Se ned!

Ja, nå har det virkelig klikket for a Maria i Mexico, tenker du sikkert. For en demprimerende overskrift. Se ned? Men neida, denne dama klikker ikke så lett! Eller, jo. Men ikke på den måten. Litt temperament har da aldri skadet noen. Altså. Det å se ned. Jeg har tidligere skrevet en blogg med tittelen "Se opp!" - ikke fordi jeg er superfan av Disney-filmen jeg tror kom etter at jeg hadde skrevet akkurat det blogginnlegget jeg for øyeblikket ikke kan finne, men rett og slett fordi det er ett av de beste tipsene jeg kan gi folk som reiser i Midtøsten. Glemmer du å løfte blikket, så går du glipp av så utrolig mye vakkert! Som fantastisk mosaikk i takene på de tallrike moskeene eller kirkene eller hvor du nå enn skulle finne på å bevege deg.

Her må jeg derimot anbefale folk å se ned. Gjør du ikke det, kan du banne på at den ferske, svære, brune, illeluktende, ja, nettopp, hundelorten fra den skabbete løsbikkja finner veien under DIN sko. Så ufattelig udigg. Usj. Og her kan jeg ikke klage på hundeeiere som "glemmer" å plukke opp ekskrementene til kjæledeggen sin. Løshundene er sørenmeg overalt. I både Tsajalchen og Yaxgemel var det som oftest hundene og ikke hønene og hanene som var mest høylytt. Jeg tenkte ofte høyt at de godt kunne ta seg av hverandre en gang for alle, men mine høye tanker ble aldri hørt. I hvert fall ikke så jeg merket noe til det.

Men sånn bortsett fra det er det helt greit å i hvert fall følge med hvor man går, så man ikke går ned søte rosakledde kids med musefletter på vei hjem fra skolen. Stakkars liten, tror hun var litt sjokka da jeg gikk rett på henne. Jeg fikk i hvert fall ikke hundeskit under sandalene mine, så noe godt kom jo ut av vårt litte krasse og egentlig unødvendige møte.

Og når jeg først begynner å tenke på det å se opp kom jeg til å tenke på hvor fantastisk himmelen er når man slipper av lysforurensingen. På landsbygda var det bekmørkt om natten. Har sjelden sett stjernene så klart! I ørkenen i Wadi Rum i Jordan, kanskje, men uansett fint å se på. Selv om de er på helt feil plass og månen ligger feil vei.

Akkurat nå sitter jeg i et veldig tomt Brigadehus i første mars-gaten i San Cristóbal. Den eneste av mine medbrigadister som er igjen i byen er reisepartneren min Barbro, de andre dro til sine respektive landsbyer i dag tidlig. Magen er full av en fantastisk god pasta, Coldplay spiller lavt i bakgrunnen, er ganske sliten, men jeg er veldig, veldig fornøyd. Det er flere grunner til det. For det første skal jeg sove på rom alene for første gang siden jeg dro hjemmefra i slutten av januar. Det er bare Døden som kan vekke meg. Ikke noe annet. Tror jeg. Håper jeg.

Den andre grunnen til at jeg er fornøyd er fordi vi nettopp fikk vite hvor vi skal tilbringe de neste tre ukene i vårt andre uteopphold. Vi skal ikke langt. Det er faktisk bare 15 minutter fra San Cristóbal. Stedet er en utdødd vulkan ved navn Huitepec og ligger ca. 2500 meter over havet. Denne gangen reiser vi gjennom organisasjonen Frayba, som fredsobservatører. Vi fikk valget mellom Huitepec (som er iskaldt om natten) og visstnok helt fantastiske og kjempevarme Agua Clara. Vi valgte altså det kalde fjellet. Det har fortsatt ikke rablet for meg, for det er en veldig god grunn til at jeg ønsket meg akkurat dit. For det første har fire av mine medbrigadister, som allerede har tilbragt et uteopphold på det hellige fjellet, skrytt det opp i sky. For det andre hørte jeg på møtet hos Frayba at Agua Clara var et dritkjedelig sted å være. For det tredje har fjellet en veldig spennende historie - og det er "takket være" Coca Cola.

Historien om Huitepec
Huitepec er et hellig og svært viktig sted for urbefolkningen. Akkurat i dette området har Coca Cola funnet veien til flere tusen år gamle vannreserver, som har vært brukt av urbefolkningen i flere århundrer, men som de nå har mistet tilgang til. Urbefolkningen får ikke anerkjent sine kollektive rettigheter av myndighetene, og har dermed ingen juridiske rettigheter i kampen mot brusgiganten.

Coca Colas tapperi på Huitepec er deres eneste sørøst i Mexico, og forsyner også delstatene Tabasco og Oaxaca med Cola-produkter. Årlig bruker firmaet ca. 107 millioner liter vann. Dette transformeres til rundt 43, 8 millioner liter gyldne dråper, som på sikt vil føre til vannmangel i områdene.

Paradoksalt nok, så bryter faktisk urbefolkningen nasjonal vannlovgivning når de benytter seg av vann på Huitepec. Det er Cola som har bruksretten til vannkilden, enda urbefolkningen fortsatt bidrar til kildens bærekraftighet. De tar vare på skogen, jorden og vannet i området, i sterk kontrast til Coca Cola, som slipper ut miljøgifter og forurenser grunnvannet.

Ironisk nok er Mexico det landet i verden med høyest konsum av Coca Cola per person - utrolige 436 flasker drikker hver meksikaner årlig. Kanskje ikke så rart når brus er billigere enn vann og vannet dårlig på landsbygda.. Dessuten skal man ikke gå langt før man møter på Coca Cola-reklamer. De er nemlig overalt. OG. Blant urbefolkningen i Chiapas er Cola blitt obligatorisk ved en rekke seremonier og ritualer. Sier noe om hvor viktig drikken er for menneskene her.

Og altså på hellige Huitepec skal vi være skogvoktere. Gå fire timer tur hver dag og passe på at ingen uvedkomne tar seg tilrette i skogen. Vi skal bidra til at kilden fortsetter å være bærekraftig, så den ikke går tom og tvinger urbefolkningen vekk fra sine områder. Det bidrar samtidig til at Coca Cola blir, for så lenge det er vann i kilden, så kommer de jo til å fortsette å tappe enorme mengder vann.. Usj. Kilde til info: http://www.ciepac.org/documento.php?id=134

Uansett. God følelse før avreise på onsdag, ser frem til å tusle i fjellet og snakke masse spansk med de vi skal vandre med. Dette burde vært to, kanskje tre blogginnlegg. Sorryborry. Men så slipper dere flere de neste tre ukene, så dere kan jo vurdere å dele det opp i en hver uke. Oh yeah!

Kos dere med våren i Norge, jeg er tilbake i Sivilisasjonen (ja, jeg vet det er politisk veldig ukorrekt å skrive) 4. april. Kommentarer, mailer eller Facebook-meldinger er superchido - superkult - å komme hjem til. Skriv, skriv!

Kjærleik frå Me-ki-kå.