kjare bror maatte velge bort Madame Tussauds i London, fordi billettene var for dyre. I dag skulle pipen ha en annen lyd. Glemte jo helt at jeg hadde med meg en person som overhodet ikke ville betale 17 euro for aa komme inn i et Gaudí-hus. Saa vi brukte disiplenes hester hele dagen, og trasket rundt i byen. Ikke kunne hun sarlig mye om Barcelonas historie, saa det endte vel egentlig opp med at vi shoppet. Rettelse: Jeg shoppet. Mye. Saa mye at jeg er usikker paa om jeg egentlig faar med alt som haandbagasje. Ergo maa jeg droppe aa kjope julegaver her. Hah. Rana, som hun heter, fikk etter hvert en saa voldsom hodepine (daarlig unnskyldning for aa unnslippe meg-hodepine ?), saa da ble jeg overlatt til meg selv. Og det var sant aa si en skikkelig lettelse. Du har jo virkelig ikke lyst aa svi av 50 euro paa sko naar hun som staar ved siden av deg synes et par til 25 er altfor mye. Saa jeg trasket gatelangs, og fikk saa tunge poser at jeg er redd jeg har en blomstrende senebetennelse paa gang. Neida, saa garent er det vel ikke, men man kan trygt si jeg fikk stilt shoppinglysten for noen maaneder frem i tid. Eller i hvert fall noen timer. Vi faar se.

Kan ikke komme med noen annen slutning enn den jeg trakk i gaar. Barcelona er virkelig en deilig by, for aa bruke et dansk begrep. Til tross for at jeg ikke eier retningssans. Kom meg faktisk hjem paa forste forsok, gir meg et klapp paa skulderen for det.

Maa bare legge til en ting til. Jeg foler meg som en gammel ugle paa dette hostellet. Kan neste garantere at jeg var den forste i seng i gaar, for da de to jentene jeg deler rom med kom i natt, hadde jeg sovet en stund. Og naar de i tillegg skal skru paa lyset (ARG!) og SMAAPRATE langt inn i soloppgangen, saa sier det seg selv at det blir lettere irriterende for en sart sjel. Naa ble jeg akkurat invitert ut sammen med kidza. Takket pent nei, gamlemor maa tross alt lade opp for en skikkelig sightseeing i morgen - da skal Juan igjen vare guiden, sammen med noen kompiser som er paa besok. Det blir bra, hurra!

Og bare for aa legge til en siste ting: Temperaturen er digg. Saa digg at man ikke trenger aa gaa med jakke. Tygg paa den dere :)

Som i en film av en annen tid

Er sa lenge siden jeg har skrevet en blogg at jeg er usikker pa om jeg faktisk far det til.

Den beste maten a beskrive Barcelona pa, er vel egentlig a sammenligne det med a ga i gamle filmkulisser. Arkitekturen her er oppmerksomhetssyk, her er det tarn og marmor og statuer hver centimeter du beveger deg. Og det er kult, vakkert, sa sinnsykt fint! For ikke a snakke om temperaturen her. Herlige 17 grader celsius. Det skal man soren ikke klage pa nar gradestokken hjemme er bla og frossen. Tror faktisk jeg allerede liker Barcelona bedre enn Paris og Roma. Er ikke helt sikker pa hvorfor, ma bare vare stemningen. Er nasjonal fridag i dag, enormt mye folk i gatene, er visst den typiske julegaveshoppingtiden her, ellers er det visst ikke fullt sa tettpakket som det var i dag.

Spiste Paella, tradisjonell risottoris blandet med sjomat og kjott og erter og annet rart. Sa jeg likte det, men sannheten er vel at jeg synes det er litt tamt pa smak. Liker at det er litt krutt i ting, jeg. Og kommer virkelig ikke over hvor seigt calamari egentlig er. Uansett. Hadde verdens beste guide, kunne historien til Barcelona forlengs og baklengs og fortalte masse artige historier. Sorget for at jeg drakk av en fontene, som betyr at jeg kommer tilbake hit igjen. Og det er jeg neste sikker pa at jeg kommer til a gjore. Men man vet da aldri. Det eneste bildet jeg tok, eller guiden min, Juan, var av meg som drakk av fontenen. Vannet smakte klor, man ser ikke at det er meg pa bildet.. Gjor absolutt ingenting.

Bor veldig sentralt i byen, Juan matte stikke, sa han forklarte meg ganske noyaktig hvor jeg skulle ga for a finne veien hjem. Jeg er en hodelos hone nar det kommer til a finne rett retning, og til tross for den gode beskrivelsen klarte jeg selvsagt a bomme litt. Men fant fort tilbake igjen, heldigvis. Nodlosningen min var a finne en taxi, slapp heldigvis det.

Shoppingmulighetene er rett utenfor doren, og jeg ser for meg at jeg blir noen kilo tungere pa vei hjem (bade fordi jeg har planer om a spise meg gjennom byen, i tillegg til a kjope med meg store mengder gaver. Til meg selv. Og noen til dere andre :).

I morgen skal jeg mote en gammel kjenning fra Palestina, da ma jeg igjen bruke min ikke-eksisterende retningssans for a finne frem. God tid og kart er tingen. Ma mann, sa ma mann, og da loser det seg som oftest til det beste.

Horer for tiden pa en lydbok - I vindens skygge. Handler om Barcelona, akkurat det jeg leser om na er i etterkrigstiden. Tar seg opp na, var litt kjedelig i begynnelsen, men satser pa at jeg kjenner igjen litt navn og steder etter hvert. Tror sannelig jeg skal lytte litt mer i kveld. Hvis jeg far blund pa oyet, for her er det ekstremt mange amerikanere som enna ikke er torre bak ora, og ekstreme mengder alkohol i bildet. Det var kanskje en overdrivelse, men stua er ved siden av rommet jeg skal bo pa, sa ja, morgendagen vil vise formen. Kan uansett ikke bli verre en hostellet vi bodde pa i Beirut, der det var nattklubb i kjelleren og full rulle til 12 PA FORMIDDAGEN dagen etter. Det var et helvete, det. Bor visst sammen med to jenter, aner ikke hvem de er, men sikkert et par 18 ar gamle barter.

Da trekker jeg meg tilbake pa rommet, sjalabais og god natt fra Catalonia!