Sagt om Obama og Bush

Klassekampen i dag: Barack Obama overvinner jødisk skepsis før 4. november

"Jeg vet at Obamas stemmegiving i Senatet har vært proisraelsk. Derfor har det aldri bekymret meg, selv om jeg stemte på Hillary. Det viktigste for meg er at vi får en president som er presentabel i utlandet. Nå har vi hatt en president i åtte år som ikke kan formulere en sammenhengende setning. Obamas talegaver vil i seg selv være et stort framskritt"

- Harriet Wolfson

Delikat

Jeg kan rett og slett ikke kalle snøen som har falt her for noe annet. Det er lyst, nesten blendende, og definitivt årets første!

Den grønne mil

Tradisjonelt sett er dette en beskrivelse av fangenes siste vandring over det grønne linoleumsgulvet mot den elektriske stol. Det er hjerterått. Trist som faen. Men ikke til å unngå. Er man dømt, så er det ingen vei tilbake.

Jeg skal trekke en skikkelig stygg parallell.

For meg er den grønne mil veien fra leiligheten, ned trappen, ned bakken som er rammet inn av grønt gress og bort til vaskeriet. Jeg kvier meg alltid for å gå veien bort. Synes det er helt grusomt. Og når jeg først har gjort det, innser jeg at det slettes ikke er så verst. Men jeg gjør det ikke før det virkelig kniper i klesskapet.

Jeg har bodd i leiligheter med vaskemaskiner før. Veien føles alltid like lang.

En aldeles forutsigbar, uforutsigbar dag.

Det er storm. Vått. Mørkt. Kjedelig. Det er vintertid, oppgaveskriving og et uforklarlig latskapssyndrom har bitt seg godt fast i meg. Det er rett og slett en forutsigbar dag. En dag som mest sannsynlig kommer til å legge seg i rekken av alle andre gjennomsnittlige dager man glemmer. De som sklir inn i hukommelsens dyp, de man ikke klarer å skille fra hverandre.

Trodde jeg.

Jeg hadde bestemt meg for ikke å skru på pc-en i dag (det gikk jo tydeligvis fint), rett og slett fordi den dumme boksen her tar så mye tid. Stjeler så mye tid. Tid som bør brukes på andre ting enn å lese andres waller på Facebook. Som å skrive oppgave.

Men i dag ble jeg overrasket.

Jeg hadde egentlig tenkt til å lese igjennom tv-programmet for dagen. Tekst-tv har hengt seg opp (ja, jeg innser at jeg mest sannsynlig er den eneste gjenlevende bruker av tekst-tv, men la meg bare få understreke at det er HELT GENIALT. Jeg kommer til å gråte den dagen de legger det ned.), så jeg så ingen annen mulighet enn å gå inn på Dagbladet og scrolle ned til programoversikten.

Da jeg plutselig så det.

En artikkel. Kjempeoverraskende med tanke på at jeg er inne på en nettavis. Denne artikkelen hadde jeg derimot ikke forventet å se. "Livni gir opp å danne ny regjering". Forklaring for de som ikke har fulgt så mye med på israelsk politikk.

Tzipi Livni, Israels utenriksminister og nyvalgte leder av regjeringspartiet Kadima, har nå bedt om nyvalg istedetfor å danne ny regjering. Dette betyr mest sannsynlig at Kadima mister sin plass i regjeringen, og at Likud, høyresiden, ledet av tidligere statsminister Benjamin Netanyahu, kommer til å komme til makten. Dette vil få mer eller mindre fatale følger for "fredsprosessen". De er nemlig sterkt kritiske til Olmerts forsøk på fred med palestinerne.

Bakgrunnen for Livnis drastiske skritt, er at hun ikke vil se seg presset av det ultraortodokse partiet Shas. Livni trengte støtte fra Shas for å få et flertall i nasjonalforsamlingen, men da hun nektet Shas gjennomslag for to viktige krav, 1) økt barnetrygd og 2) et løfte om at Jerusalem ikke blir gjenstand for forhandlinger med palestinere, brøt forhandlingene sammen.

Det sa stopp.

Shas trakk seg fra regjeringsforhandlingene. Livni har ifølge israelsk lov en uke på seg til å fikse det hvis hun vil, men har altså bestemt seg. President Shimon Peres vil i nærmeste fremtid bli informert om dette, og det blir trolig et nyvalg i begynnelsen av februar. Noe som gir sittende statsminister Olmert noen ekstra måneder på å forsøke å fullbyre USAs president Bushs store ønske om en fredsavtale. Lite sannsynlig at det kommer til å skje.

Han har absolutt ingen støtte hos folk eller politikere, bl.a. som følge av stormen rundt korrupsjonsanklagene rundt ham.

Prisen for fred er i følge Olmert at Israel må gi fra seg mesteparten av den okkuperte Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, som Israel i utgangspunktet vil skal forbli en del av deres evig udelelige hovedstad. Som altså ikke offisielt er deres hovedstad. Det er det Tel Aviv som er. Uttalelsene er likevel veldig overraskende, med tanke på at spørsmålet om Jerusalem er et av de mest sensitive spørsmålene i fredsforhandlingene.

Legitime synsere mener valget i USA kan gjøre mer for fredsprosessen enn sammensetningen av regjeringspartiene i Israel. Kanskje har de rett. Det er derimot hittil ikke blitt valgt en amerikansk president som ikke støtter Israel.

Alt kan være et spill for galleriet. Et forsøk på presse Shas i regjering. Det gjenstår bare å se.

I mellomtiden lener jeg meg tilbake og håper at denne ikke helt forutsigbare dagen skal bli enda mer uforutsigbar.

Floradix Formula og andre fiffige formler

Jeg er ikke helt pigg for tiden, så da jeg var på butikken i går for å kjøpe alskens heksedoktorpreparater, begynte jeg å tenke på en ting jeg tidligere har tenkt mye på. Markedet regelrett florerer av ting som skal gjøre deg sunnenere, vakrere, friskere.

Spørsmålet er altså:

Hvordan vet vi at alle vitamintilskuddene, helsekostpillene og alle protein-meg-her-og-der-preparatene faktisk fungerer?

Valgets kval. Jeg stod mellom å bruke kr 58 på "Forkjølelse" – et kosttilskudd med svarthyll og c-vitamin, eller "Ro ned" med humle og b-vitamin til 48. Ti kroner fra eller til?

Heller 58. Jeg kjøpte ingenting. Brukte heller pengene på en ytterst overpriset kiwi (5 kroner per stykk, kan dere tro det?), appelsiner og plommer.

Hvorfor? For det første er jo skaden allerede gjort. Med forkjølelsen altså. Men tenk over det. Det kan jo være humbug. Sukkerpiller med fine metalliske farger og spenstige etiketter med enda spenstigere navn. Reklamejuks. Hvordan kan man sikkert vite at det er tilskuddene man blir bedre av? Og vær så snill, fortell meg hva søren perleprotein er? Særlig at de gidder å male perler og putte det i shampo.

Jeg tror den fremste effekten tilskuddene har er på psyken, og at når du tror du blir bedre, så blir du det kanskje.

Og ikke kom med "jamen de har jo forsket masse på det"-kortet. Tull og tøys. Det går ikke én dag uten at en ny forskningsrapport viser at det du hørte i går, som var forskjellig fra det du hørte uken før, faktisk er helt feil. Det er oppsiktsvekkende nyheter, folkens. Slutt å spis gulrøtter, for da får dere kreft!

Nei. Man får kreft av kapsler som inneholder ting du ikke aner hva er. Proppet fulle av e-stoffer, kjemikalier og konserveringsmidler.

Og en liten digresjon: Hva skjer med at ekle reklamefilmer om diaré og oppblåst mage, for ikke å snakke om sopp i underlivet, ruller og går på tv i beste sendetid? Trenger jeg det vet jeg da søren hvor jeg skal få tak i det!

Jeg tror jeg kan fortsette i det ulidelig kjedelige. Tenk bare på det neste gang du skal bruke masse penger på tomme, uforståelige navn i bokser med piller som mest sannsynlig har null virkning. Er det verdt det?

Vis meg din dør, og eg skal fortelja deg kven du er!

I dag var jeg bøssebærer for tv-aksjonen, løp fra dør til dør innen et avmerket område like ved der jeg bor. Jeg har ringt på hundre-og-ørten ringeklokker til familien Friedland (dvs. de som er så late at de ikke gidder bytte ut reklamearket nederst på ringeklokken med etternavnet sitt). Det er noe veldig fascinerende ved det å stå på trappen når folk (slett ikke alle) gidder å åpne opp dørene til sine hjem. Du får et lite innblikk i deres verden. Som virkelig er variert. Noen er rotete, andre er fryktelig glade i bøker, noen er eksentriske med ekstreme farger ut og går, og andre er rett og slett normale. Kjedelige. Helt gjennomsnitt. Og de fleste er hyggelige og rause, det skal sies, mens atter andre kommer med dårlige unnskyldninger. "Har ikke kontanter". Neivel, vil du ha en lapp med et telefonnummer til givertelefon? "Nei". Neivel. Vil du ikke gi så kan du søren meg bare si ellers takk eller noe.

Anyway. Ifølge organisatorene var det et luksusproblem med bøssebærere i år, alle som ville gå fikk slettes ikke muligheten til det. Og det er bra.

Men jeg skriver ikke for å skryte. Eller gjøre narr av folk. Det jeg hadde lyst å fortelle om er snarere det som skjedde da jeg skulle hente bøssen.

Foran meg sitter en litt god og rund eldre dame, lilla skjær i det grå håret, briller, veldig søt og hyggelig, og ikke annet enn velmenende. Hun stresser litt med ark, glemmer hva hun har gitt meg, en annen blander seg inn. I det hele tatt, ting tar tid. Hun rekker etterhvert ut hånda si og presenterer seg og spør (ordrett):

-Hvor er du fra, da? Sies halvtregt, med en blanding av bestemorkoselig, barnslig tonefall (som om jeg snakker språket dårlig) og et "så bra at dere nye landsmenn bidrar"-blikk.

-Oslo, svarer jeg.

Skuffelse i blikket. Prøver seg på nytt.

-Så du er født og oppvokst i Oslo, altså?

-Ja.

-Ja, jeg kunne for så vidt høre det, mumlet hun for seg selv, mens lette litt i papirene. På dette stadiet tenker hun vel at jeg er adoptert, siden jeg snakker språket mer eller mindre flytende. Ja, kj-lydene er sikkert ikke helt perfekte, men whatever.

Hun finner navnet mitt.

-Maria Kor.... Hun stopper, for så vanskelig er tydeligvis etternavnet mitt å uttale. Hun sitter i samme båt som de fleste som skal lese navnet mitt for første gang.

-Hvordan uttaler du navnet ditt?

-Kårkunsj

-Å ja! Hvor er det fra? Balkan-områdene?

-Tyrkia, svarer jeg. Jeg får et "så jeg hadde rett"-blikk, du er utlending.

Så var vi i mål, ingen flere spørsmål.

Noen ganger vurderer jeg å bare presentere meg som tyrkisk og tilfredsstille subjektet jeg står overfor én gang for alle, uten å måtte forklare meg. Nå skal det sies at jeg er så vant til det at jeg faktisk velger å ha denne samtalen på trass. Jeg skjønner jo hvor hun vil hen, men hvis hun vil vite det, så får hun bare spørre meg rett ut, ikke gå rundt grøten.

Som vaskeekte otlenning har jeg også problemer med til tider å forstå sunnmørs-dialekten. Det tok litt tid å forstå hva bestemor mente me "roder". What lissom? Forsto jo etterhvert at hun mente ruter, fordi hun dro frem et kart. Hi side. Igjen: What? Jeg pleier som oftest bare å smile pent og le litt. Funker som fy!

Smil :-)

Rotter på vinger

Det fikke jeg høre da jeg var Natteravn på fredag. Jeg fikk høre at Natteravner er rotter på vinger, skadedyr, altså. Jeg mener kanskje festbremser er bedre dekkende, men er rett og slett freshere å si det på den første måten.

Må hvertfall si at jeg synes det var ganske gøy å "ravne". Terskelen for at folk tar kontakt med deg er så lav. Plutselig er du litt "offentlig". Og litt søppelbøtte med tanke på all drittslengingenen folk kom med. Men de aller fleste var hyggelige! Det faktum at jeg noterte som en gal og hadde kamera med meg tror jeg gjorde at folk ble ekstra redde for oss, men kanskje litt nysgjerrige også. Jeg ligger tross alt langt under gjennomsnittsalderen til en Natteravn. Også er jeg mørk.

Liker forresten egentlig ganske godt at vilt fremmede snakker med meg, får litt Midtøsten-følelse da. Også er det en slags pakke du må åpne, frukt du må skrelle. Plukke av emballasjen, få av skallet for å se hva som skjuler seg under. Noen har du kanskje ingenting til felles med what so ever, andre føles det som om du har kjent siden du gikk i barnehagen. Snakker mer generelt om det å møte mennesker nå altså. Det er ikke alltid like vellykket.

Tok flyet hjem fra Oslo i dag tidlig, satte meg ved siden av en gutt på ca. 18 år. Prøvde å dra igang en samtale, men gud så vanskelig! Jeg stilte han litt spørsmål, men fikk liksom ikke noe tilbake. Også satt vi og overså hverandre resten av turen, slik seg hør og bør ifølge norsk skikk og bruk.

Anledningen for Oslo-turen var et møte (F.Y.I: Innlegget under med alle turene og returene til Oslo er IKKE fordi jeg trives dårlig i Volda. Stricktly business!). Var også med på et Palestina-workshop på lørdagen, hvor jeg endelig fikk muligheten til å være en slem soldat. Ok, det ble feil. Er virkelig ikke noe jeg har higet etter. Uansett. Trodde faktisk ikke jeg skulle klare å holde meg seriøs, men tro meg, får du makten i dine hender til å rakke ned på folk og behandle dem dårlig, så blir du ganske fort vant til det. Og jeg likte det. Noe som skremmer meg veldig. Synes dessuten jeg kledde uniformen veldig godt, så jeg ser for meg en lysende karriere i Forsvaret. Hvem vet?

Vil dele med dere et avsnitt som ble redigert ut av artikkelen om Natteravnene, var på studieoppdrag, research. Jeg synes det var det morsomste avsnittet, men man må lide for skjønnheten, var nok ikke det viktigste i artikkelen.

"Inne på den opplyste linje 2, er de iPod-lyttende, avis- og boklesende menneskene erstattet med pilsdrikkende, høylytte og festklare mennesker. En og annen mobiltelefon spiller de nyeste og hippeste låtene, og et par gutter synger livlig med. Livlig er det definitivt. Litt dempet belysning, noen bord mellom setene og skjenkebevilgning, så har Sporveien en lysende fremtid i utelivsbransjen. Det er i hvert fall helt tydelig at passasjerene ikke har fått med seg at det er ulovlig å drikke på offentlig sted."

Haha. Ler ingen andre av det, så gjør jeg det!

Fin uke til alle de tre som fortsatt leser bloggen :-) Tjo hei fra meg!

Derfor kaller jeg ham domannen

En mistenkelig likhet, uten føtter, hals og hender.

Domannen på ferde

FØR:

NÅ:

Nei, det er ikke en skrivefeil, jeg mener ikke lommemannen, jeg snakker om domannen. Han sniker rundt, nesten umerket, ser ganske så anonym ut, og tar sakte, men sikkert livet av den gode, gamle, filmstjerneaktige figuren jeg har så kjær. Det er trist, uholdbart, ja jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det forkastelig.

Jeg vil ha flosshatt og pensko tilbake! Nei til domannen, som ikke engang har føtter og hals!