Tusen tanker

Kanskje en lite overraskende tittel, med tanke på at det ofte surrer mye opp i toppen min. Men nå er det på tide med en aldri så liten offentlig uttømming. Eller, rettere sagt, at min trofaste tilhengerskare på to personer får ta enda større del i min tilværelse.

Det jeg i dag har på hjertet er så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Så da begynner jeg like så godt med begynnelsen. Kronologisk. Og lite journalistisk kreativt.

Jeg er tilbake i Volda, etter åtte ukers praksis. Åtte uker med en berg- og dalbane av følelser. Utfordringer. Masse ny kunnskap. Og jeg er fornøyd. Jeg er faktisk veldig fornøyd. Og går konstant på repeat når folk stiller de samme spørsmål som de selv er drittlei å svare på, men må spørre, fordi de er så nysgjerrige på det selv.

Samtidig er det en del av meg som føler at jeg ikke har lov til å si det høyt. At jeg er fornøyd, altså. Selv om jeg gjør det. Kanskje bør jeg danse etter andres pipe, fortelle dem at min praksis også var litt kjip, hvis de forteller at de har hatt det helt forferdelig? Selvsagt har jeg medfølelse, empati, evnen til å sette meg inn i andres situasjon. Og absolutt ikke alle dager har vært en dans på røde roser. Ikke holder jeg tilbake heller. Men hvorfor får jeg dårlig samvittighet for det? Det burde ikke være sånn og det er så forbanna forvirrende! Slitsomt.

Min teori er at det er en god kombinasjon av janteloven og flinkpikesyndromet. "Kan jeg egentlig være helt sikker på at de var fornøyde med meg? Kanskje jeg misforstod? Jeg bør ikke skryte for mye av meg selv, for det kan jo slå tilbake på meg selv en vakker dag."

Sånn tenker jeg. For det meste for meg selv. Men innimellom for andre også.

Og så til noe annet som stresser meg litt. Akkurat nå. Etter å ha sett dokumentarfilmer på dokumentarfilmfestivalen i hele dag. Hvorfor er det slik at man føler seg så dum, jo mer man lærer? I dag har jeg virkelig innsett at jeg ikke kan en dritt. Ikke en mikrodel av alt som er verdt å vite. Ikke et fnugg. Jeg har sett filmer om asylsøkere, om livet, om mennesker og dyr, om narkomane guttunger og familier i Afghanistan, om Røde Khmer i Kambodsja, om pressefriheten i Italia og om Shabana. Og hva har jeg fått ut av dagen? Jo, jeg er forvirret. Så ekstremt forvirret at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg er regelrett tom innvendig. Har ikke noe fornuftig å komme med. Sånn foruten at vi lever i en helt sinnsyk verden, som aldri, aldri, aldri lærer.

Og det var egentlig alt jeg ville si i dag. Ny dokfilmdag i morgen. Burde kanskje vurdert å se færre filmer, men jeg nekter å la min mentale tilstand sette en stopper for benyttelse av kulturelle tilbud når de først innfinner seg på et slikt kulturelt uttørket område som Volda.

Jeg nekter.

Ny vår

Lørdag kveld. Igjen. Sitter i en halvfremmed stue og lytter til den taktfaste bassen fra leiligheten over gata. Det er selvsagt vors, kidsa hører på sukkersøt, halvpornografisk Rn'B og synger ustemt med. Og det er greit. Det er sånn Bergen sentrum skal være på en lørdag kveld.

Det er rart å være tilbake. Bo noen uker i Bergen igjen, minnes hvordan det en gang var å overleve i byen mellom de syv fjell. Jeg merker jeg har vokst siden sist. Eller kanskje Bergen har krympet. Ting er ikke som de en gang var. Mennesker har forsvunnet og nye kommet. Grøsser når jeg tenker på at det har gått tre år siden jeg var ferdig med Bergen. Klar for nye impulser.

Det skorter ikke på nye impulser, selv i gamle Bergen. De får jeg så til de grader på jobb nå, med utfordringer i bøttevis, nye erfaringer hver bidige dag, en dødsliten hjerne som til slutt ikke har kapasitet til mer informasjon. Det er givende, lenge siden jeg har fått en slik følelse når jeg er på jobb. Jeg blir sluppet til, får langt i fra alle ting til, men det er heller ikke det man lærer av.

Det har faktisk gjort at jeg har blitt enda sikrere på at det er dette jeg vil. Til tross for en berg og dalbane av følelser, en sterk følelse av utilstrekkelighet, kombinert med en umettelig sult etter å ville lære. Alt.

Jeg vil bli journalist. Hvis jeg får lov. Hadde ikke trodd jeg skulle si dette for to måneder siden. Eller for to dager siden. Men i dag har jeg bestemt meg. Jeg skal bli journalist.

Jeg må bli journalist. Jeg tror oppriktig talt at Norge trenger flere innvandrere som kan vise at det er flere lovlydige enn kriminelle, at de fleste faktisk vil det beste for Norge, at man kan ha svart hår, brune øyne, en tanke mørkere hudfarge og føle en tilhørighet til dette landet.

Tankene kommer ikke ut av det blå, jeg har vært inne på dette utallige ganger i bloggen og jeg tenker ganske ofte på det. Grunnen til at jeg skriver om det i dag er fordi mine foreldre, mine lovlydige foreldre som ikke engang gjør en flue fortred, ble diskriminert på en helt uakseptabel måte på t-banen i dag. Ikke er det første gang, og det blir nok langt fra den siste. Dessverre.

Man trenger ikke høre det. At man er kriminell, snylter på velferdsstaten, at man er uønsket. I et land som Norge. I 2010.

Det er urettferdig. Unødvendig. Ubehalgelig. Ingen fortjener å høre noe sånt.

Derfor må jeg bli journalist. Være en dråpe i havet, bevise at også vi klarer. Vi utlendinger, med brune øyne og svart hår.