Tradisjonelt sett er dette en beskrivelse av fangenes siste vandring over det grønne linoleumsgulvet mot den elektriske stol. Det er hjerterått. Trist som faen. Men ikke til å unngå. Er man dømt, så er det ingen vei tilbake.
Jeg skal trekke en skikkelig stygg parallell.
For meg er den grønne mil veien fra leiligheten, ned trappen, ned bakken som er rammet inn av grønt gress og bort til vaskeriet. Jeg kvier meg alltid for å gå veien bort. Synes det er helt grusomt. Og når jeg først har gjort det, innser jeg at det slettes ikke er så verst. Men jeg gjør det ikke før det virkelig kniper i klesskapet.
Jeg har bodd i leiligheter med vaskemaskiner før. Veien føles alltid like lang.
No comments:
Post a Comment