Skjønner at jeg kanskje skremte noen med kombien død og Mexico. Det falt meg faktisk ikke inn, rett og slett fordi det visstnok ikke er så mye problemer med narko i delstaten. Slik jeg har skjønt det, i hvert fall. For styresmaktene er det urbefolkningen som er problemet, derfor har de plassert 1/3 av militæret sitt i Chiapas. Veldig spesielt, med tanke på at de kanskje heller burde vært i nord, der narkoproblematikken faktisk er et reelt problem.
Derfor valgte jeg å kalle dagens blogginnlegg for Paradis. Eller, det var en liten hvit løgn. Jeg hadde bestemt meg på forhånd. Og jeg må nesten snakke litt mer om Døden. For denne bloggen handler slettes ikke om at Døden har blitt drept og kommet seg til Paradis. For dit kommer han ikke. St. Peter kommer til å nekte ham tilgang inn Perleporten og sende ham rett til helvete.
Men, for å være litt mer positiv, så plager Døden meg mindre og mindre. Kanskje han innser at døden er nær og han har innfunnet seg med det. Roet seg ned på sine eldre dager, liksom. Eller så har jeg rett og slett blitt vant til ham. Døden, altså.
Tilbake til Paradis, aka koordinator Ingrids ringe hjem langt oppi fjellene, sånn ca. 15 minutter i bil fra Putahuset og sentrums fargerike nabolag. Paradis er som The Shire i Ringenes Herre. Eller litt som hyttehuset til Kate Winslet i The Holiday. Skikkelig sukkersøtt og koselig murhus i to etasjer omringet av en gigantisk hage jeg lett hadde klart å gå meg vill i. Og rett utenfor bakdøren, står det et ferskentre i full rosa blomst, omringet av andre busker og trær jeg ikke kan huske å ha sett. Og best av alt - vakker utsikt, frisk fjelluft og naturlig stillhet. Og en peis som er formet som en katt. Det må man jo bare like! Paradis, med andre ord.
Går fortsatt mer eller mindre rundt i lettere barnslig koma og synes alt jeg ser er fantastisk fascinerende. I dag så vi en levende reklame utenfor en av byens mange mobilbutikker: En svær svart høyttaler, som spyr ut latin-amerikanske poprytmer, ved siden av, en snerten dame, ikledd superstramme jeans, en topp som rekker henne til rett over navelen og et missebånd som de har i Miss Universe, sånn bortsett fra at tittelen på denne var Telcom, navnet på mobilbutikkjeden. Og hva gjorde dama? Hun delte ikke ut flyers med knallgode tilbud, hun holdt ikke et skilt med pil mot butikken eller hoiet folk inn. Neida, hun vrikket bare på hoftene i takt med musikken og så så sexy ut som hun maktet. Meget sært. Og rett og slett ikke til å unngå å stirre på. Alternativ karrierevei? Oh yeah! Må bare lære meg å danse i takt, først.
Ellers digger jeg de fargerike klærne kvinnene her går i. Mange har tykke skjørt, ser nesten ut som et svart hårete teppe de har surret rundt livet og festet med tykke strikkbelter, som er vevet med litt blingete sølvtråd. På overkroppen har de tunikaaktige skjorter med vakre broderier, ofte blomster, i knallsterke farger. På ryggen, i en sjallignende bæresele, sitter deres små og skuer ut over verden. Eller sover. Og ser generelt veldig, veldig søte og fredfulle ut. Love it, altså! Føler meg som en skikkelig slask ved siden av dem, der jeg subber rundt i mine space-a Ecco-sko, en kjedelig blå bukse og en blass, ensfarget tunika. Typisk turist, heter det vel..
Noe som irriterer meg litt, eller faktisk ganske mye, er at jeg har følelsen av at halve Skandinavia har flyttet hit sammen med oss. Reiser jo ikke til den andre siden av verden for å høre dansk, svensk og norsk hvor enn jeg beveger meg. Meksikanerne digger visstnok svensker, som de kaller suecas, som i følge vanntette kilder ofte figurerer i lokale pornofilmer. Så kanskje de ønsker dem her. Og jeg skjønner jo at de kommer hit, for det er jo kjempefint her, samtidig synes jeg godt de kan pelle seg tilbake. Gjelder selvsagt ikke oss, da:)
Men! har glemt å fortelle om markedet her, der absolutt ALT kan kjøpes. Hva med en snasen FunStation, altså en blåkopi av Playstation? Eller lilla eller rosa bønner? Blomsteroppsatser? Grisehoder? Død kylling, inkludert hode og bein (aka slik Døden kommer til å se ut når jeg er ferdig med den)? Alt, med andre ord. Digger markeder, minner meg om Midtøsten, fulle av farger og labyrintaktige smug. Lukter ikke godt i kjøttmarkedet her heller, men det får man bare leve med. Puste med munnen, puste med munnen!
Har fortsatt ikke spist ordentlig mais her. Skuff. Og har fortsatt ikke blitt helfrelst av maten, enda jeg fikk beskjed om at jeg kom til å bli feit etter et opphold i landet, fordi maten er så sinnsykt god. Liker avocadoene, da. Men er sterkt skuffet og sjokkert, akkurat som Siv Jensen, over at avocado ikke heter avocado her. Hallo?! I så mange år har jeg levd på en løgn, spredd vranglære om at avocado er et lånord fra spansk. Også kommer jeg hit og finner ut at det heter aguacate. Føler meg regelrett lurt. Men det er greit. De er billigere enn i Norge og i det minste modne. En skinnmager trøst.
Da har jeg ikke noe mer på hjertet. NOT!
Følg med videre, så får dere kanskje vite hva det er!
Hasta luego ;)
Monday, January 30, 2012
Sunday, January 29, 2012
Døden
Ikke akkurat overskriften dere venter på når jeg skriver mitt første blogginnlegg fra Mexico. Men jeg kan love at det handler lite om død. Eller, vent, det handler ganske mye om død.
Døden vekker meg opp hver eneste dag. Til samme tid. Jeg har aldri sett den, men den klarer ikke vente til en mer human tid enn klokken 5 med å vekke meg. Og den galer. Og galer. Og galer. Jeg har flere ganger forestilt meg hvordan jeg skal finne Døden, knekke nakken på den, deretter rive av én og én fjær før jeg så koker suppe av den. Eller hva man nå bruker hanekjøtt til. Dødens suppe, det hadde vært noe!
Og hvorfor kaller jeg den Døden? Helt logisk. Lillesøster spurte meg om jeg hadde funnet navnt på denne fordømte skapningen, og da svarte jeg sporenstreks Døden. Og Døden ble det.
Det er lite realistisk at jeg kommer til å drepe Døden (selv om det utvilsomt høres kult ut). For det er så mye annet å finne på i San Cristóbal! Har flere dager vurdert å skrive et innlegg, men har ikke følt at jeg har gjort nok til å kunne gi en ok beskrivelse. Men i dag, mens jeg hører kirkeklokkene kime i bakgrunnen, i dag har jeg masse å skrive om!
Vi har jo ikke vært her så veldig lenge, vi landet sent tirsdag, og siden har det gått slag i slag. Vi har begynt på en kvasispråkskole, der de egentlig ikke lærer oss spansk, men snakker spansk og regner med at vi forstår det. Skolen heter Bats'il ko'p og er ord fra et av stammespråkene de snakker i Chiapas, tsotsil, og betyr det gode ord. Hvilket betyr at jeg i hvert fall har lært NOE på skolen. Hurra!
Byen ligger på 2200 meters høyde, og selv om vi er i Mexico er det riktig så kaldt! Om natten blir det ganske kjølig, enda vi ligger i soveposer og i ullundertøy. Om dagen kan det bli t-skjortevær, eller det kan regne. Ikke godt å si. i dag begynte dagen med t-skjortevær men nå ser det sannelig ut til at det kommer til å regne!
Vi bor i "Brigadehuset", eller horehuset, som jeg liker å kalle det. Vi er riktignok åtte jenter og to gutter. Men horete er vi strengt tatt ikke. Årsaken til det lekre navnet er rett og slett at noen har tagga "puta", hore, på husveggen vår. Derav navnet horehuset. I går var vi på workshop hos en veldig kul medieorganisasjon som heter Pro Medios. Paco, lederen, spurte hvor vi bor. Og folk sier adressen og forklarer. Joda, han fikk vel en viss oversikt. Så la jeg bare til at det står hore på huset, og da visste han hvor det var med én gang. Praktisk.
Men tilbake til byen. Det jeg digger er at alle husene og dørene er i forskjellige farger. Vårt hus, som er i to etasjer og ganske romslig, er gult med røde dører. Med puta tagga på i rosa. Nice! Et av favoritthusene mine er blått med gule dører og mosaikk over og er dessverre et hotell, men det som er genialt her er at skilt og navn overhodet ikke dominerer. Alt er tonet ned. Gir for eksempel forbi Burger King utallige ganger, uten å faktisk se at det var Burger King! Great success!
Begynner å få en halvveis forståelse av byen. Gatene er i kvadratur, så det er veldig lett å rote seg bort for en som ikke har retningssans. Men er heldigvis ikke den som har dårligst retningssans, så jeg går kry (ikke som en hane, nei) rundt og viser vei for de som ikke er like begavet (eeeh), som meg. :P
Vi vet fortsatt ikke hvem vi skal ut på landsbygda med eller hvor vi skal reise. Det eneste jeg vet er at vi kanskje ikke får dusje på 3-4 uker, ikke kan regne med elektrisitet eller mobildekning. Og dermed ikke internettilkobling. OMG!! OG at vi kanskje skal sove i hengekøye. Trenger vel strengt tatt ikke mer info enn det?
Var så mye jeg skulle si.. Men nå har jeg glemt det. Kommer vel på det etter hvert.
Hei så lenge :)
Døden vekker meg opp hver eneste dag. Til samme tid. Jeg har aldri sett den, men den klarer ikke vente til en mer human tid enn klokken 5 med å vekke meg. Og den galer. Og galer. Og galer. Jeg har flere ganger forestilt meg hvordan jeg skal finne Døden, knekke nakken på den, deretter rive av én og én fjær før jeg så koker suppe av den. Eller hva man nå bruker hanekjøtt til. Dødens suppe, det hadde vært noe!
Og hvorfor kaller jeg den Døden? Helt logisk. Lillesøster spurte meg om jeg hadde funnet navnt på denne fordømte skapningen, og da svarte jeg sporenstreks Døden. Og Døden ble det.
Det er lite realistisk at jeg kommer til å drepe Døden (selv om det utvilsomt høres kult ut). For det er så mye annet å finne på i San Cristóbal! Har flere dager vurdert å skrive et innlegg, men har ikke følt at jeg har gjort nok til å kunne gi en ok beskrivelse. Men i dag, mens jeg hører kirkeklokkene kime i bakgrunnen, i dag har jeg masse å skrive om!
Vi har jo ikke vært her så veldig lenge, vi landet sent tirsdag, og siden har det gått slag i slag. Vi har begynt på en kvasispråkskole, der de egentlig ikke lærer oss spansk, men snakker spansk og regner med at vi forstår det. Skolen heter Bats'il ko'p og er ord fra et av stammespråkene de snakker i Chiapas, tsotsil, og betyr det gode ord. Hvilket betyr at jeg i hvert fall har lært NOE på skolen. Hurra!
Byen ligger på 2200 meters høyde, og selv om vi er i Mexico er det riktig så kaldt! Om natten blir det ganske kjølig, enda vi ligger i soveposer og i ullundertøy. Om dagen kan det bli t-skjortevær, eller det kan regne. Ikke godt å si. i dag begynte dagen med t-skjortevær men nå ser det sannelig ut til at det kommer til å regne!
Vi bor i "Brigadehuset", eller horehuset, som jeg liker å kalle det. Vi er riktignok åtte jenter og to gutter. Men horete er vi strengt tatt ikke. Årsaken til det lekre navnet er rett og slett at noen har tagga "puta", hore, på husveggen vår. Derav navnet horehuset. I går var vi på workshop hos en veldig kul medieorganisasjon som heter Pro Medios. Paco, lederen, spurte hvor vi bor. Og folk sier adressen og forklarer. Joda, han fikk vel en viss oversikt. Så la jeg bare til at det står hore på huset, og da visste han hvor det var med én gang. Praktisk.
Men tilbake til byen. Det jeg digger er at alle husene og dørene er i forskjellige farger. Vårt hus, som er i to etasjer og ganske romslig, er gult med røde dører. Med puta tagga på i rosa. Nice! Et av favoritthusene mine er blått med gule dører og mosaikk over og er dessverre et hotell, men det som er genialt her er at skilt og navn overhodet ikke dominerer. Alt er tonet ned. Gir for eksempel forbi Burger King utallige ganger, uten å faktisk se at det var Burger King! Great success!
Begynner å få en halvveis forståelse av byen. Gatene er i kvadratur, så det er veldig lett å rote seg bort for en som ikke har retningssans. Men er heldigvis ikke den som har dårligst retningssans, så jeg går kry (ikke som en hane, nei) rundt og viser vei for de som ikke er like begavet (eeeh), som meg. :P
Vi vet fortsatt ikke hvem vi skal ut på landsbygda med eller hvor vi skal reise. Det eneste jeg vet er at vi kanskje ikke får dusje på 3-4 uker, ikke kan regne med elektrisitet eller mobildekning. Og dermed ikke internettilkobling. OMG!! OG at vi kanskje skal sove i hengekøye. Trenger vel strengt tatt ikke mer info enn det?
Var så mye jeg skulle si.. Men nå har jeg glemt det. Kommer vel på det etter hvert.
Hei så lenge :)
Subscribe to:
Posts (Atom)