Wednesday, January 30, 2008
Det snoer, det snoer, tiddeli bom..
Det er det det gjoer. I Betlehem. Og i Jerusalem. Og i Beit Sahour. Jeg lo saa jeg graat da de sa det skulle snoe her, saa ulogisk var det virkelig, men uvaeret startet i gaar og har foert til oversvoemmelser i gatene, stengte butikker og bare en broekdel av vanlig transport rundt i omraadet. Veldig typisk at dette skulle skje samme dag som folkehoeyskolegjengen fra Norge kom. Flaks, sa Severin Suveren!
Saturday, January 26, 2008
Gaza, nærme, men akk så langt unna
Det er så rart at man kan være så nære, men likevel så langt unna et mål. Sliten etter en heftig dag ute i felten kan jeg skrive under på at jeg er, er sjeldent vekkerklokken står på 05.30, og takk gud for det!
Etter å ha blitt overtalt av sjefen til å ta meg fri, gikk turen gikk til Erez, en av grenseovergangene mellom Israel og Gaza, for å demonstrere mot blokaden av Gaza. Jeg må ærlig innrømme at jeg var litt småbekymret, en konvoi bestående av internasjonale, arabiske og israelske aktivister på vei til Gaza måtte jo bli slått kraftig ned av IDF. Jeg så for meg gummikuler, tåregass og batonger i en søt symfoni av palestinske flagg, røde og gule kommunistflagg, røde og svartrutete kuffieh'er, brutale arrestasjoner og ulende sykebiler, slik en vanlig fredags-demonstrasjon i Bil'in foregår. Men der tok jeg visst feil.
Noen ganger er det kanskje lurt å se for seg det verste, og så for en gangs skyld bli lettet over hvor fredelig det egentlig kan være. Kuffieh'er var det overflod av, også palestinske, kommunistiske og anarkistiske flagg, men fredelig og ikke-voldelig gikk det for seg. IDF var såvidt synlige, det eneste unormale var alle politifolkene som hadde stilt seg på rekke og rad langs et av gjerdene. Ingen arrester, ingen drepte, ingen skadde.
Vi var ikke alene om å stå opp tidlig på selveste Shabbat Shalom. Jeg er ikke akkurat den beste til å estimere hvor mange vi var, men jeg kan tenke meg at det var et sted mellom 1000 og 2000 mennesker som samlet seg på grensen, konvoien med biler og busser var så lang at jeg ikke kunne se begynnelsen av den der vi satt i vår stappfulle turistbuss. Pressen var selvfølgelig tilstede, og mange hundre kilo mat, drikke, vannfiltere og annet utstyr ble samlet inn i håp om at det ville nå Gazas innbyggere. På andre siden av grensen, langt unna vårt øyemål, holdt palestinere en tilsvarende demonstrasjon. Etter litt kampsanger på arabisk og hebraisk, noen veldig engasjerende, gestikulerende og øredøvende appeller, på arabisk og hebraisk, og enda litt mer kampsanger og tilrop, var demonstrasjonen ferdig og vi satte oss på bussen hjemover igjen. Hadde det ikke vært for regn og gjørme hadde det vært helt greit å stå der i noen timer, men det frister ikke når man har søkkvåte tøysko på seg og er stiv som en ispinne.
Man får virkelig gjort mye på en dag hvis man går inn for det. I morgen settes vekkerklokken på et enda tidligere, jeg vil kalle det umenneskelig, tidspunkt, 04.30. Da skal svenskene og jeg på tur til nord-Israel med en gruppe palestinere. Og det blir forhåpentligvis spennende, håper bare solen smiler litt til oss!
Fin helg til alle, og se! Jeg har klart å laste opp litt bilder :-)
Thursday, January 24, 2008
Stans beleiringa av Gaza!
Med fare for å høres ut som kamerat Hågensen, ja.. Skal villig innrømme at jeg ikke ville sagt beleiringa, men beleiringen, har ikke blitt så hardbarka (hardbarket høres så rart ut) sosialistisk at min ytterst dannede dagligtale har gått dukken, men det var langt i fra poenget med dette lille innlegget.
Jeg oppfordrer på det sterkeste de av dere som bor i Oslo-områdene til å være med på demonstrasjon mot beleiringen av Gaza foran Stortinget kl. 15, fredag 25 januar. Toget starter kl. 16 til den israelske ambassaden og tilbake.
Vis solidaritet og delta!
Jeg oppfordrer på det sterkeste de av dere som bor i Oslo-områdene til å være med på demonstrasjon mot beleiringen av Gaza foran Stortinget kl. 15, fredag 25 januar. Toget starter kl. 16 til den israelske ambassaden og tilbake.
Vis solidaritet og delta!
Enda en checkpoint historie...
Historien under er skrevet av Rana Qumsiyeh som jobber for YWCA i Øst-Jerusalem. Hun bor i Beit Sahour og må krysse checkpointet hver dag for å komme seg på jobb. De triste historiene som hver dag utspiller seg der er dessverre ikke av den uvanlige sorten, og minner gang på gang palestinerne på at de er under okkupasjon og hvor vanskelig livet i Palestina er.
"Noen ganger tenker jeg at jeg bør skrive en bok for å dekke de historiene jeg ser hver dag mens jeg krysser checkpointet på vei hjemmefra og til jobb. Når jeg nå tenker på det, så har jeg faktisk gjort denne reisen i over 11 år!
Etter å ha vært i Amman sist uke – en sårt trengt pause fra checkpointet – var jeg nysgjerrig på hvordan checpoint-kryssingen hadde vært mens jeg var borte. Før jeg i det hele tatt spurte, begynte alle i bilen å klage over hvor vanskelig det hadde vært hele forrige uke, hvordan de måtte stå i timer og ingen ble sluppet igjennom.
Riktig nok, da vi kom til checkpointet, kunne man høre lyden fra mengden som var på innsiden. Ikke mindre enn 300 personer sto og ventet på å krysse, hallen inne var full, og folk begynte å samle seg utenfor. Jeg arbeidet meg innover, mens jeg kunne se at de vanlige kranglene hadde startet, om hvem som ikke står i køen, hvem som sniker osv. Å være kvinne er noen ganger en velsignelse, siden noen menn lar meg slippe forbi dem, fordi de ikke vil at kvinner skal vente. Jeg passerte metalldetektorene, røntgenskannet vesken og nådde ID-kontrollen, hvor køene var så lange at man ikke kunne se enden av dem.
Stående i mellom to køer var et ungt, stresset par med en liten guttebaby. Kort etter kom en soldat fra den andre siden og fortalte dem at "det er umulig", det er ingen mulighet for at han kan slippe dem igjennom. Paret bønnfallt ham, men til ingen nytte. En liten stund etter, ropte den kvinnelige soldaten fra skranken i køen jeg stod i, på dem. Det virket som om hun var nysgjerrig på historien deres, og slik fikk også jeg høre dem repetere historien sin til henne. Barnet deres er sykt og må til et sykehus i Jerusalem, faren har tillatelse, men morens er utløpt og det nye er av en eller annen grunn forsinket. De har time hos doktoren i Jerusalem denne morgenen. Soldaten tok noen telefoner, sjekket papirene hans, men som de andre sa hun at han kunne få komme igjennom med barnet, men ikke moren.
Forskjellige soldater kom og gikk og undersøkte saken, men ingen ville slippe moren igjennom. Hun forklarte og bønnfallt, at barnet hennes bare er et par måneder gammelt, at han ikke er vant til å bli atskilt fra henne, at doktorene i Hebron fortalte at de ikke hadde noen medisin for ham, at han måtte bli bragt til Jerusalem. Hun er den som har fulgt opp saken med doktoren og faren vil ikke kunne svare på hans spørsmål. Men nei, ingen ville høre. Hun måtte returnere hjem alene og la ektemannen ta barnet. Til slutt ga de opp å forsøke. Faren tok barnet og krysset, og mens jeg stod og så på, ga moren med tårefylte øyne ektemannen en bleie fra den andre siden av porten. Hjertet mitt knuste.
Det virker som at palestinske barn må starte lidelsen i en veldig ung alder, lære at de må vokse opp fort og bli uavhengige fra sine mødre, vokse opp til å bli mennesker uten rettigheter, akkurat som sine mødre og fedre.
Jeg hadde en klump i halsen da jeg gikk ut, med bildet av en gråtende mor i tankene. Som vanlig stod det titalls personer og ventet på bussen, men bussen manglet. Siden vi ikke har lov til å kjøre bilene våre inn i Jerusalem, er vi alle helt og holdent avhengige av ett eneste busselskap som kjører minibusser til og fra checkpointet.
Første bussen kom, og på et øyeblikk var den fylt opp til det dobbelte av sin kapasitet. Den andre bussen kom, og jeg så mitt snitt til å prøve prøve å komme med. Jeg klarte å komme meg inn, men fikk ikke sitteplass, så jeg måtte stå i den smale midtgangen, bærende på min veske og mine mapper. Vi stoppet ved et trafikklys og jeg betraktet de israelske bosetterne fra "Har Homa" bosettningen, det som pleide å være vår landsbys grønne ås, hvor vi dro på piknik med barna og nøt den flotte naturen. Åsen er nå en stor bosettning, med mange bygninger og ingen trær. Bosettere bor på stjålet land, kjører bilene sine til jobb, mens vi står sammenpakket i en minibuss. Barna deres sitter i barneseter i foreldrenes bilder når de tar dem til sykehuset, våre må gå uten mødrene sine, fordi hun ikke har tillatelse til å bli med dem.
Har verden glemt hva rettferdighet betyr? Vil det noen sinne bli "fred"? Jeg regner med at jeg må fortsette å lure på det."
"Noen ganger tenker jeg at jeg bør skrive en bok for å dekke de historiene jeg ser hver dag mens jeg krysser checkpointet på vei hjemmefra og til jobb. Når jeg nå tenker på det, så har jeg faktisk gjort denne reisen i over 11 år!
Etter å ha vært i Amman sist uke – en sårt trengt pause fra checkpointet – var jeg nysgjerrig på hvordan checpoint-kryssingen hadde vært mens jeg var borte. Før jeg i det hele tatt spurte, begynte alle i bilen å klage over hvor vanskelig det hadde vært hele forrige uke, hvordan de måtte stå i timer og ingen ble sluppet igjennom.
Riktig nok, da vi kom til checkpointet, kunne man høre lyden fra mengden som var på innsiden. Ikke mindre enn 300 personer sto og ventet på å krysse, hallen inne var full, og folk begynte å samle seg utenfor. Jeg arbeidet meg innover, mens jeg kunne se at de vanlige kranglene hadde startet, om hvem som ikke står i køen, hvem som sniker osv. Å være kvinne er noen ganger en velsignelse, siden noen menn lar meg slippe forbi dem, fordi de ikke vil at kvinner skal vente. Jeg passerte metalldetektorene, røntgenskannet vesken og nådde ID-kontrollen, hvor køene var så lange at man ikke kunne se enden av dem.
Stående i mellom to køer var et ungt, stresset par med en liten guttebaby. Kort etter kom en soldat fra den andre siden og fortalte dem at "det er umulig", det er ingen mulighet for at han kan slippe dem igjennom. Paret bønnfallt ham, men til ingen nytte. En liten stund etter, ropte den kvinnelige soldaten fra skranken i køen jeg stod i, på dem. Det virket som om hun var nysgjerrig på historien deres, og slik fikk også jeg høre dem repetere historien sin til henne. Barnet deres er sykt og må til et sykehus i Jerusalem, faren har tillatelse, men morens er utløpt og det nye er av en eller annen grunn forsinket. De har time hos doktoren i Jerusalem denne morgenen. Soldaten tok noen telefoner, sjekket papirene hans, men som de andre sa hun at han kunne få komme igjennom med barnet, men ikke moren.
Forskjellige soldater kom og gikk og undersøkte saken, men ingen ville slippe moren igjennom. Hun forklarte og bønnfallt, at barnet hennes bare er et par måneder gammelt, at han ikke er vant til å bli atskilt fra henne, at doktorene i Hebron fortalte at de ikke hadde noen medisin for ham, at han måtte bli bragt til Jerusalem. Hun er den som har fulgt opp saken med doktoren og faren vil ikke kunne svare på hans spørsmål. Men nei, ingen ville høre. Hun måtte returnere hjem alene og la ektemannen ta barnet. Til slutt ga de opp å forsøke. Faren tok barnet og krysset, og mens jeg stod og så på, ga moren med tårefylte øyne ektemannen en bleie fra den andre siden av porten. Hjertet mitt knuste.
Det virker som at palestinske barn må starte lidelsen i en veldig ung alder, lære at de må vokse opp fort og bli uavhengige fra sine mødre, vokse opp til å bli mennesker uten rettigheter, akkurat som sine mødre og fedre.
Jeg hadde en klump i halsen da jeg gikk ut, med bildet av en gråtende mor i tankene. Som vanlig stod det titalls personer og ventet på bussen, men bussen manglet. Siden vi ikke har lov til å kjøre bilene våre inn i Jerusalem, er vi alle helt og holdent avhengige av ett eneste busselskap som kjører minibusser til og fra checkpointet.
Første bussen kom, og på et øyeblikk var den fylt opp til det dobbelte av sin kapasitet. Den andre bussen kom, og jeg så mitt snitt til å prøve prøve å komme med. Jeg klarte å komme meg inn, men fikk ikke sitteplass, så jeg måtte stå i den smale midtgangen, bærende på min veske og mine mapper. Vi stoppet ved et trafikklys og jeg betraktet de israelske bosetterne fra "Har Homa" bosettningen, det som pleide å være vår landsbys grønne ås, hvor vi dro på piknik med barna og nøt den flotte naturen. Åsen er nå en stor bosettning, med mange bygninger og ingen trær. Bosettere bor på stjålet land, kjører bilene sine til jobb, mens vi står sammenpakket i en minibuss. Barna deres sitter i barneseter i foreldrenes bilder når de tar dem til sykehuset, våre må gå uten mødrene sine, fordi hun ikke har tillatelse til å bli med dem.
Har verden glemt hva rettferdighet betyr? Vil det noen sinne bli "fred"? Jeg regner med at jeg må fortsette å lure på det."
Wednesday, January 23, 2008
Ikke nok drivstoff? Da kan de jo gå istedet, da!
"As far as I'm concerned, all the residents of Gaza can walk and have no fuel for their cars, because they have a murderous terrorist regime that doesn't allow people in the south of Israel to live in peace".
Det var Olmerts kloke svar på Gazas drivstoffkrise, i beste Marie-Antoinette stil (ikke mat? Spis kake!), like godt sagt som Israels forsvarsminister, da han forklarte at beboerne i Ashkelon og Sderot lever liv i frykt for kassam-raketter fra Gaza, mens livet i Gaza går som normalt.
Dette skjer når man ikke har drivstoff: Ikke noe friskt vann pumpes opp i kranene, kloakksystemet fungerer ikke, hvilket fører til mer sykdommer og behov for legehjelp. Uten drivstoff fungerer ikke sykehusets elektriske utstyr, noe som igjen fører til at mange vil dø. Foruten det faktum at det er vinter og man ikke kan varme opp husene sine.
80% av Gazas 1,5 millioner store befolkning er avhengige av FN og andre hjelpeorganisasjoner, disse får som nevnt ikke nødhjelpen inn, og hjelpearbeidere får ikke forlate eller komme inn i områdene. Vanntilgangen er mager, og siden Gaza Citys renselsesverk ikke fungerer uten strøm, er det avløpsvann i gatene. Sist uke ble 37 drept, 120 skade, de fleste sivile. Det er Israels forsøk på å stoppe kassam-rakettene som skytes inn i Israel og som til sammenligning drepte en person på den israelske siden. Israel svarer som vanlig med å bombe hardt tilbake, med sitt splitter nye amerikansksubsidierte krigsutstyr.
Var det fred og sikkerhet de sa de ville ha? Kollektiv avstraffelse er definitivt ikke løsningen!
Himmelen gråter for Gaza
I dag er det seks dager siden Israel innførte blokade på Gaza, og livsnødvendige varer uteblir. Før blokaden fikk FN inn 27 lastebiler hver dag, lastet med mat, medisinsk utstyr og andre nødvendige varer. Det var allerede for lite mat, nå er det nesten ingenting. Hvis ingen gjør noe snart, er det veldig sannsynlig at det vil bli en stor humanitær katastrofe i Gaza.
Hvor er det internasjonale samfunnet? Hvor er USA? Hvor er FN? Jeg går inn på dagbladet.no for å se hva dagens nyheter er. Hovedoppslaget er: "Nå kan du prute på fjellhytter". Som om det er det viktigste som skjer i verden i dag. Det gjør meg fryktelig sint og skuffet.
I løpet av natten ble metallgjerdet på Rafah-grenseovergangen mellom Gaza og Egypt sprengt i stykker, og titusener av palestinerne strømmer inn i Egypt for å kjøpe mat. Egyptiske soldater gjorde ingenting for å stoppe dem. Det er virkelige helter.
Her i Beit Sahour regner det som aldri før, himmelen har sagt sitt. Jeg håper virkelig noe skjer snart, for at verden bare skal stå og se på at Gazas befolkning, sivilbefolkning, sultes og mishandles av Israel, er uakseptabelt. Hvis ikke dette er terror, så vet jeg ikke hva terror er.
"The world is not dangerous because of those who do harm but because of those who look at it without doing anything". Albert Einstein
Hvor er det internasjonale samfunnet? Hvor er USA? Hvor er FN? Jeg går inn på dagbladet.no for å se hva dagens nyheter er. Hovedoppslaget er: "Nå kan du prute på fjellhytter". Som om det er det viktigste som skjer i verden i dag. Det gjør meg fryktelig sint og skuffet.
I løpet av natten ble metallgjerdet på Rafah-grenseovergangen mellom Gaza og Egypt sprengt i stykker, og titusener av palestinerne strømmer inn i Egypt for å kjøpe mat. Egyptiske soldater gjorde ingenting for å stoppe dem. Det er virkelige helter.
Her i Beit Sahour regner det som aldri før, himmelen har sagt sitt. Jeg håper virkelig noe skjer snart, for at verden bare skal stå og se på at Gazas befolkning, sivilbefolkning, sultes og mishandles av Israel, er uakseptabelt. Hvis ikke dette er terror, så vet jeg ikke hva terror er.
"The world is not dangerous because of those who do harm but because of those who look at it without doing anything". Albert Einstein
Monday, January 14, 2008
You have courage!
Slitne etter en lang dag på Israels strøkne motorveier rakk vi ikke tilbake til Jerusalem i tide til siste buss hjemover. Løsningen ble da taxi til checkpointet. Som vanlige, nysgjerrige taxisjåfører spør han etterhvert Doris hva vi skal i Betlehem så sent en søndag. Bor dere der? Yes, svarer hun. Jeg kjører som sagt sjeldent taxi på denne siden av checkpointet, men jeg liker ikke å legge ut om hva jeg gjør. Jeg pynter heller på sannheten eller dikter opp historier, spiller rett og slett litt dum, bare for å høre hva de sier hvis de tror vi ikke har noe peiling på situasjonen i områdene.
Bor dere på hotell i Betlehem, spør han videre. Jeg tar da til orde og forteller ham at ja, vi bor på hotell i Betlehem fordi det er billigere enn i Jerusalem, vi er her for to uker før skolen begynner igjen, vi har aldri har vært her før, vi er her for å se Fødselskirken og melkegrotten. Du vet, kristne turistting. Jeg må holde meg for ikke å smile eller le.
Dere må være forsiktige der, svarer han da. Dere har virkelig mot som tør å bo der! Mot? Er det farlig å være der? Ja, mye uroligheter, det er jo ingen som har kontroll på områdene. Har du vært der i det siste? Nei, for israelere får ikke reise inn dit. Men jeg var der i løpet av krigen. (For 40 år siden, ja. Troverdige observasjoner, med andre ord.) Flytt til Øst-Jerusalem, der har dere hvertfall muligheten til å gjøre noe på kveldene. I Betlehem er alt dødt etter solnedgang. Hvor mye betaler dere for hotellet, da? 35 dollar? Ha ha, de lurer dere, det er jo altfor mye! Tenk så mye tid og penger dere bruker på å ta dere frem og tilbake. Også må dere igjennom checkpointet. Vil dere høre på mitt råd, flytt i morgen tidlig! Vi skal huske på det du sier til neste gang vi kommer, sier jeg. Du er en skarping, du. Jo takk, spesielt fordi jeg later som at jeg tar alt du sier for god fisk. Men takk for gode tips, de skal vi huske godt på!
Å ja da, mot har vi i bøtter og spann! Vi bor tross alt på livsfarlige Vestbredden, hvor vi står i fare for å bli drept hvis vi tar et skritt utenfor døren. Palestinere er farlige, ikke til å stole på, vender du ryggen til dem vet du ikke helt hva som kan skje. Det er et liv i uvisshet, et bekymringsfullt liv hvor du våkner opp om morgenen og ikke helt vet hva dagen har å tilby, ikke vet om du blir det neste uskyldige offeret som blir kidnappet og må lide en langsom, smertefull død i palestinsk forvaring.
Stereotypier. Klisjeer. Fordommer.
Konklusjon 1: Ikke tro alt du hører.
Konklusjon 2: Taxisjåfører er ikke alltid den beste kilden til informasjon.
Bor dere på hotell i Betlehem, spør han videre. Jeg tar da til orde og forteller ham at ja, vi bor på hotell i Betlehem fordi det er billigere enn i Jerusalem, vi er her for to uker før skolen begynner igjen, vi har aldri har vært her før, vi er her for å se Fødselskirken og melkegrotten. Du vet, kristne turistting. Jeg må holde meg for ikke å smile eller le.
Dere må være forsiktige der, svarer han da. Dere har virkelig mot som tør å bo der! Mot? Er det farlig å være der? Ja, mye uroligheter, det er jo ingen som har kontroll på områdene. Har du vært der i det siste? Nei, for israelere får ikke reise inn dit. Men jeg var der i løpet av krigen. (For 40 år siden, ja. Troverdige observasjoner, med andre ord.) Flytt til Øst-Jerusalem, der har dere hvertfall muligheten til å gjøre noe på kveldene. I Betlehem er alt dødt etter solnedgang. Hvor mye betaler dere for hotellet, da? 35 dollar? Ha ha, de lurer dere, det er jo altfor mye! Tenk så mye tid og penger dere bruker på å ta dere frem og tilbake. Også må dere igjennom checkpointet. Vil dere høre på mitt råd, flytt i morgen tidlig! Vi skal huske på det du sier til neste gang vi kommer, sier jeg. Du er en skarping, du. Jo takk, spesielt fordi jeg later som at jeg tar alt du sier for god fisk. Men takk for gode tips, de skal vi huske godt på!
Å ja da, mot har vi i bøtter og spann! Vi bor tross alt på livsfarlige Vestbredden, hvor vi står i fare for å bli drept hvis vi tar et skritt utenfor døren. Palestinere er farlige, ikke til å stole på, vender du ryggen til dem vet du ikke helt hva som kan skje. Det er et liv i uvisshet, et bekymringsfullt liv hvor du våkner opp om morgenen og ikke helt vet hva dagen har å tilby, ikke vet om du blir det neste uskyldige offeret som blir kidnappet og må lide en langsom, smertefull død i palestinsk forvaring.
Stereotypier. Klisjeer. Fordommer.
Konklusjon 1: Ikke tro alt du hører.
Konklusjon 2: Taxisjåfører er ikke alltid den beste kilden til informasjon.
Saturday, January 12, 2008
Hva har Somalia og USA til felles?
De er de to eneste landene i hele verden som ikke har bundet seg til FNs barnekonvensjon.
Det var dagens store oppdagelse. Hadde lovet meg selv å slutte å være negativ mot Bush og USA for en periode. Jeg løser meg selv fra mitt eget løfte, for det er offisielt umulig.
Må jeg bare minne om at den reelle inndelingen av Somalia er klanbasert, nasjonalforsamlingen og regjeringen har null kontoroll, konfliktløsing foregår lokalt og rettssystemet er delvis basert på sharia-lov.
Way to go!
Det var dagens store oppdagelse. Hadde lovet meg selv å slutte å være negativ mot Bush og USA for en periode. Jeg løser meg selv fra mitt eget løfte, for det er offisielt umulig.
Må jeg bare minne om at den reelle inndelingen av Somalia er klanbasert, nasjonalforsamlingen og regjeringen har null kontoroll, konfliktløsing foregår lokalt og rettssystemet er delvis basert på sharia-lov.
Way to go!
Den siste tiden har jeg:
- Nesten pusset tenner med ansiktskrem
- Gått ut døren, låst igjen, begynt å gå ned trappen og funnet ut at jeg fortsatt har tøflene på
- Tatt på meg genseren feil vei for så å lure på hva som klør så fælt på halsen (merkelappen, selvfølgelig)
- Dratt fra en kafé uten å betale, for så å oppdage det tre dager senere (heldigvis betalte en annen for meg uten at jeg visste det)
- Fått høre av en 13-åring at jeg er gammel. Hun trodde jeg var max. 17 år
- Fått høre av en 34-åring at jeg oppfører meg som en 16-åring med identitetsproblemer
- Spist egg med deler av skallet fortsatt på (lang historie kort: lunsj hos folk jeg ikke kjenner så godt, altfor bløtkokt egg, knotet med det i 5 minutter, stresset. Løsning: Spis egget med skallet på.)
- Gått meg vill i Betlehem (Dame: Gå rett frem, til høyre og så rett frem igjen. Maria: Rett frem, venstre og rett frem igjen. Jah. Kom meg heldigvis trygt hjem igjen. Blond (på innsiden), dum turist funker alltid!)
Og sånn kan jeg fortsette i det uendelige! Kan ikke lenger skylde på kulden, for nå har vi faktisk varmeovn. Noen vil kalle det distré, ignorant og klumsete, jeg velger å kalle det sjarmerende forvirret.
Skål for det!
Thursday, January 10, 2008
"På desperat jakt etter å reparere sitt elendige ettermæle"
En bedre beskrivelse enn dagens leder i BA på hvorfor Bush er i Midtøsten må man lete lenge etter. Jeg vil ikke kalle besøket hans her for annet enn et dårlig sirkus med mye tomt tullsnakk og bitter ettersmak. Ikke bare gjorde han seg til latter med en veldig malplassert spøk om checkpointene under pressekonferansen i Ramallah, han foreslo samtidig at de uhyre viktige FN-vedtakene som bl.a. omhandler de palestinske flyktningenes rett til å tilbakevende til sine hjem i Israel og de ulovlige bosettningene på Vestbredden, bør erstattes med nye avtaler.
Checkpoints
"You'll be happy to know, my whole motorcade of a mere 45 cars was able to make it through without being stopped", sa han spøkefullt, påfulgt av en lett fornøyd humring. I samme slengen la han ettertenksomt til "I'm not so exactly sure that's what happens to the average person". Good one. En meget gjennomtenkt kommentar, med tanke på hvilke anstrengelser og ydmykelser palestinerne må igjennom på checkpointene hver eneste dag.
Han sa han kunne forstå palestinernes frustrasjon ved checkpointene, noe han umulig kan, men at de var nødvendige for å gi Israel en følelse av trygghet. Innslaget ble vist gang på gang på Al-Jazeera, som tilfeldigvis var nyhetsbyrået som stilte Bush spørsmålet. Planen var i utgangspunktet at Bush skulle bli fløyet med helikopter den halvtimeslange strekningen fra hans fasjonable femstjernes King David Hotel i Vest-Jerusalem til Ramallah, men dårlig vær satte en stopper for det planlagte opplegget.
FN-vedtak
En annen kommentar som forarget palestinerne var da Bush foreslo at FN-vedtakene som ikke har blitt gjennomført, som resolusjon 194 om flyktningenes rett til å tilbakevende (Right of Return), og 242 og 338 som bl. a. omhandler fjerningen av israelske settlement, burde bli erstattet av nye avtaler. "The UN deal didn't work in the past... this is an opportunity to move forward and negotiate a new deal". Hva blir det neste? Bagatellisere Menneskerettighetsdomstolen i Haag og Folkeretten?
Døde Betlehem
Betlehem var et interessant skue i løpet av Bushs 40 minutterslange snarvisitt. I timene før hans ankomst til Betlehem var hele byen død. Ingen kunne bruke hovedveiene, ingen kom seg til jobb eller skole, butikkene var stengt og innbyggerne måtte holde seg inne. Portforbud. Blå og svartkledde politifolk over alt. Beboerne rundt Fødselskirken fikk beskjed om å ikke oppholde seg nær vinduene eller gå opp på takene, da de ville bli skutt av sniksyttere. Han kom, så kirken og dro, og så våknet byen opp igjen fra dvalen. Det hadde vært interessant å se hvor mye de 40 minuttene kostet Betlehems befolkning, spesielt med tanke på Bushs snakk om at palestinerne må få orden på økonomien sin.
"Peace for our time"
Han får det til å høres så ufattelig enkelt ut, som at det bare er å knipse med fingrene, så blir 60 år med smertefull historie visket ut og erstattet med svart på hvitt papir og noen signaturer som skal sikre fred. "I believe it's possible - not only possible, I believe it's going to happen - that there be a signed peace treaty by the time I leave office [Januar 2009]."
Vi har hørt det før. Chamberlains "peace for our time" var ikke annet enn en illusjon, akkurat som at Bushs folmlende forsøk på fred ikke er annet enn et slag i luften.
Checkpoints
"You'll be happy to know, my whole motorcade of a mere 45 cars was able to make it through without being stopped", sa han spøkefullt, påfulgt av en lett fornøyd humring. I samme slengen la han ettertenksomt til "I'm not so exactly sure that's what happens to the average person". Good one. En meget gjennomtenkt kommentar, med tanke på hvilke anstrengelser og ydmykelser palestinerne må igjennom på checkpointene hver eneste dag.
Han sa han kunne forstå palestinernes frustrasjon ved checkpointene, noe han umulig kan, men at de var nødvendige for å gi Israel en følelse av trygghet. Innslaget ble vist gang på gang på Al-Jazeera, som tilfeldigvis var nyhetsbyrået som stilte Bush spørsmålet. Planen var i utgangspunktet at Bush skulle bli fløyet med helikopter den halvtimeslange strekningen fra hans fasjonable femstjernes King David Hotel i Vest-Jerusalem til Ramallah, men dårlig vær satte en stopper for det planlagte opplegget.
FN-vedtak
En annen kommentar som forarget palestinerne var da Bush foreslo at FN-vedtakene som ikke har blitt gjennomført, som resolusjon 194 om flyktningenes rett til å tilbakevende (Right of Return), og 242 og 338 som bl. a. omhandler fjerningen av israelske settlement, burde bli erstattet av nye avtaler. "The UN deal didn't work in the past... this is an opportunity to move forward and negotiate a new deal". Hva blir det neste? Bagatellisere Menneskerettighetsdomstolen i Haag og Folkeretten?
Døde Betlehem
Betlehem var et interessant skue i løpet av Bushs 40 minutterslange snarvisitt. I timene før hans ankomst til Betlehem var hele byen død. Ingen kunne bruke hovedveiene, ingen kom seg til jobb eller skole, butikkene var stengt og innbyggerne måtte holde seg inne. Portforbud. Blå og svartkledde politifolk over alt. Beboerne rundt Fødselskirken fikk beskjed om å ikke oppholde seg nær vinduene eller gå opp på takene, da de ville bli skutt av sniksyttere. Han kom, så kirken og dro, og så våknet byen opp igjen fra dvalen. Det hadde vært interessant å se hvor mye de 40 minuttene kostet Betlehems befolkning, spesielt med tanke på Bushs snakk om at palestinerne må få orden på økonomien sin.
"Peace for our time"
Han får det til å høres så ufattelig enkelt ut, som at det bare er å knipse med fingrene, så blir 60 år med smertefull historie visket ut og erstattet med svart på hvitt papir og noen signaturer som skal sikre fred. "I believe it's possible - not only possible, I believe it's going to happen - that there be a signed peace treaty by the time I leave office [Januar 2009]."
Vi har hørt det før. Chamberlains "peace for our time" var ikke annet enn en illusjon, akkurat som at Bushs folmlende forsøk på fred ikke er annet enn et slag i luften.
"Krig kommer aldri for sent. Fred kommer aldri for tidlig"
Dette var president Peres' ord i sin velkomsttale til Bush på Ben Gurion flyplass i går. Dagsavisen kunne melde om en varm velkomst for Bush, og at både Bush og Peres ser lyst på fredsforhandlingene.
Bush kunne under velkomstseremonien meddele at han ser en ny mulighet for fred mellom Israel og palestinerne. "Vi søker varig fred. Vi ser en ny mulighet for fred her i det hellige land og for frihet i hele regionen".
I samme ordelag la han til at "alliansen mellom USA og Israel vil garantere Israels sikkerhet som en jødisk stat". Og da er standarden for fredsforhandlingene anno 2008 satt.
Lykke til, Bush!
Bush kunne under velkomstseremonien meddele at han ser en ny mulighet for fred mellom Israel og palestinerne. "Vi søker varig fred. Vi ser en ny mulighet for fred her i det hellige land og for frihet i hele regionen".
I samme ordelag la han til at "alliansen mellom USA og Israel vil garantere Israels sikkerhet som en jødisk stat". Og da er standarden for fredsforhandlingene anno 2008 satt.
Lykke til, Bush!
Monday, January 07, 2008
Stummende mørke i det skyggefulle land
Bush kommer til Midtøsten. Målet hans er "å fremme fredsprosessen mellom Israel og palestinerne", skape fred, altså. Igjen. Jeg ler. Legg merke til Bushs retorikk, fremme fredsprosessen mellom landet Israel og folket palestinerne. Ikke israelere og palestinere. Bare det er bevis på at det kommer til å bli riktig så mislykket. Igjen.
Vi vil ha fred, erklærte Israel i Annapolis i slutten av november i fjor, vi skal stoppe utvidelsen av bosettningene. Hvordan vise at det er fred de vil ha? Tre dager etter det velregisserte møtet kunngjør Israel at Har Homa, den omstridte bosettningen som media sier befinner seg i Øst-Jerusalem, men som i virkeligheten er bygget på Vestbreddens territorie, utvides med 300 enheter. Sist uke ble det gitt grønt lys for byggingen av ytterligere 1000. Til tross for det faktum at mange av de allerede ferdigstilte leilghetene der står tomme, noe de har gjort siden bosettningen ble bygget. Så hvorfor bygge flere? Fordi man da har et påskudd til å stjele mer land fra de okkuperte områdene. 18 dunum land blir stjålet fra Beit Sahour, al-Khass og an-Numan, alle landsbyer i Betlehemsområdene og ufrivillige naboer til det stygge settlementet som erstatter grøntområder, oliventrær og appelsintrær med stygge, hvite bygninger som veldig desperat prøver å gi beboerne en følelse av å være et helt annet sted enn i Palestina. Snarere i USA.
For jeg har virkelig et stort problem med dette, USAs dobbeltmoral og deres selvpåtatte rolle som verdenspoliti. Hvordan kan man løse en konflikt når man veldig tilsynelatende er forutinntatt, partisk og inhabil? For det er et faktum, Israel og USA går hånd i hånd. Gideon Levy, kommentator for den israelske avisen Ha'aretz, hatet av mange israeler for sitt kritiske blikk på okkupasjonen, mener israelere må redefinere hva det vil si å være venn av Israel. "Aldri før har det vært en president som ga Israel en slik fri hånd og selv oppmuntret landet til å begå voldelige handlinger og fordype okkupasjonen. Dette er ikke et vennskap med Israel. En president som ikke prøver å presse Israel til å ende okkupasjonen er i virkeligheten uvennlig innstilt og heller apatisk til landets framtid og skjebne".
Spørsmålet man kan stille seg er hvem som egentlig har makten over den andre. Er det virkelig USA som har makten over Israel, eller er det de facto den andre veien det går? Jeg skal ikke gå inn på noen konspirasjonsaktige teorier, men tilfellet er at Israel er den største mottakeren av bistandsmidler fra USA, til tross for at Israel ikke akkurat kan karakteriseres som et utviklingsland, og siden 1982 har USA lagt ned veto mot 32 FN-resolusjoner som har vært kristiske til Israels politikk. For ikke å snakke om de millionene av ekstra dollar de har mottat til å utvikle våpen og teknologi, slik at de kan beskytte seg mot sine fiendtlige naboer. Hvis verdens såkalte mektigste mann, som forsåvidt regnes som en av tidenes mest pro-israelske presidenter, ikke tør være kritisk mot Israel, hvem vil? I helgen kunne han berolige de israelske styresmaktene med at "USA ikke vil påtvinge israelerne og palestinerne en fred de ikke selv ønsker". For hva om fred virkelig ikke er i noens interesse? Man tjener jo ikke akkurat penger på fred.
Mens Bush besøker Midtøsten og bruker millioner av dollar på sikkerhet, sitter Gazas 1,5 millioner innbyggere i stummende mørke. Både i direkte og overført betydning. Som følge av brennstoff-sanksjoner må Gazas befolkning belage seg på minst åtte kalde timer uten strøm hver dag, fordi kraftverket ikke har nok brennstoff til å holde hjulene gående på full kapasitet. Olmert sa dessuten i går at Israel vil trappe opp angrepene på Gaza, som svar på det de mener er Gazas opptrappede rakettangrep på Israel.
De siste ukene har situasjonen i Gaza blitt forverret, flere angrep, flere skadde, flere drepte. For tre dager siden ble en hel familie drept, en mor og tre barn, da en granat traff hjemmet deres. Det er med andre ord langt fra kun militante som blir truffet. Blokaden av Gaza fører dessuten til en ekstrem inflasjon, og siden det er forbudt å importere sement stopper all byggevirksomhet og produksjon opp. All transport og reisevirksomhet er lammet. Resultat: Fra blokaden startet i juni i fjor og inntil for to dager siden var 52 mennesker døde på grunn av at de ikke fikk reise ut for livsnødvendig behandling.
Det tre dager lange raidet i Nablus førte med seg skader på byen for minst 58 millioner kroner og minst 60 personer ble såret.
Det ser mørkt ut. Både for palestinerne og for noe som kan ligne fred i denne skyggefulle delen av verden.
Vi vil ha fred, erklærte Israel i Annapolis i slutten av november i fjor, vi skal stoppe utvidelsen av bosettningene. Hvordan vise at det er fred de vil ha? Tre dager etter det velregisserte møtet kunngjør Israel at Har Homa, den omstridte bosettningen som media sier befinner seg i Øst-Jerusalem, men som i virkeligheten er bygget på Vestbreddens territorie, utvides med 300 enheter. Sist uke ble det gitt grønt lys for byggingen av ytterligere 1000. Til tross for det faktum at mange av de allerede ferdigstilte leilghetene der står tomme, noe de har gjort siden bosettningen ble bygget. Så hvorfor bygge flere? Fordi man da har et påskudd til å stjele mer land fra de okkuperte områdene. 18 dunum land blir stjålet fra Beit Sahour, al-Khass og an-Numan, alle landsbyer i Betlehemsområdene og ufrivillige naboer til det stygge settlementet som erstatter grøntområder, oliventrær og appelsintrær med stygge, hvite bygninger som veldig desperat prøver å gi beboerne en følelse av å være et helt annet sted enn i Palestina. Snarere i USA.
For jeg har virkelig et stort problem med dette, USAs dobbeltmoral og deres selvpåtatte rolle som verdenspoliti. Hvordan kan man løse en konflikt når man veldig tilsynelatende er forutinntatt, partisk og inhabil? For det er et faktum, Israel og USA går hånd i hånd. Gideon Levy, kommentator for den israelske avisen Ha'aretz, hatet av mange israeler for sitt kritiske blikk på okkupasjonen, mener israelere må redefinere hva det vil si å være venn av Israel. "Aldri før har det vært en president som ga Israel en slik fri hånd og selv oppmuntret landet til å begå voldelige handlinger og fordype okkupasjonen. Dette er ikke et vennskap med Israel. En president som ikke prøver å presse Israel til å ende okkupasjonen er i virkeligheten uvennlig innstilt og heller apatisk til landets framtid og skjebne".
Spørsmålet man kan stille seg er hvem som egentlig har makten over den andre. Er det virkelig USA som har makten over Israel, eller er det de facto den andre veien det går? Jeg skal ikke gå inn på noen konspirasjonsaktige teorier, men tilfellet er at Israel er den største mottakeren av bistandsmidler fra USA, til tross for at Israel ikke akkurat kan karakteriseres som et utviklingsland, og siden 1982 har USA lagt ned veto mot 32 FN-resolusjoner som har vært kristiske til Israels politikk. For ikke å snakke om de millionene av ekstra dollar de har mottat til å utvikle våpen og teknologi, slik at de kan beskytte seg mot sine fiendtlige naboer. Hvis verdens såkalte mektigste mann, som forsåvidt regnes som en av tidenes mest pro-israelske presidenter, ikke tør være kritisk mot Israel, hvem vil? I helgen kunne han berolige de israelske styresmaktene med at "USA ikke vil påtvinge israelerne og palestinerne en fred de ikke selv ønsker". For hva om fred virkelig ikke er i noens interesse? Man tjener jo ikke akkurat penger på fred.
Mens Bush besøker Midtøsten og bruker millioner av dollar på sikkerhet, sitter Gazas 1,5 millioner innbyggere i stummende mørke. Både i direkte og overført betydning. Som følge av brennstoff-sanksjoner må Gazas befolkning belage seg på minst åtte kalde timer uten strøm hver dag, fordi kraftverket ikke har nok brennstoff til å holde hjulene gående på full kapasitet. Olmert sa dessuten i går at Israel vil trappe opp angrepene på Gaza, som svar på det de mener er Gazas opptrappede rakettangrep på Israel.
De siste ukene har situasjonen i Gaza blitt forverret, flere angrep, flere skadde, flere drepte. For tre dager siden ble en hel familie drept, en mor og tre barn, da en granat traff hjemmet deres. Det er med andre ord langt fra kun militante som blir truffet. Blokaden av Gaza fører dessuten til en ekstrem inflasjon, og siden det er forbudt å importere sement stopper all byggevirksomhet og produksjon opp. All transport og reisevirksomhet er lammet. Resultat: Fra blokaden startet i juni i fjor og inntil for to dager siden var 52 mennesker døde på grunn av at de ikke fikk reise ut for livsnødvendig behandling.
Det tre dager lange raidet i Nablus førte med seg skader på byen for minst 58 millioner kroner og minst 60 personer ble såret.
Det ser mørkt ut. Både for palestinerne og for noe som kan ligne fred i denne skyggefulle delen av verden.
Friday, January 04, 2008
Går og går uten å komme til Nablus
De fleste husker vel den dumme gåten "hva går og går og aldri kommer til døra?" (svaret er klokka i tilfelle noen er i tvil). Noen ganger føler jeg at Maria kunne vært svaret på gåten, for når jeg har planer, ordner alt og er klar til å gjøre det jeg planla å gjøre, så kommer jeg liksom aldri til fullførelsen. Noen ganger er det min feil, andre ganger ikke. Som i går.
Alt var pakket og klart, naboene og jeg skulle på dagstur til Nablus, denne visstnok mest attraktive byen på Vestbredden som jeg besøkte på en litt uheldig dag i fjor. Det hadde vært en israelsk innvasjon der samme morgen, med to drepte palestinere som resultat. Pga portforbud/husarrest var det som møtte oss tomme, uhyggelige gater med tilfeldige skudd som bakgrunnsmusikk. Jeg ville prøve lykken igjen.
Nablus er en av Vestbreddens største byer med sine 130 000 innbyggere (2000). Den ligger ca. 60 km nord for Jerusalem og kakemonster som jeg er har jeg hørt rykter om at Nablus har den beste kunafeh'en (ostekake arab style) i Midtøsten. Bare det er nok til at jeg veldig desperat har lyst til å komme meg dit og at forventningene er skyhøye.
Dagen startet litt tidligere enn vanlig, og planen var som følger: Service (minibuss) fra Beit Sahour til Ramallah og videre fra Ramallah til Nablus med en annen service. Veien fra Beit Sahour til Ramallah tar nå en drøy time og videre en time fra Ramallah til Nablus. Vi må kjøre gjennom forhatte Wadi Nar, Ildens/Helvetes Dal, den alternative ruten til Ramallah for de som ikke kan kjøre gjennom Jerusalem, hvilket betyr ca. 99% av Vestbreddens innbyggere. Reisetiden ville vært halvert mellom Beit Sahour og Ramallah dersom veiene gjennom Jerusalem fortsatt var åpne. Dessuten er Huwwara checkpoint på vei inn til Nablus det minst pålitelige og kanskje strengeste i områdene. Ingen kjøretøy slipper igjennom, og noen ganger slipper de ikke folk igjennom heller, alt beror på soldatenes dagsform.
Helvetes Dal er nesten bare ørken, med noen slitne beduinhytter i veikanten. Jeg synes likevel det er fint der, til tross for helt grusomme, smale, svingete, kvalmende veier som slynger seg oppover og nedover dalen som slalomspor. Siden det ikke er noen ordentlig hovedvei kjører alle biler gjennom trange gater i forskjellige landsbyer på veien til Ramallah, noe jeg innbiller meg fører til en høy skaderate, både av biler, mennesker og infrastruktur.
På veien er det alltid kø fordi det såkalte container-checkpointet sperrer fri innkjørsel til Ramallah. IDF, Israeli Defense Force, som i grunnen ikke har noe som helst å gjøre her, har satt opp en kontrollstasjon midt i svarteste mørkeste, dypeste Palestina. Hvorfor? Beskytt deres såkalte grenser der de finnes, men hvorfor ha checkpoints der de er ikke-eksisterende? Hva er egentlig poenget?
Tilbake til min historie. På veien ringer en av vennene mines telefon. Sjefen hans ringer for å fortelle siste nyhet: Det har igjen vært innvasjon av IDF i Nablus, flere er fengslet, mange er skadet, noen er skutt og det er portforbud. Skuff. Så sinnsykt skuff. Skal innrømme at jeg tok noen runder med banning inni meg. Det viser igjen at man overhodet ikke kan lage planer i okkuperte Palestina, spesielt hvis man beveger seg utenfor Betlehemsområdene. Overrasket burde jeg ikke være, for disse innvasjonene er, om ikke hverdagsmat, så ukesmat for Nablus' innbyggere. Jeg kan bare innbille meg hvor vanskelig studiehverdagen må være for studentene på Najah, det nest største universitetet på Vestbredden etter Bir Zeit nær Ramallah.
Så det ble ingen tur til Nablus, ei heller kunafeh. Vi fikk et par andre telefoner også i løpet av kort tid, noe som gjør at jeg føler meg veldig trygg her. Jeg er helt sikker på at om ingen hadde ringt, så hadde noen advart oss på busstasjonen i Ramallah. For sånn er man her, man passer på hverandre, skjer det noe går jungeltelegrafen, og om man velger å høre på advarslene er man trygg. Eller relativt trygg.
Alt var pakket og klart, naboene og jeg skulle på dagstur til Nablus, denne visstnok mest attraktive byen på Vestbredden som jeg besøkte på en litt uheldig dag i fjor. Det hadde vært en israelsk innvasjon der samme morgen, med to drepte palestinere som resultat. Pga portforbud/husarrest var det som møtte oss tomme, uhyggelige gater med tilfeldige skudd som bakgrunnsmusikk. Jeg ville prøve lykken igjen.
Nablus er en av Vestbreddens største byer med sine 130 000 innbyggere (2000). Den ligger ca. 60 km nord for Jerusalem og kakemonster som jeg er har jeg hørt rykter om at Nablus har den beste kunafeh'en (ostekake arab style) i Midtøsten. Bare det er nok til at jeg veldig desperat har lyst til å komme meg dit og at forventningene er skyhøye.
Dagen startet litt tidligere enn vanlig, og planen var som følger: Service (minibuss) fra Beit Sahour til Ramallah og videre fra Ramallah til Nablus med en annen service. Veien fra Beit Sahour til Ramallah tar nå en drøy time og videre en time fra Ramallah til Nablus. Vi må kjøre gjennom forhatte Wadi Nar, Ildens/Helvetes Dal, den alternative ruten til Ramallah for de som ikke kan kjøre gjennom Jerusalem, hvilket betyr ca. 99% av Vestbreddens innbyggere. Reisetiden ville vært halvert mellom Beit Sahour og Ramallah dersom veiene gjennom Jerusalem fortsatt var åpne. Dessuten er Huwwara checkpoint på vei inn til Nablus det minst pålitelige og kanskje strengeste i områdene. Ingen kjøretøy slipper igjennom, og noen ganger slipper de ikke folk igjennom heller, alt beror på soldatenes dagsform.
Helvetes Dal er nesten bare ørken, med noen slitne beduinhytter i veikanten. Jeg synes likevel det er fint der, til tross for helt grusomme, smale, svingete, kvalmende veier som slynger seg oppover og nedover dalen som slalomspor. Siden det ikke er noen ordentlig hovedvei kjører alle biler gjennom trange gater i forskjellige landsbyer på veien til Ramallah, noe jeg innbiller meg fører til en høy skaderate, både av biler, mennesker og infrastruktur.
På veien er det alltid kø fordi det såkalte container-checkpointet sperrer fri innkjørsel til Ramallah. IDF, Israeli Defense Force, som i grunnen ikke har noe som helst å gjøre her, har satt opp en kontrollstasjon midt i svarteste mørkeste, dypeste Palestina. Hvorfor? Beskytt deres såkalte grenser der de finnes, men hvorfor ha checkpoints der de er ikke-eksisterende? Hva er egentlig poenget?
Tilbake til min historie. På veien ringer en av vennene mines telefon. Sjefen hans ringer for å fortelle siste nyhet: Det har igjen vært innvasjon av IDF i Nablus, flere er fengslet, mange er skadet, noen er skutt og det er portforbud. Skuff. Så sinnsykt skuff. Skal innrømme at jeg tok noen runder med banning inni meg. Det viser igjen at man overhodet ikke kan lage planer i okkuperte Palestina, spesielt hvis man beveger seg utenfor Betlehemsområdene. Overrasket burde jeg ikke være, for disse innvasjonene er, om ikke hverdagsmat, så ukesmat for Nablus' innbyggere. Jeg kan bare innbille meg hvor vanskelig studiehverdagen må være for studentene på Najah, det nest største universitetet på Vestbredden etter Bir Zeit nær Ramallah.
Så det ble ingen tur til Nablus, ei heller kunafeh. Vi fikk et par andre telefoner også i løpet av kort tid, noe som gjør at jeg føler meg veldig trygg her. Jeg er helt sikker på at om ingen hadde ringt, så hadde noen advart oss på busstasjonen i Ramallah. For sånn er man her, man passer på hverandre, skjer det noe går jungeltelegrafen, og om man velger å høre på advarslene er man trygg. Eller relativt trygg.
For de som leser engelsk kan dere lese om hva som skjer i Nablus her: http://www.maannews.net/en/index.php?opr=ShowDetails&ID=27022 og her http://www.maannews.net/en/index.php?opr=ShowDetails&ID=27008
Etter frokost, Rukabs ice cream (visstnok den beste isen på Vestbredden, sykt god, halvveis seig is som smaker litt som karamell), varm melk med honning og nøtter på Stars and Bucks (haha) og hva jeg vil kalle 'loking' (skikkelig retro-ord fra de glade dager på Hovseter ungdomsskole) rundt i Ramallah, fant vi ut at nei, la oss heller reise inn til Jerusalem og gå på kino. Og kino ble det. I Vest-Jerusalem, ironisk nok. To filmer har jeg hatt lyst til å se en stund nå, Charlie Wilson's War og American Gangster. Valget falt på I am Legend. For en film. For en sinnsykt dårlig film, latterlig dårlig. Jeg satt faktisk og skrattlo på slutten. Vet ikke om jeg ødela filmopplevelsen for noen, men jeg klarte virkelig ikke å holde meg. Var en veldig frigjørende følelse å sitte og le høyt nesten alene i en mellomstor halvsatt kinosal. Will Smith klarer liksom ikke å bære en film helt alene, han skal ha en birolle med morsomme kommentarer som i Men in Black, ikke være en dramatisk skuespiller som snakker med prøvedukker. Som vanlig var det orke-alien-lignende zombier involvert, og Will Smith skal redde verden. Kort fortalt.
På veien hjem tok jeg for andre gang siden jeg kom en israelsk taxi. Denne sjåføren var ikke like snakkesalig som den forrige, men noe merkelig klarte han selvfølgelig å lire av seg da vi fortalte at vi ville til Jerusalem-Betlehem checkpointet: "Er dere turister? Er noen av dere arabere? Har dere pass?" Jeg gir meg ende over. Hvorfor skal det bety noe? Han nektet hvertfall ikke å kjøre oss, slik noen av de andre vi spurte gjorde. Det var godt å komme seg tilbake til trygge, velkjente omgivelser på den rette siden av muren.
For en rar dag full av overraskelser og tilfeldigheter. Eller en mer eller mindre vanlig dag i Palestina.
Thursday, January 03, 2008
Keddedegåri?
De mest fruktbare samtalene jeg har på arabisk er selvfølgelig hilse-samtalene: "Hei! Hvordan går det? Bare bra takk! Og du? Bra." Når vi da står på randen til pinlig stillhet, altså der nordmenn vanligvis begynner å snakke om været, går vi over til engelsk. Eller jeg smiler pent, sier at vi sees og går sakte vekk fra åstedet. Disse samtalene er likevel mer komplekse enn de ville vært på norsk. Du har uante variasjonsmuligheter, og jeg skal nå presentere et utvalg av disse for dere.
Standard spørrefrase er: Keef 7aalik? (hvor syvtallet representerer en sterk h som nordmenn ikke klarer uttale). Direkte oversettelse: Hvordan er tilstanden din?
Variasjoner av denne er: Keefik? Direkte oversettelse: Hvordan (er) du? Fordelen med denne er at man sparer litt pust og budskapet blir levert kort og konsist. Denne kan sprites opp ved å legge til en "inti". Direkte oversettelse: Hvordan (er) du, du? Bare for å understreke at ja, det er faktisk deg jeg snakker med.
Andre litt hippere variasjoner kan være Shu a5barik? (hvor femtallet representerer en sterk kj-lyd som i ach på tysk, som igjen nordmenn har problemer med å uttale). Denne kan også også krydres litt ved å legge til en "inti". Direkte oversettelse: Hva er nyhetene dine (du)?
Shu fi, ma fi? er også noe som en sjelden gang kan dukke opp. Er litt som "men kit men leit" på arameisk (for de som snakker det). Direkte oversettelse: Hva finnes, finnes ikke?
Bare shuu (hva) kan også brukes, funker alltid og er den enkleste måten å spare pust på. Hvis du har lyst å vise hvor kul du er kan du alltids demonstrere engelskkunnskapene dine med wazzaab (p blir fremdeles uttalt b), noe jeg ikke helt ser poenget med for mitt tilfelle.
Kompleksiteten dukker opp i svarene på de ovennevnte og eventuelle kombinasjoner av disse.
Svarene kan deles opp i tre.
1) Kjedelige svar:
Tamam (ok).
Mnee7ha (bra).
Mabsuta (bra).
Kwayyise (bra)
Har du en veldig god dag kan du alltids slå til med miyye fi l-miyye (100 %).
Du kan selvfølgelig si at du er trøtt, sliten, sint, sulten, tørst osv. Men det er litt stress, så er man taktisk og ikke en selvdigger som liker å legge ut om seg selv, så holder man seg til standardfrasene.
2) Geniale svar:
al-7amdulillah (takk Gud). Den sier liksom absolutt ingenting, og er perfekt å bruke når du ikke føler for utdype din tilstand for noen. Denne kan egentlig brukes til det meste, både i begynnelsen, slutten og midt i en setning. Jeg er overbevist om at du kan ha lange samtaler kun bestående av forskjellige intonasjoner av 7amdulillah.
3) Kule svar:
Min favoritt for tiden er smoothe "meshi l-7aal", tilstanden er gående. Jeg tror ikke det finnes en hippere måte å svare på. "Hva skjer a? Åssen går'e? Joa, tilstanden er gående, den svever litt i det uante lissom." Høres nesten ut som man går på noe, men det er så laid back, stilig å si.
Et par andre litt fiffige svar kan være: saalkeen (vi overlever) eller 3aayisheen (vi lever) (tretallet tilsvarer noe nordmenn definitivt ikke klarer uttale, en slags brummelyd som sitter i halsen). Problemet med disse er derimot at de har en litt negativ etterklang, det er liksom tydelig at du har noe på hjertet. Bruker du disse setter du garantert deg selv i saksen og står i fare for å bli stuck på samme sted i en halvtime. Minst.
Hvis noen virkelig har lyst til å snakke med deg kan det gå slik: Keefik? Tamam. Og så kommer vendepunktet. Sho a5barik? Ah. Igjen? Seriøst? Lurer du igjen på hvordan det går med meg? Jeg ga deg jo akkurat et svar, følg med! Da kan man selvfølgelig variere med andre kjedelige svar og så stille de samme spørsmålene tilbake. Er man virkelig interessert kan man spørre om hvordan det går med mor, far, søster en, to, tre, bror en, to, tre. Evt. nieser, nevøer, tanter, onkler og besteforeldre. Men da er man desperat og det er mer eller mindre åpenbart at man ikke har et liv.
Vil du late som om du kan litt mer enn standardfrasene kan du gå over på neste nivå og imponere med noen enkle småord. Disse ordene vil jeg kalle kamelonord, de passer i enhver sammenheng, litt som al-7amdulillah. Jeg tenker da først å fremst på ya3ni (som fjortisfyllordet "lissom")og walla (ved Gud).
Så nå er dere velutrustet hvis dere kommer hit og blir spurt om hvordan dere har det. Lykke til :-)
Standard spørrefrase er: Keef 7aalik? (hvor syvtallet representerer en sterk h som nordmenn ikke klarer uttale). Direkte oversettelse: Hvordan er tilstanden din?
Variasjoner av denne er: Keefik? Direkte oversettelse: Hvordan (er) du? Fordelen med denne er at man sparer litt pust og budskapet blir levert kort og konsist. Denne kan sprites opp ved å legge til en "inti". Direkte oversettelse: Hvordan (er) du, du? Bare for å understreke at ja, det er faktisk deg jeg snakker med.
Andre litt hippere variasjoner kan være Shu a5barik? (hvor femtallet representerer en sterk kj-lyd som i ach på tysk, som igjen nordmenn har problemer med å uttale). Denne kan også også krydres litt ved å legge til en "inti". Direkte oversettelse: Hva er nyhetene dine (du)?
Shu fi, ma fi? er også noe som en sjelden gang kan dukke opp. Er litt som "men kit men leit" på arameisk (for de som snakker det). Direkte oversettelse: Hva finnes, finnes ikke?
Bare shuu (hva) kan også brukes, funker alltid og er den enkleste måten å spare pust på. Hvis du har lyst å vise hvor kul du er kan du alltids demonstrere engelskkunnskapene dine med wazzaab (p blir fremdeles uttalt b), noe jeg ikke helt ser poenget med for mitt tilfelle.
Kompleksiteten dukker opp i svarene på de ovennevnte og eventuelle kombinasjoner av disse.
Svarene kan deles opp i tre.
1) Kjedelige svar:
Tamam (ok).
Mnee7ha (bra).
Mabsuta (bra).
Kwayyise (bra)
Har du en veldig god dag kan du alltids slå til med miyye fi l-miyye (100 %).
Du kan selvfølgelig si at du er trøtt, sliten, sint, sulten, tørst osv. Men det er litt stress, så er man taktisk og ikke en selvdigger som liker å legge ut om seg selv, så holder man seg til standardfrasene.
2) Geniale svar:
al-7amdulillah (takk Gud). Den sier liksom absolutt ingenting, og er perfekt å bruke når du ikke føler for utdype din tilstand for noen. Denne kan egentlig brukes til det meste, både i begynnelsen, slutten og midt i en setning. Jeg er overbevist om at du kan ha lange samtaler kun bestående av forskjellige intonasjoner av 7amdulillah.
3) Kule svar:
Min favoritt for tiden er smoothe "meshi l-7aal", tilstanden er gående. Jeg tror ikke det finnes en hippere måte å svare på. "Hva skjer a? Åssen går'e? Joa, tilstanden er gående, den svever litt i det uante lissom." Høres nesten ut som man går på noe, men det er så laid back, stilig å si.
Et par andre litt fiffige svar kan være: saalkeen (vi overlever) eller 3aayisheen (vi lever) (tretallet tilsvarer noe nordmenn definitivt ikke klarer uttale, en slags brummelyd som sitter i halsen). Problemet med disse er derimot at de har en litt negativ etterklang, det er liksom tydelig at du har noe på hjertet. Bruker du disse setter du garantert deg selv i saksen og står i fare for å bli stuck på samme sted i en halvtime. Minst.
Hvis noen virkelig har lyst til å snakke med deg kan det gå slik: Keefik? Tamam. Og så kommer vendepunktet. Sho a5barik? Ah. Igjen? Seriøst? Lurer du igjen på hvordan det går med meg? Jeg ga deg jo akkurat et svar, følg med! Da kan man selvfølgelig variere med andre kjedelige svar og så stille de samme spørsmålene tilbake. Er man virkelig interessert kan man spørre om hvordan det går med mor, far, søster en, to, tre, bror en, to, tre. Evt. nieser, nevøer, tanter, onkler og besteforeldre. Men da er man desperat og det er mer eller mindre åpenbart at man ikke har et liv.
Vil du late som om du kan litt mer enn standardfrasene kan du gå over på neste nivå og imponere med noen enkle småord. Disse ordene vil jeg kalle kamelonord, de passer i enhver sammenheng, litt som al-7amdulillah. Jeg tenker da først å fremst på ya3ni (som fjortisfyllordet "lissom")og walla (ved Gud).
Så nå er dere velutrustet hvis dere kommer hit og blir spurt om hvordan dere har det. Lykke til :-)
Subscribe to:
Posts (Atom)