Saa var det ikke saa strengt her likevel. Jeg befinner meg naa paa en ganske ok internettkafe i hjertet av Damaskus. Her har man tilgang til alskens statssensurerte internettsider, deriblant Blogger og Facebook, altsaa derfor har jeg muligheten til aa blogge litt for dere naa.
Om under en time skal jeg hive meg inn i en service og mote Ingebjorg i Beirut. Jeg har tilbragt de siste dagene her i Damaskus med to studiekamerater jeg ble kjent med i Kairo for to aar siden. Siden jeg har vaert her for (og ikke husker en skit naar jeg tenker meg om), saa har ikke egentlig sightseeing staatt paa toppen av min maa-gjore-liste. Har egentlig tatt det ganske med ro, spist deilig arabisk mat og ikke fullt saa deilig indisik mat, i tillegg til aa dra paa utflukt til Ma3luula og Mar Musa, den forste en av de aller siste gjenlevende arameisktalende byer i verden, den andre et kloster oppi et fjell med 500 trapper for aa komme opp dit. Den siste var ganske kul, den forste ganske skuffende. Ma3luula har ikke blitt noe annet enn et turisthelvete, saa vi gjorde som turister flest, plukket med oss noen souvenirer og reiste tilbake. Ingen av nonnene der kunne arameisk, det var det en guide som gjorde, men hun liret ikke av seg noe annet enn fader vaar, noe jeg synes var ganske skuffende. I folge henne selv skulle jeg kunne forstaa ca 75 % av det hun sa, men det var tydeligvis ikke gjensidig. Da jeg snakket med henne paa min arameiskdialekt saa hun bare rart paa meg og sa at det ikke kunne vaere arameisk jeg snakket. Eh, ok.
I dag skulle vi egentlig reist til Quneitra, en forlatt by paa den syriske siden av Golanhoydene. Siden en i gjengen ble fryktelig syk, mest sannsynlig matforgiftet som de fleste som kommer hit for forste gang blir, saa dro heller James og jeg paa en demonstrasjon mot Israels massaker paa Gaza. Det var et velreggistert spill av myndighetene, men likevel ganske interessant aa se paa. Vi raste rundt i folkemengden med hver vaar smoothie i den ene haanden og kamera i den andre og knipset som gale. Folk hadde alle brigade-flaggene linet opp, noen var til og med utkledd som selvmordsbombere med belte paa og alt. Jeg tok masse bilder, har dessverre ikke mulighet til aa laste dem opp paa dette ultratrege nettet. En eller annen undervannsledning (ikke spor meg) ble odelagt, saa internett er visst tregere enn det pleier aa vaere her. Om mulig.
Uansett. Det er veldig fint aa vaere tilbake i min favorittdel av verden, her hvor gatene er skitne, skiltene staar med krokete arabiske oversettelser av vestlige ord og hvor KFC staar for Kuwait Food Company. Hvor religiose sheiker ruller ned bonneteppet sitt i midtgangen i flyet og ber den paabudte bonnen og hvor du maa prute paa prisene som allerede er ganske saa underbare sammenlignet med Norges priser. Pluss at tingene er mer eksotiske.
Jeg ser frem til ordentlig sightseeing i Libanon, kanskje til og med en tur paa ski. OG. Jeg kan naa (stolt?) fortelle at jeg har vaert i Tyrkia for foerste gang i mitt liv. Bare noen timer, riktignok, og ganske saa lite strukturert. Det jeg gjorde var aa skaffe meg et visum, sette meg paa forste flybuss jeg kunne finne og satse paa at jeg 1. kom meg til et interessant, ikke-avsidesliggende sted og 2. at jeg kunne finne veien tilbake til flybussen igjen. Som dere helt sikkert tenker naa, saa saa jeg ikke det man boer se naar man er i Istanbul. Jeg fikk ikke sett Hagia Sophia, ei heller Bosporosstredet som deler Europa og Asia, og heller ikke den visstnok fantastiske blaa moske. Det jeg derimot fikk se var Taksim, en laang handlegate. Jeg kjopte ingenting, men synes egentlig det var ganske koselig aa see masse folk en tilfeldig kveld i Istanbul. Og jeg kom meg tilbake, til tross for min uhelbredelig daarlige stedssand. Jeg var jo tvunget til det. Jeg ble til og med sjekket opp av en i passkontrollen da jeg skulle inn paa flyplassen igjen. Ham synes det var hysterisk morsomt at etternavnet mitt betyr skremmende. Ogsa spurte han om han skulle vise meg rundt neste gang jeg var i omraadet. Det virket ikke som om han ville gi meg passet mitt tilbake.
Da jeg kom fra ganske fine Ataturk internasjonale flyplass og landet paa Damaskus sin skjonte jeg straks at jeg var tilbake til ineffektive Midtosten og at jegmaatte smore meg med taalmodighet nok til en haer, staa i fire forskjellige koer foer jeg fant den rette, glemme aa gi mannen bak skranken kremt hemmelig noen ekstra penger i passet, foer jeg omsider kom meg paa andre siden, ut av en flyplass saann halvveis under restaurering som jeg lurer paa naar kommer til aa bli ferdig. Pustepause.
Naa maa jeg for alvor gaa. Er egentlig saa fryktelig mange smaating jeg kan skrive om som jeg plutselig kommer paa underveis mens jeg skriver, saa jeg maa beklage min ustrukturerte skrivemaate.
Peace out fra ondskapens naboakse.
Sunday, December 28, 2008
Monday, December 08, 2008
Tilståelser fra skrivepulten
I likhet med Madonna har jeg noen tilståelser å komme med. Jeg er ikke på dansegulvet, siden jeg har nesen dypt begravet i presseetikk og andre journalistiske finurliheter i disse førjulstider - derfor tilståelser fra skrivepulten.
Jeg har ganske dårlig samvittighet for tiden. Det er flere ting jeg har unntatt offentligheten, noe som virkelig er av offentlighetens interesse, derfor må jeg bare si det.
Jeg har løyet.
For ganske nøyaktig et halvt år siden jublet jeg over at jeg aldri skulle jobbe i butikk igjen. Ren og skjær løgn. Om fem dager står jeg igjen i butikk. Og jeg må innrømme at jeg gleder meg noe på grensen til sykelig til å vende tilbake til den (nesten) bekymringsløse tilværelsen. Nå er det ikke primært det å stå i butikk i et førjulshysteri jeg ser frem til, til tross for at jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg er en idealist som ikke trenger penger.
For et år siden klaget jeg over at jeg ikke hadde noen julestemning fordi jeg ikke hadde eksamensstresset hengende over meg. For ikke å snakke om at jeg klaget hemningsløst over at jeg hadde blitt dårlig behandlet på grensen mellom Israel og Jordan. Eksamensstress? Jah, det kan jeg love dere! I julestemning? Ja, for svingende!
Og når vi er inne på Midtøsten er det to ting jeg har dårlig samvittighet for.
1) Jeg har nesten ikke tid til å holde meg ordentlig oppdatert på situasjonen i Midtøsten, sånn foruten tekst-tv og lynkjappe nyhetssendinger tidlig på morgenen, hvor Midtøsten sjeldent blir nevnt.
2) At jeg ikke med et ord har nevn at jeg reiser tilbake til min favorittdel av verden allerede 1. juledag.
For å gå tilbake til punkt 1. Jeg leste akkurat på dagbladet.no at en israelsk menneskerettighetsgruppe (ACRI, har aldri hørt om dem) sammenligner Israels politikk med apartheidsystemet i Sør-Afrika. Og at avtroppende statsminister Ehud Olmert sa dette under et regjeringsmøte i går:
"Vi er barn av et folk hvis historiske moralholdning er bygd på minnet om pogromer. Synet av jøder som skyter på uskyldige palestinere, kan ikke kalles annet enn pogrom." (artikkel db.no)
Det går fremover. Innbiller jeg meg. Eller kanskje jeg selv har blitt farget av vinklingen nyhetene får på disse kanter av verden. Situasjonen på Gaza er fremdeles ekstremt dårlig. Det hører vi ikke så ofte om. Har pressen gått lei?
Jeg har heller ikke nevnt Barack Obamas valgseier med et eneste ord.
Heia Obama.
Gleden var derimot ikke så stor da jeg leste hvem han utnevnte til stabssjef. Jødisk-ortodokse Rahm Israel Emmanuel (eller Rahmbo som han også kalles) er, hva skal man kalle det? Ørlite partisk på det med Midtøsten-politikken? Moske en lille smule, som de sier i Danmark?
På 30 og 40-tallet var faren hans med i den jødiske undergrunnsbevegelsen Irgun som gjennomførte en rekke terroraksjoner. Under Golfkrigen i '91 meldte han seg dessuten som frivillig i den israelske hæren (han har dobbelt stasborgerskap), før han returnerte til USA for å være Clintons rådgiver. Han var ivrig tilhenger av innvasjonen i Irak og krigen i Libanon i 2006 (artikkel db.no).
Noe som slettes ikke trenger bety noe som helst hvis Obama har en egen hjerne å tenke med.
Her hjemme har vår alles Otto Jespersen ertet på seg jødene i et ganske dristig innlegg sist torsdag. Han fikk til og med Kåre Willoch til å uttale seg om det, og da har han trådt over den magiske grensen. Noe han forsåvidt gjør ganske ofte. Les monologen her og bedøm selv.
Da kan jeg gå over til punkt 2. Sånn apropos krigen i Libanon. Jeg flyr til Istanbul og videre til Damaskus 1. juledag. Etter noen dager der busser jeg til Beirut og blir der en liten stund. Gleder meg. Må bare stå i butikk i to uker først. For ikke å glemme feire julaften hjemme, noe jeg ikke har gjort ordentlig på to år.
For jeg gleder meg til jul, jeg. Kjenner lukten av lammestek og julevarmen komme sigende innpå her jeg hutrer på rommet i ullsoker og ullcardigan.
Bare én eksamen igjen! Hurra!
Jeg har ganske dårlig samvittighet for tiden. Det er flere ting jeg har unntatt offentligheten, noe som virkelig er av offentlighetens interesse, derfor må jeg bare si det.
Jeg har løyet.
For ganske nøyaktig et halvt år siden jublet jeg over at jeg aldri skulle jobbe i butikk igjen. Ren og skjær løgn. Om fem dager står jeg igjen i butikk. Og jeg må innrømme at jeg gleder meg noe på grensen til sykelig til å vende tilbake til den (nesten) bekymringsløse tilværelsen. Nå er det ikke primært det å stå i butikk i et førjulshysteri jeg ser frem til, til tross for at jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg er en idealist som ikke trenger penger.
For et år siden klaget jeg over at jeg ikke hadde noen julestemning fordi jeg ikke hadde eksamensstresset hengende over meg. For ikke å snakke om at jeg klaget hemningsløst over at jeg hadde blitt dårlig behandlet på grensen mellom Israel og Jordan. Eksamensstress? Jah, det kan jeg love dere! I julestemning? Ja, for svingende!
Og når vi er inne på Midtøsten er det to ting jeg har dårlig samvittighet for.
1) Jeg har nesten ikke tid til å holde meg ordentlig oppdatert på situasjonen i Midtøsten, sånn foruten tekst-tv og lynkjappe nyhetssendinger tidlig på morgenen, hvor Midtøsten sjeldent blir nevnt.
2) At jeg ikke med et ord har nevn at jeg reiser tilbake til min favorittdel av verden allerede 1. juledag.
For å gå tilbake til punkt 1. Jeg leste akkurat på dagbladet.no at en israelsk menneskerettighetsgruppe (ACRI, har aldri hørt om dem) sammenligner Israels politikk med apartheidsystemet i Sør-Afrika. Og at avtroppende statsminister Ehud Olmert sa dette under et regjeringsmøte i går:
"Vi er barn av et folk hvis historiske moralholdning er bygd på minnet om pogromer. Synet av jøder som skyter på uskyldige palestinere, kan ikke kalles annet enn pogrom." (artikkel db.no)
Det går fremover. Innbiller jeg meg. Eller kanskje jeg selv har blitt farget av vinklingen nyhetene får på disse kanter av verden. Situasjonen på Gaza er fremdeles ekstremt dårlig. Det hører vi ikke så ofte om. Har pressen gått lei?
Jeg har heller ikke nevnt Barack Obamas valgseier med et eneste ord.
Heia Obama.
Gleden var derimot ikke så stor da jeg leste hvem han utnevnte til stabssjef. Jødisk-ortodokse Rahm Israel Emmanuel (eller Rahmbo som han også kalles) er, hva skal man kalle det? Ørlite partisk på det med Midtøsten-politikken? Moske en lille smule, som de sier i Danmark?
På 30 og 40-tallet var faren hans med i den jødiske undergrunnsbevegelsen Irgun som gjennomførte en rekke terroraksjoner. Under Golfkrigen i '91 meldte han seg dessuten som frivillig i den israelske hæren (han har dobbelt stasborgerskap), før han returnerte til USA for å være Clintons rådgiver. Han var ivrig tilhenger av innvasjonen i Irak og krigen i Libanon i 2006 (artikkel db.no).
Noe som slettes ikke trenger bety noe som helst hvis Obama har en egen hjerne å tenke med.
Her hjemme har vår alles Otto Jespersen ertet på seg jødene i et ganske dristig innlegg sist torsdag. Han fikk til og med Kåre Willoch til å uttale seg om det, og da har han trådt over den magiske grensen. Noe han forsåvidt gjør ganske ofte. Les monologen her og bedøm selv.
Da kan jeg gå over til punkt 2. Sånn apropos krigen i Libanon. Jeg flyr til Istanbul og videre til Damaskus 1. juledag. Etter noen dager der busser jeg til Beirut og blir der en liten stund. Gleder meg. Må bare stå i butikk i to uker først. For ikke å glemme feire julaften hjemme, noe jeg ikke har gjort ordentlig på to år.
For jeg gleder meg til jul, jeg. Kjenner lukten av lammestek og julevarmen komme sigende innpå her jeg hutrer på rommet i ullsoker og ullcardigan.
Bare én eksamen igjen! Hurra!
Subscribe to:
Posts (Atom)