Det kommer ordna sej

Det er totalt kaos i hodet mitt. Overproduksjon av ideer til hva jeg kan skrive, men samtidig en underproduksjon av ideer til hvordan jeg kan få dem ut av hodet mitt og ned på tastaturet. Jeg kan ikke tro at det er ti dager igjen til jul. Palestina har sakte, men sikkert, skiftet fra sommer- til vinterpels. Når jeg nå tar en titt ut av vinduet mitt i ca. fjerde etasje (ja, jeg er faktisk usikker på hvilken etasje vi bor i, jeg vet bare at det er ekstremt mange tunge trapper opp dit), ser jeg grønne sletter, fruktrike hager og nyutsprugne blomster i friske farger.

Julen har gjort sitt inntog i områdene ved at hus, kirker, trær og gater er pimpet opp med med blinkende julelys og figurer. Jeg har sett Luciatog to ganger, hørt svenske julesanger, spist pepperkaker, lussekatter og drukket overalkoholisert gløgg med nøtter i. Likevel kan jeg ikke påstå at jeg er i julestemning. Hva er egentlig julestemning? Å være stresset fordi man ikke har handlet ferdig julegavene, vasket og pyntet huset til jul eller bakt de syv slagene? Kan stolt fortelle at jeg ikke har gjort noen av delene, og ikke har jeg planer om å gjøre det heller. Selv om jeg må innrømme at leiligheten kunne hatt godt av en vask.

Men stresset er jeg. Skuldrene mine har konstant vært hevet i ørehøyde den siste uken, og jeg venter spent på at 27. desember skal komme. Nei, ikke 24.-, men 27.desember. Jeg hater å vente, jeg vil at ting skal skje når jeg ønsker at de skal skje, og jeg misliker sterkt å legge min skjebne i andres hender. Men der ligger den altså, i andres hender. I det israelske innenriksdepartementets og den lutherske kirken i Jerusalems hender, som så generøst har sagt seg villige til å søke visum for meg. Jeg trenger ikke engang sette min fot inn på det fryktede Ministry of Interior, for det ordner Emil på kirkens kontor for meg den 27. desember kl. 10, Dommedag, dagen jeg finner ut om jeg får bli i det "hellige" land eller ikke. "Det må et mirakel til for at du skal få visum gjennom innenriksdepartementet", sa sjefen min for en uke siden. Mirakler har skjedd før, ingen grunn til at det ikke kan skje igjen, er det vel? Om ikke biskopens anbefalinger holder til at jeg skal få et visum, så vet jeg virkelig ikke hva som skal til.

Jeg er nå den eneste goCYeren på okkupert palestinsk territorie, som det så fiffig kalles, og fra og med i morgen har jeg rett og slett ikke annet å vise til enn et ugyldig visum i passet mitt, noe som ytterst begrenser min bevegelsesfrihet. Busi har reist til Egypt for å prøve seg over grensen igjen neste uke, mens det siste jeg hørte om Taron var at de ikke ville slippe han inn på flyet til Tel Aviv uten visum til Israel. Så man kan si vi sitter fint i det nå.

Og mens vi venter på at (ingen)ting skal skje, får vi holde motet oppe og tenke som Timbuktu:

Det kommer ordna sej
det gör det alltid
jo det löser sej
så brukar allt bli
det kommer fixa sej tillslut
det är inget tvivel om
fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån
det ordnar sig...