Kjære alle sammen,
Jeg ønsker dere alle et riktig godt nyttår med håp om at 2008 blir et år med mer fred og rettferdighet enn det foregående.
"Det nye året står foran oss som en uskreven bok - alle sidene er tomme. La oss skrive ting i boken som vi ved årets slutt kan huske med glede i stedet for sorg."
Et av nyttårsforsettene mine er å få dere til å skrive mer kommentarer på bloggen min. Ja, det er meningen at den foregående setningen skal være manipulativ og spille på følelsene deres.
Kull 3am w-intu bikher!
Monday, December 31, 2007
Om kvinner og menn
På sykehuset var pårørende til et alvorlig sykt familiemedlem samlet i oppholdsrommet. Legen kom inn, og så trett og dyster ut: “Jeg er redd for at jeg har dårlige nyheter” sa han og så på de engstelige ansiktene. “Det eneste håp som er tilbake for pasienten på dette tidspunkt, er en hjernetransplantasjon. Dette er en vanskelig og risikabel prosess, og dere må selv betale for hjernen.”
De pårørende satt stille og tenkte over saken. Etter en lang tid var det en som spurte, “OK, hvor mye koster en hjerne?”
Legen svarte hurtig, “30.000 kr. for en mannehjerne, og 1.200 kr. for en kvinnehjerne.”Stemningen ble litt pinlig. Mennene i rommet prøvde å ikke smile, unngikk øyekontakt med kvinnene, men satt med et tilfreds uttrykk i ansiktet.
En mann var ute av stand til å styre sin nysgjerrighet, og spurte om det alle ønsket å spørre om, “Hvorfor koster en manns hjerne så mye mer..?”
Legen smilte av den enkle mannen og sa: “30.000 kr. er en standardpris. Vi er nødt til å sette ned prisen for kvinnehjerner, da de har vært i bruk.”
De pårørende satt stille og tenkte over saken. Etter en lang tid var det en som spurte, “OK, hvor mye koster en hjerne?”
Legen svarte hurtig, “30.000 kr. for en mannehjerne, og 1.200 kr. for en kvinnehjerne.”Stemningen ble litt pinlig. Mennene i rommet prøvde å ikke smile, unngikk øyekontakt med kvinnene, men satt med et tilfreds uttrykk i ansiktet.
En mann var ute av stand til å styre sin nysgjerrighet, og spurte om det alle ønsket å spørre om, “Hvorfor koster en manns hjerne så mye mer..?”
Legen smilte av den enkle mannen og sa: “30.000 kr. er en standardpris. Vi er nødt til å sette ned prisen for kvinnehjerner, da de har vært i bruk.”
Kom på Olivenplanting!
2. til 11. februar er det klart for det årlige Olive Planting Program og dere har muligheten til å være med! Ta i et tak for palestinerne, og få samtidig en ekstremt lærerik, politisk tur rundt omkring på Vestbredden. Anbefales på det sterkeste!
Oppholdet koster 600 dollar og inkluderer kost, losji og reisekostnader for oppholdet her. Flybillett kommer i tillegg.
Se den foreslåtte timeplanen her: http://www.jai-pal.org/content.php?page=645
Internasjonalt solidaritetsarbeid er gøy, jeg kan garantere dere en uforglemmelig reise!
Oppholdet koster 600 dollar og inkluderer kost, losji og reisekostnader for oppholdet her. Flybillett kommer i tillegg.
Se den foreslåtte timeplanen her: http://www.jai-pal.org/content.php?page=645
Internasjonalt solidaritetsarbeid er gøy, jeg kan garantere dere en uforglemmelig reise!
En tilfeldig taxitur i Tel Aviv
Gårsdagen ble tilbragt i Israels største by, Tel Aviv, hvor alt er stort, høyt og i det hele tatt, veldig storbyaktig. Folk er mer sekulariserte enn befolkningen i Jerusalem, og det var en helt annerledes følelse og stemning å gå rundt der sammenlignet med Jerusalem.
Jerusalem er en ekstremt pussig by jeg fortsatt ikke helt får taket på. Den er unik på alle mulige måter, og som tidligere nevnt er kontrastene enorme. Du kan bevege deg gjennom mange tusen års historie på et øyeblikk, uten nødvendigvis å måtte ta et eneste skritt. Det eneste du må gjøre er å la blikket flakke over områdene. På den ene siden har du Gamlebyen, dette hellige sentrum ikke bare for pilegrimmene fra de tre store verdensreligionene, men også for historikere, arkeologer og helt vanlige turister. Ser du den andre veien har du Vest-Jerusalem. Rent, vestlig i alle former av begrepet og moderne. Ser du den andre veien har du Øst-Jerusalem. Skittent, støvete, fullt av søppel og gamle, slitte bygninger. Kontrastene er på grensen til det ekstreme, og det er forvirrende. Forskjellene er også store mellom de forskjellige byene innad i Israel og i okkuperte Palestina. Det er rart at man kan reise to timer fra Betlehem til Tel Aviv, fra slitte to-fils veier hvor det eldste av kjøreutstyr brummer motvillig avgårde, til fem-fils veier med store, mørke SUV-ere, skyskrapere og Israel Diamond Centre, diamantbørsen som visstnok har gjort Israel til nr. 1 eksportør av diamanter (Lonely Planet).
Tel Aviv er en smeltedigel av folk fra alle deler av verden, og jeg tror at om jeg hadde vært i New York ville jeg kanskje synes det lignet på New York. Men der har jeg aldri vært, så det blir litt vanskelig å sammenligne. Folk virket mer aksepterende enn andre steder jeg har vært i Israel, og jeg må si jeg følte meg mer komfortabel der enn jeg noensinne har gjort i Jerusalem. Som vanlig snakket folk til meg på hebraisk, like rart som at jeg hjalp en ortodoks jøde på med å fylle ut visumsøknaden sin på innenriksdepartementet.
Episoden jeg har lyst å fortelle om skjedde rett etter at vi ankom Tel Aviv med sherout (minibuss) en tidlig søndagsmorgen. Etter å ha løpt opp og ned alle etasjene på busstasjonen og blitt sendt videre til neste informasjonsskranke når vi spurte om retningen til den jordanske ambassaden valgte vi å ta en taxi istedet. Etter litt pruting (som i grunnen er rart når de har taksameter) fant vi mannen som skulle kjøre oss i rett retning. Vi satte oss inn, og som alle andre taksisjåfører led også han av munndiare. Jeg vil karakterisere sykdomstilstanden som moderat, siden hans engelske ordforråd begrenset hans uttryksmuligheter, men to riktig så velformulerte utsagn klarte han likevel å lire av seg.
Han ønsket da å fortelle oss at han hadde sett film dagen i forveien. Tre timer hadde han sittet og sett på denne filmen, som handlet om Bloody Sunday, den skjebnesvangre 30. januar 1972, da britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettsmarsj i Derry. 13 mennesker ble drept og 16 såret, og det er denne episoden som bidro mer enn noen annet til det forhatte forholdet mellom de britiske soldatene og den katolske befolkning i Nord-Irland (Store Norske Leksikon). Han synes det var så forferdelig det britene gjorde mot irlenderne. Hvordan kunne de gjøre noe sånt? "They just wanted their freedom....they killed their friends". Jeg ble helt himmelfallen da han sa det. Hvor ignorant går det ikke an å bli? Hva med å først bry seg om hva som skjer i ditt eget land og så vende nesen utover mot andre konflikter? Bare et lite forslag!
Etter litt pinlig stillhet sier Anna at det er så mange skyskrapere rundt omkring. Joda, det var det, også peker han på en skyskraper i nærheten og forklarer oss stolt at det er den høyeste bygningen i Europa. Mind me, Europa. Kan noen vær så snill og fortelle meg når Israel ble en del av Europa og hvorfor de er med i fotball-EM og Melodi Grand Prix, Eurovision? For sist gang jeg så på kartet lå det i Midtøsten, omringet av land som Egypt, Libanon, Jordan og Syria, som så langt ifra kan karakteriseres som europeiske land.
Jeg vil si at disse to kommentarene var verdt hver eneste overbetalte Shekel vi brukte på taxi den dagen.
Jerusalem er en ekstremt pussig by jeg fortsatt ikke helt får taket på. Den er unik på alle mulige måter, og som tidligere nevnt er kontrastene enorme. Du kan bevege deg gjennom mange tusen års historie på et øyeblikk, uten nødvendigvis å måtte ta et eneste skritt. Det eneste du må gjøre er å la blikket flakke over områdene. På den ene siden har du Gamlebyen, dette hellige sentrum ikke bare for pilegrimmene fra de tre store verdensreligionene, men også for historikere, arkeologer og helt vanlige turister. Ser du den andre veien har du Vest-Jerusalem. Rent, vestlig i alle former av begrepet og moderne. Ser du den andre veien har du Øst-Jerusalem. Skittent, støvete, fullt av søppel og gamle, slitte bygninger. Kontrastene er på grensen til det ekstreme, og det er forvirrende. Forskjellene er også store mellom de forskjellige byene innad i Israel og i okkuperte Palestina. Det er rart at man kan reise to timer fra Betlehem til Tel Aviv, fra slitte to-fils veier hvor det eldste av kjøreutstyr brummer motvillig avgårde, til fem-fils veier med store, mørke SUV-ere, skyskrapere og Israel Diamond Centre, diamantbørsen som visstnok har gjort Israel til nr. 1 eksportør av diamanter (Lonely Planet).
Tel Aviv er en smeltedigel av folk fra alle deler av verden, og jeg tror at om jeg hadde vært i New York ville jeg kanskje synes det lignet på New York. Men der har jeg aldri vært, så det blir litt vanskelig å sammenligne. Folk virket mer aksepterende enn andre steder jeg har vært i Israel, og jeg må si jeg følte meg mer komfortabel der enn jeg noensinne har gjort i Jerusalem. Som vanlig snakket folk til meg på hebraisk, like rart som at jeg hjalp en ortodoks jøde på med å fylle ut visumsøknaden sin på innenriksdepartementet.
Episoden jeg har lyst å fortelle om skjedde rett etter at vi ankom Tel Aviv med sherout (minibuss) en tidlig søndagsmorgen. Etter å ha løpt opp og ned alle etasjene på busstasjonen og blitt sendt videre til neste informasjonsskranke når vi spurte om retningen til den jordanske ambassaden valgte vi å ta en taxi istedet. Etter litt pruting (som i grunnen er rart når de har taksameter) fant vi mannen som skulle kjøre oss i rett retning. Vi satte oss inn, og som alle andre taksisjåfører led også han av munndiare. Jeg vil karakterisere sykdomstilstanden som moderat, siden hans engelske ordforråd begrenset hans uttryksmuligheter, men to riktig så velformulerte utsagn klarte han likevel å lire av seg.
Han ønsket da å fortelle oss at han hadde sett film dagen i forveien. Tre timer hadde han sittet og sett på denne filmen, som handlet om Bloody Sunday, den skjebnesvangre 30. januar 1972, da britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettsmarsj i Derry. 13 mennesker ble drept og 16 såret, og det er denne episoden som bidro mer enn noen annet til det forhatte forholdet mellom de britiske soldatene og den katolske befolkning i Nord-Irland (Store Norske Leksikon). Han synes det var så forferdelig det britene gjorde mot irlenderne. Hvordan kunne de gjøre noe sånt? "They just wanted their freedom....they killed their friends". Jeg ble helt himmelfallen da han sa det. Hvor ignorant går det ikke an å bli? Hva med å først bry seg om hva som skjer i ditt eget land og så vende nesen utover mot andre konflikter? Bare et lite forslag!
Etter litt pinlig stillhet sier Anna at det er så mange skyskrapere rundt omkring. Joda, det var det, også peker han på en skyskraper i nærheten og forklarer oss stolt at det er den høyeste bygningen i Europa. Mind me, Europa. Kan noen vær så snill og fortelle meg når Israel ble en del av Europa og hvorfor de er med i fotball-EM og Melodi Grand Prix, Eurovision? For sist gang jeg så på kartet lå det i Midtøsten, omringet av land som Egypt, Libanon, Jordan og Syria, som så langt ifra kan karakteriseres som europeiske land.
Jeg vil si at disse to kommentarene var verdt hver eneste overbetalte Shekel vi brukte på taxi den dagen.
Prestene slåss i Betlehem
Dette var en sak postet på Startsiden.no som pappa tipset meg om. Prestene slåss visstnok hvert eneste år når de forbereder og rengjør Fødselskirken før den ortodokse midnattsmessen 6. januar. Ifølge tvilsomme kilder (AKA min huseier som liker å overdrive ting) er det aller heftigst under midnattsmessen, og det er ikke sjeldent at det blir så voldelig at folk må gå imellom de ortodokse, armenske og koptiske prestene for å skille de fra hverandre.
Fødselskirken er bygget over en hule i Betlehem der kristne mener Jesus ble født. Den administreres av romersk-katolske, greskortodokse og armenske kirkemyndigheter.
De ulike gruppene hegner godt om hver sin del av kirken, og det kan bryte ut strid om noen tråkker inn på områder der andre ikke synes de har noe å gjøre.
Torsdag var flere dusin prester og renholdsarbeidere i ferd med å vaske kirken i forkant av den armenske og ortodokse julehøytiden, som feires tidlig i januar. Flere tusen turister kommer til kirken for å feire jul i løper av denne uken.
"Greskortodokse og armenske prester angrep hverandre med feiekoster og steiner i fødselskirken torsdag.
Fredag, 28.12.07
I Betlehem ble det brudulje tredje juledag, da greskortodokse og armenske prester kom til kamp etter lengre tids uenighet, melder AP.
Fødselskirken er bygget over en hule i Betlehem der kristne mener Jesus ble født. Den administreres av romersk-katolske, greskortodokse og armenske kirkemyndigheter.
De ulike gruppene hegner godt om hver sin del av kirken, og det kan bryte ut strid om noen tråkker inn på områder der andre ikke synes de har noe å gjøre.
Torsdag var flere dusin prester og renholdsarbeidere i ferd med å vaske kirken i forkant av den armenske og ortodokse julehøytiden, som feires tidlig i januar. Flere tusen turister kommer til kirken for å feire jul i løper av denne uken.
Men vaskestemningen ble forsuret da noen av de ortodokse prestene tråkket inn på den armenske kirkens område, og det kom til slåsskamp mellom omkring 50 greskortodokse og 30 armenske prester.
Palestinsk politi, væpnet med batonger og skjold, skilte de stridende parter, slik at vaskingen kunne fortsette.
Fire mennesker ble lettere skadd i bataljen."
Palestinsk politi, væpnet med batonger og skjold, skilte de stridende parter, slik at vaskingen kunne fortsette.
Fire mennesker ble lettere skadd i bataljen."
Litt statistikker på årets siste dag
Litt statistikker fra BTselems årsrapport, publisert av NTB i norsk media. BTselem er en israelsk menneskerettighetsorganisasjon.
- Israelske styrker har drept 366 palestinere i år, og over 40 prosent av dem var ubevæpnede sivile som ikke på noen måte var involvert i kamphandlinger. 53 av de drepte palestinerne var mindreårige.
- Sju sivile israelere og fire soldater er drept av militante palestinere i år, og dette er det laveste antallet siden intifadaen startet i 2000.
- Antallet israelske bosettere økte med 4,5 prosent i 2007
- Antallet palestinske hus som ble revet i det okkuperte Øst-Jerusalem økte med 38 prosent.
- Antallet palestinske fanger i såkalt administrativ forvaring, som ikke får prøvd sine saker for en domstol, økte med 13 prosent i året som gikk.
- Drøyt 520 israelske veisperringer gjør det fortsatt umulig for palestinerne å bevege seg fritt på Vestbredden, til tross for løfter fra israelske myndigheter.
Årsrapporten konstanter også at palestinerne på Vestbredden fortsatt utsettes for grov diskriminering når det gjelder tilgang på vann, noe som forårsaker store vansker om sommeren. Israel fortsetter å nekte familiegjenforening og nekter dermed titusenvis av palestinere retten til et familieliv. Myndighetenes manglende vilje til å granske de israelske sikkerhetsstyrkenes brudd på menneskerettighetene og til å utbetale erstatning til palestinere som er utsatt for overgrep, blir også sterkt kritisert i rapporten.
Saturday, December 29, 2007
JEG VIL HA POST!
Et sånt bitte lite ønske på tampen av året. Jeg mottok i dag mitt første brev, og det tok ikke mer enn 10 dager. Jeg vet det er skikkelig last century å sende kort, men det er fryktelig koselig å være gammeldags. Prøv det!
Adressen er som følger:
Mitt fornavn og etternavn
East Jerusalem YMCA
P.O.Box 19023
East Jerusalem
via Israel
Send, send :-)
Adressen er som følger:
Mitt fornavn og etternavn
East Jerusalem YMCA
P.O.Box 19023
East Jerusalem
via Israel
Send, send :-)
Friday, December 28, 2007
And the Struggle Continues...
Visumet. Denne vonde tornen i øyet. 27. var dagen jeg endelig skulle få vite om det var meningen at jeg skulle få være her eller ikke. Å være eller ikke være, det skulle jeg endelig få vite, 27. desember 2007 klokken 10.00.
Beskjeden jeg fikk fra mannen på den lutherske kirkes kontor, Emil, var at jeg skulle kontakte ham den 26., slik at han kunne få passet mitt og ta det med til departementet. Rutinert som jeg er skriver jeg ned alt sammen, sånn i tilfelle jeg lider av et kulde-hukommelsestap som har vært ganske så typisk for min karakter den siste tiden. Den 26. kommer, og i følge mine notater bør jeg ringe mellom 13.30 og 14. Med en gang mobilen viser 13.31 (kan jo tross alt ikke ringe på slaget, hva slags desperate signaler sender man ikke da?) tar jeg opp telefonen og slår nummeret til kontoret. Ingen tar telefonen. Jeg prøver igjen, jeg får heldigvis svar denne gangen, med beskjed om at kirken er stengt pga juleferie. Mystisk. Heldigvis fikk jeg mobilnummeret hans også, sånn i tilfelle han ikke befinner seg på kontoret. Jeg ringer. Det ringer en gang, før en hebraisk kvinnestemme forteller meg noe jeg ikke aner hva betyr. Og sånn fortsetter det utover ettermiddagen og kvelden, en kvinne forteller meg noe jeg ikke forstår på hebraisk. Jeg kjenner nervøsiteten og stresset senke seg over meg. Hjelp.
Jeg sov ikke så veldig godt den natten. Inget pass å ta med til departementet, inget visum. Tanken på at jeg må vente i 14 lange dager til for å få vite om jeg får visum eller ikke, er liksom ikke så veldig behagelig og søvndyssende å tenke på. Det første jeg gjør når jeg står opp er å ringe igjen. Fortsatt ikke svar. Det første jeg gjør når jeg kommer på jobb er å ringe igjen. Svar. Endelig!
Det er rett mann som svarer, jeg forteller ham at jeg prøvde å ringe ham hele gårsdagen. Svaret hans var: "Men jeg sa jo at du skulle ringe 25.!" Bullshit. For ikke å gjøre meg upopulær hos ham sier jeg at jeg må ha misforstått ham. Han svarer så at jeg ikke har gjort noe aktivt for å kontakte ham og at det derfor kan vente til den 10. januar istedet. Jeg forteller ham for tusende gang at jeg har gått to uker uten visum og at det haster. Han spør om George på kontoret har papirene mine, ja svarer jeg. "Hvor lang tid tar det for deg å komme inn til Jerusalem?" Mellom 45 minutter og en time. Alt avhenger av om bussen akkurat har gått eller ikke, det er ikke akkurat noe system på det. Når den er full ruller den avgårde, her går det ikke på tid. Dessuten kan det ta en liten stund på checkpointet hvis det er en stor buss og soldatene har lyst til å trakassere noen. For ikke å snakke om at jeg ikke har visum. "Ok. Kom til Jerusalem med passet ditt før ti, så møter jeg deg utenfor departementet." Iiik! Det betyr at jeg umiddelbart må dra og kanskje ikke rekker det i det hele tatt. Og med min retningssans, hvordan skal jeg finne departementet? Første gangen jeg var i Jerusalem alene klarte jeg å rote meg bort mellom Damascus Gate og Jaffa Gate, som i utgangspunktet ikke er så veldig vanskelig å finne. Det er liksom bare å følge muren oppover. Jeg gikk nedover. Duuh. Jeg spør derfor speideren Anna om hun kan tenke seg å være med meg. Hun er den beste stifinneren jeg har vært borti. Om hun har vært der en gang, finner hun garantert frem neste gang. Til forskjell fra oss andre dødelige. Hvertfall. Off to Jerusalem we go!
Problemet er bare at når man trenger en taxi eller service er de som sunket i jorden. Borte vekk. Etter endelig å ha fått tak i en, kjører den så sakte som aldri før, eller hvertfall føles det sånn. Vanligvis råkjører de og man må holde seg godt fast for ikke å ramle ned fra setet når sjåføren tar sine bråe forbikjøringer. Men denne gangen var det litt for mange spedbarn med til at han turte å ta sjansen. Det meste går ganske smooth frem til Jerusalem, selv om jeg ikke har gyldig visum. Vel fremme ved Jaffa Gate ringer vi Emil og forteller at vi er rett rundt hjørnet.
Klokken er 09.45. Han er i nærheten, og når vi endelig ser han kaster jeg meg rundt halsen på ham. Ikke helt sosialt akseptert vil jeg tro, men whatever! Har ikke vært så glad for å se en person på lenge. Jeg gir ham passet og tror at alt er i skjønneste orden. Så langt derifra. "Hvor er papirene dine?". Hvilke papirer? De du spurte om dere hadde da jeg snakket med deg for 1,5 time siden, som du skulle tatt med? Med beskjed om at han har lyst til å drepe meg (som en spøk, selvfølgelig. Eller?), blir jeg sendt til kirkens kontorer for å hente papirene mine. Vi løper så fort bena kan bære oss, og etter andpusten å ha stormet inn på Georges kontor, får jeg beskjed om at Emil allerede har papirene mine. Han visste at det hastet, så han la dem øverst. Byråkrati. Siden Emil ville ha alle papirene og passet samtidig, har han papirene mine uten passet mitt, og uten pass får jeg ikke visum. Så da er det bare å løpe tilbake til departementet.
Inne på departementet blir vi sittende og vente en liten stund. Når han endelig kommer ser jeg forventningsfullt på ham. Nei, det manglet et medisinsk sertifikat på at du er frisk, og visum kan du ikke få før du har det. Jeg vet at det lå der, men han sier han ikke finner det. What to do? Gå til legen og komme tilbake med et sertifikat. Vi har en time på oss. Etter litt obligatorisk venting på venterommet hos legen blir jeg kalt inn. Gap opp, lommelykt i halsen, lytting av lunger, blodtrykk, i det hele tatt, den vanlige regla. Er du frisk? Ja, har aldri følt meg så frisk hele mitt liv, jeg! Ingen smerter? Nei. Hva skal du jobbe som? Frivillig. Hva gjør en frivillig? Litt av hvert. Hm. Ok. Miss Marie Korkune er kvalifisert til å gjøre frivillig arbeid. Hva nå enn det måtte bety. Signatur. Stempel. HURRA! Og løp, løp til departementet. Må jeg bare få understreke at det er en viss avstand mellom disse stedene. Og av en eller annen merkelig grunn er jeg ikke i så veldig god form lenger. Pust pes.
Enda litt mer venting med nervøs risting i beina. Emil kommer ut. Tam-tam-tam (trommevirvel). Jeg åpner passet sakte og ser herligheten. Den tar opp hele to sider, og aldri har jeg vært så glad for å se hebraisk, uleselig, uforståelig skrift før. JEG FIKK VISUMET! Frem til 31. mai med multiple entry, så nå kan jeg reise inn og ut av landet uten problemer og uten at de grusomt utspekulerte heksene på grensen kan si noe som helst. Kan man få en bedre julegave?
For noen ekstremt stressende timer! Har ikke vært så stresset siden jeg var reiseleder i Jerusalem med Journey for Justice (den dagen da alt gikk galt). Men det var vel verdt det.
På en rar måte er jeg nesten litt takknemlig for at jeg måtte gå igjennom dette her. For det første, hvor bra er ikke denne historien å fortelle? Den understreker jo nøyaktig budskapet man vil ha frem, nemlig at Israel har noe å skjule og derfor prøver å gjøre alt i sin makt for å hindre at folk oppdager hva slags skittent spill de holder på med. For det andre har jeg måttet gå igjennom noe palestinere må igjennom hele tiden, nemlig uforutsigbarheten ved å måtte bo her og den urettferdige forskjellsbehandlingen. Så hvis man ser det på den lyse siden, så har jeg faktisk fått noe positivt ut av dette, som jeg definitivt kan og vil bruke senere.
Mission accomplished!
Beskjeden jeg fikk fra mannen på den lutherske kirkes kontor, Emil, var at jeg skulle kontakte ham den 26., slik at han kunne få passet mitt og ta det med til departementet. Rutinert som jeg er skriver jeg ned alt sammen, sånn i tilfelle jeg lider av et kulde-hukommelsestap som har vært ganske så typisk for min karakter den siste tiden. Den 26. kommer, og i følge mine notater bør jeg ringe mellom 13.30 og 14. Med en gang mobilen viser 13.31 (kan jo tross alt ikke ringe på slaget, hva slags desperate signaler sender man ikke da?) tar jeg opp telefonen og slår nummeret til kontoret. Ingen tar telefonen. Jeg prøver igjen, jeg får heldigvis svar denne gangen, med beskjed om at kirken er stengt pga juleferie. Mystisk. Heldigvis fikk jeg mobilnummeret hans også, sånn i tilfelle han ikke befinner seg på kontoret. Jeg ringer. Det ringer en gang, før en hebraisk kvinnestemme forteller meg noe jeg ikke aner hva betyr. Og sånn fortsetter det utover ettermiddagen og kvelden, en kvinne forteller meg noe jeg ikke forstår på hebraisk. Jeg kjenner nervøsiteten og stresset senke seg over meg. Hjelp.
Jeg sov ikke så veldig godt den natten. Inget pass å ta med til departementet, inget visum. Tanken på at jeg må vente i 14 lange dager til for å få vite om jeg får visum eller ikke, er liksom ikke så veldig behagelig og søvndyssende å tenke på. Det første jeg gjør når jeg står opp er å ringe igjen. Fortsatt ikke svar. Det første jeg gjør når jeg kommer på jobb er å ringe igjen. Svar. Endelig!
Det er rett mann som svarer, jeg forteller ham at jeg prøvde å ringe ham hele gårsdagen. Svaret hans var: "Men jeg sa jo at du skulle ringe 25.!" Bullshit. For ikke å gjøre meg upopulær hos ham sier jeg at jeg må ha misforstått ham. Han svarer så at jeg ikke har gjort noe aktivt for å kontakte ham og at det derfor kan vente til den 10. januar istedet. Jeg forteller ham for tusende gang at jeg har gått to uker uten visum og at det haster. Han spør om George på kontoret har papirene mine, ja svarer jeg. "Hvor lang tid tar det for deg å komme inn til Jerusalem?" Mellom 45 minutter og en time. Alt avhenger av om bussen akkurat har gått eller ikke, det er ikke akkurat noe system på det. Når den er full ruller den avgårde, her går det ikke på tid. Dessuten kan det ta en liten stund på checkpointet hvis det er en stor buss og soldatene har lyst til å trakassere noen. For ikke å snakke om at jeg ikke har visum. "Ok. Kom til Jerusalem med passet ditt før ti, så møter jeg deg utenfor departementet." Iiik! Det betyr at jeg umiddelbart må dra og kanskje ikke rekker det i det hele tatt. Og med min retningssans, hvordan skal jeg finne departementet? Første gangen jeg var i Jerusalem alene klarte jeg å rote meg bort mellom Damascus Gate og Jaffa Gate, som i utgangspunktet ikke er så veldig vanskelig å finne. Det er liksom bare å følge muren oppover. Jeg gikk nedover. Duuh. Jeg spør derfor speideren Anna om hun kan tenke seg å være med meg. Hun er den beste stifinneren jeg har vært borti. Om hun har vært der en gang, finner hun garantert frem neste gang. Til forskjell fra oss andre dødelige. Hvertfall. Off to Jerusalem we go!
Problemet er bare at når man trenger en taxi eller service er de som sunket i jorden. Borte vekk. Etter endelig å ha fått tak i en, kjører den så sakte som aldri før, eller hvertfall føles det sånn. Vanligvis råkjører de og man må holde seg godt fast for ikke å ramle ned fra setet når sjåføren tar sine bråe forbikjøringer. Men denne gangen var det litt for mange spedbarn med til at han turte å ta sjansen. Det meste går ganske smooth frem til Jerusalem, selv om jeg ikke har gyldig visum. Vel fremme ved Jaffa Gate ringer vi Emil og forteller at vi er rett rundt hjørnet.
Klokken er 09.45. Han er i nærheten, og når vi endelig ser han kaster jeg meg rundt halsen på ham. Ikke helt sosialt akseptert vil jeg tro, men whatever! Har ikke vært så glad for å se en person på lenge. Jeg gir ham passet og tror at alt er i skjønneste orden. Så langt derifra. "Hvor er papirene dine?". Hvilke papirer? De du spurte om dere hadde da jeg snakket med deg for 1,5 time siden, som du skulle tatt med? Med beskjed om at han har lyst til å drepe meg (som en spøk, selvfølgelig. Eller?), blir jeg sendt til kirkens kontorer for å hente papirene mine. Vi løper så fort bena kan bære oss, og etter andpusten å ha stormet inn på Georges kontor, får jeg beskjed om at Emil allerede har papirene mine. Han visste at det hastet, så han la dem øverst. Byråkrati. Siden Emil ville ha alle papirene og passet samtidig, har han papirene mine uten passet mitt, og uten pass får jeg ikke visum. Så da er det bare å løpe tilbake til departementet.
Inne på departementet blir vi sittende og vente en liten stund. Når han endelig kommer ser jeg forventningsfullt på ham. Nei, det manglet et medisinsk sertifikat på at du er frisk, og visum kan du ikke få før du har det. Jeg vet at det lå der, men han sier han ikke finner det. What to do? Gå til legen og komme tilbake med et sertifikat. Vi har en time på oss. Etter litt obligatorisk venting på venterommet hos legen blir jeg kalt inn. Gap opp, lommelykt i halsen, lytting av lunger, blodtrykk, i det hele tatt, den vanlige regla. Er du frisk? Ja, har aldri følt meg så frisk hele mitt liv, jeg! Ingen smerter? Nei. Hva skal du jobbe som? Frivillig. Hva gjør en frivillig? Litt av hvert. Hm. Ok. Miss Marie Korkune er kvalifisert til å gjøre frivillig arbeid. Hva nå enn det måtte bety. Signatur. Stempel. HURRA! Og løp, løp til departementet. Må jeg bare få understreke at det er en viss avstand mellom disse stedene. Og av en eller annen merkelig grunn er jeg ikke i så veldig god form lenger. Pust pes.
Enda litt mer venting med nervøs risting i beina. Emil kommer ut. Tam-tam-tam (trommevirvel). Jeg åpner passet sakte og ser herligheten. Den tar opp hele to sider, og aldri har jeg vært så glad for å se hebraisk, uleselig, uforståelig skrift før. JEG FIKK VISUMET! Frem til 31. mai med multiple entry, så nå kan jeg reise inn og ut av landet uten problemer og uten at de grusomt utspekulerte heksene på grensen kan si noe som helst. Kan man få en bedre julegave?
For noen ekstremt stressende timer! Har ikke vært så stresset siden jeg var reiseleder i Jerusalem med Journey for Justice (den dagen da alt gikk galt). Men det var vel verdt det.
På en rar måte er jeg nesten litt takknemlig for at jeg måtte gå igjennom dette her. For det første, hvor bra er ikke denne historien å fortelle? Den understreker jo nøyaktig budskapet man vil ha frem, nemlig at Israel har noe å skjule og derfor prøver å gjøre alt i sin makt for å hindre at folk oppdager hva slags skittent spill de holder på med. For det andre har jeg måttet gå igjennom noe palestinere må igjennom hele tiden, nemlig uforutsigbarheten ved å måtte bo her og den urettferdige forskjellsbehandlingen. Så hvis man ser det på den lyse siden, så har jeg faktisk fått noe positivt ut av dette, som jeg definitivt kan og vil bruke senere.
Mission accomplished!
Tuesday, December 25, 2007
O' jul med din glede :-)
Da har jeg offisielt feiret jul i Betlehem! Og jeg må si den gikk over all forventning. Jeg sitter her i vår kalde stue og nyter den stille latheten som naturlig følger en hektisk dag.
Dagen startet tidlig, siden jeg inviterte de svenske jentene på julefrokost. Jeg skrudde på en juleplate for første gang i år og med godt mot var jeg klar til å bake grove rundstykker. Lettere sagt enn gjort, spesielt når man ikke kan få noe til å heve når det ifølge Annas mobil var 16 grader her i går kveld. Og da var vi 4 personer og hadde stått på kjøkkenet i noen timer.
Hvertfall, som forventet ble rundstykkene riktig så flate. Jeg spurte om grovt mel på butikken og fikk noe beige som ikke var helt det jeg hadde tenkt, men som jeg i følge butikkeieren trygt kunne bruke hvis jeg ville at det skulle bli litt sunnere. Deigen ble kjempeseig, og da jeg endelig skulle ha dem i ovnen gikk elektrisiteten i hele landsbyen. Så der stod jeg, uten brød og veldig nervøs for at strømmen ikke skulle komme igjen. Ovnen fungerer altså ikke uten strøm. Dumme meg. Etter en time kom heldigvis strømmen på igjen og jeg fikk stekt mine flate rundstykker som slettes ikke smakte så verst!
Etter frokost dro vi inn til Betlehem hvor vi ble møtt av et folkehav og fullt pressekorps. Ifølge NTB vil mellom 25.000 og 35.000 turister og pilegrimmer besøke Betlehem julaften og juledag, dobbelt så mange som i fjor og mellom 60 og 70 prosent av det som tidligere var normal turisme i byen rundt juletider. Det var forventet at denne julen skulle bli som julen 1999, julen før den andre Intifadaen, da det ikke var noen mur omkring Betlehem og da turistene fremdeles turte å komme på besøk. Jeg tror de hadde rett, for det var fullt, veldig fullt, stappfullt. Og veldig god stemning.
Jeg fikk samme kaosfølelsen som Oslo på en solrik 17. mai dag. Politiet hadde sperret av store deler av Krybbetorget, plassen foran Fødselskirken, slik at den årlige paraden kunne gå som normalt. Paraden bestod av bue- og sekkepipekorps fra hele Vestbredden som marsjerte sakte, stolt og høylytt forbi alle de forventningsfulle og nysgjerrige turister og lokale som tok turen inn til Betlehem. De skuffet definitivt ikke. Høydepunktet av paraden var selvfølgelig den latinske patriarken av Jerusalems ankomst, og da munker og prester stilte seg opp på rekke og rad for å ta dem i mot tok pressen helt av. Nå skjønner jeg endelig hvorfor det heter presse. De gjør virkelig hva som helst for å presse seg frem, koste hva det koste vil. Vi stod tilfeldgivis ved siden av CNNs direktesendte rapport fra Betlehem og fikk smertefullt erfare hvor desperate de er etter å få de beste bildene. Ikke bare stilte de seg rett foran oss og sperret utsikten, men da patriarken passerte oss skulle hele teamet forbi det allerede overfylte stedet vi stod. Konsertstemninger. Mos, mos. Men vi lever jo for å fortelle vår dramatiske historie, så stor skade kan vi ikke ha tatt!
Etter paraden så vi oss nødt til å kjøpe litt julegaver til hverandre. Jeg misliker å gi gaver bare for å gi noe, det må være en liten tanke bak og en viss bruksverdi. Etter litt surring rundt fant jeg det jeg trengte og noen ting jeg ikke trengte, og vi skyndtet oss videre til neste stopp: Gudstjeneste på jobben, hyrdemarkene i Beit Sahour. Endel turister hadde samlet seg der i tillegg til kolleger fra Jerusalem og en viktig og veldig hyggelig biskop jeg ikke husker navnet på, men som hadde vært i Oslo 15 ganger, minst, og kjente Ole Chr. Kvarme. Med en lett bålbelyst grotte, halvsur salmesynging, juleevangeliet og hyggelige mennesker ble akkurat den rette stemningen for julaften satt. Jeg fikk til og med sunget Deilig er Jorden på norsk (ikke akkurat favorittsangen, men. Jorden, deilig? Eh..), fordi en turist/pilegrimsgruppe på 19 nordmenn hadde funnet veien til Shepherdsfield YMCA.
Etter gudstjenesten måtte siste innkjøp og forberedelser til årets julemiddag gjøres. Følgende var på menyen: Hjemmelagde kjøttboller med poteter og brunsaus. Dessert: Riskrem. Etterrett: Hjemmelaget, svensk gløgg, pepperkaker og pepperkakemuffins. Etterrett: Sjokoladetrukket marsipan. Nam. Samarbeid på høyt nivå med et meget tilfredsstillende resultat. Jeg er sikker på at min oppblåsbare julenisse koste seg også!
Og selvfølgelig er det tonnevis med rester dagen derpå. 1 kg kjøttdeig er visst litt i meste laget for 4 personer. Jeg er fortsatt veldig mett etter igår, men sitter her og propper i med julenisseformet sjokolade, stikker hodet inn i kjøleskapet for å "smake" på restene av riskremen, samtidig som jeg nipper til en pepperkake. Og nå lager Busi tradisjonell Sør-Afrikansk julemat som lukter ganske så himmelsk. Sulten kan man ikke påstå at jeg kommer til å være i julen :-)
Årets julegaver: En kakeform fra Busi, M&M grillvott (ja, M&M som i sjokoladen M&M som er en av favorittsjokoladene mine) og muffinsformer fra Anna og Fayrouz jule CD og sjokolade fra Doris. De har med andre ord skjønt det. Baking, musikk og sjokolade. Kan man bli mer fornøyd?
God jul!
Dagen startet tidlig, siden jeg inviterte de svenske jentene på julefrokost. Jeg skrudde på en juleplate for første gang i år og med godt mot var jeg klar til å bake grove rundstykker. Lettere sagt enn gjort, spesielt når man ikke kan få noe til å heve når det ifølge Annas mobil var 16 grader her i går kveld. Og da var vi 4 personer og hadde stått på kjøkkenet i noen timer.
Hvertfall, som forventet ble rundstykkene riktig så flate. Jeg spurte om grovt mel på butikken og fikk noe beige som ikke var helt det jeg hadde tenkt, men som jeg i følge butikkeieren trygt kunne bruke hvis jeg ville at det skulle bli litt sunnere. Deigen ble kjempeseig, og da jeg endelig skulle ha dem i ovnen gikk elektrisiteten i hele landsbyen. Så der stod jeg, uten brød og veldig nervøs for at strømmen ikke skulle komme igjen. Ovnen fungerer altså ikke uten strøm. Dumme meg. Etter en time kom heldigvis strømmen på igjen og jeg fikk stekt mine flate rundstykker som slettes ikke smakte så verst!
Etter frokost dro vi inn til Betlehem hvor vi ble møtt av et folkehav og fullt pressekorps. Ifølge NTB vil mellom 25.000 og 35.000 turister og pilegrimmer besøke Betlehem julaften og juledag, dobbelt så mange som i fjor og mellom 60 og 70 prosent av det som tidligere var normal turisme i byen rundt juletider. Det var forventet at denne julen skulle bli som julen 1999, julen før den andre Intifadaen, da det ikke var noen mur omkring Betlehem og da turistene fremdeles turte å komme på besøk. Jeg tror de hadde rett, for det var fullt, veldig fullt, stappfullt. Og veldig god stemning.
Jeg fikk samme kaosfølelsen som Oslo på en solrik 17. mai dag. Politiet hadde sperret av store deler av Krybbetorget, plassen foran Fødselskirken, slik at den årlige paraden kunne gå som normalt. Paraden bestod av bue- og sekkepipekorps fra hele Vestbredden som marsjerte sakte, stolt og høylytt forbi alle de forventningsfulle og nysgjerrige turister og lokale som tok turen inn til Betlehem. De skuffet definitivt ikke. Høydepunktet av paraden var selvfølgelig den latinske patriarken av Jerusalems ankomst, og da munker og prester stilte seg opp på rekke og rad for å ta dem i mot tok pressen helt av. Nå skjønner jeg endelig hvorfor det heter presse. De gjør virkelig hva som helst for å presse seg frem, koste hva det koste vil. Vi stod tilfeldgivis ved siden av CNNs direktesendte rapport fra Betlehem og fikk smertefullt erfare hvor desperate de er etter å få de beste bildene. Ikke bare stilte de seg rett foran oss og sperret utsikten, men da patriarken passerte oss skulle hele teamet forbi det allerede overfylte stedet vi stod. Konsertstemninger. Mos, mos. Men vi lever jo for å fortelle vår dramatiske historie, så stor skade kan vi ikke ha tatt!
Etter paraden så vi oss nødt til å kjøpe litt julegaver til hverandre. Jeg misliker å gi gaver bare for å gi noe, det må være en liten tanke bak og en viss bruksverdi. Etter litt surring rundt fant jeg det jeg trengte og noen ting jeg ikke trengte, og vi skyndtet oss videre til neste stopp: Gudstjeneste på jobben, hyrdemarkene i Beit Sahour. Endel turister hadde samlet seg der i tillegg til kolleger fra Jerusalem og en viktig og veldig hyggelig biskop jeg ikke husker navnet på, men som hadde vært i Oslo 15 ganger, minst, og kjente Ole Chr. Kvarme. Med en lett bålbelyst grotte, halvsur salmesynging, juleevangeliet og hyggelige mennesker ble akkurat den rette stemningen for julaften satt. Jeg fikk til og med sunget Deilig er Jorden på norsk (ikke akkurat favorittsangen, men. Jorden, deilig? Eh..), fordi en turist/pilegrimsgruppe på 19 nordmenn hadde funnet veien til Shepherdsfield YMCA.
Etter gudstjenesten måtte siste innkjøp og forberedelser til årets julemiddag gjøres. Følgende var på menyen: Hjemmelagde kjøttboller med poteter og brunsaus. Dessert: Riskrem. Etterrett: Hjemmelaget, svensk gløgg, pepperkaker og pepperkakemuffins. Etterrett: Sjokoladetrukket marsipan. Nam. Samarbeid på høyt nivå med et meget tilfredsstillende resultat. Jeg er sikker på at min oppblåsbare julenisse koste seg også!
Og selvfølgelig er det tonnevis med rester dagen derpå. 1 kg kjøttdeig er visst litt i meste laget for 4 personer. Jeg er fortsatt veldig mett etter igår, men sitter her og propper i med julenisseformet sjokolade, stikker hodet inn i kjøleskapet for å "smake" på restene av riskremen, samtidig som jeg nipper til en pepperkake. Og nå lager Busi tradisjonell Sør-Afrikansk julemat som lukter ganske så himmelsk. Sulten kan man ikke påstå at jeg kommer til å være i julen :-)
Etter fråtsingen og Bridget Jones Dagbok bestemte vi oss til å gå inn til Betlehem igjen, akkurat som hyrdene for ca. 2007 år siden, for å se midnattsmessen på storskjerm. Sånn bortsett fra at hyrdene ikke skulle se midnattsmesse på storskjerm. Storskjermen var ikke der, men det var likevel ganske mange ute til å være ett på natten. Etter å ha hengt litt utenfor Fødselskirken, misunnelige fordi vi ikke fikk billetter til å være med, bestemte vi oss for å gå hjem igjen. Det er jo bare to uker til neste jul, kanskje vi har hellet med oss da!
Årets julegaver: En kakeform fra Busi, M&M grillvott (ja, M&M som i sjokoladen M&M som er en av favorittsjokoladene mine) og muffinsformer fra Anna og Fayrouz jule CD og sjokolade fra Doris. De har med andre ord skjønt det. Baking, musikk og sjokolade. Kan man bli mer fornøyd?
God jul!
Saturday, December 22, 2007
17. mai 21. desember
Jeg har funnet ut at om jeg ikke skriver om ting med en gang, får jeg aldri surret meg til å gjøre det. For noen uker siden ble 429 fanger løslatt her, og siden gaten vår er hovedgaten i Beit Sahour og naturlig på vei til og fra alle store steder på Vestbredden, var det nettopp her folk samlet seg for å møte sine nylig løslatte kjære. Det var kanskje en av de største opplevelsene jeg har hatt her, og jeg hadde lenge planer om å både blogge og skrive en artikkel om det. Jeg har ikke gitt opp saken enda, skal prøve å få gjort det, men det viser bare at om man ikke tar seg sammen og bare gjør det, så blir det liggende der, uansett hvor kult det var.
Ok. Det jeg skal skrive om i dag er ikke frigitte fanger, men den tredje årlige lysmarsjen i Beit Sahour, en slags ikke-voldelig demonstrasjon for fred og rettferdighet, med tenningen av julegranen utenfor samfunnshuset som høydepunkt. Inntil i går trodde jeg helt seriøst at barnetog som i Norge ikke fantes andre steder i verden, at man bare spilte sekkepipe i Skottland og bare hadde buekorps i Bergen. Der tok jeg visst riktig så feil. Det føltes til forveksling ut som 17. mai, bare på feil sted og feil tid av året. Og uten is og pølser. Her var det scouts, speidere, men ikke speidere slik vi kjenner dem. Vi ville lett kalt dem korps, buekorps og sekkepipekorps. Ja, det finnes faktisk. Sekkepipekorps. Jeg har alltid syntes at sekkepipe høres litt surt ut, gang det med ca. 30, og du har Beit Sahours sekkepipekorps. Sekkepipekorpset (å som jeg elsker det ordet) var et rent guttekorps, mens buekorpsene hadde en god blanding av jenter og gutter. Er litt rart at begge kjønn er representert i buekorpsene, etter å ha hørt de utallige diskusjonene i Bergen om at man ikke kan ha blandede buekorps, pga tradisjoner med rene guttebuekorps. Buekorps med jenter? Forkastelig! Buekorps med både jenter og gutter? Som gift som sakte dreper deg!
I marsjen deltok to buekorps, ett sekkepipekorps, en gul minitaxi med høytalere, aggregat på toppen og arabiske julesanger på full guffe. Ingen av dem spilte i takt med hverandre, og da en gebrokken versjon av "We wish you a merry Christmas" kunne man ikke gjøre annet enn å le.
Det var veldig stemningsfullt å gå med fakkel i hånden i mørket, sammen med det jeg er sikker på var 99% av Beit Sahours befolkning. Det var full mediadekning, og det var tilsynelatende noen viktige personer der, for et par bodyguards gikk forbi oss, og da en mann sang ble hele folkemengden ekstatisk. Folk presset seg nærmere scenen og hoiet og skrek. Han var visst Beit Sahours store sønn. For meg var han bare en vanlig mann som kunne synge.
Konfransierene snakket både på engelsk og norsk, og jeg vil påstå at jeg fortsatt er delvis døv på høyre øre. Det kan komme av at jeg stod nærme høytaleren, men det kommer muligens også av at viktige personer her (eller personer som tror de er viktige) har som vane å bli veldig, nei, ekstremt, engasjert når de snakker i mikrofoner, så de ender opp med å skrike det de skal si istedet for å snakke rolig. Han som stod for den engelske biten må ha øvd seg på det han skulle si mange uker i forveien, for maken til innlevelse har jeg sjeldent sett, selv om han bare skulle presentere folk. Hun som presenterte på arabisk snakket da fusha, standardarabisk (ikke hverdagstale), igjen med stor innlevelse. Det hørtes riktig så dramatisk ut når hun snakket, og stemmen hennes boret seg inn i hjernebarken med hestekrefter.
Etter at borgermesteren og en gresk biskop høylytt hadde holdt talene sine og noen julesanger var sunget på arabisk, var det klart for Julegranen med stor J. Julegranen må beskrives i detalj. Vi har gått forbi den mange ganger og lurt på hvorfor den ikke har vært tent. Vi fikk altså svaret i dag, vi ignorante internasjonale. Jeg vet ikke hva slags tretype det er. Den kan ligne litt på en gran, men minner kanskje mest om sånne grønne busketrær som folk har på rekke og rad for å skjerme hagene sine. Sånne med litt flate, harde grener og rare, runde kongler. Bare at dette var veldig stort. Hvertfall. Man kan vel ikke akkurat si at selve treet var pyntet, men at det var dekket av en stor metallklokke som var dekorert med de sedvanlige, flerfargede (hhv røde, gule og grønne), neonaktige plastlysrørene man får kjøpt på metervare, i en skjønn forening av store julekuler i gull helt nederst, blinkende juleklokker og julelys oppover, og med en fin rød (også blinkende) julestjerne i toppen. Dette treet var mer avansert enn hva vi har vært borti tidligere. Vanligvis er blinkingen helt intens og i utakt. Dette treet hadde rolig blinking i system. Helt enkelt ganske så fantastisk!
Det som slo meg da jeg stod der var at det både var muslimer og kristne der. Det var tenning av julegranen, men alle deltok. Det er riktignok en overvekt av kristne her, men jeg synes det er så fint at alle blir inkludert. Det var ikke bare ønske om en god julehøytid, men også ønske om en god Eid al-Adha (eller vel overstått Eid er kanskje rettere å si). Til tross for forskjellige religioner lever de fredelig side ved side. Det er faktisk mulig å respektere hverandre på tvers av religioner, selv i Midtøsten.
Kvelden ble avsluttet under et pledd med Hjemme Alene, arabisk dessert og popcorn. Og en ørliten bit julestemning. Tror jeg.
Ok. Det jeg skal skrive om i dag er ikke frigitte fanger, men den tredje årlige lysmarsjen i Beit Sahour, en slags ikke-voldelig demonstrasjon for fred og rettferdighet, med tenningen av julegranen utenfor samfunnshuset som høydepunkt. Inntil i går trodde jeg helt seriøst at barnetog som i Norge ikke fantes andre steder i verden, at man bare spilte sekkepipe i Skottland og bare hadde buekorps i Bergen. Der tok jeg visst riktig så feil. Det føltes til forveksling ut som 17. mai, bare på feil sted og feil tid av året. Og uten is og pølser. Her var det scouts, speidere, men ikke speidere slik vi kjenner dem. Vi ville lett kalt dem korps, buekorps og sekkepipekorps. Ja, det finnes faktisk. Sekkepipekorps. Jeg har alltid syntes at sekkepipe høres litt surt ut, gang det med ca. 30, og du har Beit Sahours sekkepipekorps. Sekkepipekorpset (å som jeg elsker det ordet) var et rent guttekorps, mens buekorpsene hadde en god blanding av jenter og gutter. Er litt rart at begge kjønn er representert i buekorpsene, etter å ha hørt de utallige diskusjonene i Bergen om at man ikke kan ha blandede buekorps, pga tradisjoner med rene guttebuekorps. Buekorps med jenter? Forkastelig! Buekorps med både jenter og gutter? Som gift som sakte dreper deg!
I marsjen deltok to buekorps, ett sekkepipekorps, en gul minitaxi med høytalere, aggregat på toppen og arabiske julesanger på full guffe. Ingen av dem spilte i takt med hverandre, og da en gebrokken versjon av "We wish you a merry Christmas" kunne man ikke gjøre annet enn å le.
Det var veldig stemningsfullt å gå med fakkel i hånden i mørket, sammen med det jeg er sikker på var 99% av Beit Sahours befolkning. Det var full mediadekning, og det var tilsynelatende noen viktige personer der, for et par bodyguards gikk forbi oss, og da en mann sang ble hele folkemengden ekstatisk. Folk presset seg nærmere scenen og hoiet og skrek. Han var visst Beit Sahours store sønn. For meg var han bare en vanlig mann som kunne synge.
Konfransierene snakket både på engelsk og norsk, og jeg vil påstå at jeg fortsatt er delvis døv på høyre øre. Det kan komme av at jeg stod nærme høytaleren, men det kommer muligens også av at viktige personer her (eller personer som tror de er viktige) har som vane å bli veldig, nei, ekstremt, engasjert når de snakker i mikrofoner, så de ender opp med å skrike det de skal si istedet for å snakke rolig. Han som stod for den engelske biten må ha øvd seg på det han skulle si mange uker i forveien, for maken til innlevelse har jeg sjeldent sett, selv om han bare skulle presentere folk. Hun som presenterte på arabisk snakket da fusha, standardarabisk (ikke hverdagstale), igjen med stor innlevelse. Det hørtes riktig så dramatisk ut når hun snakket, og stemmen hennes boret seg inn i hjernebarken med hestekrefter.
Etter at borgermesteren og en gresk biskop høylytt hadde holdt talene sine og noen julesanger var sunget på arabisk, var det klart for Julegranen med stor J. Julegranen må beskrives i detalj. Vi har gått forbi den mange ganger og lurt på hvorfor den ikke har vært tent. Vi fikk altså svaret i dag, vi ignorante internasjonale. Jeg vet ikke hva slags tretype det er. Den kan ligne litt på en gran, men minner kanskje mest om sånne grønne busketrær som folk har på rekke og rad for å skjerme hagene sine. Sånne med litt flate, harde grener og rare, runde kongler. Bare at dette var veldig stort. Hvertfall. Man kan vel ikke akkurat si at selve treet var pyntet, men at det var dekket av en stor metallklokke som var dekorert med de sedvanlige, flerfargede (hhv røde, gule og grønne), neonaktige plastlysrørene man får kjøpt på metervare, i en skjønn forening av store julekuler i gull helt nederst, blinkende juleklokker og julelys oppover, og med en fin rød (også blinkende) julestjerne i toppen. Dette treet var mer avansert enn hva vi har vært borti tidligere. Vanligvis er blinkingen helt intens og i utakt. Dette treet hadde rolig blinking i system. Helt enkelt ganske så fantastisk!
Det som slo meg da jeg stod der var at det både var muslimer og kristne der. Det var tenning av julegranen, men alle deltok. Det er riktignok en overvekt av kristne her, men jeg synes det er så fint at alle blir inkludert. Det var ikke bare ønske om en god julehøytid, men også ønske om en god Eid al-Adha (eller vel overstått Eid er kanskje rettere å si). Til tross for forskjellige religioner lever de fredelig side ved side. Det er faktisk mulig å respektere hverandre på tvers av religioner, selv i Midtøsten.
Kvelden ble avsluttet under et pledd med Hjemme Alene, arabisk dessert og popcorn. Og en ørliten bit julestemning. Tror jeg.
Thursday, December 20, 2007
I'm dreaming of a wet Christmas..
Neida, det har ikke klikket for meg. Enda. For jeg er fortsatt ikke så veldig glad i regn, selv om det skal sies at jeg nøt litt å gå ute i regnet i går. Jeg nøt derimot ikke våte sko og sokker, som enda ikke har tørket fordi det er så kaldt hos oss. For det er så kaldt. Det er så forbanna kaldt. Det er så kaldt at hendene mine blir hvite og neglene en anelse lilla når jeg skriver og leddene lager fine knirkelyder. Enda så godt kledd jeg er. 3 lag, ja, inkludert yttertøy. Føler meg sånn halvveis som en husokkupant, for tak over hodet har vi, men det er ytterst fristende å lage et bål innendørs og drikke vodka istedetfor vann.
Ikke kom med en lekse om at det er så mye kaldere i Norge. Ok, skal innrømme at utetemperaturene er en anelse eller to kjøligere, men dere har hvertfall mer eller mindre godt isolerte hus og sentralvarme. SENTRALVARME. Det er luksus, det! Da slipper man å halvveis tvinge seg selv til å trene for å få varme, spise usannsynlig sterk chilisaus så det ubehagelig brenner i munnvikene (er det farlig?), se røyk komme ut av munnen når man snakker, hoppe opp og ned en liten stund før man legger seg under den kalde dynen fullt påkledd, eller aller morsomst, at det ryker av hendene etter at man har vasket dem! Fascinerende..
Vi er ikke fattige eller gjerrige. Kanskje litt gjerrige. Vi hadde en varmeovn en periode. Ifølge huseieren vår var det den beste man kunne få tak i, vi kunne bare stille den midt i rommet, og hele huset ville bli varmt på et blunk. Liksom. Da jeg først så den synes jeg den så ut som en overdimensjonert McDonald's leke. Det var ikke så langt unna. Vedder på at det var den billigste han fikk tak i. Han "glemte" tilfeldigvis å kjøpe en ny en til oss da den gamle ble kassert og før han reiste til USA for julen. Jeg mistenker strømsparing som motiv for hans åpenbare hukommelsestap. Og kanskje litt for mye Arak i systemet. Av prinsipp nekter vi å kjøpe varmeovn, den slyngelen skal ikke nyte at vi betaler noe han prøver å sluntre seg unna. La oss heller se det på den lyse siden: Busi og jeg trenger ikke lenger diskutere hvem som skal få ha den på soverommet om natten.
Takk Gud for at komfyren og varmtvannet går på gass, selv om vamtvannsoppvarmeren (eller hva det heter) kanskje er den tingen i leiligheten jeg frykter mest. Å dusje er et mareritt, for man vet ikke når den plutselig bestemmer seg for å hoppe fra 40 grader til 78, samtidig som den lager en skremmende buldrende lyd og rister litt. Humørsvigninger på sitt beste. Jeg tror den er besatt av djevelen, og når noen gjør noe ekstra galt et eller annet sted ute i verden, koker den opp i glede. Eller noe. Det tar uansett ett år å dusje, og når man er ferdigdusjet tar det et par år til før håret tørker. Vent litt. Kanskje det igjen er en taktikk fra huseierens side for å spare gass? Har jeg ikke tenkt på før. Og kanskje det igjen var den billigste han fant.
Ikke kom med en lekse om at det er så mye kaldere i Norge. Ok, skal innrømme at utetemperaturene er en anelse eller to kjøligere, men dere har hvertfall mer eller mindre godt isolerte hus og sentralvarme. SENTRALVARME. Det er luksus, det! Da slipper man å halvveis tvinge seg selv til å trene for å få varme, spise usannsynlig sterk chilisaus så det ubehagelig brenner i munnvikene (er det farlig?), se røyk komme ut av munnen når man snakker, hoppe opp og ned en liten stund før man legger seg under den kalde dynen fullt påkledd, eller aller morsomst, at det ryker av hendene etter at man har vasket dem! Fascinerende..
Vi er ikke fattige eller gjerrige. Kanskje litt gjerrige. Vi hadde en varmeovn en periode. Ifølge huseieren vår var det den beste man kunne få tak i, vi kunne bare stille den midt i rommet, og hele huset ville bli varmt på et blunk. Liksom. Da jeg først så den synes jeg den så ut som en overdimensjonert McDonald's leke. Det var ikke så langt unna. Vedder på at det var den billigste han fikk tak i. Han "glemte" tilfeldigvis å kjøpe en ny en til oss da den gamle ble kassert og før han reiste til USA for julen. Jeg mistenker strømsparing som motiv for hans åpenbare hukommelsestap. Og kanskje litt for mye Arak i systemet. Av prinsipp nekter vi å kjøpe varmeovn, den slyngelen skal ikke nyte at vi betaler noe han prøver å sluntre seg unna. La oss heller se det på den lyse siden: Busi og jeg trenger ikke lenger diskutere hvem som skal få ha den på soverommet om natten.
Det hadde kanskje ikke vært noe vits med en varmeovn uansett, for strømmen er ekstremt ustabil for tiden. Man skal passe på hva man ønsker seg! Ufrivillig disko har vi så og si hver dag, og som oftest er den borte om morgenen. Det er lett å merke, for når vårt ikke retro, men originale 70-talls eller eldre kjøleskap plutselig er stille, da skjønner man lett at noe ikke er som det skal være. Det er ikke så farlig om det stopper, for det er jo sånn ca. like kaldt i leiligheten som gjennomsnittet av temperaturen i kjøleskap og fryser, så matvarene tar ikke skade av det.
Takk Gud for at komfyren og varmtvannet går på gass, selv om vamtvannsoppvarmeren (eller hva det heter) kanskje er den tingen i leiligheten jeg frykter mest. Å dusje er et mareritt, for man vet ikke når den plutselig bestemmer seg for å hoppe fra 40 grader til 78, samtidig som den lager en skremmende buldrende lyd og rister litt. Humørsvigninger på sitt beste. Jeg tror den er besatt av djevelen, og når noen gjør noe ekstra galt et eller annet sted ute i verden, koker den opp i glede. Eller noe. Det tar uansett ett år å dusje, og når man er ferdigdusjet tar det et par år til før håret tørker. Vent litt. Kanskje det igjen er en taktikk fra huseierens side for å spare gass? Har jeg ikke tenkt på før. Og kanskje det igjen var den billigste han fant.
Mine indre skader som følge av kulden skal jeg ikke gå så mye inn på. Et kaldt hjerte er det ingen tvil om at jeg har, jeg kan derimot ikke påstå at jeg klarer å holde hodet kaldt. Ulogisk det der. Jeg går konstant rundt og tror at det er en dag før det egentlig er og er distre som aldri før. Jeg skylder på kulden, selvfølgelig. Psykisk sett kan jeg godt forstå at strømsparende, eldre (eller yngre) mennesker er sure og glemsomme.
Det er enda godt vinteren her er kort. Jeg har blitt veldig god venn med naboene for tiden, det at de har en varmeovn har selvfølgelig absolutt ingenting med saken å gjøre.
Hurra for Palestina!
P.S. Busi kom hjem fra Egypt i går med et tre-måneders visa! Ekstase!
Monday, December 17, 2007
Jul og sånn
Da var det på tide med dagens obligatoriske blogginnlegg. Som jeg ikke vet om folk gidder å lese engang. Men det er altså så stille på jobben nå at det eneste jeg føler jeg gjør for tiden er å lese avisen og skrive blogg. Selv om jeg ikke nødvendigvis har noe på hjertet. Må liksom bare føle at jeg gjør noe.
Det er 17. desember. For et år siden befant jeg meg i Kairos evinnelige kaos, overstresset fordi finals'ene var rett rundt hjørnet og fordi jeg var redd jeg hadde for mange kilo i bagasjen som skulle finne veien hjem på lille julaften. Der satt vi og ventet på at julen skulle komme, talte ned dagene, lastet ned tonnevis med julemusikk og fortalte hverandre spent hva vi gledet oss aller mest til når vi kom hjem. Snø var det heller ikke i Egypt, men det var noe med følelsene, følelsen av at man må bli ferdig med eksamenene, å måtte gå i oppoverbakke før man kan ake nedover igjen, med julen som høydepunktet, det man psykisk hadde vært forberedt på hele tiden: Når julen kommer skal vi hjem, vi skal se venner og familie igjen og feire jul. Jul. Spise grøt, pepperkaker og marsipan, drikke gløgg sammen, pynte juletreet og se på julekalenderen man har sett så altfor mange ganger før.
Jeg blir nesten litt stresset over meg selv. Jeg føler at jeg bør savne det, at det er obligatorisk å føle seg litt julete når det tross alt bare er en uke igjen til jul og når jeg faktisk bor rett ved der Jesus skal ha blitt født. Men følelsene uteblir. Jeg skrudde på iPod'en isted. Nesten øverst på albumlisten, rett etter ABBA, står Absolute Christmas I og II, som jeg tilfeldigvis lastet ned i Kairo i fjor. Jeg vurderte i et svakt øyeblikk å høre på en av dem, men etter å ha gått gjennom spillelisten fant jeg ut at jeg ikke orket. Jeg er så dritt lei alle julesangene. Selv om jeg ikke har hørt nevnbart mange i år. I den salige blandingen av popsanger datert det 20. århundre, dukket det opp en julesang da vi feiret Doris' bursdag her om dagen. Litt begeistret ble vi, men kanskje aller mest fordi det var så absurd at en julesang fant veien mellom "My heart will go on" og "Backstreet's back, all right".
Tror alt bunner ut i at jeg ikke studerer lenger, at eksamensstresset ikke er der. Kanskje jeg er så nerd at jeg savner det. Jeg sitter faktisk i skrivende stund og ser om jeg finner noe interessant jeg kan studere på American University of Beirut neste høst. Det er vel litt sånn at når man fjerner det man er vant til og forventer før en slik høytid, så forsvinner følelsene rundt det også. For ikke å snakke om at blomsterbeddet utenfor inngangsdøren står i full blomst. Pussig.
I går tok jeg et seriøst oppgjør med meg selv og latskapen. Jeg studerte ikke arabisk, så et fullt oppgjør kan jeg ikke skryte på meg, men jeg vasket hele leiligheten, så nå er gulvene garantert slikkbare. Anbefales ikke, selvfølgelig, men synes jeg så en stjerne og hørte et "pling" da jeg stolt så over det jeg hadde utrettet. Jeg fikk også vasket klær, vasket opp, trent, laget middag sammen naboene og sett litt for mange Mad TV klipp på You Tube. Amerikansk humor er ekstra morsomt (eller snålt) når du sitter sammen med to amerikanere som vrir seg rundt i latter av de merkeligste ting.
Jeg sitter og hører på Coldplay og venter på lunsj. Pga høytid har kokkene tatt ferie, så vi måtte bestille mat i dag. Og det tar gjerne litt tid. Blir ikke noe god arabisk mat da, nei. Blir vel kjedelige loffsandwicher som smaker luft. Jeg er forresten offisielt ulovlig i landet nå, noe jeg synes er litt stilig. Sånn bortsett fra at jeg aller helst bør bli i Betlehemsområdene frem til jeg har fått klarert min status her. Hvilket igjen betyr at jeg ikke får vært med på utflukt til Ramallah sammen med svenskene i morgen. Tror jeg. Blir litt rastløs av tanken på at jeg ikke kan bevege meg utenfor områdene her. Er litt sånn at når man vet man ikke kan få noe, så vil man bare ha det enda mer.
Siden det snart er jul synes jeg dere skal ta dere to minutter til å skrive en kommentar til meg. Det er ikke et ønske, det er en befaling. Jeg har kontakter på høyeste hold (her snakker vi Santa Claus, Sant Nicholaus, Father Santa, Baba Noel, Tomten, Julenissen eller hva du kaller ham). Ingen kommentarer, ingen julegaver. Ja, det er en trussel.
Ho Ho.
Det er 17. desember. For et år siden befant jeg meg i Kairos evinnelige kaos, overstresset fordi finals'ene var rett rundt hjørnet og fordi jeg var redd jeg hadde for mange kilo i bagasjen som skulle finne veien hjem på lille julaften. Der satt vi og ventet på at julen skulle komme, talte ned dagene, lastet ned tonnevis med julemusikk og fortalte hverandre spent hva vi gledet oss aller mest til når vi kom hjem. Snø var det heller ikke i Egypt, men det var noe med følelsene, følelsen av at man må bli ferdig med eksamenene, å måtte gå i oppoverbakke før man kan ake nedover igjen, med julen som høydepunktet, det man psykisk hadde vært forberedt på hele tiden: Når julen kommer skal vi hjem, vi skal se venner og familie igjen og feire jul. Jul. Spise grøt, pepperkaker og marsipan, drikke gløgg sammen, pynte juletreet og se på julekalenderen man har sett så altfor mange ganger før.
Jeg blir nesten litt stresset over meg selv. Jeg føler at jeg bør savne det, at det er obligatorisk å føle seg litt julete når det tross alt bare er en uke igjen til jul og når jeg faktisk bor rett ved der Jesus skal ha blitt født. Men følelsene uteblir. Jeg skrudde på iPod'en isted. Nesten øverst på albumlisten, rett etter ABBA, står Absolute Christmas I og II, som jeg tilfeldigvis lastet ned i Kairo i fjor. Jeg vurderte i et svakt øyeblikk å høre på en av dem, men etter å ha gått gjennom spillelisten fant jeg ut at jeg ikke orket. Jeg er så dritt lei alle julesangene. Selv om jeg ikke har hørt nevnbart mange i år. I den salige blandingen av popsanger datert det 20. århundre, dukket det opp en julesang da vi feiret Doris' bursdag her om dagen. Litt begeistret ble vi, men kanskje aller mest fordi det var så absurd at en julesang fant veien mellom "My heart will go on" og "Backstreet's back, all right".
Tror alt bunner ut i at jeg ikke studerer lenger, at eksamensstresset ikke er der. Kanskje jeg er så nerd at jeg savner det. Jeg sitter faktisk i skrivende stund og ser om jeg finner noe interessant jeg kan studere på American University of Beirut neste høst. Det er vel litt sånn at når man fjerner det man er vant til og forventer før en slik høytid, så forsvinner følelsene rundt det også. For ikke å snakke om at blomsterbeddet utenfor inngangsdøren står i full blomst. Pussig.
I går tok jeg et seriøst oppgjør med meg selv og latskapen. Jeg studerte ikke arabisk, så et fullt oppgjør kan jeg ikke skryte på meg, men jeg vasket hele leiligheten, så nå er gulvene garantert slikkbare. Anbefales ikke, selvfølgelig, men synes jeg så en stjerne og hørte et "pling" da jeg stolt så over det jeg hadde utrettet. Jeg fikk også vasket klær, vasket opp, trent, laget middag sammen naboene og sett litt for mange Mad TV klipp på You Tube. Amerikansk humor er ekstra morsomt (eller snålt) når du sitter sammen med to amerikanere som vrir seg rundt i latter av de merkeligste ting.
Jeg sitter og hører på Coldplay og venter på lunsj. Pga høytid har kokkene tatt ferie, så vi måtte bestille mat i dag. Og det tar gjerne litt tid. Blir ikke noe god arabisk mat da, nei. Blir vel kjedelige loffsandwicher som smaker luft. Jeg er forresten offisielt ulovlig i landet nå, noe jeg synes er litt stilig. Sånn bortsett fra at jeg aller helst bør bli i Betlehemsområdene frem til jeg har fått klarert min status her. Hvilket igjen betyr at jeg ikke får vært med på utflukt til Ramallah sammen med svenskene i morgen. Tror jeg. Blir litt rastløs av tanken på at jeg ikke kan bevege meg utenfor områdene her. Er litt sånn at når man vet man ikke kan få noe, så vil man bare ha det enda mer.
Siden det snart er jul synes jeg dere skal ta dere to minutter til å skrive en kommentar til meg. Det er ikke et ønske, det er en befaling. Jeg har kontakter på høyeste hold (her snakker vi Santa Claus, Sant Nicholaus, Father Santa, Baba Noel, Tomten, Julenissen eller hva du kaller ham). Ingen kommentarer, ingen julegaver. Ja, det er en trussel.
Ho Ho.
Friday, December 14, 2007
Santa's Ghetto
Først: Sjekk ut denne nettsiden: http://www.santasghetto.com/, les og se de fantastisk kule bildene! Alle har mer eller mindre et politisk budskap, og er laget av forskjellige kunstnere, først og fremst fra Storbritannia og Palestina.Bildet til høyre er laget av Paul Insect og er kalt "Bloody Gabriel". Den finner man også på en husvegg på veien fra Betlehem til Beit Sahour.
De siste to ukene har kunstnere kommet til Betlehem og gjort nye verk på Muren og rundt omkring i 
områdene, er bilder av det på nettsiden. Litt morsomt å oppdagen nye ting på alt fra husvegger, reklameplakater til gateskilt. Banksy er favoritten, fredsduen på bildet er malt på et sted hvor over 40 mennesker ble drept under den første intifadaen. Hvis dere ser godt etter er det små hull øverst på veggen, det er kulehull.
områdene, er bilder av det på nettsiden. Litt morsomt å oppdagen nye ting på alt fra husvegger, reklameplakater til gateskilt. Banksy er favoritten, fredsduen på bildet er malt på et sted hvor over 40 mennesker ble drept under den første intifadaen. Hvis dere ser godt etter er det små hull øverst på veggen, det er kulehull.Vanligvis finner man den årlige utstillingen Santa's Ghetto i et galleri på fasjonable Oxford Street i London. I år finner man den i en tidligere kyllingbutikk på Krybbetorget foran Fødselskirken i Betlehem. Turister har i følge de som står i butikken kommet til Betlehem kun for å se utstillingen. Jeg hadde ikke med meg kameraet da jeg var der sist, men har planer om å ta meg dit igjen, så skal få tatt noen da og poste dem på bloggen.
Dette bildet er det også Banksy som står for. Oljemaleriet i seg selv er et gammelt bilde malt av noen andre, han har selv malt på Muren, Jesus og Maria. Den stolte eier av dette bildet er faktisk Robbie Williams, det henger i hjemmet hans i Los Angeles og er i dag verdt veldig mye penger. Prøvde å få igjennom dette som årets julekort fra Global, men det var vel litt for politisk.. Betlehem er ikke så idyllisk som Hollywood liker å fremstille det, spesielt ikke med en mur som skjærer tvers igjennom landskapet, fenglser palestinerne inne og hindrer dem i å nå sitt eget land...
Joint Advocacy Desk's holidays
19/12 - Eid al-Adha
25/12 - Christmas
1/1 - New Year
Så ikke klag over kort ferie.
25/12 - Christmas
1/1 - New Year
Så ikke klag over kort ferie.
Thursday, December 13, 2007
Det kommer ordna sej
Det er totalt kaos i hodet mitt. Overproduksjon av ideer til hva jeg kan skrive, men samtidig en underproduksjon av ideer til hvordan jeg kan få dem ut av hodet mitt og ned på tastaturet. Jeg kan ikke tro at det er ti dager igjen til jul. Palestina har sakte, men sikkert, skiftet fra sommer- til vinterpels. Når jeg nå tar en titt ut av vinduet mitt i ca. fjerde etasje (ja, jeg er faktisk usikker på hvilken etasje vi bor i, jeg vet bare at det er ekstremt mange tunge trapper opp dit), ser jeg grønne sletter, fruktrike hager og nyutsprugne blomster i friske farger.
Julen har gjort sitt inntog i områdene ved at hus, kirker, trær og gater er pimpet opp med med blinkende julelys og figurer. Jeg har sett Luciatog to ganger, hørt svenske julesanger, spist pepperkaker, lussekatter og drukket overalkoholisert gløgg med nøtter i. Likevel kan jeg ikke påstå at jeg er i julestemning. Hva er egentlig julestemning? Å være stresset fordi man ikke har handlet ferdig julegavene, vasket og pyntet huset til jul eller bakt de syv slagene? Kan stolt fortelle at jeg ikke har gjort noen av delene, og ikke har jeg planer om å gjøre det heller. Selv om jeg må innrømme at leiligheten kunne hatt godt av en vask.
Men stresset er jeg. Skuldrene mine har konstant vært hevet i ørehøyde den siste uken, og jeg venter spent på at 27. desember skal komme. Nei, ikke 24.-, men 27.desember. Jeg hater å vente, jeg vil at ting skal skje når jeg ønsker at de skal skje, og jeg misliker sterkt å legge min skjebne i andres hender. Men der ligger den altså, i andres hender. I det israelske innenriksdepartementets og den lutherske kirken i Jerusalems hender, som så generøst har sagt seg villige til å søke visum for meg. Jeg trenger ikke engang sette min fot inn på det fryktede Ministry of Interior, for det ordner Emil på kirkens kontor for meg den 27. desember kl. 10, Dommedag, dagen jeg finner ut om jeg får bli i det "hellige" land eller ikke. "Det må et mirakel til for at du skal få visum gjennom innenriksdepartementet", sa sjefen min for en uke siden. Mirakler har skjedd før, ingen grunn til at det ikke kan skje igjen, er det vel? Om ikke biskopens anbefalinger holder til at jeg skal få et visum, så vet jeg virkelig ikke hva som skal til.
Jeg er nå den eneste goCYeren på okkupert palestinsk territorie, som det så fiffig kalles, og fra og med i morgen har jeg rett og slett ikke annet å vise til enn et ugyldig visum i passet mitt, noe som ytterst begrenser min bevegelsesfrihet. Busi har reist til Egypt for å prøve seg over grensen igjen neste uke, mens det siste jeg hørte om Taron var at de ikke ville slippe han inn på flyet til Tel Aviv uten visum til Israel. Så man kan si vi sitter fint i det nå.
Og mens vi venter på at (ingen)ting skal skje, får vi holde motet oppe og tenke som Timbuktu:
Det kommer ordna sej
det gör det alltid
jo det löser sej
så brukar allt bli
det kommer fixa sej tillslut
det är inget tvivel om
fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån
det ordnar sig...
Julen har gjort sitt inntog i områdene ved at hus, kirker, trær og gater er pimpet opp med med blinkende julelys og figurer. Jeg har sett Luciatog to ganger, hørt svenske julesanger, spist pepperkaker, lussekatter og drukket overalkoholisert gløgg med nøtter i. Likevel kan jeg ikke påstå at jeg er i julestemning. Hva er egentlig julestemning? Å være stresset fordi man ikke har handlet ferdig julegavene, vasket og pyntet huset til jul eller bakt de syv slagene? Kan stolt fortelle at jeg ikke har gjort noen av delene, og ikke har jeg planer om å gjøre det heller. Selv om jeg må innrømme at leiligheten kunne hatt godt av en vask.
Men stresset er jeg. Skuldrene mine har konstant vært hevet i ørehøyde den siste uken, og jeg venter spent på at 27. desember skal komme. Nei, ikke 24.-, men 27.desember. Jeg hater å vente, jeg vil at ting skal skje når jeg ønsker at de skal skje, og jeg misliker sterkt å legge min skjebne i andres hender. Men der ligger den altså, i andres hender. I det israelske innenriksdepartementets og den lutherske kirken i Jerusalems hender, som så generøst har sagt seg villige til å søke visum for meg. Jeg trenger ikke engang sette min fot inn på det fryktede Ministry of Interior, for det ordner Emil på kirkens kontor for meg den 27. desember kl. 10, Dommedag, dagen jeg finner ut om jeg får bli i det "hellige" land eller ikke. "Det må et mirakel til for at du skal få visum gjennom innenriksdepartementet", sa sjefen min for en uke siden. Mirakler har skjedd før, ingen grunn til at det ikke kan skje igjen, er det vel? Om ikke biskopens anbefalinger holder til at jeg skal få et visum, så vet jeg virkelig ikke hva som skal til.
Jeg er nå den eneste goCYeren på okkupert palestinsk territorie, som det så fiffig kalles, og fra og med i morgen har jeg rett og slett ikke annet å vise til enn et ugyldig visum i passet mitt, noe som ytterst begrenser min bevegelsesfrihet. Busi har reist til Egypt for å prøve seg over grensen igjen neste uke, mens det siste jeg hørte om Taron var at de ikke ville slippe han inn på flyet til Tel Aviv uten visum til Israel. Så man kan si vi sitter fint i det nå.
Og mens vi venter på at (ingen)ting skal skje, får vi holde motet oppe og tenke som Timbuktu:
Det kommer ordna sej
det gör det alltid
jo det löser sej
så brukar allt bli
det kommer fixa sej tillslut
det är inget tvivel om
fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån
det ordnar sig...
Saturday, December 08, 2007
En, tallet er en
Helt tilfeldig er det om man får muligheten til å oppholde seg her eller ikke, akkurat som lottotrekningen og tallet man ender opp med. Noen ganger er du heldig og treffer, andre ganger går ikke hellet din vei. Det har nå gått over tre måneder siden vi kom, og det var på tide å fornye visumet vårt. Vi bestemte oss derfor for å reise til Amman i et par dager, både for en liten ferie, men også for å få et nytt stempel i passet som ga oss lov til å være her i tre nye måneder. Så enkelt skulle det ikke bli.
Jeg sitter her og synes synd på meg selv, med røde, opphovnede øyne og slørete blikk. Alle på kontoret har sett meg gråte i frustrasjon. Flaut. Jeg har hatt det så fint her at jeg rett og slett ikke så det komme. Jeg så det ikke som et alternativ at jeg kanskje må hjem om en uke. For det var det de ga meg, en uke, noe djevelen på grensen sørget for å smøre veldig godt inn - "you have one week". Endelig har jeg funnet meg godt til rette et sted, også bestemmer noen seg for at de ikke vil ha meg her lenger.
Etter å ha blitt avhørt og sittende på grensekontoret i nesten seks timer kunne grensevakten meddele at jeg ikke kunne få et turistvisum fordi jeg ikke er her som turist. Dra på Ministry of Interior og søk om et visum. Det tok henne seks hele timer å trekke denne konklusjonen. Bare å få et møte der kan ta 20 dager, og de forlenger ikke visumet ditt mens du venter, da må du ut og inn av landet igjen, som igjen kan resultere i to dager, tre dager eller tre måneders visum. Gambling. Avslår de søknaden din er det ikke godt å si om du kommer inn i landet igjen.
Bare tanken på å måtte avbryte oppholdet mitt gjør at jeg får lyst å begynne å gråte igjen. Jeg trodde selv at jeg hadde glemt kunsten å gråte, for så lenge siden er det jeg har vært riktig frustrert. Jeg stod på grensen og gråt og bannet, for det er så ufattelig urettferdig. Vi kommer for å gjøre en ærlig og hederlig jobb, vi forteller dem sannheten, og hva får vi? En uke! Hadde vi løyet hadde det ikke vært noe problem. Jeg har lært min lekse - ærlighet varer IKKE lengst. Det gir deg kortere visum.
Jeg skriver ikke det her for å få folks sympati. Jeg skriver dette for at folk skal skjønne hvor vanskelig situasjonen faktisk er her. På hvilken måte kan jeg være en trussel for deres sikkerhet? Ser jeg virkelig så farlig ut? En ting hadde vært om jeg kom med en løgnhistorie de så rett igjennom. Jeg sa riktignok ikke at jeg bor på Vestbredden, for det spurte de ikke om, så jeg løy ikke. Naiv er jeg, for jeg trodde ikke en uke var et alternativ engang. Jeg har hørt om folk som har fått en måned, to uker, men aldri om en uke. Jeg har senere fått høre at noen har fått både en og to dager, så sånn sett er vi heldige.
Jeg må si det er en tøff erfaring å ha med seg å måtte gå igjennom det samme som palestinerne må. Ofte blir de bare sendt tilbake der de kom fra, uten begrunnelse. Og dette må de leve med. Jeg er her bare for en liten stund, og jeg tar det virkelig hardt. Som en av kollegene mine sa til meg: Hvis vi skal gråte hver gang noe sånt skjer med oss, så har vi ikke tid til noe annet. Reaksjonene hjemmefra da jeg forklarte situasjonen var "åh, da kommer du kanskje hjem til jul, da. Hurra!". Nei. Jeg vil ikke hjem til jul, for jeg vil være her og ingen andre steder.
Jeg merker selv at jeg hele tiden har kviet meg for å reise andre steder fordi jeg er så redd for passkontrollen. Da vi kom gikk det så glatt at jeg trodde de lurte meg, for så enkelt kunne det ikke være. De stemplet passet og en papirlapp, men tok papirlappen, uten at jeg hadde sett stempelet i passet mitt, så jeg trodde ikke jeg hadde noe visum. Men det var mish mushkile, ikke noe problem.
De oppnår hvertfall sitt mål, å gjøre folk redde for dem og sørge for at man bare hater dem mer. Istedet for å være glad for at vi faktisk gidder ta turen og legge litt penger igjen i landet "deres", sørger de for å gjøre livet ekstremt vanskelig for oss, angre på at vi satte foten vår på deres territorier og på at vi gadd bruke mange tusen på flybilletten hit. Det er helt åpenbart at de har noe å skjule, siden de ikke ønsker oss her. De kaller palestinerne terrorister. Jeg vet ikke hvem som terroriserer hvem.
Jeg vet at det var passet mitt og jeg som var problemet. Busi var bare uheldigvis i følge med meg. De var ikke opptatt av henne i det hele tatt, mens jeg til stadighet måtte inn på kontoret for å svare på spørsmål, forklare at nei, jeg har ikke skiftet etternavnet mitt, nei, jeg er ikke palestiner, nei, navnet til bestefaren min er ikke muslimsk, nei, han hadde ikke et annet navn, nei, jeg har ikke familie i Palestina. Som om det burde bety noe.
Frustrajonen jeg føler nå er ubeskrivelig, spesielt med tanke på at de som faktisk har peiling på dette her ikke kommer med oppmuntrende og beroligende kommentarer, at alle får et bekymret uttrykk i ansiktet sitt, at de ser ganske mørkt på det. Men jeg gir meg ikke uten kamp, selv om jeg må forberede meg på det verste. Vi skal prøve alle utveier før jeg vender nesen hjem, for heldigivs er jeg ikke alene om dette her. I mens må vi vente på at mandag skal komme.
Tikk takk.
Jeg sitter her og synes synd på meg selv, med røde, opphovnede øyne og slørete blikk. Alle på kontoret har sett meg gråte i frustrasjon. Flaut. Jeg har hatt det så fint her at jeg rett og slett ikke så det komme. Jeg så det ikke som et alternativ at jeg kanskje må hjem om en uke. For det var det de ga meg, en uke, noe djevelen på grensen sørget for å smøre veldig godt inn - "you have one week". Endelig har jeg funnet meg godt til rette et sted, også bestemmer noen seg for at de ikke vil ha meg her lenger.
Etter å ha blitt avhørt og sittende på grensekontoret i nesten seks timer kunne grensevakten meddele at jeg ikke kunne få et turistvisum fordi jeg ikke er her som turist. Dra på Ministry of Interior og søk om et visum. Det tok henne seks hele timer å trekke denne konklusjonen. Bare å få et møte der kan ta 20 dager, og de forlenger ikke visumet ditt mens du venter, da må du ut og inn av landet igjen, som igjen kan resultere i to dager, tre dager eller tre måneders visum. Gambling. Avslår de søknaden din er det ikke godt å si om du kommer inn i landet igjen.
Bare tanken på å måtte avbryte oppholdet mitt gjør at jeg får lyst å begynne å gråte igjen. Jeg trodde selv at jeg hadde glemt kunsten å gråte, for så lenge siden er det jeg har vært riktig frustrert. Jeg stod på grensen og gråt og bannet, for det er så ufattelig urettferdig. Vi kommer for å gjøre en ærlig og hederlig jobb, vi forteller dem sannheten, og hva får vi? En uke! Hadde vi løyet hadde det ikke vært noe problem. Jeg har lært min lekse - ærlighet varer IKKE lengst. Det gir deg kortere visum.
Jentene som sitter i skrankene på passkontrollene er noen av de fæleste jentene jeg noensinne har vært borte i. De vet at de har makt, og de vet å bruke den. Misbruke den. De behandler folk uten respekt, eldre som unge, skriker istedetfor å kommunisere rolig og er tvers igjennom onde. Man skal ikke se bort ifra at jeg også ville blitt ond om jeg hadde måttet kaste bort to år av mitt liv bake en skranke for å stemple folks pass. Så hvorfor ikke gjøre livet litt mer spennende? Velge seg ut dagens offer og la all sin aggresjon gå utover vedkommende. Livet blir jo hva man gjør det til! Kanskje det er tilfredsstillende, har aldri prøvd det selv, men de gir hvertfall litt action i en tilsynelatende dødkjedelig tilværelse.
Jeg skriver ikke det her for å få folks sympati. Jeg skriver dette for at folk skal skjønne hvor vanskelig situasjonen faktisk er her. På hvilken måte kan jeg være en trussel for deres sikkerhet? Ser jeg virkelig så farlig ut? En ting hadde vært om jeg kom med en løgnhistorie de så rett igjennom. Jeg sa riktignok ikke at jeg bor på Vestbredden, for det spurte de ikke om, så jeg løy ikke. Naiv er jeg, for jeg trodde ikke en uke var et alternativ engang. Jeg har hørt om folk som har fått en måned, to uker, men aldri om en uke. Jeg har senere fått høre at noen har fått både en og to dager, så sånn sett er vi heldige.
Jeg må si det er en tøff erfaring å ha med seg å måtte gå igjennom det samme som palestinerne må. Ofte blir de bare sendt tilbake der de kom fra, uten begrunnelse. Og dette må de leve med. Jeg er her bare for en liten stund, og jeg tar det virkelig hardt. Som en av kollegene mine sa til meg: Hvis vi skal gråte hver gang noe sånt skjer med oss, så har vi ikke tid til noe annet. Reaksjonene hjemmefra da jeg forklarte situasjonen var "åh, da kommer du kanskje hjem til jul, da. Hurra!". Nei. Jeg vil ikke hjem til jul, for jeg vil være her og ingen andre steder.
Jeg merker selv at jeg hele tiden har kviet meg for å reise andre steder fordi jeg er så redd for passkontrollen. Da vi kom gikk det så glatt at jeg trodde de lurte meg, for så enkelt kunne det ikke være. De stemplet passet og en papirlapp, men tok papirlappen, uten at jeg hadde sett stempelet i passet mitt, så jeg trodde ikke jeg hadde noe visum. Men det var mish mushkile, ikke noe problem.
De oppnår hvertfall sitt mål, å gjøre folk redde for dem og sørge for at man bare hater dem mer. Istedet for å være glad for at vi faktisk gidder ta turen og legge litt penger igjen i landet "deres", sørger de for å gjøre livet ekstremt vanskelig for oss, angre på at vi satte foten vår på deres territorier og på at vi gadd bruke mange tusen på flybilletten hit. Det er helt åpenbart at de har noe å skjule, siden de ikke ønsker oss her. De kaller palestinerne terrorister. Jeg vet ikke hvem som terroriserer hvem.
Jeg vet at det var passet mitt og jeg som var problemet. Busi var bare uheldigvis i følge med meg. De var ikke opptatt av henne i det hele tatt, mens jeg til stadighet måtte inn på kontoret for å svare på spørsmål, forklare at nei, jeg har ikke skiftet etternavnet mitt, nei, jeg er ikke palestiner, nei, navnet til bestefaren min er ikke muslimsk, nei, han hadde ikke et annet navn, nei, jeg har ikke familie i Palestina. Som om det burde bety noe.
Frustrajonen jeg føler nå er ubeskrivelig, spesielt med tanke på at de som faktisk har peiling på dette her ikke kommer med oppmuntrende og beroligende kommentarer, at alle får et bekymret uttrykk i ansiktet sitt, at de ser ganske mørkt på det. Men jeg gir meg ikke uten kamp, selv om jeg må forberede meg på det verste. Vi skal prøve alle utveier før jeg vender nesen hjem, for heldigivs er jeg ikke alene om dette her. I mens må vi vente på at mandag skal komme.
Tikk takk.
Monday, December 03, 2007
Proud To Be A "Norwegian"
Langt derifra. Jeg må si jeg skammer meg litt. Jeg tror jeg lider av et lite kultursjokk, for etter å ha bodd her i snart tre måneder er jeg blitt vant til vennligheten, gjestfriheten og åpenheten til menneskene rundt meg. Jeg blir behandlet som om jeg er en av dem, en del av deres familier, selvskreven, alltid velkommen.
På onsdag reiser Busi og jeg til Amman på en liten visa-fornyelsesreise. I den anledning dro vi til Ramallah for visum til Jordan. Siden det sørafrikanske representasjonskontoret er naboen til det jordanske konsulatet tok vi en tur innom. For en plass! Visst var det fint der, men det var ikke det som gjorde at jeg likte det. Det som gjorde at jeg likte plassen var menneskene, varmen man kunne føle mellom de tykke veggene, følelsen av å høre hjemme der. Og jeg er jo ikke sørafrikaner engang! Vi besøkte ambassadøren, uten avtale, som ikke bare tok oss i hånden, han ga oss like så godt en klem hver. En klem! Hadde det ikke vært for at han skulle ut og reise skulle han ha invitert oss hjem til seg. Det har vi tilgode. De ansatte var alle kjempehyggelige, hilste på oss og tok seg tid til å snakke selv om vi kom på et veldig dårlig tidspunkt.
Dette ville aldri skjedd på det norske representasjonskontoret. Ikke et vondt ord om dem, for de er alle veldig hyggelige, men så godt mottatt har jeg rett og slett aldri følt meg der. Jeg vurderer nå å skifte statsborgerskap til sørafrikansk. Logikken er sånn her: Hvis de "viktige" personene på representasjonskontoret tar i mot oss med sånn en hjertevarme, hvor fantastisk er ikke den vanlige mannen i gata?
Grunnen til at jeg skammer meg over det å være nordmann er ikke fordi "vi" har en helt annen kultur. Det er helt greit. Grunnen til at jeg setter vi i anførselstegn er at jeg ikke helt føler meg som en nordmann i dag. I den lille brosjyren "Where 2 go in Bethlehem" står det nemlig at det i dag er "10th Anniversary of Friendship between Norway & Bethlehem @ 18:00 hours". Så hyggelig tenkte jeg, så jeg tok turen, møtte til og med opp 20 minutter før. Joda, norske flagg og norske stemmer var det som møtte meg i det påkostede Fredssenteret i hjertet av Betlehem, naboen til Fødselskirken. 40 minutter hadde jeg gått for å komme meg dit.
I og med at jeg ikke ser norsk ut regner nordmennene med at jeg er palestiner, noe jeg har fullstendig forståelse for. Jeg ser jo ikke norsk ut, sånn er det bare. Det som derimot gjorde meg trist var at jeg ikke fikk lov å delta. Lukket arrangement fikk jeg beskjed om. Hvem annonserer et lukket arrangement i en brosjyre som distribueres over hele Betlehem? Og hvor mange nordmenn er det egentlig som befinner seg i Betlehemsområdene? Jeg gadd ikke spørre flere, ønsker ikke å trenge meg på et sted jeg ikke er velkommen og tok fatt på mine 40 minutter hjem.
Jeg må si at jeg nesten var på gråten. Ikke fordi det er et stort tap at jeg ikke får vært med på noe som helt sikkert er dørgende kjedelig, med en gjeng stive folk som nervøse skal holde taler om hvor flott et vennskap de har med Betlehem. Jeg synes bare det er forferdelig trist å tenke på at om jeg hadde hatt blondt hår og blå øyne hadde det ikke vært noe problem, for det er tross alt veldig spennende å møte en ung "nordmann" som faktisk bor i Betlehem, en som har en fot innenfor begge steder, som kanskje er litt mer interessant å snakke med enn andre nordmenn som er der for første gang.
Jeg er blitt vant til å møte åpne dører, det var hardt å møte en lukket av "sine egne". Så nå vet jeg ikke helt om jeg vil komme tilbake.. Det er ok å være en kamelon noen ganger, andre ganger er det ikke fullt så greit. En velsignelse og en forbannelse. Jeg er igjen på stadiet hvor jeg ikke helt vet hvor jeg hører hjemme. Skulle ønske det fantes et eget land for de som er hverken eller, et representasjonskontor som tar meg imot med åpne armer, et sted jeg kan føle meg hjemme i fremmede omgivelser.
Så i dag er jeg ikke så stolt over å være nordmann. I dag vil jeg være sørafrikaner.
På onsdag reiser Busi og jeg til Amman på en liten visa-fornyelsesreise. I den anledning dro vi til Ramallah for visum til Jordan. Siden det sørafrikanske representasjonskontoret er naboen til det jordanske konsulatet tok vi en tur innom. For en plass! Visst var det fint der, men det var ikke det som gjorde at jeg likte det. Det som gjorde at jeg likte plassen var menneskene, varmen man kunne føle mellom de tykke veggene, følelsen av å høre hjemme der. Og jeg er jo ikke sørafrikaner engang! Vi besøkte ambassadøren, uten avtale, som ikke bare tok oss i hånden, han ga oss like så godt en klem hver. En klem! Hadde det ikke vært for at han skulle ut og reise skulle han ha invitert oss hjem til seg. Det har vi tilgode. De ansatte var alle kjempehyggelige, hilste på oss og tok seg tid til å snakke selv om vi kom på et veldig dårlig tidspunkt.
Dette ville aldri skjedd på det norske representasjonskontoret. Ikke et vondt ord om dem, for de er alle veldig hyggelige, men så godt mottatt har jeg rett og slett aldri følt meg der. Jeg vurderer nå å skifte statsborgerskap til sørafrikansk. Logikken er sånn her: Hvis de "viktige" personene på representasjonskontoret tar i mot oss med sånn en hjertevarme, hvor fantastisk er ikke den vanlige mannen i gata?
Grunnen til at jeg skammer meg over det å være nordmann er ikke fordi "vi" har en helt annen kultur. Det er helt greit. Grunnen til at jeg setter vi i anførselstegn er at jeg ikke helt føler meg som en nordmann i dag. I den lille brosjyren "Where 2 go in Bethlehem" står det nemlig at det i dag er "10th Anniversary of Friendship between Norway & Bethlehem @ 18:00 hours". Så hyggelig tenkte jeg, så jeg tok turen, møtte til og med opp 20 minutter før. Joda, norske flagg og norske stemmer var det som møtte meg i det påkostede Fredssenteret i hjertet av Betlehem, naboen til Fødselskirken. 40 minutter hadde jeg gått for å komme meg dit.
I og med at jeg ikke ser norsk ut regner nordmennene med at jeg er palestiner, noe jeg har fullstendig forståelse for. Jeg ser jo ikke norsk ut, sånn er det bare. Det som derimot gjorde meg trist var at jeg ikke fikk lov å delta. Lukket arrangement fikk jeg beskjed om. Hvem annonserer et lukket arrangement i en brosjyre som distribueres over hele Betlehem? Og hvor mange nordmenn er det egentlig som befinner seg i Betlehemsområdene? Jeg gadd ikke spørre flere, ønsker ikke å trenge meg på et sted jeg ikke er velkommen og tok fatt på mine 40 minutter hjem.
Jeg må si at jeg nesten var på gråten. Ikke fordi det er et stort tap at jeg ikke får vært med på noe som helt sikkert er dørgende kjedelig, med en gjeng stive folk som nervøse skal holde taler om hvor flott et vennskap de har med Betlehem. Jeg synes bare det er forferdelig trist å tenke på at om jeg hadde hatt blondt hår og blå øyne hadde det ikke vært noe problem, for det er tross alt veldig spennende å møte en ung "nordmann" som faktisk bor i Betlehem, en som har en fot innenfor begge steder, som kanskje er litt mer interessant å snakke med enn andre nordmenn som er der for første gang.
Jeg er blitt vant til å møte åpne dører, det var hardt å møte en lukket av "sine egne". Så nå vet jeg ikke helt om jeg vil komme tilbake.. Det er ok å være en kamelon noen ganger, andre ganger er det ikke fullt så greit. En velsignelse og en forbannelse. Jeg er igjen på stadiet hvor jeg ikke helt vet hvor jeg hører hjemme. Skulle ønske det fantes et eget land for de som er hverken eller, et representasjonskontor som tar meg imot med åpne armer, et sted jeg kan føle meg hjemme i fremmede omgivelser.
Så i dag er jeg ikke så stolt over å være nordmann. I dag vil jeg være sørafrikaner.
Subscribe to:
Posts (Atom)