Jul og sånn

Da var det på tide med dagens obligatoriske blogginnlegg. Som jeg ikke vet om folk gidder å lese engang. Men det er altså så stille på jobben nå at det eneste jeg føler jeg gjør for tiden er å lese avisen og skrive blogg. Selv om jeg ikke nødvendigvis har noe på hjertet. Må liksom bare føle at jeg gjør noe.

Det er 17. desember. For et år siden befant jeg meg i Kairos evinnelige kaos, overstresset fordi finals'ene var rett rundt hjørnet og fordi jeg var redd jeg hadde for mange kilo i bagasjen som skulle finne veien hjem på lille julaften. Der satt vi og ventet på at julen skulle komme, talte ned dagene, lastet ned tonnevis med julemusikk og fortalte hverandre spent hva vi gledet oss aller mest til når vi kom hjem. Snø var det heller ikke i Egypt, men det var noe med følelsene, følelsen av at man må bli ferdig med eksamenene, å måtte gå i oppoverbakke før man kan ake nedover igjen, med julen som høydepunktet, det man psykisk hadde vært forberedt på hele tiden: Når julen kommer skal vi hjem, vi skal se venner og familie igjen og feire jul. Jul. Spise grøt, pepperkaker og marsipan, drikke gløgg sammen, pynte juletreet og se på julekalenderen man har sett så altfor mange ganger før.

Jeg blir nesten litt stresset over meg selv. Jeg føler at jeg bør savne det, at det er obligatorisk å føle seg litt julete når det tross alt bare er en uke igjen til jul og når jeg faktisk bor rett ved der Jesus skal ha blitt født. Men følelsene uteblir. Jeg skrudde på iPod'en isted. Nesten øverst på albumlisten, rett etter ABBA, står Absolute Christmas I og II, som jeg tilfeldigvis lastet ned i Kairo i fjor. Jeg vurderte i et svakt øyeblikk å høre på en av dem, men etter å ha gått gjennom spillelisten fant jeg ut at jeg ikke orket. Jeg er så dritt lei alle julesangene. Selv om jeg ikke har hørt nevnbart mange i år. I den salige blandingen av popsanger datert det 20. århundre, dukket det opp en julesang da vi feiret Doris' bursdag her om dagen. Litt begeistret ble vi, men kanskje aller mest fordi det var så absurd at en julesang fant veien mellom "My heart will go on" og "Backstreet's back, all right".

Tror alt bunner ut i at jeg ikke studerer lenger, at eksamensstresset ikke er der. Kanskje jeg er så nerd at jeg savner det. Jeg sitter faktisk i skrivende stund og ser om jeg finner noe interessant jeg kan studere på American University of Beirut neste høst. Det er vel litt sånn at når man fjerner det man er vant til og forventer før en slik høytid, så forsvinner følelsene rundt det også. For ikke å snakke om at blomsterbeddet utenfor inngangsdøren står i full blomst. Pussig.

I går tok jeg et seriøst oppgjør med meg selv og latskapen. Jeg studerte ikke arabisk, så et fullt oppgjør kan jeg ikke skryte på meg, men jeg vasket hele leiligheten, så nå er gulvene garantert slikkbare. Anbefales ikke, selvfølgelig, men synes jeg så en stjerne og hørte et "pling" da jeg stolt så over det jeg hadde utrettet. Jeg fikk også vasket klær, vasket opp, trent, laget middag sammen naboene og sett litt for mange Mad TV klipp på You Tube. Amerikansk humor er ekstra morsomt (eller snålt) når du sitter sammen med to amerikanere som vrir seg rundt i latter av de merkeligste ting.

Jeg sitter og hører på Coldplay og venter på lunsj. Pga høytid har kokkene tatt ferie, så vi måtte bestille mat i dag. Og det tar gjerne litt tid. Blir ikke noe god arabisk mat da, nei. Blir vel kjedelige loffsandwicher som smaker luft. Jeg er forresten offisielt ulovlig i landet nå, noe jeg synes er litt stilig. Sånn bortsett fra at jeg aller helst bør bli i Betlehemsområdene frem til jeg har fått klarert min status her. Hvilket igjen betyr at jeg ikke får vært med på utflukt til Ramallah sammen med svenskene i morgen. Tror jeg. Blir litt rastløs av tanken på at jeg ikke kan bevege meg utenfor områdene her. Er litt sånn at når man vet man ikke kan få noe, så vil man bare ha det enda mer.

Siden det snart er jul synes jeg dere skal ta dere to minutter til å skrive en kommentar til meg. Det er ikke et ønske, det er en befaling. Jeg har kontakter på høyeste hold (her snakker vi Santa Claus, Sant Nicholaus, Father Santa, Baba Noel, Tomten, Julenissen eller hva du kaller ham). Ingen kommentarer, ingen julegaver. Ja, det er en trussel.

Ho Ho.

Santa's Ghetto

Først: Sjekk ut denne nettsiden: http://www.santasghetto.com/, les og se de fantastisk kule bildene! Alle har mer eller mindre et politisk budskap, og er laget av forskjellige kunstnere, først og fremst fra Storbritannia og Palestina.

Bildet til høyre er laget av Paul Insect og er kalt "Bloody Gabriel". Den finner man også på en husvegg på veien fra Betlehem til Beit Sahour.

De siste to ukene har kunstnere kommet til Betlehem og gjort nye verk på Muren og rundt omkring i områdene, er bilder av det på nettsiden. Litt morsomt å oppdagen nye ting på alt fra husvegger, reklameplakater til gateskilt. Banksy er favoritten, fredsduen på bildet er malt på et sted hvor over 40 mennesker ble drept under den første intifadaen. Hvis dere ser godt etter er det små hull øverst på veggen, det er kulehull.

Vanligvis finner man den årlige utstillingen Santa's Ghetto i et galleri på fasjonable Oxford Street i London. I år finner man den i en tidligere kyllingbutikk på Krybbetorget foran Fødselskirken i Betlehem. Turister har i følge de som står i butikken kommet til Betlehem kun for å se utstillingen. Jeg hadde ikke med meg kameraet da jeg var der sist, men har planer om å ta meg dit igjen, så skal få tatt noen da og poste dem på bloggen.

Dette bildet er det også Banksy som står for. Oljemaleriet i seg selv er et gammelt bilde malt av noen andre, han har selv malt på Muren, Jesus og Maria. Den stolte eier av dette bildet er faktisk Robbie Williams, det henger i hjemmet hans i Los Angeles og er i dag verdt veldig mye penger. Prøvde å få igjennom dette som årets julekort fra Global, men det var vel litt for politisk.. Betlehem er ikke så idyllisk som Hollywood liker å fremstille det, spesielt ikke med en mur som skjærer tvers igjennom landskapet, fenglser palestinerne inne og hindrer dem i å nå sitt eget land...

Joint Advocacy Desk's holidays

19/12 - Eid al-Adha
25/12 - Christmas
1/1 - New Year

Så ikke klag over kort ferie.

Det kommer ordna sej

Det er totalt kaos i hodet mitt. Overproduksjon av ideer til hva jeg kan skrive, men samtidig en underproduksjon av ideer til hvordan jeg kan få dem ut av hodet mitt og ned på tastaturet. Jeg kan ikke tro at det er ti dager igjen til jul. Palestina har sakte, men sikkert, skiftet fra sommer- til vinterpels. Når jeg nå tar en titt ut av vinduet mitt i ca. fjerde etasje (ja, jeg er faktisk usikker på hvilken etasje vi bor i, jeg vet bare at det er ekstremt mange tunge trapper opp dit), ser jeg grønne sletter, fruktrike hager og nyutsprugne blomster i friske farger.

Julen har gjort sitt inntog i områdene ved at hus, kirker, trær og gater er pimpet opp med med blinkende julelys og figurer. Jeg har sett Luciatog to ganger, hørt svenske julesanger, spist pepperkaker, lussekatter og drukket overalkoholisert gløgg med nøtter i. Likevel kan jeg ikke påstå at jeg er i julestemning. Hva er egentlig julestemning? Å være stresset fordi man ikke har handlet ferdig julegavene, vasket og pyntet huset til jul eller bakt de syv slagene? Kan stolt fortelle at jeg ikke har gjort noen av delene, og ikke har jeg planer om å gjøre det heller. Selv om jeg må innrømme at leiligheten kunne hatt godt av en vask.

Men stresset er jeg. Skuldrene mine har konstant vært hevet i ørehøyde den siste uken, og jeg venter spent på at 27. desember skal komme. Nei, ikke 24.-, men 27.desember. Jeg hater å vente, jeg vil at ting skal skje når jeg ønsker at de skal skje, og jeg misliker sterkt å legge min skjebne i andres hender. Men der ligger den altså, i andres hender. I det israelske innenriksdepartementets og den lutherske kirken i Jerusalems hender, som så generøst har sagt seg villige til å søke visum for meg. Jeg trenger ikke engang sette min fot inn på det fryktede Ministry of Interior, for det ordner Emil på kirkens kontor for meg den 27. desember kl. 10, Dommedag, dagen jeg finner ut om jeg får bli i det "hellige" land eller ikke. "Det må et mirakel til for at du skal få visum gjennom innenriksdepartementet", sa sjefen min for en uke siden. Mirakler har skjedd før, ingen grunn til at det ikke kan skje igjen, er det vel? Om ikke biskopens anbefalinger holder til at jeg skal få et visum, så vet jeg virkelig ikke hva som skal til.

Jeg er nå den eneste goCYeren på okkupert palestinsk territorie, som det så fiffig kalles, og fra og med i morgen har jeg rett og slett ikke annet å vise til enn et ugyldig visum i passet mitt, noe som ytterst begrenser min bevegelsesfrihet. Busi har reist til Egypt for å prøve seg over grensen igjen neste uke, mens det siste jeg hørte om Taron var at de ikke ville slippe han inn på flyet til Tel Aviv uten visum til Israel. Så man kan si vi sitter fint i det nå.

Og mens vi venter på at (ingen)ting skal skje, får vi holde motet oppe og tenke som Timbuktu:

Det kommer ordna sej
det gör det alltid
jo det löser sej
så brukar allt bli
det kommer fixa sej tillslut
det är inget tvivel om
fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån
det ordnar sig...

En, tallet er en

Helt tilfeldig er det om man får muligheten til å oppholde seg her eller ikke, akkurat som lottotrekningen og tallet man ender opp med. Noen ganger er du heldig og treffer, andre ganger går ikke hellet din vei. Det har nå gått over tre måneder siden vi kom, og det var på tide å fornye visumet vårt. Vi bestemte oss derfor for å reise til Amman i et par dager, både for en liten ferie, men også for å få et nytt stempel i passet som ga oss lov til å være her i tre nye måneder. Så enkelt skulle det ikke bli.

Jeg sitter her og synes synd på meg selv, med røde, opphovnede øyne og slørete blikk. Alle på kontoret har sett meg gråte i frustrasjon. Flaut. Jeg har hatt det så fint her at jeg rett og slett ikke så det komme. Jeg så det ikke som et alternativ at jeg kanskje må hjem om en uke. For det var det de ga meg, en uke, noe djevelen på grensen sørget for å smøre veldig godt inn - "you have one week". Endelig har jeg funnet meg godt til rette et sted, også bestemmer noen seg for at de ikke vil ha meg her lenger.

Etter å ha blitt avhørt og sittende på grensekontoret i nesten seks timer kunne grensevakten meddele at jeg ikke kunne få et turistvisum fordi jeg ikke er her som turist. Dra på Ministry of Interior og søk om et visum. Det tok henne seks hele timer å trekke denne konklusjonen. Bare å få et møte der kan ta 20 dager, og de forlenger ikke visumet ditt mens du venter, da må du ut og inn av landet igjen, som igjen kan resultere i to dager, tre dager eller tre måneders visum. Gambling. Avslår de søknaden din er det ikke godt å si om du kommer inn i landet igjen.

Bare tanken på å måtte avbryte oppholdet mitt gjør at jeg får lyst å begynne å gråte igjen. Jeg trodde selv at jeg hadde glemt kunsten å gråte, for så lenge siden er det jeg har vært riktig frustrert. Jeg stod på grensen og gråt og bannet, for det er så ufattelig urettferdig. Vi kommer for å gjøre en ærlig og hederlig jobb, vi forteller dem sannheten, og hva får vi? En uke! Hadde vi løyet hadde det ikke vært noe problem. Jeg har lært min lekse - ærlighet varer IKKE lengst. Det gir deg kortere visum.

Jentene som sitter i skrankene på passkontrollene er noen av de fæleste jentene jeg noensinne har vært borte i. De vet at de har makt, og de vet å bruke den. Misbruke den. De behandler folk uten respekt, eldre som unge, skriker istedetfor å kommunisere rolig og er tvers igjennom onde. Man skal ikke se bort ifra at jeg også ville blitt ond om jeg hadde måttet kaste bort to år av mitt liv bake en skranke for å stemple folks pass. Så hvorfor ikke gjøre livet litt mer spennende? Velge seg ut dagens offer og la all sin aggresjon gå utover vedkommende. Livet blir jo hva man gjør det til! Kanskje det er tilfredsstillende, har aldri prøvd det selv, men de gir hvertfall litt action i en tilsynelatende dødkjedelig tilværelse.

Jeg skriver ikke det her for å få folks sympati. Jeg skriver dette for at folk skal skjønne hvor vanskelig situasjonen faktisk er her. På hvilken måte kan jeg være en trussel for deres sikkerhet? Ser jeg virkelig så farlig ut? En ting hadde vært om jeg kom med en løgnhistorie de så rett igjennom. Jeg sa riktignok ikke at jeg bor på Vestbredden, for det spurte de ikke om, så jeg løy ikke. Naiv er jeg, for jeg trodde ikke en uke var et alternativ engang. Jeg har hørt om folk som har fått en måned, to uker, men aldri om en uke. Jeg har senere fått høre at noen har fått både en og to dager, så sånn sett er vi heldige.

Jeg må si det er en tøff erfaring å ha med seg å måtte gå igjennom det samme som palestinerne må. Ofte blir de bare sendt tilbake der de kom fra, uten begrunnelse. Og dette må de leve med. Jeg er her bare for en liten stund, og jeg tar det virkelig hardt. Som en av kollegene mine sa til meg: Hvis vi skal gråte hver gang noe sånt skjer med oss, så har vi ikke tid til noe annet. Reaksjonene hjemmefra da jeg forklarte situasjonen var "åh, da kommer du kanskje hjem til jul, da. Hurra!". Nei. Jeg vil ikke hjem til jul, for jeg vil være her og ingen andre steder.

Jeg merker selv at jeg hele tiden har kviet meg for å reise andre steder fordi jeg er så redd for passkontrollen. Da vi kom gikk det så glatt at jeg trodde de lurte meg, for så enkelt kunne det ikke være. De stemplet passet og en papirlapp, men tok papirlappen, uten at jeg hadde sett stempelet i passet mitt, så jeg trodde ikke jeg hadde noe visum. Men det var mish mushkile, ikke noe problem.

De oppnår hvertfall sitt mål, å gjøre folk redde for dem og sørge for at man bare hater dem mer. Istedet for å være glad for at vi faktisk gidder ta turen og legge litt penger igjen i landet "deres", sørger de for å gjøre livet ekstremt vanskelig for oss, angre på at vi satte foten vår på deres territorier og på at vi gadd bruke mange tusen på flybilletten hit. Det er helt åpenbart at de har noe å skjule, siden de ikke ønsker oss her. De kaller palestinerne terrorister. Jeg vet ikke hvem som terroriserer hvem.

Jeg vet at det var passet mitt og jeg som var problemet. Busi var bare uheldigvis i følge med meg. De var ikke opptatt av henne i det hele tatt, mens jeg til stadighet måtte inn på kontoret for å svare på spørsmål, forklare at nei, jeg har ikke skiftet etternavnet mitt, nei, jeg er ikke palestiner, nei, navnet til bestefaren min er ikke muslimsk, nei, han hadde ikke et annet navn, nei, jeg har ikke familie i Palestina. Som om det burde bety noe.

Frustrajonen jeg føler nå er ubeskrivelig, spesielt med tanke på at de som faktisk har peiling på dette her ikke kommer med oppmuntrende og beroligende kommentarer, at alle får et bekymret uttrykk i ansiktet sitt, at de ser ganske mørkt på det. Men jeg gir meg ikke uten kamp, selv om jeg må forberede meg på det verste. Vi skal prøve alle utveier før jeg vender nesen hjem, for heldigivs er jeg ikke alene om dette her. I mens må vi vente på at mandag skal komme.

Tikk takk.

Proud To Be A "Norwegian"

Langt derifra. Jeg må si jeg skammer meg litt. Jeg tror jeg lider av et lite kultursjokk, for etter å ha bodd her i snart tre måneder er jeg blitt vant til vennligheten, gjestfriheten og åpenheten til menneskene rundt meg. Jeg blir behandlet som om jeg er en av dem, en del av deres familier, selvskreven, alltid velkommen.

På onsdag reiser Busi og jeg til Amman på en liten visa-fornyelsesreise. I den anledning dro vi til Ramallah for visum til Jordan. Siden det sørafrikanske representasjonskontoret er naboen til det jordanske konsulatet tok vi en tur innom. For en plass! Visst var det fint der, men det var ikke det som gjorde at jeg likte det. Det som gjorde at jeg likte plassen var menneskene, varmen man kunne føle mellom de tykke veggene, følelsen av å høre hjemme der. Og jeg er jo ikke sørafrikaner engang! Vi besøkte ambassadøren, uten avtale, som ikke bare tok oss i hånden, han ga oss like så godt en klem hver. En klem! Hadde det ikke vært for at han skulle ut og reise skulle han ha invitert oss hjem til seg. Det har vi tilgode. De ansatte var alle kjempehyggelige, hilste på oss og tok seg tid til å snakke selv om vi kom på et veldig dårlig tidspunkt.

Dette ville aldri skjedd på det norske representasjonskontoret. Ikke et vondt ord om dem, for de er alle veldig hyggelige, men så godt mottatt har jeg rett og slett aldri følt meg der. Jeg vurderer nå å skifte statsborgerskap til sørafrikansk. Logikken er sånn her: Hvis de "viktige" personene på representasjonskontoret tar i mot oss med sånn en hjertevarme, hvor fantastisk er ikke den vanlige mannen i gata?

Grunnen til at jeg skammer meg over det å være nordmann er ikke fordi "vi" har en helt annen kultur. Det er helt greit. Grunnen til at jeg setter vi i anførselstegn er at jeg ikke helt føler meg som en nordmann i dag. I den lille brosjyren "Where 2 go in Bethlehem" står det nemlig at det i dag er "10th Anniversary of Friendship between Norway & Bethlehem @ 18:00 hours". Så hyggelig tenkte jeg, så jeg tok turen, møtte til og med opp 20 minutter før. Joda, norske flagg og norske stemmer var det som møtte meg i det påkostede Fredssenteret i hjertet av Betlehem, naboen til Fødselskirken. 40 minutter hadde jeg gått for å komme meg dit.

I og med at jeg ikke ser norsk ut regner nordmennene med at jeg er palestiner, noe jeg har fullstendig forståelse for. Jeg ser jo ikke norsk ut, sånn er det bare. Det som derimot gjorde meg trist var at jeg ikke fikk lov å delta. Lukket arrangement fikk jeg beskjed om. Hvem annonserer et lukket arrangement i en brosjyre som distribueres over hele Betlehem? Og hvor mange nordmenn er det egentlig som befinner seg i Betlehemsområdene? Jeg gadd ikke spørre flere, ønsker ikke å trenge meg på et sted jeg ikke er velkommen og tok fatt på mine 40 minutter hjem.

Jeg må si at jeg nesten var på gråten. Ikke fordi det er et stort tap at jeg ikke får vært med på noe som helt sikkert er dørgende kjedelig, med en gjeng stive folk som nervøse skal holde taler om hvor flott et vennskap de har med Betlehem. Jeg synes bare det er forferdelig trist å tenke på at om jeg hadde hatt blondt hår og blå øyne hadde det ikke vært noe problem, for det er tross alt veldig spennende å møte en ung "nordmann" som faktisk bor i Betlehem, en som har en fot innenfor begge steder, som kanskje er litt mer interessant å snakke med enn andre nordmenn som er der for første gang.

Jeg er blitt vant til å møte åpne dører, det var hardt å møte en lukket av "sine egne". Så nå vet jeg ikke helt om jeg vil komme tilbake.. Det er ok å være en kamelon noen ganger, andre ganger er det ikke fullt så greit. En velsignelse og en forbannelse. Jeg er igjen på stadiet hvor jeg ikke helt vet hvor jeg hører hjemme. Skulle ønske det fantes et eget land for de som er hverken eller, et representasjonskontor som tar meg imot med åpne armer, et sted jeg kan føle meg hjemme i fremmede omgivelser.

Så i dag er jeg ikke så stolt over å være nordmann. I dag vil jeg være sørafrikaner.

De tre bjørnene - oppdatert versjon

Det var en vakker og solfylt morgen i skogen, og bjørnefamilien sto opp. Veslebjørn rusler inn på kjøkkenet, setter seg ved bordet, titter nedi den lilleskålen sin - og ser at den er tom!
- Hvem har spist opp grøten min? sutrer han.

Så kommer Pappabjørn inn på kjøkkenet, setter seg ved bordet, titter ned den digre skålen sin - og ser at den også er tom!
- Hvem har spist opp grøten min? drønner han.

Mammabjørn titter opp fra kjøkkenbenken og sier;
- Herre min hatt, hvor ofte må vi gå gjennom dette?

Det var Mammabjørn som sto opp først.
Det var Mammabjørn som vekket alle dere andre.
Det var Mammabjørn som laget kaffe.
Det var Mammabjørn som tømte oppvaskmaskinen og ryddet alt på plass.
Det var Mammabjørn som gikk ut i morgenkulden for å hente avisen, ogdet var Mammabjørn som dekket på bordet.
Det var Mammabjørn som slapp ut katten, tømte kattetoalettet og ga katten mat og vann.

- Og nå, når dere omsider har kreket dere ut av dynene og parkert de sure trynene deres ved kjøkkenbordet - hør godt etter, for dette sier jeg bare en gang til:

JEG HAR IKKE LAGET DEN FORBASKEDE GRØTEN ENNÅ!

Filosofiprofessoren

En professor sto foran filosofiklassen sin med noen ting. Da timen begynte, tok han, uten å si et ord, fram et veldig stort og tomt syltetøyglass og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen sin om glasset var fullt, og de var enige om at det var det.

Så tok professoren fram en kasse småsten og begynte og helle dem ned i glasset. Han ristet lett på glasset, slik at småstenene fordelte seg mellom golfballene. Deretter spurte han igjen klassen om glasset var fullt. Nok en gang mente klassen at det var fullt.

Deretter tok professoren fram en kasse med sand og helte det opp i glasset. Sanden fylte naturligvis det resterende rommet i glasset. Igjen spurte han om det var fullt? Klassen svarte enstemmig “ja”, og deretter tok professoren to kopper kaffe og helte begge to ned i glasset, noe som effektivt fylte hulrommene som var mellom sandkornene.

Studentene lo.

-Nå, sa professoren da latteren var stilnet. - Forestill dere nå at dette glasset representerer livet deres. Golfballene er de viktige tingene: familien deres, kjærester, barn, helse, venner og yndlingshobbyer - de tingene som, selv hvis dere mistet alt annet, fortsatt ville gjøre livet deres fullkomment. Småstenene er de andre tingene som betyr noe, sånn som jobb, hus, bil og så videre. Sanden er alle de andre småtingene.

Professoren fortsatte: -Hvis dere putter sanden ned i glasset først, er det ikke plass til verken småstenene eller golfballene. Det samme gjelder i livet. Hvis dere bruker all deres energi på små, ubetydelige ting, får dere aldri plass til de tingene som er viktigst for dere. Vær oppmerksom på de tingene som er kritisk for deres lykke. Lek med barna deres, pass på helsen. Inviter kjæresten på middag. Ta enda en runde på golfbanen.

Det vil alltid være en tid til å gjøre rent huset og å ordne avløp. Ta dere av golfballene først - de tingene som virkelig betyr noe. Få styr på det du prioriterer, resten er bare sand.

En av studentene rakk opp hånda og spurte hva kaffen representerte? Professoren smilte: -Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise at selvom livet ditt synes å være fullt, så er det alltids plass til et par kopper kaffe sammen med en venn.

Stress management

A lecturer, when explaining stress management to an audience, raised a glass of water and asked, ‘How heavy is this glass of water?’ Answers called out ranged from 8 oz. to 20 oz.

The lecturer replied, ‘The absolute weight doesn’t matter. It depends on how long you try to hold it. ‘If I hold it for a minute, that’s not a problem. If I hold it for an hour, I’ll have an ache in my right arm. If I hold it for a day, you’ll have to call an ambulance.’

‘In each case, it’s the same weight, but the longer I hold it, the heavier it becomes.’ He continued, ‘And that’s the way it is with stress management. If we carry our burdens all the time, sooner or later, as the burden becomes increasingly heavy, we won’t be able to carry on.’

‘As with the glass of water, you have to put it down for a while and rest before holding it again. When we’re refreshed, we can carry on with the burden.’

‘So, before you return home tonight, put the burden of work/life down. Don’t carry it home. You can pick it up tomorrow.’ .‘Whatever burdens you’re carrying now, let them down for a moment if you can. Relax; pick them up later after you’ve rested. Life is short. Enjoy!’ And then he shared some ways of dealing with the burdens of life:

1. Accept that some days you’re the pigeon, and some days you’re the statue.
2. Always keep your words soft and sweet, just in case you have to eat them.
3. Always read stuff that will make you look good if you die in the middle of it.
4. Drive carefully. It’s not only cars that can be recalled by their Maker.
5. If you can’t be kind, at least have the decency to be vague.
6. If you lend someone $20 and never see that person again, it was probably worth it.
7. It may be that your sole purpose in life is simply to serve as a warning to others.
8. Never buy a car you can’t push.
9. Never put both feet in your mouth at the same time, because then you won’t have a leg to stand on.
10. Nobody cares if you can’t dance well. Just get up and dance.
11. Since it’s the early worm that gets eaten by the bird, sleep late.
12. The second mouse gets the cheese.
13. When everything’s coming your way, you’re in the wrong lane.
14. Birthdays are good for you. The more you have, the longer you live.
15. You may be only one person in the world, but you may also be the world to one person.
16. Some mistakes are too much fun to only make once.
17. We could learn a lot from crayons. Some are sharp, some are pretty and some are dull. Some have weird names and all are different colors, but they all have to live in the same box.
18. A truly happy person is one who can enjoy the scenery on a detour.

Kokken Maria

Sist uke jobbet jeg som frivillig på kjøkkenet et par dager. Jeg har lenge uttrykket min begeistring for maten her, så sjefen gav meg muligheten til å lære å lage en av de desidert beste rettene, msakhan. Msakhan er kylling med en spesielt krydret løkblanding pakket inn i et lompelignende brød, shirak. Kokken Walid, som bare snakker arabisk, synes helt åpenbart at jeg var håpløs. Ikke kunne jeg kutte tomater og agurk slik han ville, ei heller holde kniven på rett måte. Hvorfor hadde ikke moren min lært meg dette? Jeg kan rett og slett ikke gifte meg, slik det står til med matkunnskapene mine.

Selv om jeg ikke forstod alt han sa fikk jeg med meg det meste i sammenhengen, med god hjelp av peking og kroppsspråk.Tror jeg har en fremtid på kjøkkenet hvis alt skjærer seg her på kontoret. Bilder sier mer enn 1000 ord, så ta en titt under. Den tynne mannen er kokken, den andre er sjefen min på kontoret, Adnan. Har en liten teori om hvorfor han sendte meg på kjøkkenet, men det er selvfølgelig kun en spekulasjon fra min side...

Bildene er tatt av super-paparazzi Anna Boo. La meg på forhånd beklage ostebildene (cheeeese), jeg har et stort indre behov for å vise mine ikke så hvite tenner til omverdenen.

Kort-slutning

Jeg tror jeg er inspirert nå, her jeg sitter med iPoden i ørene, halvveis stirrende i veggen (eller PC skjermen) og venter på at den irriterende kort-mannen skal bringe meg 800 kort jeg kan putte i konvolutter. Jeg føler selv jeg terroriserer ham med alle telefonsamtalene vi har i løpet av en dag, men på en eller annen merkelig måte tror jeg han nyter at jeg maser livskiten ut av ham. For han gjør jo aldri som jeg sier! Jeg som pleier å være en mester i å mase. Endelig har jeg møtt min overmann. Slapp av mamma, han er godt gift, selvom det ikke akkurat er en stopper. Når jeg tenker over det, kanskje det å være andrekone ikke er en så dårlig deal?

Jeg ringte i går, ba ham komme med kortene i dag så vi får begynt det frydefulle oppdraget å slikke igjen 2700 velsmakende konvolutter. Joda, komme skulle han gjøre, ingen bekymring. Nå er klokken snart 11 og jeg har ikke sett snurten av ham. Jeg ringte igjen for en time siden. Svaret var at "vet du Maria, jeg er veeeldig opptatt i dag". Det var ikke det han sa i går. Jeg skulle ikke bekymre meg. Nå er jeg bekymret. Det har gått altfor mange dager siden han fikk oppdraget i forhold til hvor mye som er ferdig, og jeg skal ut og reise halve neste uke. Uheldig kombinasjon. Jeg kunne komme og hente dem selv med bilen jeg ikke har (og som jeg forsåvidt ikke kan kjøre om jeg hadde hatt den). "Jeg skal få se hva jeg får gjort", sa han. Oversatt til norsk blir det "sorry mate, no can do, too bad, skaff deg en bil". Ok, det var ikke helt norsk.Tolket det hvertfall som isha'allah, hvis Gud vil. Hva om Gud føler at jeg ikke er helt klar for å motta kortene i dag?

Bra jeg skal klippe håret på fredag, det begynner å bli slitt.

Tenk om

"...if he were allowed contact with foreigners, he would discover that they are creatures similar to himself, and that most of what he has been told about them is lies. The sealed world in which he lives would be broken, and the fear, hatred and self-righteousness on which morale depends might evaporate."

George Orwell 1984

Pessimisme i boetter og spann

Her sitter jeg, forvirret, veldig klar for lunsj og ikke helt sikker paa hva jeg vil dele med dere. Jeg proever aa finne statistikker for en av kollegaene mine, men de gjemmer seg virkelig godt i denne informasjonsmyldrende tilvaerelsen vi lever i. Informasjonsmyldrende. Det har jeg tenkt paa mange ganger. Det er virkelig ikke vanskelig aa finne informasjon om folk naa til dags. Alt som skal til er et Google-soek og vips saa har du hele livshistorien til Ola og Kari Nordmann, samt baade sjarmerende og ikke fullt saa sjarmerende bilder. Vi er transparente hele gjengen, har ingenting aa skjule lenger, selv ikke hva vi tjener, har i formue og betaler i skatt. I actionfilmer ser man spioner som bruker maaneder, om ikke aar paa aa kartlegge alle bevegelsene til ofrene sine, tar paparazzi bilder, skygger dem i moerke biler bak moerke solbriller og klaer. I dag ville et soek paa nettet vaert nok.

Skrivesyken min har lagt seg, mest fordi jeg ikke har hatt internett tilgjengelig naar jeg har foelt for aa skrive et innlegg, men ogsaa fordi jeg er lat. Usannsynlig lat. Har kommet inn i en litt halvond sirkel. Jeg har rett og slett for god tid og for lite motivasjon til aa gjoere ting jeg egentlig burde gjoere. Som aa lese arabisk. Jeg bruker heller tiden til aa se paa duste saapeserier, bake kaker, spise, sove, hoere paa musikk eller lese spenningsboeker. Ja, det skorter ikke paa daarlig samvittighet. Gjoere noe med det? Nei, det orker jeg ikke.

I disse deprimerende Annapolis tider, maa man liksom foelge boelgen, vente paa at ingenting skal skje, vaere litt pessimistisk. Leser meg gal paa idiotiske kommentarer som foelger artikler om akkurat dette temaet og andre temaer knyttet til omraadet. Det er enten svart eller hvitt, ingenting i mellom. Som oftest er det blaa-hvitt, noen ganger er det svart/roedt/groent, men det hoerer til sjeldenhetene. Ingenting er bare svart og hvitt. Forventningene er paa frysepunktet, og for de fleste jeg har snakket med er dette et mediesirkus i Israels favoer, for at de skal kunne si "vi strakk ut haanden vaar, men ingen ville ta den i mot." Palestinerne er ikke enige seg i mellom, hvordan kan de da bli enige med noen andre?

I mellomtiden venter jeg i spenning paa at ingenting skal skje. Absolutt ingenting.

Under den mørke natteshimmel

Neida, det er ikke tittelen på en sang jeg har skrevet, selv om jeg må si meg overmåte fornøyd med tittelen i dag.

I går kveld var strømmen borte i over to timer. Vi satt hjemme hos Nate, yndlingsamerikaneren, og Taron, yndlingsarmeneren, da alt plutselig ble mørkt. Noen skrudde av lyset. Bekmørkt i gatene, musestille. Det var noe sjarmerende med å sitte sammen i mørket og stillheten, tenne stearinlys og snakke sammen. Stemningen var ubetalelig. Fantaserte litt for meg selv om hvordan kveldene ble tilbragt i gamledager, uten tv, data, elektrisitet. Ganske koselig kom jeg frem til. Men i små porsjoner.

Den fineste opplevelsen var å gå hjem i mørket. Himmelen så klar og fin med de gyldne stjernene og månen som eneste ledeslys. Kunne ikke unngå å tenke at det som er over hodet mitt nå, er nøyaktig det samme som de hjemme har over hodene sine. Kanskje ikke så klart og fint, men likvel.

Man ser verden på en litt annen måte når ting ikke er som de pleier, setter mer pris på det som har blitt en kjedelig vane, som det faktum at man må gå i 20 minutter for å komme seg hjem. Sånn bortsett fra at en palme stod i flammer et sted langs veien, var det stille og fredelig og bare meg ute på gaten. Et par biler kjørte forbi og avbrøt stillheten en gang i blant, men ellers var det bare meg, natteshimmelen og den litt høstlige vinden røskende i håret. Jeg kunne skimte lys fra settlementene i nærheten, de eneste stedene i området med elektrisitet. Stakkars dem som går glipp av øyeblikket, tenkte jeg. Heldige oss som har elektrisitet, tenkte sikkert de.

Mens jeg går langs gaten i mine egne tanker tennes lyset igjen. Like plutselig som da det ble borte. Sakte, men sikkert, kommer veiene og husene ordentlig til syne igjen. Lydene som alltid er i bakgrunnen kommer summende tilbake, og øyeblikket mitt er over, stillheten er over og ting blir som normalt. Skuffet går jeg videre hjem, på den sedvanlige, kjedelige veien.

Jeg håper vi mister strømmen igjen snart.

Pelephones

Det er hva en mobil kalles her i området. Litt funky navn egentlig, litt sånn "Yo ghetto momma, where's ya peliphone". Hvis dere skjønner hvor jeg vil hen. Nei, ikke det? Ja, ja. Det er litt festlig at det heter det, for p er ikke en bokstav i det arabiske alfabetet og ganske vanskelig å uttale, med mindre man anstrenger seg veldig. Det går som oftest i Bebsi og belifoooon. Det har endt med endel morsomme uttalelser av Busi's navn fordi de tror p egentlig er den første bokstaven i navnet hennes (ulogisk). Det blir opp til dere å finne ut av hva navnet hennes uttales som, denne bloggen er sensurert for slike ord.

Jeg husker ikke om jeg har vært inne på mobiltelefoner før, men kan ikke si annet enn at mobiltelefoner og palestinere er som hånd i hanske. De er uadskillelige. Jeg var på workshop i en ganske fattig landsby en halvtime unna der jeg bor. Folk kan være så fattige de bare vil, men det nyeste innenfor mobil device, det har de. Min helt ok Samsung ser ut som en steinaldermurstein av en mobil der de flasher sine nyeste fra Motorola og Nokia, ny"importerte" fra Jordan.

Nå tror dere kanskje at én mobil holder, slik det vanligvis gjør for oss dødelige. Da tar dere feil. Det er vanlig å ha minst to mobiler. Som aldri settes på lydløs, det være seg om du er foreleser for 40 stk eller er med på et viktig møte. Man har mobil for å være mobil. Ringer den må den taes, sånn er det bare. Var på foredrag med nestlederen for Fatah i Betlehem. Kona hans ringte midt i forelesningen hans, hvorpå han avbryter, tar telefonen, forklarer henne at han er opptatt, men at han kommer hjem om ikke så lenge og at hun kan legge ungene.

Ringetonene må også bli et offer for analyse. Mobilen er nemlig ikke bare en mobil, men kan også brukes som stereo (for ikke å glemme foto- og videokamera). Hvis gutter skal showe litt off for jentene, så drar de frem mobilen, spiller yndlingssangen sin og synger og danser for deg. Ganske sjarmerende. Min mobil kan ikke spille real tones engang. Jeg er stuck i gamledagers gode gamle polytoner. De er ikke så bra å danse til egentlig, og batteriet mitt tåler ikke påkjenningen. Sukk.

Mobilene brukes også som en del av ditt antrekk. De skal ikke skjules i vesken eller lomma, de skal vises frem. Mobilene kommer med sin skreddersydde mobilveske som festes på beltet. Jo flere, jo bedre. Å, ringer det? Hvilken mobil er det som ringer? Ikke nr. 1, ikke nr. 2, å ja, det var nr.3. Hvorfor jeg ikke husket ringetonen til mobil nr. 3? Fordi jeg har forskjellige ringetoner avhengig av hvem som ringer! Da-ha.

Jeg må si jeg føler meg ekstremt upopulær, for min mobil ringer bare når den ekle mannen fra oljepressen, som jeg ved en feiltagelse ga nummeret mitt til, bestemmer seg for å invitere meg hjem til seg eller til oljepressen for å observere hvordan man presser olivenolje. Ellers er det ganske stille på mobilen min for tiden, kjedelige saker. Man skulle tro jeg sparte penger på det, men den gang ei. Det er så dyrt å ringe og sende meldinger her at jeg blir helt matt. Det koster 1 shekel for SMS og jeg-vet-ikke-hva for å ringe, og hver gang du fyller på mobilen tar de 7 shekel fra deg, uansett om du fyller på med 20 eller 200 shekel. Ran kalles det. Israel har monopol på telefonselskapene, så jeg skal ikke si jeg er så overrasket.

Hvilket fører meg til mitt neste poeng. Grunnen til at man har forskjellige mobiler er ikke bare for å være supertilgjengelig eller fordi man ikke klarer å bestemme seg for hvilken telefonmodell man skal gå for. Det har den logiske forklaring at det er tre telefonselskaper som brukes, Cellcom, Jawwal og Orange. Bruker du samme telefonselskap som din venn blir det billigere å ringe. Og her har man mange venner eller stor familie, så det er mye penger å spare! Taxisjåførene har selvfølgelig visittkort, hvor du fritt kan velge hvilket selskap du vil bruke når du ringer dem. Ah, valgets frihet, hvem digger vel ikke det?

Vi har mye å lære av palestinerne! Neste gang dere kjeder dere lurer på hvordan dere skal sjarmere det motsatte kjønn mens dere venter på t-banestasjonen, dra frem mobilen og ta en dans, da vel! Dere skal se så mye oppmerksomhet dere kommer til å få :-)

Karaoke Muslim Style

Jeg ligger på det kalde, kalde gulvet i leiligheten fordi internettkabelen er ødelagt og bare fungerer når PC’en er på gulvet og ikke røres på. Jeg har Kuwait TV2 på i bakgrunnen, som viser en ganske interessant arabisk såpeserie, som hovedsakelig består av skriking og gråting. Og det er akkurat den tv-kanalen jeg har lyst å fortelle litt om i dag. Kuwait TV2 ligner ikke så mye på TV2 hjemme. Det eneste fellestrekket er vel de helt meningsløse reklamene som altfor ofte avbryter de uhyre spennende programmene. Reklamene er en studie i seg selv. Her spilles det på sex for alt det er verdt, kan ikke bli annet enn ekstremt påvirket av reklamene. Hvis noen har blitt støtt av Troika reklamen hjemme, er den virkelig spedbarnsmat i forhold til Cadbury’s Flakes reklame (tilfeldig at jeg husker produktnavn og produsent? Tror ikke de, nei). Det er dama som kan gnikke seg mot sengetøy, det! Barnefamilier er også et viktig mål for produsentene, og det er ikke sjeldent Colgate smilet overgår DING-reklamene hjemme. Måtte le litt da det kom ut at en av tannkremprodusentene visstnok har noe farlig i tannkremen sin. Tror ikke den gjengse forbruker hadde et bredt smil om munnen da, nei. Jeg holder meg til min medbrakte tannkrem. Som snart er tom. What to do?

Nå er ikke dette kanalen jeg ser mest på, eneste grunnen til at tv’en er på akkurat denne kanalen er fordi det ikke er noe annet enn arabisk TV-shop på de andre kanalene. Som forsåvidt er ganske fascinerende å se på. Oversminkede arabiske damer som skal prøve å friste deg til å kjøpe akkurat denne spesielle kremen som en kjendis visstnok bruker.

Den andre grunnen til at jeg har satt på arabisk tv er fordi jeg klarte å glemme arabisktimen min i går. Er fryktelig distré for tiden, aner ikke hvorfor. Glemte mammas bursdag i oktober, og nå arabisktimen min. Har sikkert glemt et tonn med andre ting underveis, men det er ingen som har minnet meg på det, så da går livet videre som normalt. Så ja, har funnet ut at jeg kan slå to fluer i én smekk: Se på tv og lære arabisk. Synes det er en ganske god idé. Må få fart på arabisken min. Selv om Kuwait arabisk ikke er helt det jeg prøver å lære meg.

Tilbake til KTV2. Såpeserien min avbrytes midt i en spennende scene. Ah, reklame igjen, tenker jeg. Men neida. Det er enten tid for en av dagens 5 bønner, eller en måte å få såpeserie-folket til å memorisere dagens Koranvers på. Er litt usikker. Uansett var det veldig interessant. De viser bilder av en moské og detaljer fra den (det er liksom musikkvideoen), selve musikken er muezzinen som synger Koranverset, også er det åpent for sing-along der de arabiske bokstavene passerer forbi i akkurat passe tempo. (Nå er det forresten skjult kamera på tv, hysterisk morsomt. Alt blir liksom ti ganger bedre når det er arabere med. Elsker temperamentet.) Ble litt trollbundet av karaoken, synes det er en skikkelig god idé å avbryte programmer for litt morgenundervisning av tv-slavene. Hvis jeg følger med hver dag fra nå og til jeg kommer hjem er det stor sannsynlighet for at jeg har memorisert hele Koranen. Jeg lar det være et mål i seg selv.

I dag får Busi besøk fra Sør-Afrika. Må si jeg er litt sjalu. Det er lengre fra Sør-Afrika og hit, enn fra Norge og hit. Så dere får se og sette opp farten.

Operasjon Gulrotkake: Del 3 av 3

Denne bloggen blir skrevet på etterspørsel, trodde selv folk var litt lei av hele gulrotkaken min. For jeg var ganske lei av den. Dere skal hvertfall få slippe å høre om flere gulrotkaker etter dette.

Siden jeg ikke hadde ordentlig godt smør smakte ikke glasuren som den pleier. Bestemte meg for å prøve en ny type Philadelphia ost, Philadelphia Whipped, Sensible Solution, 40 % Less Saturated Fat than Butter. Ante ikke hva det betydde (og vet det fortsatt ikke), men siden den hadde den samme vanvittige prisen som den vanlige (18 shelkel) og veide like mye og muligens var mer luftig enn den andre så jeg slapp litt billig unna med røringen, så valgte jeg å gå for den. Det var ikke så lurt. For den smakte ikke helt som vanlig Philadelphia.

Jeg fikk rasket kaken med meg på jobb og lurt alle til å smake på et stykke. Alle på hele YMCA, faktisk! Det er rart hvor mange kakestykker jeg fikk av kaken, var litt gøy å gå rundt og leke snill. Leke snill. Skinnet bedrar. Alle spurte om hva som var anledningen, eller sa gratulerer med dagen, uoppfordret, fordi de antok at noe måtte ha skjedd siden noen gadd å bake kake. Litt overrasket ble de da jeg fortalte at jeg gjorde det for moro skyld. Sjefen min, som er litt rund i kantene (ikke si at jeg har sagt det), spurte meg: "Hva vil du ha?" Ikke noe, svarte jeg. "Noe vil du vel ha, siden du har bakt kake?". Nei, egentlig ikke. "Å. For kona mi baker aldri kake med mindre hun vil ha noe. Ja, ja, da vet du hva du skal gjøre neste gang du trenger noe." Så kake er veien til sjefens hjerte. Det skal jeg huske veldig godt på :-)

Kaken ble god. Ikke vanvittig god, men god. Skal som sagt ikke bruke self-raising baking flour igjen, og ikke Philadelphia Whipped. Og en hjulvisp skal jeg koste på meg hvis jeg gidder å bake kaken igjen.

Det er vel alt som er å si om Operasjon Gulrotkake. Khalas, finito, avsluttet. Lurer på om én-to-tre kakemixen er bedre. Er litt fristende å teste det ut.

"Independence" Day

Independence Day. Minner meg bare om romvesenfilmen med Will Smith i hovedrollen, som var så populær en gang på 90-tallet. Ren fiksjon, fantasi. Akkurat som det faktum at 15. november er Independence Day her.

Bakgrunnen for frigjørings-/uavhengighetsdagen her, er at den 15. november 1988, etter at Jordan trakk seg ut av Vestbredden, utropte PLO en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen, med Jerusalem som sin hovedstad. Siden PLO ikke kontrollerte disse områdene, ble det å utrope områdene som palestinsk stat ikke mer enn en symbolhandling.

Jeg har ikke noe imot en ekstra fridag, men jeg har noe i mot det faktum at man kaller seg frigjort, uavhengig, når virkeligheten gjenspeiler noe ganske annet. At de i det hele tatt har denne merkedagen på kalenderen er for meg uforståelig. Nå skal det sies at ingen feirer dagen her. Alle butikker er åpne og livet fortsetter mer eller mindre som normalt, bortsett fra at skolene og noen foretag er stengt. I følge min kollega boikottes ikke dagen, men dagen mistet sin symbolske betydning for lenge, lenge siden.

Et rask søk på Google førte meg til kirken.no og en interessant definisjon på hva frigjøring betyr.

"Frigjøring har i jødisk-kristen tradisjon alltid vært knyttet til historiske begivenheter. Det er isra-elittenes frigjøring fra fangenskapet i Egypt som har dannet mønsteret (paradigmet) for forståelsen av hva frigjøring betyr. Frigjøring betyr å unnlippe urettferdig undertrykkelse."

Palestinerne er under okkupasjon, og de unslipper ikke urettferdig undertrykkelse, ergo er de ikke frigjort. Nå skal det sies at jeg har tatt dette avsnittet helt ut av sammenhengen, noe som er ganske urettferdig. Likevel bruker jeg det fordi jeg synes det er interessant at selve ordet frigjøring her blir knyttet opp mot israelittenes frigjøring fra fangenskapet i Egypt. Jeg må igjen bare sukke dypt over historiens gang. Man skulle tro at man lærte av hva som har skjedd, for senere å kunne utvikle seg til noe bedre, men historien sier noe annet. Dagens situasjon sier noe annet.

Jeg under på, i mitt stille sinn..

Gående i veikanten, mens jeg tenker på alt og ingenting, dukker det opp rare tanker som jeg likeså godt kan dele med dere..

Det er så lett å falle i fellen av vaner. Du går en vei du har gått tusen ganger før, du tror du ser det samme du har sett utallige ganger, og ignorerer det, går i din egen lille verden, lukket for alle ytre inntrykk. Det skjer meg stadig vekk, men i dag var det annerledes, selv om jeg gikk en vei jeg har gått så mange ganger før. Avhenger vel av sinnstemningen. Og været kanskje, for høstværet med vind, synkende temperaturer og litt grålig himmel har satt inn. Muligens også det faktumet at vi ikke har hatt ordentlig varmt vann på lenge, tror nemlig man får indre skader når man dusjer i kaldt vann. Uansett underliggende grunn - jeg oppdaget så fantastisk mange nye ting jeg ikke har tenkt på før.

Ta hagene her for eksempel. Hvor fantastisk må det ikke være å våkne opp en dag og tenke "så herlig det hadde vært med en nyplukket appelsin i dag", ta et skritt utenfor dørkarmen, strekke ut armen og du har en appelsin i hånden. Fra et grønt, frodig tre med mange, mange knæsj orange appelsiner. Eller hva med sitroner, fiken, druer eller oliven? Eller et sammensurium av gule, rosa, orange og hvite blomsterbusker jeg ikke aner navnet på. Alt i én og samme hage. I midten av november. Visst har vi hager i Norge, grønnere og helt sikkert mer velstelte enn de som finnes her, men det er ikke helt det samme. Vi setter kanskje ikke pris på det vi har. Men appelsiner skulle jeg gjerne hatt i min hage.

For noen dager siden fant jeg ut at jeg egentlig ikke kunne tenke meg å ha et stort hus, fordi det ville vært et svare strev å pusse det opp. Tror virkelig en leilighet holder i massevis, kanskje med en kolonihage på si, så jeg har et sted å ha appelsinene mine. Var med på min første dugnad på jeg vet ikke hvor lenge her om dagen. Minnet meg om dugnadene i kirken da jeg var liten, hvor pappa alltid stresset med hvor mange som ville dukke opp og hvor mye vi kunne få gjort på en helg. Kan ikke påstå at jeg bidro med så mye fruktbart arbeid dengang. Nå fikk jeg hvertfall den uhyre spennende oppgaven å pusse dører med sandpapir. Skal si jeg kunne hatt bruk for en slipemaskin, for det var slitsomt. Hardt arbeid er ikke helt min greie tror jeg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har noe imot å stå på litt.

Da jeg stod der i sandpapirstøvet var det litt sånn "oj", hvem hadde trodd for la oss si 4 år siden, at jeg skulle ende opp i Palestina, jobbe frivillig, pusse opp dører på et økologisk vertshus med orange dørkarmer og rosa rom sammen med en gjeng halvmerkelige mennesker og bruke romslige t-skjorter med politiske budskap på? Livet er meg merkelig. Og jeg liker det, minner meg på at jeg fortsatt har verden for mine føtter, så mye igjen å oppleve.

En annen ting jeg har lurt litt på er hvorfor Mercedes Benz har valgt akkurat Beit Sahour som base for en relativt stor bilforretning, med store blankpussede glassdører og blå, fancy skilt. Den skiller seg virkelig ut i mengden av uorganiserte butikker med støvete, rare skilt i rare farger. Og apropos bilene. Er så mange skranglekasser på veiene, men det er så morsomt å se alle de gamle bilene som durer avgårde. Kan ikke forstå at noen av bilene fortsatt fungerer, så slitte er de. Spesielt boblene er kule, er en rosa hubba bubba farget boble som kjører forbi meg en gang i blandt. Den skulle jeg gjerne hatt.

En annen ting som virkelig fascinerer meg er å se alle de pene damene som alltid har perfekte klær, sminke og sko. Velfriserte, matchende. Jeg føler meg virkelig...tja...lite gjennomført og slaskete. Slaskete er ordet. Der jeg går i mine store t-skjorter, kortbukser (som selvfølgelig ikke matcher), mitt bustete, ugredde hår og ekstremt komfortable, men kanskje ikke så elegante sko (ikke et vondt ord om Ecco). Fatter ikke hvordan jentene kan tråkke rundt i de skyhøye, tynne stilletthelene de går rundt med. Var en på mitt afrikanske dansekurs som sa det stikk motsatte sist onsdag: Hvordan klarer dere å gå i de flate skoene dagen lang? Måtte trekke litt på smilebåndet.

Litt halvfilosofisk i dag, lei av gulrotkake-snakk og rike drittunger som ikke vet hva de har fordi de er så blindet av sin bortskjemthet. Stakkars barn. Daddy's Spoiled Little Girl er programmet som surrer i bakgrunnen. Det handler om ja, bortskjemte jenter som får akkurat det de peker på akkurat når de ønsker det. Æsj. Men ser på det søppelet her, det gjør jeg.

Jeg håper for deres skyld at denne skrivebølgen gir seg snart. Tror ikke det er sunt for hverken dere eller meg at jeg skriver så ofte som jeg har gjort den siste uken. Og så langt som jeg gjør.

Kos dere med snøen, og legg gjerne igjen en liten kommentar :-)

Litt bilder fra de siste ukene