Lørdag kveld. Igjen. Sitter i en halvfremmed stue og lytter til den taktfaste bassen fra leiligheten over gata. Det er selvsagt vors, kidsa hører på sukkersøt, halvpornografisk Rn'B og synger ustemt med. Og det er greit. Det er sånn Bergen sentrum skal være på en lørdag kveld.
Det er rart å være tilbake. Bo noen uker i Bergen igjen, minnes hvordan det en gang var å overleve i byen mellom de syv fjell. Jeg merker jeg har vokst siden sist. Eller kanskje Bergen har krympet. Ting er ikke som de en gang var. Mennesker har forsvunnet og nye kommet. Grøsser når jeg tenker på at det har gått tre år siden jeg var ferdig med Bergen. Klar for nye impulser.
Det skorter ikke på nye impulser, selv i gamle Bergen. De får jeg så til de grader på jobb nå, med utfordringer i bøttevis, nye erfaringer hver bidige dag, en dødsliten hjerne som til slutt ikke har kapasitet til mer informasjon. Det er givende, lenge siden jeg har fått en slik følelse når jeg er på jobb. Jeg blir sluppet til, får langt i fra alle ting til, men det er heller ikke det man lærer av.
Det har faktisk gjort at jeg har blitt enda sikrere på at det er dette jeg vil. Til tross for en berg og dalbane av følelser, en sterk følelse av utilstrekkelighet, kombinert med en umettelig sult etter å ville lære. Alt.
Jeg vil bli journalist. Hvis jeg får lov. Hadde ikke trodd jeg skulle si dette for to måneder siden. Eller for to dager siden. Men i dag har jeg bestemt meg. Jeg skal bli journalist.
Jeg må bli journalist. Jeg tror oppriktig talt at Norge trenger flere innvandrere som kan vise at det er flere lovlydige enn kriminelle, at de fleste faktisk vil det beste for Norge, at man kan ha svart hår, brune øyne, en tanke mørkere hudfarge og føle en tilhørighet til dette landet.
Tankene kommer ikke ut av det blå, jeg har vært inne på dette utallige ganger i bloggen og jeg tenker ganske ofte på det. Grunnen til at jeg skriver om det i dag er fordi mine foreldre, mine lovlydige foreldre som ikke engang gjør en flue fortred, ble diskriminert på en helt uakseptabel måte på t-banen i dag. Ikke er det første gang, og det blir nok langt fra den siste. Dessverre.
Man trenger ikke høre det. At man er kriminell, snylter på velferdsstaten, at man er uønsket. I et land som Norge. I 2010.
Det er urettferdig. Unødvendig. Ubehalgelig. Ingen fortjener å høre noe sånt.
Derfor må jeg bli journalist. Være en dråpe i havet, bevise at også vi klarer. Vi utlendinger, med brune øyne og svart hår.
1 comment:
go YOU!
Post a Comment