Stille vann har dypest grunn

For en klisjétittel, tenker du kanskje. Jeg er 100% enig. Noe av det verste man kan gjøre som journalist, i grunn. Men jeg har jo selvfølgelig et poeng med å bruke denne grusomme frasen. Og det er rett og slett fordi den er helt sant.

Da vi først startet workshopen slet vi veldig med å rekruttere jenter. Tidspunktet for kurset krasjer med det offentlige skoletilbudet i leiren, og vi vil selvsagt ikke oppfordre noen til å velge oss fremfor å gå på vanlig skole. Derfor hadde vi en stund bare én jente på formiddags-shiftet.

Daraa, Den tauses hjemby. Foto: Naharnet.com

Navnet til 18-åringen betyr å smile på arabisk, men det er sjelden jeg har møtt noen som har vært så stille og sjenert før. Vi kan kalle henne for Den tause. Tidvis kunne vi skimte et ørlite smil i munnviken, men med én gang hun tok seg i det, så ble begeistringen skjult like godt som håret i hijaben. Men jeg visste hun elsket det. Tre lærere og henne. Full oppmerksomhet. I tre hele timer hver dag.

Etter hvert dukket det opp andre jenter, alle med forskjellige oppmerksomhetsbehov. Den halvarrogante, litt vanskelige. Solstrålen. De syngende og tøysende søstrene. De første gangene det var flere enn bare Den tause, så virket hun litt irritert på disse som kom inn og ødela harmonien. I takt med at hun forsto at det var en fin ting å være flere (men ikke for mange), så har smilet, fnisingen og praten sittet langt løsere.

Hun pleier å sitte inne i klasserommet vårt i den timelange pausen elevene har midt på dagen, i påvente av engelsktimene hun har på ettermiddagen. Det er for langt til hennes midlertidige hjem i leiren. Venninner er en mangelvare og heller ikke noe hun ønsker, har hun fortalt. Hun har nok venner hjemme. I Syria.

Etter hvert som tiden har gått og jeg har blitt godt kjent med Den tause, så vet jeg at hun allerede i en alder av 18 har opplevd mer enn folk flest opplever i løpet av et liv. At den stille, innadvendte måtte rømme fra landet allerede FØR opprøret var godt i gang hadde jeg ikke trodd på hadde hun ikke fortalt det selv. I en alder av 16 flyktet hun hele veien til Egypt - alene. Deretter bar det videre til urolige Libya, før hun endte opp i Zaatari her i Jordan. Hvorfor hun måtte flykte? Fordi hun hadde skrevet en regimefiendtlig stil på skolen. Rektoren var regimevennlig og foreldrene fryktet konsekvensene.

For meg er det så ubegripelig at selv ikke et barn kan ha ytringsfrihet. Det er noe jeg er vant til å ta som en selvfølge. Og foreldrene. Som må ta det vanskelige valget å sende sin tenåringsdatter til et land langt unna for å være sikre på at hun får en fremtid. Vondt.

Fremtiden hennes er likevel klar. For til tross for at hun er sliten og lei av det livet hun lever, så vet hun at hun skal vie livet sitt til å hjelpe ungdommer som sliter. Hennes største ønske er å vende tilbake til Syria og avslutte studiene. Begynne å leve igjen.

Klumpen i halsen hennes vokser seg større og større jo mer jeg får vite om årene i eksil. Hva som kan ha skjedd henne underveis er ikke godt å vite. Men at det har forandret henne som person, det vet jeg.

10 km, 20 minutter

Tidlig, tidlig om morgenen, før solen har stått opp, setter vi oss i minibussen og kjører nordover. Som regel er det 1,5 times lange kjøreturen vel verdt et forsøk på å få litt mer søvn - gitt at man klarer å sove til høy arabisk danskemusikk og skravling. Gitt at man ikke klarer det, så gir turen dyrebar tid til ettertanke.

Flere har fortalt oss at vi på "dårlige dager" kan høre bombingen fra Syria i leiren. Jeg spurte sjåføren vår hvor langt unna grensen vi faktisk er. Det enkle svaret var 10 kilometer, 20 minutter i bil. Jeg har foreløpig ikke hørt bombingen, men det er fryktelig rart å tenke på. At krigen bare er en mil unna.

Flyktninger på Syria-Jordan-grensen. Foto: eaworldview.com

De dagene det er rolig på grensen, strømmer flyktningene til leiren. Bare det siste døgnet har nye telt poppet opp langs hovedveien i leiren. Ifølge lokale medier krysset 600 syrere grensen inn i Jordan i går, mens 150 valgte å reise motsatt vei. Bare denne måneden har 2500 mennesker reist tilbake til Syria, det samlede tallet på tilbakevendende er på utrolige 100.000 siden krigen startet for 30 måneder siden. Grunnene til at de returnerer er mange. De mest åpenbare er at de vil gjenforenes med sine kjære, at de vil slutte seg til den Frie Syriske Armé (FSA), eller ganske enkelt at livet i vante omgivelser i hjemlandet er enklere enn det i en flyktningleir. Etter bare å ha vært her i et par uker kan jeg veldig godt forstå deres frustrasjon.

Stort sett de fleste vi underviser er fra områdene der opprøret startet i mars 2011. De kommer fra enkle kår, og er det man kaller fallaHiin på arabisk, bønder. Ganske ofte forteller barna meg uoppfordret om det de har opplevd i Syria, som om det var det mest naturlige i verden. Det gleder meg at de stoler på meg, samtidig som at jeg har ganske vanskelig for å begripe det de har gått igjennom.

Foto: cbc.ca

Solstrålen jeg nevnte i forrige innlegg mangler halve pekefingeren sin. Jeg har selvfølgelig lurt på hvorfor, men det er sånt man ikke spør om. I dag fortalte hun hva som skjedde henne. Fingeren ble sprengt vekk da en bombe eksploderte foran henne og vennene på vei hjem fra skolen. Flere av venninnene ble drept eller hardt skadet. Selv måtte hun amputere halve pekefingeren. Historien er ikke unik. Om de ikke har opplevd å få lemmer bombet vekk, så har de opplevd at bombene har falt bare få meter unna. Eller så har de en far som er død, en bror som er grundig torturert og i fengsel på andre året, en bror som er død, en onkel som er død, en nabo som er død. Nå sitter jeg i en situasjon hvor jeg faktisk må forholde meg til døden og frykten de har opplevd og opplever. Jeg får til og med se før-og-etter-bilder av disse menneskene. Og de er det jo mange av.

Til tross for døden på alle kanter heier de selvfølgelig på FSA. To av jentene mine har til og med forloveder som kjemper inne i Syria. De gleder seg til å treffe dem igjen. Snart. Jeg kan bare si insha'allah, hvis Gud vil. Og det er jo ikke godt å si hva han vil i en krigssituasjon.

Foto: wavy.com

På den andre siden, så er samtalene med flyktningene svært interessante. For å pirre nysgjerrigheten og kreativiteten til barna kjøpte vi inn et par fotobøker som de kan bla i hvis de kommer litt tidlig. På et av bildene var det en gutt med en Saddam-button. Jeg påpekte bare kjapt at "oi, han har en Saddam-button, så rart". Og da fikk jeg høre at han faktisk er en helteskikkelse for dem. Det de likte best med ham var at alt var så stabilt da han satt med makten, til forskjell fra nå. Etter at han forsvant strømmet flyktningene inn i Syria. Flere kunne fortelle at de faktisk hadde hatt både irakiske og libanesiske flyktninger boende hos seg over lengre tid. Nå er alt snudd på hodet, og gjestfriheten i nabolandene er ikke særlig stor.

Den 1,5 timen tilbake til byen må jeg kjempe mot søvnen. Seks timer undervisning med en crazy guttegjeng og en jentegjeng som skjenker meg sine sterke historier, gjør en 28 år gammel hjerne sliten. Sliten og takknemlig for at jeg får være i Zaatari. Og klisjéfylt nok - takknemlig for at jeg ikke har de samme historiene å fortelle.

The Hashemite Kingdom of Boredom

Nettopp det er det rolige Jordan blir kalt her i strøket. Så fredelig og rolig at det blir kjedelig. Jeg er jo selvsagt uenig. Jobben i Jordan så langt har vært gøy, utfordrende, frustrerende, litt trist - men veldig, veldig lærerik!

Mine tidligere opplevelser med flyktningleirer kan strengt tatt ikke sammenlignes med Zaatari. Leiren, som ligger 1,5 time fra hovedstaden Amman, er gigantisk. Vinteren er i anmarsj og kulden i det golde, støvete ørkenlandskapet er bitende før solen er ordentlig oppe på himmelen. Hjelpeorganisasjonene her jobber på spreng for å innlosjere så mange som mulig i såkalte karavaner/kontainere, men de har fortsatt et godt stykke igjen. Teltene er det de er - høljer det så gir de ikke mye til ly.

Det er to ting i leiren som har gjort stort inntrykk på meg - sånn bortsett fra de generelle forholdene i leiren (som lett kan sammenlignes med en god gammeldags afrikansk slum á la Mathare i Kenya). Det ene er gjestfriheten vi har møtt hos de som bor der. De eier absolutt ingenting, men inviterer oss alltid inn på kaffe/te eller mat. Det er en åpenhet, nysgjerrighet og gjestfrihet jeg aldri har sett maken til.

Samtidig gjør det inntrykk å se alle menneskene som hver dag velger å returene til Syria. Vi kjører forbi returplassen hver dag både til og fra jobb, og det er alltid mennesker der. Mennesker med masse baggasje, det er slik man kjenner dem igjen. De som kommer får ikke ta med seg tingene over grensen.

En annen ting jeg har tenkt mye på er at absolutt alle i leiren sitter på en unik historie. 120.000 historier. Jeg eier ikke verktøy for å kunne forstå det de har måttet gå igjennom for å komme seg hit, hva de har måttet ofre, livene de har lagt igjen hjemme i Syria. Når barna vi jobber med forteller om hjemlandet sitt, så forteller de med et savn som er vanskelig å beskrive. Syria er det beste stedet på jord og de skal tilbake, koste hva det koste vil. Vi har en 12 år gammel solstråle i jenteklassen vår. Når barna har tatt fine bilder, så printer vi dem ut så de kan ta dem med hjem. Solstrålen ville ha med seg et bilde hjem som hun ikke kunne få der og da. Da ble hun lei seg og fortalte at det kunne jo være at hun skulle tilbake til Daraa allerede neste dag, og at det hadde vært trist om hun ikke kunne få med seg bildet hjem. Selv om det var en aldri så liten sjarmøretappe som var lett gjennomskubar, gjør det inntrykk. Og det sier så ufattelig mye om den ustabiliteten de opplever. For mange av dem er nok dessverre Jordan nettopp Hashemite Kingdom of Boredom - bare en etappe på veien tilbake til livet deres.

Det sagt, så har vi en god gjeng fantastisk flotte barn (12-18 år) som det har vært utrolig spennende å jobbe med. Det er rart å følge de som starter på 0 og se den stupbratte læringskurven deres. Er gøy å følge vårt "pressekorps" rundt i leiren. Noen av barna er litt uselvstendige, og om én har fått tillatelse til å ta bilde av noen, så løper alle de andre bort for å ta bilde av samme person eller situasjon. Veldig komisk. Samtidig er de så utrolig forskjellige. Der noen foretrekker å ta bilde av mennesker, er andre mer opptatte av konstruksjoner og planter. Akkurat slik det skal være! Misunner noen av barnas mangel på sperrer. De bare tramper inn i teltene og spør om de får ta bilder. Og det får de som regel! Er veldig få som har vært negative til barna så langt.

Pussig at vi er halvveis allerede. Barna har tatt noen blinkskudd jeg gleder meg VELDIG til å kunne dele med dere!

Ha en fin uke :-)

Ti ting som kan ta seg en bolle

Ingenting er som nystekte boller!

1. Sjåfører, veier og kjøretøy. Hvor skal jeg begynne? Folk kjører som lov- og hodeløse høns, veiene er ofte smale, svingete og latterlig dårlige, gjerne med dødelige hull midt i veibanen, som er umerkede. Og kjøretøyene, ja. 90 % av bilene burde vel strengt tatt ha blitt vraket, en hel bunch kjører uten skilter uten at det får noen konsekvenser og trafikkreglene eksisterer kanskje på et papir et eller annet sted, men håndheves gjør de overhodet ikke. Jeg kom akkurat tilbake fra en helvetes sightseeing i Mexico by og er 100 % sikker på at jeg hadde fått angstanfall og hva verre er hvis jeg hadde satt meg bak rattet her. Synes Volda var skummelt nok, og der er det knapt nok biler.

2. Insekter. Og da tenker jeg mest på sånne som man nesten ikke ser, men som fortjener døden. Circle of life meg et visst sted. Bed bugs, lopper, knott, mygg, kakkerlakker, UI (uidentifiserbare insekter): DØØ!

Nåååååh! Legg til litt skadedyr og skabb, så er den ikke så søt lenger.

3. Hunder. Med fare for å repetere meg selv. Det er ingenting nusselig og søtt med en pest, skabb- og loppebefengt hund som har fluer svirrende rundt seg og som klør seg i tide og utide samtidig som den prøver å stjele maten din. Absolutt ingenting søtt ved det. Og hundedriten. Den er alltid der den IKKE skal være. De holder deg oppe om natten, er skumle, og kan gi deg de rareste sykdommer. INGENTING søtt ved dem.

Grøss.

4. Hippier. Jeg regner med at jeg allerede har tråkket på en del tær, men hippier, for en slitsom rase! De skal være så alternative, "skille seg ut", redde verden. Det de egentlig er er kliss like i sine fargerike batikklær og rett og slett sinnsykt egoistiske. De stjeler de fattige, lokale gateselgernes marked for å investere i hasj, batikk og tråd til de stygge makramésmykker som de prøver å prakke på uskyldige sivile. SLUTT! JEG ORKER IKKE MER!

5. Sand. Sand er greit å ha i vann, men jeg ser ikke helt den praktiske nytteverdien ved å ha det på land. Mykt mellom tærne, kanskje, men så blir det glovarmt og umulig å gå på, altså en fiende snarere enn en venn. Har man vært så modig at man har tatt seg en dukkert i det ekle saltvannet (jfr. punkt 6), så er det rett og slett klin umulig å unngå å få sandkorn i hvert eneste hulrom i kroppen. Det setter seg fast og blir der. "Men Maria, tenk så trist for barna om de ikke får bygge sandslottene sine om sommeren". Godt poeng. Det eneste som er morsomt med sand er at man kan ødelegge barnas hardt opparbeidede sandslott. Nuff said.

Klart det er pent å se på. Bare synd det er så meningsløst.

6. Saltvann. Det kan ikke drikkes, man kan ikke se ordentlig under vann, farlige fisker lever i det, det lukter vondt, håret blir lite samarbeidsvillig og hunder har lyst til å spise deg opp. Hvorfor gidder man bade i det? Seriøst?

7. Kjærestepar. Denne har irritert meg en god stund, men fikk et klimaks i går da et kjærestepar gikk forbi meg i gågaten i Mexico by og mannen hadde hånden godt plassert på kvinnens bryst, som han selvsagt klemte på mens de gikk. 1) Når lærte menn seg å gjøre to ting på en gang? og 2) Hvorfor, HVORFOR må jeg ufrivillig være tilskuer til dette? Ærlig talt, kan dere vær så snill finne et rom? Er lei av ekle par på gata som for alt i verden skal dele sin kjærlighet med resten av verden. NEI TAKK!

"Get on board, Noah. Forget the other amoeba."

8. Parasitter, amøber og annet drit som gir deg magetrøbbel. Disse kan få lov til å ta seg dobbel, trippel eller kvadruppel dose med boller. For en ekstremt unødvendig gruppe med plager! Er det ikke det ene, så er det det andre. Skal ikke gå så mye mer i detalj her, men bare la meg understreke at magetrøbbel fem måneder i strekk er noe du ikke vil ha..

Chichicastenango, Guatemala.

9. Mus. Jeg har heldigvis ikke observert flere siden min gode, gamle lillaprikkete veske gikk av med pensjon for ca. fire uker siden. Kanskje like greit, en ny og fin blåstripete bøter for tiden på skaden. Men makan til skadedyr har jeg sjelden vært borti. Smarte, utspekulerte musejævler. Hvor er kattene når man trenger dem?

10. Selgere. Jada, jeg vet de bare gjør jobben sin. Men hvorfor tar de ikke nei for et nei? Uttaler jeg "no, gracias" feil? Er jeg for hyggelig i måten jeg sier det på? Bør jeg heller bare overse dem? Kan noen gi meg en manual på hvordan man slipper å ha selgerne som blodsugende igler på seg, selv om man har sagt nei på en høflig måte? Plis?

Drama Queen

Jada, drama for alle pengene. Deilig!

For de som ikke er klar over det, så er jeg en selverklært rehabilitert TV-slave. Altetende og trofast. Veldig trofast. Tror jeg har fått med meg absolutt alle episodene av den eminente høykvalitetssåpen Sunset Beach, som i sin tid rullet og gikk på TV 2. I tillegg til Syv Søstre, deler av Passions, lenge Hotel Cæsar, Hverdagsliv da jeg var liten, deler av Home and Away, Fashion House da jeg bodde i Egypt, en brasiliansk såpe jeg ikke lenger husker navnet på, og ja, dere tar poenget. TV-slave.

Men nå har min TV-slaving blitt satt en aktiv stopper på, for i brigadehuset har vi ikke TV. Heller ikke kjøleskap, men det er en annen historie. På landsbygda har det til tider vært TV-er, men de preges av kampsportfilmer a la Rocky, Bruce Lee er høyt aktet, Jackie Chan til en viss grad. Det andre valget er eldgamle westernfilmer i altfor sterke farger og med en ekstremt dårlig dubbing i altfor høye tonearter. De skrus gjerne på rundt leggetid eller midt på natten, alt ettersom hvilken nabo man har og vedkommendes døgnrytme. Gjerne ledsaget av en bunch fnisete menn. Som i tillegg går i cowboyboots, -hatt, -skjorte og -belte. Det hele er rett og slett svært fascinerende, i hvert fall hvis de har sporer på bootsa sine og en kroppsholdning som tilsier at de eier hele verden.

Tilbake til dette med TV. Såpe er stort her i landet, såpass mye har jeg skjønt. Og slik forskjellen er mellom norsk og amerikansk Ungkaren/Ungkarskvinnen, eller norsk og amerikansk Paradise Hotel, akkurat slik er forskjellen mellom meksikansk og norsk såpe - more is more. Skuespillerne er bedrøvelig dårlige, bare sånn helt ekstremt dårlige og ekstremt sleske, musikken. Gurimalla, hvor skal jeg begynne? Og plottet, da. Så forutsigbart at det er skummelt at det faktisk sendes på riksdekkende TV og at skuespillerne får betalt. Men samtidig er det så ekstremt fascinerende. Jeg skjønner ikke hva det er med meg, men jeg blir så trollbundet at jeg ikke helt klarer å lukke munnen når jeg ser på det. Og hvor får jeg sett meksikansk såpe? Jo, hos kineserrestauranten rett oppi gaten.

Jeg har ikke kjøpt så altfor mye mat der, og har ikke mange dagene igjen i San Cristóbal. Men. Hadde jeg kunnet skru tiden tilbake hadde jeg brukt mindre tid på Face og MYE mer tid hos kineseren. De har riktignok helt ræva service (unnskyld uttrykket), uhyggelige lokaler. Men de har TV. Og ikke nok med det, det er en vaskeekte flatskjerm. Estimert antall tommer: 42. Hva gir det? En TV-slave som får livsgnisten igjen, med det påskudd at det gir meg god språkundervisning.

Hva skal jeg spise til middag i dag? Kinesisk. Til middag i morgen? Kinesisk. Til middag i over i morgen? Kinesisk. I overioverimorgen? Kinesisk. I overioverioverimorgen? Kinesisk...

Musejævelen rider igjen

Klar for sandstrand, salte bølger og stekende sol la jeg fra meg den lilla tøyvesken min på en plaststol i hytten vi hadde leid. Tenkte ikke noe mer over det. Da jeg sto opp dagen etter lå vesken på samme sted jeg hadde lagt den, tilsynelatende urørt.

Synes jo det var litt pussig at det lå peanøttsmuler på plaststolen, men slo det fra meg med at Barbro, min hyttesamboer, hadde spist noen nøtter før hun la seg, selv om jeg synes det var litt rart at hun ikke hadde spurt siden posen var uåpnet.

Ved nærmere øyesyn så jeg at jeg hadde et stort hull i vesken min, og at ett eller annet uønsket hadde spist seg gjennom stoffet på vesken, en halspastillpose før den endte opp i peanøttposen. Her snakker vi selvsagt minste motstands vei, for musejævelen gadd ikke engang ta seg tid til å kravle oppi vesken. Pussige greier.

Så jeg hengte vesken opp på en spiker på veggen, og der fikk den stå urørt. I noen dager. Jeg fjernet ikke peanøttene, for så vidt jeg kunne se hadde den ikke fått med seg de særlig store mengdene peanøtter med skall på. Men tror dere ikke jævelen på mystisk vis presterte å lage et nytt hull i vesken og stjele enda flere peanøtter?

Jaja. Så nå har jeg altså to ufine hull i vesken. Slemme, onde, utspekulerte mus. Er helt sikker på at de har en universell musevendetta mot meg. Men når jeg tenker meg om har de gitt meg en knallbra unnskyldning til å kjøpe med en ny og dyr veske. Er det det man kaller hell i uhell?

Størrelse ekstra, ekstra, ekstra small, por favor!

Og nettopp dette tror jeg flertallet er enige om. I hvert fall her.

Veldig tilfeldig kom en kompis og jeg inn på dette med klesstil og meksikanere tidligere i dag. Han lurte på hva jeg egentlig synes om klesstilen til meksikanerne her i området. Det tok ikke mange millisekundene før jeg konstaterte at "herregud, stilen er HELT krise". Har nevnt urfolksdraktene før, og de synes jeg er veldig fine og fargerike, har absolutt ingen problemer med dem. Ser heller ikke folk gå med fake og glorete Dolce & Gabbana-wannabes, slik de gjør i Midtøsten.

Problemet mitt er derimot følgende (uten å mene annet enn godt, selvsagt): Veldig mange kvinner her ser ut til å slite med å finne rett størrelse på klærne sine. Mange har litt for mye rundt midjen, og i stedet for å kle bilringene vekk, tenker de kanskje at det lureste er å skape et pølseskinn som holder herligheten(e) på plass. Sorry, as, men det ser ikke pent ut. Ikke på noen som helst måte. I tillegg til belter som gjerne deler i to bilringer oppe og to nede. Og med litt bling attpå til, sånn at de knæsje fargene som egentlig ikke passer sammen får en prikk over i-en.

Mulig jeg kunne skapt meg en lys fremtid ved å tilby folk litt shopping-hjelp, tenker jeg hver gang jeg går forbi en som ikke helt mestrer dette med å kle seg rett. Men så kom jeg til å ta en titt på hvordan JEG går kledd. Vi tar det nedenfra og opp:

Sko: Fjellsko, som virkelig har sett bedre dager. De hadde vel en beige farge en gang i tiden, nå er de en blanding mellom mosegrønne og sølebrune, og er i ferd med å gå opp i sømmene, fordi jeg har hatt de litt for nærme bålet litt for mange ganger. Jeg ser meg derimot helt nødt å bruke dem, fordi det regner så mye her. Alternativer til fjellsko: Støvler, gir meg en snasen Drillo-stil. Men vil jeg egentlig identifisere meg med hans stil? Svaret er NEI, overhodet ikke.

Vi beveger oss videre oppover:

Kriiiiise! Legg merke til øredobbene. De er nye.

Underdel: Bukse av typen cargo pants - også kjent som turistuniform. En gang i tiden hadde den en ganske fin blåfarge. Nå er fargen nærmere grå enn blå (med lekre fettflekker som ikke forsvinner), fordi vaskeriet putter alle klærne i tørketrommelen. I tillegg til at de dynkes i et skyllemiddel, som lett kan gi inntrykk av at du har forvillet deg inn i et parfymeri og testet alle parfymene der på en gang. Men ingen fare, koster meg kr. 4,5 per kilo tøy jeg vasker, gidder jo ikke gjøre det selv, for hånd. Helt uaktuelt. Så da får bare klærne bli utvasket og krympe (eller er det jeg som blir større? Hjælp!). Min andre bukse var militærgrønn en gang, den er ikke så grønn lenger, nærmere spygrønnbeige. Men den sølte jeg all maten min på da jeg knakk skjeen min i en heftig kamp mot en kyllingbit i går, så den må vaskes, krympes og dynkes i parfyme. Selvsagt.

Overdel: En romslig, grønn tunika, som det kanskje ser ut som at jeg har kjøpt på mamma-avdelingen i en eller annen butikk. Men den er komfortabel. Det er buksene også. Den er også utvasket, men jeg tenker at det er litt shabby chic, at jeg egentlig er litt moteriktig med den. Selv om jeg ikke er helt sikker på hvilke farger som er påbudte i vår. Hm.

Hår: Bustete, ugredd. Lettest slik. Men det er rent, da!

Sminke: Ikke-eksisterende siden januar. Vet ikke lenger om jeg husker hvordan jeg tar på meg mascara.

Tilbehør: Svart strikk på høyre hånd, klokke med ødelagt reim på venstre. Og der stoppet det. Hullene i ørene i ferd med å gro igjen.

Men altså. Der satt jeg og snakket med kompisen min, i en fargefull symfoni av turister med lama-gensere (aka turistuniformer) og meksikanske pølseskinn (noen hederlige unntak, skal sies). Og fikk rett og slett en liten krise. Jeg kan ikke si at klesshoppingen er marginal i San Cristóbal, men den er begrenset, hvis du skal holde deg unna turistuniformene, som gjør at du regelrett ser ut som et barn av regnbuen. Og sinnsykt hippie. Og jeg liker ikke hippie. Ikke i det hele tatt. De irriterer vettet av meg. Synd San Cristóbal er full av dem.

Uansett. Det første jeg gjorde da jeg forlot kafeen var å kjøpe meg nye øredobber. Så nå ser jeg litt mer anstendig ut. Men jeg innser jo at personal shopper er noe jeg aldri, aldri kommer til å bli her i Mexico..

Landsbyoppholdsopplevelser del 3 - God Belg!

Jeg vil også være med! Se så fin hjemmesnekra mural! Stolt :)

Latte-koppen er akkurat tømt, den nypressede appelsinjuicen er i ferd med å nå bunnen av glasset og crepaen med egg, skinke og ost nesten ferdigspist. Kafésummingen og bakgrunnsmusikken blander seg med lyder fra mennesker utenfor som haster forbi for å rekke hva enn de nå må rekke. Trafikkpolitiet blåser i fløyta, biler tuter, kaffe kvernes, tallerkener ryddes på plass. Jeg har pc-en på plass, nettforbindelsen er bra, mobilen har forbindelse.

Herregud. Jeg er tilbake i byen og det føles så ufattelig godt!

 "Vi løper ikke, for vi skal langt."

Én ting har jeg i hvert fall innsett mens jeg har vært ute og gjort alle disse tingene jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å gjøre, og det er nettopp det at jeg er en uhelbredelig urbanist. Vet ikke om det er et ord man finner i ordboken, men jeg elsker bylivet. Nærmest forguder det. Det blir lenge - LENGE - til jeg befinner meg uten rekkevidde igjen. Selv om jeg har hatt det veldig bra i jungelen, i det som for denne gangen altså er siste landsbyopphold.

Jeg hadde lenge et håp om at en ape skulle kidnappe meg inn i jungelen, men slo det kjapt fra meg, for Lacandona-jungelen har jo ikke internettdekning. Dårlig deal.. Men tenk for en kul nyhetshistorie det hadde vært: Norsk kvinne kidnappet av jungelaper!

I motsetning til sist opphold har vi holdt varmen og vel så det! Jeg har blitt ganske brun takket være mine asiatiske hudpigmenter, har faktisk blitt så brun at jeg er redd for at dere ikke kjenner meg igjen når jeg kommer hjem om nøyaktig seks uker! Men, slik været er i San Cristóbal for tiden - regn og atter regn - så ser det ut til at fargen kommer til å forsvinne like fort som den kom. Godt jeg skal besøke Stillehavskysten i hvert fall to ganger til før jeg vender nesen hjem, da :)

En av muralene vi restaurerte.

I tillegg til å bli brun har jeg spist bønner til alle måltider hver dag. Det har vært en interessant opplevelse, spesielt siden jeg har ansett bønner for å være nei-mat, mat som skaper et fiendtlig inneklima, rett og slett et kjemisk våpen.  Et kjapt Google-søk med søkeordet bønner sender meg til klikk.no-artikkelen med det akk, så kreative navnet "Proteinrike bønner - God belg". En slik artikkel MÅ jo leses. Kort fortalt kan for mye kjøtt øke risikoen for kreft, mens bønner reduserer den. Min sjanse for å få kreft er herved KRAFTIG redusert. Litt lenger ned i artikkelen står det derimot, under den informative undertittelen "Kan gi luftsmerter", at dersom man er nybegynner og spiser for mye belgfrukter, ja da kan det lett føre til luftsmerter og ubehag. No shit, Sherlock. Eller, kanskje egentlig det stikk motsatte. Param PSH!

Ett av bordene vi malte. Fikk selvsagt høre at maisen i Mexico ikke ser sånn ut..

Uten å legge ut i det vide og det brede om min magehelse, så gikk det overraskende bra denne gangen. Virker som at rådet om å "starte forsiktig og øke mengden etter hvert" er et godt råd. De siste dagene var harde. Kan GARANTERE fremtidige middagsgjester om at det IKKE blir bønner til middag hos meg. Kanskje var det universets måte å fortelle meg at, hey, etter tre uker med svele-og eggebonanza, så var det på tide å endre kostholdet. For å si det på en enkel måte - lavkarbo kan gå hjem og legge seg, her er det bønner som gjelder. Bare bønner. I 22 dager.

Som jeg skrev over har jeg gjort masse ting jeg ikke kan i løpet av Mexico-oppholdet, denne gangen har jeg malt masse veggmalerier - noe jeg definitivt ikke kan. Vet så vidt hvordan man holder en pensel rett vei, så dette er imponerende. Følgende arbeid gjort: Ett selvmalt veggmaleri, to spisebord dekorert, fem husvegger og to skilt restaurert. Hvis ikke det er effektivitet, så vet ikke jeg!

Jeg prøver hardt å se kul ut. "Her styrer folket og regjeringen adlyder."

Jeg har selvsagt ikke klart meg unna teknologiens herligheter, selv om vi verken har hatt mobil- eller nettdekning. Jeg fant nemlig rimelig kjapt ut at jeg hadde fem sesonger Futurama på min kjære iPod, og gurimalla som jeg har kost meg. Har i tillegg hørt mye på musikk og sunget (og rappet!) høyt de setningene jeg kan. Tror mine reisepartnere Barbro og Synne er glad oppholdet var i tre uker og ikke en dag lenger..

Ellers har jeg vel lest syv bøker i løpet av oppholdet. Ganske fint, egentlig, for jeg tar meg aldri tid til å lese romaner hjemme, blir som regel faglitteratur hvis jeg gidder lese. Og stopper det opp, ja, så stopper det opp. Da skrur jeg på Ungkaren og bruker fritiden min på å disse idioter som melder seg på realityserier. Funker det også, er mye å ta av!

Velkommen til vårt romslige rom :)

Denne gangen hadde jeg derimot et heftig Paolo Coelho-prosjekt på gang. Prosjektet gikk ut på å finne ut om jeg egentlig liker Paolo Coelho eller ikke. Konklusjonen er vel at han virker som en lettere sinnsforstyrret fyr, men med hederlige innslag. Likte "The Devil and Miss Prym" godt, "Aleph" synes jeg var ekstremt rar. "Fifth Mountain" var også rar og tung å lese, "Elleve minutter" var fin, men litt klisjeaktig, "I Sat by the River Piedra and Wept" likte jeg ikke i det hele tatt, "Alkymisten" likte jeg da jeg leste den for seks år siden, men er så lenge siden jeg leste den at jeg ikke er sikker lenger.. Så jeg er vel fortsatt litt ambivalent. I tillegg har jeg lest "Flaggermusmannen" av Jo nesbø (spennende!) og to bøker jeg vil karakterisere som husmorporno, som handler om den klumsete bounty hunteren Stephanie Plum, skrevet av Janet Evanovich. Har fått beskjed om at de overhodet ikke er innenfor kategorien husmorporno, siden de ikke inneholder erotiske skildringer. Jeg har likevel lyst til å bruke begrepet av to grunner. 1) Det er et morsomt navn. 2) Bøkene er skrevet av en kvinne og for kvinner (tror jeg?). Det er vel 17-18 av dem, de er hysterisk morsomme og veldig avhengighetsdannende. Så da må jeg vel få lov til å bruke begrepet hvis jeg vil, da..

Enda en mural vi restaurerte.

Har selvsagt snakket masse med compasene, innbyggerne, der vi har vært og føler jeg har fått god innsikt i kampen urbefolkningen kjemper mot den meksikanske staten. Synes i det hele tatt det er ganske imponerende hvordan de politiske sentrene fungerer, hvordan de deler ansvaret seg i mellom og viktigst av alt - selvsikkerheten deres på at det er en kamp de før eller senere kommer til å vinne. Kan dessverre ikke fortelle om det i detalj her på nett, men den som spør får svar når jeg kommer hjem! Kan i hvert fall fortelle at de fleste som jobber der vi var vet hvor mange timer det er til Norge, sånn ca hva en flybillett koster, at vi ikke har jungel i Norge, at vi ikke spiser tortillas, men brød (Compa: Verdad?! Pan dulce (boller) tres veses a dia? Maria: Nooo! Pan integral (nei, grovbrød!). Compa: Bra, for ellers hadde jeg blitt kjempefeit av å bo i Norge!), at vi ikke dyrker så mye mais, at vi spiser mye poteter og at det er fryktelig kaldt der.. I tillegg ble jeg komisk nok spurt tre eller fire ganger fra forskjellige folk om foreldrene mine vet at jeg er i Mexico. Ser jeg virkelig så ung ut, tenker jeg da. Åpenbart, for de andre ble ikke spurt om det..

Se så søte, da!

Og apropos hjemme. Har begynt å telle litt ned nå! Ikke fordi jeg ikke har det bra her, men fordi jeg gleder meg til å se folk igjen (ufattelig koselig å komme hjem til meldinger om at jeg er savnet!) og leve det kjedelig og rutinemessige livet jeg rømte fra. Frem til reisetrangen melder seg igjen. Før snuten vendes hjem skal vi ha et par uker med politisk program og informasjonsarbeid, der vi skal treffe forskjellige politiske organisasjoner og mennesker som jobber for å endre status quo i Mexico. Etter at programmet er ferdig 4. juni skal jeg reise litt rundt og være en vaskeekte turist. Må jo få sett noen pyramider før jeg reiser hjem! Samt sløvet litt mer på stranden..

17. mai er dessverre avslyst i år pga to koordinatorer som ikke liker nasjonaldagen og fordi vi skal ha fullt program. Men i morgen er hjertet mitt i Norge! Ha en flott 17. mai, spis masse pølser, is og si et ekstra hurra for meg! HURRA!

Marias 12 overlevelsestips for 21 dager i bushen

Vår på Huitepec!

1. Pakk lett. Hygieneartikler som såpe og shampo er høyst unødvendig. Enten er det for lite vann til å vaske seg med eller for kaldt. 21 dager uten kropps- og hårvask gir naturens beste parfyme og en manke med en naturlig wet look. Og det aller beste: Du føler deg ren og lukter hverken deg selv eller andre. Hooot.

Zapatist-skilt. Kule greier.

2. Biotex og annet vaskemiddel overføldig. Klærne dine tørker uansett ikke, med mindre du har dem på deg. Og noen ganger ikke da heller. Tørking på bål anbefales heller ikke. Glemmer du tøyet et lite øyeblikk kan din frekke, svarte blondetruse raskt transformeres til en svart plastball. Lite praktisk.

Det er god-hytta si, det!

3. Husk Imodium! Å ha diaré på et pisskaldt sted der doen kun er et hull i bakken de fleste brukerne åpenbart bommer på, en do som verken har tak eller vegger (kun dårlig plastpresenning som er ødelagt av regn og hagl) og som alle dermed har fullt innsyn til, er rett og slett lite fordelaktig. SVÆRT lite fordelaktig.

4. Styr unna bønner, linser og andre typer belgfrukter. Skaper et særdeles dårlig, nærmest fiendtlig inneklima. Kan forøvrig føre til diaré, se punkt 3.

Vått, ja. Legg merke til kreative tetningsforsøk.

5. Ta med paraply. Har værgudene først bestemt seg for å åpne himmelen, ja, da er det kjekt med en paraply. Spesielt hvis det viser seg at taket i det lite isolerte hytteskuret lekker. Kraftig. Så mye at det regner mer inne enn ute.

Campamento por la paz. Potte tett, gode entrepenører.

6. Husk ulltøy! Mye ull! Gjerne tre lag. Spesielt hvis du har vært dum nok til å tro at en sommersovepose passer alle typer klima i Mexico. Det gjør den ikke. I hvert fall ikke i en ytterst dårlig isolert hytte på 2700 meters høyde.

7. Ta med gode, vanntette fjellsko. Har du først blitt satt til å leke Jane i en kald regnskog, så er godt skotøy av ytterste nødvendighet. Men OBS! Pass opp for våte blader og steiner - de kan gi deg en glatt overraskelse og blåmerker på de merkeligste steder.

Musejævelen gnager på maten vår. Fysjom!

8. Invester i rottegift. Musetypen på 2700 meters høyde er ekstremt motstandsdyktig. De ser riktignok bedårende ut med sine store, runde, nusselige klinkekule-øyne. Men ikke la deg lure! De er noen slu jævler som spiser alt de kommer over. Inkludert en hel boks med tomatpuré. Seriøst. Og nei, det hjelper ikke å henge matposene opp i snorer og supersikre dem med tomflasker på toppen. Musene kommer til. O-v-e-r-a-l-t.

Hutre, hutre. Og nei, bålet er ikke akkurat imponerende..

9. Fråts. I kjeks, chips, sveler , ja, egentlig alt som du vet ikke er bra for deg. Et ekstra lag fett, av typen farlig fett som samler seg rundt magen, er av ytterste nødvendighet når uværet kommer, haggelet er golfball-stort og gjør skuret ditt om til en fryseboks fordi taket er flatt som en pannekake.

Slik skal det gjøres! Fråtsing på høyt nivå! Nam :)

10. Husk store mengder våtservietter! Så kan du i det minste skape en illusjon om at du er ren. Selv om du overhodet ikke er det.

11. Drikk skittent vann! Det gir magen en uovervinnelig og kampklar bakterieflora - stålmage høyst nødvendig under tvilsomme sanitære forhold. Se forøvrig punkt 3.

12. Ta med nok lesestoff! Av erfaring går tiden særdeles sakte når man stirrer inn i veggen. Uopprettelige skader på sinnet kan være uunngåelig.

Landsbyoppholdsopplevelser del 2 - Fett

Jeg tror Døden er død. Helt seriøst. Eller så har hørselen tapt seg den siste tiden. Jeg hører han i hvert fall ikke, og det stresser meg litt, for da er jo ikke ting som de var før jeg dro på det hellige fjellet. En annen forklaring kan jo være at industri-øreproppene jeg har fått av Barbro er bedre enn de forrige jeg hadde. Usikker.

Kalde dager på Huitepec, gitt. Tre lag ull.

Død eller ikke død. Jeg beklager herved en lett misvisende tittel, for jeg har sittet på toppen av et møkkakaldt fjell 2700 meter over havet, ikke vært i en de facto landsby de siste tre ukene. Men det har vært Fett. Ja, jeg bryter de grammatikalske reglene og skriver Fett med stor F. Faktisk. Og nå skal jeg fortelle hvorfor. Jeg er jo veldig glad i musikk, og på fjellet var det så kaldt at iPoden min krasjet og nektet å spille musikk etter at jeg hadde invilget meg selv å lytte til fem sanger, siden jeg har glemt laderen min og må rasjonere. Det var skikkelig trist, rett og slett. MEN. Barbro hadde med seg diverse hørbart, og den det rykket mest av i rockefoten, det var sannelig meg Lars Vaulars "Fett".

Barbro har dreisen på svelene

Den andre grunnen til at det har vært Fett er at vi har spist så usannsynlig mye mat. Vi hadde gassplater i hytteskuret vårt, og der eksperimenterte vi frem de rareste retter. Etter en stund fant vi ut at vi kunne få tak i mel, egg, sukker og melk på butikken, og for de som har over basic matkunnskap skjønner at man da kan lage søte, usunne fristelser - og det var nettopp det vi gjorde. Jeg tror vi spiste sveler hver dag den siste uken. Det var usannsynlig digg. Samt at vi fikk tak i de nydeligste geitemelkskaramellene på butikken. I tillegg til kjeks, chips og annet snop. Og en funfact som i hvert fall ga min mor et matsjokk: Vi gjorde et aldri så lite overslag på hvor mange egg vi endte opp med å spise i løpet av oppholdet, og vi landet på at det må ha vært ca. 200 egg på 21 dager. Slå den, du! Og - denne er enda bedre - jeg dusjet ikke på 21 dager. Og følte meg ganske ren. Chiiiido!

Huitepec fra dalen ned fjellsiden. Sånn ca. midt på ned, liksom.

Huitepec sånn rett før solnedgang på en måte.

Så ja, det som skulle være en fatcamp for fredsobservatører ble faktisk en fatcamp i ordets rette betydning, ikke et slanke-/treningsopphold slik jeg i utgangspunktet hadde trodd at det skulle bli. Men selv om det ikke ser sånn ut, så har jeg fått noen helvetes muskler i beina og ganske god utholdenhet. Det skulle bare mangle etter å ha gått over 46 timer opp og ned fjellsidene - og vi snakker ikke normal turgåing. Vi snakker klatring i fjellsiden og surfing på våte blader og våt jord. Eller, surfing blir feil, for da høres det jo ut som at det så kult ut. Og jeg kan forsikre dere om at det ikke gjorde det. Det så overhodet ikke kult ut, det var dritskummelt og jeg har kommet frem til at jeg og Donald Duck har særdeles mange likheter. Jeg må uansett ha vært rimelig underholdene for compasene, zapatist-kameratene, er sikker på at det ikke er én eneste rot eller stein jeg ikke har snublet over. Utrolig nok har jeg ikke skadet meg, selv om jeg ville satt penger på at jeg kom til å gjøre det. Armen min har gått ut av ledd fire ganger, den ene under, for meg, dramatiske omgivelser, for de andre humoristiske omgivelser. Skulle klatre over en svær trestamme, men armen min kom i feil vinkel, så halvveis over bestemte den seg for å hoppe ut. Så der lå jeg på trestammen og skrek at ingen måtte røre meg. Må ha sett helt vanvittig ut. Men det gikk jo fint, armen fant fort ut at den skulle komme seg på plass igjen og vi surfet videre.

Det regnet litt, kan man si...

Og sånn har no dagan gått på fjelltoppen. Det har var et annerledes uteopphold enn sist, for da trivdes jeg ikke i det hele tatt. Nå har vi fått snakket masse med zapatistene om kampen ogde har faktisk vært interesserte i oss og stilt masse rare spørsmål. Det søteste spørsmålet må ha vært: Vet foreldrene dine at du er her?. Haha! Skulle tatt seg ut om jeg rømte på utvekslingsopphold til Mexico. Han lurte på hvordan vi snakket sammen, og jeg forklarte ham hvordan Skype funket. Artig. Får 3-5 timer lange turer til å gå fort, i hvert fall når man har pust til å snakke!

Ellers var det et hellig øyeblikk å holde pc-en i henda etter 21 dager, San Cristóbal er stappa full av turister nå i påsken og vi er bare fire i brigadehuset. Jeg har rukket å spise på nesten alle plassene jeg savnet mens jeg var ute, og jeg har tenkt ufattelig mye på jobben min og livet generelt. Farlige greier å ha for mye tid til å tenke, altså. Men jeg er en uhelbredelig arbeidsnarkoman som savner å jobbe, sånn er det bare. Så får vi nå se hva fremtiden bringer av jobb eller studier.

Den var mye større. Helt sant.

Neste uke har vi ferie, da skal vi på fint hotell og flotte oss. Tror jeg. Ingenting er kjøpt og betalt, men jeg er dritt lei av å sove i sovepose, fryse som følge av helvetes mye regn, vind, hagl og tåke som gjør at alt er fuktig og ingenting tørker. Haggelet var golfballstort og taket vårt veldig lekk. Er det rart vi har trøstespist?

Landsbyen sett fra hytteskuret vårt.

Nå babler jeg. Er ikke så flink til å multitaske som jeg trodde. Men er det en ny Susanne Sundfør-plate, så er det en ny Susanne Sundfør-plate, og da skal den spilles på repeat til jeg kan alle sangene utenatt.

Nå skal jeg ut og fete meg med en is! Legg igjen en kommentarer og GOD PÅSKE :)

Se ned!

Ja, nå har det virkelig klikket for a Maria i Mexico, tenker du sikkert. For en demprimerende overskrift. Se ned? Men neida, denne dama klikker ikke så lett! Eller, jo. Men ikke på den måten. Litt temperament har da aldri skadet noen. Altså. Det å se ned. Jeg har tidligere skrevet en blogg med tittelen "Se opp!" - ikke fordi jeg er superfan av Disney-filmen jeg tror kom etter at jeg hadde skrevet akkurat det blogginnlegget jeg for øyeblikket ikke kan finne, men rett og slett fordi det er ett av de beste tipsene jeg kan gi folk som reiser i Midtøsten. Glemmer du å løfte blikket, så går du glipp av så utrolig mye vakkert! Som fantastisk mosaikk i takene på de tallrike moskeene eller kirkene eller hvor du nå enn skulle finne på å bevege deg.

Her må jeg derimot anbefale folk å se ned. Gjør du ikke det, kan du banne på at den ferske, svære, brune, illeluktende, ja, nettopp, hundelorten fra den skabbete løsbikkja finner veien under DIN sko. Så ufattelig udigg. Usj. Og her kan jeg ikke klage på hundeeiere som "glemmer" å plukke opp ekskrementene til kjæledeggen sin. Løshundene er sørenmeg overalt. I både Tsajalchen og Yaxgemel var det som oftest hundene og ikke hønene og hanene som var mest høylytt. Jeg tenkte ofte høyt at de godt kunne ta seg av hverandre en gang for alle, men mine høye tanker ble aldri hørt. I hvert fall ikke så jeg merket noe til det.

Men sånn bortsett fra det er det helt greit å i hvert fall følge med hvor man går, så man ikke går ned søte rosakledde kids med musefletter på vei hjem fra skolen. Stakkars liten, tror hun var litt sjokka da jeg gikk rett på henne. Jeg fikk i hvert fall ikke hundeskit under sandalene mine, så noe godt kom jo ut av vårt litte krasse og egentlig unødvendige møte.

Og når jeg først begynner å tenke på det å se opp kom jeg til å tenke på hvor fantastisk himmelen er når man slipper av lysforurensingen. På landsbygda var det bekmørkt om natten. Har sjelden sett stjernene så klart! I ørkenen i Wadi Rum i Jordan, kanskje, men uansett fint å se på. Selv om de er på helt feil plass og månen ligger feil vei.

Akkurat nå sitter jeg i et veldig tomt Brigadehus i første mars-gaten i San Cristóbal. Den eneste av mine medbrigadister som er igjen i byen er reisepartneren min Barbro, de andre dro til sine respektive landsbyer i dag tidlig. Magen er full av en fantastisk god pasta, Coldplay spiller lavt i bakgrunnen, er ganske sliten, men jeg er veldig, veldig fornøyd. Det er flere grunner til det. For det første skal jeg sove på rom alene for første gang siden jeg dro hjemmefra i slutten av januar. Det er bare Døden som kan vekke meg. Ikke noe annet. Tror jeg. Håper jeg.

Den andre grunnen til at jeg er fornøyd er fordi vi nettopp fikk vite hvor vi skal tilbringe de neste tre ukene i vårt andre uteopphold. Vi skal ikke langt. Det er faktisk bare 15 minutter fra San Cristóbal. Stedet er en utdødd vulkan ved navn Huitepec og ligger ca. 2500 meter over havet. Denne gangen reiser vi gjennom organisasjonen Frayba, som fredsobservatører. Vi fikk valget mellom Huitepec (som er iskaldt om natten) og visstnok helt fantastiske og kjempevarme Agua Clara. Vi valgte altså det kalde fjellet. Det har fortsatt ikke rablet for meg, for det er en veldig god grunn til at jeg ønsket meg akkurat dit. For det første har fire av mine medbrigadister, som allerede har tilbragt et uteopphold på det hellige fjellet, skrytt det opp i sky. For det andre hørte jeg på møtet hos Frayba at Agua Clara var et dritkjedelig sted å være. For det tredje har fjellet en veldig spennende historie - og det er "takket være" Coca Cola.

Historien om Huitepec
Huitepec er et hellig og svært viktig sted for urbefolkningen. Akkurat i dette området har Coca Cola funnet veien til flere tusen år gamle vannreserver, som har vært brukt av urbefolkningen i flere århundrer, men som de nå har mistet tilgang til. Urbefolkningen får ikke anerkjent sine kollektive rettigheter av myndighetene, og har dermed ingen juridiske rettigheter i kampen mot brusgiganten.

Coca Colas tapperi på Huitepec er deres eneste sørøst i Mexico, og forsyner også delstatene Tabasco og Oaxaca med Cola-produkter. Årlig bruker firmaet ca. 107 millioner liter vann. Dette transformeres til rundt 43, 8 millioner liter gyldne dråper, som på sikt vil føre til vannmangel i områdene.

Paradoksalt nok, så bryter faktisk urbefolkningen nasjonal vannlovgivning når de benytter seg av vann på Huitepec. Det er Cola som har bruksretten til vannkilden, enda urbefolkningen fortsatt bidrar til kildens bærekraftighet. De tar vare på skogen, jorden og vannet i området, i sterk kontrast til Coca Cola, som slipper ut miljøgifter og forurenser grunnvannet.

Ironisk nok er Mexico det landet i verden med høyest konsum av Coca Cola per person - utrolige 436 flasker drikker hver meksikaner årlig. Kanskje ikke så rart når brus er billigere enn vann og vannet dårlig på landsbygda.. Dessuten skal man ikke gå langt før man møter på Coca Cola-reklamer. De er nemlig overalt. OG. Blant urbefolkningen i Chiapas er Cola blitt obligatorisk ved en rekke seremonier og ritualer. Sier noe om hvor viktig drikken er for menneskene her.

Og altså på hellige Huitepec skal vi være skogvoktere. Gå fire timer tur hver dag og passe på at ingen uvedkomne tar seg tilrette i skogen. Vi skal bidra til at kilden fortsetter å være bærekraftig, så den ikke går tom og tvinger urbefolkningen vekk fra sine områder. Det bidrar samtidig til at Coca Cola blir, for så lenge det er vann i kilden, så kommer de jo til å fortsette å tappe enorme mengder vann.. Usj. Kilde til info: http://www.ciepac.org/documento.php?id=134

Uansett. God følelse før avreise på onsdag, ser frem til å tusle i fjellet og snakke masse spansk med de vi skal vandre med. Dette burde vært to, kanskje tre blogginnlegg. Sorryborry. Men så slipper dere flere de neste tre ukene, så dere kan jo vurdere å dele det opp i en hver uke. Oh yeah!

Kos dere med våren i Norge, jeg er tilbake i Sivilisasjonen (ja, jeg vet det er politisk veldig ukorrekt å skrive) 4. april. Kommentarer, mailer eller Facebook-meldinger er superchido - superkult - å komme hjem til. Skriv, skriv!

Kjærleik frå Me-ki-kå.

Landsbyoppholdsopplevelser del. 1

Altså, aller først må jeg si at jeg digger at en anonym person skriver at jeg må skrive mer blogg. Det varmer et reisebloggerhjerte.

For det andre må jeg jo på forhånd advare de som sjelden leser denne rosa bloggen om at jeg liker en god dose ironi og at hvis du som leser dette ikke forstår ironi og sarkasme, så bør du revurdere å lese det som står under.

Da var det også sagt, har nemlig vurdert sterkt å legge ned bloggen, rett og slett fordi jeg får kommentarer av typen "du er så kritisk, Maria". Hva skal jeg svare på det, da? Jeg skriver jo om en hane jeg kaller for Døden, hvordan klarer du å ta meg 100 % seriøst? Seriøst, lissom.

Men nå skal jeg komme til poenget. Har vært 19 ufattelig lange dager uten internett- og telefonforbindelse, deler av oppholdet uten strøm, hele oppholdet uten dusj, deler av oppholdet uten varmtvann og hele oppholdet uten en eneste nyhetsoppdatering. Puh. Jeg har med andre ord aldri vært så skitten som jeg har vært de siste tre ukene, og kan med hånden på hjertet si at jeg har vært innom de fleste følelsene man har i følelsesregisteret.

Har alltid tenkt at hvis det er noen som er spesielt godt rustet til å takle møtet med andre kulturer, så er det meg. Har tross alt levd i en mer eller mindre konstant kulturkollisjon siden den varme juli-dagen jeg ble født. Men gurimalla så annerledes urbefolkningens kultur er. Og når du slenger på at det er vanskelig å forstå hverandre på grunn av språket, ja, så har du både en kulturkræsj og en språkkræsj og det er en ytterst dårlig kombo. Jeg snakker ikke stammespråket tsotsil og har heller aldri hatt ambisjonen om å lære meg språket. Spansken er 90 % basert på ordbok og basert sånn ca. 10 % på det jeg har klart å lære meg siden januar. Og kulturen? Nei, den forstår jeg meg absolutt ikke på. Det jeg vil frem til er at det har vært vanskelig, men ikke uoverkommelig. Åpenbart. Sitter tross alt i stua i San Cristóbalog kan ikke si at jeg har fått noen andre synlige mén enn de hundre og ørten stikkene jeg har fått på mystiske steder på kroppen. Som jeg ikke klarer å ikke klø på.

Så kommer det O' store spørsmålet: Hva har du gjort de siste tre ukene? Minnes en god kollegas første reaksjon da jeg sa jeg hadde søkt og kommet med på dette utvekslingsprogrammet: Haha, skal du plukke kaffe i Mexico? Svaret på det O'store spørsmålet er: Ja, jeg har plukket kaffe i Mexico. Eller. Jeg fikk aldri plukket kaffen selv, da. For Barbro ble dårlig den dagen vi skulle ut. Endte derimot opp med å flytte på kaffe som stod til tørk i bakgården i stedet. Minor detail.

I tillegg til å flytte på kaffe som skal tørke har jeg skilt rød og gul kaffe fra grønn kaffe, jeg har vasket kaffe som akkurat er skrelt i elven nedenfor huset, jeg har vasket opp masse kopper, tallerkener og gryter, jeg har spist masse svarte bønner og tortillas. Jeg har vært med på å lage tortillas. Jeg har vært med på å ødelegge en hel dags porsjon tortillas og blitt sendt hjem for å "hvile". For så å bli invitert på middag der alle tortillasene jeg var med på å lage på mystisk vis har forsvunnet. Til fordel for helt perfekte tortillas med helt perfekt tykkelse.

Jeg har hatt flere titalls Døden som nærmeste nabo (altså haner og høner og kyllinger som løper mellom beina dine konstant og som ikke klarer å sove lenger enn til max 04:50. Gah.). Har ligget og hørt på ufattelig mye dårlig musikk - av typen alt fra ompa, ompa banda-musikk til Britney og Katie Perry) fra det overraskende gode anlegget naboen hadde og som han selvsagt MÅTTE skru på sånn rett før vi skulle legge oss.

Jeg har sovet i hengekøye, har sovet i toppen av en køyeseng uten sikring så jeg egentlig ikke fikk sove den natten fordi jeg var kjemperedd for å falle ned. Har sovet på et ekstremt kaldt betonggulv, kun beskyttet av en tynn stråmatte. Man får skikkelig vondt i siden av å sove på siden. Bare så dere vet det.

Har sett en død, svart slange. Jaget ut en stor, ekkel edderkopp ut fra rommet. Sett skrekkelig mange kakkerlakker. Trodd at en mus som fant veien inn i søppelposen vår midt på natten potensielt kunne være et gjenferd.

Har vært kjempedårlig i magen og måttet gå opp en lang bakke for å komme til utedoen. Midt på natten. Med masse rare dyre- og insektslyder i bakgrunnen, samtidig som man prøver å balansere seg forbi all eselbæsjen.

Jeg har delt rom med to jesuittprestelærlinger langt oppi fjellene her, jeg har deltatt på minneseremonien etter 22. desember 1997. Den varte i nesten fire timer og var en god kombi av minneseremoni, pressekonferanse, gudstjeneste og massebarnedåp. Virkelig underlig oppsett. Og alt på tsotsil. Jeg har gått i tradisjonelle klær, og om jeg får si det selv, så kledde jeg det selvvevde- og broderte ankellange skjørtet og tunikaen usedvanlig godt (altså, ikke vevd av meg, men av en av kvinnene i familien vi bodde hos i siste landsby).

Jeg har brodert, prøvd å veve på midjeveven og ikke egentlig klart det så veldig bra.

Har med andre ord gjort mye forskjellig. Jo! Hvordan kunne jeg glemme det? Jeg har drukket ufattelige mengder med Cola og annen brus. Jeg drikker egentlig ikke brus, fordi jeg ikke liker kullsyre. Og jeg har drukket masse smakssatt vann. Og sukkerkaffe. Og sukkerte. Jeg som ikke liker svart kaffe eller te, egentlig. Har aldri blitt servert bare vann. Eller sett noen drikke bare vann. Karius og Baktus gleder seg. Jeg gruer meg til tannlegeregningen. Grøss.

Kommer ikke på så mye mer i farten, men har altså fått gjort en del varierte ting på landsbygda. I tillegg har jeg lest en del spansk, en bok om Latin-Amerika, en roman om Cuba, og trøstespist mye kjeks, geitemelkskarameller, karamellpopcorn og chips. Internett har vært mitt desidert største savn, med valgfrihet på en knepen nummer to. Vi har ikke visst hva dagene vil bringe, når vi får mat, enkelte ganger ikke hvor vi skulle bo, hvem vi skulle henge med, hvordan vi skal oppføre oss for ikke å falle i disse kulturelle fallgrubene. Og det passer en som liker å ha kontroll på det meste særdeles dårlig.

Men vi har hatt mye bra vær, noen dager langt over 30 grader. Ser ikke lenger ut som et hvitt sengelaken. Og det er bra.

Nå stoppet hjernen min å delvis å fungere, tror jeg. Typisk.

Neste uke har vi såkalt "politisk program", der vi skal møte masse (forhåpentligvis) spennende mennesker og organisasjoner. Neste mandag reiser vi ut på landsbygda igjen, og er ikke tilbake før påskeaften. Når det er aner jeg ikke, men er vel uti april en eller annen gang.

Dagens utvalgte bilde er rett og slett et bilde av landskapet rundt den første landsbyen vi besøkte, Tsajalchen. Utrolig idyllisk og frodig fjellandskap - der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Litt om alt og alt om litt

Er mye som har skjedd siden sist, vet nesten ikke helt hvor jeg skal begynne. På tirsdag har vi vært her i tre uker, har gått kjempefort, samtidig som at det har gått sakte, fordi vi har gjort så mye.

Siden sist har vi gjort oss ferdig på Batsilkop. Døden plager meg nesten ikke lenger, selv om den vekket meg i dag. Føler jeg får bedre og bedre oversikt over situasjonen her, men jeg drøyer enda litt før jeg skriver om det, for har ikke full kontroll over det ennå.

Vi har besøkt et svært interessant prosjekt som kalles for Ciudades Rurales - rurale landsbyer - der staten, i form av slagordet "Son hechos, no palabras" - "det er handlinger, ikke ord", forsøker å overtale urfolk til å flytte inn i byer, slik at jorden de forvalter tilfaller staten. Minner meg sterkt om israelske bosettinger, sånn bortsett fra at husene er knøttsmå og av svært dårlig kvalitet. Kvaliteten er faktisk så dårlig at de ikke kan ha vanntanken sin på taket - da raser det ca. 30 kvm store huset (som er laget av sponplater) sammen. Opptil 10 personer kan ende opp med å bo i ett hus. Og jeg som synes min 27 kvm store studioleilighet (altså hybel) er litt for liten for bare meg... Er mye mer å si om prosjektet, er en av mange landsbyer som bygges og er Chiapas' delstatsguvernørs store stolthet. Finnes liknende prosjekter i Latin-Amerika, og overraskende nok (ironisk), så flyttes urbefolkningen fra områder med mye naturressurser til disse byene der de blir avhengige av å være en del av det kapitalistiske samfunnet, fremfor å dyrke det de spiser og leve på den tradisjonelle måten.

Vi har også besøkt et Maya-medisinmuseum der vi like så godt startet omvisningen med å se på en film som handlet om hvordan urfolkskvinnene i området føder barn. Var litt som en Fødestuen light, kanskje. Var absolutt kjempeinteressant, men ikke akkurat det jeg hadde ventet meg da jeg gikk inn dørene der. Vi fikk også en liten innføring i hvordan legemiddelfirmaene lurer til seg urbefolkningens kunnskap om naturens apotek og tar patent på deres metoder (kalt for bioprospektering, noe som er et problem i områdene.

Den siste uken har vi vært på landsbygda, i vårt første sneglehus - caracol. Var veldig spennende å få kommet litt nærmere urbefolkningen og faktisk gå skole i caracolen. Folk var fryktelig sjenerte, og hvis vi hilste på ungdommene på skolen (var en autonom Zapatist-ungdomsskole), så fniste de bare, svarte kort, fniste litt til og gikk.

Jeg har tidligere klaget over at maten her ikke har vært en høydare. Nå har jeg endret litt oppfatning, for maten vi fikk i caracolen var kjempegod! Er lenge siden jeg har spist så mye mat. Er fortsatt mett, selv om vi dro på fredag.. :)

Veggmalerier er en stor greie der vi var, og vi fikk jammen meg malt et vi også - se bildet over. Motivet er inspirert av Bukkene Bruse, men bukkene er byttet ut med et Zapatist-tog. Og gjett hvem som leder an? Emiliano Zapata, Subcomandante Marcos og Che Guvara. På et banner på toppen har vi skrevet en strofe fra Halvdan Sivertsens "Frihet" både på norsk og spansk: "Kem kan stanse regnet? Kem kan fange vind? Friheten kan aldri trampes ned og låses inn". Synes det ble veldig fint, jeg :)

Vi skulle forresten ha en kulturell kveld siste dagen og trodde hele skolen skulle være publikum. De flinkeste i spansk oversatte Frihet og Bukkene Bruse og vi brukte flere timer på øving. Og fikk bare tre publikummere, men til gjengjeld tre gode publikummere, da! Og hvis jeg får si det selv, så gjorde vi et knakandes godt show!

Som sagt plager ikke Døden meg så mye lenger, men har funnet ut at det ikke bare er én død, men to. Grøss og gru. Etter å ha ligget og analysert galene, så innså jeg at det ikke var mulig at det bare var én. Blir vel ikke så mye bedre på landsbygda, men der skal vi jo opp kl. 04 hver dag for å hjelpe kvinnene å lage tortillas, så da står vi kanskje opp FØR hanen! Kanskje jeg skal vekke hanen selv, for å hevne dårlig søvn her i San Cristóbal. Det hadde vært morsomt! Må bare øve meg på å gale skikkelig først. Kykkelikyyyyyyy!

Går bedre med spansken, men språket sitter ikke akkurat i beinmargen. Buenos Dias, tardes og noches brukes om hverandre, kan jo ikke drive og se på klokken hele tiden, da! Men i og med at vi skal ut på landsbygda i tre og en halv uke fra og med i morgen (mandag), så blir jeg jo tvunget til å bruke det jeg har lært. I hvert fall i de områdene de snakker spansk. Er visst stammestpråket tsotsil som brukes mest der vi skal, så nå skal jeg straks ut og kjøpe meg en spansk-tsteltal-ordbok. Blir artig å måtte bruke norsk-spansk spansk-tsotsil for å gjøre seg forstått, men det skal vel gå på et vis!

Har altså fått vite hvor vi skal. Barbro (som har verdens kuleste dialekt, er fra Sunndalsøra) og jeg blir sendt til to landsbyer med den pasifistiske gruppen Las Abjeas (biene) og deres kvinnegruppe. Vi skal være 12 dager i én landsby og 12 dager i en annen. Husker ikke hva landsbyene heter, kompliserte navn.. Men neste gang jeg skriver blogg er jeg sikker på at jeg kan det! Hurra!

Vi skal komme oss til Acteal på egenhånd, selv om ingen av oss snakker ordentlig spansk. I Acteal ble 45 mennesker massakrert 22. desember 1997, mens de var i faste og bønn. De som gjennomførte massakren var en palamilitær gruppe kalt Mascara Roja (Rød Maske). Kan ikke historen så veldig godt, er dere interesserte kan dere lese mer her: http://acteal.blogspot.com/ (finnes på engelsk også).

Nå skal jeg straks handle inn alt jeg trenger til landsbyoppholdet. Damer meg opp til å være fire uker uten kontakt med omverdenen, hvilket betyr ingen mobildekning, internett, kanskje ikke strøm, ikke innlagt vann. Og helt sikkert mer jeg ikke er forberedt på. Blir noe helt nytt og annerledes, gleder meg til å (forhåpentligvis) få en større forståelse av kulturen her!

Da vet dere at dere ikke hører fra meg på veldig lenge. Blir utrolig glad for mail i innboksen eller en liten melding på Facebook for de som måtte føle for å dele noe med meg.. Husk at jeg ikke får lest nyhetene på fire uker! Kjenner allerede abstinensene!

Ha det fint så lenge :)

Paradis

Skjønner at jeg kanskje skremte noen med kombien død og Mexico. Det falt meg faktisk ikke inn, rett og slett fordi det visstnok ikke er så mye problemer med narko i delstaten. Slik jeg har skjønt det, i hvert fall. For styresmaktene er det urbefolkningen som er problemet, derfor har de plassert 1/3 av militæret sitt i Chiapas. Veldig spesielt, med tanke på at de kanskje heller burde vært i nord, der narkoproblematikken faktisk er et reelt problem.

Derfor valgte jeg å kalle dagens blogginnlegg for Paradis. Eller, det var en liten hvit løgn. Jeg hadde bestemt meg på forhånd. Og jeg må nesten snakke litt mer om Døden. For denne bloggen handler slettes ikke om at Døden har blitt drept og kommet seg til Paradis. For dit kommer han ikke. St. Peter kommer til å nekte ham tilgang inn Perleporten og sende ham rett til helvete.

Men, for å være litt mer positiv, så plager Døden meg mindre og mindre. Kanskje han innser at døden er nær og han har innfunnet seg med det. Roet seg ned på sine eldre dager, liksom. Eller så har jeg rett og slett blitt vant til ham. Døden, altså.

Tilbake til Paradis, aka koordinator Ingrids ringe hjem langt oppi fjellene, sånn ca. 15 minutter i bil fra Putahuset og sentrums fargerike nabolag. Paradis er som The Shire i Ringenes Herre. Eller litt som hyttehuset til Kate Winslet i The Holiday. Skikkelig sukkersøtt og koselig murhus i to etasjer omringet av en gigantisk hage jeg lett hadde klart å gå meg vill i. Og rett utenfor bakdøren, står det et ferskentre i full rosa blomst, omringet av andre busker og trær jeg ikke kan huske å ha sett. Og best av alt - vakker utsikt, frisk fjelluft og naturlig stillhet. Og en peis som er formet som en katt. Det må man jo bare like! Paradis, med andre ord.

Går fortsatt mer eller mindre rundt i lettere barnslig koma og synes alt jeg ser er fantastisk fascinerende. I dag så vi en levende reklame utenfor en av byens mange mobilbutikker: En svær svart høyttaler, som spyr ut latin-amerikanske poprytmer, ved siden av, en snerten dame, ikledd superstramme jeans, en topp som rekker henne til rett over navelen og et missebånd som de har i Miss Universe, sånn bortsett fra at tittelen på denne var Telcom, navnet på mobilbutikkjeden. Og hva gjorde dama? Hun delte ikke ut flyers med knallgode tilbud, hun holdt ikke et skilt med pil mot butikken eller hoiet folk inn. Neida, hun vrikket bare på hoftene i takt med musikken og så så sexy ut som hun maktet. Meget sært. Og rett og slett ikke til å unngå å stirre på. Alternativ karrierevei? Oh yeah! Må bare lære meg å danse i takt, først.

Ellers digger jeg de fargerike klærne kvinnene her går i. Mange har tykke skjørt, ser nesten ut som et svart hårete teppe de har surret rundt livet og festet med tykke strikkbelter, som er vevet med litt blingete sølvtråd. På overkroppen har de tunikaaktige skjorter med vakre broderier, ofte blomster, i knallsterke farger. På ryggen, i en sjallignende bæresele, sitter deres små og skuer ut over verden. Eller sover. Og ser generelt veldig, veldig søte og fredfulle ut. Love it, altså! Føler meg som en skikkelig slask ved siden av dem, der jeg subber rundt i mine space-a Ecco-sko, en kjedelig blå bukse og en blass, ensfarget tunika. Typisk turist, heter det vel..

Noe som irriterer meg litt, eller faktisk ganske mye, er at jeg har følelsen av at halve Skandinavia har flyttet hit sammen med oss. Reiser jo ikke til den andre siden av verden for å høre dansk, svensk og norsk hvor enn jeg beveger meg. Meksikanerne digger visstnok svensker, som de kaller suecas, som i følge vanntette kilder ofte figurerer i lokale pornofilmer. Så kanskje de ønsker dem her. Og jeg skjønner jo at de kommer hit, for det er jo kjempefint her, samtidig synes jeg godt de kan pelle seg tilbake. Gjelder selvsagt ikke oss, da:)

Men! har glemt å fortelle om markedet her, der absolutt ALT kan kjøpes. Hva med en snasen FunStation, altså en blåkopi av Playstation? Eller lilla eller rosa bønner? Blomsteroppsatser? Grisehoder? Død kylling, inkludert hode og bein (aka slik Døden kommer til å se ut når jeg er ferdig med den)? Alt, med andre ord. Digger markeder, minner meg om Midtøsten, fulle av farger og labyrintaktige smug. Lukter ikke godt i kjøttmarkedet her heller, men det får man bare leve med. Puste med munnen, puste med munnen!

Har fortsatt ikke spist ordentlig mais her. Skuff. Og har fortsatt ikke blitt helfrelst av maten, enda jeg fikk beskjed om at jeg kom til å bli feit etter et opphold i landet, fordi maten er så sinnsykt god. Liker avocadoene, da. Men er sterkt skuffet og sjokkert, akkurat som Siv Jensen, over at avocado ikke heter avocado her. Hallo?! I så mange år har jeg levd på en løgn, spredd vranglære om at avocado er et lånord fra spansk. Også kommer jeg hit og finner ut at det heter aguacate. Føler meg regelrett lurt. Men det er greit. De er billigere enn i Norge og i det minste modne. En skinnmager trøst.

Da har jeg ikke noe mer på hjertet. NOT!

Følg med videre, så får dere kanskje vite hva det er!

Hasta luego ;)

Døden

Ikke akkurat overskriften dere venter på når jeg skriver mitt første blogginnlegg fra Mexico. Men jeg kan love at det handler lite om død. Eller, vent, det handler ganske mye om død.

Døden vekker meg opp hver eneste dag. Til samme tid. Jeg har aldri sett den, men den klarer ikke vente til en mer human tid enn klokken 5 med å vekke meg. Og den galer. Og galer. Og galer. Jeg har flere ganger forestilt meg hvordan jeg skal finne Døden, knekke nakken på den, deretter rive av én og én fjær før jeg så koker suppe av den. Eller hva man nå bruker hanekjøtt til. Dødens suppe, det hadde vært noe!

Og hvorfor kaller jeg den Døden? Helt logisk. Lillesøster spurte meg om jeg hadde funnet navnt på denne fordømte skapningen, og da svarte jeg sporenstreks Døden. Og Døden ble det.

Det er lite realistisk at jeg kommer til å drepe Døden (selv om det utvilsomt høres kult ut). For det er så mye annet å finne på i San Cristóbal! Har flere dager vurdert å skrive et innlegg, men har ikke følt at jeg har gjort nok til å kunne gi en ok beskrivelse. Men i dag, mens jeg hører kirkeklokkene kime i bakgrunnen, i dag har jeg masse å skrive om!

Vi har jo ikke vært her så veldig lenge, vi landet sent tirsdag, og siden har det gått slag i slag. Vi har begynt på en kvasispråkskole, der de egentlig ikke lærer oss spansk, men snakker spansk og regner med at vi forstår det. Skolen heter Bats'il ko'p og er ord fra et av stammespråkene de snakker i Chiapas, tsotsil, og betyr det gode ord. Hvilket betyr at jeg i hvert fall har lært NOE på skolen. Hurra!

Byen ligger på 2200 meters høyde, og selv om vi er i Mexico er det riktig så kaldt! Om natten blir det ganske kjølig, enda vi ligger i soveposer og i ullundertøy. Om dagen kan det bli t-skjortevær, eller det kan regne. Ikke godt å si. i dag begynte dagen med t-skjortevær men nå ser det sannelig ut til at det kommer til å regne!

Vi bor i "Brigadehuset", eller horehuset, som jeg liker å kalle det. Vi er riktignok åtte jenter og to gutter. Men horete er vi strengt tatt ikke. Årsaken til det lekre navnet er rett og slett at noen har tagga "puta", hore, på husveggen vår. Derav navnet horehuset. I går var vi på workshop hos en veldig kul medieorganisasjon som heter Pro Medios. Paco, lederen, spurte hvor vi bor. Og folk sier adressen og forklarer. Joda, han fikk vel en viss oversikt. Så la jeg bare til at det står hore på huset, og da visste han hvor det var med én gang. Praktisk.

Men tilbake til byen. Det jeg digger er at alle husene og dørene er i forskjellige farger. Vårt hus, som er i to etasjer og ganske romslig, er gult med røde dører. Med puta tagga på i rosa. Nice! Et av favoritthusene mine er blått med gule dører og mosaikk over og er dessverre et hotell, men det som er genialt her er at skilt og navn overhodet ikke dominerer. Alt er tonet ned. Gir for eksempel forbi Burger King utallige ganger, uten å faktisk se at det var Burger King! Great success!

Begynner å få en halvveis forståelse av byen. Gatene er i kvadratur, så det er veldig lett å rote seg bort for en som ikke har retningssans. Men er heldigvis ikke den som har dårligst retningssans, så jeg går kry (ikke som en hane, nei) rundt og viser vei for de som ikke er like begavet (eeeh), som meg. :P

Vi vet fortsatt ikke hvem vi skal ut på landsbygda med eller hvor vi skal reise. Det eneste jeg vet er at vi kanskje ikke får dusje på 3-4 uker, ikke kan regne med elektrisitet eller mobildekning. Og dermed ikke internettilkobling. OMG!! OG at vi kanskje skal sove i hengekøye. Trenger vel strengt tatt ikke mer info enn det?

Var så mye jeg skulle si.. Men nå har jeg glemt det. Kommer vel på det etter hvert.

Hei så lenge :)