Syndere i sommersol

Neida, er ingen bokanmeldelse av Sigurd Hoels sensurerte roman. Skulle egentlig bare unnskylde at ingen får postkort fra Israel eller Palestina denne gang. Er som kjent ikke en postkortskriver, men når folk sender meg melding med adresse og ønske om å få et "se så bra jeg har det"-kort, så gjør jeg selvsagt det. Men denne gangen har vi rett og slett ikke hatt tid. Har heller ikke hatt tid til å skrive blogg, ergo er jeg en synder. Skal vel egentlig ikke trekke min reisekamerat Cathrine inn i dette, for det er jo jeg som har syndet. Jaja. Nok om det!

En liten oppsummering av den drøye uken i det store utland.

Betlehem
Da Cathrine omsider kom, tok vi oss en skikkelig tur i Betlehems-områdene etter en stoor og god frokost. Vi tok bena fatt (evt rullet) og gikk et ganska langt stykke. Fint vær, men en voldsom vind gjorde at i hvert fall jeg hadde en heftig frisyre på gang. Hadde jeg hatt litt kortere hår hadde det vel blitt en fin afro eller noe. Vi tok oss en velfortjent rast på Café Sima. Og her syndet vi igjen. Smoothies og kaker ble det på den fransk-palestinske kafeen ved muren. Digg. Artig å se hvordan kunsten på muren forandrer seg mellom hver gang jeg er der. Muren står jo der den sto sist gang også - dessverre, men fikk knipset noen fine bilder med midt nødinnkjøpte kamera. Og så gikk vi selvsagt til Fødselskirken. Fikk lurt oss forbi køen, takket være mine arabiskkunnskaper og formidable smisking. Var nemlig en ekstremt lang turistkø, alle skulle jo ha en liten peak på dette lille hullet under kirkens overflate, der selveste Jesus ble født og krybben hans sto. På vei opp igjen la vi merke til en ekstremt merkelig sammensatt gruppe. De så veldig søramerikanske ut, og det i seg selv er jo ikke særlig rart, for i Betlehem finner man jo mennesker fra hele verden. Det som var påfallende var jo at det var flust av fotografer og journalister fra hele verden som alle kjempet om å få kommentarer fra denne søramerikanske gjengen. Klarte ikke å dy meg, så jeg gikk bort til en av dem og spurte hva som var på gang. Tror dere ikke det var gruvearbeiderne fra Chile som var på pilegrimstur til Betlehem? SYKE greier. Spurte en av dem om jeg fikk ta bilde av ham - ikke noe problem! Så nå har jeg bilde av en rødskjortet gruverabeider med et bittelite spedbarn på skulderen. Søtt. Dagen ble elegang avsluttet på Afteem falafel-restaurant - den beste i byen og kanskje på hele Vestbredden. Slapp unna med lokale priser, fremfor turistprisene. Hvilket betyr at vi fikk to svære glass med verdens beste sitronjuice med mint, arabisk salat, falafel, hommos, pickels og nystekt pita til sånn ca 60 kr. DET kaller jeg en god deal :) På kvelden dro vi til min tidligere kollega Baha i hans galehus og møtte et knippe av de frivillige som oppholder seg i områdene nå. Den sykeste miksen av mennesker, kommer ikke over det..

Yanoun og Nablus
Søndag gikk turen til Yanoun nord på Vestbredden. Min KFUK-KFUM-kompis Petter har vært EAPPI-ledsager der gjennom kirkenes verdensråd, og tok oss villig imot i International House i den lille landsbyen som er fanget mellom bosettinger på alle kamper og lite hyggelige bosettinger. Petter tok oss med på en liten runde rundt. Fantastisk vakre omgivelser, grønt og frodig landskap, fylt opp med lilla mandeltrær i fullblomst og omringet av de grågrønne oliventrærne. En dæsj sol og da er man ikke så langt unna paradis. Hadde bare bosetterne ikke plaget de under hundre innbyggerne i landsbyen. Som alle er i ferd med å flytte fordi de ikke orker mer. Etter en hyggelig lunsj og en aldri så liten påminnelse på at ting tar tid i dette området av landet, kjørte vi på en minitur til storbyen Nablus. Til min store overraskelse finnes ikke Huwwara-checkpointet lenger. Dette checkpointet har vært kjent som det verste på hele Vestbredden. Kun personer, ikke biler, fikk lov til å komme igjennom. Men nå er det altså borte. Speechless. I Nablus spiste vi nygrillet kebab og selvsagt kaken over alle kaker: Kunafeh, også kjent som Nablus-kake. Geitost dynket i honning og sukker og diverse annet supersøtt. Og varm. Og veldig god for et herdet kakemonster. Nam! På servicen tilbake til Beit Sahour oppdaget jeg at osten som lå i en oljelake hadde oversvømt vesken min med ferskpresset olje. Og den oljen forsvinner jo ikke akkurat sånn uten videre. Så man kan si passene våre fikk en fin liten souvenir fra turen. I tillegg til alt jeg hadde og nå har i vesken. Hurra. På kvelden fikk vi endelig møtt min nederlandske venninne Kristel, som hadde avskjedsparty på The Citadel, i tillegg til alle andre mennesker som jeg ikke hadde sett på veldig lenge. Utrolig hyggelig og utrolig behagelig å slippe å gå så langt når man skal hjem. Like it.

Jerusalem og Ramallah
Og endelig. På mandagen besøkte vi min favorittby nr. 1 i hele universet. Eller, av de byene jeg har besøkt. Var en som spurte meg om jeg oppdaget nye ting når jeg var på tur rundt i Betlehem. Der var svaret nei. Selvsagt er det småting som har forandret seg, men Betlehem er Betlehem, Beit Sahour er Beit Sahour. Men Jerusalem, derimot. Vet ikke hvor mange ganger jeg har varndret hvileløst rundt i denne kontrastfylte og spenningsfylte byen, men ingenting slår følelsen av å gå i gamlebyens gater og sanse inn dens historiske sus, for så å gå igjennom det relativt nye kjøpesenteret Mamilla rett utenfor Jaffa-porten, med en ferskpresset gulrotjuice fra Aroma Espressobar i hånden. Ingenting!

Må bare nevne en litt merkelig episode på vei til checkpointet. Vi måtte gå et lite stykke for å komme oss til inngangen, og gikk langs murtraseen. Plutselig åpner en soldat vinduet på vakttårnet, ønsker oss en god morgen på hebraisk, vinker til oss og smiler. Ble helt satt ut. Har aldri skjedd før at jeg har sett at noen sitter i vakttårnene. Helt forvirret vinket jeg tilbake og kunne ikke helt skjønne hva som akkurat hadde skjedd. Bokr tov, ja. Det skal jeg love deg!!

Vi utnyttet dagen og fikk sett det viktigste i gamlebyen og tatt en tur for en is i Ben Yehuda i Vest-Jerusalem. Vi rakk til og med å treffe Live, også en KFUK-KFUM-venninne som skal være ledsager i Tulkarem og Yanoun frem til slutten av juli. Slappet litt av på Educational Bookshop i Salaheddin gaten i Øst-Jerusalem, før turen bar til Ramallah, der Emily og familien ventet på oss. Ble som vanlig et matbonanza uten like. Først en tur på Stars & Bucks, deretter en svipptur innom famliens residens i vest-Ramallah, hilse på søte moren, brødrene, søsteren og broren og søsterens kjærester, som de snart skal forlove seg og gifte seg med. Er jeg heldig blir jeg invitert på bryllup til neste år. Og isåfall er ikke det noe å tenke på - gallakjole, frisøroppsatt hår, spøkelsessminke og høye heller. Count me in!

Og fortsettelsen av matbonanza: En tur på Sangria for "forretter" av typen smoothies, nachos, kyllingvinger, nøtter og masse annet stæsj. For så å dra hjem igjen til morens maqloube, "oppned" - grønnsaker, kylling og ris lagvis i en gryte. Nam. Men må si at appetitten ikke er helt på topp kl. 23:30. Da er jeg klar for å sove. Vi ble til og med servert chips og nøtter etter middagen. Skulle ikke vært mulig.

Hebron
Tidlig tirsdag forlot vi Ramallah til fordel for Hebron. Rundt to timer i en stekende gul service, før vi kom frem til lille midtøstenkonfliktbyen. Byen som har 400-500 bosettere midt i sentrum og rundt 2000 soldater til å passe på seg. Byen der en av hovedgatene i det som var det gamle, travle markedet er forvandlet til en uhyggelig spøkelsestrassé der kun internasjonale og bosettere får lov til å ferdes mellom checkpointene og de stengte butikkene med de grønne metalldørene, som nå er tagget med jødestjerner. Lille midtøstenkonfliktbyen fordi man lettere kan forstå hva konflikten dreier seg om når man ser de store kontrastene og hvordan de rundt 30 000 innbyggerne i byen blir diskriminert og tilsidesatt fordi en så liten gruppe ekstremister skal gjøre et poeng ut av at byen tilhører dem og ingen andre, fordi det står i Mosebøkene. Urettferdighet på et skyhøyt nivå, kan ikke si noe annet enn det. Dagen ble amputert da Cathrine følte seg dårlig. Service tilbake til Beit Sahour, der kvelden ble avsluttet på The Tent, men sitronjuice med mint (er sitronsesong, nam!), mixed grill og alskens småretter. Vi gjorde nok en gang en god spisejobb. Klapp på skulderen.

Haifa
Vi bestemte oss for å ta en dagstur til Haifa, der den flotte Baha'i-hagen ligger. Vi tok bussen fra busstasjonen, der ørtiførti soldatert daglig tar bussen til sine respektive baser - som vanlig med våpnene nonsjalant hengende over skulderen, som om det skulle være en veske eller noe annet som ikke kan sprenge hodet ditt i fillebiter. På veien oppdaget vi at vi kjørte langs traseen til muren. Utrolig spesielt å se muren fra den andre siden. Hvis man ikke vet at den er der, så skjønner man ikke at dette er en mellom åtte og ni meter høy mur, eller et elektrisk gjerde som dreper deg om du kommer borti det. Den er pent og pyntelig skult bak høye jordtopper så den ser ut som et hvilket som helst motorveigjerde. Eller man ser den ikke i det hele tatt. Mystifistisk.

Kom oss litt sent fra Jerusalem, og i stekende sol, sultne og med drittunge vesker skulle vi da finne inngangen til den fordømte hagen. Vi brukte noen timer på å gå hele Karmel-bydelen rundt, og møtte bare stengte porter. Og ikke nok med det - selve helligdommen var jo dekket til med grå stygg plastgreie og stillaser, og skulle forbli sånn til den var ferdig oppusset i 2013. WHY?!

Vi stavret oss ned til sentrum, sultne og lave på blodsukker. Begge glemte at vi hadde muffins og frukt i veskene. Fatter ikke åssen det er mulig at matmonsteret glemmer at jeg har mat i veska? Det tror jeg aldri har skjedd før. Husket jo at jeg hadde noen mandler som vi kjøpte i Yanoun i veska (som ikke hadde blitt oversvømmet av olje). Kom godt med. Vi fant en fin restaurant med et fint navn - Isabella - som vi slo oss ned på. Var så sur og sulten at jeg krevde at kelneren skulle komme med menyen innen fem minutter, ellers skulle jeg bare ta den olivenoljeforpestede vesken min på skulderen og gå. Heldigvis skjedde ikke det, for maten der var syyyyykt god. Og billig. Etter at vi hadde valgt ut mat og drikke, sier kelneren at det er lunsjdeal, så uansett hvilken hovedrett vi ville spise og hva vi ville drikke, så kostet det ca. kr. 75,- inkludert antipasti. MAAAAT!

Etter middag gadd vi ikke være turister lenger, bestemte oss for å bli i Haifa for natten og reise i Gallilea dagen etter. Derfor dro vi på først ett kjøpesenter og så et annet og så på kino. Håpet å rekke siste buss hjem. Den hadde selvsagt gått, så i tillegg til en dårlig hotelldeal ble det en dårlig hjemkjøringsdeal. Eller, ikke så ille da, med tanke på norske priser.

Gallilea: Tiberias og Tabkha/Mount of Beautitudes
Kan jo virkelig virke som vi faktisk var pilgrimmer, men nå skal det sies at Gallilea er fantastisk vakkert. Utrolig grønn og fin natur, åstopper, oliventrær og andre trær. Virkelig verdt turen! Tiberias i seg selv er en utrolig kjedelig by. Hadde helt glemt at jeg aldri hadde vært der før, slik jeg hadde glemt at jeg aldri hadde vært i Yanoun. Skjønte plutselig hvorfor Petter ikke skjønte hvem jeg snakket om, for det var selvsagt Jayyous jeg hadde vært i. Da jeg var her sist, på en heisatur med Beit Jalas velstående pensjonister, dro vi kun til Mount of Beautitudes. Der ligger Multipliseringskirken, der Jesus skal ha mettet over 5000 mennesker med to fisk og fem brød. I turistshoppen kjøpte svenske Anna som jeg jobbet med på YMCA med seg Bible Bread. Denne gangen var shoppen stengt, fordi hele området egentlig var stengt for en liten siesta. Vi kom dit rundt to timer før de egentlig skulle åpne, hadde blitt satt av bussen på et gudsforlatt sted i nærheten av Kapernaum, der vi ikke så noen annen utvei enn å følge den asfalterte veien for så å hoppe ned i en åker og kjempe oss opp over åskammen. Med shoppingbagger i henda og om mulig enda tyngre bagger på ryggen. Varmt. Røde og solbrente neser. Men ved godt mot. Etter å ha gitt opp å prøve å finne et ordentlig sted å sitte og vente gikk Cathrine bort til vakten og sjarmerte han i senk. Vi kom oss inn på et turisttomt område, knipset de obligatoriske bildene, klatret ned åskammen og fant et busskur. Der en fransk fyr hadde ventet i en time på bussen. Denne snodige personen hadde gått i to dager fra Nasaret, på den såkalte Jesus-trailen. Han fortalte at han hadde ekstremt vondt i føttene og at han hadde sovet ute. Eh, ok. Og i tillegg klaget han på at israelerne nektet å snakke engelsk. Han kunne ikke forstå denne arrogansen. Serr? Franskmann? Kaster sten i glasshus? JA, for fanden. Jeg lo så jeg grein inni meg. Til alt hell stoppet en taxisjåfør og tilbød oss skyss til samme pris som bussbilletten. Score! OG vi rakk Jerusalemsbussen akkurat. Jeg rakk til og med å kjøpe oss noen gedigne croissanter fylt med masse sjokolade og iskaffe, mens bussen ventet på meg. Cool.

Hadde avtalt med Volda-venninnen min Lubnas journalistsøster som er bosatt i Jerusalem at jeg skulle plinge på når vi var på vei fra Gallilea - hvilket jeg gjorde. Vi var fremme hos henne rundt 18 og hadde virkelig bare tenkt å være i max et par timer. Vi ble der i fem timer. Fikk endelig surfet på nettet etter en uke uten, sett hennes fantastisk søte syv uker gamle baby. Gurimalla så skjønn, men gurimalla så glad jeg er for at jeg ikke har en slik en, for det virker ekstremt tidkrevende. Hun skal jo spise hver tredje time - hele døgnet! Er for glad i søvn til å skaffe meg en sånn med det første..

Ekstremt slitne, avsluttet vi ikke dagen der, nei. Vi tok taxi til Jaffa gate, møtte TV 2-kollega Yvonne og dro på bar. Så kan vi krysse av for å ha sett nattelivet i Vest-Jerusalem. Høy musikk. Fulle israeler. Joda, stemning det. Vi var i seng rundt 3 fredag morgen. Og sto opp under 6 timer etter. Glad i søvn, sier du? Gjesp.

Beit Sahour/Betlehem/Jerusalem
Tror aldri jeg har vært så trøtt som da jeg sto opp den fredagen. Men fredag = pampering day. Vi hadde avtalt time på min faste skjønnhetssalong. Bare den timen er verdt turen fra Norge til Beit Sahour. Ingen er flinkere til å nappe bryn enn Siham. Fine og fjonge dro vi videre til YMCA for å hilse på min tidligere sjef som selvsagt har fri på fredag, så da møtte vi han som er sjefen for det kontoret jeg jobbet på. En snodig før. Begynte å ta notater da jeg fortalte ham hvordan det gikk med meg og hva jeg driver med. Veeeldig spesielt. Klarte å sno oss unna fordi vi hadde en lunsjdate å overholde - i naboleiligheten vår, hos kjære Lina som hadde begynt å forberede maten dagen før. Vi spiste Malfouf, også kjent som kålrulletter her i Norge. Digg. Litt lite kokt ris og litt lite salt, men et hjemmelaget palestinsk måltid er et hjemmelaget palestinsk måltid. Barna spilte som vanlig dataspill da vi kom på besøk, men denne gangen var det Svampe-Bob og ikke Assasins Creed (et ekstremt voldelig spill der man dreper folk, tror det er 18 årsgrense). Etter lunsj pakket vi sammen sakene, fikk klippet håret på 20 minutter og for 60 kr hos favorittfrisøren min Iyad på Top Hair, nå også kalt Top Hiar, skal vi tro de nye skiltene han har investert i. Dårlig investering, god klipp.

Sekker på ryggen, taxi til Betlehem og til mine assyriske "fettere" i John og Mikes turistsjappe. Kjøpte nok en gang med meg turistkjafs med meg hjem. Kan jo ikke bryte en god (?) tradisjon. Det ble to sjal og fire glassbrikker. Eller hva det nå er. Jeg skal bruke de som glassbrikker, tenkte jeg. Og gi bort det ene sjalet. Rødhårede Mike kjørte oss bort til checkpointet. Cathrine var redd kembobaggen hennes skulle sette seg fast i røntgenmaskinen eller at hun skulle sette seg fast i svingdøren. Kan melde om at det gikk overmåte bra.

Lempet av tingene våre hos Reem, som var i full gang med å lage sushi, passet litt på skjønne Sheherazade, dro på avskjedsmiddag på Jerusalem Hotel, der de til min store fortvilelse ikke hadde Msakhan å servere oss (kylling, løk, sitron, olivenolje blandet med summak, et spesielt krydder, servert på digg brød). Skuff. Ble div palestinske småretter og grillspyd. Akkompagnert med sitronjuice med mint og avsluttet med baklava. Heaven. I tillegg var det live-musikk på restauranten. Ikke feil avslutning på en slettes ikke så feil tur.

Tilbake hos Reem fikk vi til og med møte hennes crazy bror og kompis. Trist å måtte reise etter en uke som gikk sykt fort. Kan ikke forstå her jeg sitter i halvkalde Bergen at jeg har hatt fri fra jobben i 12 dager. Og ikke akkurat har hæla i taket fordi jeg skal ha nattevakter hele uken. Usj.

Vi kom frem på flyplassen altfor tidlig og satt og ventet fra kl. 02 til 03:30 med å sjekke inn. Ble sjekket så godt som jeg aldri har blitt sjekket før. Få spørsmål og derfor få løgner, men dama gikk utifra at jeg var palestiner (skjønte jeg etterpå, da hun spurte om jeg hadde besøkt familien min), så hun sjekket hver tomme av bagasjen og kroppen min. HELDIGVIS slapp jeg en stripsearch, altså å stå i nettoen. Og til tross for at hun tok på seg plasthanskene, holdt hun seg til utenpå kroppen min. Og sammen på dette kroppsvisiteringskontoret står selveste crocodile Dundee og en eller annen stakkar med palestinsk utseende. Og jeg da. Hurra for oss.

Hun dama var jo egentlig ganske hyggelig da. Var for sliten til å stritte imot på noen som helst måte, så jeg lot henne bruke over en time på meg, uten å spørre hvorfor. Svaret hadde vel vært security reasons eller noe annet uforståelig. Heter jo skremmende til etternavn, kan jo være skremmende nok bare det. Hun skippet meg på fast track forbi metalldetektorene. Hadde jeg måttet gå igjennom der også etter at hun til og med sjekket om jeg hadde noe suspekt oppi sokkene mine, så hadde jeg nok sagt ifra. Alt som var i sokkene mine var tåfis. Grattis med den, militærdame!

Kom meg trygt forbi taxfreen på Ben Gurion, for å bruke flere hundre på taxfreen på Schippol i de fire fordømte timene jeg var zombie der, sammen med alle de andre reisezombiene.

Komasøvnen etter taco og film hos brorsan var verdt å holde seg oppe i altfor mange timer. Og selv om jeg gjerne skulle vært der lenger, vet jeg at jeg definitivt kommer tilbake igjen.

Shalom og salam out fra Bergen.