Beer on the rocks, please..

Ok, det var en skikkelig dårlig intern spøk.. Et av de lokale ølmerkene her heter Sakkara, og det var hit skoleturen gikk i helgen. Ikke til ølfabrikken altså, men til en by ca. 20 km sør for Kairo. Her var det (som overskriften så genialt beskriver) mye stein.. I Saqqara er det utgravd en rekke mastabaer (benkelignende bygning over underjordisk gravkammer), gravtempler og flere mindre pyramider, bl. a. den første "step pyramid" (aner ikke hva korrekt oversettelse er på norsk). Vi var inne i to gravkamre og så på veggrelieffene. Det var dessverre ikke lov til å ta bilder der inne, men jeg slutter ikke å imponere meg over at folk har klart å lage slike ting allerede 3000 f. Kr. Veggrelieffene er som tegneserier som forklarer hvordan livet foregikk på den tiden. Skulle tro det var laget i går..

Vi tok også turen til Memphis (nei, ikke Walkin’ in Memphis-USA..). Dette var hovedstad for hele Egypt og residensby for de pyramidebyggende faraoene under Det gamle rike (2665—2155 f.Kr.). Her så vi en stor statue og en liten Sfinx. Synes egentlig hele turen var ganske kjedelig, så har ikke så mye mer å dele med dere.. Sorry!

Men en liten gladnyhet! Min kjære bror kommer 14. oktober, gleder meg masse. Ikke fordi han kommer, men fordi det betyr at jeg får masse ting fra Norge :-) Neida, er ikke så kynisk altså! Bare litt..

Ellers går dagene her til lesing og syting over at vi får for mye lekser. Det er en ond sirkel. Om man tar seg litt fri får man dårlig samvittighet for at man ikke leser, og om man leser hele dagen får man dårlig samvittighet fordi man er så asosial. Om man har fri savner man skolen, og når man er på skolen savner man ferie. Man blir aldri fornøyd uansett hvordan man har det!

Det er fortsatt Ramadan her, og flere av vennene mine faster, så vi var ute og spiste på en fortausrestaurant i går da det var i Iftar (kveldsmåltidet når solen går ned og fasten brytes). Var en rar følelse å sitte der. Gatene er helt døde, samtidig som hele Kairo våkner når fasten brytes. Vanskelig å forklare, må oppleves!

Min dårlige samvittighet er tilbake, det ligger en hel haug med gloser og venter på meg. Skal på studentmottakelse på ambassaden i kveld (noe som betyr mindre tid til lesing), så her må jeg være effektiv til en forandring. Vi er hele 40 studenter i Kairo, så det blir hyggelig å møte dem. Min dårlige samvittighet får rett og slett bare være tålmodig, litt sosial må man da være.. Direkte oversatt: Gratis mat!! Hehe. Jeg er fortsatt ikke kynisk og hvertfall ikke gjerrig. Jeg er tross alt en fattig student!

Forresten! Tusen takk for alle de hyggelige kommentarene jeg får. You make my day :-)

Stor klem

Dahab, Jabal Muusaa wa Ramadan Kareem

Sitter nå alene i en litt for stille leilighet i en skremmende tom og stille gate i Kairo. Skulle tro at noen hadde skrudd av strømmen på et gedigent, døgnåpent tivoli og hevet ut alle folkene. Jeg burde nyte hvert sekund av denne stillheten, men tro det eller ei, det å ikke høre tusen taxier tute i tide og utide, ikke høre folk krangle utenfor vinduet eller ikke høre gateselgerne for n'te gang skrike at de har veldig gode mangoer, er nesten litt foruroligende.

Det er ikke strømmen som er skrudd av her, men solen som har gått ned, hvilket betyr at 90 % av Kairos familier er innendørs, samlet til (ironisk nok) det kanskje aller viktigste ved fastemåneden Ramadan: Måltidene. Ramadan betyr en ny tilværelse, både for muslimene og oss andre som står på sidelinjen og observerer. Timeplanene forskyves, gatene fylles opp av fargerike Ramadan-lamper, stoffer i regnbuens farger henges opp i butikkene, de egyptiske take-away sjappene er stengt når man er sulten, og sist, men ikke minst, tidsinnstilte, sultne muslimske bomber :-)

Det er tydelig at det er en helt annen stemning her, nesten litt som når det er desember og man bygger opp julestemningen gradvis ved å åpne kalenderen, kjøpe julegaver og pynte hjemmet. Egentlig begynner vel julen hjemme i oktober en gang, eller midt på sommeren om man jobber i gavebransjen, men følelsen er den samme. Siden det er 28 døgn igjen av Ramadan kan jeg vel egentlig ikke uttale meg altfor mye ennå, men det kommer vel i takt med mine antropologiske tolkninger.

Det var en liten digresjon. Det egentlige temaet er helgeturen min til Sinaihalvøya. Det er nå et faktum at jeg er den første Korkunc i historien som har besteget Jabal Muusaa (tror jeg), Mosesfjellet som det heter på norsk, hvor Moses ifølge Gamle Testamentet mottok de ti bud. Fjellet er 2285 m.o.h., eller som jeg selv vil beskrive det: H-Ø-Y-T. I følge guidebøkene er det ca. 3750 ”trappetrinn” opp dit. Det å kalle steinblokker tilfeldig satt oppå hverandre for trappetrinn er vel å ta i noen hakk, men jeg kom meg nå omsider til toppen, etter 3,5 timers gåing i stummende mørke. Vi gikk opp dit midt på natten for å få med oss den beryktede soloppgangen, godt akkompagnert med en ubeskrivelig stor flokk russiske pilegrimer. Da vi nådde toppen husket jeg plutselig hvorfor jeg ikke savner klimaet i Norge så mye. Det var ufattelig kaldt! Ordtaket ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær” kvernet litt rundt i hodet mitt, helt til jeg ble for kald til å overhode kunne tenke. Soloppgangen var vakker, bildene snakker vel for seg selv, men det som gjorde mest inntrykk på meg var den klare himmelen og alle stjernene. Kan ikke huske å ha sett stjernene så klart og nært før, var ganske så flott!

En annen ting som skal nevnes var vår obligatoriske beduinguide som ikke kunne engelsk. Artig liten skrue det der, ja. Det som generelt var fascinerende med beduinene var deres ganske så spartanske livsstil, men håpløse kjærlighet til mobiltelefoner. Fortiden møter fremtiden! Samtlige beduiner jeg så hadde relativt nye mobiler med videokamera. Det eneste guiden sa som jeg forstod under hele turen var da jeg tok opp mobilen min: Beduinguide: Nokia? Maria: No, Siemens. Beduinguide: Amrika? Maria: No, Germany (regnet med at han fortsatt snakket om telefonen). Beduinguide: (Med et anerkjennende) Aaah! Givende samtale!

Etter pilegrimsferden tok vi en snarvisitt innom Katharinaklosteret ved foten av fjellet. Det var ubehagelig stappfullt av trøtte russere, som alle ville inn på samme sted på kortest mulig tid. Stikkordet: KAOS! Vi så det som skal være en avstamming fra den brennende busken og drakk vann fra kilden inne i klosteret som visstnok skal gi deg et lykkelig ekteskap. Gode odds her i gården hvis noen er interessert i ekteskap! Gikk ikke så bra med Sfinxen likevel, vi har slått opp, men er fortsatt gode venner assa. Vi så lissom ikke en fremtid sammen, vi er på altfor ulike stadier i livet.. Så Nina: Han er din :-)

Før vi dro til St. Katharina tok vi et lite avbrekk fra den hektiske hverdagen i den velkjente byen Dahab (gull på arabisk). For et fantastisk sted! Ingen taxier her, bare pirat pick-up'ere hvor lasteplanet var våre behagelige sitte plasser. En opplevelse i seg selv! Det var så langt unna Kairo man kan komme, tror det var deilig for lungene våre å få et avbrekk fra den ”rene” luften vi ellers puster inn her. Vi lå på stranden, spiste god mat og var rett og slett så hjernedøde som overhodet mulig.

Må nesten beklage om jeg skriver litt usammenhengende og rart i dag, men det har ikke blitt så mye søvn i helgen, så jeg dupper sånn delvis av i mellom avsnittene. Har sittet på buss i nesten 24 timer til sammen fordelt på to dager, og som sagt vært på nattevandring i fjellet, så jeg er så sliten og trøtt at jeg ikke er helt sikker på om jeg er våken eller sover. Hvis dere tror det var mulig å sove på bussen tar dere feil. 1) Jeg får ikke sove når et uidentifisert svart insekt ved flere anledninger beveger seg sakte over vinduskarmen. 2) Hver gang du er midt i mellom drømmeland og vanlig land kommer det folk for å sjekke passet ditt eller bagasjen din. 3) Egypts East Delta busser og Egypt generelt har tydeligvis ikke ordet effektivitet i ordforrådet sitt. På bussen strekningen Oslo-Bergen stoppet vi maks to ganger. Her tok de likeså godt 4-5 stopp. Og vi snakker ikke noe 5 minutters tissepause her!

Apropos tissepauser, hadde min hittil verste offentlig toalett opplevelse på Katharinaklosteret. Det er ikke vanlig å betale penger når du må på do her, du bare tipser personen som gir deg dopapir når du er inne der, hvis det er et såpass sofistikert toalett. Hvertfall – her kostet det 1 pund for å gå på do. Når man betaler for å gå på do er det minste man kan forvente seg dopapir. Det var ikke noe dopapir å se, ei heller noen do. Doen var et hull i bakken! Tror mine beskrivelser må stoppe der, for det som videre møtte meg passer seg ikke i en middels seriøs blogg…

Tror jeg skal slutte å si at jeg ikke skal skrive lange blogger lenger, for det skjer ikke.

SKRIV KOMMENTAR, TAKK!

Kos & klem

Ny mann på gang...

Ja, da var denne helgen også over.. Bilder sier mer enn tusen ord, så jeg sparer gneldringen til en annen gang og viser heller litt bilder! Vi har nemlig ikke lagt turismen på hyllen helt ennå! Islamic Cairo og pyramidene i Giza ble nok en gang besøkt. Tro det eller ei: De så helt like ut! Hehe :-) Gikk faktisk inn i en pyramide denne gangen. Det var varmt, klamt, småklustrofobisk og ikke minst mørkt, men det var vært det, for nå kan jeg faktisk si at jeg har vært inni en pyramide! I tillegg klarte en av mine venner, Nick (mørkegrønn t-skjorte) å brekke armen inni gravkammeret i pyramiden. Bildet som er litt mørkt med oss to på ble tatt rett etter at han falt, vel uvitende om at han hadde brukket armen. Vi fikk egentlig ikke lov til å ta bilder inne der, så vi mistenker at dette var en del av faraoenes forbannelse. Ganske uheldig, litt klumsete, men for en fantastisk historie å fortelle sine barnebarn..

Legg forresten merke til Sfinxen og meg. Du kan vel si vi fant tonen etter noen glass vin og
utveksling av noen flørtende blikk. Han er bare herlig assa!























Da er det tilbake til skolebenken.. Finner vel på noe sprell til helgen, så bare å følge med!

Nyt livet så lenge, masse klemmer :-)

Egyptian Style Flashdance

Hurra! Nå har jeg endelig bloggmateriale igjen! Gikk tom for ideer en periode, så jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe med saken. Løsning: En tur til frisøren! Vi har en frisør i første etasjen der vi bor, så jeg tenkte jeg skulle prøve lykken. Klippet bare tuppene, noe som tok ca. 5 hele minutter, og så til den definitivt viktigste delen av en tur til frisøren: Stylingen. Det tok han ca 20 minutter å style håret mitt.. Egyptian style, hvilket innebærer et par tonn hårspray fra den gode gamle 80-tallsflasken, og mye hårføning fra en føner som jeg vedder på var fra før 2. verdenskrig. Resultatet ble jo slettes ikke så verst, og den beste biten: Det kostet meg hele 45 pund for vask, føn og styling!

Det som gjorde min første tur til frisøren her til en større opplevelse var bruden i stolen ved siden av. Det aller beste ordet for å beskrive henne er bløtkake med altfor mye konditorfarge på. Den så virkelig usunn ut.. Hehe! Kjolen hennes så ut som en dårlig kopi av prinsesse-karnevals-kostymene de selger i leketøysforretningene i Norge, med glorete paljetter og utklipte sommerfuglfigurer på. Sminken og hanskene hennes er en historie for seg selv. Tenk 80-tallet, Flashdance, leggvarmere (hun hadde ikke det altså, ville bare gi dere 80-tallsfølelsen) og lange hvite nettinghansker. Legg til en liten dæsj gullsmykker, store, fake ”diamant”-smykker rundt halsen og i ørene, og så en relativt stor del kritthvitt pudder (plastic-fantastic jentene i Norge som bruker altfor mye selvbruningskrem kan bare gå og legge seg), 80-talls make-up i hippiefarger (limegrønne og svarte øyelokk, en eyeliner lagt på med skjelven hånd, rosa kinn, blodrøde lepper og litt for mange lag med maskara). For et syn! Har ikke kost meg så mye på lenge.. MEN: Hun får sikkert en heidundrendes bryllupsfest som vi i Norge bare kan misunne, så det er ikke synd på henne.

Ellers går det i helt vanlig hverdagsliv her, eller så nærme man kan komme det. Har spist hjemmelaget mat hele to ganger siden jeg kom hit 10. august. Er veldig tiltak å lage middag selv på en gasskomfyr jeg ikke er helt sikker på hvordan funker, når man kan gå ut og spise fra 0,50 pund og oppover. Man trenger egentlig ikke gå ut engang, her får man kjørt alt fra dagligvarer til gourmet middag gratis på døren. Og det beste av alt: Man slipper å ta oppvasken. Ah, det kommer til å bli hardt å komme tilbake til Norge!

Ellers går dagene til skole og lekser og andre kjedelige ting. Det som irriterer meg sterkt for tiden er å gå strekningen mellom leiligheten og skolen. Vi bor midt i hjertet av Kairo, så det er tettpakket av folk til alle døgnets timer. Det er ikke nødvendigvis negativt: Føler meg overraskende nok tryggere her enn i Bergen. Det som derimot ikke er spesielt gøy er alle kommentarene du får slengt etter deg hvor enn du går. Det går i sukker, honning og melk og andre ting jeg er glad for at jeg ikke forstår.

Andre ting man ser lite av i Norge er ordentlig fattige folk. Får helt vondt i hjertet når jeg går forbi gatebarn som ligger og sover på fortauskanten. Det er så billig for oss her, men likevel er det noen som verken har tak over hodet eller råd til mat. Klasseskillene er veldig tydelige her, og en gjennomsnittlig lønn ligger på ca. 300 pund. Det er ikke noe 8 timers arbeidsdag med en lovfestet lunsjpause her i gården, nei! Det får en til å sette ekstra pris på det man har, men også til å tenke på at vi studerer sammen med folk som overhodet ikke presenterer det virkelige livet i Kairo. Vi er en del av overklassen her, eller hvertfall en egen klasse for oss selv, så det er ikke alltid lett å vite om folk sier ”welcome to Cairo” fordi de mener det, eller fordi de ser på oss som Dollar på bein. Har ikke inntrykket av det siste, men som flere har påpekt er turistprisene og de lokaleprisene usammenlignbare. Taxisjåførene er uten tvil de verste. Deler man turistprisen på to har man lokal pris. Det er urettferdig, ikke fordi det er mye penger for oss, men rett og slett fordi det er en prinsippsak.

Ved å bo Downtown, eller Wust al-Balad som det så fint heter på arabisk, får vi oppleve en del av det virkelige livet i Kairo. Vekkerklokke 1: Morgenbønn hver dag klokken 5.30. Vekketeknikk: Koranvers og megafon. Vekkerklokke 2: Mannen som selger gass. Vekketeknikk: Slå på gassbeholderne med en metallgjenstand. Om vi klarer å sove oss gjennom de to foregående blir vi garantert vekket av vekkerklokke 3: Gateselgerne på hjørnet. Vekketeknikk: Storlunget annonsering av varer. Akk, får god trening i å få lite søvn her.. Morgenkaffen er forresten ikke et must for de som har lidd av koffeinavhengighet. Det er bare å gå ut på gaten, og hver eneste bil som kjører forbi hilser deg velkommen. Folk er så hyggelige her :-) Dessuten er den overhengende faren for å bli påkjørt av biler når du går over veien en god nok grunn til å holde seg våken.

Når det er sagt trives jeg fortsatt veldig godt her. Oppdager hele tiden nye ting, er så gøy! Føler meg veldig heldig som har muligheten til å oppleve dette (JA, jeg vet det er klisjé).

Skal nå se på vår fantastisk TV som kun viser pastellfarger, hvilket resulterer i lysegrønne fjes og lilla klær. For de som har vært hjemme oss meg i Bergen er TV’en min en drøm i forhold til denne.. Anbefaler dere på det sterkeste å lese min kjære ”samboer” Ninas blogg om Kairos 7 landeplager. Bildebonusen i dag er bilder fra leiligheten og litt flere bryllupsbilder. Mosekos til alle som tar seg tid til å kommentere <3

Nå skjønner dere vel hvorfor jeg er forelsket i Alex?

Må nesten ha litt bildeforklaringer! Nedenfra og opp:

Måtte bare ta bildet av dette treet! For de som ikke kan lese arabisk står det Allah (Gud). Det var ganske mange trær i området som var beskjært på denne måten.

Vi rakk akkurat solnedgangen.. Vakkert!

Det romerske teateret

Meg i det romerske teateret (for de som ikke kunne se det). Var skikkelig rart, for da jeg stod akkurat der jeg stod kunne alle høre hva jeg sa selvom jeg snakket veldig lavt! De var slettes ikke så dumme disse romerne :-)

Måtte nesten slappe litt av. Tror kanskje vi brøt en regel eller to da vi tok bildet, men det var verdt det. Bare se hvor avslappet jeg ser ut!

Meg (surprise) ved Pompeys Pillar. Med litt godvilje, ett stykk museumsvakt og såkalt bakshish (penger "under bordet") fikk vi lov til å besøke steder som egentlig ikke var åpne for publikum. Vi følte oss litt ville der, ja!

Quaitbays Citadell på Alexandrias (Iskandariya på arabisk) kyst. Legg merke til hvor blå himmelen er. Sikkert ikke noe spesielt for dere, men etter å ha vært i Cairos forurensede luft tre uker i strekk lærer man å sette pris på litt frisk luft!

Utsikt over Alexandria, tatt fra taket på Citadellet.

Dette er det fineste bildet jeg har tatt (skryte, skryte). Også fra Citadellet.

Eric til venstre, Nick til høyre. Begge går i klassen min. Inne i Citadellet

Det berømte bryllupet! Ikke helt sånn vi er vant til hjemme.

Min nye bestevenninne :-) Legg merke til mitt utmerkede antrekk, håndplukket til begivenheten.

Hvis dere ser ordentlig godt kan dere skimte meg og brudgommens far i bakgrunnen. Dette var brudevalsen jeg skrev om i bloggen.

Det var de beste bildene fra helgen! Jeg lover å legge ut flere bildespesialer i fremtiden. Tok meg bare sånn ca. 3 timer å legge ut bildene, men hva gjør jeg ikke for dere?

Bildespesial :-)

Jeg elsker Alex!

Det har skjedd så mye de siste dagene at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne… Er ikke ironisk nå altså! Kan hvertfall bekrefte at jeg er hodestups forelsket. I Alexandria selvfølgelig :-) Mine norske venner forlot meg til fordel for Rødehavet, så jeg hadde valget mellom å bli i Cairo og kjede vettet av meg, eller nok en gang reise til Alexandria med noen folk jeg ble kjent med første skoledag. Valgte selvfølgelig det siste. Det ble en veldig begivenhetsrik helg!

Startet forresten på skolen i dag, hadde skole uavbrutt fra 9-14, må si det er en enorm overgang fra universitetets ”stramme” timeplan. Kom på High Elementary nivået, sammen med 10 amerikanske gutter (som har hatt arabisk i 1-2 år), så jeg føler meg veldig heldig der! Dessuten har vi endelig flyttet inn i leiligheten vår. Er usannsynlig deilig! Snylter for øyeblikket trådløst nettverk fra naboen. Han merker vel ikke noe forskjell uansett..

Tilbake til Alex. Må ærlig innrømme at jeg tok grundig feil sist gang jeg var der, er faktisk ganske mye å se! Vi var skikkelig turbo turister. Følgende ble skjenket et besøk på én og samme dag: Det romerske teateret, Fuglevillaen, katakombene, Pompeys Pillar, Qaitbays Citadell, Operaen og St. Markus (koptisk kirke). Bildene får snakke for seg selv! Men en ting jeg synes var veldig rart var at da vi var i den koptiske kirken måtte kvinnene sitte til høyre og mennene til venstre. Det var begravelse, men kun kvinnene bar svart! Kan være jeg ikke fulgte godt nok med i religionstimene, men synes det var litt rart. På kvelden var vi på tidenes mest lugubre restaurant, anbefalt av Rough Guide (som jeg totalt har mistet respekten for). Da jeg hadde spist ferdig maten så jeg til min forskrekkelse at vi ble utsatt for et maur-angrep! De stjal med seg matrestene som hadde falt på bordet. Skjønte plutselig hvorfor kelneren ikke gadd tørke bordet før vi kom, maurene gjorde arbeidet for ham! Når det er så rent i restauranten er det bare til å fantasere hvordan kjøkkenet ser ut. Yummy!

Dagen etterpå dro vi på stranden. Gledet meg veldig til å sole mine bleke bein, men den gang ei. Folk stirret stygt på meg og lo, selv om jeg hadde basketshorts og skjorte over bikinien (kanskje kleskombinasjonen?). Var ganske ubehagelig! Så noen gå forbi i bikinibukser, så jeg vet virkelig ikke hva problemet var. Var skikkelig uheldig da jeg skulle ut i vannet, var algedekte, såpedekte steiner langs hele kanten, og smart som jeg er hadde jeg på meg flip floppene mine. For å si det sånn: Fikk ikke balansen tilbake før beina mine var blodige!

Fikk dessuten min første ”sånn er det å være kjendis”-opplevelse på stranden. Vi satt ved siden av et par som hadde datteren sin med på stranden, og plutselig begynte de å ta masse bilder av meg. De sa selv at jeg lignet på en egypter (som jeg ALDRI har hørt før), så jeg skjønner ikke hva som var vitsen med å ha ti bilder av nok en ”egypter” i fotoalbumet sitt.

Det aller morsomste som skjedde i Alex var at jeg og en av vennene mine, Nick, ble invitert i bryllup. Vi hadde kjøpt kinobilletter (10 kr for å gå på kino!) og hadde litt tid å slå i hjel før filmen startet. Vi tok oss derfor en liten tur i gatene. Nick og James, en annen amerikaner, ble invitert på et bryllup uken før, men med egyptisk tid i mente dukket aldri fyren som skulle hente dem opp.. Mens Nick klager over dette (han synes det var forferdelig trist at han ble snytt for sitt første og muligens eneste arabiske bryllup) og filosoferer over hvordan ting bare detter i fanget på deg, ser jeg masse blomsterdekte biler, og vi går bort dit for å se om vi får øye på bruden. Det viste seg at vi rotet oss bort i en gate hvor en populær bryllupsfotograf var, så vi så ikke én, men hele fire bruder! Faren til en av brudene ser oss og viser oss bruden, og spør oss så om vi vil være med. Hadde egentlig ganske lyst til å gå på kino, men det var ikke et vanskelig valg for å si det sånn. Det ble definitivt en opplevelse for livet. Følte at vi kanskje stjal litt av oppmerksomheten fra bruden, for vi fikk ganske mye oppmerksomhet. Av en eller annen grunn ville alle danse med meg, og da brudeparet tok bryllupsvalsen (de gjorde faktisk det), var det bruden, brudgommen, brudgommens far og Maria. Jeg som er så fantastisk god til å danse! Er så sjenert av meg, så jeg stod der stiv som en stokk og så på den gamle mannen i 50-årene shake assen bedre enn jeg noen sinne har sett Shakira gjøre det.. De kommer til å få seg en god latter når de ser igjennom bryllupsvideoen! Mitt fine bryllupsantrekk må dog nevnes: Flip-flopper, stramme pirat-jeans, oppskrapte legger, en hvit topp som med fordel kunne vært både hvitere og lengre. Nicks antrekk: Gjennomvåte sko, jeans og en piqué-skjorte.. Er kanskje ikke så rart vi fikk så mye oppmerksomhet likevel.. For et syn vi må ha vært blant alle de festkledde gjestene. Musikken var utrolig bra, sammenlignet med det vi hører på restaurantene, som har lagt sin elsk på Celine Dion og Backstreet Boys.. Uansett: Det ble en sen kveld vi sent vil glemme.

Og en annen ting. Hvis dere er opptatt av å spise sunt, så IKKE KOM TIL CAIRO! Det er så mange søte fristelser her at det er vanskelig å holde seg unna, uansett hvor viljesterk du er. Dessertene her kan ikke beskrives, de må prøves.. Mmmm!

Det var dagens ”lille” oppdatering! Snakkes om ikke så lenge, med mindre jeg har druknet i skolearbeidet.

So long :-)