Welcome to Israel. Have a nice stay.

Ja. Hva kan man si? Da var det også over. Jeg kom meg inn og ut, uten å bli stemplet som terrorist, faktisk ganske rimelig smertefritt. 

Så latterlig enkelt har det aldri vært å komme seg inn i Palestina. Som gruppeleder fikk jeg selvfølgelig alle rutinespørsmålene: What is the purpose of your visit? Where are you going? Where are you staying? How long are you staying? Forberedt. Korte, effektive svar, ingen betenkningstid. Hun gadd ikke engang sjekke om jeg hadde suspekte visum i passet mitt, spørre hva min far, bestefar og oldefar heter, hun slo ganske enkelt opp på side 5 (av en eller annen grunn. Jeg ville begynt på side 1), jeg hørte at det ble stemplet to ganger og stod molefunken igjen med passet i hånden min, ute av helveteskøen, klar for Palestina og lettere sjokkskadet.

Jeg hadde på forhånd forberedt gruppen på det verste, sovet dårlig et par dager i forveien, gruet meg på flyet, i køen, og hele 60 sekunder skulle det ta, og jeg hadde et 3 måneders visum i passet mitt. Må innrømme at det der og da var fristende å forlenge reisen med 2,5 måneder til. Men er man leder, så er man leder.

Reisen gikk fint. Det var godt å se venner og kjente igjen, og se deres reaksjon på at jeg hadde kommet tilbake. Mer eller mindre uanmeldt. Forfengelig som jeg ble der nede dro jeg på et Beauty Center (ja, jeg gjorde faktisk det), og da hun som jobber der så meg igjen utbrøt hun "men Maria, jeg trodde du skulle komme igjen om to og et halvt år, ikke to og en halv måned!". Litt sånn var det. Jeg hadde sagt til de fleste at det var "på gjensyn" og ikke "farvell" da jeg dro sist gang, og jeg fikk rett. Til og med butikkmannen på hjørnet ble glad for å se meg. Og det er en fantastisk god følelse, en følelse av å ikke bare ha vært der, vært en liten piksel i mylderet, men at man faktisk har utgjort en ørliten forskjell, at man har blitt savnet. Litt.

Og da jeg skulle reise tilbake var det faktisk helt ok. Ikke bare det at jeg var utmattet etter 10 dager med ansvar, at jeg så frem imot å bare tenke på meg selv (EGO) og få sovet noen ekstra timer, men også fordi det gikk opp for meg at jeg kan komme tilbake dit og bli tatt godt i mot. Jeg kan komme tilbake igjen og igjen og igjen og igjen, og det vil fortsatt være noen som setter pris på at jeg kommer for å hilse på.

Da vi skulle dra slapp jeg å få bagasjen min gjennomsøkt i en time, jeg slapp å bli med to plasthanskekledde jenter på bakrommet og jeg slapp å gå eskortert gjennom security fordi flyet mitt skulle lette snart (noe som egentlig var ganske behagelig, skal ikke lyve). Det gikk lekende lett. Mannen i flyskranken var til og med en ganske knakandes god kar. Eller, hva vet vel jeg, han så ihvertfall ikke stygt på meg.

Så nå er jeg egentlig ganske glad og lettet. Jeg er glad for at turen gikk bra, at vi alle kom oss hele igjennom, uten fysiske skader og med mer i bagasjen enn da vi dro. Da snakker jeg selvfølgelig ikke bare om inntrykk, men om alle souvenirene jeg endelig fikk dratt med meg hjem. Til min store overraskelse fikk jeg ikke "hva skal du med denne da, Maria", av mamma, men heller "så fint at dere støtter økonomien deres litt". Endelig en som har skjønt hva det handler om :-)

Så nå er det bare å spare penger til neste tur. Snart forhåpentligvis.

Noen som har lyst på en guidet tur?