Jul og sånn

Da var det på tide med dagens obligatoriske blogginnlegg. Som jeg ikke vet om folk gidder å lese engang. Men det er altså så stille på jobben nå at det eneste jeg føler jeg gjør for tiden er å lese avisen og skrive blogg. Selv om jeg ikke nødvendigvis har noe på hjertet. Må liksom bare føle at jeg gjør noe.

Det er 17. desember. For et år siden befant jeg meg i Kairos evinnelige kaos, overstresset fordi finals'ene var rett rundt hjørnet og fordi jeg var redd jeg hadde for mange kilo i bagasjen som skulle finne veien hjem på lille julaften. Der satt vi og ventet på at julen skulle komme, talte ned dagene, lastet ned tonnevis med julemusikk og fortalte hverandre spent hva vi gledet oss aller mest til når vi kom hjem. Snø var det heller ikke i Egypt, men det var noe med følelsene, følelsen av at man må bli ferdig med eksamenene, å måtte gå i oppoverbakke før man kan ake nedover igjen, med julen som høydepunktet, det man psykisk hadde vært forberedt på hele tiden: Når julen kommer skal vi hjem, vi skal se venner og familie igjen og feire jul. Jul. Spise grøt, pepperkaker og marsipan, drikke gløgg sammen, pynte juletreet og se på julekalenderen man har sett så altfor mange ganger før.

Jeg blir nesten litt stresset over meg selv. Jeg føler at jeg bør savne det, at det er obligatorisk å føle seg litt julete når det tross alt bare er en uke igjen til jul og når jeg faktisk bor rett ved der Jesus skal ha blitt født. Men følelsene uteblir. Jeg skrudde på iPod'en isted. Nesten øverst på albumlisten, rett etter ABBA, står Absolute Christmas I og II, som jeg tilfeldigvis lastet ned i Kairo i fjor. Jeg vurderte i et svakt øyeblikk å høre på en av dem, men etter å ha gått gjennom spillelisten fant jeg ut at jeg ikke orket. Jeg er så dritt lei alle julesangene. Selv om jeg ikke har hørt nevnbart mange i år. I den salige blandingen av popsanger datert det 20. århundre, dukket det opp en julesang da vi feiret Doris' bursdag her om dagen. Litt begeistret ble vi, men kanskje aller mest fordi det var så absurd at en julesang fant veien mellom "My heart will go on" og "Backstreet's back, all right".

Tror alt bunner ut i at jeg ikke studerer lenger, at eksamensstresset ikke er der. Kanskje jeg er så nerd at jeg savner det. Jeg sitter faktisk i skrivende stund og ser om jeg finner noe interessant jeg kan studere på American University of Beirut neste høst. Det er vel litt sånn at når man fjerner det man er vant til og forventer før en slik høytid, så forsvinner følelsene rundt det også. For ikke å snakke om at blomsterbeddet utenfor inngangsdøren står i full blomst. Pussig.

I går tok jeg et seriøst oppgjør med meg selv og latskapen. Jeg studerte ikke arabisk, så et fullt oppgjør kan jeg ikke skryte på meg, men jeg vasket hele leiligheten, så nå er gulvene garantert slikkbare. Anbefales ikke, selvfølgelig, men synes jeg så en stjerne og hørte et "pling" da jeg stolt så over det jeg hadde utrettet. Jeg fikk også vasket klær, vasket opp, trent, laget middag sammen naboene og sett litt for mange Mad TV klipp på You Tube. Amerikansk humor er ekstra morsomt (eller snålt) når du sitter sammen med to amerikanere som vrir seg rundt i latter av de merkeligste ting.

Jeg sitter og hører på Coldplay og venter på lunsj. Pga høytid har kokkene tatt ferie, så vi måtte bestille mat i dag. Og det tar gjerne litt tid. Blir ikke noe god arabisk mat da, nei. Blir vel kjedelige loffsandwicher som smaker luft. Jeg er forresten offisielt ulovlig i landet nå, noe jeg synes er litt stilig. Sånn bortsett fra at jeg aller helst bør bli i Betlehemsområdene frem til jeg har fått klarert min status her. Hvilket igjen betyr at jeg ikke får vært med på utflukt til Ramallah sammen med svenskene i morgen. Tror jeg. Blir litt rastløs av tanken på at jeg ikke kan bevege meg utenfor områdene her. Er litt sånn at når man vet man ikke kan få noe, så vil man bare ha det enda mer.

Siden det snart er jul synes jeg dere skal ta dere to minutter til å skrive en kommentar til meg. Det er ikke et ønske, det er en befaling. Jeg har kontakter på høyeste hold (her snakker vi Santa Claus, Sant Nicholaus, Father Santa, Baba Noel, Tomten, Julenissen eller hva du kaller ham). Ingen kommentarer, ingen julegaver. Ja, det er en trussel.

Ho Ho.