Smoothies og demonstrasjon naer ondskapens akse

Saa var det ikke saa strengt her likevel. Jeg befinner meg naa paa en ganske ok internettkafe i hjertet av Damaskus. Her har man tilgang til alskens statssensurerte internettsider, deriblant Blogger og Facebook, altsaa derfor har jeg muligheten til aa blogge litt for dere naa.

Om under en time skal jeg hive meg inn i en service og mote Ingebjorg i Beirut. Jeg har tilbragt de siste dagene her i Damaskus med to studiekamerater jeg ble kjent med i Kairo for to aar siden. Siden jeg har vaert her for (og ikke husker en skit naar jeg tenker meg om), saa har ikke egentlig sightseeing staatt paa toppen av min maa-gjore-liste. Har egentlig tatt det ganske med ro, spist deilig arabisk mat og ikke fullt saa deilig indisik mat, i tillegg til aa dra paa utflukt til Ma3luula og Mar Musa, den forste en av de aller siste gjenlevende arameisktalende byer i verden, den andre et kloster oppi et fjell med 500 trapper for aa komme opp dit. Den siste var ganske kul, den forste ganske skuffende. Ma3luula har ikke blitt noe annet enn et turisthelvete, saa vi gjorde som turister flest, plukket med oss noen souvenirer og reiste tilbake. Ingen av nonnene der kunne arameisk, det var det en guide som gjorde, men hun liret ikke av seg noe annet enn fader vaar, noe jeg synes var ganske skuffende. I folge henne selv skulle jeg kunne forstaa ca 75 % av det hun sa, men det var tydeligvis ikke gjensidig. Da jeg snakket med henne paa min arameiskdialekt saa hun bare rart paa meg og sa at det ikke kunne vaere arameisk jeg snakket. Eh, ok.

I dag skulle vi egentlig reist til Quneitra, en forlatt by paa den syriske siden av Golanhoydene. Siden en i gjengen ble fryktelig syk, mest sannsynlig matforgiftet som de fleste som kommer hit for forste gang blir, saa dro heller James og jeg paa en demonstrasjon mot Israels massaker paa Gaza. Det var et velreggistert spill av myndighetene, men likevel ganske interessant aa se paa. Vi raste rundt i folkemengden med hver vaar smoothie i den ene haanden og kamera i den andre og knipset som gale. Folk hadde alle brigade-flaggene linet opp, noen var til og med utkledd som selvmordsbombere med belte paa og alt. Jeg tok masse bilder, har dessverre ikke mulighet til aa laste dem opp paa dette ultratrege nettet. En eller annen undervannsledning (ikke spor meg) ble odelagt, saa internett er visst tregere enn det pleier aa vaere her. Om mulig.

Uansett. Det er veldig fint aa vaere tilbake i min favorittdel av verden, her hvor gatene er skitne, skiltene staar med krokete arabiske oversettelser av vestlige ord og hvor KFC staar for Kuwait Food Company. Hvor religiose sheiker ruller ned bonneteppet sitt i midtgangen i flyet og ber den paabudte bonnen og hvor du maa prute paa prisene som allerede er ganske saa underbare sammenlignet med Norges priser. Pluss at tingene er mer eksotiske.

Jeg ser frem til ordentlig sightseeing i Libanon, kanskje til og med en tur paa ski. OG. Jeg kan naa (stolt?) fortelle at jeg har vaert i Tyrkia for foerste gang i mitt liv. Bare noen timer, riktignok, og ganske saa lite strukturert. Det jeg gjorde var aa skaffe meg et visum, sette meg paa forste flybuss jeg kunne finne og satse paa at jeg 1. kom meg til et interessant, ikke-avsidesliggende sted og 2. at jeg kunne finne veien tilbake til flybussen igjen. Som dere helt sikkert tenker naa, saa saa jeg ikke det man boer se naar man er i Istanbul. Jeg fikk ikke sett Hagia Sophia, ei heller Bosporosstredet som deler Europa og Asia, og heller ikke den visstnok fantastiske blaa moske. Det jeg derimot fikk se var Taksim, en laang handlegate. Jeg kjopte ingenting, men synes egentlig det var ganske koselig aa see masse folk en tilfeldig kveld i Istanbul. Og jeg kom meg tilbake, til tross for min uhelbredelig daarlige stedssand. Jeg var jo tvunget til det. Jeg ble til og med sjekket opp av en i passkontrollen da jeg skulle inn paa flyplassen igjen. Ham synes det var hysterisk morsomt at etternavnet mitt betyr skremmende. Ogsa spurte han om han skulle vise meg rundt neste gang jeg var i omraadet. Det virket ikke som om han ville gi meg passet mitt tilbake.

Da jeg kom fra ganske fine Ataturk internasjonale flyplass og landet paa Damaskus sin skjonte jeg straks at jeg var tilbake til ineffektive Midtosten og at jegmaatte smore meg med taalmodighet nok til en haer, staa i fire forskjellige koer foer jeg fant den rette, glemme aa gi mannen bak skranken kremt hemmelig noen ekstra penger i passet, foer jeg omsider kom meg paa andre siden, ut av en flyplass saann halvveis under restaurering som jeg lurer paa naar kommer til aa bli ferdig. Pustepause.

Naa maa jeg for alvor gaa. Er egentlig saa fryktelig mange smaating jeg kan skrive om som jeg plutselig kommer paa underveis mens jeg skriver, saa jeg maa beklage min ustrukturerte skrivemaate.

Peace out fra ondskapens naboakse.

Tilståelser fra skrivepulten

I likhet med Madonna har jeg noen tilståelser å komme med. Jeg er ikke på dansegulvet, siden jeg har nesen dypt begravet i presseetikk og andre journalistiske finurliheter i disse førjulstider - derfor tilståelser fra skrivepulten.

Jeg har ganske dårlig samvittighet for tiden. Det er flere ting jeg har unntatt offentligheten, noe som virkelig er av offentlighetens interesse, derfor må jeg bare si det.

Jeg har løyet.

For ganske nøyaktig et halvt år siden jublet jeg over at jeg aldri skulle jobbe i butikk igjen. Ren og skjær løgn. Om fem dager står jeg igjen i butikk. Og jeg må innrømme at jeg gleder meg noe på grensen til sykelig til å vende tilbake til den (nesten) bekymringsløse tilværelsen. Nå er det ikke primært det å stå i butikk i et førjulshysteri jeg ser frem til, til tross for at jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg er en idealist som ikke trenger penger.

For et år siden klaget jeg over at jeg ikke hadde noen julestemning fordi jeg ikke hadde eksamensstresset hengende over meg. For ikke å snakke om at jeg klaget hemningsløst over at jeg hadde blitt dårlig behandlet på grensen mellom Israel og Jordan. Eksamensstress? Jah, det kan jeg love dere! I julestemning? Ja, for svingende!

Og når vi er inne på Midtøsten er det to ting jeg har dårlig samvittighet for.

1) Jeg har nesten ikke tid til å holde meg ordentlig oppdatert på situasjonen i Midtøsten, sånn foruten tekst-tv og lynkjappe nyhetssendinger tidlig på morgenen, hvor Midtøsten sjeldent blir nevnt.

2) At jeg ikke med et ord har nevn at jeg reiser tilbake til min favorittdel av verden allerede 1. juledag.

For å gå tilbake til punkt 1. Jeg leste akkurat på dagbladet.no at en israelsk menneskerettighetsgruppe (ACRI, har aldri hørt om dem) sammenligner Israels politikk med apartheidsystemet i Sør-Afrika. Og at avtroppende statsminister Ehud Olmert sa dette under et regjeringsmøte i går:

"Vi er barn av et folk hvis historiske moralholdning er bygd på minnet om pogromer. Synet av jøder som skyter på uskyldige palestinere, kan ikke kalles annet enn pogrom." (artikkel db.no)

Det går fremover. Innbiller jeg meg. Eller kanskje jeg selv har blitt farget av vinklingen nyhetene får på disse kanter av verden. Situasjonen på Gaza er fremdeles ekstremt dårlig. Det hører vi ikke så ofte om. Har pressen gått lei?

Jeg har heller ikke nevnt Barack Obamas valgseier med et eneste ord.

Heia Obama.

Gleden var derimot ikke så stor da jeg leste hvem han utnevnte til stabssjef. Jødisk-ortodokse Rahm Israel Emmanuel (eller Rahmbo som han også kalles) er, hva skal man kalle det? Ørlite partisk på det med Midtøsten-politikken? Moske en lille smule, som de sier i Danmark?

På 30 og 40-tallet var faren hans med i den jødiske undergrunnsbevegelsen Irgun som gjennomførte en rekke terroraksjoner. Under Golfkrigen i '91 meldte han seg dessuten som frivillig i den israelske hæren (han har dobbelt stasborgerskap), før han returnerte til USA for å være Clintons rådgiver. Han var ivrig tilhenger av innvasjonen i Irak og krigen i Libanon i 2006 (artikkel db.no).

Noe som slettes ikke trenger bety noe som helst hvis Obama har en egen hjerne å tenke med.

Her hjemme har vår alles Otto Jespersen ertet på seg jødene i et ganske dristig innlegg sist torsdag. Han fikk til og med Kåre Willoch til å uttale seg om det, og da har han trådt over den magiske grensen. Noe han forsåvidt gjør ganske ofte. Les monologen her og bedøm selv.

Da kan jeg gå over til punkt 2. Sånn apropos krigen i Libanon. Jeg flyr til Istanbul og videre til Damaskus 1. juledag. Etter noen dager der busser jeg til Beirut og blir der en liten stund. Gleder meg. Må bare stå i butikk i to uker først. For ikke å glemme feire julaften hjemme, noe jeg ikke har gjort ordentlig på to år.

For jeg gleder meg til jul, jeg. Kjenner lukten av lammestek og julevarmen komme sigende innpå her jeg hutrer på rommet i ullsoker og ullcardigan.

Bare én eksamen igjen! Hurra!

Jeg, en Fjordland-hore

Vinglete? Jo, det er kanskje en passende beskrivelse for meg.

Matchmaker? Neppe.

Trollmor? Nei.

Lat? Definitivt.

For jeg har annet å gjøre enn å lage mat. Kall meg en hykler, for jeg liker å snakke om å kokkelere, og jeg har et usunt forhold til kokebøker. Gidder jeg lage mat selv? Sjeldent. I disse tider, hvertfall. Jeg er konstant rusa på blekk, høy på tippex, har ørepropper som er så effektive at jeg ikke engang hører mine egne tanker, og jeg snakker non-stop om pensum.

Sunt? Tja. Ikke lett å si. Fjordland er da et bedre alternativ enn Grandis, som forresten 150.000 nordmenn spiser på julaften. Stusselig. Må ærlig innrømme at den vakumpakkede maten, med flekkete poteter i to gulnyanser og plastikkkonsistensaktig kjøtt ikke lever helt opp til ekte vare. Men det er et nogenlunde balansert måltid, det forteller reklamen meg. Og reklamen forteller alltid sannheten. Alltid.

Så ja, jeg legger kortene på bordet. Jeg er en ekte Fjordland-hore.

Rimet var ikke planlagt.

Tilbake til pensum.

"Når jeg dør...

...ryker en sølvstreng med glatte perler som triller gjennom landet og renner hjem til muslingmødrene på havets bunn.Hvem vil dukke etter mine perler når jeg er borte? Hvem vil vite 
at de var mine? Hvem kan gjette at hele verden en gang har hengt rundt min hals?"

Jeg setter pris på vakre ting. Som de linjene over her. Jeg setter også pris på å se en forferdelig film, en forferdelig vakker film, og gråte meg langsomt igjennom den, mens jeg tenker over hvor heldig jeg egentlig er, at jeg bør tenke på det litt oftere, men glemmer det igjen før jeg har tenkt tanken ferdig.

Det er så fantastisk deilig å ta en pause. Time out. Leve seg totalt inn i en helt annerledes verden, eller en som kan være skremmende lik, bli så nådeløst revet med, for så å gå ut av kinosalen fuktigere enn jeg entret den. Eller mer provosert. Beveget. Forvirret.

God film er så bra når det er bra.

"I et speil, i en gåte". Bra film. Det er ikke mer å si.

Sagt om Obama og Bush

Klassekampen i dag: Barack Obama overvinner jødisk skepsis før 4. november

"Jeg vet at Obamas stemmegiving i Senatet har vært proisraelsk. Derfor har det aldri bekymret meg, selv om jeg stemte på Hillary. Det viktigste for meg er at vi får en president som er presentabel i utlandet. Nå har vi hatt en president i åtte år som ikke kan formulere en sammenhengende setning. Obamas talegaver vil i seg selv være et stort framskritt"

- Harriet Wolfson

Delikat

Jeg kan rett og slett ikke kalle snøen som har falt her for noe annet. Det er lyst, nesten blendende, og definitivt årets første!

Den grønne mil

Tradisjonelt sett er dette en beskrivelse av fangenes siste vandring over det grønne linoleumsgulvet mot den elektriske stol. Det er hjerterått. Trist som faen. Men ikke til å unngå. Er man dømt, så er det ingen vei tilbake.

Jeg skal trekke en skikkelig stygg parallell.

For meg er den grønne mil veien fra leiligheten, ned trappen, ned bakken som er rammet inn av grønt gress og bort til vaskeriet. Jeg kvier meg alltid for å gå veien bort. Synes det er helt grusomt. Og når jeg først har gjort det, innser jeg at det slettes ikke er så verst. Men jeg gjør det ikke før det virkelig kniper i klesskapet.

Jeg har bodd i leiligheter med vaskemaskiner før. Veien føles alltid like lang.

En aldeles forutsigbar, uforutsigbar dag.

Det er storm. Vått. Mørkt. Kjedelig. Det er vintertid, oppgaveskriving og et uforklarlig latskapssyndrom har bitt seg godt fast i meg. Det er rett og slett en forutsigbar dag. En dag som mest sannsynlig kommer til å legge seg i rekken av alle andre gjennomsnittlige dager man glemmer. De som sklir inn i hukommelsens dyp, de man ikke klarer å skille fra hverandre.

Trodde jeg.

Jeg hadde bestemt meg for ikke å skru på pc-en i dag (det gikk jo tydeligvis fint), rett og slett fordi den dumme boksen her tar så mye tid. Stjeler så mye tid. Tid som bør brukes på andre ting enn å lese andres waller på Facebook. Som å skrive oppgave.

Men i dag ble jeg overrasket.

Jeg hadde egentlig tenkt til å lese igjennom tv-programmet for dagen. Tekst-tv har hengt seg opp (ja, jeg innser at jeg mest sannsynlig er den eneste gjenlevende bruker av tekst-tv, men la meg bare få understreke at det er HELT GENIALT. Jeg kommer til å gråte den dagen de legger det ned.), så jeg så ingen annen mulighet enn å gå inn på Dagbladet og scrolle ned til programoversikten.

Da jeg plutselig så det.

En artikkel. Kjempeoverraskende med tanke på at jeg er inne på en nettavis. Denne artikkelen hadde jeg derimot ikke forventet å se. "Livni gir opp å danne ny regjering". Forklaring for de som ikke har fulgt så mye med på israelsk politikk.

Tzipi Livni, Israels utenriksminister og nyvalgte leder av regjeringspartiet Kadima, har nå bedt om nyvalg istedetfor å danne ny regjering. Dette betyr mest sannsynlig at Kadima mister sin plass i regjeringen, og at Likud, høyresiden, ledet av tidligere statsminister Benjamin Netanyahu, kommer til å komme til makten. Dette vil få mer eller mindre fatale følger for "fredsprosessen". De er nemlig sterkt kritiske til Olmerts forsøk på fred med palestinerne.

Bakgrunnen for Livnis drastiske skritt, er at hun ikke vil se seg presset av det ultraortodokse partiet Shas. Livni trengte støtte fra Shas for å få et flertall i nasjonalforsamlingen, men da hun nektet Shas gjennomslag for to viktige krav, 1) økt barnetrygd og 2) et løfte om at Jerusalem ikke blir gjenstand for forhandlinger med palestinere, brøt forhandlingene sammen.

Det sa stopp.

Shas trakk seg fra regjeringsforhandlingene. Livni har ifølge israelsk lov en uke på seg til å fikse det hvis hun vil, men har altså bestemt seg. President Shimon Peres vil i nærmeste fremtid bli informert om dette, og det blir trolig et nyvalg i begynnelsen av februar. Noe som gir sittende statsminister Olmert noen ekstra måneder på å forsøke å fullbyre USAs president Bushs store ønske om en fredsavtale. Lite sannsynlig at det kommer til å skje.

Han har absolutt ingen støtte hos folk eller politikere, bl.a. som følge av stormen rundt korrupsjonsanklagene rundt ham.

Prisen for fred er i følge Olmert at Israel må gi fra seg mesteparten av den okkuperte Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, som Israel i utgangspunktet vil skal forbli en del av deres evig udelelige hovedstad. Som altså ikke offisielt er deres hovedstad. Det er det Tel Aviv som er. Uttalelsene er likevel veldig overraskende, med tanke på at spørsmålet om Jerusalem er et av de mest sensitive spørsmålene i fredsforhandlingene.

Legitime synsere mener valget i USA kan gjøre mer for fredsprosessen enn sammensetningen av regjeringspartiene i Israel. Kanskje har de rett. Det er derimot hittil ikke blitt valgt en amerikansk president som ikke støtter Israel.

Alt kan være et spill for galleriet. Et forsøk på presse Shas i regjering. Det gjenstår bare å se.

I mellomtiden lener jeg meg tilbake og håper at denne ikke helt forutsigbare dagen skal bli enda mer uforutsigbar.

Floradix Formula og andre fiffige formler

Jeg er ikke helt pigg for tiden, så da jeg var på butikken i går for å kjøpe alskens heksedoktorpreparater, begynte jeg å tenke på en ting jeg tidligere har tenkt mye på. Markedet regelrett florerer av ting som skal gjøre deg sunnenere, vakrere, friskere.

Spørsmålet er altså:

Hvordan vet vi at alle vitamintilskuddene, helsekostpillene og alle protein-meg-her-og-der-preparatene faktisk fungerer?

Valgets kval. Jeg stod mellom å bruke kr 58 på "Forkjølelse" – et kosttilskudd med svarthyll og c-vitamin, eller "Ro ned" med humle og b-vitamin til 48. Ti kroner fra eller til?

Heller 58. Jeg kjøpte ingenting. Brukte heller pengene på en ytterst overpriset kiwi (5 kroner per stykk, kan dere tro det?), appelsiner og plommer.

Hvorfor? For det første er jo skaden allerede gjort. Med forkjølelsen altså. Men tenk over det. Det kan jo være humbug. Sukkerpiller med fine metalliske farger og spenstige etiketter med enda spenstigere navn. Reklamejuks. Hvordan kan man sikkert vite at det er tilskuddene man blir bedre av? Og vær så snill, fortell meg hva søren perleprotein er? Særlig at de gidder å male perler og putte det i shampo.

Jeg tror den fremste effekten tilskuddene har er på psyken, og at når du tror du blir bedre, så blir du det kanskje.

Og ikke kom med "jamen de har jo forsket masse på det"-kortet. Tull og tøys. Det går ikke én dag uten at en ny forskningsrapport viser at det du hørte i går, som var forskjellig fra det du hørte uken før, faktisk er helt feil. Det er oppsiktsvekkende nyheter, folkens. Slutt å spis gulrøtter, for da får dere kreft!

Nei. Man får kreft av kapsler som inneholder ting du ikke aner hva er. Proppet fulle av e-stoffer, kjemikalier og konserveringsmidler.

Og en liten digresjon: Hva skjer med at ekle reklamefilmer om diaré og oppblåst mage, for ikke å snakke om sopp i underlivet, ruller og går på tv i beste sendetid? Trenger jeg det vet jeg da søren hvor jeg skal få tak i det!

Jeg tror jeg kan fortsette i det ulidelig kjedelige. Tenk bare på det neste gang du skal bruke masse penger på tomme, uforståelige navn i bokser med piller som mest sannsynlig har null virkning. Er det verdt det?

Vis meg din dør, og eg skal fortelja deg kven du er!

I dag var jeg bøssebærer for tv-aksjonen, løp fra dør til dør innen et avmerket område like ved der jeg bor. Jeg har ringt på hundre-og-ørten ringeklokker til familien Friedland (dvs. de som er så late at de ikke gidder bytte ut reklamearket nederst på ringeklokken med etternavnet sitt). Det er noe veldig fascinerende ved det å stå på trappen når folk (slett ikke alle) gidder å åpne opp dørene til sine hjem. Du får et lite innblikk i deres verden. Som virkelig er variert. Noen er rotete, andre er fryktelig glade i bøker, noen er eksentriske med ekstreme farger ut og går, og andre er rett og slett normale. Kjedelige. Helt gjennomsnitt. Og de fleste er hyggelige og rause, det skal sies, mens atter andre kommer med dårlige unnskyldninger. "Har ikke kontanter". Neivel, vil du ha en lapp med et telefonnummer til givertelefon? "Nei". Neivel. Vil du ikke gi så kan du søren meg bare si ellers takk eller noe.

Anyway. Ifølge organisatorene var det et luksusproblem med bøssebærere i år, alle som ville gå fikk slettes ikke muligheten til det. Og det er bra.

Men jeg skriver ikke for å skryte. Eller gjøre narr av folk. Det jeg hadde lyst å fortelle om er snarere det som skjedde da jeg skulle hente bøssen.

Foran meg sitter en litt god og rund eldre dame, lilla skjær i det grå håret, briller, veldig søt og hyggelig, og ikke annet enn velmenende. Hun stresser litt med ark, glemmer hva hun har gitt meg, en annen blander seg inn. I det hele tatt, ting tar tid. Hun rekker etterhvert ut hånda si og presenterer seg og spør (ordrett):

-Hvor er du fra, da? Sies halvtregt, med en blanding av bestemorkoselig, barnslig tonefall (som om jeg snakker språket dårlig) og et "så bra at dere nye landsmenn bidrar"-blikk.

-Oslo, svarer jeg.

Skuffelse i blikket. Prøver seg på nytt.

-Så du er født og oppvokst i Oslo, altså?

-Ja.

-Ja, jeg kunne for så vidt høre det, mumlet hun for seg selv, mens lette litt i papirene. På dette stadiet tenker hun vel at jeg er adoptert, siden jeg snakker språket mer eller mindre flytende. Ja, kj-lydene er sikkert ikke helt perfekte, men whatever.

Hun finner navnet mitt.

-Maria Kor.... Hun stopper, for så vanskelig er tydeligvis etternavnet mitt å uttale. Hun sitter i samme båt som de fleste som skal lese navnet mitt for første gang.

-Hvordan uttaler du navnet ditt?

-Kårkunsj

-Å ja! Hvor er det fra? Balkan-områdene?

-Tyrkia, svarer jeg. Jeg får et "så jeg hadde rett"-blikk, du er utlending.

Så var vi i mål, ingen flere spørsmål.

Noen ganger vurderer jeg å bare presentere meg som tyrkisk og tilfredsstille subjektet jeg står overfor én gang for alle, uten å måtte forklare meg. Nå skal det sies at jeg er så vant til det at jeg faktisk velger å ha denne samtalen på trass. Jeg skjønner jo hvor hun vil hen, men hvis hun vil vite det, så får hun bare spørre meg rett ut, ikke gå rundt grøten.

Som vaskeekte otlenning har jeg også problemer med til tider å forstå sunnmørs-dialekten. Det tok litt tid å forstå hva bestemor mente me "roder". What lissom? Forsto jo etterhvert at hun mente ruter, fordi hun dro frem et kart. Hi side. Igjen: What? Jeg pleier som oftest bare å smile pent og le litt. Funker som fy!

Smil :-)

Rotter på vinger

Det fikke jeg høre da jeg var Natteravn på fredag. Jeg fikk høre at Natteravner er rotter på vinger, skadedyr, altså. Jeg mener kanskje festbremser er bedre dekkende, men er rett og slett freshere å si det på den første måten.

Må hvertfall si at jeg synes det var ganske gøy å "ravne". Terskelen for at folk tar kontakt med deg er så lav. Plutselig er du litt "offentlig". Og litt søppelbøtte med tanke på all drittslengingenen folk kom med. Men de aller fleste var hyggelige! Det faktum at jeg noterte som en gal og hadde kamera med meg tror jeg gjorde at folk ble ekstra redde for oss, men kanskje litt nysgjerrige også. Jeg ligger tross alt langt under gjennomsnittsalderen til en Natteravn. Også er jeg mørk.

Liker forresten egentlig ganske godt at vilt fremmede snakker med meg, får litt Midtøsten-følelse da. Også er det en slags pakke du må åpne, frukt du må skrelle. Plukke av emballasjen, få av skallet for å se hva som skjuler seg under. Noen har du kanskje ingenting til felles med what so ever, andre føles det som om du har kjent siden du gikk i barnehagen. Snakker mer generelt om det å møte mennesker nå altså. Det er ikke alltid like vellykket.

Tok flyet hjem fra Oslo i dag tidlig, satte meg ved siden av en gutt på ca. 18 år. Prøvde å dra igang en samtale, men gud så vanskelig! Jeg stilte han litt spørsmål, men fikk liksom ikke noe tilbake. Også satt vi og overså hverandre resten av turen, slik seg hør og bør ifølge norsk skikk og bruk.

Anledningen for Oslo-turen var et møte (F.Y.I: Innlegget under med alle turene og returene til Oslo er IKKE fordi jeg trives dårlig i Volda. Stricktly business!). Var også med på et Palestina-workshop på lørdagen, hvor jeg endelig fikk muligheten til å være en slem soldat. Ok, det ble feil. Er virkelig ikke noe jeg har higet etter. Uansett. Trodde faktisk ikke jeg skulle klare å holde meg seriøs, men tro meg, får du makten i dine hender til å rakke ned på folk og behandle dem dårlig, så blir du ganske fort vant til det. Og jeg likte det. Noe som skremmer meg veldig. Synes dessuten jeg kledde uniformen veldig godt, så jeg ser for meg en lysende karriere i Forsvaret. Hvem vet?

Vil dele med dere et avsnitt som ble redigert ut av artikkelen om Natteravnene, var på studieoppdrag, research. Jeg synes det var det morsomste avsnittet, men man må lide for skjønnheten, var nok ikke det viktigste i artikkelen.

"Inne på den opplyste linje 2, er de iPod-lyttende, avis- og boklesende menneskene erstattet med pilsdrikkende, høylytte og festklare mennesker. En og annen mobiltelefon spiller de nyeste og hippeste låtene, og et par gutter synger livlig med. Livlig er det definitivt. Litt dempet belysning, noen bord mellom setene og skjenkebevilgning, så har Sporveien en lysende fremtid i utelivsbransjen. Det er i hvert fall helt tydelig at passasjerene ikke har fått med seg at det er ulovlig å drikke på offentlig sted."

Haha. Ler ingen andre av det, så gjør jeg det!

Fin uke til alle de tre som fortsatt leser bloggen :-) Tjo hei fra meg!

Derfor kaller jeg ham domannen

En mistenkelig likhet, uten føtter, hals og hender.

Domannen på ferde

FØR:

NÅ:

Nei, det er ikke en skrivefeil, jeg mener ikke lommemannen, jeg snakker om domannen. Han sniker rundt, nesten umerket, ser ganske så anonym ut, og tar sakte, men sikkert livet av den gode, gamle, filmstjerneaktige figuren jeg har så kjær. Det er trist, uholdbart, ja jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det forkastelig.

Jeg vil ha flosshatt og pensko tilbake! Nei til domannen, som ikke engang har føtter og hals!

Haust

Farger. Rødt, gult, grønt, brunt så langt øyet kan se. Knæsje farger, klæsjet på i klaser, ligger litt tilfeldig spredt fargevis, tett i tett oppover fjellryggen.

Løv. Ligger lett henslengt på bakken. Oppå det myke, fuktige grønne gulvteppet. Trærne blir litt etter litt forlatt. Når de aller minst ønsker det. De forblir nakne, tynne.

Fjellene speiler seg selvopptatt i vannet de er omringet av. Vannet er grønt. Brunt. Blåskjær. Dypt, grunnt. Fjelltoppene begynner så smått å bli kledd av et fjærlett teppe snø. Frost. Hvitt. Kaldt. De tunge skyene ligger som Tusenfryds mykeste sukkerspinn på toppen av fjellene. Halvveis på, halvveis svevende i løse lufta.

Eplene. Rødere enn ordentlig røde kirsebær utenpå, hvitere enn vårens første hvitveis inni.

Temperaturen er kaldere, friskere, lettere. Frosne hender, røde neser og ører. Varme drikker, varme pledd.

Du verden så fin høsten er!

Fredsarbeidsløshet

En fersk rapport skrevet av 21 bistandsorganisasjoner viser at Kvartetten har fullstendig mislykkes i å skape bedre levevilkår i Midtøsten. På fem av ti punkter har utviklingen gått fra vondt til verre. Spesielt Gaza og Vestbredden blir her trukket frem. Les artikkelen i Aftenpostens nettutgave.

God helg!

From Volda to Oslo and back

Oslo - Volda
Volda - Oslo
Oslo - Volda
Volda - Oslo
Oslo - Volda
Volda - Oslo
Oslo - Volda

Nei, dette er ikke et postmodernistisk dikt. Det er så mange ganger jeg har fløyet frem og tilbake siden jeg flyttet hit. Sier litt om mitt bidrag til klimautslippene i verden.

Kan forøvrig legge til følgende fra tidligere på året:

Tel Aviv - Praha
Praha - Oslo
Oslo - Amsterdam
Amsterdam - Oslo
Oslo - Praha
Praha - Tel Aviv
Tel Aviv - Praha
Praha - Oslo

Og snart:

Bergen - Sogndal
Sogndal - Volda
Volda - Oslo
Oslo - Volda

Tallet er altså 19.
19 flyturer hittill i år.
Blir muligens 3 til før året er omme. Kan til og med være at jeg har glemt noe her.

Uetisk, jeg?

Studentradioforviklingar

Da var andre sending i Volda Studentradio over. Kjapt, godt og gæli, onsdager kl. 20.00 på http://www.voldastudetradio.no/. På godt norsk kaller man programkonseptet for matprat. Passer meg ganske greit, egentlig. Jeg er selvutnevnt ekspert på kjøkkendingser. Sist uke var det en selvvannende urtepotten i fokus, denne uken stålsåpe. Lurer dere på hva det er får dere høre på sendingen!

Ikke så høyt oppe som jeg var sist uke adrenalinkickmessig. Studentradio er gøy, men det tar pokker så mye tid! Uerfarne som vi er brukte vi over 10 timer på å lage to innslag som varte i rundt fem minutter. Redigering er ikke lett, spesielt hvis alle i redaksjon (vi teller fire nå) er grønne som avokadoer (nam). Blir dårlig med lesing, men tyr nok til kjente skippertak når den tid og sorg kommer.

Under sending fikk vi dessuten vite at ett av inslagene var i gråsonen (eller egentlig ganske rødt, tror jeg) presseetisk sett. Jeg synes innslaget var hysterisk morsomt, det synes ikke teknikeren vår. Ja, ja, man lærer så lenge man lever. Tror uansett ikke at de seks som hører på oss aner hvem de vi har intervjuet er.

En uke til neste gang, dere får følge med da! Sendingen går i loop frem til 19.00 i morgen, så bare å gå inn og høre!

Flytt fra bosetningen, få halvannen million!

Fristende, sant?

Rundt en halv million jøder bor spredt på over 100 bosettinger på Vestbredden. Dette er i strid med Folkeretten, siden bosetningene er opprettet på okkupert territorie. Nå får hver familie som flytter øst for separasjonsbarrieren kompensasjon hvis de velger å forlate bosettingen. Over 1,5 millioner norske kroner.

Høres ut som et attraktivt tilbud, men tydeligvis ikke for den mest ekstreme gruppen bosettere. Nå er det"jungelens lover" som gjelder, og voldelige aksjoner mot palestinere har blitt trappet kraftig opp den siste tiden. Som om det er dem som tilbyr dem penger for å flytte.

Det viser vel nok en gang at staten ikke har kontroll på bosetterne. Og at Israel har tenkt å bruke muren som en fremtidig grense. Les mer i Aftenposten.

Så gjenstår det bare å se hvem som vinner valget av lederposisjonen i regjeringspartiet Kadima, etter Ehud Olmert. 17. september er dagen. Blir det den kvinnelige tidligere Mossadagenten eller den tidligere generalen? Les mer her.

Politiet har forresten anbefalt riksadvokaten i Israel om å tiltale avtroppende statsminister Ehud Olmert for korrupsjon, anklager han har hatt i over to år nå. Han kan bli tiltalt i flere saker, blant annet for bestikkelser av amerikanske forretningsfolk. Han benekter det selvfølgelig. Les mer her.

Aha-opplevelser

1) Det er fint å vite forskjell på høyre og venstre når man skal ta lappen. Ja. La meg bare sitere min kjære kjørelærer: "Dette kan bli et lite problem." Så da kan vi konstantere at jeg kommer til å slite litt. I og med at han har 32 års erfaring.

2) Dette er mer en ting jeg har undret på. Hvorfor heter det å kidnappe? Og hva betyr det sånn egentlig? Å nappe en kid? Det er bare et forferdelig rart ord. Kan alltids bruke bortføre istedet. Klinger ikke like bra, da.

3) Avokado kan spises til ALT. Nam.

4) Det er kjekt å ha et verdenskart på veggen så man kanskje kan lære seg hvor ting i verden ligger. Ouagadougou er Burkina Fasos hovedstad. Antananarivo er Madagaskars. Fine navn.

5) Trivial Pursuit er lurt å spille hvis man vil bli smartere. Jeg trenger å spille mye mer.

6) Hvorfor trenger filosofi å være så forvirrende og dypt? Eksempel. Skjønnhet. Beauty. La meg sitere min "gode venn" Immanuel Kant. "Det skjønne er noe vi opplever med det vi kan kalle et interesseløst velbehag." Eh?

7) Jeg kan ikke kommareglene. Drep ham, ikke vent til jeg kommer.

8) Jeg har gått tom for aha-opplevelser. De er akkurat som gullfiskhukommelsen min. De forsvinner like fort som jeg fant dem. Neste gang skal jeg skrive dem ned.

Gjødsel til besvær

Jeg sitter her litt sånn halvveis dopet, ør i hodet. Jeg kan forsikre dere om at jeg ikke har tatt noen narkotiske midler (Say no to drugs, som Whitney Houston så fint sa det for noen år siden). Det er rett og slett den søtkvalmende lukten av gjødsel som har forfulgt meg i snart en uke. Med åker som nærmeste nabo er det mye man må finne seg i. Blant annet at det lukter fjøs rundt en 24/7. Men det er greit.

Siden sist har jeg vært fasilitator for Fredskopset seminar med Petter fra KFUK-KFUM Global. Det høres kanskje fancypansy ut, var ikke mer spennende enn at vi la opplegget for seminaret og var konfransierer. Så har jeg gjort det også. Check!

Jeg har levert min første øvingsoppgave i journalistikk. Der skrev jeg om søndagsåpne butikker og den pågående "konflikten" mellom hagesentrene og byggevarekjedene. Byggevarekjedene mener det er urettferdig at for eksempel Plantasjen skal ha lov til å holde oppe på søndager og ikke dem, når de selger mer eller mindre de samme produktene. For dere som følger mye med i media - jeg begynnte faktisk å skrive på saken og intervjue kilder FØR det kom i media i slutten av sist uke/begynnelsen av denne. Bare så det er sagt! Så første oppgave innlevert - check!

Jeg ble plukket ut til å være med Norsk Journalistlags (NJ) studentgruppe i Volda til Hauststormen på Voss om to uker. Dette er en konferanse for de som er organisert i NJ her på Vestlandet. Tror jeg. Det kommer visst ordentlige journalister dit. Faktisk.

Jeg har fått meg jobb som renskriver av et bokmanus. Jeg får altså penger for å rette på forfatterens språk. Hva skal jeg si? Det er i grunn ganske digg å få betalt for å lese en bok!

Hadde forresten første time med fjernsyn i dag. Var fantastisk gøy. Synes det er så rart at jeg skal få studiepoeng for å leke med knapper, kameraer og annet morsomt utstyr som de har i tv-studioet her. Var veldig gøy, vi hadde faktisk vår første lekesending i dag! Fikk testet alt: Lese opp nyheter foran kamera, lyd, styre kamera, ha regi. 3,2,1 og værsågod i kamera 1!

Ellers følger jeg nøye med på hva goCY'erne i Palestina driver med. Ikke helt sunt for meg vet jeg, får skikkelig "hjemlengsel". Hvis man kan si det på den måten! Holder meg så langt unna Kirkens Nødhjelps hjemmesider så jeg ikke skal søke på ledsagerprogrammet de har i Palestina. Så også på Palestinakomiteens sider at de hadde ledig stilling i Nablus. Skal si det fristet som fy. Men det går jo ikke helt.

Har dessuten store planer om å være med på et studentradioprogram om ... gjett tre ganger (trommevirvel) ... matlaging! Men det har jeg ikke fått bekreftet enda.

Ikke no snikksnakk, bare hermetikktakk.

God helg fra solfylte Sunnmøre!

Jensen og Israel

Det er lenge siden jeg har talt (skrevet) Palestinas sak på bloggen, det er nå på høy tid å ta til motmæle for all galskapen som foregår både innenriks og utenriks.

Siv Jensen. Israels hovedstad er Tel Aviv og ikke Jerusalem, derfor bør Norges ambassade i Israel forbli i Tel Aviv. Hvorfor gidde å bruke tid og ressurser på å flytte den? Er det slik du som eventuell (jeg understreker eventuell) statsminister vil disponere skattepengene våre?

For det andre håper jeg det norske folk er oppegående nok til ikke å velge deg som statsminister. Les mer om Siv Jensens planer for Midtøsten i Aftenposten.

Jeg kan heller ikke si at det ligger en tåre i øyekroken når Hordaland KrF vraker konservative og ytterst Israels-vennlige Anita Apelthun Sæle, med tanke på at en av hennes fanesaker skulle være å drive pengeinnsamling for Israel. Som om de trenger penger. De har jo USA, som gir like mye i "bistand" til Israel, som de samlet gir til hele resten av verden.

Og fred? Sa noen fred? Jeg kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Israel bygger så det holder på Vestbredden. Ifølge Klassekampen og Peace Now, en profilert israelsk fredsorganisasjon, bygger og river Israel like mye. River palestinske hus og bygger israelske. På Vestbredden altså. Lyser ikke akkurat fred av "Midtøstens eneste demokratis" handlinger. Bare mellom mai og juli kunne jeg se at det var forandringer på gang, og ikke til det bedre. Rett utenfor min tidligere leilighet prøver bosettere å lage en ny utpost - brakker som er starten på bosetninger, på Jerusalem-Betlehem checkpointet var det bygget tak på båsene man må igjennom for å komme seg på den andre siden, og de enorme heisekranene var i full gang med å utvide den UFO-lignende Har Homa bosetningen, og mange andre rundt om på Vestbredden.

BTs Morten Strøksnes skrev ganske nylig en artikkel om unge Mohammed Omer, en prisbelønnet journalist fra Gaza, som ble torturert da han skulle reise tilbake til Gaza etter et utenlandsopphold. Omer er ikke alene, og er heldig som har fått historien sin på trykk verden rundt. Igjen, er det dette vi kaller Midtøstens eneste demokrati?

Et lite lysglimt i en doggete tilværelse må være at to båter fra den amerikanskbaserte solidaritetsgruppen Free Gaza endelig kom i havn i Gaza etter 30 timers reise fra Kypros (artikkel i Klassekampen). Det er første gang på 40 år at det har kommet båter inn i Gaza som ikke er forhåndsgodkjente av Israel, og bare det er en seier i seg selv - det viser, ifølge Hilde Reksjø, Palestinakomiteens stedlige representant i Palestina, at det ikke finnes noen grunn til at Israel skal kontrollere Gazas farvann.

Israel på sin side sier at avgjørelsen om ikke å gripe inn ble tatt på høyeste hold, mest fordi det ville bety dårlig PR på Israels bekostning, og fordi de visste hvem som var ombord. Dr. Jeff Halper, Israels kanskje mest fremtredende fredsaktivist, grunnlegger av ICAHD (Israeli Committee Against House Demolitions), og pådriver av kampanjen, ble derimot fengslet da han forsøkte å ta seg inn i Israel gjennom grenseovergangen Erez, siktet for å bryte loven som sier at en israelsk statsborger ikke kan ta seg inn på Gazastripen og Vestbredden. Les mer hos Maan News Agency.

Jeg er glad for at Gaza igjen får søkelyset på seg, for selv om det har vært stille rundt Gaza i det siste, så betyr ikke det at folk har det bra der. Det er fremdeles en pågående israelsk blokade på kyststripen, det er fremdeles kloakk i vannet, og det er fremdeles altfor lite varer som får krysset grensene. Her i Norge klager vi over dyre bensinpriser, i Gaza koster besinen på svartebørsen 36 kroner. Tre, seks. Og der kan de ikke skryte på seg en femsifret lønn én gang i måneden.

Det var alvorspraten for denne gang. Fortsettelse følger snart. Insha'allah!

Mellom bakkar og berg

Så var jeg på et nytt sted. Igjen. Nye mennesker, nye navn, nye steder å huske hvor ligger, ny skole, nye rutiner, nytt hjem.

På vei hit, i verdens minste og mest bråkete Widereøe fly, gikk det plutselig opp for meg hvor lite jeg egentlig har sett av Norge. Noreg. Melkesjokoladepapir Norge. En titt ut av vinduet rett før vi landet viste fjorder og langstrakte fjell dekket av mosedottlignende trær, bakkar og berg. Nå forstår jeg hvorfor turister gidder komme til Norge. Bergen er ikke så verst altså, men Sunnmøre er noe helt spesielt. Litt vilt og eksotisk for oss som kommer fra medaljens bakside, der grøntarealene må vike for stygge kjøpesentre og ting vi egentlig ikke trenger. Det er kanskje en grunn til at halve klassen er fra Østlandet?

Helt seriøst. Har ikke møtt så mange østlendinger utenfor Østlandet før. Har heller ikke gått i klasse med to andre som heter Maria, så mange blondiner, hvor 2/3 av klassen er jenter, hvor jeg faktisk føler meg gammel. For det gjør jeg. Her er det grønnskollinger som ikke enda har opplevd 20-årenes nedsatte forbrenning eller en real vinternatt før. Eller, hva vet vel jeg om det siste, har ikke snakket med en brøkdel av dem enda, selv om jeg virkelig prøver å være sosial og imøtekommende. Tvangssosialisering. Veldig nødvendig. Men kleint er det. Plutselig stopper samtalen opp, man leter etter ord, kommer med en sedvanlig nødfrase som at det er fint vær ute i dag og ser til helvete å komme seg vekk før man driter seg ut enda mer. Navnet har man glemt for lengst, skifter de klær så kjenner du dem ikke igjen. Er sikker på at jeg har hilst på mer enn to to ganger. Men det er vel kanskje sånn for alle?

Prestasjonsangst. Viktig stikkord. Altfor mange smarte folk. Altfor mange folk med altfor mye erfaring, altfor mye konkurranseinstinkt og altfor mange mennesker med eksponeringsbehov. Også må man finne seg selv oppi alt og alle, finne plassen sin. Det blir spennende. Det er alltid spennende. Tror jeg sier spennende over 200 ganger om dagen. Studiumet blir spennende, det blir spennende å bli kjent med de man bor sammen med, spennende med nye mennesker, spennende meg her og spennende meg der. Tror lett spennende kan byttes ut med skummelt. For det er det virkelig. Det forventes noe av deg. Du er i det gode selskap. Og skal bringe det gode ryktet videre. Pust inn, pust ut, senk skuldrene, lukk øynene. Det ordner seg.

Og ellers er går det bra å sove i sovepose på universets hardeste sovesofa. De høystimulerende institusjonsgardinene er byttet ut med mindre psykedeliske farger, mine 15 kg klær er velplassert i klesrommet. Ja, jeg sa faktisk klesrom. Mitt eget walk in closet. På Myrane studentheim. Jessica Simpson og garderoben hennes kan bare gå og legge seg. Min er mye bedre. Jeg deler bad med en annen jente, leilighet med tre andre jenter, felles stue og felles kjøkken i andre etasjen av et rødt hus. Vi har en ripsbusk utenfor på plenen, og på tirsdag ble jeg vekket av solskinn, gressklipperduring og lukten av nyklippet, fuktig gress. Det lukter egentlig ikke så verst. Skolen er rett nedi bakken, Rimi er nærmeste nabo og har oppe til 23 på hverdager. Volda er faktisk akkurat så lite at jeg tror jeg har nogenlunde oversikt over hvor ting ligger. Sier mer om Volda enn meg.

Så jeg tror jeg skal klare meg her. Midt i ingenmannsland, der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Welcome to Israel. Have a nice stay.

Ja. Hva kan man si? Da var det også over. Jeg kom meg inn og ut, uten å bli stemplet som terrorist, faktisk ganske rimelig smertefritt. 

Så latterlig enkelt har det aldri vært å komme seg inn i Palestina. Som gruppeleder fikk jeg selvfølgelig alle rutinespørsmålene: What is the purpose of your visit? Where are you going? Where are you staying? How long are you staying? Forberedt. Korte, effektive svar, ingen betenkningstid. Hun gadd ikke engang sjekke om jeg hadde suspekte visum i passet mitt, spørre hva min far, bestefar og oldefar heter, hun slo ganske enkelt opp på side 5 (av en eller annen grunn. Jeg ville begynt på side 1), jeg hørte at det ble stemplet to ganger og stod molefunken igjen med passet i hånden min, ute av helveteskøen, klar for Palestina og lettere sjokkskadet.

Jeg hadde på forhånd forberedt gruppen på det verste, sovet dårlig et par dager i forveien, gruet meg på flyet, i køen, og hele 60 sekunder skulle det ta, og jeg hadde et 3 måneders visum i passet mitt. Må innrømme at det der og da var fristende å forlenge reisen med 2,5 måneder til. Men er man leder, så er man leder.

Reisen gikk fint. Det var godt å se venner og kjente igjen, og se deres reaksjon på at jeg hadde kommet tilbake. Mer eller mindre uanmeldt. Forfengelig som jeg ble der nede dro jeg på et Beauty Center (ja, jeg gjorde faktisk det), og da hun som jobber der så meg igjen utbrøt hun "men Maria, jeg trodde du skulle komme igjen om to og et halvt år, ikke to og en halv måned!". Litt sånn var det. Jeg hadde sagt til de fleste at det var "på gjensyn" og ikke "farvell" da jeg dro sist gang, og jeg fikk rett. Til og med butikkmannen på hjørnet ble glad for å se meg. Og det er en fantastisk god følelse, en følelse av å ikke bare ha vært der, vært en liten piksel i mylderet, men at man faktisk har utgjort en ørliten forskjell, at man har blitt savnet. Litt.

Og da jeg skulle reise tilbake var det faktisk helt ok. Ikke bare det at jeg var utmattet etter 10 dager med ansvar, at jeg så frem imot å bare tenke på meg selv (EGO) og få sovet noen ekstra timer, men også fordi det gikk opp for meg at jeg kan komme tilbake dit og bli tatt godt i mot. Jeg kan komme tilbake igjen og igjen og igjen og igjen, og det vil fortsatt være noen som setter pris på at jeg kommer for å hilse på.

Da vi skulle dra slapp jeg å få bagasjen min gjennomsøkt i en time, jeg slapp å bli med to plasthanskekledde jenter på bakrommet og jeg slapp å gå eskortert gjennom security fordi flyet mitt skulle lette snart (noe som egentlig var ganske behagelig, skal ikke lyve). Det gikk lekende lett. Mannen i flyskranken var til og med en ganske knakandes god kar. Eller, hva vet vel jeg, han så ihvertfall ikke stygt på meg.

Så nå er jeg egentlig ganske glad og lettet. Jeg er glad for at turen gikk bra, at vi alle kom oss hele igjennom, uten fysiske skader og med mer i bagasjen enn da vi dro. Da snakker jeg selvfølgelig ikke bare om inntrykk, men om alle souvenirene jeg endelig fikk dratt med meg hjem. Til min store overraskelse fikk jeg ikke "hva skal du med denne da, Maria", av mamma, men heller "så fint at dere støtter økonomien deres litt". Endelig en som har skjønt hva det handler om :-)

Så nå er det bare å spare penger til neste tur. Snart forhåpentligvis.

Noen som har lyst på en guidet tur?

Og så var vi tilbake igjen

Helt plutselig befinner man seg på norsk jord igjen, forvirret over at 10 dager kan gå så fort, og at det bare er en flyreise som skiller oss fra en helt annen virkelighet.

Jeg føler meg rett og slett ganske tom. Sliten. Det har vært et hardkjør, vi har fylt dagene til det ytterst maksimale, det har vært mye inntrykk, lite søvn og kanskje en overdose sosialisering for de fleste av oss. Det var godt å komme hjem, legge seg dødsliten i sengen og ikke måtte våkne opp til noe viktig neste dag. Og dagen etter. Samtidig som man lengter tilbake, vil oppleve nye ting, møte nye, spennende mennesker.

Jeg tror det lett kommer til å ta et par uker før jeg får fordøyd alt som har skjedd. Jeg har vært på de samme stedene tidligere, møtt de samme menneskene, hørt tilsvarende historier og vært oppi lignende episoder. Likevel er det forskjellig hver gang. Heldigvis. Historiene slutter ikke å påvirke deg, det du ser slutter ikke å sjokkere deg og menneskene slutter ikke å finne en plass i hjertet ditt.

Vi har fått et innblikk i konflikten, på godt og vondt. Vi har fått en større forståelse for hva som skjer i områdene, hvorfor det er vanskelig å finne en fredsløsning og vi har sett hverdagslivet. Med egne øyne. Vi har ikke lest det i en bok, i avisen eller sett det på TV, fått analysert situasjonen av andre. Vi har vært der selv. Det utgjør virkelig et hav av forskjell.

Også kommer man tilbake til sin virkelighet igjen og føler seg hjelpesløs, lurer på hvorfor det er slik at man ikke kan redde verden på en gang, hvorfor forandringer ikke kan skje over natten. 

Man begynner derfor i en ende, som å skrive litt på bloggen her, begynner med dråpene i havet, og håper, intenst, på at en forandring vil finne sted snart.

Reisefeberpjatt

Jeg kan nå meddele at jeg straks er ferdig med min siste vakt i butikken. Kan ikke beskrive den følelsen jeg sitter med akkurat nå. En blanding av en intens stressfølelse og reisefeber, trøtthet. Tanken på at 8 år med butikkjobb er ferdig om 3 timer surrer uavbrutt i hodet, samtidig med en uforbeholden latskap fordi det nesten ikke er kunder innom. Fysisk ineffektiv til hundre, med en hjerne som er helt på andre siden av skalaen. Det er så rart når du teller ned og gleder deg til noe. Når dagen endelig er der kan du ikke tro hvor fort det egentlig har gått. Pussig.

I går fikk jeg svar på studiesøknaden min, og resultatet var som forventet. Jeg hadde store planer om å bo i Oslo da jeg kom hjem fra Palestina, men ombestemte meg rett før omprioriteringsfristen gikk ut, og satte Volda som førstepri istedet. Hvorfor? Fordi Volda har bedre rykte på fjernsynsutdanning og fordi et mindre og tettere miljø passer meg bedre. Vær, vind og avstander får man rett og slett bare leve med. Klarer to år til med drittvær, kan tross alt ikke bli så mye verre en Bergensværet!

Jeg har helgardert meg med nye, røde støvler og Gore-Tex jakke. Fjellskoene mine ligger et sted mellom Norge og Palestina, noe det har gjort siden jeg dro derfra for snart tre måneder siden. Sammen med alle de andre varme klærne mine. En suspekt metallboks gjorde at det israelske postvesenet sendte hele pakken tilbake YMCA, og jeg blir overrasket om jeg får den før jeg flytter til Volda. Men så lenge den faktisk kommer frem skal jeg ikke klage.

I tillegg til å ha brukt store deler av "ferien" min på å stå i butikk på ugunstige tider og telle ned til Palestina-turen, har jeg oppdaget at det eneste interessante som går på TV for tiden og på de tidspunkt jeg oppholder meg hjemme, er dokumentarer. Jeg har kommet til det punkt at jeg helt seriøst synes dårlig TV og reprisedrit som Holms, Karl & Co og Hotel Cæsar, samt en rekke realityserier, bør forbys. Sier en rehabilitert TV-slave.

Dokumentarer derimot bør definitivt få mer sendetid. Rett og slett fordi det er fryktelig interessant. Jeg skal herved gjøre den nye startsiden på maskinen min til Nrks samleside for kommende dokumentarer (Nrk dokumentarer). Kanskje. Den havner hvertfall i favorittene! Jeg vet hva du tenker nå, og la meg bare bekrefte det en gang for alle - jeg er nerd og stolt av det!

Ville hvertfall tipse om en bra, prisbelønt dokumentar som går på Nrk2 22. juli kl. 20.10, Kvinner i uniform (To see if I'm smiling), hvor vi møter flere israelske kvinner som snakker om sin tid i militæret, hva de opplevde i løpet av militærtjenesten og ettervirkningene av det. Er vel verdt å få med seg!

Ellers har høydepunktene i det siste vært t-baneturene til og fra jobb. Jeg har konstant sittet med nesa i bøker og vært helt i min egen verden. Turene til og fra har aldri gått så fort. Og det er rart med det, uansett hvor sliten du er etter jobb klarer du likevel å lese noen sider. Er akkurat ferdig med en bok som heter Mur. Den er litt pjattete og har helt merkelige, klisjéaktige skildringer, den er også ganske utdatert til tross for at den kom ut i 2005, men er fin på bakgrunnsinfo om muren i Palestina og historie generelt. Det er gøy å lese om mennesker man har møtt tidligere og om plasser man har vært. Det gjør at man får en slags eierfølelse når man leser, leser det på en helt annen måte.

Nå skal jeg avslutte her og fortsette på min andre nye interesse, nemlig å lese Aftenpostens kronikker, kommentarer og ledere. Har man ikke noe å gjøre på jobb må man jo utnytte tiden så godt som mulig!

Vi har i forbindelse med Palestina-turen opprettet en blogg, jfj08.blogspot.com. Kan være fin å få med seg på en trist regnværsdag. Eller solskinnsdag. Kan i det store og hele være fin å få med seg uansett vær! Følg med :-)

God tur til meg!

Drøm eller virkelighet?

Det er nå over en måned siden jeg har skrevet på bloggen, og jeg har i dag funnet ut at jeg skal våkne opp av dvalen og bli litt flinkere til å skrive om hva som skjer og ikke skjer i livet mitt.

Det som skjer i livet mitt nå er at jeg atter en gang er en selverklært arbeidsnarkoman. Jeg gjør egentlig ikke noe annet enn å jobbe på Kitch'n, jeg drømmer om oppakking og prising av varer og snakker kun om kunder. Og Palestina, selvfølgelig. Jeg beklager på det yttereste til mine nærmeste som må holde ut dette i 1,5 måned til.

For etter 1,5 måned skal jeg tilbake til Palestina. JEG SKAL TILBAKE TIL PALESTINA! Har ikke gått helt opp for meg enda, men gleder meg noe helt ubeskrivelig til å reise tilbake. Det er igjen i jobbsammenheng (høres så viktig ut, ja), skal være reiseleder for årets Journey for Justice deltakere fra KFUK-KFUM Global. Det blir hektisk (blir bare 10 dager), men veldig lærerikt og det betyr at jeg får reist tilbake til steder jeg har vært før og at jeg får møte kjente og kjære igjen. Sa jeg at jeg gledet meg?

Tror det faktum at jeg fikk lov til å reise tilbake igjen såpass raskt reddet meg litt fra en litt småvanskelig overgangsperiode.

For hverdagen. Den kjedelige, sedvanlige hverdagen. Den slår deg så plutselig og hardt i anskiktet. Som når du våkner opp av en god drøm, en drøm du ikke egentlig vil våkne opp av. Litt sånn er det når man lander. Veldig bevisst. Veldig plutselig. Man må nesten klype seg litt i armen. Lenge trodde jeg at jeg bare hadde drømt en spennende drøm jeg omsider våknet opp av. For det kunne vel ikke være sant at jeg hadde opplevd alt det jeg hadde opplevd? Føltes nesten for godt til å være sant.

Det var faktisk på en t-banetur etter en hektisk jobbkveld at jeg plutselig forstod at nei, jeg er hjemme, er ikke noe vits i å sutre over at man ikke er et annet sted. Livet blir jo hva man gjør det til. Tankene hjalp vel egentlig ikke så mye, for sutring er det alltid rom for, men det er bare noe ved det å forstå at man er der man er og må gjøre det beste ut av situasjonen.

Mye tid ble tilbragt på Planet Maria, en planet jeg egentlig veldig ofte befinner meg på sånn generelt, men må ærlig innrømme at jeg sjekket billetter tilbake allerede en uke etter at jeg kom tilbake. For jeg ville tilbake. Jeg ville veldig intenst tilbake til der livet mitt var. Her var det jo ingenting. Jo, familie og venner var her, men de var opptatte i sitt eget livsmønster der jeg følte at det ikke var rom for meg. Eksamener, jobb, kjærester. Ikke plass. Og jeg kom tilbake til Oslo, der jeg tross alt ikke har bodd på nesten fire år.

Så det var litt tungt å finne plassen sin igjen. Det har jeg egentlig ikke gjort helt enda, tror jeg. Men det kommer vel. Tålmodighet må til. Noe jeg egentlig ikke har.

Dessuten vet jeg fortsatt ikke helt hva jeg vil og hvor jeg skal. Følge hjertet eller hjernen? Følger jeg hjertet forsvinner jeg nok en gang fra Norge, følger jeg fornuften blir jeg værende, studerer litt til, surrer litt rundt meg selv. For man har så mange muligheter. Altfor mange muligheter. Så man drukner litt, forsvinner i mengden, velger feil eller riktig, og vet det ikke før det har gått litt for lang tid.

Så jeg står foreløpig på stedet hvil. Venter på at mulighetene skal falle i fanget på meg.

I mellomtiden har jeg forresten tatt trafikalt grunnkurs og begynt å øvelseskjøre, så jeg anbefaler alle som befinner seg i Oslo-områdene om å ferdes ekstra varsomt i trafikken, for det er helt seriøst veldig farlig der ute nå. Var også en uke i Amsterdam (en helt fantastisk by) med noen venner fra Palestina. Jeg er med i KFUK-KFUMs Midtøstenkomité og er med i en styringsgruppe for kampanjearbeid på KMs vegne. Så jeg sitter ikke helt på latsiden, det må jeg legge til.

Jeg må bare sitere Sunniva som virkelig traff spikeren på hodet da hun skulle beskrive hvordan hun trodde det var å befinne seg i Palestina:

"Det høres ut som en blanding av fantastisk, skummelt, trist, provoserende og livsbejaende å befinne seg i Palestina nå til dags..."

Akkurat sånn var det. Takk Sunniva!

Med hjertet i Palestina

Da var jeg hjemme igjen. Tror jeg. Vet ikke. Er forvirret.

Jeg slipper å reise rundt med passet, det nærmeste man kommer soldater her er Securitas-vaktene på T-bane stasjonene, og jeg trenger ikke kaste dopapiret i søppelkassen ved siden av do lenger. Selv om jeg til stadighet forvirret leter etter søppelkassen som ikke er der. Jeg kan gå med iPod i ørene uten å bli sett på som et romvesen. Jeg får til og med lov til å gå nesten naken rundt. Hvis jeg vil.

Så jeg tror jeg er hjemme.

Jeg tror jeg er hjemme fordi jeg til stadighet ser mekaniske mennesker gjøre sine rutiner. Alvorlige roboter. Jeg trenger ikke lenger møte blikket til folk, og det går sport i å overse. Jeg sitter ved siden av personer jeg har gått på ungdomsskole med, og vi later som vi er fremmede. Stirrer ut i ingenting istedet. Mye bedre. For hvem vil vel anstrenge kjevemuskulaturen? I hvertfall ikke jeg.

Jeg prøver. Visst prøver jeg. Å være som dem. Å være som oss. Nordmenn? Gå med iPod i ørene overalt, mens jeg leser. I ørene har jeg sanger som minner meg om Palestina, og leser jeg, leser jeg artikler om Palestina.

Jeg er i Norge. Definitivt. Men bare fysisk. For mitt hjerte, det ble værende i Palestina. Jeg tror det ble stoppet på checkpointet, fikk beskjed om at det ikke kunne gå igjennom. Og da bare ble det værende.

Kanskje like greit.

Men det kommer vel tilbake. Vet ikke når, men det kommer.

Vakum og fornektelse

Jeg lever litt i et merkelig vakum for tiden. Jeg nekter å akseptere det faktum at jeg skal hjem om fire dager, og oppfører meg ikke som om jeg skal reise. Jeg har masse jeg må ordne, men utsetter det.

Har tenkt på å skrive blogg i halvannen uke nå, men det har virkelig gått slag i slag. Jeg hadde siste workshop med barna sist torsdag og fikk et tonn med gaver fra dem. En av ungene på skolen klarte dessuten å slette ca. 150 bilder på minnekortet mitt. Trist.

Samme dag fikk jeg vite at jeg hadde en skorpion i sekken min da jeg var på besøk hos venninnen min uken før, uten at jeg visste det. Udramatisk for meg, dramatisk for min venninnes søster som fant den da hun tok et bad. De vurderte å ikke fortelle meg det, men nå vet jeg å ta noen forhåndsregler, hvertfall. Ikke lurt å sette sekken på bakken, halvåpen. For da kan farlige ting som skorpioner krype inn. Dum som jeg er hadde jeg vel ikke skjønt at det var en skorpion om jeg hadde sett den. Så godt den bestemte seg for å kravle ut.

Var på en forlovelse i forgårs, var som vanlig veldig gøy, masse bra arabisk musikk og mennesker som vet å bevege kroppen. Klarte underverket å komme to timer for sent. TO TIMER, ja. Skjønner ikke hvordan jeg klarte det, er ikke helt min stil, men undrer på om jeg har blitt bitt av tidsbasillen her. Ting går litt tregere da. På en måte.

Var masse jeg skulle fortelle, men kan ikke beskrive meg selv som annet enn relativt hjernedød, så det får komme når jeg kommer på det igjen. Når enn det skjer.

Men så vet dere at jeg lever. Om enn i et vakum og i fornektelse.

En vanlig, uvanlig helg

Det har igjen vært en vanlig, uvanlig helg. Gjett hvor jeg tilbragte den? Kanskje ikke så vanskelig å gjette, siden jeg avslørte det i sist blogg, men ja, det ble Ramallah. Igjen. Jeg liker Ramallah. Ikke pga Ramallah, men pga familien jeg bor hos der. Det er en fin familie, jeg har aldri sett en så sammensveiset gjeng noen gang. Hele storfamilien bor i et kjempestort hus, og alle familiene er inne hos hverandre hele tiden. Synes det er veldig søtt når fireåringen som bor oppe plutselig tasser ned trappene alene fordi han ville se tanten sin. Eller svigerinnen og moren sitter i sofaen og sladrer og ser på tyrkisk såpe dubbet til arabisk. Ubetalelig.

Som vanlig går mye av helgen hos dem i spising. De skal ikke høre noe om at man er mett, at man ikke orker juice, heller vil ha vann, fordi det er bedre for tennene. Kaffe? Te? Begge deler? Spis godteri, da, du tok jo bare én. Men for svarte svingende, jeg prøver å bli sunn. Sunn? Hva er det? Ja, hva er vel det. Også spiser jeg, da. Spiser til jeg holder på å sprekke. Spiser shawarma til frokost, kylling til lunsj, fisk til middag. Spiser is, sjokolade, nøtter. Drikker juice, kaffe, te, melk og milkshake. Alt de tilbyr må jeg smake på. Så det er kanskje bra jeg ikke bor der permanent? Usikker på om jeg ville hatt plass i flysetet da, ja. Men det er fint. Visst er det fint. Det er faktisk helt topp.

Dagene er alltid fryktelig innholdsrike på den kanten. Trøtt og sliten etter en lang uke er det eneste jeg ønsker å gjøre lørdag kveld å legge meg grytidlig og sove hele neste dag. Kan ikke huske når jeg sist fikk sovet ut. Lurer på om det egentlig er sunt. Men det er verdt å ta risikoen, synes nå jeg. Slappe av kan jeg gjøre når jeg kommer hjem. På en måte.

Jeg kom på lørdag kveld, det tok som vanlig tid før servicen, den gule minibussen, lokaltransporten som man tar for å komme seg til Ramallah, ble fylt opp. Jeg ventet i nesten en time. Er det rart man aldri kan være presis, eller? Jeg klarte på en eller annen merkelig måte å finne veien til farens butikk da jeg omsider kom meg til Ramallah, for så å finne veien til restauranten vi hadde avtalt å møtes. Jeg skal ikke lyve, jeg gikk først i motsatt retning, før jeg skjønte at nei, dette må være galt. Samme skjedde i dag tidlig, da jeg for første gang skulle finne busstasjonen alene. Men hysj, ikke si det til noen.

Etter å ha sittet litt og snakket, dro vi først hjem, la tingene fra oss før vi skulle tilbake til byen "for å spise is". Ja, jeg bruker anførselstegn, for det var langt ifra det vi skulle gjøre. Strenge instruksjoner, masse hysj, hysj. For vi skulle på fest. FEST. Fest. Fest, der man drikker, røyker, har musikken på full guffe, danser, har diskolys, strobe lys, der gutter og jenter møtes. HARAM.

Jeg ville være alle andre steder enn på fest. Dunk, dunk = hodepine. Jeg ville jo sove, for pokker. Satte meg foran tv'en med moren, vi satt og så på Nigella lage mat på matkanalen, mens vi diskuterte mat. Et helt topp tema, kan få hvem som helst til å snakke. Før Fetter Petter (han heter ikke Petter, men Peter, følte bare for å si det) hentet oss i sin utrolig kule (eh?), hvite Jeep Wrangler, med europeisk trance på høyeste volum (ja, nettopp, hodepine). Det er trangt i en sånn bil, spesielt hvis man er fem. Vi ankom stedet, de danset, de sang. Jeg danset litt også, men bare fordi jeg ble tvunget opp. Vi ble i en time, rånet litt rundt i Ramallah by night og dro hjem igjen. Stinkende av røyk. Skjønner ikke at de ikke skjønner at foreldre faktisk vet at 2+2=4. Men jeg blander meg ikke inn. På tide å sove? Nei, langt derifra!

Vi snakker mat. Mat, igjen. Middag, klokken 23.30. Hvorfor ikke? Og hele familien samles rundt middagsbordet. De teller 7, to jenter, tre gutter, mor og far. Og meg. De snakker om dagen sin, hva de har gjort, planen for i morgen, hva som finnes, hva som ikke finnes. Og så er det på tiden å sove. Stappmette. Hamdulillah.

Klokken har såvidt slått 8 slag og mor vekker oss. Dere har en halvtime på dere, nåde dere om dere går et minutt over tiden! Og vi er klare til å dra 1,5 time etterpå. Dum er hun ikke, selvfølgelig visste hun det. Palmesøndag denne gangen var mye mer innholdsrik enn den forrige. Flettede kurver ble fylt med blomster, alle (utenom meg) var stivpyntede, det er tross alt Sunday's best, ikke trang jeans, blå og orange t-skjorte med Hello Kitty-trykk og knæsj røde sko med en gullkrone på. Ja, jeg gikk faktisk i det. Utilgivelig.

Mange av de yngste barna var kledd som engler, hadde hvite dresser, vinger og hvit krone med myke fjær og paljetter på som dekorasjon. Hvorfor? Det kan ingen svare meg på, men søte, det var de definitivt. Så søte at de er til å spise opp. Speiderne trommet litt, blåste litt, gikk et par ganger rundt kvartalet, folk tok bilder, filmet litt i heten, for det er fortsatt varmt. Veldig varmt. Og så skulle alle dra, samtidig. Og da blir det litt mashakil (problemer). Men man klarer seg. Alltid.

Hovekvarteret for familien er familiens elektroforretning i hjertet av Ramallah sentrum. De har KitchenAid der. Det første jeg sa da jeg entret forretningen for første gang var "hyyyl, dere har KitchenAid". Så nerd er jeg. KitchenAid er en kjøkkenmaskin, for de som ikke er helt inne i sakene. Og Braun. De har stavmiksere, foodprosessorer, alt hva hjertet kan ønske. Det jeg skulle si var hvertfall at vi alltid er innom minst fem ganger dagen. Jeg kunne godt jobbet der. Gratis til og med. Eller kanskje ikke.

Etter en kjapp visitt dro vi til besteforeldrenes hus for et glass med jordbær Fanta som jeg er helt sikker på er 90% fargestoffer og sukker, 9% E-stoffer og 1% vann. Sånn ca. Litt sjokolade. Litt obligatorisk fotografering. Også klarte vi å lure oss unna. Vi holdt på å bli tvunget til å drikke en kopp kaffe, men var frekke nok til å smyge oss rolig og nonchalant unna.

Vi dro på...hold dere fast...Expo Home 2008, en utstillingsmesse med ting for hjemmet, fordi søsteren jobbet der. Kjøkkenting. Pynteting. Møbler. JAAA! På rett plass til rett tid. O glede. Kunne ikke tro at jeg var i Ramallah, Palestina. Alt likt som hjemme, identisk, man blir prakket på et tonn med flyers, sukkertøy, kulepenner. Man blir husjet inn til å prøve masse forskjellige ting, som datastyrt massasjestol og sunn pommes frittes (smaker som vanlig, men kun én skje olje, jeg gjentar, kun én skje olje!). Og konkurranser. Reklamer på store flatskjermer, et varehus i tre etasjer som er forvandlet til funky, moderne stuer, salgsboder og utstillinger.

Hjem igjen. Døren til den rette leiligheten er stengt, så vi chiller litt hos onkel og tante, foran den store tv'en der det enten ruller filmer over skjermen eller det spilles musikk fra en av de 300 kanalene man har å velge mellom. Litt kjedelig, frem til onkel spør om jeg liker å bruke hjernen. Eh, ja, pleier jo det, da. Og han finner frem Master Mind. Jeg liker å bruke hjernen, men i disse dager er den ukapabel til å gjøre real hjernetrim. Og jeg følte meg dum. Å herregud, jeg følte meg stupide (med fransk uttale), så dum at jeg på et visst punkt følte meg tvunget til å forklare onkel at jeg faktisk ikke er så dum som det kanskje kan virke som. Men jeg klarer ikke gjøre vanskelige beregninger uten kalkulator, sorry mac. Det er bare å innse at mine glansdager som ja, ikke så dum, er over, de er passé (igjen fransk uttale), de er historie (histoire om dere vil, igjen fransk uttale).

Utmattet etter å ha blitt grillet (ble ganske rød etterhver, rødere enn jeg pleier), fikk jeg slappe litt av i massasjestolen deres. Kan ikke si jeg slappet så mye av, for det er det rareste jeg har vært borti. Og flau ble jeg også. Hele kroppen rister jo, umulig å holde en samtale når man sitter der.

Midt i en dirrende diskusjon om hvilket land som er det dyreste og rikeste i verden (trodde Norge lå ganske høyt oppe på begge deler, men fikk høre at jeg tok feil), kom mor og hentet oss. Lunsj. Igjen, jeg kaller det middag. Vi spiste fritert kylling fylt med ost og hvitløk, salat, mer kylling, brød med omelett oppå. Sånne ting. Så måtte vi spise is etterpå og se på tv. Jeg både liker og misliker dubbede serier. Fantaserer alltid om hvordan stemmene deres egentlig er, at den som dubber kanskje er en stygg, gammel dame, mens hun vi ser på tv er en modell. Slike ting. Også er det jo drama, hele tiden. Hele tiden. Kjærlighet, intriger, onde stemødre. Det er viktig å følge med på tv, Gud bevares!

Tilbake i butikken, shopping, milkshake med nøtter, tilbake til butikken, hjem, film, godteri, lære meg stygge ord på arabisk som arabisklæreren ikke vil lære meg og jeg ikke tør spørre om, mer godteri, hilse på skilpaddene (som har fått norske navn: "Liten", "Dum", "Vanlig" (ganske enkelt ukomplisert) og snart "Maria". Den siste ble funnet i går, faren syntes den skulle kalles opp etter meg. Takk for den, far). Trøtt. Ekstremt trøtt, opp tidlig i morgen, en time hjem for så å gå på jobb. Men klokken er jo bare halv tolv, mor tilbereder middag! Og middag blir det klokken 00.15.

Og sånn forsvant helgen på et blunk.

Som sagt, en vanlig, uvanlig helg.

This week in Palestine

Nok en gang er vi stengt inne. Jeg inngår vel strengt tatt ikke i den "vi'en", men grenseovergangene til Vestbredden og Gaza blir stengt i minst en uke nå pga Pessach, hvilket betyr at mens jødene feirer sin påskehøytid, må de palestinske arbeiderne som jobber på den andre siden av checkpointet ta fri. Ufrivillig.

Jeg var som vanlig hos arabisklæreren min i går. Må si det er helt surrealistisk å sitte på kjøkkenet hennes og diskutere politikk, mens man kan høre gjentagende skudd i bakgrunnen. Nesten litt klisjé. Det verste med hele situasjonen er at man slutter å reagere, fordi man har blitt så vant til lydene, så vant til at slike ting skjer daglig. Hvor grusomt er ikke det?

Jeg dristet meg over på andre siden på torsdag og besøkte korsfarerbyen Akka, Akko, Acre, Ptolemais, kall den hva dere vil. Der var det utrolig fint. Museene og Citadellet og slikt var ikke så mye å skryte av, men utsikten, lyden av bølgene som slår mot de veldig gamle bymurene, fyrtårnet, partybåten, nydelig. Hva skal man si? Man trenger ikke være noe annet sted, i grunn.

Gamlebyen er på UNESCO's liste over verdens kultur- og naturarv, med sin fulle rett. Ifølge Lonely Planet bør man vente med å se Akka, fordi alle andre byer i Israel kommer i skyggen av den. Gamlebyen er hovedsakelig palestinsk/muslimsk, og på hvert eneste gatehjørne i de smale, labyrintaktige kvartalene, finner man grønne skilt med hvit, arabisk, skrift på, for å huske på at Gud er stor, at man skal stole på Gud, huske på Profeten, slike ting. Ganske morsomt og fascinerende. Vi gikk tilfeldigvis forbi en gatefest, folk stod og danset ute med musikk på full guffe, klappet, sang, smilende, lykkelige. Det er også ganske stilig. Ikke noe man kan få øye på i Norge, det er 120% sikkert.

Jeg kjørte også tog for første gang på ekstremt lenge og for første gang i Israel. Det var flott å kjøre langs kysten, se Middelhavet og mange ukjente byer man bare har sett på kartet. Jeg liker tog. Tog er en kurrant reiseform. Jeg bare sier det.

Jeg hadde heimkunnskap med barna igjen i går. Vi bakte muffins med sjokoladebiter og lagde kiwi og jordbær-smoothies. Suksess. Pga en stor eksamen dagen etter var omtrent halvparten av barna borte, noe som passet meg helt perfekt. Det er uten tvil den beste dagen vi har hatt så langt. Alle fulgte med, var rolige, hjalp til å rydde, var søte, som barn skal være. Jeg holdt nok en gang på å gjøre meg selv til latter, ved å ta saltboksen istedet for sukkerboksen. De er jo identisk like, hva tar de meg for? Sukker er hvitt, salt er hvitt, ok, det smaker ikke helt likt, sukker er gjerne grovere enn salt, men synsk er jeg ikke! Fint jeg har en annes tenkende hjerne ved min side!

Så det ble søte muffins, ja. Noen av dem spurte hvorfor jeg måtte dra. De synes jeg skulle bli, slik at vi kunne fortsette kurset. Ifølge lærerne har både 8, 9 og 10ende klasse spurt om å få et tilsvarende kurs, så jeg krysser fingrene for at de setter det opp på timeplanen deres til høsten.

Og ellers husker jeg ikke helt hva jeg har brukt uken på, bare at den har gått helt sinnsykt, ekstrem fort, som vanlig. Besøkte en venninne i går, hun ga meg en håndbrodert, tradisjonell palestinsk vest, slik at jeg ikke skulle glemme henne. Visste ikke hva jeg skulle si. Det er en helt fantastisk fin gave å få, med tanke på hvor mye tid det egentlig tar å brodere. Og bare det at hun tenkte på meg.

Jeg pleier å spise lunsj hos henne og familien hver fredag. Andre påskedag skal den nest eldste forlove seg, og da blir det kjempeparty ikke langt unna der de bor. Og der jeg bor. Har ikke helt bestemt meg for om jeg skal ta den helt ut, kjøpe meg sånn kjempefin kjole jeg ikke kommer til å bruke hjemme, ha en unnskyldning til å pynte meg. Eller bare være en boms som jeg vanligvis pleier.

Klippet meg forresten denne uken. Ba ham klippe meg som sist gang, men ble plutselig fryktelig kort. Så bra ut da han rettet ut håret mitt, men da jeg vasket det i går kveld og så ut som en sopp på håret da jeg våknet i dag tidlig, var det ikke så ok likevel. Jeg liker å stå opp, ikke gre meg og så gå ut døren med de første og beste klærne jeg kan finne i halvsøvne. But those days are gone. Trist.

Jeg har forresten ikke internett hjemme for tiden og internett bare deler av dagen på jobben, noe som er ekstremt frustrerende når man prøver å gjøre en jobb som krever endel reasearch. Får litt abstinenser, har virkelig ikke innsett hvor avhengig jeg egentlig er av internett. Hvor ekstremt avhengig jeg er av internett. Kan ikke leve uten det. Jo, jeg kan. Nei, jeg kan ikke.

I dag skal jeg nok en gang til Ramallah og bo hos min "familie" der. Venninnen min hadde bursdag i går og ville gjerne at jeg skulle komme på besøk. Koselig.

På onsdag skal jeg lese et dikt på norsk på Bethlehem University International Day. Eller noe. Ca. 8 linjer. Noen ideer?

Ha en fin helg! Asbjørn også!

Du vet det er sommer når...

...du våkner opp klokken 6 fordi solen allerede står høyt på den lyseblå himmelen og du har vært for lat til å dra persiennene ned kvelden før

...en hel hord fugler bestemmer seg for å kvitre, nei, skrike, sine sanger altfor tidlig på morgenen (ok, kanskje det bare var én fugl, men gud så irriterende det kan være)

...det er for varmt til å sove med dyne

...diverse insekter angriper deg og legger igjen røde, kløende, hovne stikk

...fargene i naturen går fra grønt til beige og alt ser støvete ut

...du kan gå med mye mindre klær, men fremdeles koker over, vurderer å kle av deg enda mer, men ser de muslimske kvinnene med hijab (hodeskjerf) og jilbab (lang, svart kåpe) og kommer på at det kanskje ikke sømmer seg

...is og kaldt vann er det eneste du tenker på

...du går rundt og er konstant rød som en tomat og er nærme døden når du går fra hjem til jobb (dvs. ca. 1,5 minutt fra dør til dør, jeg bor rett over gaten og kan se jobben fra balkongen)

...du er LAT HELE TIDEN

Ah, sommer!

I dag er det meldt 33 grader Celsius her, sånn ca. 25 grader varmere enn gjennomsnittstemperaturen av de tre største byene i Norge.

Brr.

Ibsens ripsbusker og andre buskevekster

Litt slapp er jeg. Jeg skylder på solen. Men solen har vel igrunn ingen ting å gjøre med det faktum at jeg ikke har skrevet på bloggen på en stund. For jeg sitter jo inne. Unnskyldninger er likevel gode å ha.

Helgen, dvs den eneste dagen jeg har fri, ble igjen tilbragt i Ramallah. Vet ikke hva det er med meg og Ramallah i disse dager, men ender av en eller annen grunn alltid opp der. Jeg var med en av mine kolleger på businesstur, han skulle prøve å selge noen varer fra YMCA-shopen til en palestiner som er bosatt i Colombia, men på svipptur i Palestina, og jeg var påheng. Denne palestineren bodde i en liten landsby på toppen av et fjell borti gokk kalt Ras il-Karkar. Han hadde et gigantisk hus som kona og barna bor i, og minst en gang i året kommer han for å hilse på familien. Anledningen denne ganger var hans nyfødte datter, Farah, et 45 dager gammelt lite nurk (hun var søt, til tross for at ordet nurk gir meg andre konnotasjoner).

Mens mennene gjorde business, satt jeg og kona og snakket sammen (på arabisk), og hun fortalte meg morsomme historier om russisk-israelere som har problemer med å integrere seg. Hun var på sykehuset med sin yngre sønn rundt Pesach, jødisk påske, i fjor. Jødene har ikke lov til å spise usyret brød (gjæret brød) i løpet av påskeuken, men må spise noe som kalles matza i 7 dager, til minne om israelittenes flukt fra Egypt. Det er ikke bare usyret brød som er forbudt å spise, men også all annen mat som kan gjære. Vin er derimot lov, bare den er spesiallaget for pesach. Uansett. Hun fortalte meg da om disse russerne som egentlig var kristne russisk-ortodokse, som savnet Russland, og var sure fordi de ikke kunne spise gjæret brød. Hver gang de satte brød inn i kjøleskapet, hev sykepleierne på sykehuset brødet i søppelet, og de visste ikke hva de skulle gjøre. Det endte da opp med at russerne og palestinerne fant hverandre gjennom gjæret brød, og tilbragte noen fine dager på sykehuset med hummus-sandwicher og snakk om livet i Israel og de indre problemene i det ganske så heterogene samfunnet der.

Ellers hadde jeg tilfeldigvis en halvnorsk aften på fredag. Jeg ble invitert av en tysk venninne på den arabiske oppsettningen av Ibsens "Et Dukkehjem". Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg ikke ant at den var satt opp, ei heller at det var støttet av det norske representasjonskotoret, at Nationaltheateret har vært med, eller at det blir sent en special thanks til Ms. Inga Marte Thorkildsen (eh? Bare jeg som synes det er rart?). Ibsen er selvfølgelig alle nordmenns store stolthet, og jeg husker alt oppstyret da Peer Gynt ble satt opp ved Pyramidene i Giza da vi bodde der, og at Dronning Sonja skulle komme og hilse på. Jeg var ikke der, reiste rundt istedet, og kan ikke se jeg angret så mye da jeg så deler av oppsetningen på tv.

Men "Et Dukkehjem". Husket vi var tvunget til å lese den på videregående, og at jeg følte sterkt med Nora, men at det var uforståelig hvordan hun bare kunne forlate barna sine. Noe samtiden (slutten av 1800-tallet) forsåvidt også synes. Ibsen var tvunget til å skrive om siste akt pga reaksjonene, så Nora kom tilbake og lette etter barna sine. Uansett hvordan stykket ender, så synes jeg problemstillingen er veldig aktuell den dag i dag, selv 129 år siden premieren. Spesielt her i Midtøsten. Jeg ble veldig, veldig positivt overrasket da jeg så stykket, siden sist gang jeg var på teater her var..spesielt. Skuespillerne var utrolig flinke, og selv om jeg ikke forstod dialogen hele tiden, var jeg med 110%.

Hun som spilte Nora lignet skremmende mye på en norsk skuespillerinne jeg ikke husker navnet på, og hver gang hun skulle si Torvald, lo jeg litt inni meg. Bakgrunnsmusikken var en dame som spilte cello, og innimellom danset Nora og noen maskerte menn litt halvsprøe danser. Men det var fint, veldig fint. Noras makroner er med, og Torvald kaller henne en lerkefugl på arabisk. Og publikum, kan ikke glemme dem. De skriker som vanlig ut nøyaktig det de tenker på i akkurat det øyeblikket det kommer til dem, til stor glede for oss som ikke er vant til det.

Tidligere på dagen hadde jeg som vanlig matkurset mitt med barna, og dagens utfordring var kjøttkaker med brunsaus, poteter og kålstuing. Ikke noe Toro posetull eller frosne kjøttkaker her i gården, nei! Med 20 barn og 4 kokeplater har man et problem. Men det gikk. På mystisk vis. Barna oppførte seg veldig pent, og synes maten var veldig god. Med min karma klarte jeg som vanlig å surre (har kanskje ikke noe med karma å gjøre, men heller det faktum at jeg er over gjennomsnittet klumsete). Istedet for å ta frem muskatnøtt klate jeg å ta frem boksen med kardemomme, så vi brukte kardemomme i kjøttkakene istedet. Når sant skal sies smakte de veldig godt, så jeg lurer på om jeg skal bruke det neste gang kjøttkaker står på menyen. Kålstuingen ble så så, mange av sausene ble skremmende like hva jeg vil karaterisere som potetstappe-hvitsaus (dvs. saus med for mye mel og for lite stekt smør), men slettes ikke uspiselig.

Nytt på fredag var at hjelpelæreren, to elever og jeg ble låst inne på skolen og måtte vente til ansvarshavende kom hjemmefra og låste opp. 5 minutter ble fort 20, men det overlevde vi, tapre som vi var (er).

Torsdagen ble tilbragt med en venn og noen barn i en liten landsby i Betlehemsområdene og senere hos en person jeg ikke kjente, som hadde veldig lyst til å gifte seg med noen i Europa. Han argumenterte sterkt for fordelene av å gifte seg med en fra Palestina, jeg argumenterte for det motsatte.. Da min venn plutselig måtte dra og ga meg inget annet alternativ enn å bli værende hos denne giftesyke personen, trodde jeg at jeg skulle begynne å gråte. Én ting er hvertfall helt sikkert, vårt vennskap er ikke det samme og jeg kommer aldri, ALDRI til å bli med ham hjem til noen av vennene hans noensinne igjen. Bare så det er klart.

Min kjære bror fant forresten ut hvorfor man ikke kan krysse beina i kirken, sjekk ut denne linken her.

Og det var i "korte" åndedrak ukesrapporten fra min side.

Høybråten i skjerftrøbbel

Det har gått meg hus forbi at Høybråten var i Betlehem sist uke. Sjekket litt nyheter her og der, og fikk øye på en artikkel om Høybråtens besøk i områdene. Les om KrF-leder Høybråten i pikant skjerf-bråk.

Ellers fant jeg en kul side som selger pro-palestinske artikler. Sjekk ut Palestine Online Store, synes spesielt t-skjortene og posterne er kule!

I går ble en av de største radiokanalene her, RAM FM, raidet av israelsk politi som også arresterte flere ansatte. Les mer her. Deres slagord er "Music has noe boundaries" (Musikk har ingen grenser), og kanalen jobber for sameksistens og dialog mellom palestinere og israelere, grunnlagt og eies av en Sør-Afrikansk jøde.

Ytters underfundig. Men sånn er det jo her.

"Å overlate deler av eller hele Jerusalem til palestinerne er det samme som å overlate det til Taliban"

Sa den amerikanske predikanten John Hagee i går, som bestemte seg for å donere seks millioner dollar til bistandsfattige Israel. Kunnskapsrik, for Afghanistan og Palestina er jo praktisk talt identiske. Visste dere forresten at det var katolsk antisemittisme som skapte Adolf Hitler?

Nei, ikke jeg heller! Les mer her.

Mine religiøse aktiviteter her har i helgen nådd uante høyder. I går var jeg i kirken to -2- ganger. Først til ortodoks morgenmesse med familien jeg bodde hos og så i min kollegas sønns dåp. Som den dumme, uvitende utlendingen jeg er gjorde jeg meg selv til latter fra første sekund. Ingen har fortalt meg at man ikke kan krysse det ene benet over det andre når man er i en ortodoks kirke, og vanedyret som jeg er gjorde jeg det som refleks. Kan ikke noe for det.

Etter en liten stund prikker en gammel dame meg på skulderen (var en stor overvekt middlealdrene damer i en fullsatt kirke) og peker på beina mine. Først trodde jeg hun ville ha liturgiheftet som lå ved siden av meg, så jeg grep forvirret etter det. Da grep to andre damer to rader bak meg inn og hvisket høyt "ijreeki" (beina dine). Hadde aldri falt meg inn at det var ukristelig å krysse beina i kirken, men det var det jo åpenbart. Jeg brukte resten av tiden i kirken på å minne meg selv om at begge beina skal være plantet godt ved siden av hverandre og ikke oppå hverandre, noe som i grunnen tok opp mesteparten av tankeaktiviteten min. Ikke korset jeg meg, jeg gjespet gjentagende og sa ikke bønnene sammen med dem.

Ungdom nå til dags altså! FYSJ!

"Olivenplanteren"

Ja, jeg skriver olivenplanteren i anførselstegn fordi jeg kun poserer på bildet, ingen planter ble de facto plantet av meg i går. Jeg hjalp til, da. Tok bilder og slikt, en olivenplanterdans eller to der andre hadde plantet trær, hjalp til med å hente vann, bar trær der de skulle plantes. Planen for i går var å markere Land Day (for mer info om Land Day, les her eller her), som faktisk varer i en uke (øh.. Ikke spør meg om logikken bak det), men det ble ganske mislykket. Da jeg kom på jobb (ansvarlig: Vær der 3.30 PRESIS, jeg var der 3.35, tror jeg, kronisk Midtøstensyndrom jeg må riste av meg før jeg drar hjem) var kun én person der, og det var ikke den ansvarlige. Den første må løpe og hente utstyret, så jeg blir sittende alene på kontoret og vente på..vet ikke helt hva. Fikk bare beskjed om å være der.

Hvertfall. Så sitter jeg der alene, sjekker litt mail og sånn, og etter 10 minutter kommer den ansvarlige, over gjennomsnittet stresset, stiller seg rett ved meg og skriker "JEG HATER ALLE SAMMEN!". (I mitt stille sinn: Hei på deg også! Står til a'?). "Det er jo ingen her! Jeg sa jo at de skulle være her halv!" (Jeg tenker: Du var jo selv 15 minutter forsinket, og du er den ansvarlige, hva forventer du?). Hun tar et par telefoner, hvor hun regelrett står og skriker inn i telefonen. Forestill en skikkelig Hollywood-klisjé, hvor en hysterisk kvinne holder røret rett foran munnen og skriker HØYT. Akkurat sånn var det. Bare gjentagende, til forskjellige personer. Stakkars. De som var i andre enden av telefonen, altså.

Omsider, siden han som skulle plukke opp plantene ikke kom, lastet vi plantene inn i bagasjerommet på to biler, og kjørte hele den lange veien til stedet vi skulle plante (dvs. rett rundt hjørnet og ned veien, 2 minutters gange). Jeg forestilte meg et ordentlig jorde, men vi skulle visst plante trærne rundt om på en tidligere israelsk militærbase, som ble fjernet høsten 2006. Alt som hade vært der ble jevnet med jorden, inkludert vanntanker (eller oppsamlere eller hva det nå heter) som kunne vært veldig nyttige for lokalbefolkningen. Én ting beholdt de riktignok. En slags vannstasjon står der fortsatt, ingen vet nøyaktig hva som skjer med vannet der, men de som bor her har fått beskjed om at om noe skjer med stasjonen, type sabotasje, kommer de tilbake og jevner alt som har blitt bygget på den tidligere basen med jorden. Det er nå bygget en stor barnepark der, med klatrevegg og alt, og er et veldig fint tiltak for barna som bor her. Den blir flittig brukt, og nå skulle det altså pyntes opp med oliventrær, plantet av noen viktige kommunemenn. Ironisk nok hadde de et problem med vannet, så vi fikk ikke egentlig vannet så mye som vi burde ha gjort. Jorden var sandete og full av stein, og bare en gal person ville plantet trær der (sier eksperten Maria). Jeg forstår bare ikke hvordan plantene skal overleve.

Etter at disse viktige mennene hadde posert på et par bilder, dro de. De gjorde faktisk ingenting annet enn å posere på bildene, latet som de plantet. Sånn er det vel med viktige personer. Har møter og sånn de må gå på, har ikke tid til å få litt jord på hendene. Kollegaen min hadde bestilt 3 kg croissanter og kjeks, og satt der skuffet og trøstespiste. En av jentene i ungdomsgruppen, en skikkelig jåledame, kom til plantingen i høyhælte sko og hvit topp. Holdt på å dø av latter da jeg så henne. Hun ville at jeg skulle ta et bilde av henne jobbende. Hun tok tak i hakken (var litt tung for hennes spinkle kropp, stakkar), jeg knipset et par bilder. Så spurte hun om jeg ville blitt tatt bilde av, jeg også. Jo, hvorfor ikke! Så jeg tok et par planter i henda og poserte. Jeg også.

Og det var historien bak bildet!

Vi pakket sakene og to av oss bestemte oss for å gå til fots. Det var jo selvfølgelig nok et uromoment for min for øyeblikket mentalt ustabile kollega. Hun lot oss til slutt gå, og vi overlevde faktisk gåturen!

Nå sitter han ved siden av meg og lager en stor sak av at viseordføreren plantet et tre. Og slik blir nyheter fabrikert. Det er noe å tenke på neste gang dere leser nyhetene!

Jeg vil, jeg vil, men får d'ikke til

Nervøs. Musklene i ryggen spenner seg. Ubehagelig. Hendene skjelver en anelse og jeg er stresset. Veldig stresset. Kom akkurat tilbake fra nok et workshop med barna, og jeg må ærlig talt si at jeg synes de er ufyselige. I dag. Eller kanskje det er jeg som er ufyselig. Det har omsider gått opp for meg hvor vanskelig det egentlig er å være lærer, ha ansvaret for nesten 20 mennesker. 20 tenåringer. Før jul var vi rundt 5, maks 7, før jul var det mulig å få kontakt med dem, før jul var jeg den kule læreren, før jul hadde vi det gøy.

Men nå. Nå er jeg ikke så kul lenger. Jeg bare står der og snakker og forklarer, prøver å virke entusiastisk, men det er akkurat som om jeg er en TV som står på lydløs, de ser noe som beveger seg i andre enden av rommet, men følger bare tidvis med. Akkurat som når man følger halvveis med på en dårlig såpe, samtidig som man sladrer om festen dagen før, ukens begivenheter. Lydnivået deres er på langt over 115 decibel, og ting jeg sier går åpenbart inn i det ene øret og ut i det andre. Når de faktisk skal gjøre det samme selv, husker de at de ikke fulgte med og må spørre. Alle sammen. Samtidig. Kjære vene, les nå oppskriftsarket som jeg ga dere!

Jeg er ikke kjent for min tålmodighet, og må si den står på minus nå. Det er faktisk så ille at jeg ikke vet om jeg har lyst til å dra dit neste fredag, lyst til å bruke fritiden min på å planlegge og fritiden min på å gjennomføre kurset. De er så utakknemlige, uhjelpsomme, vasker ikke etter seg og bryr seg ikke. Akkurat som andre tenåringer andre steder i verden. De vet selvølgelig best, og er det noe som er ukult, ukeegt, nerd, nei, da gidder de ikke gjøre det. Gidder ikke. Som sist gang, da jeg ba en av jentene om å vaske vasken fordi den var så skitten, så så hun først oppgitt på meg, deretter ned på neglene sine og sa at nei, hun kunne ikke, spør noen andre, for neglene ble ødelagte om hun gjorde det. NEGLENE, ØDELAGTE! Kom igjen!

En del av meg har lyst til å stå ved katetere og skrike, hyle, rope at de må følge med, at de er der for å lære, at de er der frivillig, at ingen tvinger dem til å komme. Men jeg orker ikke. Jeg gidder heller ikke. Husker selv hvor unyttig det var at læreren stod der og hevet stemmen, at vi synes det var enda morsommere å bråke hvis det klikket for læreren. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få respekten deres tilbake, og det gjør meg frustrert. Det gjør at jeg føler meg maktesløs. Og jeg liker å ha makten.

De andre lærerne synes jeg skal true dem med at om de ikke er 100 % med, slik avtalen var, så trenger de ikke komme tilbake neste gang. For det var tross alt 16 andre som hadde lyst til å være med. Men det skulle jo være koselig, et alternativ for dem om fredagene, når de har fri og ikke noe annet å ta seg til. Trusler er jo ikke akkurat koselig og motiverende?

Alt gikk igjen galt fra første sekund. Bestemte meg for å ta i bruk den nyinnkjøpte bakevekten, som åpenbart er defekt, noe som resulterte i altfor mye mel og altfor lite væske. Vi brukte alle en halvtime på å få deigene ordentlige, og heve, det gjorde de hvertfall ikke. Ikke kunne jeg få den superfancy gasskomfyren til å fungere, ei heller ovnen. Plutselig skrur den seg av, og jeg har virkelig ikke tid til å sette meg inn i hvordan den fungerer når det står fem rundt meg og trenger oppmerksomhet. "Maria, hva skal vi gjøre nå, Maria, er dette bra, Maria, var det sånn du gjorde det, Maria, MAria, MARIa, MARIA."

Jeg tror jeg skal bruke uken til å samle opp krefter, tålmodighet og ny giv, så får vi se hvordan det går. Føles sikkert ikke så verst i morgen, er bare ufattelig sliten nå.

Alle råd taes hvertfall imot med takk. Tror jeg trenger det!

Breaking News

Da sitter jeg her igjen, da. Ikke alene, men litt alene likevel. Jeg er for tiden den eneste av de frivillige på kontoret, og det er litt rart. Jeg har nå adoptert Annas jojo, som hun vant under Journey for Justice, og den blir brukt titt og ofte. Tror ikke jeg har vært borti en bedre brukt jojo. Tråden kommer til å ryke hvert øyeblikk, hva skal jeg da gjøre når internetten slutter å fungere (hvilket skjer sånn ca. annethvert minutt)?

Siste viktige nyhet var at Dr. Jeff Halper, grunnlegger og leder av Israeli Committee Against House Demolition (ICAHD) i går ble arrestert da han prøvde å stoppe en husnedrivning. Han ble holdt i varetekt i to timer, og kommer mest sannsynlig til å måtte møte for retten.

Huset som ble revet var hjem for 12 mennesker og har blitt revet tidligere (2005). Det ble bygget opp igjen av frivillige i fjor sommer, og altså revet ned igjen i går.

28 hus har blitt revet ned i 2008, og mange, mange fler står på venteliste. Det er praktisk talt umulig for palestinere å få byggetillatelse, og velger man likevel å bygge, så er det store sjanser for at de blir revet ned igjen.

"Ending house demolitions is in the first phase of the Road Map. This [house demolitions] is just spitting in the face of the Quartet. We're supposed to believe there's a peace process but the occupation are doing everything they can on the ground - building the separation wall, building settler roads and house demolitions."

"The peace process is a shame. Israel doesn't even pretend they are not doing any of these things. This shows the whole impotence of the peace process."

Kan ikke si meg mer enig.

Israeli Housing Ministry offentliggjorde forresten i går byggingen av 1900 boligenheter rundt om på Vestbredden. I følge en israelsk avis er det over ti år siden en så stor plan for utbygging av bosettninger har blitt foreslått.

Så vet dere det også!