Feit som en ku

Igjen forlot vi campen grytidlig i det solen var i ferd med å strekke sine stråler over det enorme krateret vi snart skulle utforske. Fortsatt kaldt, så kaldt at det er frostrøyk ut av munnen. Vi hadde fortsatt ikke sett nesehorn, ett av de fem viktigste og vanskeligste dyrene å finne på safari. Jeg tenkte hardt nesehorntanker, spesielt på den gule boken med en gutt utenpå, som holder et nesehorn. Eller kanskje jeg blander forsiden med en pippibok, der hun bærer den hvite og svartprikkede hesten sin over hodet. Ikke vet jeg. I hvert fall. Boken het Otto er et nesehorn, og det eneste jeg husker fra boken er at noen av guttene i handingen hadde spyttekonkurranse og at det var en heks i en campingvogn involvert.

Nesehornet viste seg ikke. Tenkte kanskje på feil nesehorntanker. Men det gjorde absolutt ingenting, for naturen i krateret var virkelig ekstraordinær, på en helt annen måte enn Serengeti. Kombinasjonen av farger, den beige bakken, de grønnkleddefjellene rundt, dekket av de hvite bomullsdottskyene og den lyseblå himmelen var mer enn god nok. Vi knipset et tonn bilder til, før kamerabatteriet takket pent for seg. Hvilket passet fint, for det gjorde vi også. Safari: Peace out!

Vel tilbake i Arusha hadde vi fri resten av ettermiddagen og kvelden. En iskaldt dusj gjorde susen, før jeg, Taiwan-Ellen og hennes filippinske kjæreste Galen bega oss ut op eventyr i landsbyen utenfor campen – som fortsatt var en slangepark. Grøss.

Man merker veldig fort om folk rundt er vennlige. Og det var de. Det var jambo fra alle kanter og nysgjerrige ansikter som gjerne ville øve på det lille de kunne av engelsk. Galen kjøpte en grillet maiskolbe, som vi alle fikk smake på. Den var kjempetørr og smakte som upoppede popcorn. Langs veien kom vi i snakket med en som var lærer på et undervisningssenter ikke langt unna. Vi fikk besøke senteret, som tilbød datakurs med dataer laget ikke så lenge etter commodore 64, engelsk og franskkurs og sykurs på eldgamle symaskiner – uten elektrisitet og med en pedal under.

Etter omvisningen tok mannen oss med til kumarkedet i byen. Hver mandag og tirsdag var det kumarked. Det var visst større på tirsdagen, men det var nok kuer der for min smak. De ser forresten helt annerledes ut enn de vi har hjemme, for disse har en liten pukkel på halsen. De fleste kjøpere og selger er.... hold dere fast.. Masaier!! Prisen på kuen varierer med kvaliteten på kuen. Er den stor, fet og frisk kan de få ganske mye for den. En av kuene der skulle selges for en million shilling. Det høres fryteklig mye ut, men 15000 shilling er 10 dollar, noe som gir en kupris på ca. 3500 kr. Hvis jeg ikke regner helt feil. Ergo er prisen for meg i kuer verdt 70.000. Og det er jo ikke så mye å skryte av.

På kumarkedet fikk jeg meg en ny venn. Også han var masai, 18 år og var i lære i landsbyen. Familien bodde et stykke unna, så nå bodde han sammen med sin lillebror og storebror ikke langt unna markedet. Hva han skulle lære er jeg sannelig ikke sikker på, men det jeg derimot er sikker på, er at han plutselig sier: You’re so fat! Jeg ble helt satt ut.
- Hva mener du?
- You’re so very, very fat! Det er vel varmen som gjør det.
- Hæ? Hvorfor sier du det? Det er en veldig frekt å si. Jeg skal lære deg noe, jeg. Aldri, aldri si til en jente at de er feite, de blir lei seg.

Jeg ble ikke lei meg, jeg ble skikkelig fornærmet. Og sur. For meg var han en ikke-person, usynlig, akkurat som at jeg var usynlig for den brysomme kenyaneren på flyet. Men han ga seg ikke. For en klegg! Ikke klarte jeg å riste ham av meg heller.

- Kan jeg få mailadressen din? Herrejesus, hva er det med masaier og mailadresser? Gadd ikke ta opp kampen, hadde uansett gitt ham adressen til Yahoo-adressen jeg ikke bruker lenger.

På vei ut fra kumarkedet møtte vi en liten kid kledd ut som en masaikriger. Hans velkledde og tydeligvis rike foreldre spurte meg pent om de kunne ta bilde av meg og krigeren sammen. Selvsagt! Vet ikke helt hvorfor, kanskje min delikate hudfarge, hvem vet, men sist gang jeg ble spurt om det var i Alexandria i Egypt. Og da skjønte jeg i hvert fall ikke greia, siden alle maste om at jeg så ut som en egypter. Uansett. Kleggen satt fortsatt godt fast. Nå begynte også han å proklamere hvor godt han likte meg. Skulle ta meg på ryggen hele tiden, le sin sikkert velmenende latter. Usj.

Etter å ha blitt tvunget inn i noen butikker for å kjøpe suvenirer, sa jeg til de andre at vi måtte gå, fordi det snart var middag. Vi takket og sa farvel. Og med det var eventyret i Arusha over, Dar es Salaam neste.