Kvinndomsprøven

Da var jeg endelig tilbake i det "hellige" land, utkjørt, sliten og ganske sint. Før jeg kom til grensen mellom Egypt og Israel hadde jeg hele bloggen klar i hodet. Jeg skulle fortelle hvor deilig det var å endelig få en ferie, at jeg var ganske avslappet, hadde snorklet for første gang, kjørt firhjuling så jeg var hvit i ansiktet av sand, sløvet på stranden, spist god mat, gjort ting som man gjør på ferie. Men nei, atter en gang måtte staten Israel, byråkratiet Israel, sette en demper på gleden, sørge for at jeg igjen sitter med en bitter ettersmak i munnen, angrende på at jeg i utgangspunktet valgte å forlate dette "forgjettede" land.

Tankegangen min var slik: Jeg vil ikke la dem, Israel, skremme meg fra å gjøre noe jeg har lyst til, altså reise til Egypt, da viser jeg bare at de har overtaket. Jeg har allerede et multiple entry visum til Israel, følgelig vil jeg ikke ha problemer med å komme meg frem og tilbake, for Ministry of Interior, innenriksdepartementet, har allerede tatt en avgjørelse i saken, jeg får bli i Israel.

Så dum går det altså an å bli. Hvorfor skulle et visum gi meg retten til å gli rett igjennom, som alle de andre turistene? Jeg har gang på gang blitt fortalt at jeg ikke skal ta ting personlig. Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Men vet dere hva? Jeg tar det personlig. Jeg tar det veldig personlig. Hvorfor akkurat meg? Hva er det ved min karakter som forteller dem at jeg er en sikkerhetstrussel?

Å forlate landet gikk lekende lett for en som er tydelig uønsket. Det er hvertfall følelsen jeg sitter med, at jeg er veldig uønsket her. I går var det langt fra lekende enkelt. Det var alvorlig vanskelig og for første gang veldig psykisk hardt for meg å takle. Jeg satt dobbelt så lenge sist gang, men da satt jeg hvertfall sammen flere andre i samme situasjon. Nå var jeg mutters alene, den eneste som ble holdt igjen på tre timer.

Jeg ble som forventet møtt av skeptisismen jeg er vant til, spørsmål på spørsmål om min bakgrunn, hva jeg gjør i Israel, hvorfor jeg har vært i Syria og Libanon, om jeg er muslim. Dumme spørsmål. Åpenbare spørsmål. Seks forskjellige mennesker, gjerne i følge med flere, møtte meg med de samme spørsmålene, før jeg ble forvist til den kalde metallbenken og noen timer i totalt uvitenhet. Den nyeste vrien denne gangen var da en av avhørerne fortalte meg at "det er noe i stemmen din som forteller meg at du snakker arabisk". Rett etter at jeg har fortalt henne at jeg har studert arabisk og at arameisk er morsmålet mitt. Brains.

De andre gangene jeg har utsatt meg selv for dette har jeg vært sammen med andre, som pga meg har havnet i samme problemer som meg. Jeg tok derfor en avgjørelse på vegne av reisefølget om at jeg måtte gå alene. Vi splittet oss før vi gikk inn på den israelske siden av grenseovergangen, og blikkene våre møttes ikke igjen før tre lange timer etterpå. Jeg var nervøs, alle mulige slags tanker for gjennom hodet mitt. Hva om? Hva om de bestemmer for ikke å slippe meg inn igjen? Hva skal jeg da gjøre? Hvordan skal jeg forklare vennene mine at en simpel badeferie ødela for resten av mitt opphold? Utilgivelig.

Venting. Uvitenhet. Det er det som er verst, uvitenheten. Man sitter der alene og venter på en strategisk plassert kald metallbenk, med kald luft blåsende i ansiktet, ansiktet rettet mot et israelsk flagg, samtidig som man ser alle turistene passerer, med sine ferskstemplede visum i passet, de rene turistene, og der sitter man alene og venter på sin skjebne. Det var nok til å vippe meg av pinnen. Sulten, tørst og frustrert, uten mulighet til å gjøre noe med det.

Jeg følte meg stemplet som noe jeg ikke er, på bakgrunn av utseende og navn, hva enn det måtte være, jeg følte meg uren, med min skjebne i deres hender. En vond følelse. Jeg tenker at det ikke er rart at staten har så mange fiender som de har, med tanke på måten de behandler sine besøkende. Jeg forestiller meg at å sitte i varetekt nesten må være enklere. Jeg drar den nok litt langt her, men la oss si at man sitter i fyllearresten, så vet man hvertfall hvorfor man sitter der - handling/konsekvens.

Man kan kanskje tenke at det blir lettere for hver gang man går gjennom en grense, at man vet hva man kan forvente så man forbereder seg bedre til neste gang. Nei. Det blir verre for hver gang, og nå har jeg brukt opp min kvote for en periode. Jeg fikk ikke besøkt mine venner i Kairo, men jeg betaler gladelig 5000 kr for en flybillett Oslo-Kairo ved en senere anledning, for jeg orker ikke gå igjennom dette igjen på en stund. Det skal faktisk være meg en glede å spare Israel for hodebryet, jobben, blekket de sløser på igjen og igjen å skrive ned detaljer om meg. Selv om det strider i mot mine prinsipper.

Etter å ha forberedt meg på en lang kveld og natt, soving på metallbenk med kald luft i ansiktet, etter å ha forestilt meg worst case scenario, at jeg sitter på et fly hjem til Norge i løpet av morgendagen, etter å ha sendt melding til vennene mine om at de må dra uten meg, for siste buss til Jerusalem kjører om drøye 20 minutter, kommer en av jentene ut av kontoret med det israelske flagget, med passet mitt i hånden. "Sorry for the inconvenience", sier hun, gir meg passet og går. Støl av nervøsitet går jeg i svime ut av terminalbygget, og for en gangs skyld hadde jeg hellet med meg - jeg rakk siste buss til Jerusalem. På minuttet..