Det er kaldt i Kairo. Varmt i Kairo. Og så kaldt igjen. På gradestokken står det riktignok 21 grader. Jeg registrerer -4 i Oslo, men der er det legitimt å gå med fluffy dunjakke. Det er det ikke her. Eller jo, noen gjør jo det også, som den lykkelige araber som uten forvarsel har flyttet inn i guttas leilighet i Mohandiseen.
Han dukket visst bare opp en dag for rundt fire uker siden, og har siden okkupert en av de to sofaene i leiligheten. Han er skinna, går i altfor store hip hop-aktige klær - blant annet en diger gul boblejakke. Gutta har døpt ham Den lykkelige araber, fordi han er fra Jemen - Arabia Felix aka Happy Arabia, som er en gammel betegnelse for den sørligste delen av den arabiske halvøy (Google it).
Fikri, som han egentlig heter, er derimot langt i fra det jeg vil karakterisere som en lykkelig araber. Han har et særdeles sært og negativt menneske- og verdenssyn, og mener Jemen er verdens navle. Det beste stedet i verden. Europa er dritt og gjennomkorrupt. Amerika er dritt og gjennomkorrupt. Men ikke Jemen. Det er det beste stedet i verden.
Han har generelle problemer med å akseptere at Kairo i lange tider har blitt betegnet som Umm ad-Dunya, altså Verdens mor, og mener å kunne bevise at dette egentlig er en beskrivelse av godeste Jemen. Og at alle mennesker stammer fra Jemen. Men for all del. Jeg skal ikke forfekte et etnosentrisk menneskesyn. Vil bare påpeke at Jemen er verdens minst likestilte land i verden (ifølge World Economic Forum), Den arabiske verdens fattigste land og et av de fattigste i verden. De har ingen minstealder for ekteskap, huser rundt 200.000 somaliske flyktninger og al-Qaida har fått et solid fotfeste i landet.
Men livet mitt her kretser overhodet ikke rundt den lykkelige araber, jeg finner ham bare usedvanlig interessant. Etter snart en uke her har jeg gjort en del nye tanker om Kairo, her jeg sitter på en erverdig kafé på den grønne øya Zamalek og lever et lykkelig liv blant Egypts overklasse. Synd, men sant. Og samtidig ikke så veldig synd og egentlig ganske behagelig. En kaffe koster rett over 10 kroner, en lunsj 20. Behagelig.
Bydelen Mohandiseen besøkte jeg kun en eneste gang da jeg bodde her sist. For meg er det som å bo på et helt nytt sted, et nytt arabisk land. Oppførsel, mentalitet og stemning er annerledes. Annerledes på en positiv måte. Lite minner om det Kairo jeg forlot lille julaften for nøyaktig fem år siden, og som jeg overhodet ikke kunne tenke meg å vende tilbake til med det første. Da hadde jeg vært her i et halvt år, hvem vet hva jeg hadde skrevet på bloggen om fem måneders tid. Tok for moro skyld et lite tilbakeblikk på bloggen jeg skrev 6. desember 2006. Da var overskriften "Ekte julegrøtt, gløgg og marsipan, takk!". Jeg gledet meg til hjemreise og var nærmest rystet over at det hadde regnet to dager på rad. TO HELE DAGER!
Nå ofrer jeg ikke advents- og juletiden en eneste tanke, hadde det ikke vært for julekalendrene jeg kjøpte til guttene er det fint lite som minner om jul. Sånn bortsett fra at Alfa Market har en svært julenisse som spiller på en saxofon i inngangen og Merry Christmas i tacky glitterdekkede bokstaver på fasaden. Jeg laget grøt på lørdag og gjemte en mandel i den, men ingen merket det. Og i dag er det tredje søndag i advent og stearinlys står overhodet ikke på plakaten.
Men sånn bortsett fra å være overfladisk koser jeg meg faktisk glugg ihjel på skolen, til tross for at jeg må opp kl. 07:50 hver morgen for å rekke kurset fra 09-11. Jeg må gjøre lekser, og timene går stort sett i å høre en tekst, gå igjennom vokabularet og diskutere teite historier. Noe som egentlig er koselig. Vi er bare fem stykker og læreren ligner skremmende mye på Mr. Bean. Bare den arabiske versjonen.
Skolen ligger rett i nabolaget, men jeg tar taxi dit hver dag, fordi jeg ikke aner hvordan jeg kommer meg dit til fots. Meg i et nøtteskall, vil dere si. Helt rett, vil jeg svare. Men så koster det bare ca. seks kroner for taxituren. Og for å fortsette å være overfladisk så er det en ting som jeg digger med "nye" Kairo - det faktum at de har fått hvite, nye taxier med taksameter! Den daglige taxisjåførfrustrasjonen er nærmest ikke-eksisterende. Jeg betaler det som står på taksameteret, tipser kanskje ett pund ekstra og forlater taksien glad og fornøy. Hadde riktignok en litt hissig episode i dag - for første gang på denne turen. Vi var dumme nok til å sette oss inn i en av de svarte, gamle og forhatte taxiene som egentlig ikke har taksameter og som det kan virke som er limt sammen med Karlsons klister, men som hvert øyeblikk kan falle fra hverandre.
Da jeg fikk øye på taksameteret tenkte jeg i mitt stille sinn at det var null stress, og vi ba pent den ekstremt skjeløyde taxisjåføren om å kjøre oss til Zamalek et lite stykke unna. Ikke noe problem for ham, vi setter oss inn og han begynner å kjøre. Jeg ser at taksameteret ikke er på, påpeker det, hvorpå han sier at det ikke fungerer. Standard. Eller egentlig ikke, for ingen av sjåførene har prøvd seg på det den siste uken jeg har vært her. Og da klinket tyrkisk peppergenet inn og jeg ble riktig hissig. Sa at han måtte skru på taksameteret, ellers ville vi ikke kjøre med ham. Han nektet og ville diskutere pris, vi ba om å bli satt av og det var til syvende og sist helt greit. En siste gang klaget han og sa "jeg ber jo bare om 10 pund, det er jo ikke sånn at vi snakker om 1000". Sant nok, og det hadde ikke kostet særlig mer med taksameter, men et prinsipp er da sørenmeg et prinsipp.
Da Magnus først klatret inn i taxien, før vi innså at han var en drittsekk, smelte han igjen døren litt hardt, selvsagt ikke med vilje. Sjåføren påpekte da at han ikke måtte smelle den igjen så hardt. Sikkert fordi han var redd for at taxien skulle falle fra hverandre. Da jeg gikk ut etter vår lille diskusjon, sørget jeg for å smelle den ekstra hardt igjen, bare for å gjøre han enda surere enn han allerede var. Og sur ble han selvsagt.
Da jeg hadde kommet meg ordentlig ut skrek han Himar, eller esel, etter meg. Jeg svarte på samme høflige måte, for det er jeg tross alt oppdratt til. Og spurte i samme slengen hva som var galt med ham. Resultatet var en lite fornøyd taxisjåfør som det regelrett røk ut av ørene på. Så kom han med en lettere frekk bemerkning som Knut Eirik og ikke jeg hørte. Var vel noe a la "kvinnfolk og tomflasker" (eller, ikke helt, nå tok jeg meg sannelig kunstnerisk frihet. Han sa mouzza, kjerring, eller noe i den dur, uansett veldig nedlatende). Knut Eirik skrek et frekt ord til ham og spyttet (!) på taxien hans.
Sjåføren med de ekstremt skjelende øynene gikk da ut av taxien, vi er usikre på hvem han egentlig henvendte seg til fordi øyene så hver sin vei. Men han skrek i hvert fall til en av oss at han hadde jo bedt oss om å ikke smelle døren hardt igjen! Dette skrek han mens to egyptiske karer, som tilfeldigvis hadde fått med seg vår lille feide (eller hva søren man skal kalle det), holdt ham i hver sin arm for å stoppe hva det nå det var han ville gjøre med oss. Og der stoppet også vår lille feide. Vi fant oss en annen taxi med taksameter og kom oss trygt til Zamalek. Den sinte, ekstremt skjeløyde taxisjåføren med det stygge svarte skrapet av en bil (aka Karlsons Klister-taxi) forsvant bannende ut i Kairo-kaoset. Håper jeg aldri ser ham igjen. Har i det minste lært at jeg bare skal gå for de hvite taxiene. Og det gikk jo bra også denne gangen. Al-Hamdulillah.
Da jeg var her sist var noe av det jeg hatet aller mest, sånn bortsett fra taxisjåførene, den konstante trakasseringen av kvinner. Den gang bodde vi midt i løvens hule, i såkalte Downtown/Wust el-Balad, noen stenkast unna Tahrir. Veien til skolen tok under ti minutter, noe som daglig føltes som en hel evighet. Gikk sømmelig kledt, og for å distrahere meg selv hadde jeg musikk i ørene og ofte solbriller på. Men det hjalp ikke. I desember det året ble det rett og slett for mye. Det var en av de dagene hvor du ønsker å være usynlig, men nok en dag da hvert eneste mannfolk på hvert eneste hjørnet MÅTTE slenge én, to eller tre bemerkninger min vei. Ikke nødvendigvis negative bemerkninger, det kunne være alt fra "Welcome to Egypt, you look beautiful", til "hore" og andre styggheter.
Denne gangen har det vært lite trakassering - heldigvis. Muligens fordi jeg bor i en mer vestlig del av byen nå (Burberry er tross alt vår nærmeste nabo). Den eneste gangen jeg har blitt forsøkt trakassert fysisk var da vi var tilbake på Tahrir, i en av sidegatene. Etter å ha tatt en ekstremt vemodig runde rundt de en gang så kjente gatene i Downtown/sentrum, og det sakte, men sikkert, hadde sunket inn at Kairo sentrum overhodet ikke er det det en gang var, kom det en mann bort og begynte å småprate mens vi vandret inn i Kairo-natten. Han sa både det ene og det andre, og for å være helt ærlig virket han ikke akkurat oppegående. Joda, de sedvanlige høflighetsfrasene ble vekslet, vi var fra Norge, hurra for det, velkommen til Egypt, er du gift, din mann er en heldig mann. Bla, bla. Og så sa han noe jeg ikke hørte så jeg bøyde meg nærmere ham. Da han skulle til å gå prøvde han å ta meg i skrittet. Jeg kvapp til og husker egentlig ikke hva jeg sa. Knut skrek noe til ham, de andre egyptiske mennene rundt var enige i at han var en idiot og sånn ble også den episoden historie.
Vi fortsatte langs krigssonen Downtown nå er blitt forvandlet til, til en svær utekafé i et område ikke langt unna. Satte oss ned, drakk te med så mye sukker i at jeg var oppriktig redd tenna mine skulle smelte der og da, og diskuterte Midtøsten-politikk. Avslappet, god stemning og en av grunnene til at jeg digger å være i Midtøsten. Mannen jeg tilfeldigvis endte opp ved siden av jobbet for en britisk organisasjon og hadde kartlagt menneskerettighetsbrudd i Libya det siste halve året. Interessant fyr, som mente at det ikke var noe problem at Brorskapet og Salafistene, altså islamistene, hadde fått hele 60 % av stemmene i første valgrunde. Sprøtt, mener nå jeg - men som de sier her, Gud vet hva fremtiden bringer. Forhåpentligvis en reel revolusjon slik folket fortjener, og ikke en falsk revolusjon og et militærkupp slik man kan få inntrykk av nå. Denne mannen jeg ikke husker navnet på mente samtidig at det ville ta lang tid før revolusjonen var over, sammenlignet den med den franske revolusjon, som han påpekte hadde vart i 15-20 år. Jeg tror han har rett, og håper at Egypt ikke blir et nytt Iran. Insha'allah.
Og sånn går no dagan. I kaffe, taco, taxi og take away. Og det er slik vi liker det.
Stay tuned for nok en Asbjørns samlede. Inntil da - dir balku 3ala 7alku. Hva det betyr får dere finne ut av selv.
1 comment:
godt å høre
Post a Comment