Nå fikk jeg et lite kick. Skrivekick, tror jeg. Jeg bestemte meg i går for å være Tornerose, sove uforstyrret i hundre år, for så trøtt følte jeg meg. Ukapabel til å føre en normal samtale, og treg som et dovendyr var jeg usikker på om jeg i det hele tatt skulle kunne bli helbredet. Men her sitter jeg, elleve og en halv time etterpå og skriver blogg. Og føler meg egentlig ikke så ufresh, bare så det er sagt.
Det første jeg tenkte på da jeg sto opp, før jeg kunne se om det var sol bak de tunge metallpersiennene på rommet mitt, var at i dag er det nøyaktig to måneder siden julaften. To måneder. Det har gått ufattelig fort. Jeg begynner allerede nå å grue meg til å dra hjem, for det er sånn ca. like lenge mellom nå og jul og nå og til jeg skal hjem. Grøss.
Jeg har bestemt meg for å meddele mine opplevelser den siste måneden. Jeg har rett og slett tenkt å være streng mot meg selv: Jeg beveger meg ikke bort fra sofaen før jeg har fått skrevet ned alt. Absolutt alt. Språkforvirret som jeg er har jeg blitt helt blind for rettskrivning og hva som egentlig er norske uttrykk, eller om jeg har begynt å bruke svenske eller engelske formuleringer oversatt til norsk. Uansett.
Første gruppe landet på Tel Aviv en vindfull dag helt i enden av januar. Vi hadde fått til et ganske bra program på den korte tiden vi hadde hatt til å arrangere turen, men været hadde vi aldri overveid som en trussel, ikke det minste grann. Samme kveld som de kom begynte det å snø, og det ga seg ikke før to dager senere. For dere i Norge høres det sikkert ikke så heftig ut, for to dager snø er vel ingenting, men la meg bare nå understreke at det er allting. Her blir alt lagt ned. Og da mener jeg ALT. Skolene er stengt og det blir nasjonal feriedag. Det er ikke et menneske å se ute i gatene, og dermed ingen butikker åpne. Ingen mennesker og ingen butikker gjør at taxiene ikke har noen kunder, dermed står de også, naturligvis.
Veldig nervøs for programmet hadde jeg sovet dårlig natten før. Jeg kunne høre ulingen fra stormen utenfor soveromsvinduet, og da natten etterhvert ble til dag, kunne jeg ikke høre de sedvanlige lydene som jeg alltid våkner opp til: Servicene og taxiene som tuter for å plukke opp passasjerer, sangen fra gassbilen eller brød og falafelselgerens hyling. Litt halvveis ødelagt av for lite søvn og smånevrotisk tok jeg bena fatt til checkpointet. Utrolig nok ble jeg plukket opp av en ensom service og tatt til Bab iz-Kak, en fem minutters gåtur fra checkpointet. De fem minuttene har aldri føltes så lange før. Fem minutter ble til ti og kroppstemperaturen sank samtidig som følelsen i noen av tærne ble litt borte. Dramatisk. Det var kanskje ikke så dramatisk, men i ettertid føler jeg for å beskrive det litt sånn. Hvertfall. De få mennene som var ute den dagen så på meg som om jeg var helt tullerusk, noe jeg må si jeg var, der jeg sto med vanntunge sko, kliss, kliss våt. Men til Jerusalem skulle jeg. Jeg kjempet meg gjennom checkpointet og fant overraksende nok ingen buss inn til sentrum. Jeg endte opp med å sette meg inn i en pirattaxi sammen to andre som stod der, og sammen cruiset vi inn til Jerusalem i de folke og biltomme gatene. Ekstremværet er da taxisjåførene ser sitt snitt til å ta blodpriser, noe jeg senere på dagen smertefullt skulle oppdage.
Da jeg endelig kom meg frem til hostellet de bodde på, fant vi ut at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å vende nesa hjem igjen, for å gå rundt våt, det ville ikke gagne noen. Sant nok. Men før jeg skulle hjem ville jeg kjøpe meg skikkelige, vanntette sko, så jeg satte meg inn i en taxi og ba han om å kjøre meg til Jerusalem Mall, det største kjøpesenteret i Jerusalem. Det var en helt syk taxitur, med en helt mentalt tilbakestående sjåfør, som først ville overtale meg til å bli med ham hjem for å skifte og tørke klærne mine (han hadde en fin joggedress jeg kunne låne), etterpå foreslo å dra hjem til moren hans for å tørke klærne mine (sånn i tilfelle jeg ikke turte bli med ham hjem), som hadde en videosamtale med søsteren sin samtidig som han styrte bilen på de våte veien, og en gang i løpet av turen rullet ned vinduet og skjelte ut en gammel mann som var på tur med hunden sin. Eide han ikke skam i livet? Tenk å ta seg en tur med hunden i et slikt vær! Hah!
Etter halvveis til kjøpesenteret å ha skrudd av taksameteret og bestemt seg for å ta dobbel pris av hva det vanligivs blir, kom vi selvfølgelig til et stengt Jerusalem Mall. Jeg trodde jeg på et visst punkt skulle bruke stroppen av vesken min og kvele ham til døde, men jeg klarte å holde meg sånn halvveis rolig. Hadde jeg kunnet, hadde jeg allerede da han stoppet taksameteret hoppet ut av bilen, men det var ikke særlig fristende eller mulig, selv med en helt spinnvill sjåfør.
Da jeg endelig kom meg til checkpointet, ufattelig sint og på gråten, ble jeg overtalt til å sette meg inn i en annen taxi som kunne ta meg hele veien hjem. På en vanlig dag ville jeg aldri gjort det, men på denne forferdelige dagen gjorde jeg det. Da jeg endelig var hjemme følte jeg meg ranet, for så mye penger har jeg aldri måttet bruke på å komme meg hjem. Jeg tok et varmt fotbad, tok plastposer utenpå to par vanlige sokker, et par ullsokker og skoene mine, og bega meg ut på sko-leting. Heldigvis hadde skobutikken i sentrum av byen åpne (utrolig nok), etter mye prøving fant jeg et ok par skinnsko til en ekstremt billig pris, som ikke var helt vantette, men som var bedre enn mine tøysko.
Etter å ha sett meg tvunget til å sitte på med lugubre Dr. Nafez, den eneste radiologen i Betlehemsområdene som veldig gjerne ville ta en kaffe med meg (kan jeg få nummeret ditt? Nei. Hvordan skal jeg kontakte deg, da? Du kan gi nummeret ditt til meg, så ringer jeg deg hvis jeg føler for å ta en kaffe med deg. Det vil si ALDRI), i hans nyinnkjøpte Merce inn til Betlehem for å gå på arabiskkurs (som selvfølgelig også ble avlyst), endte dagen med Scrabble hos naboene, som selv etter x-antall glass oppvarmet vin slo meg langsomt ned i støvlene. Til min beskyttelse var jeg den yngste og eneste ikke-engelsk-som-morsmål-talende.
Jeg krøp ned i sengen, som ikke akkurat kunne beskrives som varm, overbevist om at en ny dag gir nye muligheter. Der tok jeg grundig feil.
1 comment:
...Jeg begynner allerede nå å grue meg til å dra hjem.. - Maria Korkunc
Post a Comment