Varmere dager

Ironisk tittel, med tanke på at været utenfor tyder på alt annet enn varmere dager. Været snakker vi imidlertid nok om fra før, og været har jeg langt ifra tenkt å vie dette blogginnlegget til.

Tittelen hører til en dokumentar jeg akkurat så på tv. Den handler om Rikke og Helge som er narkomane, og vi følger dem en vinter for to år siden. Det er ingen solskinnshistorie om et par som kommer seg ut av "narkohelvetet", det er heller ikke en tårestrømfremkallende dokumentar som ender i død. Vi bare følger dem en vinter. Ganske enkelt. Eller vanskelig.

Den siste tiden og egentlig ganske ofte har jeg tenkt på det å være narkoman. Det må være så umåtelig slitsomt. Hardt arbeid, et jag og behov man kun i en liten periode får tilfredsstilt, for så å måtte starte på nytt igjen.

De er ikke til å unngå å få øye på når man bruker kollektivtrafikken rundt Jernbanetorget og Oslo S, og bare en liten tur i Oslos eminente paradegate vitner om at det er et stort og langt fra nytt problem. Et trist problem. Triste skjebner. Og det går ikke en uke uten at det er nevnt i media, med en og annen kommentar fra en politiker som sier at de skal få "bukt med problemet", i rett overlovende stil. Tilsynelatende er det vanskelig å få bukt med problemet, det føles snarere som om hæren narkomane vokser seg større og større. Og at de blir yngre. 

De narkomane gir meg dårlig samvittighet. Etter å ha sett en dokumentar som denne, som gir meg en klump i halsen, som gjør at jeg virkelig reflekterer rundt det å være menneske og hvor galt det kan gå med noen, så får jeg lyst til å hjelpe, lyst til å høre historiene deres, hva som har gjort at de har endt om der de har endt opp. I hvertfall i en time etter at jeg har sett dokumentaren.

For livet er virkelig ikke så forutsigbart som man kanskje kan tro. Helge var i Garden, til og med i Libanon for FN, og hva er han nå? En "junkie" som må sove under åpen himmel og tigge etter penger for å ha råd til en fiksering. Men jeg gjør ikke det. Hjelper dem altså. Jeg gir dem ikke et rødt øre. Jeg er jo redd dem, disse "junkiene", de jeg ikke tør snakke til når de spør meg om penger, de jeg går en lang ring rundt når de sitter og tigger, de jeg for alt i verden ikke vil møte på sent om kvelden. Jeg later som om de ikke er der, som om de er luft. Eller jager dem ut av butikken, fordi jeg går utifra det verste. At de skal stjele med seg noe. Og når de har kommet seg ut av butikken puster jeg lettet ut. Det gikk bra denne gangen.

Vi snakket om det over middagsbordet her i sted. Vi synes synd på dem. Men er det ikke selvforskyld? Er det ikke deres egen feil at de har tråkket så dypt i salaten at de ikke har noe sted å bo, at de er avhengige? Eller skal jeg gi dem penger, bøte på min dårlige samvittighet og tenke: Ja, i dag har jeg gjort en god gjerning. For er det egentlig en god gjerning? Gir jeg dem penger, så vet jeg jo hva pengene går til. Vil jeg virkelig at pengene mine skal gå til dop? Det er klart jeg kan kjøpe bladet =Oslo, men pengene går fortsatt til dop.

Og hva med tiggingen, forurensingen av bybildet. Skal de narkomane i det hele tatt fortsatt få lov å tigge, slik det ble foreslått sist måned? Ja, synes nå jeg, for det er vel bedre at de sitter der, enn at de blir kriminelle. Selv om det ikke gir turistene et særlig godt førsteinntrykk av velferdsstaten Norge, verdens beste land å bo i.

Verdens beste land å bo? Spørs om de narkomane ville samtykket. Men hva vet vel jeg om pengene den norske stat har lagt i avrusning, hjelpesystemer som fungerer og ikke fungerer og hva de selv har valgt å motta og ikke motta. Når det er sagt, så synes jeg at man ihvertfall skal behandle dem med verdighet. Spør de om du har noen småpenger til overs, så går det faktisk an å høflig si at man ikke har det, istedet for å overse dem.

Jeg blir fortsatt ikke klok. Men jeg skal prøve neste gang. Å ikke behandle dem som luft.