Hva drepte lillebror?

Slapp av, min lillebror er ikke død. Det handler overhodet ikke om min familie. Det handler om en annen ting som ligger mitt hjerte nær.

I dag har jeg tre saker på agendaen.

Viktigste først. Det er valgdag i Israel, og overraskende nok virker det som at utenriksminister Tzipi Livni (Vote for Change. Hvor har hun fått det fra, mon tro?), leder for partiet Kadima, et senter-liberalt parti, skal gå av med en knepen seier. Det er isåfall ikke bare en seier for Kadima, men også en seier for det lille fnugg av fred som var igjen i områdene. Hvis de får muligheten til å danne regjering, vel og merke.

Da denne dagen begynte, mørk og kald som andre vinterdager på Søre Sunnmøre, så det nettopp mørkt ut. Netanyahus konservativt-liberale parti Likud så ut til å vinne meningsmålingene, noe som ville bety en enda strammere linje i forholdet mellom palestinere og israelere.

Det er dessuten ikke veldig oppløftende å lese at det høyreekstreme partiet Israel Beiteinu, med den tidligere moldoviske dørvakten Avigdor Lieberman i spissen, kan bli Israels tredje største parti. Grunnen til den massive oppslutningen? Krigen i Gaza. Lieberman støttet selvfølgelig krigføringen. Det gjorde forsåvidt også Netanyahu, som mente de militære trakk seg ut for tidlig.

Om ikke det politiske landskapet er forvirrende nok, så er det ikke sikkert at Livni blir statsminister, selv om partiet får størst oppslutning. Israel har en lang historie med lite levedyktige koalisjonsregjeringer, og president Shimon Peres kan velge å gi oppdraget til Netanyahu, om han mener han er bedre skikket og han har støtte fra 61 av de 120 representantene i Knesset. Så nå frir både Kadima og Likud til Israel Beiteinu.

Så det er bare å vente og se. Smøre seg med tålmodighet. Valget blir vel klart i løpet av kvelden og natten, hvem som blir statsminister må vi vente i inntil en uke på å få vite.

Sak nr. to. Jeg har akkurat sett på Brennpunkt. Det har seg altså slik at Norge tjener på våpensalg til Israel. Israel har brukt og bruker norskproduserte våpen i krig, noe som strider imot norsk lovgivning, som sier at Norge ikke kan eksportere våpen til land der det er krig, borger krig eller der krig truer. Og det gjør ikke Norge heller. Men siden den 50% norskeide fabrikken ligger i USA, så følger den amerikanske regler. Altså bidro Norge i Gaza-krigen. Et paradoks igrunn, i og med at Norge er så ivrig på å være fredsmegler.

Nok om det. Jeg kan ikke annet enn å anbefale folk å se kveldens Brennpunkt, den finner dere her.

Den siste lille tingen på min agenda handler igjen om konflikten. Nytt liv i skuddlinjen. Dette er en sterk dokumentar om Palestinakomiteens jordmorprosjekt på Vestbredden, i regi av den norske jordmoren Berit Mortensen. Her følger vi henne i hennes vanskelige arbeid, som er preget av stengte veier og urettferdighet. Verdt å få med seg.

Og i mellomtiden finner dere meg benket foran tv-skjermen.

Hva nå, Israel?

I dag har jeg lest mye nyheter. Eller, det har jeg gjort hele uken, for jeg får nå både Klassekampen og Aftenposten gratis i 3 uker (merkelig kombi, er klar over det). Og det trives jeg egentlig veldig godt med, sånn bortsett fra at jeg får gårsdagens Aftenposten i posten.

Uansett. Har sett litt på tv i dag også og fikk med meg reprisen på onsdagens Spekter på NRK. Dette er altså et program folk MÅ se. I programbeskrivelsen heter det:

Hvorfor valgte Israel å provosere en hel verden med sin krigføring i Gaza? Spekter går bakenfor den fastlåste konflikten, vi får et innblikk i sionismens unike historie og ser på hvilke erfaringer som styrer verdens femte største militærmakt.

Ikke tenk deg om engang. Se det her.

Jeg har i tillegg lest litt i Dagbladets nettutgave av Magasinet. Her skrives det om Israelvennene som ikke bryr seg om jødene og handler om hvorfor kristne elsker Israel. Jeg siterer fra artikkelen:

Det tok en Hitler for å vende jødene i retning Palestina. Det vil være nødvendig med en større Hitler for å vende dem til Gud.

Jeg sier eh? Hva sier du?

I artikkelen nevnes det at venstresiden tidligere støttet Israel frem til 80-tallet og at høyresiden var skeptisk. Norge ble veldig lenge regnet som det mest pro-israelske landet i Europa pga støtten fra AP, SV og fagbevegelsen. Dessuten var Sovjetunionen en stor pådriver i FN for opprettelsen av Israel, fordi de håpet på en kommunistisk stat i Midtøsten. USA var skeptisk til Israel fordi araberne var mange og hadde olje de var avhengige av. Jødisk arbeiderbevegelse i USA sendte penger til norsk arbeiderbevegelse og Jens Christian Hauge løy om at norsk tungtvann i Israel kun ble brukt til hederlige formål (altså ikke til å utvikle atombomber. Les mer om Hauge her)

Mitt inntrykk er at det ofte ikke egentlig handler om konflikten i Midtøsten per se. Frp er ikke så mye for Israel som imot muslimer, og den kristne høyresidas støtte til Israel er basert på bibelske profetier om en endetid hvor jødene som ikke omvender seg skal slaktes ned; på sett og vis analogt til Hamas sitt charter med andre ord. Tilsvarende er venstresiden ikke så mye for palestinerne som de er imot Israel som en representant for USA-imperialismen, basert på en heller tynn suppe av kvasi-marxistisk analyse.

-Nik Brandal

Veldig interessant. Les mer om dette i Da venstresiden elsket Israel

Det var helgens oppsummering. Det finnes mye mer der ute. Det skal jeg finne. Og kanskje vanker det ikke en ny blogg da?

God helg!

Gaza-lørdag!

Jeg vet jeg burde skrevet dette for mange uker siden. Men tiden går så fort, man blir distrahert vekk fra de virkelig viktige tingene (evt. stikk motsatt), og da blir ting aldri gjort, de blir liggende, hoper seg opp og gnager sårt på samvittigheten. Man tenker på det før man legger seg, tenker på alt man egentlig burde gjort, føler at tiden aldri strekker til. Selv om det sjeldent er det som er problemet.

Overskriften, ja. Fin? Ja. Funksjonell? Veldig. Jeg skal nå fortelle dere om lørdag 17. januar 2009, også kjent som Gaza-lørdag. Jeg husker jeg tenkte på hvor heldig jeg var rett før jeg stupte utmattet i seng. Heldig som hadde så mange fine mennesker i klassen min, som faktisk gidder engasjere seg når de blir oppfordret til det.

Det hele startet vel egentlig tidligere samme uken. Hadde vært på trening og stod i dusjen, sint og forbannet på alt som skjer i Gaza, spesielt sint på at det går utover så mange uskyldige. Barna som blir skadet for livet. Ikke bare de fysiske skadene og tapene av liv. Det er kanskje de psykiske skadene som er verst. Som å oppleve at familiemedlemmer blir drept, kanskje se det selv, bygge opp et hat til en fiende du bare ser som soldat og bosetter.

Mens jeg stod der ble jeg egentlig litt sint på meg selv også. Sint på at jeg ikke gjør nok. Jeg kjører min sedvanlige rutine, går på skolen, trener, spiser, hører på musikk, leser nyheter, rister på hodet over det jeg ser og leser, før jeg sekunder etter svitsjer over på en sit.kom og ler meg skakk. Glemmer det jeg akkurat så.

Kort oppsummert fant jeg i løpet av de 10 minuttene jeg stod i dusjen ut at jeg skulle invitere hele klassen, ca. 60 stk, over til vår lille studentbolig og vise filmen Death in Gaza (anbefales!), snakke om Palestina, servere litt arabisk fingermat og samle inn penger til Gaza KFUM.

Og det gjorde jeg. Vi. Over 30 fra klassen dukket opp og hele 2800 kr fikk vi samlet inn den kvelden.

Da føler man seg heldig før man legger seg.

Vil du gi penger til Gaza KFUM? Trykk her.

Les mer om Gaza KFUMs arbeid her.