Landsbyoppholdsopplevelser del. 1

Altså, aller først må jeg si at jeg digger at en anonym person skriver at jeg må skrive mer blogg. Det varmer et reisebloggerhjerte.

For det andre må jeg jo på forhånd advare de som sjelden leser denne rosa bloggen om at jeg liker en god dose ironi og at hvis du som leser dette ikke forstår ironi og sarkasme, så bør du revurdere å lese det som står under.

Da var det også sagt, har nemlig vurdert sterkt å legge ned bloggen, rett og slett fordi jeg får kommentarer av typen "du er så kritisk, Maria". Hva skal jeg svare på det, da? Jeg skriver jo om en hane jeg kaller for Døden, hvordan klarer du å ta meg 100 % seriøst? Seriøst, lissom.

Men nå skal jeg komme til poenget. Har vært 19 ufattelig lange dager uten internett- og telefonforbindelse, deler av oppholdet uten strøm, hele oppholdet uten dusj, deler av oppholdet uten varmtvann og hele oppholdet uten en eneste nyhetsoppdatering. Puh. Jeg har med andre ord aldri vært så skitten som jeg har vært de siste tre ukene, og kan med hånden på hjertet si at jeg har vært innom de fleste følelsene man har i følelsesregisteret.

Har alltid tenkt at hvis det er noen som er spesielt godt rustet til å takle møtet med andre kulturer, så er det meg. Har tross alt levd i en mer eller mindre konstant kulturkollisjon siden den varme juli-dagen jeg ble født. Men gurimalla så annerledes urbefolkningens kultur er. Og når du slenger på at det er vanskelig å forstå hverandre på grunn av språket, ja, så har du både en kulturkræsj og en språkkræsj og det er en ytterst dårlig kombo. Jeg snakker ikke stammespråket tsotsil og har heller aldri hatt ambisjonen om å lære meg språket. Spansken er 90 % basert på ordbok og basert sånn ca. 10 % på det jeg har klart å lære meg siden januar. Og kulturen? Nei, den forstår jeg meg absolutt ikke på. Det jeg vil frem til er at det har vært vanskelig, men ikke uoverkommelig. Åpenbart. Sitter tross alt i stua i San Cristóbalog kan ikke si at jeg har fått noen andre synlige mén enn de hundre og ørten stikkene jeg har fått på mystiske steder på kroppen. Som jeg ikke klarer å ikke klø på.

Så kommer det O' store spørsmålet: Hva har du gjort de siste tre ukene? Minnes en god kollegas første reaksjon da jeg sa jeg hadde søkt og kommet med på dette utvekslingsprogrammet: Haha, skal du plukke kaffe i Mexico? Svaret på det O'store spørsmålet er: Ja, jeg har plukket kaffe i Mexico. Eller. Jeg fikk aldri plukket kaffen selv, da. For Barbro ble dårlig den dagen vi skulle ut. Endte derimot opp med å flytte på kaffe som stod til tørk i bakgården i stedet. Minor detail.

I tillegg til å flytte på kaffe som skal tørke har jeg skilt rød og gul kaffe fra grønn kaffe, jeg har vasket kaffe som akkurat er skrelt i elven nedenfor huset, jeg har vasket opp masse kopper, tallerkener og gryter, jeg har spist masse svarte bønner og tortillas. Jeg har vært med på å lage tortillas. Jeg har vært med på å ødelegge en hel dags porsjon tortillas og blitt sendt hjem for å "hvile". For så å bli invitert på middag der alle tortillasene jeg var med på å lage på mystisk vis har forsvunnet. Til fordel for helt perfekte tortillas med helt perfekt tykkelse.

Jeg har hatt flere titalls Døden som nærmeste nabo (altså haner og høner og kyllinger som løper mellom beina dine konstant og som ikke klarer å sove lenger enn til max 04:50. Gah.). Har ligget og hørt på ufattelig mye dårlig musikk - av typen alt fra ompa, ompa banda-musikk til Britney og Katie Perry) fra det overraskende gode anlegget naboen hadde og som han selvsagt MÅTTE skru på sånn rett før vi skulle legge oss.

Jeg har sovet i hengekøye, har sovet i toppen av en køyeseng uten sikring så jeg egentlig ikke fikk sove den natten fordi jeg var kjemperedd for å falle ned. Har sovet på et ekstremt kaldt betonggulv, kun beskyttet av en tynn stråmatte. Man får skikkelig vondt i siden av å sove på siden. Bare så dere vet det.

Har sett en død, svart slange. Jaget ut en stor, ekkel edderkopp ut fra rommet. Sett skrekkelig mange kakkerlakker. Trodd at en mus som fant veien inn i søppelposen vår midt på natten potensielt kunne være et gjenferd.

Har vært kjempedårlig i magen og måttet gå opp en lang bakke for å komme til utedoen. Midt på natten. Med masse rare dyre- og insektslyder i bakgrunnen, samtidig som man prøver å balansere seg forbi all eselbæsjen.

Jeg har delt rom med to jesuittprestelærlinger langt oppi fjellene her, jeg har deltatt på minneseremonien etter 22. desember 1997. Den varte i nesten fire timer og var en god kombi av minneseremoni, pressekonferanse, gudstjeneste og massebarnedåp. Virkelig underlig oppsett. Og alt på tsotsil. Jeg har gått i tradisjonelle klær, og om jeg får si det selv, så kledde jeg det selvvevde- og broderte ankellange skjørtet og tunikaen usedvanlig godt (altså, ikke vevd av meg, men av en av kvinnene i familien vi bodde hos i siste landsby).

Jeg har brodert, prøvd å veve på midjeveven og ikke egentlig klart det så veldig bra.

Har med andre ord gjort mye forskjellig. Jo! Hvordan kunne jeg glemme det? Jeg har drukket ufattelige mengder med Cola og annen brus. Jeg drikker egentlig ikke brus, fordi jeg ikke liker kullsyre. Og jeg har drukket masse smakssatt vann. Og sukkerkaffe. Og sukkerte. Jeg som ikke liker svart kaffe eller te, egentlig. Har aldri blitt servert bare vann. Eller sett noen drikke bare vann. Karius og Baktus gleder seg. Jeg gruer meg til tannlegeregningen. Grøss.

Kommer ikke på så mye mer i farten, men har altså fått gjort en del varierte ting på landsbygda. I tillegg har jeg lest en del spansk, en bok om Latin-Amerika, en roman om Cuba, og trøstespist mye kjeks, geitemelkskarameller, karamellpopcorn og chips. Internett har vært mitt desidert største savn, med valgfrihet på en knepen nummer to. Vi har ikke visst hva dagene vil bringe, når vi får mat, enkelte ganger ikke hvor vi skulle bo, hvem vi skulle henge med, hvordan vi skal oppføre oss for ikke å falle i disse kulturelle fallgrubene. Og det passer en som liker å ha kontroll på det meste særdeles dårlig.

Men vi har hatt mye bra vær, noen dager langt over 30 grader. Ser ikke lenger ut som et hvitt sengelaken. Og det er bra.

Nå stoppet hjernen min å delvis å fungere, tror jeg. Typisk.

Neste uke har vi såkalt "politisk program", der vi skal møte masse (forhåpentligvis) spennende mennesker og organisasjoner. Neste mandag reiser vi ut på landsbygda igjen, og er ikke tilbake før påskeaften. Når det er aner jeg ikke, men er vel uti april en eller annen gang.

Dagens utvalgte bilde er rett og slett et bilde av landskapet rundt den første landsbyen vi besøkte, Tsajalchen. Utrolig idyllisk og frodig fjellandskap - der ingen skulle tru at nokon kunne bu.