Ma gni det litt inn, spesielt nar jeg ser at VGs temperaturmaler sier det er - 14,5. Her er det 21 deilige grader, sa varmt at det er for varmt a ga i en troye som har 3/4 lange armer.
Nok om det. I dag fikk jeg tilbake den ordentlige guiden. Litt utpa ettermiddagen, etter a ha streifet rundt i omradet mer eller mindre mallos. Sa masse fint da, og svippet selvsagt innom et par butikker pa veien. Ble mye billigere i dag, hveldigvis. Klarte til og med a plukke med meg en liten gave. Hurra!
Juan og hans to venner, et utrolig hyggelig spansk par, ble hele 1 time og 30 minutter forsinket. Gjorde absolutt ingenting. Fant meg en hyggelig kafé i en eller annen sidegate og spiste baguette og drakk kaffe og sa pa bilder i et tilfeldig spansk moteblad. Og sa motte jeg dem rett etterpa og fikk beskjed om at vi skulle spise "lunsj". Dvs tre retters middag. Ble vel strengt tatt aldri sulten igjen etter det, lenge siden jeg har folt meg sa stuffed. Huff. Var veldig god mat da, i en helt enorm restaurant, som ser veldig beskjed ut utenfra. Vi satt sa langt nedi kjelleren at vi kjente vibreringen fra metroen under oss.
En ting jeg ikke klarer a bli vant til er drikkekulturen her, som er veldig annerledes enn i Norge. Her drikker de vin med maten, til alle tider, ikke for a bli beruset, men fordi mat og vin hores sammen. Sa da far man prove det da. Og det foles helt feil. Sa da vet dere det ogsa.
Sa Sagrada Familia utenfor i morket og Parc Güell og en skikkelig panoramautsikt. Tror jeg stikker tilbake til Sagrada Familia i morgen for en tur inni bygget, skal visst vare helt fantastisk. Synes den er fantastisk utenpa ogsa, jeg. Fryktelig spesiell, men full av overraskelser. Ser litt ut som en grotte som har blitt pusset litt paa. Vanskelig a beskrive. Har ogsa tenkt meg en tur pa matmarkedet og bare surre rundt der. Var stengt i dag, bedre lykke i morgen, nar det ikke er nasjonal fridag.
Her spilles Lady Gaga pa full rulle, ma vare konsertopptak fra mandagens konsert her. Klarer virkelig ikke a konsentrere meg her jeg sitter, dette er domt til a bli et darlig blogginnlegg. Det er faktisk en ting jeg har lagt merke til her - musikken overalt, i butikkene, pa metroen, til og med pa minibankene er sa fordomt hoy. Spurte Juan om det i dag, han mente at det i butikkene er bevisst, for a stresse folk til a kjope fort og tenke mindre. Tror han har rett, for nar jeg sitter og horer pa denne musikken blir jeg sykt stressa, sa na orker jeg ikke skrive mer.
Far fortelle mer i morgen, hvis jeg finner inspirasjonen.
Wednesday, December 08, 2010
Tuesday, December 07, 2010
Ett stykk retningssans, takk!
Jada, nevnte det i gaar, nevner det igjen. Jeg er saa ekstremt haaplos naar det kommer til retninger! Skulle mote venninnen min paa en veldig sentral plass, et av Gaudís fantastiske hus, midt i hjertet av Barcelona og bare noen faa kvartaler unna hostellet. Juan hadde ganske noye forklart meg hvor himmelretningene er, fjellet i ryggen, sjoen motsatt vei. Og jeg trasker, glad og fornoyd i en solfylt katalansk hovedstad. Hadde selvsagt beregnet god tid, for jeg kjenner tross alt meg selv rimelig godt. 30 minutter hadde jeg beregnet, paa noe som tar en person med normal retningssans saann cirka fem minutter aa gaa. Tuller ikke. Jeg gaar motsatt vei. Med kartet i haanden, helt bombesikker paa at jeg har rett denne gangen. Naa skal det sies at jeg verken kunne se fjell er sjo, men likevel. Kommer til et annet knutepunkt, ser paa kartet at det er helt feil, saa jeg tar raskeste vei ut. Jeg spor forst en pen spansk dame (de er tynne, morke, pene, til tross for at det er saa sykt mange fristelser paa hvert eneste gatehjornet. Hvordan i huleste klarer de det?? Jeg mottar tips med takk!!) Anyhow. Hun kan ikke hjelpe meg, for med en gang jeg sier "sorry", saa er det som om jeg har blaast i en vuvuzela rett foran oret hennes. Jeg snakker riktignok hoyt, men 130 desibel var det definitivt ikke.
Saa der staar jeg, midt paa Plaça Catalonya og foler meg passe dum. Lar noen flere folk passere, for jeg ser en sot gammel dame, upaklagelig antrukket i rodt, og med brungratt bestemorshaar. Hun snakker selvfolgelig ikke engelsk, men i motsetning til den pene dama med de misunnelsesverdige tynne leggene tar hun seg tid til`aa se paa kartet hvor jeg vil hen. Alle vet jo hvor det er. Hun snur seg og sier paa spansk at det er motsatt vei. Bare folg veien, saa kommer du dit. Gracias, sier jeg saa pent jeg bare kan, og saa peker hun paa oyet sitt, smiler og ber meg folge etter. Kroppsspraak altsaa, for en fantastisk fin ting! Nar sant skal sies var jeg litt usikker paa om jeg skulle folge etter henne, men da hun snudde hodet sitt og saa etter meg, for det er tross alt tettpakket med folk der, saa ble jeg helt sikker paa at jeg skulle folge etter. Jeg smilte til henne, ogsaa trasket vi gatelangs sammen. Jeg og gamlemor. La oss kalle henne Mathilda. Ja. Vi snakket ikke saa mye, for det funker jo ikke saa bra. Jeg kan ikke spansk, hun kan ingen av de andre sprakene jeg snakker. Saa der gaar vi, jeg som en hale etter henne. Saann underveis ble jeg igjen litt usikker paa om jeg faktisk skulle folge etter henne, men siden hun ikke ser stygt paa meg, eller finner det irriterende at jeg fotfolger henne, saa tenkte jeg det gikk greit. Og sannelig finner vi ikke huset og den mileslange turistkoen utenfor. Joda, definitivt rett plass. Saann i samme slengen forteller hun meg, paa en god blanding av spansk og kroppspraak hvor neste Gaudí-hus befinner seg. For ei dame! Skulle bare onske jeg faktisk kunne snakke med henne, hun hadde sikkert hatt mye artig aa fortelle. Hadde det bare vart som i Matrix - putte en chip inn i hodet og vips har du skills i hva naa enn det skulle vare. I dag skulle jeg gjerne hatt spanskkunnskaper. Far smelle det opp paa den uendelige listen av ting jeg skal gjore for jeg dor.
I beste palestinske stil kommer selvsagt venninnen min 15 minutter for sent. Helt greit for meg, tok litt bilder innimellom jeg. Var helt og holdent klar for aa vare superturist, uansett hvor dyre inngangsbillettene koster. Jeg har fremdeles smertefullt i minne hvordan jeg og min kjare bror maatte velge bort Madame Tussauds i London, fordi billettene var for dyre. I dag skulle pipen ha en annen lyd. Glemte jo helt at jeg hadde med meg en person som overhodet ikke ville betale 17 euro for aa komme inn i et Gaudí-hus. Saa vi brukte disiplenes hester hele dagen, og trasket rundt i byen. Ikke kunne hun sarlig mye om Barcelonas historie, saa det endte vel egentlig opp med at vi shoppet. Rettelse: Jeg shoppet. Mye. Saa mye at jeg er usikker paa om jeg egentlig faar med alt som haandbagasje. Ergo maa jeg droppe aa kjope julegaver her. Hah. Rana, som hun heter, fikk etter hvert en saa voldsom hodepine (daarlig unnskyldning for aa unnslippe meg-hodepine ?), saa da ble jeg overlatt til meg selv. Og det var sant aa si en skikkelig lettelse. Du har jo virkelig ikke lyst aa svi av 50 euro paa sko naar hun som staar ved siden av deg synes et par til 25 er altfor mye. Saa jeg trasket gatelangs, og fikk saa tunge poser at jeg er redd jeg har en blomstrende senebetennelse paa gang. Neida, saa garent er det vel ikke, men man kan trygt si jeg fikk stilt shoppinglysten for noen maaneder frem i tid. Eller i hvert fall noen timer. Vi faar se.
Kan ikke komme med noen annen slutning enn den jeg trakk i gaar. Barcelona er virkelig en deilig by, for aa bruke et dansk begrep. Til tross for at jeg ikke eier retningssans. Kom meg faktisk hjem paa forste forsok, gir meg et klapp paa skulderen for det.
Maa bare legge til en ting til. Jeg foler meg som en gammel ugle paa dette hostellet. Kan neste garantere at jeg var den forste i seng i gaar, for da de to jentene jeg deler rom med kom i natt, hadde jeg sovet en stund. Og naar de i tillegg skal skru paa lyset (ARG!) og SMAAPRATE langt inn i soloppgangen, saa sier det seg selv at det blir lettere irriterende for en sart sjel. Naa ble jeg akkurat invitert ut sammen med kidza. Takket pent nei, gamlemor maa tross alt lade opp for en skikkelig sightseeing i morgen - da skal Juan igjen vare guiden, sammen med noen kompiser som er paa besok. Det blir bra, hurra!
Og bare for aa legge til en siste ting: Temperaturen er digg. Saa digg at man ikke trenger aa gaa med jakke. Tygg paa den dere :)
Saa der staar jeg, midt paa Plaça Catalonya og foler meg passe dum. Lar noen flere folk passere, for jeg ser en sot gammel dame, upaklagelig antrukket i rodt, og med brungratt bestemorshaar. Hun snakker selvfolgelig ikke engelsk, men i motsetning til den pene dama med de misunnelsesverdige tynne leggene tar hun seg tid til`aa se paa kartet hvor jeg vil hen. Alle vet jo hvor det er. Hun snur seg og sier paa spansk at det er motsatt vei. Bare folg veien, saa kommer du dit. Gracias, sier jeg saa pent jeg bare kan, og saa peker hun paa oyet sitt, smiler og ber meg folge etter. Kroppsspraak altsaa, for en fantastisk fin ting! Nar sant skal sies var jeg litt usikker paa om jeg skulle folge etter henne, men da hun snudde hodet sitt og saa etter meg, for det er tross alt tettpakket med folk der, saa ble jeg helt sikker paa at jeg skulle folge etter. Jeg smilte til henne, ogsaa trasket vi gatelangs sammen. Jeg og gamlemor. La oss kalle henne Mathilda. Ja. Vi snakket ikke saa mye, for det funker jo ikke saa bra. Jeg kan ikke spansk, hun kan ingen av de andre sprakene jeg snakker. Saa der gaar vi, jeg som en hale etter henne. Saann underveis ble jeg igjen litt usikker paa om jeg faktisk skulle folge etter henne, men siden hun ikke ser stygt paa meg, eller finner det irriterende at jeg fotfolger henne, saa tenkte jeg det gikk greit. Og sannelig finner vi ikke huset og den mileslange turistkoen utenfor. Joda, definitivt rett plass. Saann i samme slengen forteller hun meg, paa en god blanding av spansk og kroppspraak hvor neste Gaudí-hus befinner seg. For ei dame! Skulle bare onske jeg faktisk kunne snakke med henne, hun hadde sikkert hatt mye artig aa fortelle. Hadde det bare vart som i Matrix - putte en chip inn i hodet og vips har du skills i hva naa enn det skulle vare. I dag skulle jeg gjerne hatt spanskkunnskaper. Far smelle det opp paa den uendelige listen av ting jeg skal gjore for jeg dor.
I beste palestinske stil kommer selvsagt venninnen min 15 minutter for sent. Helt greit for meg, tok litt bilder innimellom jeg. Var helt og holdent klar for aa vare superturist, uansett hvor dyre inngangsbillettene koster. Jeg har fremdeles smertefullt i minne hvordan jeg og min kjare bror maatte velge bort Madame Tussauds i London, fordi billettene var for dyre. I dag skulle pipen ha en annen lyd. Glemte jo helt at jeg hadde med meg en person som overhodet ikke ville betale 17 euro for aa komme inn i et Gaudí-hus. Saa vi brukte disiplenes hester hele dagen, og trasket rundt i byen. Ikke kunne hun sarlig mye om Barcelonas historie, saa det endte vel egentlig opp med at vi shoppet. Rettelse: Jeg shoppet. Mye. Saa mye at jeg er usikker paa om jeg egentlig faar med alt som haandbagasje. Ergo maa jeg droppe aa kjope julegaver her. Hah. Rana, som hun heter, fikk etter hvert en saa voldsom hodepine (daarlig unnskyldning for aa unnslippe meg-hodepine ?), saa da ble jeg overlatt til meg selv. Og det var sant aa si en skikkelig lettelse. Du har jo virkelig ikke lyst aa svi av 50 euro paa sko naar hun som staar ved siden av deg synes et par til 25 er altfor mye. Saa jeg trasket gatelangs, og fikk saa tunge poser at jeg er redd jeg har en blomstrende senebetennelse paa gang. Neida, saa garent er det vel ikke, men man kan trygt si jeg fikk stilt shoppinglysten for noen maaneder frem i tid. Eller i hvert fall noen timer. Vi faar se.
Kan ikke komme med noen annen slutning enn den jeg trakk i gaar. Barcelona er virkelig en deilig by, for aa bruke et dansk begrep. Til tross for at jeg ikke eier retningssans. Kom meg faktisk hjem paa forste forsok, gir meg et klapp paa skulderen for det.
Maa bare legge til en ting til. Jeg foler meg som en gammel ugle paa dette hostellet. Kan neste garantere at jeg var den forste i seng i gaar, for da de to jentene jeg deler rom med kom i natt, hadde jeg sovet en stund. Og naar de i tillegg skal skru paa lyset (ARG!) og SMAAPRATE langt inn i soloppgangen, saa sier det seg selv at det blir lettere irriterende for en sart sjel. Naa ble jeg akkurat invitert ut sammen med kidza. Takket pent nei, gamlemor maa tross alt lade opp for en skikkelig sightseeing i morgen - da skal Juan igjen vare guiden, sammen med noen kompiser som er paa besok. Det blir bra, hurra!
Og bare for aa legge til en siste ting: Temperaturen er digg. Saa digg at man ikke trenger aa gaa med jakke. Tygg paa den dere :)
Monday, December 06, 2010
Som i en film av en annen tid
Er sa lenge siden jeg har skrevet en blogg at jeg er usikker pa om jeg faktisk far det til.
Den beste maten a beskrive Barcelona pa, er vel egentlig a sammenligne det med a ga i gamle filmkulisser. Arkitekturen her er oppmerksomhetssyk, her er det tarn og marmor og statuer hver centimeter du beveger deg. Og det er kult, vakkert, sa sinnsykt fint! For ikke a snakke om temperaturen her. Herlige 17 grader celsius. Det skal man soren ikke klage pa nar gradestokken hjemme er bla og frossen. Tror faktisk jeg allerede liker Barcelona bedre enn Paris og Roma. Er ikke helt sikker pa hvorfor, ma bare vare stemningen. Er nasjonal fridag i dag, enormt mye folk i gatene, er visst den typiske julegaveshoppingtiden her, ellers er det visst ikke fullt sa tettpakket som det var i dag.
Spiste Paella, tradisjonell risottoris blandet med sjomat og kjott og erter og annet rart. Sa jeg likte det, men sannheten er vel at jeg synes det er litt tamt pa smak. Liker at det er litt krutt i ting, jeg. Og kommer virkelig ikke over hvor seigt calamari egentlig er. Uansett. Hadde verdens beste guide, kunne historien til Barcelona forlengs og baklengs og fortalte masse artige historier. Sorget for at jeg drakk av en fontene, som betyr at jeg kommer tilbake hit igjen. Og det er jeg neste sikker pa at jeg kommer til a gjore. Men man vet da aldri. Det eneste bildet jeg tok, eller guiden min, Juan, var av meg som drakk av fontenen. Vannet smakte klor, man ser ikke at det er meg pa bildet.. Gjor absolutt ingenting.
Bor veldig sentralt i byen, Juan matte stikke, sa han forklarte meg ganske noyaktig hvor jeg skulle ga for a finne veien hjem. Jeg er en hodelos hone nar det kommer til a finne rett retning, og til tross for den gode beskrivelsen klarte jeg selvsagt a bomme litt. Men fant fort tilbake igjen, heldigvis. Nodlosningen min var a finne en taxi, slapp heldigvis det.
Shoppingmulighetene er rett utenfor doren, og jeg ser for meg at jeg blir noen kilo tungere pa vei hjem (bade fordi jeg har planer om a spise meg gjennom byen, i tillegg til a kjope med meg store mengder gaver. Til meg selv. Og noen til dere andre :).
I morgen skal jeg mote en gammel kjenning fra Palestina, da ma jeg igjen bruke min ikke-eksisterende retningssans for a finne frem. God tid og kart er tingen. Ma mann, sa ma mann, og da loser det seg som oftest til det beste.
Horer for tiden pa en lydbok - I vindens skygge. Handler om Barcelona, akkurat det jeg leser om na er i etterkrigstiden. Tar seg opp na, var litt kjedelig i begynnelsen, men satser pa at jeg kjenner igjen litt navn og steder etter hvert. Tror sannelig jeg skal lytte litt mer i kveld. Hvis jeg far blund pa oyet, for her er det ekstremt mange amerikanere som enna ikke er torre bak ora, og ekstreme mengder alkohol i bildet. Det var kanskje en overdrivelse, men stua er ved siden av rommet jeg skal bo pa, sa ja, morgendagen vil vise formen. Kan uansett ikke bli verre en hostellet vi bodde pa i Beirut, der det var nattklubb i kjelleren og full rulle til 12 PA FORMIDDAGEN dagen etter. Det var et helvete, det. Bor visst sammen med to jenter, aner ikke hvem de er, men sikkert et par 18 ar gamle barter.
Da trekker jeg meg tilbake pa rommet, sjalabais og god natt fra Catalonia!
Den beste maten a beskrive Barcelona pa, er vel egentlig a sammenligne det med a ga i gamle filmkulisser. Arkitekturen her er oppmerksomhetssyk, her er det tarn og marmor og statuer hver centimeter du beveger deg. Og det er kult, vakkert, sa sinnsykt fint! For ikke a snakke om temperaturen her. Herlige 17 grader celsius. Det skal man soren ikke klage pa nar gradestokken hjemme er bla og frossen. Tror faktisk jeg allerede liker Barcelona bedre enn Paris og Roma. Er ikke helt sikker pa hvorfor, ma bare vare stemningen. Er nasjonal fridag i dag, enormt mye folk i gatene, er visst den typiske julegaveshoppingtiden her, ellers er det visst ikke fullt sa tettpakket som det var i dag.
Spiste Paella, tradisjonell risottoris blandet med sjomat og kjott og erter og annet rart. Sa jeg likte det, men sannheten er vel at jeg synes det er litt tamt pa smak. Liker at det er litt krutt i ting, jeg. Og kommer virkelig ikke over hvor seigt calamari egentlig er. Uansett. Hadde verdens beste guide, kunne historien til Barcelona forlengs og baklengs og fortalte masse artige historier. Sorget for at jeg drakk av en fontene, som betyr at jeg kommer tilbake hit igjen. Og det er jeg neste sikker pa at jeg kommer til a gjore. Men man vet da aldri. Det eneste bildet jeg tok, eller guiden min, Juan, var av meg som drakk av fontenen. Vannet smakte klor, man ser ikke at det er meg pa bildet.. Gjor absolutt ingenting.
Bor veldig sentralt i byen, Juan matte stikke, sa han forklarte meg ganske noyaktig hvor jeg skulle ga for a finne veien hjem. Jeg er en hodelos hone nar det kommer til a finne rett retning, og til tross for den gode beskrivelsen klarte jeg selvsagt a bomme litt. Men fant fort tilbake igjen, heldigvis. Nodlosningen min var a finne en taxi, slapp heldigvis det.
Shoppingmulighetene er rett utenfor doren, og jeg ser for meg at jeg blir noen kilo tungere pa vei hjem (bade fordi jeg har planer om a spise meg gjennom byen, i tillegg til a kjope med meg store mengder gaver. Til meg selv. Og noen til dere andre :).
I morgen skal jeg mote en gammel kjenning fra Palestina, da ma jeg igjen bruke min ikke-eksisterende retningssans for a finne frem. God tid og kart er tingen. Ma mann, sa ma mann, og da loser det seg som oftest til det beste.
Horer for tiden pa en lydbok - I vindens skygge. Handler om Barcelona, akkurat det jeg leser om na er i etterkrigstiden. Tar seg opp na, var litt kjedelig i begynnelsen, men satser pa at jeg kjenner igjen litt navn og steder etter hvert. Tror sannelig jeg skal lytte litt mer i kveld. Hvis jeg far blund pa oyet, for her er det ekstremt mange amerikanere som enna ikke er torre bak ora, og ekstreme mengder alkohol i bildet. Det var kanskje en overdrivelse, men stua er ved siden av rommet jeg skal bo pa, sa ja, morgendagen vil vise formen. Kan uansett ikke bli verre en hostellet vi bodde pa i Beirut, der det var nattklubb i kjelleren og full rulle til 12 PA FORMIDDAGEN dagen etter. Det var et helvete, det. Bor visst sammen med to jenter, aner ikke hvem de er, men sikkert et par 18 ar gamle barter.
Da trekker jeg meg tilbake pa rommet, sjalabais og god natt fra Catalonia!
Thursday, April 29, 2010
Tusen tanker
Kanskje en lite overraskende tittel, med tanke på at det ofte surrer mye opp i toppen min. Men nå er det på tide med en aldri så liten offentlig uttømming. Eller, rettere sagt, at min trofaste tilhengerskare på to personer får ta enda større del i min tilværelse.
Det jeg i dag har på hjertet er så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Så da begynner jeg like så godt med begynnelsen. Kronologisk. Og lite journalistisk kreativt.
Jeg er tilbake i Volda, etter åtte ukers praksis. Åtte uker med en berg- og dalbane av følelser. Utfordringer. Masse ny kunnskap. Og jeg er fornøyd. Jeg er faktisk veldig fornøyd. Og går konstant på repeat når folk stiller de samme spørsmål som de selv er drittlei å svare på, men må spørre, fordi de er så nysgjerrige på det selv.
Samtidig er det en del av meg som føler at jeg ikke har lov til å si det høyt. At jeg er fornøyd, altså. Selv om jeg gjør det. Kanskje bør jeg danse etter andres pipe, fortelle dem at min praksis også var litt kjip, hvis de forteller at de har hatt det helt forferdelig? Selvsagt har jeg medfølelse, empati, evnen til å sette meg inn i andres situasjon. Og absolutt ikke alle dager har vært en dans på røde roser. Ikke holder jeg tilbake heller. Men hvorfor får jeg dårlig samvittighet for det? Det burde ikke være sånn og det er så forbanna forvirrende! Slitsomt.
Min teori er at det er en god kombinasjon av janteloven og flinkpikesyndromet. "Kan jeg egentlig være helt sikker på at de var fornøyde med meg? Kanskje jeg misforstod? Jeg bør ikke skryte for mye av meg selv, for det kan jo slå tilbake på meg selv en vakker dag."
Sånn tenker jeg. For det meste for meg selv. Men innimellom for andre også.
Og så til noe annet som stresser meg litt. Akkurat nå. Etter å ha sett dokumentarfilmer på dokumentarfilmfestivalen i hele dag. Hvorfor er det slik at man føler seg så dum, jo mer man lærer? I dag har jeg virkelig innsett at jeg ikke kan en dritt. Ikke en mikrodel av alt som er verdt å vite. Ikke et fnugg. Jeg har sett filmer om asylsøkere, om livet, om mennesker og dyr, om narkomane guttunger og familier i Afghanistan, om Røde Khmer i Kambodsja, om pressefriheten i Italia og om Shabana. Og hva har jeg fått ut av dagen? Jo, jeg er forvirret. Så ekstremt forvirret at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg er regelrett tom innvendig. Har ikke noe fornuftig å komme med. Sånn foruten at vi lever i en helt sinnsyk verden, som aldri, aldri, aldri lærer.
Og det var egentlig alt jeg ville si i dag. Ny dokfilmdag i morgen. Burde kanskje vurdert å se færre filmer, men jeg nekter å la min mentale tilstand sette en stopper for benyttelse av kulturelle tilbud når de først innfinner seg på et slikt kulturelt uttørket område som Volda.
Jeg nekter.
Det jeg i dag har på hjertet er så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Så da begynner jeg like så godt med begynnelsen. Kronologisk. Og lite journalistisk kreativt.
Jeg er tilbake i Volda, etter åtte ukers praksis. Åtte uker med en berg- og dalbane av følelser. Utfordringer. Masse ny kunnskap. Og jeg er fornøyd. Jeg er faktisk veldig fornøyd. Og går konstant på repeat når folk stiller de samme spørsmål som de selv er drittlei å svare på, men må spørre, fordi de er så nysgjerrige på det selv.
Samtidig er det en del av meg som føler at jeg ikke har lov til å si det høyt. At jeg er fornøyd, altså. Selv om jeg gjør det. Kanskje bør jeg danse etter andres pipe, fortelle dem at min praksis også var litt kjip, hvis de forteller at de har hatt det helt forferdelig? Selvsagt har jeg medfølelse, empati, evnen til å sette meg inn i andres situasjon. Og absolutt ikke alle dager har vært en dans på røde roser. Ikke holder jeg tilbake heller. Men hvorfor får jeg dårlig samvittighet for det? Det burde ikke være sånn og det er så forbanna forvirrende! Slitsomt.
Min teori er at det er en god kombinasjon av janteloven og flinkpikesyndromet. "Kan jeg egentlig være helt sikker på at de var fornøyde med meg? Kanskje jeg misforstod? Jeg bør ikke skryte for mye av meg selv, for det kan jo slå tilbake på meg selv en vakker dag."
Sånn tenker jeg. For det meste for meg selv. Men innimellom for andre også.
Og så til noe annet som stresser meg litt. Akkurat nå. Etter å ha sett dokumentarfilmer på dokumentarfilmfestivalen i hele dag. Hvorfor er det slik at man føler seg så dum, jo mer man lærer? I dag har jeg virkelig innsett at jeg ikke kan en dritt. Ikke en mikrodel av alt som er verdt å vite. Ikke et fnugg. Jeg har sett filmer om asylsøkere, om livet, om mennesker og dyr, om narkomane guttunger og familier i Afghanistan, om Røde Khmer i Kambodsja, om pressefriheten i Italia og om Shabana. Og hva har jeg fått ut av dagen? Jo, jeg er forvirret. Så ekstremt forvirret at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg er regelrett tom innvendig. Har ikke noe fornuftig å komme med. Sånn foruten at vi lever i en helt sinnsyk verden, som aldri, aldri, aldri lærer.
Og det var egentlig alt jeg ville si i dag. Ny dokfilmdag i morgen. Burde kanskje vurdert å se færre filmer, men jeg nekter å la min mentale tilstand sette en stopper for benyttelse av kulturelle tilbud når de først innfinner seg på et slikt kulturelt uttørket område som Volda.
Jeg nekter.
Saturday, April 10, 2010
Ny vår
Lørdag kveld. Igjen. Sitter i en halvfremmed stue og lytter til den taktfaste bassen fra leiligheten over gata. Det er selvsagt vors, kidsa hører på sukkersøt, halvpornografisk Rn'B og synger ustemt med. Og det er greit. Det er sånn Bergen sentrum skal være på en lørdag kveld.
Det er rart å være tilbake. Bo noen uker i Bergen igjen, minnes hvordan det en gang var å overleve i byen mellom de syv fjell. Jeg merker jeg har vokst siden sist. Eller kanskje Bergen har krympet. Ting er ikke som de en gang var. Mennesker har forsvunnet og nye kommet. Grøsser når jeg tenker på at det har gått tre år siden jeg var ferdig med Bergen. Klar for nye impulser.
Det skorter ikke på nye impulser, selv i gamle Bergen. De får jeg så til de grader på jobb nå, med utfordringer i bøttevis, nye erfaringer hver bidige dag, en dødsliten hjerne som til slutt ikke har kapasitet til mer informasjon. Det er givende, lenge siden jeg har fått en slik følelse når jeg er på jobb. Jeg blir sluppet til, får langt i fra alle ting til, men det er heller ikke det man lærer av.
Det har faktisk gjort at jeg har blitt enda sikrere på at det er dette jeg vil. Til tross for en berg og dalbane av følelser, en sterk følelse av utilstrekkelighet, kombinert med en umettelig sult etter å ville lære. Alt.
Jeg vil bli journalist. Hvis jeg får lov. Hadde ikke trodd jeg skulle si dette for to måneder siden. Eller for to dager siden. Men i dag har jeg bestemt meg. Jeg skal bli journalist.
Jeg må bli journalist. Jeg tror oppriktig talt at Norge trenger flere innvandrere som kan vise at det er flere lovlydige enn kriminelle, at de fleste faktisk vil det beste for Norge, at man kan ha svart hår, brune øyne, en tanke mørkere hudfarge og føle en tilhørighet til dette landet.
Tankene kommer ikke ut av det blå, jeg har vært inne på dette utallige ganger i bloggen og jeg tenker ganske ofte på det. Grunnen til at jeg skriver om det i dag er fordi mine foreldre, mine lovlydige foreldre som ikke engang gjør en flue fortred, ble diskriminert på en helt uakseptabel måte på t-banen i dag. Ikke er det første gang, og det blir nok langt fra den siste. Dessverre.
Man trenger ikke høre det. At man er kriminell, snylter på velferdsstaten, at man er uønsket. I et land som Norge. I 2010.
Det er urettferdig. Unødvendig. Ubehalgelig. Ingen fortjener å høre noe sånt.
Derfor må jeg bli journalist. Være en dråpe i havet, bevise at også vi klarer. Vi utlendinger, med brune øyne og svart hår.
Det er rart å være tilbake. Bo noen uker i Bergen igjen, minnes hvordan det en gang var å overleve i byen mellom de syv fjell. Jeg merker jeg har vokst siden sist. Eller kanskje Bergen har krympet. Ting er ikke som de en gang var. Mennesker har forsvunnet og nye kommet. Grøsser når jeg tenker på at det har gått tre år siden jeg var ferdig med Bergen. Klar for nye impulser.
Det skorter ikke på nye impulser, selv i gamle Bergen. De får jeg så til de grader på jobb nå, med utfordringer i bøttevis, nye erfaringer hver bidige dag, en dødsliten hjerne som til slutt ikke har kapasitet til mer informasjon. Det er givende, lenge siden jeg har fått en slik følelse når jeg er på jobb. Jeg blir sluppet til, får langt i fra alle ting til, men det er heller ikke det man lærer av.
Det har faktisk gjort at jeg har blitt enda sikrere på at det er dette jeg vil. Til tross for en berg og dalbane av følelser, en sterk følelse av utilstrekkelighet, kombinert med en umettelig sult etter å ville lære. Alt.
Jeg vil bli journalist. Hvis jeg får lov. Hadde ikke trodd jeg skulle si dette for to måneder siden. Eller for to dager siden. Men i dag har jeg bestemt meg. Jeg skal bli journalist.
Jeg må bli journalist. Jeg tror oppriktig talt at Norge trenger flere innvandrere som kan vise at det er flere lovlydige enn kriminelle, at de fleste faktisk vil det beste for Norge, at man kan ha svart hår, brune øyne, en tanke mørkere hudfarge og føle en tilhørighet til dette landet.
Tankene kommer ikke ut av det blå, jeg har vært inne på dette utallige ganger i bloggen og jeg tenker ganske ofte på det. Grunnen til at jeg skriver om det i dag er fordi mine foreldre, mine lovlydige foreldre som ikke engang gjør en flue fortred, ble diskriminert på en helt uakseptabel måte på t-banen i dag. Ikke er det første gang, og det blir nok langt fra den siste. Dessverre.
Man trenger ikke høre det. At man er kriminell, snylter på velferdsstaten, at man er uønsket. I et land som Norge. I 2010.
Det er urettferdig. Unødvendig. Ubehalgelig. Ingen fortjener å høre noe sånt.
Derfor må jeg bli journalist. Være en dråpe i havet, bevise at også vi klarer. Vi utlendinger, med brune øyne og svart hår.
Saturday, March 13, 2010
Praksisplapring
Hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å skrive om noe praksisrelatert på bloggen, men klarer sant å si ikke å holde meg unna. Jeg får gjøre så mye gøy og variert at jeg bare må fortelle.
Det har vært manko på folk på desken, så vaktsjefene har rett og slett ikke hatt annet valg enn å bruke meg. De første to ukene laget jeg ikke ordentlige innslag selv, annet enn å finne bilder og tekst til studiokommentarer når interessante pressemeldinger tikket inn, klippe "live on tapes", dvs. hvis noen har livet om noe spesielt har jeg klippet det sammen i ønsket lengde, eller hvis det har vært gjester i studio. I tillegg har jeg fulgt med på spørretimen og tatt ut interessante kommentarer fra politikerne. Greie ting å gjøre, mye nytt å sette seg inn i og ufattelig mye å lære!
Det som er aller morsomt og mest utfordrende er å lage innslag. Min debut som reporter ble med en sak om ubåten i Fedje. Den er svært omdiskutert og hevingen av den ble vedtatt utsatt på ubestemt tid etter mange års kamp. Synes saken er ufattelig interessant, for dette er en tysk ubåt på vei til Japan under andre verdenskrig. Båten ble skutt på og sank, og det er jo greit. Men båten var lastet med mange tonn kvikksølv. Kvikksølv er en giftig naturgass som ikke brytes ned fra naturens side. Gassen er derimot lagret på beholdere som har begynt å råtne, og hvert år slippes det ut mange kilo kvikksølv i sjøen der ubåten ligger, noe som ikke er ideelt for verken fisk eller fugl eller mennesker. Til denne saken fikk jeg råstoff fra en reporter som hadde vært i Fedje. Jeg redigerte selv, skrev manus og leste inn kommentar. Den ble litt "rustikk" om man skal si det pent, litt ujevn lyd, men saken ble sendt flere ganger utover dagen, det var stas og fryktelig rart å høre sin stemme utover hele Oslo-redaksjonen!
Dagen etter sto en saueklipp-sak fra Frankrike for tur. Vi får bilder tilsendt fra andre nyhetsbyråer, og når vi har kuriosa som dette lager vi "urikssnacks". Saken var teit, men mange morsomme bilder av sauser som blir klippet og fulle folk. Løs i snippen og humorrisktis. Det blir det bra tv av:)
Et par dager senere ble jeg sendt ut i Oslos gater med egen fotograf. Gud, så artig! Skulle lage en fem-på-gata om hva folket synes om at røyken blir skjult i butikken og hva folk synes om at tobakksgiganten Philip Morris saksøkte staten for å oppheve forbudet. Ble kjempemorsomt, spesielt siden folk for det meste villig snakker om det som interesserer det, og fordi det kom noen kruttønner. Den ble også vist flere ganger - KULT!
Flere urikssnacks har stått for tur, blant annet en sak om en sushirestaurant som serverte sushi på en naken mann i forbindelse med kvinnedagen 8. mars. Synes det var så pinlig å lage saken at jeg rødmet hver gang den gikk. O'boy!
En annen snackssak var om en skoleklasse i USA som lagde et maleri av Remington av tyggegummikuler. 42.000 tyggegummikuler. Heftige greier. De brukte to år på det, her snakker vi tålmodighet :)
Fikk dessuten intervjue en fyr fra PRIO om Midtøsten. Det var gøy. Da ble jeg smånervøs, så mikrofonen skalv litt i armen min da jeg intervjuet han. Men det gikk for så vidt greit.
De to største sakene jeg har laget ble jeg bare hevet rett ut på, fikk 20 minutters forberedelse på den ene, én time på den andre. Begge politiske saker, den første om Kirkens Nødhjelps demonstrasjon utenfor Stortinget for å få politikerne til å skifte fokus i miljøpolitikken. Da fikk jeg intervjuet Helga Pedersen, Erna Solberg, Trine Skei Grande og Atle Sommerfeldt. Alle veldig hyggelige! Da jeg hadde redigert ferdig saken og den ble sendt ringte vaktsjefen i Bergen sporenstreks og ba meg omformulere meg og omredigere noen bilder. Jeg var visst lite presis i kommentarene mine og hadde litt for røff klipping. Hvilket jeg tar til meg, for det stemmer jo.. Lærer jo ingenting om jeg ikke får kritikk..
Den andre saken handlet om helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsens initiativ til å sende ut en bok til alle landets kommuner om hvordan man går fram for å kjøpe bolig til utviklingshemmede. Hun oppfordret kommunene til å bygge bolig framfor institusjoner. Prøvde å være litt kritisk, men det falt litt i fisk, for jeg kunne så lite om saken. Det jeg har lært etter å ha intervjuet flere politikere er at du egentlig ikke trenger stille spørsmål. De snakker villig inn i mikrofonen og svarer ikke på det du spør om med mindre de ønsker å svare på det.
Har ikke rukket lage flere saker enda, men det kommer flere - insha'allah! Akkurat nå er det så gøy og utfordrende å ha praksis, gir meg et skikkelig kick! Elsker situasjoner hvor læringskurven er så bratt og utfordringene står for tur. Våkner hver morgen, superspent på hva dagen skal tilby.
Digg følelse! Jeg håper den ikke forsvinner!
Sunday, March 07, 2010
Spring Awakening
Våren er i anmars. Håper jeg. Tror jeg. Solen har i hvert fall tittet ordentlig frem bak det tunge, gråhvite pleddet som har hengt på himmelen litt for lenge etter min smak. Jeg gleder meg til våren, den nest beste årstiden etter sommeren. Når snøen sakte smelter vekk og ting begynner å vokse og gro igjen. Når fargene endelig titter frem. Det er så herlig! Gleder meg kanskje aller mest til våren i Bergen, at kirsebærtreet ved Lille Lungegårdsvann skal blomstre og til friske turer opp Fløyen.
Tittelen handler ikke egentlig om våren. Det er nemlig navnet på en musikal på Oslo Nye. På fredag var jeg på ordentlig musikal for første gang i mitt liv. Og for en opplevelse! De beste kulturelle opplevelsene er når man går igjennom alle trinn av følelsesskalaen i løpet av de to timene et slikt show varer.
Å, så godt det er å få kulturelle impulser, faktisk kunne ha muligheten til å gå på teater, velge film på kino, ha muligheten til å delta på debatter på Litteraturhuset, Studentersamfunnet, eller bare det å kunne gå på kafé på en søndag.
Hurra for byen og hurra for våren!
1000 ting
Noen ganger, på sånn helt merkelige tidspunkt, dukker de rareste minnene opp i hodet. Her en dag begynte jeg å tenke på hvordan området ved siden av Oslo City så ut da jeg var liten. Jeg husker vagt at det var rimelig shabby, og at det var en rotete butikk i et mørkt lokale som hadde en rosa ryggsekk jeg gjerne ville ha. Plutselig en dag var butikken og bygningene rundt jevnet med jorden, og en stund senere dukket det flotte H&M-huset opp ved siden av. Sporene av butikken med den rosa sekken er borte, visket vekk fra jordoverflaten - men ikke fra minnene!
Hvorfor jeg kom på akkurat det aner jeg virkelig ikke. Og dette ene minnet genererte en rekke andre minner. Jeg kunne plutselig huske en igjen fryktelig rotete butikk i et nokså shabby og dårlig belyst butikklokale i smuget mellom Storgata og Torggata. Butikken het 1000 ting, og jeg husket at jeg alltid lurte på om det var akkurat 1000 ting i butikken, derav navnet. Butikken var riktignok en gave for nysgjerrige små barn, men heller ikke den butikken finnes lenger. Den gikk vel konkurs i konkurransen mot de store butikkjedene. Og kanskje fordi tingene som ble solgt var ubrukelige og nedstøvete.
Men sånn helt plutselig og helt tilfeldig dukker altså butikken med den rosa sekken og butikken med de 1000 ubrukelige tingene opp i minnet til et forvokst barn med altfor mange tanker.
Tenk det!
Så godt du ser ut, da!
Jeg undrer meg ofte over ord og uttrykk, som for eksempel tittelen på dette blogginnlegget. Det fikk jeg høre i dag, og det får jeg høre sånn med jevne mellomrom. Spesielt fra mine foreldres venner som ikke ser meg så ofte.
Men hva det egentlig betyr er jeg sannelig ikke sikker på. Betyr det at jeg er fin på håret, har fine klær på meg, ser bra ut sånn all over, eller er det en vel kamuflert advarsel om at man har blitt litt rundere i kantene? Eller er det ren sympati, kanskje mangel på noe bedre å si?
Ikke vet jeg. Men det er utelukkende bedre enn å bli spurt om når fødselsterminen på mitt ikke-eksisterende barn er. Definitivt.
Friday, January 22, 2010
Hva nå da?
Jeg sitter alene i min og min klassekamerat Anitas parleilighet på Heltne Studentheim. Det er lenge siden leggetid, Eva Cassidy jammer i bakgrunnen, og jeg skriver blogg for første gang i år, for første gang på min splitter nye pc jeg fikk av en oversnill familie til jul. Blogge så sent gjør jeg kun fordi det for første gang på uendelig lenge ble etterlyst et blogginnlegg av en (over?)ivrig leser som mener jeg er for lat. Og kanskje aller mest fordi jeg lot vinduet på soverommet stå på vidt gap mens jeg skulle stelle meg. Og ble stående sånn altfor lenge. Så her sitter jeg da, venter spent på at soverommet skal bikke minus 2.
Overskriften på innlegget bestemte jeg meg for da jeg trasket på en lett såpeglatt Volda-vei, på vei hjem fra min venninne Siri og resten av mannskapet, eller kvinnskapet, på villaen Adjunkten, midt i hjertet av eksotiske Volda, som tilfeldigvis ikke kom videre på Korslaget i kveld. Skuff. Om overskrift og innhold etterhvert samstemmer, i tråd med journalistiske prinsipper, kan jeg ikke love. Merker allerede lettere utskeielsestendenser.
Men da jeg tenkte på at jeg ville bruke denne overskriften, var det en glimrende god idé. Hva nå? Vi er inne i totusenogti, slik språkguru Sylfest Lomheim og NRK ønsker vi skal si det, eller tjueti, slik slabbedaskene ønsker å si det. Og hva så? Jo, mens jeg som sagt trasket ute i kulden, omringet av noen få fulle fjortiser som ikke kommer inn på studenthuset Rokken, godt akkompagnert av Coldplays Left Right, Left Right konsertopptak, kom jeg på at det faktisk er over et halvt år siden jeg var på Coldplay-konserten på Koengen i Bergen, at dette er året jeg fyller 25, jeg beveger meg snart over den magiske grensen fra å være i begynnelsen av 20-årene, til å bevege meg over i kategorien halvveis til 50, midten av 20-årene, eller det man kanskje aller helst kaller slutten av 20-årene. Hva nå da?
Alt man skal rekke! Blir sliten av å tenke på det. Og av å tenke på hvor mye jeg egentlig har på hjertet! Tenke på alt man skal lykkes i for at samfunnet skal se på deg som et fullverdig medlem.
Men det var ikke egentlig det jeg hadde tenkt å skrive om. Eller kanskje litt. Poenget var vel egentlig at tiden går så skremmende fort når man lever midt oppi alt. Noe man som oftest (og forhåpentligvis) kanskje gjør. Som fra sommeren og til nå. Vet ikke hvor jeg skal begynne. For det første begynner jeg å bli mektig lei av å prøve å være flink hele tiden. Flink på skolen, flink til å trene, flink til å spise sunt, flink til å henge med venner, flink til å holde kontakten med venner, flink til å lese, flink til å engasjere meg. Hvorfor skal man alltid være flink i alt? Som nå. Jeg har ikke vært flink til å skrive på bloggen. Og det har jeg tenkt på så uendelig mange ganger. Når man først ikke er flink, så gnager det så inni granskauen på samvittigheten. Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg Volda har satt en kreativ stopper på min skriveglede. Sært å si. Men man blir så opptatt av at ting skal passe inn i de malene som er satt for journalistiske opphavsverk, at man ikke tør gå sine egne veier. Så sitter man i den evinnelige boksen og kommer seg ikke ut. Skummelt, hva?
Tilbake til halvåret som har gått så fort. Fra Coldplay-konserten i august, hvor Chris Martin et al. tok Bergen med storm, mens jeg og lillebror sto febervarme i folkehavet, til jeg sitter i en nyinnflyttet, halvslitt, men egentlig kjempeok og billig parleilighet i Volda. Innimellom der har jeg rukket å lese flerfoldige hundretalls sider, vært leder for Norsk Journalistlags studentklubb i Volda, invitert Christian Borch og Davy Wathne på pressepuber, arrangert pressepris etter praksisen, med selveste Espen Graff i juryen, flydd halve jorda rundt og tilbake, hoppet i fallskjerm, vært på helt ubeskrivelig fantastiske fotturer på flere av Hawaiis vakre øyer, blitt indoktrinert litt "Empire state of mind", skrevet bacheloroppgave i medievitenskap på litt under tre uker, slitt meg gjennom pensumpugging til muntlig eksamen, bestått med god margin, tatt en velfortjent ferie, jobbet meg åndssvak, sagt opp jobben jeg har hatt i nesten seks år, gitt bort julegaver, fått julegaver, spist meg fordervet på stek, saus, poteter og julegodter, tenkt at jeg er en veldig dyp og reflektert person, for så å få vite at jeg faktisk er en klisjé. Før jeg på mystisk vis endte opp her i Volda igjen. Som jeg forlater om under en måned. Da venter åtte ukers praksis i TV 2 Nyhetskanalen, som jeg knapt har sett på en eneste gang hele mitt litt. Itillegg har jeg i litt over en uke bitt negler av nervøsitet fordi min gode venn Jared har sittet i forvaring på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv, for så å meget selvmotsigende har blitt "frivillig deportert", etter å ha blitt nektet innreise i det hellige land.
Og hva nå? Jeg prøver å ikke tenke så mye på det akkurat nå, puster heller tungt inn innestengt, 70-tallsbetongforpestet luft i lungene og satser hardt på at flink-pike-syndromet skal kicke inn.
Overskriften på innlegget bestemte jeg meg for da jeg trasket på en lett såpeglatt Volda-vei, på vei hjem fra min venninne Siri og resten av mannskapet, eller kvinnskapet, på villaen Adjunkten, midt i hjertet av eksotiske Volda, som tilfeldigvis ikke kom videre på Korslaget i kveld. Skuff. Om overskrift og innhold etterhvert samstemmer, i tråd med journalistiske prinsipper, kan jeg ikke love. Merker allerede lettere utskeielsestendenser.
Men da jeg tenkte på at jeg ville bruke denne overskriften, var det en glimrende god idé. Hva nå? Vi er inne i totusenogti, slik språkguru Sylfest Lomheim og NRK ønsker vi skal si det, eller tjueti, slik slabbedaskene ønsker å si det. Og hva så? Jo, mens jeg som sagt trasket ute i kulden, omringet av noen få fulle fjortiser som ikke kommer inn på studenthuset Rokken, godt akkompagnert av Coldplays Left Right, Left Right konsertopptak, kom jeg på at det faktisk er over et halvt år siden jeg var på Coldplay-konserten på Koengen i Bergen, at dette er året jeg fyller 25, jeg beveger meg snart over den magiske grensen fra å være i begynnelsen av 20-årene, til å bevege meg over i kategorien halvveis til 50, midten av 20-årene, eller det man kanskje aller helst kaller slutten av 20-årene. Hva nå da?
Alt man skal rekke! Blir sliten av å tenke på det. Og av å tenke på hvor mye jeg egentlig har på hjertet! Tenke på alt man skal lykkes i for at samfunnet skal se på deg som et fullverdig medlem.
Men det var ikke egentlig det jeg hadde tenkt å skrive om. Eller kanskje litt. Poenget var vel egentlig at tiden går så skremmende fort når man lever midt oppi alt. Noe man som oftest (og forhåpentligvis) kanskje gjør. Som fra sommeren og til nå. Vet ikke hvor jeg skal begynne. For det første begynner jeg å bli mektig lei av å prøve å være flink hele tiden. Flink på skolen, flink til å trene, flink til å spise sunt, flink til å henge med venner, flink til å holde kontakten med venner, flink til å lese, flink til å engasjere meg. Hvorfor skal man alltid være flink i alt? Som nå. Jeg har ikke vært flink til å skrive på bloggen. Og det har jeg tenkt på så uendelig mange ganger. Når man først ikke er flink, så gnager det så inni granskauen på samvittigheten. Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg Volda har satt en kreativ stopper på min skriveglede. Sært å si. Men man blir så opptatt av at ting skal passe inn i de malene som er satt for journalistiske opphavsverk, at man ikke tør gå sine egne veier. Så sitter man i den evinnelige boksen og kommer seg ikke ut. Skummelt, hva?
Tilbake til halvåret som har gått så fort. Fra Coldplay-konserten i august, hvor Chris Martin et al. tok Bergen med storm, mens jeg og lillebror sto febervarme i folkehavet, til jeg sitter i en nyinnflyttet, halvslitt, men egentlig kjempeok og billig parleilighet i Volda. Innimellom der har jeg rukket å lese flerfoldige hundretalls sider, vært leder for Norsk Journalistlags studentklubb i Volda, invitert Christian Borch og Davy Wathne på pressepuber, arrangert pressepris etter praksisen, med selveste Espen Graff i juryen, flydd halve jorda rundt og tilbake, hoppet i fallskjerm, vært på helt ubeskrivelig fantastiske fotturer på flere av Hawaiis vakre øyer, blitt indoktrinert litt "Empire state of mind", skrevet bacheloroppgave i medievitenskap på litt under tre uker, slitt meg gjennom pensumpugging til muntlig eksamen, bestått med god margin, tatt en velfortjent ferie, jobbet meg åndssvak, sagt opp jobben jeg har hatt i nesten seks år, gitt bort julegaver, fått julegaver, spist meg fordervet på stek, saus, poteter og julegodter, tenkt at jeg er en veldig dyp og reflektert person, for så å få vite at jeg faktisk er en klisjé. Før jeg på mystisk vis endte opp her i Volda igjen. Som jeg forlater om under en måned. Da venter åtte ukers praksis i TV 2 Nyhetskanalen, som jeg knapt har sett på en eneste gang hele mitt litt. Itillegg har jeg i litt over en uke bitt negler av nervøsitet fordi min gode venn Jared har sittet i forvaring på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv, for så å meget selvmotsigende har blitt "frivillig deportert", etter å ha blitt nektet innreise i det hellige land.
Og hva nå? Jeg prøver å ikke tenke så mye på det akkurat nå, puster heller tungt inn innestengt, 70-tallsbetongforpestet luft i lungene og satser hardt på at flink-pike-syndromet skal kicke inn.
Subscribe to:
Posts (Atom)