Marias syke opplevelser, del 3

I dag var det klart for vår første utflukt. Ramallah stod på timeplanen, og selv om det meste av snøen hadde smeltet bort i løpet av nattestimene, var det fortsatt vått å gå rundt.

I Ramallah møtte vi først organisasjonen Defence for Children International. Denne organisasjonen jobber spesielt for de umyndige barna som blir fenglset av israelske myndigheter, som oftest uten grunn, eller fordi de har blitt observert mens de kaster stein. Det er sterkt å høre om dette, spesielt med tanke på hva dette gjør med et barn og hva slags fremtid dette barnet vil få. Man får kanskje en enda sterkere følelse av splitt og hersk når man hører historier om barn. Her blir man av de israelske myndighetene behandlet som voksen fra man er 16 år, i Israel regnes man ikke som voksen før man har fylt 18.

Forestill deg at du venter på at ditt barn, ditt skoleflinke, rolige barn, skal komme hjem fra skolen, men det kommer ikke. En uke etterpå får du vite at han/hun er fengslet, men du vet ikke hvorfor, du vet ikke hvor, du vet ikke hvor lenge han må sitte der og om du noensinne får se barnet ditt igjen. Slipper barnet dit ut, kan du være sikker på at det aldri kommer til å bli som det engang var, og mest sannsynlig vil det ikke være siste gangen vedkommende blir fengslet.

Jeg har i ettertid fått møtt en barnefange selv, bare to uker etter at han for fjerde gang ble fengslet. Jeg tror ikke helt jeg kan fatte hva de egentlig må igjennom. Jeg ser tilbake på hva jeg selv gjorde da jeg var 12-13 år gammel, hva som interesserte meg og hvordan jeg oppførte meg på den tiden, og kan ikke komme til en annen konklusjon enn at om det hadde vært meg som ble fengslet, så hadde jeg ikke vært her den dag i dag.

Etter litt fritid i sentrum av Ramallah tok vi en kort stopp innom Arafats grav, før vi dro til den kristne landsbyen Taybeh for å besøke ølbryggeriet med samme navn. Jeg er ikke noe fan av øl, men det var gøy å se hvordan et mikrobryggeri kan produsere et ølmerke som ikke bare er øl, men også et symbol på frihet og at man kan gjøre det vel og bra, selv om man har oddsene mot seg.

Dagen etterpå dro vi først til Jayyus nord på Vestbredden og videre til Qalqilya en halvtime unna Jayyus. Før vi nådde Jayyus, fikk vi en fin sightseeing på settlerveien, og hva som er konsekvensene av å kjøre feil på en slik vei for en palestiner. Bussjåføren visste ikke helt hvor hvor han skulle kjøre, og forvillet seg inn på settlerveien, som er forbudt for palestinere å kjøre med. Palestinere har grønne skilt, mens israelere har gule. Han hadde kjørt vel en mil inne på veien før han skjønte at han hadde kjørt feil, og så ingen annen utvei enn å rygge seg ut av den. Vi rygget i vel tre kvarer før en politibil stoppet bussen. Han ble stående og diskutere med politiet en stund, før han kom tilbake med en bot. Jeg vet fremdeles ikke hvor mye denne boten kom på, men jeg tviler på at den var på under 1000 Shekel.

Da vi omsider kom oss frem, møtte vi EAPPI, Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel, som tok oss med rundt i den lille, koselige landsbyen. Det var strålende sol og helt herlig å gå rundt i de vakre omgivelsene. Byens seneste historie er ikke likeså vakker. De israelske myndighetene har konfiskert mesteparten av landet til landsbyboerne, eller landet ligger på andre siden av "sikkerhets"gjerdet, som gjør at man må ha tillatelse til å krysse landet sitt. Ofte er det bare én person i husholdet som får en slik tillatelse, hvis de i det hele tatt får det. Det sier seg selv at hvis du har mye land, er det umulig å ta seg av det alene. Israelerne bruker en lov fra det osmanske riket, som sier at hvis et land ikke blir dyrket på tre år, så tilfaller det staten. Staten Israel, selvfølgelig. Slik tvinger de palestinerne til ufrivillig å gi fra seg landet sitt, og der sitter de igjen på andre siden av gjerdet, uten noen form for inntekt.

Ofte får landsbyen besøk av israelske soldater som stiller seg utenfor skolen og fremprovoserer steinkasting eller voldelige handlinger hos barna, så de har en unnskyldning til å arrestere dem.

Vi møtte også en bonde, som ikke bare var rammet av det ovennevnte, men som akkurat hadde fått en sønn fenglset uten lov og dom, og som han ikke visste hva skulle skje med. Det var ganske rørende å se ham, for det var tydelig at han egentlig ikke ville snakke om det. Det er dessverre ingen sjeldenhet at man har en eller flere i familien som er i fengsel, men det har ekstra store konsekvenser når man trenger tillatelse for å komme og gå til arbeidet, for blir noen fengslet, går det utover hele familien og alles tillatelser.

Vi dro videre til Qalqilya, en by ikke langt unna, som er helt omringet av muren. Det er kun én inngang til byen, og muren er ikke så "enkel" som muren i f. eks. Betlehem, hvor man kan gå helt nærme og male på den om man ønsker. Her blir man fulgt nøye med på og uten advarsel skutt på om man går for nærme eller sees på som en trussel. Det er datasensorer på muren, legges det et trykk på mer enn 15 kg på muren får soldatene i vakttårnene beskjed om det, og om du mot formodning skulle finne på å prøve å klatre over muren, er det elektriske ledninger som er satt opp så du ikke kommer deg over.

Hvorfor byen er muret inn husker jeg ikke, men at man her virkelig får følelsen av å bo i et fengsel det er umulig å komme seg ut av, er ganske åpenbar. Byen pleide å være israelernes Svinesund, et handelssentrum for israelere som ville handle billige varer, nå er hele økonomien punktert og mange, mange butikker har måttet legge ned.

Det som sitter mest igjen etter denne turen var følelsen av å være usynlige da vi kjørte gjennom tunnelene under settlerveiene, som de israelske myndighetene har vært så "snille" å konstruere, som en kompensasjon for at palestinerne ikke får bruke de ordentlige veiene. En solid mur skjermer settlerne fra de palestinske områdene og er dekorert med blomster og er "normalisert". På den palestinske siden er betongmuren grå, truende, høy, gjerdet er bredt, strømførende og farlig. Settlerne kan kjøre på sine asfaltbelagte, rette superveier, hvor de kommer til sitt ankomststed i turbofart, mens palestinerne må kjøre på uegnede, gruslagte veier, som snirkler seg i timeslange omveier.

Det er en trist virkelighet man blir vitne til, men desto viktigere at man videreformidler det.