Å jo da, her går det fort i svingene. Dag to i Kenya fant jeg meg en å kysse på. Mer om det senere.
Jeg ble tatt varmt i mot i Casa Ghalegholabi, et leilighetskompleks som ser ut som et fancy femstjerners hotell, skjult bak høye svarte jernporter, med et stort, blått, opplyst badebasseng med stedets initialer fliset i bunnen og personlige hushjelper som rydder og tar oppvasken for deg hver dag. Luksus. Hoda hadde laget hjemmelaget hommos, som vi spiste mens vi lidenskapelig diskuterte Midtøsten til de sene nattetimer. Midt i en het diskusjon fant Hoda ut at det ville være lurt av meg å kjøpe et lokalt simkort, så det ville være billigere for meg å få tak i henne og taxisjåførene. For de ville jeg få mye bruk for senere, viste det seg. Jeg hadde jo ikke giddet å gjøre researchen min ordentlig før avreise, var for opptatt med å få med meg alt jeg skulle oppi den rød 60-liters sekken min. Tingene fikk jeg med meg, fikk derimot ikke med meg at Nairobi, i sterk konkurranse med Johannesburg, er verdens farligste storby å ferdes i.
Hoda tegnet pent opp et kart til meg, så jeg skulle finne kjøpesenteret rundt hjørnet. Eller ca. 20 minutters gange. Etter å ha våknet til tegnefilmen Mulan på en halvskurrete tv-kanal, tok jeg mot til meg og la ut på en lenger enn 20 minutters ekskursjon til Sarit-senteret, på beste vestkant av Nairobi. Er vel ikke vest, men uansett. Rett rundt hjørnet var det definitivt ikke. For det første har jeg ekstremt dårlig retningssans, noe Hoda også åpenbart har. Dessuten var jeg snill i helle fjor, men noe retningssans å skryte av klarte ikke julenissen å servere meg på julekvelden. Kanskje jeg bare er en tapt sak, veldig mulig, men jeg gikk jo selvsagt feil. Jeg skjønte det i det minste. Så jeg snudde og gikk den veien jeg var sikker på at det var. Endte opp på et helt annet kjøpesenter enn det jeg egentlig skulle på, fikk kjøpt det fordømte simkortet, ringte Mike, taxisjåføren, og spurte pent om han kunne kjøre meg til sjiraff-senteret. Det kunne han ikke, men han skulle ringe til en annen. Etter mye fram og tilbake om prisen og vhem som skulle kjøre, ble jeg plukket opp av George, min nye venn, som kjørte meg langt borti pokker i vold, slik at jeg kunne få se på sjiraffene mine. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet, kanskje en stor sjiraffamilie eller noe. Her var det bare tre-fire av dem, relativt tamme. Fikk en håndfull pellets i hånden, dyrefor formet som små baller, med en oppfordring om å mate dem. Gikk opp på platået, for de er tross alt opptil 5,5 meter høye, og mattet en hann og en hunn sjiraff. Gulbeige i den stri pelsen, med brune dotter på, lange øyevipper og enda lengre grønnlilla, klistrete tunger. Hunnen kunne jeg mate én og én pellet, hannen måtte ha flere på en gang. Den var mye penere å se på, for fargene på pelsen er sterkere, men den var utrolig slafsete og siklete å mate. Var jo som å dyppe hånden i honning etter å ha matet den. Uten noe å tørke seg med i umiddelbar nærhet..
Dyrepasserne satte pellets i munnen, og tilbød hunnsjiraffen dem. Hun tok gladelig den lange lilla tungen og snappet den ut. Først tenkte jeg ”ææsj, så utrolig ekkelt”. Ette rlitt tenkte jeg at jeg trolig aldri ville få sjansen til et skikkelig sjiraffkyss igjen, så jeg grep sjansen. Var ikke så ille, egentlig. Visste jo at hun ikke ville forveksle nesa mi med en pellet, og litt sjiraffspytt i ansiktet kunne jeg leve med. Så da ble det sånn. Mitt første og mest sannsynlig siste sjiraffkyss. Helt ok å ha på CV-en, kjenner jeg..
Etter å ha kjørt tilbake til byen tok jeg meg en timeout ved bassengkantet. Valgte å lese litt om Nairobi i en av Hodas guidebøker. Ikke egentlig så mye å finne på i byen, farlig å ferdes rundt alene, så jeg fant ut at jeg ikke skulle begi meg ut på noe overilt. Da Hoda kom tilbake fra jobb spiste vi middag ute, før to kompiser av henne kom på besøk. Vi skulle spille settler-spillet. Den ene var norsk, Håvard, som det senere viste seg gikk på dokfilm-linjen i Volda samtidig som at jeg gikk siste året mitt der. Verden er utrolig liten! Han andre var kenyaner, veldig hyggelig fyr, men husker ikke hva han heter.
Spillet var ganske morsomt, og etter en lang runde viste Hoda sitt egentlige jeg og naturtalent som settler. Vi kjørte guttene hjem, rotet oss bort i nattemørket, fant heldigvis veien igjen, knuste venstre baklys på den nye bilen hennes og ripet den i samme slengen.
Avtalte å plukke opp Håvard dagen etter for et besøk på elefantbarnehjemmet.
No comments:
Post a Comment