Kanskje en lite overraskende tittel, med tanke på at det ofte surrer mye opp i toppen min. Men nå er det på tide med en aldri så liten offentlig uttømming. Eller, rettere sagt, at min trofaste tilhengerskare på to personer får ta enda større del i min tilværelse.
Det jeg i dag har på hjertet er så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Så da begynner jeg like så godt med begynnelsen. Kronologisk. Og lite journalistisk kreativt.
Jeg er tilbake i Volda, etter åtte ukers praksis. Åtte uker med en berg- og dalbane av følelser. Utfordringer. Masse ny kunnskap. Og jeg er fornøyd. Jeg er faktisk veldig fornøyd. Og går konstant på repeat når folk stiller de samme spørsmål som de selv er drittlei å svare på, men må spørre, fordi de er så nysgjerrige på det selv.
Samtidig er det en del av meg som føler at jeg ikke har lov til å si det høyt. At jeg er fornøyd, altså. Selv om jeg gjør det. Kanskje bør jeg danse etter andres pipe, fortelle dem at min praksis også var litt kjip, hvis de forteller at de har hatt det helt forferdelig? Selvsagt har jeg medfølelse, empati, evnen til å sette meg inn i andres situasjon. Og absolutt ikke alle dager har vært en dans på røde roser. Ikke holder jeg tilbake heller. Men hvorfor får jeg dårlig samvittighet for det? Det burde ikke være sånn og det er så forbanna forvirrende! Slitsomt.
Min teori er at det er en god kombinasjon av janteloven og flinkpikesyndromet. "Kan jeg egentlig være helt sikker på at de var fornøyde med meg? Kanskje jeg misforstod? Jeg bør ikke skryte for mye av meg selv, for det kan jo slå tilbake på meg selv en vakker dag."
Sånn tenker jeg. For det meste for meg selv. Men innimellom for andre også.
Og så til noe annet som stresser meg litt. Akkurat nå. Etter å ha sett dokumentarfilmer på dokumentarfilmfestivalen i hele dag. Hvorfor er det slik at man føler seg så dum, jo mer man lærer? I dag har jeg virkelig innsett at jeg ikke kan en dritt. Ikke en mikrodel av alt som er verdt å vite. Ikke et fnugg. Jeg har sett filmer om asylsøkere, om livet, om mennesker og dyr, om narkomane guttunger og familier i Afghanistan, om Røde Khmer i Kambodsja, om pressefriheten i Italia og om Shabana. Og hva har jeg fått ut av dagen? Jo, jeg er forvirret. Så ekstremt forvirret at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg er regelrett tom innvendig. Har ikke noe fornuftig å komme med. Sånn foruten at vi lever i en helt sinnsyk verden, som aldri, aldri, aldri lærer.
Og det var egentlig alt jeg ville si i dag. Ny dokfilmdag i morgen. Burde kanskje vurdert å se færre filmer, men jeg nekter å la min mentale tilstand sette en stopper for benyttelse av kulturelle tilbud når de først innfinner seg på et slikt kulturelt uttørket område som Volda.
Jeg nekter.
Thursday, April 29, 2010
Saturday, April 10, 2010
Ny vår
Lørdag kveld. Igjen. Sitter i en halvfremmed stue og lytter til den taktfaste bassen fra leiligheten over gata. Det er selvsagt vors, kidsa hører på sukkersøt, halvpornografisk Rn'B og synger ustemt med. Og det er greit. Det er sånn Bergen sentrum skal være på en lørdag kveld.
Det er rart å være tilbake. Bo noen uker i Bergen igjen, minnes hvordan det en gang var å overleve i byen mellom de syv fjell. Jeg merker jeg har vokst siden sist. Eller kanskje Bergen har krympet. Ting er ikke som de en gang var. Mennesker har forsvunnet og nye kommet. Grøsser når jeg tenker på at det har gått tre år siden jeg var ferdig med Bergen. Klar for nye impulser.
Det skorter ikke på nye impulser, selv i gamle Bergen. De får jeg så til de grader på jobb nå, med utfordringer i bøttevis, nye erfaringer hver bidige dag, en dødsliten hjerne som til slutt ikke har kapasitet til mer informasjon. Det er givende, lenge siden jeg har fått en slik følelse når jeg er på jobb. Jeg blir sluppet til, får langt i fra alle ting til, men det er heller ikke det man lærer av.
Det har faktisk gjort at jeg har blitt enda sikrere på at det er dette jeg vil. Til tross for en berg og dalbane av følelser, en sterk følelse av utilstrekkelighet, kombinert med en umettelig sult etter å ville lære. Alt.
Jeg vil bli journalist. Hvis jeg får lov. Hadde ikke trodd jeg skulle si dette for to måneder siden. Eller for to dager siden. Men i dag har jeg bestemt meg. Jeg skal bli journalist.
Jeg må bli journalist. Jeg tror oppriktig talt at Norge trenger flere innvandrere som kan vise at det er flere lovlydige enn kriminelle, at de fleste faktisk vil det beste for Norge, at man kan ha svart hår, brune øyne, en tanke mørkere hudfarge og føle en tilhørighet til dette landet.
Tankene kommer ikke ut av det blå, jeg har vært inne på dette utallige ganger i bloggen og jeg tenker ganske ofte på det. Grunnen til at jeg skriver om det i dag er fordi mine foreldre, mine lovlydige foreldre som ikke engang gjør en flue fortred, ble diskriminert på en helt uakseptabel måte på t-banen i dag. Ikke er det første gang, og det blir nok langt fra den siste. Dessverre.
Man trenger ikke høre det. At man er kriminell, snylter på velferdsstaten, at man er uønsket. I et land som Norge. I 2010.
Det er urettferdig. Unødvendig. Ubehalgelig. Ingen fortjener å høre noe sånt.
Derfor må jeg bli journalist. Være en dråpe i havet, bevise at også vi klarer. Vi utlendinger, med brune øyne og svart hår.
Det er rart å være tilbake. Bo noen uker i Bergen igjen, minnes hvordan det en gang var å overleve i byen mellom de syv fjell. Jeg merker jeg har vokst siden sist. Eller kanskje Bergen har krympet. Ting er ikke som de en gang var. Mennesker har forsvunnet og nye kommet. Grøsser når jeg tenker på at det har gått tre år siden jeg var ferdig med Bergen. Klar for nye impulser.
Det skorter ikke på nye impulser, selv i gamle Bergen. De får jeg så til de grader på jobb nå, med utfordringer i bøttevis, nye erfaringer hver bidige dag, en dødsliten hjerne som til slutt ikke har kapasitet til mer informasjon. Det er givende, lenge siden jeg har fått en slik følelse når jeg er på jobb. Jeg blir sluppet til, får langt i fra alle ting til, men det er heller ikke det man lærer av.
Det har faktisk gjort at jeg har blitt enda sikrere på at det er dette jeg vil. Til tross for en berg og dalbane av følelser, en sterk følelse av utilstrekkelighet, kombinert med en umettelig sult etter å ville lære. Alt.
Jeg vil bli journalist. Hvis jeg får lov. Hadde ikke trodd jeg skulle si dette for to måneder siden. Eller for to dager siden. Men i dag har jeg bestemt meg. Jeg skal bli journalist.
Jeg må bli journalist. Jeg tror oppriktig talt at Norge trenger flere innvandrere som kan vise at det er flere lovlydige enn kriminelle, at de fleste faktisk vil det beste for Norge, at man kan ha svart hår, brune øyne, en tanke mørkere hudfarge og føle en tilhørighet til dette landet.
Tankene kommer ikke ut av det blå, jeg har vært inne på dette utallige ganger i bloggen og jeg tenker ganske ofte på det. Grunnen til at jeg skriver om det i dag er fordi mine foreldre, mine lovlydige foreldre som ikke engang gjør en flue fortred, ble diskriminert på en helt uakseptabel måte på t-banen i dag. Ikke er det første gang, og det blir nok langt fra den siste. Dessverre.
Man trenger ikke høre det. At man er kriminell, snylter på velferdsstaten, at man er uønsket. I et land som Norge. I 2010.
Det er urettferdig. Unødvendig. Ubehalgelig. Ingen fortjener å høre noe sånt.
Derfor må jeg bli journalist. Være en dråpe i havet, bevise at også vi klarer. Vi utlendinger, med brune øyne og svart hår.
Saturday, March 13, 2010
Praksisplapring
Hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å skrive om noe praksisrelatert på bloggen, men klarer sant å si ikke å holde meg unna. Jeg får gjøre så mye gøy og variert at jeg bare må fortelle.
Det har vært manko på folk på desken, så vaktsjefene har rett og slett ikke hatt annet valg enn å bruke meg. De første to ukene laget jeg ikke ordentlige innslag selv, annet enn å finne bilder og tekst til studiokommentarer når interessante pressemeldinger tikket inn, klippe "live on tapes", dvs. hvis noen har livet om noe spesielt har jeg klippet det sammen i ønsket lengde, eller hvis det har vært gjester i studio. I tillegg har jeg fulgt med på spørretimen og tatt ut interessante kommentarer fra politikerne. Greie ting å gjøre, mye nytt å sette seg inn i og ufattelig mye å lære!
Det som er aller morsomt og mest utfordrende er å lage innslag. Min debut som reporter ble med en sak om ubåten i Fedje. Den er svært omdiskutert og hevingen av den ble vedtatt utsatt på ubestemt tid etter mange års kamp. Synes saken er ufattelig interessant, for dette er en tysk ubåt på vei til Japan under andre verdenskrig. Båten ble skutt på og sank, og det er jo greit. Men båten var lastet med mange tonn kvikksølv. Kvikksølv er en giftig naturgass som ikke brytes ned fra naturens side. Gassen er derimot lagret på beholdere som har begynt å råtne, og hvert år slippes det ut mange kilo kvikksølv i sjøen der ubåten ligger, noe som ikke er ideelt for verken fisk eller fugl eller mennesker. Til denne saken fikk jeg råstoff fra en reporter som hadde vært i Fedje. Jeg redigerte selv, skrev manus og leste inn kommentar. Den ble litt "rustikk" om man skal si det pent, litt ujevn lyd, men saken ble sendt flere ganger utover dagen, det var stas og fryktelig rart å høre sin stemme utover hele Oslo-redaksjonen!
Dagen etter sto en saueklipp-sak fra Frankrike for tur. Vi får bilder tilsendt fra andre nyhetsbyråer, og når vi har kuriosa som dette lager vi "urikssnacks". Saken var teit, men mange morsomme bilder av sauser som blir klippet og fulle folk. Løs i snippen og humorrisktis. Det blir det bra tv av:)
Et par dager senere ble jeg sendt ut i Oslos gater med egen fotograf. Gud, så artig! Skulle lage en fem-på-gata om hva folket synes om at røyken blir skjult i butikken og hva folk synes om at tobakksgiganten Philip Morris saksøkte staten for å oppheve forbudet. Ble kjempemorsomt, spesielt siden folk for det meste villig snakker om det som interesserer det, og fordi det kom noen kruttønner. Den ble også vist flere ganger - KULT!
Flere urikssnacks har stått for tur, blant annet en sak om en sushirestaurant som serverte sushi på en naken mann i forbindelse med kvinnedagen 8. mars. Synes det var så pinlig å lage saken at jeg rødmet hver gang den gikk. O'boy!
En annen snackssak var om en skoleklasse i USA som lagde et maleri av Remington av tyggegummikuler. 42.000 tyggegummikuler. Heftige greier. De brukte to år på det, her snakker vi tålmodighet :)
Fikk dessuten intervjue en fyr fra PRIO om Midtøsten. Det var gøy. Da ble jeg smånervøs, så mikrofonen skalv litt i armen min da jeg intervjuet han. Men det gikk for så vidt greit.
De to største sakene jeg har laget ble jeg bare hevet rett ut på, fikk 20 minutters forberedelse på den ene, én time på den andre. Begge politiske saker, den første om Kirkens Nødhjelps demonstrasjon utenfor Stortinget for å få politikerne til å skifte fokus i miljøpolitikken. Da fikk jeg intervjuet Helga Pedersen, Erna Solberg, Trine Skei Grande og Atle Sommerfeldt. Alle veldig hyggelige! Da jeg hadde redigert ferdig saken og den ble sendt ringte vaktsjefen i Bergen sporenstreks og ba meg omformulere meg og omredigere noen bilder. Jeg var visst lite presis i kommentarene mine og hadde litt for røff klipping. Hvilket jeg tar til meg, for det stemmer jo.. Lærer jo ingenting om jeg ikke får kritikk..
Den andre saken handlet om helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsens initiativ til å sende ut en bok til alle landets kommuner om hvordan man går fram for å kjøpe bolig til utviklingshemmede. Hun oppfordret kommunene til å bygge bolig framfor institusjoner. Prøvde å være litt kritisk, men det falt litt i fisk, for jeg kunne så lite om saken. Det jeg har lært etter å ha intervjuet flere politikere er at du egentlig ikke trenger stille spørsmål. De snakker villig inn i mikrofonen og svarer ikke på det du spør om med mindre de ønsker å svare på det.
Har ikke rukket lage flere saker enda, men det kommer flere - insha'allah! Akkurat nå er det så gøy og utfordrende å ha praksis, gir meg et skikkelig kick! Elsker situasjoner hvor læringskurven er så bratt og utfordringene står for tur. Våkner hver morgen, superspent på hva dagen skal tilby.
Digg følelse! Jeg håper den ikke forsvinner!
Sunday, March 07, 2010
Spring Awakening
Våren er i anmars. Håper jeg. Tror jeg. Solen har i hvert fall tittet ordentlig frem bak det tunge, gråhvite pleddet som har hengt på himmelen litt for lenge etter min smak. Jeg gleder meg til våren, den nest beste årstiden etter sommeren. Når snøen sakte smelter vekk og ting begynner å vokse og gro igjen. Når fargene endelig titter frem. Det er så herlig! Gleder meg kanskje aller mest til våren i Bergen, at kirsebærtreet ved Lille Lungegårdsvann skal blomstre og til friske turer opp Fløyen.
Tittelen handler ikke egentlig om våren. Det er nemlig navnet på en musikal på Oslo Nye. På fredag var jeg på ordentlig musikal for første gang i mitt liv. Og for en opplevelse! De beste kulturelle opplevelsene er når man går igjennom alle trinn av følelsesskalaen i løpet av de to timene et slikt show varer.
Å, så godt det er å få kulturelle impulser, faktisk kunne ha muligheten til å gå på teater, velge film på kino, ha muligheten til å delta på debatter på Litteraturhuset, Studentersamfunnet, eller bare det å kunne gå på kafé på en søndag.
Hurra for byen og hurra for våren!
1000 ting
Noen ganger, på sånn helt merkelige tidspunkt, dukker de rareste minnene opp i hodet. Her en dag begynte jeg å tenke på hvordan området ved siden av Oslo City så ut da jeg var liten. Jeg husker vagt at det var rimelig shabby, og at det var en rotete butikk i et mørkt lokale som hadde en rosa ryggsekk jeg gjerne ville ha. Plutselig en dag var butikken og bygningene rundt jevnet med jorden, og en stund senere dukket det flotte H&M-huset opp ved siden av. Sporene av butikken med den rosa sekken er borte, visket vekk fra jordoverflaten - men ikke fra minnene!
Hvorfor jeg kom på akkurat det aner jeg virkelig ikke. Og dette ene minnet genererte en rekke andre minner. Jeg kunne plutselig huske en igjen fryktelig rotete butikk i et nokså shabby og dårlig belyst butikklokale i smuget mellom Storgata og Torggata. Butikken het 1000 ting, og jeg husket at jeg alltid lurte på om det var akkurat 1000 ting i butikken, derav navnet. Butikken var riktignok en gave for nysgjerrige små barn, men heller ikke den butikken finnes lenger. Den gikk vel konkurs i konkurransen mot de store butikkjedene. Og kanskje fordi tingene som ble solgt var ubrukelige og nedstøvete.
Men sånn helt plutselig og helt tilfeldig dukker altså butikken med den rosa sekken og butikken med de 1000 ubrukelige tingene opp i minnet til et forvokst barn med altfor mange tanker.
Tenk det!
Så godt du ser ut, da!
Jeg undrer meg ofte over ord og uttrykk, som for eksempel tittelen på dette blogginnlegget. Det fikk jeg høre i dag, og det får jeg høre sånn med jevne mellomrom. Spesielt fra mine foreldres venner som ikke ser meg så ofte.
Men hva det egentlig betyr er jeg sannelig ikke sikker på. Betyr det at jeg er fin på håret, har fine klær på meg, ser bra ut sånn all over, eller er det en vel kamuflert advarsel om at man har blitt litt rundere i kantene? Eller er det ren sympati, kanskje mangel på noe bedre å si?
Ikke vet jeg. Men det er utelukkende bedre enn å bli spurt om når fødselsterminen på mitt ikke-eksisterende barn er. Definitivt.
Friday, January 22, 2010
Hva nå da?
Jeg sitter alene i min og min klassekamerat Anitas parleilighet på Heltne Studentheim. Det er lenge siden leggetid, Eva Cassidy jammer i bakgrunnen, og jeg skriver blogg for første gang i år, for første gang på min splitter nye pc jeg fikk av en oversnill familie til jul. Blogge så sent gjør jeg kun fordi det for første gang på uendelig lenge ble etterlyst et blogginnlegg av en (over?)ivrig leser som mener jeg er for lat. Og kanskje aller mest fordi jeg lot vinduet på soverommet stå på vidt gap mens jeg skulle stelle meg. Og ble stående sånn altfor lenge. Så her sitter jeg da, venter spent på at soverommet skal bikke minus 2.
Overskriften på innlegget bestemte jeg meg for da jeg trasket på en lett såpeglatt Volda-vei, på vei hjem fra min venninne Siri og resten av mannskapet, eller kvinnskapet, på villaen Adjunkten, midt i hjertet av eksotiske Volda, som tilfeldigvis ikke kom videre på Korslaget i kveld. Skuff. Om overskrift og innhold etterhvert samstemmer, i tråd med journalistiske prinsipper, kan jeg ikke love. Merker allerede lettere utskeielsestendenser.
Men da jeg tenkte på at jeg ville bruke denne overskriften, var det en glimrende god idé. Hva nå? Vi er inne i totusenogti, slik språkguru Sylfest Lomheim og NRK ønsker vi skal si det, eller tjueti, slik slabbedaskene ønsker å si det. Og hva så? Jo, mens jeg som sagt trasket ute i kulden, omringet av noen få fulle fjortiser som ikke kommer inn på studenthuset Rokken, godt akkompagnert av Coldplays Left Right, Left Right konsertopptak, kom jeg på at det faktisk er over et halvt år siden jeg var på Coldplay-konserten på Koengen i Bergen, at dette er året jeg fyller 25, jeg beveger meg snart over den magiske grensen fra å være i begynnelsen av 20-årene, til å bevege meg over i kategorien halvveis til 50, midten av 20-årene, eller det man kanskje aller helst kaller slutten av 20-årene. Hva nå da?
Alt man skal rekke! Blir sliten av å tenke på det. Og av å tenke på hvor mye jeg egentlig har på hjertet! Tenke på alt man skal lykkes i for at samfunnet skal se på deg som et fullverdig medlem.
Men det var ikke egentlig det jeg hadde tenkt å skrive om. Eller kanskje litt. Poenget var vel egentlig at tiden går så skremmende fort når man lever midt oppi alt. Noe man som oftest (og forhåpentligvis) kanskje gjør. Som fra sommeren og til nå. Vet ikke hvor jeg skal begynne. For det første begynner jeg å bli mektig lei av å prøve å være flink hele tiden. Flink på skolen, flink til å trene, flink til å spise sunt, flink til å henge med venner, flink til å holde kontakten med venner, flink til å lese, flink til å engasjere meg. Hvorfor skal man alltid være flink i alt? Som nå. Jeg har ikke vært flink til å skrive på bloggen. Og det har jeg tenkt på så uendelig mange ganger. Når man først ikke er flink, så gnager det så inni granskauen på samvittigheten. Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg Volda har satt en kreativ stopper på min skriveglede. Sært å si. Men man blir så opptatt av at ting skal passe inn i de malene som er satt for journalistiske opphavsverk, at man ikke tør gå sine egne veier. Så sitter man i den evinnelige boksen og kommer seg ikke ut. Skummelt, hva?
Tilbake til halvåret som har gått så fort. Fra Coldplay-konserten i august, hvor Chris Martin et al. tok Bergen med storm, mens jeg og lillebror sto febervarme i folkehavet, til jeg sitter i en nyinnflyttet, halvslitt, men egentlig kjempeok og billig parleilighet i Volda. Innimellom der har jeg rukket å lese flerfoldige hundretalls sider, vært leder for Norsk Journalistlags studentklubb i Volda, invitert Christian Borch og Davy Wathne på pressepuber, arrangert pressepris etter praksisen, med selveste Espen Graff i juryen, flydd halve jorda rundt og tilbake, hoppet i fallskjerm, vært på helt ubeskrivelig fantastiske fotturer på flere av Hawaiis vakre øyer, blitt indoktrinert litt "Empire state of mind", skrevet bacheloroppgave i medievitenskap på litt under tre uker, slitt meg gjennom pensumpugging til muntlig eksamen, bestått med god margin, tatt en velfortjent ferie, jobbet meg åndssvak, sagt opp jobben jeg har hatt i nesten seks år, gitt bort julegaver, fått julegaver, spist meg fordervet på stek, saus, poteter og julegodter, tenkt at jeg er en veldig dyp og reflektert person, for så å få vite at jeg faktisk er en klisjé. Før jeg på mystisk vis endte opp her i Volda igjen. Som jeg forlater om under en måned. Da venter åtte ukers praksis i TV 2 Nyhetskanalen, som jeg knapt har sett på en eneste gang hele mitt litt. Itillegg har jeg i litt over en uke bitt negler av nervøsitet fordi min gode venn Jared har sittet i forvaring på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv, for så å meget selvmotsigende har blitt "frivillig deportert", etter å ha blitt nektet innreise i det hellige land.
Og hva nå? Jeg prøver å ikke tenke så mye på det akkurat nå, puster heller tungt inn innestengt, 70-tallsbetongforpestet luft i lungene og satser hardt på at flink-pike-syndromet skal kicke inn.
Overskriften på innlegget bestemte jeg meg for da jeg trasket på en lett såpeglatt Volda-vei, på vei hjem fra min venninne Siri og resten av mannskapet, eller kvinnskapet, på villaen Adjunkten, midt i hjertet av eksotiske Volda, som tilfeldigvis ikke kom videre på Korslaget i kveld. Skuff. Om overskrift og innhold etterhvert samstemmer, i tråd med journalistiske prinsipper, kan jeg ikke love. Merker allerede lettere utskeielsestendenser.
Men da jeg tenkte på at jeg ville bruke denne overskriften, var det en glimrende god idé. Hva nå? Vi er inne i totusenogti, slik språkguru Sylfest Lomheim og NRK ønsker vi skal si det, eller tjueti, slik slabbedaskene ønsker å si det. Og hva så? Jo, mens jeg som sagt trasket ute i kulden, omringet av noen få fulle fjortiser som ikke kommer inn på studenthuset Rokken, godt akkompagnert av Coldplays Left Right, Left Right konsertopptak, kom jeg på at det faktisk er over et halvt år siden jeg var på Coldplay-konserten på Koengen i Bergen, at dette er året jeg fyller 25, jeg beveger meg snart over den magiske grensen fra å være i begynnelsen av 20-årene, til å bevege meg over i kategorien halvveis til 50, midten av 20-årene, eller det man kanskje aller helst kaller slutten av 20-årene. Hva nå da?
Alt man skal rekke! Blir sliten av å tenke på det. Og av å tenke på hvor mye jeg egentlig har på hjertet! Tenke på alt man skal lykkes i for at samfunnet skal se på deg som et fullverdig medlem.
Men det var ikke egentlig det jeg hadde tenkt å skrive om. Eller kanskje litt. Poenget var vel egentlig at tiden går så skremmende fort når man lever midt oppi alt. Noe man som oftest (og forhåpentligvis) kanskje gjør. Som fra sommeren og til nå. Vet ikke hvor jeg skal begynne. For det første begynner jeg å bli mektig lei av å prøve å være flink hele tiden. Flink på skolen, flink til å trene, flink til å spise sunt, flink til å henge med venner, flink til å holde kontakten med venner, flink til å lese, flink til å engasjere meg. Hvorfor skal man alltid være flink i alt? Som nå. Jeg har ikke vært flink til å skrive på bloggen. Og det har jeg tenkt på så uendelig mange ganger. Når man først ikke er flink, så gnager det så inni granskauen på samvittigheten. Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg Volda har satt en kreativ stopper på min skriveglede. Sært å si. Men man blir så opptatt av at ting skal passe inn i de malene som er satt for journalistiske opphavsverk, at man ikke tør gå sine egne veier. Så sitter man i den evinnelige boksen og kommer seg ikke ut. Skummelt, hva?
Tilbake til halvåret som har gått så fort. Fra Coldplay-konserten i august, hvor Chris Martin et al. tok Bergen med storm, mens jeg og lillebror sto febervarme i folkehavet, til jeg sitter i en nyinnflyttet, halvslitt, men egentlig kjempeok og billig parleilighet i Volda. Innimellom der har jeg rukket å lese flerfoldige hundretalls sider, vært leder for Norsk Journalistlags studentklubb i Volda, invitert Christian Borch og Davy Wathne på pressepuber, arrangert pressepris etter praksisen, med selveste Espen Graff i juryen, flydd halve jorda rundt og tilbake, hoppet i fallskjerm, vært på helt ubeskrivelig fantastiske fotturer på flere av Hawaiis vakre øyer, blitt indoktrinert litt "Empire state of mind", skrevet bacheloroppgave i medievitenskap på litt under tre uker, slitt meg gjennom pensumpugging til muntlig eksamen, bestått med god margin, tatt en velfortjent ferie, jobbet meg åndssvak, sagt opp jobben jeg har hatt i nesten seks år, gitt bort julegaver, fått julegaver, spist meg fordervet på stek, saus, poteter og julegodter, tenkt at jeg er en veldig dyp og reflektert person, for så å få vite at jeg faktisk er en klisjé. Før jeg på mystisk vis endte opp her i Volda igjen. Som jeg forlater om under en måned. Da venter åtte ukers praksis i TV 2 Nyhetskanalen, som jeg knapt har sett på en eneste gang hele mitt litt. Itillegg har jeg i litt over en uke bitt negler av nervøsitet fordi min gode venn Jared har sittet i forvaring på Ben Gurion flyplass i Tel Aviv, for så å meget selvmotsigende har blitt "frivillig deportert", etter å ha blitt nektet innreise i det hellige land.
Og hva nå? Jeg prøver å ikke tenke så mye på det akkurat nå, puster heller tungt inn innestengt, 70-tallsbetongforpestet luft i lungene og satser hardt på at flink-pike-syndromet skal kicke inn.
Friday, October 16, 2009
Aller siste internpraksissak!
Nå skal dere aldri bli plaget med flere internpraksissaker!
Aller siste sak handler om bedrifter som sviktes av fylket. Belinda har drevet kafé i nesten 11 år, og orker snart ikke mer.
Se saken her: http://nernett.no/?do=article&id=1604
Aller siste sak handler om bedrifter som sviktes av fylket. Belinda har drevet kafé i nesten 11 år, og orker snart ikke mer.
Se saken her: http://nernett.no/?do=article&id=1604
Thursday, October 15, 2009
Pepperkaker, julebrus, juleblader og julemarsipan
Det kommer tilbake hvert bidige år, og jeg er sikker på at det ikke er første gangen jeg nevner det. Hva skjer med at julen begynner i månedskifte september/oktober?
Jeg blir ubeskrivelig provosert av å gå forbi slike varer når det ikke er et minste tegn til jul utenfor, og det eneste jeg tenker der jeg passerer dem, er at jeg vil rive ned alt sammen og skape et kaos i butikken som butikkmedarbeiderne må rydde opp i. De burde straffes for å sette ut tingene så tidlig. Jeg håper samtlige lesere av bloggen BOIKOTTER JULEVARER frem til 1. desember.
Selv om de fordømte marsipanpølsene ser veldig innbydende ut der de glinser i sin gull-røde cellofanpryd. Akk ja.
Jeg blir ubeskrivelig provosert av å gå forbi slike varer når det ikke er et minste tegn til jul utenfor, og det eneste jeg tenker der jeg passerer dem, er at jeg vil rive ned alt sammen og skape et kaos i butikken som butikkmedarbeiderne må rydde opp i. De burde straffes for å sette ut tingene så tidlig. Jeg håper samtlige lesere av bloggen BOIKOTTER JULEVARER frem til 1. desember.
Selv om de fordømte marsipanpølsene ser veldig innbydende ut der de glinser i sin gull-røde cellofanpryd. Akk ja.
Thursday, October 08, 2009
Fjordlandsfersking
Det er strengt tatt noe jeg ikke kan skryte på meg å være!
På fredag var jeg og Anita (en i klassen) i Fosnavåg, som ligger ca. en time unna Volda. Der finnes det en gourmetfiskerestaurant, så vi tok med oss en pakke Fjordland torsk i purreløksaus og spurte om han ville teste det ut. Resultatet finner dere hvis dere følger linken under.
Nyt (?) innslaget og riktig god helg ;-)
http://nernett.no/?do=article&id=1397
På fredag var jeg og Anita (en i klassen) i Fosnavåg, som ligger ca. en time unna Volda. Der finnes det en gourmetfiskerestaurant, så vi tok med oss en pakke Fjordland torsk i purreløksaus og spurte om han ville teste det ut. Resultatet finner dere hvis dere følger linken under.
Nyt (?) innslaget og riktig god helg ;-)
http://nernett.no/?do=article&id=1397
Thursday, October 01, 2009
Voldastudentene rokker kantina!
Her er en liten video fra sist fredag, hvor avgangsstudentene på journalistikk kuppet kantina!
Enjoy :-)
http://www.hivolda.no/index.php?ID=18731&lang=nyn&displayitem=3482&module=news
Enjoy :-)
http://www.hivolda.no/index.php?ID=18731&lang=nyn&displayitem=3482&module=news
Saker i bøtter og spann!
Her kommer de på rullende bånd!
På tirsdag fikk vi en real smak på hvordan journalistlivet kommer til å bli. En buss kjørte av veien på Skjåk i Oppland, på vei til Volda. En av passasjerene mistet livet, en nigeriansk asylsøker bosatt i Volda. Det sier seg selv at vi i Multimediehuset Volda må ta saken i egne hender og dekke denne nyheten som ingen andre. Og det gjorde vi.
Her er to saker jeg var med på å lage tirsdag:
- Fikk telefon eg seit vil gløyme: http://nernett.no/?do=article&id=1131 (ikke jeg som snakker, men var journalist på saken)
Sorg på asylmottaket i Volda: http://nernett.no/?do=article&id=1143
...Og en fra onsdag:
Slutt på Ølmonopol i Ulstein: http://nernett.no/?do=article&id=1204
... Og en fra torsdag (foto):
Miljøsenter åpnet: http://nernett.no/?do=article&id=1252
Og en som er litt gammel:
Sheriff på Rokken (foto): http://nernett.no/?do=article&id=670
Følg med videre, de kommer på rullende bånd!
På tirsdag fikk vi en real smak på hvordan journalistlivet kommer til å bli. En buss kjørte av veien på Skjåk i Oppland, på vei til Volda. En av passasjerene mistet livet, en nigeriansk asylsøker bosatt i Volda. Det sier seg selv at vi i Multimediehuset Volda må ta saken i egne hender og dekke denne nyheten som ingen andre. Og det gjorde vi.
Her er to saker jeg var med på å lage tirsdag:
- Fikk telefon eg seit vil gløyme: http://nernett.no/?do=article&id=1131 (ikke jeg som snakker, men var journalist på saken)
Sorg på asylmottaket i Volda: http://nernett.no/?do=article&id=1143
...Og en fra onsdag:
Slutt på Ølmonopol i Ulstein: http://nernett.no/?do=article&id=1204
... Og en fra torsdag (foto):
Miljøsenter åpnet: http://nernett.no/?do=article&id=1252
Og en som er litt gammel:
Sheriff på Rokken (foto): http://nernett.no/?do=article&id=670
Følg med videre, de kommer på rullende bånd!
Monday, September 28, 2009
Arabiske ambisjoner
Livet de siste tre ukene og de neste tre handler veldig mye om internpraksisen på skolen. Prestasjonsangsten sitter forknytt i skuldrene og ambisjonsnivået er skyhøyt. Derfor har jeg lyst å linke til to saker jeg laget sist uke, som jeg egentlig er veldig fornøyd med.
Sakene handler om palestinske Lubna som er et fantastisk godt eksempel på hva god integrering er, og hva det kan gjøre for andre. Hun er i gang med å lage norske nyheter på arabisk og somalisk, som skal bedre kunnskapsnivået og samfunnsengasjementet til innvandrere som ikke er så flinke i norsk.
Håper dere tar en titt på sakene og gir meg en tilbakemelding - da blir jeg glad :-)
Portrett av Lubna: http://nernett.no/?do=article&id=1098
Reportasje om nyhetsarbeidet: http://nernett.no/?do=article&id=1090
P.S. Lover skikkelig aktivitet på bloggen om sånn ca. 20 dager! Da skal jeg utforske verden litt igjen, denne gangen så langt unna Midtøsten man kan komme. USA, her kommer jeg :-)
Sakene handler om palestinske Lubna som er et fantastisk godt eksempel på hva god integrering er, og hva det kan gjøre for andre. Hun er i gang med å lage norske nyheter på arabisk og somalisk, som skal bedre kunnskapsnivået og samfunnsengasjementet til innvandrere som ikke er så flinke i norsk.
Håper dere tar en titt på sakene og gir meg en tilbakemelding - da blir jeg glad :-)
Portrett av Lubna: http://nernett.no/?do=article&id=1098
Reportasje om nyhetsarbeidet: http://nernett.no/?do=article&id=1090
P.S. Lover skikkelig aktivitet på bloggen om sånn ca. 20 dager! Da skal jeg utforske verden litt igjen, denne gangen så langt unna Midtøsten man kan komme. USA, her kommer jeg :-)
Friday, August 14, 2009
Ja, jeg ser det er ting på gang?!
Jeg var en tur i kirken for å hjelpe en venn av pappa, da han plutselig utbryter "når venter du?". Jeg skvetter til og rødmer. "Hva mener du", spør jeg høflig, og håper han egentlig mente noe annet. "Ja, når venter du barn?". Så jeg hørte dessverre ikke feil. "Jeg venter ingenting, jeg", svarer jeg og later som om jeg ikke er fornærmet. "Nei, det så bare litt sånn ut". Definitivt fornærmet.
Auch.
Han var riktignok en eldre herremann, men dog. Jeg tar hintet, og minnes den pinlige Norvegia-reklamen som rullet over tv-skjermene for noen år siden.
En mer aktiv hverdag må til. Fra i morgen. Eller i overimorgen. Eller dagen etter det. Først må jeg trøste meg med rabarbrakaken mor akkurat har bakt. Mums.
Monday, August 03, 2009
Varmere dager
Ironisk tittel, med tanke på at været utenfor tyder på alt annet enn varmere dager. Været snakker vi imidlertid nok om fra før, og været har jeg langt ifra tenkt å vie dette blogginnlegget til.
Tittelen hører til en dokumentar jeg akkurat så på tv. Den handler om Rikke og Helge som er narkomane, og vi følger dem en vinter for to år siden. Det er ingen solskinnshistorie om et par som kommer seg ut av "narkohelvetet", det er heller ikke en tårestrømfremkallende dokumentar som ender i død. Vi bare følger dem en vinter. Ganske enkelt. Eller vanskelig.
Den siste tiden og egentlig ganske ofte har jeg tenkt på det å være narkoman. Det må være så umåtelig slitsomt. Hardt arbeid, et jag og behov man kun i en liten periode får tilfredsstilt, for så å måtte starte på nytt igjen.
De er ikke til å unngå å få øye på når man bruker kollektivtrafikken rundt Jernbanetorget og Oslo S, og bare en liten tur i Oslos eminente paradegate vitner om at det er et stort og langt fra nytt problem. Et trist problem. Triste skjebner. Og det går ikke en uke uten at det er nevnt i media, med en og annen kommentar fra en politiker som sier at de skal få "bukt med problemet", i rett overlovende stil. Tilsynelatende er det vanskelig å få bukt med problemet, det føles snarere som om hæren narkomane vokser seg større og større. Og at de blir yngre.
De narkomane gir meg dårlig samvittighet. Etter å ha sett en dokumentar som denne, som gir meg en klump i halsen, som gjør at jeg virkelig reflekterer rundt det å være menneske og hvor galt det kan gå med noen, så får jeg lyst til å hjelpe, lyst til å høre historiene deres, hva som har gjort at de har endt om der de har endt opp. I hvertfall i en time etter at jeg har sett dokumentaren.
For livet er virkelig ikke så forutsigbart som man kanskje kan tro. Helge var i Garden, til og med i Libanon for FN, og hva er han nå? En "junkie" som må sove under åpen himmel og tigge etter penger for å ha råd til en fiksering. Men jeg gjør ikke det. Hjelper dem altså. Jeg gir dem ikke et rødt øre. Jeg er jo redd dem, disse "junkiene", de jeg ikke tør snakke til når de spør meg om penger, de jeg går en lang ring rundt når de sitter og tigger, de jeg for alt i verden ikke vil møte på sent om kvelden. Jeg later som om de ikke er der, som om de er luft. Eller jager dem ut av butikken, fordi jeg går utifra det verste. At de skal stjele med seg noe. Og når de har kommet seg ut av butikken puster jeg lettet ut. Det gikk bra denne gangen.
Vi snakket om det over middagsbordet her i sted. Vi synes synd på dem. Men er det ikke selvforskyld? Er det ikke deres egen feil at de har tråkket så dypt i salaten at de ikke har noe sted å bo, at de er avhengige? Eller skal jeg gi dem penger, bøte på min dårlige samvittighet og tenke: Ja, i dag har jeg gjort en god gjerning. For er det egentlig en god gjerning? Gir jeg dem penger, så vet jeg jo hva pengene går til. Vil jeg virkelig at pengene mine skal gå til dop? Det er klart jeg kan kjøpe bladet =Oslo, men pengene går fortsatt til dop.
Og hva med tiggingen, forurensingen av bybildet. Skal de narkomane i det hele tatt fortsatt få lov å tigge, slik det ble foreslått sist måned? Ja, synes nå jeg, for det er vel bedre at de sitter der, enn at de blir kriminelle. Selv om det ikke gir turistene et særlig godt førsteinntrykk av velferdsstaten Norge, verdens beste land å bo i.
Verdens beste land å bo? Spørs om de narkomane ville samtykket. Men hva vet vel jeg om pengene den norske stat har lagt i avrusning, hjelpesystemer som fungerer og ikke fungerer og hva de selv har valgt å motta og ikke motta. Når det er sagt, så synes jeg at man ihvertfall skal behandle dem med verdighet. Spør de om du har noen småpenger til overs, så går det faktisk an å høflig si at man ikke har det, istedet for å overse dem.
Jeg blir fortsatt ikke klok. Men jeg skal prøve neste gang. Å ikke behandle dem som luft.
Saturday, July 25, 2009
Klokker til besvær
Må si jeg ofte undrer meg over hvor dumme, irriterende og tvers igjennom onde kunder kan være. Bare et lite eksempel her: Til stadighet finner en gjeng suppehuer veien til kjøkkentimerne, skrur alle sammen opp (dvs over 20stk) på forskjellige tider, så de én etter én ringer og plager meg. Er det mulig? Jeg mener, SERIØST?! Hva er det som er så forbanna morsomt med å plage stakkars butikkselgere? Man kommer vel for å handle i butikken, har man så lite å gjøre at man bruker tid på å trekke opp timere kan man vel finne på noe annet? Som å høre på musikk på Platekompaniet eller noe, siden man viser en usmakelig interesse for sære lyder.
Arg.
Arg.
Monday, July 13, 2009
Gode grunner til å bli hjemme i sommer
Det er nå hele tre måneder og en dag siden jeg har viet min tid til bloggen. Hvorfor? Ja, det kan man i grunn spørre seg. Det er vel en blanding av at jeg føler det ikke har noe for seg, kombinert en slags avsky som har bygget seg opp over tid. Hvorfor skal jeg egentlig bry meg med å brette ut livet mitt så alle kan lese det? Har jeg virkelig et så stort oppmerksomhetsbehov? Hva er det som egentlig er interessant med selvskryt fra ende til annen med et snev av überoptimisme som ikke har rot i noen virkelighet? Jeg bare spør. For jeg sitter jo og skriver nok et innlegg om absolutt ingenting. Det er en annen ting når man er ute og reiser - da synes jeg faktisk det er en grunn til å skrive, la andre folk ta del i spennende opplevelser, lyder, lukter, farger. Nå kan jeg ikke beskrive annet enn den sure, innestengte kjøpesenterlukten, den falske gleden ved å ekspedere kunder og duringen fra de polske snekkerne som arbeider i gangen.
Men det er ikke så ille. Det er så langt fra ille man kommer når man får lønnsslippen i hånden og pengene på konto. Antikapitalismen kan bare ta seg en lang gang. Uten penger kommer man absolutt ingen steder. Uansett hvor rød man er. Så jeg har endelig forstått det. For å kunne ha friheten til å reise må man faktisk finne seg i det meste, som å stå stiv som en stokk i en butikk en hel dag og ikke gjøre noen ting fordi det ikke er noen ting å gjøre om sommeren. Jeg minnes fjoråret, min åttende (!) sommer i butikk, det som skulle være avslutningen på en altfor lang butikkarriere. Det skulle være starten på noe nytt og spennende, jeg trodde jeg endelig skulle bruke de hardt tilstuderte evnene mine, at jeg endelig skulle få nye utfordringer, utvide horisonten min en liten smule. Men den gang ei. Og ingen skal si at jeg ikke prøvde veldig hardt å forandre min skjebne. For jeg har søkt så mange jobber! Og faktisk aldri følt meg dårligere behandlet enn nå. Finanskrise eller ikke. Jeg har ikke telling på hvor mange jobber jeg har søkt, sagt til venner og kjente at jeg tror jeg har en fair sjanse til å få jobben, for så å aldri høre fra arbeidsgiveren. Gjentatte ganger. Det gjør ikke akkurat godt for selvtillitten. Spesielt når man begynte søkeprosessen i februar. Men man lærer vel av det, får litt tykkere hud, til den tid da man faktisk på alvor trenger en seriøs jobb. Som til neste år.
Og frem til jeg har spart meg opp litt cash, har jeg planer om å gro litt fast her jeg er. Ikke noen reiser til det nære Østen, eller det fjerne, for den saks skyld. Jeg skal spare penger. Mens andre gjør sommerferieting. Kjedelig? Nei, ikke det spor.
10 grunner til å være hjemme i ferien:
1) Du tjener istedetfor å bruke penger. Hvis du har jobb, da. Og synes det er greit å jobbe med noe annet enn det man til vanlig gjør (liar, liar, pants on fire)
2) Du kan reise mer i lavsesongen og spare penger på det. Type til New York og Hawaii i slutten av oktober, når alle sitter grågustne og regntunge og venter på lysere tider. Dessuten slipper du å møte halve nabolaget ditt når du er på reise.
3) Du slipper å legge på deg fordi du vil smake på alt som er nytt og spennende. Som sukkerlakegjennomtrukkede butterdeig- og nøttekaker som er sykt gode, men som du strengt tatt klarer deg helt fint uten.
4) Du kan sykle og gå fine turer i skogen uten å være redd for å gå deg vill, alternativt utforske din egen by. For man legger fort merke til at man plutselig ikke har peiling på noe lenger.
5) Du kan følge med på DokuSommer på NRK2 og lære masse du ikke ellers ville vært interessert i å lære noe om. Fordi tv-tilbudet om sommeren er crappy. Eller lese agurknyheter i avisene.
6) Du kan snakke norsk hele tiden.
7) Du slipper å prute og bli lurt på eksotiske markeder. Istedet kan du handle i kjente butikker der du faktisk kjenner prisnivået, på steinbra sommersalg og kjøpe ting du "trenger" til du skal reise til varmere strøk i oktober.
8) Du blir brun fordi det er fint vær her (eh, alt er relativt..)
9) Du kan gå på festival og få verden til deg
10) Du kan treffe gamle og nye kjente bare en t-banetur unna
Nå føler jeg meg mye bedre! Hvem har vel lyst å reise bort når de vet at det er SÅ mye bedre her?
Men det er ikke så ille. Det er så langt fra ille man kommer når man får lønnsslippen i hånden og pengene på konto. Antikapitalismen kan bare ta seg en lang gang. Uten penger kommer man absolutt ingen steder. Uansett hvor rød man er. Så jeg har endelig forstått det. For å kunne ha friheten til å reise må man faktisk finne seg i det meste, som å stå stiv som en stokk i en butikk en hel dag og ikke gjøre noen ting fordi det ikke er noen ting å gjøre om sommeren. Jeg minnes fjoråret, min åttende (!) sommer i butikk, det som skulle være avslutningen på en altfor lang butikkarriere. Det skulle være starten på noe nytt og spennende, jeg trodde jeg endelig skulle bruke de hardt tilstuderte evnene mine, at jeg endelig skulle få nye utfordringer, utvide horisonten min en liten smule. Men den gang ei. Og ingen skal si at jeg ikke prøvde veldig hardt å forandre min skjebne. For jeg har søkt så mange jobber! Og faktisk aldri følt meg dårligere behandlet enn nå. Finanskrise eller ikke. Jeg har ikke telling på hvor mange jobber jeg har søkt, sagt til venner og kjente at jeg tror jeg har en fair sjanse til å få jobben, for så å aldri høre fra arbeidsgiveren. Gjentatte ganger. Det gjør ikke akkurat godt for selvtillitten. Spesielt når man begynte søkeprosessen i februar. Men man lærer vel av det, får litt tykkere hud, til den tid da man faktisk på alvor trenger en seriøs jobb. Som til neste år.
Og frem til jeg har spart meg opp litt cash, har jeg planer om å gro litt fast her jeg er. Ikke noen reiser til det nære Østen, eller det fjerne, for den saks skyld. Jeg skal spare penger. Mens andre gjør sommerferieting. Kjedelig? Nei, ikke det spor.
10 grunner til å være hjemme i ferien:
1) Du tjener istedetfor å bruke penger. Hvis du har jobb, da. Og synes det er greit å jobbe med noe annet enn det man til vanlig gjør (liar, liar, pants on fire)
2) Du kan reise mer i lavsesongen og spare penger på det. Type til New York og Hawaii i slutten av oktober, når alle sitter grågustne og regntunge og venter på lysere tider. Dessuten slipper du å møte halve nabolaget ditt når du er på reise.
3) Du slipper å legge på deg fordi du vil smake på alt som er nytt og spennende. Som sukkerlakegjennomtrukkede butterdeig- og nøttekaker som er sykt gode, men som du strengt tatt klarer deg helt fint uten.
4) Du kan sykle og gå fine turer i skogen uten å være redd for å gå deg vill, alternativt utforske din egen by. For man legger fort merke til at man plutselig ikke har peiling på noe lenger.
5) Du kan følge med på DokuSommer på NRK2 og lære masse du ikke ellers ville vært interessert i å lære noe om. Fordi tv-tilbudet om sommeren er crappy. Eller lese agurknyheter i avisene.
6) Du kan snakke norsk hele tiden.
7) Du slipper å prute og bli lurt på eksotiske markeder. Istedet kan du handle i kjente butikker der du faktisk kjenner prisnivået, på steinbra sommersalg og kjøpe ting du "trenger" til du skal reise til varmere strøk i oktober.
8) Du blir brun fordi det er fint vær her (eh, alt er relativt..)
9) Du kan gå på festival og få verden til deg
10) Du kan treffe gamle og nye kjente bare en t-banetur unna
Nå føler jeg meg mye bedre! Hvem har vel lyst å reise bort når de vet at det er SÅ mye bedre her?
Sunday, April 12, 2009
Gaza - a love story
Sa sitter jeg i Jerusalem. Det er nok en gang 1. paskedag. Det er sa jeg bor fa deja vu, men jeg gjor ikke det.
Klokken er ikke mer enn 12.25, men det har allerede vart en lang og innholdsrik dag. Egentlig skulle jeg ha feiret paske i Gaza. Ja, du leste riktig. Det har ikke rablet for meg, jeg er ikke bitt av basiller og har heller ikke padratt meg noe Jerusalem-syndrom. Det har faktisk vart meningen at jeg skulle dit ganske lenge, jeg har bare ikke sagt det til sa mange. Mest for ikke a uroe folk. For hvem vil vel egentlig frivillig reise til et av de farligste stedene i verden?
Vi sto grytidlig opp, Kjersti (Midtostenkoordinator, KFUK-KFUM Global) og jeg, 05:45 for a vare noyaktig, og satte i vei til Erez crossing sammen med to journalister fra Adressa og NRK.
En liten digresjon bare. Her jeg sitter pa Aroma Cafe rett ved Jaffa Gate kan jeg i et sammensurium av trafikk- og menneskekaos hore de kristne ortodokse spedernes trommeslag i forbindelse med palmesondag, muezzinens bonnerop fra narmeste moske, skjont forent med Pessach-pyntede joders snikksnakk rundt cafebordfene. Det er sa varmt (og kleint a sitte alene) at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjore av meg. Jeg kan allerede fole hudkreften narme seg, samtidig som at jeg ikke skulle onske jeg var noe annet sted i hele verden. Sann bortsett fra Gaza.
En og en halv time i taxi, prat om stort og smatt, kjoring gjennom fruktbart, folketomt land, for skilt pekende mot Gaza synliggjor en gigantisk malplassert bygning. Fatamorgana? Nei. Ben Gurion i miniversjon? Nope. Strengt vakthold. Grensestasjonen Erez har fortsatt ikke apnet, solen steker og vi setter oss ned pa fortauskanten sammen andre hapefulle. Andre syke folk. Telefoner til diverse mennesker for a fa vite om vi faktisk har fatt tillatelsene vi sokte om for over en maned siden ga oss ingen fornuftige svar, sa vi bestemte oss bare for a troppe opp pa grenseovergangen (svar skal vanligvis gis vanligvis i lopet av fem virkedager. Virker ikke akkurat som om noen faktisk jobber her).
Na eller aldri.
Aldri for min del. Kjersti fikk den etterlengtede tillatelsen, jeg ikke. Det er andre gang i mitt liv jeg star her. Hit, men ikke lenger. Hvorfor jeg ikke fikk komme inn, aner jeg ikke. Passet mitt er sa godt som rent, jeg vet om flere med arabisk-lignende utseende som har kommet seg inn, sa selv om det er fristende a tro at det er mitt utseende som gjorde utslaget, sa tor jeg ikke skylde pa det. Jeg liker derimot a tro at de ser pa meg som en trussel. Kult. Lille og egentlig veldig uskyldige meg blir sett pa som en trussel av mektige og uber-paranoide Israel. Det er ok, helt greit liksom.
Kjersti gikk inn i terminalen. Kom ut pa andre siden. Jeg sto og sa lengtende over pa ingenmannslandet som preger grensestasjonen, grublende pa hvordan jeg i svarte svingende skulle komme meg tilbake til Jerusalem. Public transportation fra Gaza? Don't think so!
Heldigvis var taxisjaforen som kjorte oss igjen. Jeg spurte ham om hvor narmeste buss gikk fra, han trakk pa smilebandet og sa 'fra Ashkedod, ca. 50 km herfra.' Fanken. Jeg spilte fortvilet, eller, jeg spilte kanskje ikke, for faktum var jo at jeg var det. Litt, hvertfall. Hadde ingen planer om a sole meg pa Erez med hva-de-na-heter-gevarene pekende mot meg hele dagen. 'Du kan bli med meg, jeg skal til Jerusalem uansett', sa taxisjaforen. Herregud. Hvis det finnes en gud, sa viste han seg pa rett dag.
Taxisjaforen viste seg a vare tidenes grommeste og mest jovviale fyr. Jeg blir alltid sa fordomt fascinert over mennesker og all den spennende historie som kan gjemme seg bak et gjennomsnittlig fjes.
Abu Issa (Issa(Jesus)s far. Tilfeldig?) har vart inn og ut av fengsel hele sitt liv. Vet ikke hvor gammel han var, tipper narmere 60, ble fengslet pga ungdomsstreker pa universitetet og har senere uten grunn mattet sitte i fengsel. 'Security. Israels storste sykdom det ikke finnes medisin for', som han selv sa fint beskrev det. Sant nok. Staten er gjennomsyret av den, og finner de det for godt a fengsle deg, sa gjor de det gjerne.
Mens han fortalte om sitt liv, pekte han ut gamle palestinske landsbyer, bortgjemt bak nyplantede israelske trar, omringet av stikkende kaktus-planter, som angivelig dukker opp der det tidligere har vart befolket (kaktus=saber pa arabisk, betyr ironisk nok talmodighet). Vet man ikke hva som ligger jevnet med jorden, er det sjeldent man far oye pa det. Men der la det altsa halvraste hus, byer, helt forlatt, sikkert siden 1948. Hvorfor bor det egentlig en halv million bosettere pa palestinske omrader? Fordi det ikke er plass i Israel?
Vi kjorer forbi vinranker, appelsintrar, gronne og beige dramatiske astopper, halvtorre terrasser med olivenlunder. Han viser meg land han har bade tyrkisk (ottomansk) og britisk skjote pa at han eier, men som er tilfalt staten Israel. Fordi de fortjener det? Neppe.
Med en gang han far sjansen svinger han inn pa Vestbredden. Et kjempesukk slippes los fra forersetet. 'Her kan vi endelig puste', sier han, mens vi fremdeles har en bred bypassvei (militarvei) pa den ene siden og en karakteristisk kremfarget bosettning pa den andre.
Pa checkpointet pa vei inn til Vestbredden blir passet mitt gransket av ikke bare en og to, men tre forskjellige vakter. Det kan jo tross alt vare falskt, det kan jo det.
Pa veien plukker han opp en av sine to telefoner, ber en eller annen lage te til oss. 'Jeg har med meg en utlending, en journalist', hvisker han inn i telefonen. For samtalene vare har nesten knirkefritt gatt pa arabisk.
Og vi drikker te, vi, sammen med tre sote damer og deres hundreogorten ikke fullt sa sote barn. Ikke bare sukkersykefremkallende te, men ogsa sot arabisk kaffe, etterfulgt av lesing av spadommer i kaffegruten. Vi snakker en syk person i min narmeste fremtid, og vi snakker et mote. Aner ikke hva det innebarer og hvordan de klarte a tyde det ut fra brunt grums. Men uansett festlig tidsfordriv.
Etter en cappucino (som virkelig smakte som flytende karamellpudding) og en ekstremt koffeinhyper (nesten pa skjelver'n) Maria, tok vi med oss vare kariesbefengte tenner, tok en siste bit popcorn (har aldri vart borti at det har blitt servert med varm drikke for) og satte oss igjen i bilen.
Og plutselig var vi tilbake der vi startet grytidlig tidligere pa dagen. I den hellige by, der jodene har tatt pa seg finstasen, bade lodne pelsluer og glinsende svarte silkekippaer, de kristne ortodokse viftende med blomsterdekorerte palmeblader .
Smoret jeg fikk med maten her pa kafeen er ikke annet enn en fettdam, min iskaffe kan ikke lenger karakteriseres som annet enn en vanlig kaffe. Kelneren har spurt om jeg er ferdig med maten, jeg tar hintet, det star sikkert ti familier i ko utenfor ventende pa plass. Jeg kjenner pannen min er om og rod. Det er pa tide a utforske flere sider av dette syke, syke omradet.
GOD PASKE!
Klokken er ikke mer enn 12.25, men det har allerede vart en lang og innholdsrik dag. Egentlig skulle jeg ha feiret paske i Gaza. Ja, du leste riktig. Det har ikke rablet for meg, jeg er ikke bitt av basiller og har heller ikke padratt meg noe Jerusalem-syndrom. Det har faktisk vart meningen at jeg skulle dit ganske lenge, jeg har bare ikke sagt det til sa mange. Mest for ikke a uroe folk. For hvem vil vel egentlig frivillig reise til et av de farligste stedene i verden?
Vi sto grytidlig opp, Kjersti (Midtostenkoordinator, KFUK-KFUM Global) og jeg, 05:45 for a vare noyaktig, og satte i vei til Erez crossing sammen med to journalister fra Adressa og NRK.
En liten digresjon bare. Her jeg sitter pa Aroma Cafe rett ved Jaffa Gate kan jeg i et sammensurium av trafikk- og menneskekaos hore de kristne ortodokse spedernes trommeslag i forbindelse med palmesondag, muezzinens bonnerop fra narmeste moske, skjont forent med Pessach-pyntede joders snikksnakk rundt cafebordfene. Det er sa varmt (og kleint a sitte alene) at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjore av meg. Jeg kan allerede fole hudkreften narme seg, samtidig som at jeg ikke skulle onske jeg var noe annet sted i hele verden. Sann bortsett fra Gaza.
En og en halv time i taxi, prat om stort og smatt, kjoring gjennom fruktbart, folketomt land, for skilt pekende mot Gaza synliggjor en gigantisk malplassert bygning. Fatamorgana? Nei. Ben Gurion i miniversjon? Nope. Strengt vakthold. Grensestasjonen Erez har fortsatt ikke apnet, solen steker og vi setter oss ned pa fortauskanten sammen andre hapefulle. Andre syke folk. Telefoner til diverse mennesker for a fa vite om vi faktisk har fatt tillatelsene vi sokte om for over en maned siden ga oss ingen fornuftige svar, sa vi bestemte oss bare for a troppe opp pa grenseovergangen (svar skal vanligvis gis vanligvis i lopet av fem virkedager. Virker ikke akkurat som om noen faktisk jobber her).
Na eller aldri.
Aldri for min del. Kjersti fikk den etterlengtede tillatelsen, jeg ikke. Det er andre gang i mitt liv jeg star her. Hit, men ikke lenger. Hvorfor jeg ikke fikk komme inn, aner jeg ikke. Passet mitt er sa godt som rent, jeg vet om flere med arabisk-lignende utseende som har kommet seg inn, sa selv om det er fristende a tro at det er mitt utseende som gjorde utslaget, sa tor jeg ikke skylde pa det. Jeg liker derimot a tro at de ser pa meg som en trussel. Kult. Lille og egentlig veldig uskyldige meg blir sett pa som en trussel av mektige og uber-paranoide Israel. Det er ok, helt greit liksom.
Kjersti gikk inn i terminalen. Kom ut pa andre siden. Jeg sto og sa lengtende over pa ingenmannslandet som preger grensestasjonen, grublende pa hvordan jeg i svarte svingende skulle komme meg tilbake til Jerusalem. Public transportation fra Gaza? Don't think so!
Heldigvis var taxisjaforen som kjorte oss igjen. Jeg spurte ham om hvor narmeste buss gikk fra, han trakk pa smilebandet og sa 'fra Ashkedod, ca. 50 km herfra.' Fanken. Jeg spilte fortvilet, eller, jeg spilte kanskje ikke, for faktum var jo at jeg var det. Litt, hvertfall. Hadde ingen planer om a sole meg pa Erez med hva-de-na-heter-gevarene pekende mot meg hele dagen. 'Du kan bli med meg, jeg skal til Jerusalem uansett', sa taxisjaforen. Herregud. Hvis det finnes en gud, sa viste han seg pa rett dag.
Taxisjaforen viste seg a vare tidenes grommeste og mest jovviale fyr. Jeg blir alltid sa fordomt fascinert over mennesker og all den spennende historie som kan gjemme seg bak et gjennomsnittlig fjes.
Abu Issa (Issa(Jesus)s far. Tilfeldig?) har vart inn og ut av fengsel hele sitt liv. Vet ikke hvor gammel han var, tipper narmere 60, ble fengslet pga ungdomsstreker pa universitetet og har senere uten grunn mattet sitte i fengsel. 'Security. Israels storste sykdom det ikke finnes medisin for', som han selv sa fint beskrev det. Sant nok. Staten er gjennomsyret av den, og finner de det for godt a fengsle deg, sa gjor de det gjerne.
Mens han fortalte om sitt liv, pekte han ut gamle palestinske landsbyer, bortgjemt bak nyplantede israelske trar, omringet av stikkende kaktus-planter, som angivelig dukker opp der det tidligere har vart befolket (kaktus=saber pa arabisk, betyr ironisk nok talmodighet). Vet man ikke hva som ligger jevnet med jorden, er det sjeldent man far oye pa det. Men der la det altsa halvraste hus, byer, helt forlatt, sikkert siden 1948. Hvorfor bor det egentlig en halv million bosettere pa palestinske omrader? Fordi det ikke er plass i Israel?
Vi kjorer forbi vinranker, appelsintrar, gronne og beige dramatiske astopper, halvtorre terrasser med olivenlunder. Han viser meg land han har bade tyrkisk (ottomansk) og britisk skjote pa at han eier, men som er tilfalt staten Israel. Fordi de fortjener det? Neppe.
Med en gang han far sjansen svinger han inn pa Vestbredden. Et kjempesukk slippes los fra forersetet. 'Her kan vi endelig puste', sier han, mens vi fremdeles har en bred bypassvei (militarvei) pa den ene siden og en karakteristisk kremfarget bosettning pa den andre.
Pa checkpointet pa vei inn til Vestbredden blir passet mitt gransket av ikke bare en og to, men tre forskjellige vakter. Det kan jo tross alt vare falskt, det kan jo det.
Pa veien plukker han opp en av sine to telefoner, ber en eller annen lage te til oss. 'Jeg har med meg en utlending, en journalist', hvisker han inn i telefonen. For samtalene vare har nesten knirkefritt gatt pa arabisk.
Og vi drikker te, vi, sammen med tre sote damer og deres hundreogorten ikke fullt sa sote barn. Ikke bare sukkersykefremkallende te, men ogsa sot arabisk kaffe, etterfulgt av lesing av spadommer i kaffegruten. Vi snakker en syk person i min narmeste fremtid, og vi snakker et mote. Aner ikke hva det innebarer og hvordan de klarte a tyde det ut fra brunt grums. Men uansett festlig tidsfordriv.
Etter en cappucino (som virkelig smakte som flytende karamellpudding) og en ekstremt koffeinhyper (nesten pa skjelver'n) Maria, tok vi med oss vare kariesbefengte tenner, tok en siste bit popcorn (har aldri vart borti at det har blitt servert med varm drikke for) og satte oss igjen i bilen.
Og plutselig var vi tilbake der vi startet grytidlig tidligere pa dagen. I den hellige by, der jodene har tatt pa seg finstasen, bade lodne pelsluer og glinsende svarte silkekippaer, de kristne ortodokse viftende med blomsterdekorerte palmeblader .
Smoret jeg fikk med maten her pa kafeen er ikke annet enn en fettdam, min iskaffe kan ikke lenger karakteriseres som annet enn en vanlig kaffe. Kelneren har spurt om jeg er ferdig med maten, jeg tar hintet, det star sikkert ti familier i ko utenfor ventende pa plass. Jeg kjenner pannen min er om og rod. Det er pa tide a utforske flere sider av dette syke, syke omradet.
GOD PASKE!
Friday, April 10, 2009
Eating my way through Palestine
Det er faktisk det jeg gjor. Spiser meg igjennom Palestina. Og det skal man ikke kjimse av. Sitter na mutters alene i min tidligere leilighet, som om ingenting har forandret seg siden jeg bodde her, ser pa MBC4, Palins datters eks er toppstoff, har spist nybakte pita, har fatt min altfor store porsjon hommos, har spist sa mye mtabbal at jeg ikke ville snakket med meg selv pga min hvitloksande, har drukket druesaft, mangonektar, spist den obligatoriske shawarmaen i sentrum av Beit Sahour. Restauranten The Tent er besokt, jeg har blitt matet ma3mul, paskekakene, hos min tidligere arabisklarerinne (du har ikke smakt pa alle typene, ta en til!), jeg har spist lilla paskeegg importert fra Norge og jeg har vart pa Holy Bagel i Vest-Jerusalem. Jeg har spist tidenes beste eplekake hos en palestinsk-norsk familie i Abu Dis og jeg har vart pa Stars and Bucks (ja, du leste rett) i Ramallah. Altsa. Spist meg gjennom omradene. Det eneste jeg enna ikke har gjort er a spise falafel i Betlehem. Kjenner jeg meg selv rett skal vi nok fa gjort noe med den saken i lopet av de neste dagene.
Jeg har det med andre ord som plummen i egget (param psh). Jeg skal om fa strakser ta meg inn til Jerusalem for litt paskeinspirasjon (eller trangt turistorama som det mest sannsynlig kommer til a bli).
Sann bortsett av a spise og bruke penger gjor jeg ingenting fornuftig. Jeg har klippet meg, da, om det kan kvalifisere til en fornuftig ting. I morgen er jeg invitert pa lunsj hos en tidligere kollega. Mer mat. Yey.
Kanskje bra jeg bare skal vare her i fire dager til?
Jeg har det med andre ord som plummen i egget (param psh). Jeg skal om fa strakser ta meg inn til Jerusalem for litt paskeinspirasjon (eller trangt turistorama som det mest sannsynlig kommer til a bli).
Sann bortsett av a spise og bruke penger gjor jeg ingenting fornuftig. Jeg har klippet meg, da, om det kan kvalifisere til en fornuftig ting. I morgen er jeg invitert pa lunsj hos en tidligere kollega. Mer mat. Yey.
Kanskje bra jeg bare skal vare her i fire dager til?
Sunday, April 05, 2009
Fargeekte kontraster
Også var jeg endelig tilbake til en mer kontrastfylt og fargeekte virkelighet enn på lenge. En virkelighet som betyr at jeg må bære passet mitt hvor enn jeg går, at navnene på mine foreldre og besteforeldre, døde som levende, betyr veldig mye for om jeg får komme inn i landet eller ikke, for ikke å snakke om den udiskutable urettferdige virkeligheten man er vitne til her.
Jeg skal ikke legge ut i det vide og det brede om politikken i området. Jeg har tidligere ganske tydelig uttrykket min frustrasjon over situasjonen her, en situasjon man ikke akkurat kan si har forbedret seg i det siste, ei heller en situasjon man kan få håp om vil løse seg, med tanke på Israels nye regjering.
Jeg er ikke her for å "redde verden".
Jeg er her for å treffe kjente og kjære, mimre, reise, kose meg med god mat, gode historier og gode mennesker.
Turen i seg selv gikk overraskende glatt. Som vanlig ble jeg bedt om å tre til side og sette meg "in the green room" for nærmere avhør, etter å ha fortalt jenta (de er alltid jenter i passkontorllen) navnet på foreldre og besteforeldre, hvor jeg egentlig er fra, hvor foreldrene mine er fra osv. Samme gamle regle. Forberedte meg på en lang økt på kontoret til en dame, som slett ikke tok så lang tid som jeg trodde. Tror kanskje mitt gyldne kors gjorde susen, ikke vet jeg. Hun spurte meg faktisk om jeg var jødisk og spurte venninnen i avlukket ved siden av om Behiye (min mors navn) er hebraisk. Måtte nesten trekke på smilebåndet. Fikk faktisk det samme spørsmålet to ganger i dag!
Da jeg etterhvert kom meg inn til Beit Sahour, etter flere givende arabisksamtaler om min sivilstatus (jada, jeg er forlovet, sorry mac), fomlet meg bort til sofaen og la meg ned i det kalde rommet husket jeg et par ting jeg hadde glemt om områdene.
1) Det er ekstremt bråkete her!
2) Ekstremt kaldt
3) Hva søren gjør jeg egentlig her??
For å få skikkelig fart på tankeprosessene og for å minne meg selv på hvorfor jeg er her, ble jeg med Martha og venninnen til Hebron. Etter en digg frokost med det absolutt nødvendigste, selvfølgelig: Nystekte pitabrød, hommos, tyrkisk salat og mutabbal (aubergine dipp). Snakk om flying start! Vi vandret rundt i gamlebyen i Hebron, bort til den israelskkontrollerte spøkelsesgaten Shuhada street (martyrgaten) hvor alle bosetterne er konsentrert, inn i synagogedelen av Ibrahimi-moskeen, for så å gjøre helomvending og gå i den muslimske delen. Vi avsluttet turen på en lokal grillrestaurant. Kun ett dansk ord beskriver smaken: Mums.
Dagens mentale bilde: Bosetter i Ibrahimi-"synagogen" som har byttet Toraen med en laptop han hissig ber foran. Ubetalelig.
Glemte å si at det er t-skjorte-varmt her. Værvarsel for i morgen: 25 grader.
Jeg skal ikke legge ut i det vide og det brede om politikken i området. Jeg har tidligere ganske tydelig uttrykket min frustrasjon over situasjonen her, en situasjon man ikke akkurat kan si har forbedret seg i det siste, ei heller en situasjon man kan få håp om vil løse seg, med tanke på Israels nye regjering.
Jeg er ikke her for å "redde verden".
Jeg er her for å treffe kjente og kjære, mimre, reise, kose meg med god mat, gode historier og gode mennesker.
Turen i seg selv gikk overraskende glatt. Som vanlig ble jeg bedt om å tre til side og sette meg "in the green room" for nærmere avhør, etter å ha fortalt jenta (de er alltid jenter i passkontorllen) navnet på foreldre og besteforeldre, hvor jeg egentlig er fra, hvor foreldrene mine er fra osv. Samme gamle regle. Forberedte meg på en lang økt på kontoret til en dame, som slett ikke tok så lang tid som jeg trodde. Tror kanskje mitt gyldne kors gjorde susen, ikke vet jeg. Hun spurte meg faktisk om jeg var jødisk og spurte venninnen i avlukket ved siden av om Behiye (min mors navn) er hebraisk. Måtte nesten trekke på smilebåndet. Fikk faktisk det samme spørsmålet to ganger i dag!
Da jeg etterhvert kom meg inn til Beit Sahour, etter flere givende arabisksamtaler om min sivilstatus (jada, jeg er forlovet, sorry mac), fomlet meg bort til sofaen og la meg ned i det kalde rommet husket jeg et par ting jeg hadde glemt om områdene.
1) Det er ekstremt bråkete her!
2) Ekstremt kaldt
3) Hva søren gjør jeg egentlig her??
For å få skikkelig fart på tankeprosessene og for å minne meg selv på hvorfor jeg er her, ble jeg med Martha og venninnen til Hebron. Etter en digg frokost med det absolutt nødvendigste, selvfølgelig: Nystekte pitabrød, hommos, tyrkisk salat og mutabbal (aubergine dipp). Snakk om flying start! Vi vandret rundt i gamlebyen i Hebron, bort til den israelskkontrollerte spøkelsesgaten Shuhada street (martyrgaten) hvor alle bosetterne er konsentrert, inn i synagogedelen av Ibrahimi-moskeen, for så å gjøre helomvending og gå i den muslimske delen. Vi avsluttet turen på en lokal grillrestaurant. Kun ett dansk ord beskriver smaken: Mums.
Dagens mentale bilde: Bosetter i Ibrahimi-"synagogen" som har byttet Toraen med en laptop han hissig ber foran. Ubetalelig.
Glemte å si at det er t-skjorte-varmt her. Værvarsel for i morgen: 25 grader.
Subscribe to:
Posts (Atom)