Mission (almost) completed. Ja, kaken står faktisk på benken, og jeg tror slettes ikke den er så verst. Ble litt annerledes enn den pleier, siden jeg klarte å kjøpe noe så fiffig som selvhevende kakemel. Har aldri vært borti det før, og når posen er ferdig skal jeg aldri kjøpe det igjen. Det er dyrt, israelsk og kaken hevet seg mer enn jeg ville, så fra nå av holder jeg meg til det vanlige melet. Desilitermål har jeg gitt opp å lokalisere, så jeg brukte et glass i stedet. Fantasien er til for å brukes. Fikk dessuten lov å låne rørebolle, visp og sikt fra kjøkkenet på YMCA. Manuell stålvisp. Må si jeg synes litt synd på de som pisket krem og lagde eggedosis i gamledager, før hjulvispen ble funnet opp, for det er nasty hard work! Har ikke følelse i høyrearmen! Krysser fingrene for at all kjærligheten jeg har tilført kaken gjennom min høyrearm gjør at den smaker bedre. Krysser fingrene (på venstrearmen)!
Har faktisk bakt i hele dag, og for en fantastisk dag det har vært! Har workshop med barna vi jobber med på skolen, matgruppe. I dag bakte vi Serinakaker. Resultatet var varierende, men de så hvertfall ut som kjeks, ikke dårlig bare det! Baketalentet var også nokså varierende, må si jeg ikke helt skjønner hvordan noen klarer å komplisere en så vanvittig enkel oppskrift! Dagens utfordringer (bortsett fra manglende talent): Heimkunnskapsrommet manglet kjøleskap, ovn, utstyr og vann. Vann! Veldig elementært når man skal lage mat på en måte..
Rektor tok heller med seg sin lille miniovn som kompensasjon. Den hadde plass til hele seks kjeks på hvert brett (tuller ikke) og strømmen på hele skolen gikk hver gang vi prøvde å stikke ledningen i kontakten ettersom ledningen på mystisk vis hadde blit våt. Løsning? Sette ovnen ut i solen i en halvtime så ledningen tørker.
Senere, da ovnen faktisk fungerte, klarte vi mesterverket å sette kakene på rist uten bakepapir under så de smeltet ned på elementet i bunnen av ovnen og holdt på å ødelegge hele greia. Men rask i refleksen har jeg blitt, så reddet den på strak arm! Ai ai! Vi rakk selvfølgelig ikke å bli ferdige, så har et tonn kaker som smaker sand i skapet fordi jeg måtte ta med kakene vi ikke rakk å steke hjem. Så på fredag blir det serinakakekalas! Hurra for det!
Tilbake til gulrotkaken. Eller andre ovner. Takler fortsatt ikke gassovner. Den vi har hjemme på kjøkkenet er hakket bedre enn den vi hadde i Egypt, for her slipper vi å tenne på elementene inni ovnen med fyrstikk. Men kan noen fortelle meg hva som er vitsen med å ikke skrive temperaturer på de dumme bryterne? Skal jeg bare gjette meg til hva som er 200 grader? Er ikke så glad i slumpemetoden, men maten er ufattelig god her, så det er åpenbart meg det er noe galt med.
Uansett - ingen seier før kaken har fått glasur og er fortært. Del tre coming soon!
Friday, November 09, 2007
Thursday, November 08, 2007
Stolte meg!
I dag er det Norway day paa kontoret, og to fra Y Global i Norge, Kjersti og Ellen, er paa besoek. Jeg har tidligere bare "korrespondert" med dem paa mail (ja, har blitt voksen siden sist, derfor bruker jeg store ord), saa det er goey aa endelig moete dem face to face.
Hvertfall! De spoer meg om jeg har vaert inne paa hjemmesiden deres den siste uken, noe jeg ikke har. Jeg blir selvfoelgelig nysgjerrig og sjekker den ut. Og der ligger den! Artikkelen min! Helt oeverst paa foerste side!
Den skal ogsaa trykkes i Global Nytt som kommer ut om ikke altfor lenge, saa naa kan jeg snart skryte paa meg min foerste trykte publikasjon. Et sted maa man begynne :-)
Her er linken: http://www.kfuk-kfum-global.no/
Hvertfall! De spoer meg om jeg har vaert inne paa hjemmesiden deres den siste uken, noe jeg ikke har. Jeg blir selvfoelgelig nysgjerrig og sjekker den ut. Og der ligger den! Artikkelen min! Helt oeverst paa foerste side!
Den skal ogsaa trykkes i Global Nytt som kommer ut om ikke altfor lenge, saa naa kan jeg snart skryte paa meg min foerste trykte publikasjon. Et sted maa man begynne :-)
Her er linken: http://www.kfuk-kfum-global.no/
Wednesday, November 07, 2007
The Parable Of The Spoons
A holy man was having a conversation with the Lord one day and said, "Lord, I would like to know what Heaven and Hell are like. "The Lord led the holy man to two doors. He opened one of the doors and the holy man looked in. In the middle of the room was a large round table. In the middle of the table was a large pot of stew which smelled delicious and made the holy man's mouth water.
The people sitting around the table were thin and sickly. They appeared to be famished. They were holding spoons with very long handles and each found it possible to reach into the pot of stew and take a spoonful, but because the handle was longer than their arms, they could not get the spoons back into their mouths. The holy man shuddered at the sight of their misery and suffering. The Lord said, "You have seen Hell.
"They went to the next room and opened the door. It was exactly the same as the first one. There was the large round table with the large pot of stew which made the holy man's mouth water. The people were equipped with the same long-handled spoons, but here the people were well nourished and plump, laughing and talking. The holy man said, "I don't understand."
It is simple" said the Lord, "it requires but one skill. You see, they have learned to feed each other. While the greedy think only of themselves.
The people sitting around the table were thin and sickly. They appeared to be famished. They were holding spoons with very long handles and each found it possible to reach into the pot of stew and take a spoonful, but because the handle was longer than their arms, they could not get the spoons back into their mouths. The holy man shuddered at the sight of their misery and suffering. The Lord said, "You have seen Hell.
"They went to the next room and opened the door. It was exactly the same as the first one. There was the large round table with the large pot of stew which made the holy man's mouth water. The people were equipped with the same long-handled spoons, but here the people were well nourished and plump, laughing and talking. The holy man said, "I don't understand."
It is simple" said the Lord, "it requires but one skill. You see, they have learned to feed each other. While the greedy think only of themselves.
Tuesday, November 06, 2007
Operasjon Gulrotkake, part 1
Har satt i gang et prosjekt forbundet med et hint av kompleksitet. Jeg har doept mitt prosjekt Operasjon Gulrotkake, fordi operasjoner i Midtoesten sjeldent ender opp slik de var planlagt (les: Militaeroperasjoner). Jeg hadde ikke egentlig planlagt noe prosjekt i det hele tatt, men saa flink som jeg er maa jeg alltid surre meg oppi noe tull. Ok, her er saken: Maria sitter og surfer paa nettet naar hun egentlig skal "jobbe". Hun finner en oppskrift paa en gulrotkake, og kakemonster som hun er tar hun utskrift av oppskriften for senere bruk. Ikke noedvendigvis for aa lage den, bare for aa adde den til den allerede ganske store samlingen av kakeoppskrifter som mamma til slutt ender opp med aa hive.
Som jeg har nevnt tidligere er jeg opptatt av sunnhet. Saa oppskriften blir en slags "aah, jeg vil ha, men kan ikke faa, saa et bilde er like saa greit. Helt til fristelsen ikke lenger kan motstaas og jeg er crazy nok til aa faktisk bake, noe jeg i grunn er veldig glad i, men maa begrense fordi det ikke er saa sunt. Rar? Ja. Har ikke paastaatt noe annet. Hvertfall. Jeg glemte utskriften i printeren og hadde egentlig glemt hele greia. Dette er paa loerdag. Paa mandag finner jeg oppskriften pent brettet med bildet paa toppen oppaa PC'en min. Shoo hadaa? (Hva er dette?) Det viser seg at min sjef fant oppskriften i printeren da han kom paa jobb, og spurte alle i staben som ikke kommer 5 minutter for sent paa jobb om hvem oppskriften tilhoerer. De ansatte klarer aa eliminere seg til at det er min oppskrift, og sjefen tror jeg har kakeplaner for kontoret. Ah.
Ja, ja, kake skal jeg klare aa bake, nemo problemo. NOT. For det foerste er kakeoppskriften for liten, hadde klart aa spise den helt alene, saa maa finne en ny eller doble. For det andre er det saa fordoemt mange forskjellige ingredienser at jeg ville hatt problemer med aa finne det i Norge ogsaa. Har noen brukt nellik i gulrotkake foer? Kan man faa kjoept det malt?? Her ser de bare rart paa deg og sier at det er en blomst, hvilket foerer meg til mitt tredje poeng, spraakbarrieren. Jeg elsker aa gaa rundt i butikken og finne nye, spennende ting i fine innpakninger som jeg ikke aner hva er, skrevet paa et spraak jeg ikke kan lese. Hebraisk. Spraaket irriterer vettet av meg. Ikke fordi jeg er pro-palestinsk, men fordi jeg veldig gjerne skulle kunnet tyde de kryptiske tegnene. For saann 70 % av tingene i butikkene er fra Israel (ikke saa lett med boikott da, nei), skrevet paa hebraisk, ikke arabisk, ikke engelsk, men fordoemt hebraisk. Kjoepte en pose Knorr brokkolisuppe for en god stund siden, vet ikke hvordan jeg skal lage den fordi instruksjonene er paa hebraisk. HALLO, hva med aa gi oss et bitte lite hint paa engelsk i det minste? Gjoere livet enklere for oss ikke-hebraisktalende og tydende? Det er visst for mye aa be om.
Digresjoner. Tilbake til kaken min. Ordbok maa til for aa finne navnene paa ingrediensene paa arabisk. Foerst paa engelsk, da, muskatnoett er liksom ikke en del av mitt aktive engelske ordforraad. Deretter standard arabisk fra ordbok og etter det daglig arabisk fra et offer som tilfeldigvis har kontorpult ved siden av meg og er mann og ikke har peiling paa baking og krydder. Utrustet med navn vender jeg meg mot the final destination (tror jeg), butikken, eller suuuubiiiiir maaarkit som det saa fint heter her. Tror jeg surret rundt der i nesten en time, og tro meg, et subit markit her er ikke likt et subir markit i Norge, her snakker vi paa det beste en Brustadbu. Saa jeg tror personalet synes jeg er litt rar. Uansett. Jeg tvinger meg selv til aa spoerre om krydderne, som selvfoelgelig kun er aa faa kjoept i dyre kembo-porsjoner, i tilfelle jeg trenger kardemomme frem til dagen jeg doer. Etter aa ha besoekt tre forskjellige butikker, dvs de eneste tre velassorterte butikkene i mils avstand har jeg det jeg trenger.
Trodde jeg. Visst har jeg ingrediensene, men hva med utstyret? Dooh. En rasp maa til, gjerne en gulrotskreller, en vekt eller desilitermaal, slikkepott er kjekt aa ha. En sikt kommer ogsaa godt med. Visp, ikke minst. Fikk litt hjelp av min svenske kollega, saa naa har jeg en fin rasp, men resten mangler. Skal proeve aa hoere om kokken paa kjoekkenet her kan tenke seg aa laane meg litt kjoekkenting. Krysser fingrene. Det er altsaa saa langt jeg har kommet i min strategiske planlegging av Operasjon Gulrotkake. Operation Carrotcake. Operation Sandstorm. Hehe, ting hoeres saa mye bedre ut paa engelsk.
Saa naa er jeg livredd for aa brenne kaken, siden jeg ikke helt takler ovnen vaar. Det blir en dyr, brent gulrotkake, det! Med tanke paa at bare den fordoemte Philadelphia osten som gjoer kremen paa toppen saa insane god koster 18 shekel, dvs 27 kroner. Naa har jeg nok ingredienser til gulrotkake i mange aar fremover, for som tidligere nevnt faar man ikke alltid tak i smaa kvanta her. Noe som igjen blir dyrt. Kardemomme f. eks. Kjempedyrt. Men har tilgjengjeld sikkert 150 gram.
I siste butikk paa vei ut beveger jeg tilfeldigvis blikket mot en-to-tre ferdig pakkene med kake. Hva ser jeg der? Jo, Super Moist Carrot Cake (now with real dried carrots) for 10 shekel. 10 SHEKEL. Det var det jeg betalte for kardemommen.
Som jeg har nevnt tidligere er jeg opptatt av sunnhet. Saa oppskriften blir en slags "aah, jeg vil ha, men kan ikke faa, saa et bilde er like saa greit. Helt til fristelsen ikke lenger kan motstaas og jeg er crazy nok til aa faktisk bake, noe jeg i grunn er veldig glad i, men maa begrense fordi det ikke er saa sunt. Rar? Ja. Har ikke paastaatt noe annet. Hvertfall. Jeg glemte utskriften i printeren og hadde egentlig glemt hele greia. Dette er paa loerdag. Paa mandag finner jeg oppskriften pent brettet med bildet paa toppen oppaa PC'en min. Shoo hadaa? (Hva er dette?) Det viser seg at min sjef fant oppskriften i printeren da han kom paa jobb, og spurte alle i staben som ikke kommer 5 minutter for sent paa jobb om hvem oppskriften tilhoerer. De ansatte klarer aa eliminere seg til at det er min oppskrift, og sjefen tror jeg har kakeplaner for kontoret. Ah.
Ja, ja, kake skal jeg klare aa bake, nemo problemo. NOT. For det foerste er kakeoppskriften for liten, hadde klart aa spise den helt alene, saa maa finne en ny eller doble. For det andre er det saa fordoemt mange forskjellige ingredienser at jeg ville hatt problemer med aa finne det i Norge ogsaa. Har noen brukt nellik i gulrotkake foer? Kan man faa kjoept det malt?? Her ser de bare rart paa deg og sier at det er en blomst, hvilket foerer meg til mitt tredje poeng, spraakbarrieren. Jeg elsker aa gaa rundt i butikken og finne nye, spennende ting i fine innpakninger som jeg ikke aner hva er, skrevet paa et spraak jeg ikke kan lese. Hebraisk. Spraaket irriterer vettet av meg. Ikke fordi jeg er pro-palestinsk, men fordi jeg veldig gjerne skulle kunnet tyde de kryptiske tegnene. For saann 70 % av tingene i butikkene er fra Israel (ikke saa lett med boikott da, nei), skrevet paa hebraisk, ikke arabisk, ikke engelsk, men fordoemt hebraisk. Kjoepte en pose Knorr brokkolisuppe for en god stund siden, vet ikke hvordan jeg skal lage den fordi instruksjonene er paa hebraisk. HALLO, hva med aa gi oss et bitte lite hint paa engelsk i det minste? Gjoere livet enklere for oss ikke-hebraisktalende og tydende? Det er visst for mye aa be om.
Digresjoner. Tilbake til kaken min. Ordbok maa til for aa finne navnene paa ingrediensene paa arabisk. Foerst paa engelsk, da, muskatnoett er liksom ikke en del av mitt aktive engelske ordforraad. Deretter standard arabisk fra ordbok og etter det daglig arabisk fra et offer som tilfeldigvis har kontorpult ved siden av meg og er mann og ikke har peiling paa baking og krydder. Utrustet med navn vender jeg meg mot the final destination (tror jeg), butikken, eller suuuubiiiiir maaarkit som det saa fint heter her. Tror jeg surret rundt der i nesten en time, og tro meg, et subit markit her er ikke likt et subir markit i Norge, her snakker vi paa det beste en Brustadbu. Saa jeg tror personalet synes jeg er litt rar. Uansett. Jeg tvinger meg selv til aa spoerre om krydderne, som selvfoelgelig kun er aa faa kjoept i dyre kembo-porsjoner, i tilfelle jeg trenger kardemomme frem til dagen jeg doer. Etter aa ha besoekt tre forskjellige butikker, dvs de eneste tre velassorterte butikkene i mils avstand har jeg det jeg trenger.
Trodde jeg. Visst har jeg ingrediensene, men hva med utstyret? Dooh. En rasp maa til, gjerne en gulrotskreller, en vekt eller desilitermaal, slikkepott er kjekt aa ha. En sikt kommer ogsaa godt med. Visp, ikke minst. Fikk litt hjelp av min svenske kollega, saa naa har jeg en fin rasp, men resten mangler. Skal proeve aa hoere om kokken paa kjoekkenet her kan tenke seg aa laane meg litt kjoekkenting. Krysser fingrene. Det er altsaa saa langt jeg har kommet i min strategiske planlegging av Operasjon Gulrotkake. Operation Carrotcake. Operation Sandstorm. Hehe, ting hoeres saa mye bedre ut paa engelsk.
Saa naa er jeg livredd for aa brenne kaken, siden jeg ikke helt takler ovnen vaar. Det blir en dyr, brent gulrotkake, det! Med tanke paa at bare den fordoemte Philadelphia osten som gjoer kremen paa toppen saa insane god koster 18 shekel, dvs 27 kroner. Naa har jeg nok ingredienser til gulrotkake i mange aar fremover, for som tidligere nevnt faar man ikke alltid tak i smaa kvanta her. Noe som igjen blir dyrt. Kardemomme f. eks. Kjempedyrt. Men har tilgjengjeld sikkert 150 gram.
I siste butikk paa vei ut beveger jeg tilfeldigvis blikket mot en-to-tre ferdig pakkene med kake. Hva ser jeg der? Jo, Super Moist Carrot Cake (now with real dried carrots) for 10 shekel. 10 SHEKEL. Det var det jeg betalte for kardemommen.
Som potet paa pizza
Totalt avkuttet fra resten av verden. En strandet hval paa land. Totalt isolert. Ensom. Alene. Saan foeler jeg meg akkurat naa. Jeg har ikke hatt internett i leiligheten paa snart en uke, vet ikke hvordan jeg overlevde uten det foer, er virkelig en grusomt kjedelig tilvaerelse. Skjoente plutselig hvorfor jeg var tv-slave foer. Har egentlig bare gaatt fra aa vaere tv-slave til internett-slave tror jeg.
Den siste uken har jeg hvertfall rukket aa begynne aa se paa en skikkelig daarlig amerikansk saapeserie, Wicked, Wicked Games. Her skulle du vaert Nina Ballerina, for det er virkelig saape i saerklasse. Mor som soerger for at soennen blir fengslet for at den andre soennen hennes skal forfoere jenten han er interessert i som tilfeldigvis har en annen kjaereste som fridde til henne i gaar, som har et forhold til sekretaeren sin, som igjen prover aa oedelegge forholdet deres. Ja, ganske saa kompliserte saker det her. Ellers har "nye" tv-serier, som Lost, Joey, Prison Break og Grey's etter heftig mye promotering begynt aa gaa paa Dubai One, i tillegg til godbiter som Rachel Ray Show, Dr. Phil, Oprah, American Idol, America's Got Talent, So You Think You Can Dance og mange fler. Saa dere kan tenke dere hvor opptatt jeg er. Doegnet har liksom ikke nok timer.
Naar jeg ikke ser paa tv proever jeg iherdig aa ikke lese arabisk. Men jeg skal skjerpe meg, gaar jeg ikke inn for det naa kommer jeg til aa surre rundt her i et halvt aar til uten aa laere noe som helst. Var med min kollega paa en Redd Barna workshop i en muslimsk landsby paa fredag. Satt stum i to timer fordi jeg ikke klarte aa bidra i diskusjonene deres. Maria stum i to timer. Det skulle dere vel likt aa se. Hoere, mener jeg. Ytterst frustrerende om jeg kan si det paa den maaten. Min kjaere (oeh) amerikanske venn har gjort stor progresjon med sin arabisk, noe som gjoer at jeg gjerne har lyst til aa rive hodet av ham. Fordi jeg har vaert lat. Logisk. Naa skal det sies at jeg kunne tenkt meg aa rive hodet av ham uansett om han snakker bra arabisk eller ikke, fordi han virkelig er...hm...hvordan skal jeg frasere dette...ekkel? Gjoer at man blir flau over aa si at man kjenner ham? Tror jeg har snakket om han foer, han er den tynne amerikaneren som spiser alles restemat.
Det er forresten to maaneders jubileet mitt i dag. Har vaert her i noeyaktig to maaneder. Kan ikke tro det, har gaatt saa skremmende fort. Det sa jeg vel da det hadde gaatt en maaned ogsaa. Er bare en maaned til jeg maa fornye visumet igjen, kan ikke si jeg ser frem til det etter x antall skremselshistorier fra andre frivillige her. Usj. Men haaper paa aa ta turen til det forgjettede land. Ikke Israel, nei, men Tyrkia. Litt kult om jeg endelig faar reist dit. Men litt dumt ogsaa egentlig, for det er fryktelig goey aa se folks ansiktsuttryk naar jeg sier at jeg aldri har vaert der. Noko for noko, kan ikke faa i pose og sekk. Selv om det alltid er oenskescenarioet.
Tror forresten at universet ikke vil at jeg skal bli en sunn person. Alt startet fint med sunn middelhavsmat, aerobics med en halvgaeren, fantastisk aerobics trener og lange gaaturer hvor som helst. Slik er situasjonen: Sportssenteret er stengt pga oekonomiske problemer. Jeg trodde jeg skulle faa svoemme i det halvolympiske svoemmebassenget, men det ser ikke saann ut, gjoer det vel? Aerobicsen er da ogsaa naturligvis avlyst og maten, jeg maa le, etter aa ha reist rundt med turistgrupper altfor lenge, har det blitt falafel og shawarma og diverse sukkerdrikke som sikkert har gitt meg hull i alle tennene saa langt oeyet kan se. Det hjelper ikke at jeg nylig har oppdaget et helt fantastisk fransk konditori i Betlehem. Billig og ah, nytelse paa en tallerken. Skal holde meg unna. Har hvertfall regnet meg til at en maaned med trening tre ganger i uken, dvs 12 ggr/mnd med sunn mat gir effekter. Det tar kun en uke aa oedelegge alt. Har hoert at det tar 21 dager aa bli kvitt en daarlig vane. Tar ikke saa lang tid aa oedelegge alt igjen. Hurra for universet.
Var paa en utrolig interessant forelesning sist uke. En fyr som heter Weizman har skrevet en bok som heter "Hollow Land", som handler om okkupasjonens arkitektur, hvordan infrastruktur strategisk brukes for aa okkupere. Dere skulle vaert der, sett slidesene paa Power Point presentasjonen, for det var virkelig heftige saker. Han snakket litt om denne Matrix of Control som jeg var inne paa i sist innlegg, men han snakket mest om hvordan settlere og militaeret planlegger naar de skal angripe byer. Det er ifoelge ham "one of the most important diciplines for the military, planning logic".
Settlerne bruker det mobile nettet som sin ekstremt smarte taktikk til aa faa infrastruktur til stedet de oensker aa starte settlements. Det de gjoer er at de finner et omraade hvor det mangler mobildekning, la oss si i 30 sekunder. Paa disse 30 sekundene kan de tross alt bli angrepet av terrorister, saa de soeker om aa faa plassert en ny antenne i dette omraadet. Mobilselskapet takker selvfoelgelig ikke nei til dette, og bygger en ny antenne der de trenger den. En antenne trenger stroem og kabler og gud vet hva. Simsalabim, du har mulighet til aa faa stroem til settlementet ditt. Utrolig fascinerende. Ogsaa har militaeret funnet ut at den beste maaten aa angripe landsbyer paa for aa faa det de trenger er aa gaa gjennom husveggene til folk. De trenes til aa gaa gjennom vegger. Spoekelser altsaa. Det er virkelig det siste folk forventer, at militaeret beveger seg gjennom veggene. Ingenting er lenger et hinder for dem.
Tenk dere at dere sitter og ser paa tv og slapper av i godstolen, nipper paa en cola, spiser litt snacks, ogsaa BOOM, der staar det en hel haug med soldater, inne i hjemmet ditt, som tilfeldigvis har sprengt bort halve veggen din og oppfoerer seg som om de eier deg og din stue. Ogsaa beveger de seg bare videre om ikke det de trengte befant seg hos deg, som en orm, gjennom veggen. Tenk dere det! Skremmende. Erstatning for skader? HAHA, morsom, du! En annen interessant ting her er at amerikanske soldater var tilstede i Jenin, hvor akkurat denne strategien ble brukt for noen aar siden. Coincidence? Trokke det, gitt!
Det var dagens bidrag fra the Holy Land. Har fortsatt tilgode aa se hva som er hellig her..
Den siste uken har jeg hvertfall rukket aa begynne aa se paa en skikkelig daarlig amerikansk saapeserie, Wicked, Wicked Games. Her skulle du vaert Nina Ballerina, for det er virkelig saape i saerklasse. Mor som soerger for at soennen blir fengslet for at den andre soennen hennes skal forfoere jenten han er interessert i som tilfeldigvis har en annen kjaereste som fridde til henne i gaar, som har et forhold til sekretaeren sin, som igjen prover aa oedelegge forholdet deres. Ja, ganske saa kompliserte saker det her. Ellers har "nye" tv-serier, som Lost, Joey, Prison Break og Grey's etter heftig mye promotering begynt aa gaa paa Dubai One, i tillegg til godbiter som Rachel Ray Show, Dr. Phil, Oprah, American Idol, America's Got Talent, So You Think You Can Dance og mange fler. Saa dere kan tenke dere hvor opptatt jeg er. Doegnet har liksom ikke nok timer.
Naar jeg ikke ser paa tv proever jeg iherdig aa ikke lese arabisk. Men jeg skal skjerpe meg, gaar jeg ikke inn for det naa kommer jeg til aa surre rundt her i et halvt aar til uten aa laere noe som helst. Var med min kollega paa en Redd Barna workshop i en muslimsk landsby paa fredag. Satt stum i to timer fordi jeg ikke klarte aa bidra i diskusjonene deres. Maria stum i to timer. Det skulle dere vel likt aa se. Hoere, mener jeg. Ytterst frustrerende om jeg kan si det paa den maaten. Min kjaere (oeh) amerikanske venn har gjort stor progresjon med sin arabisk, noe som gjoer at jeg gjerne har lyst til aa rive hodet av ham. Fordi jeg har vaert lat. Logisk. Naa skal det sies at jeg kunne tenkt meg aa rive hodet av ham uansett om han snakker bra arabisk eller ikke, fordi han virkelig er...hm...hvordan skal jeg frasere dette...ekkel? Gjoer at man blir flau over aa si at man kjenner ham? Tror jeg har snakket om han foer, han er den tynne amerikaneren som spiser alles restemat.
Det er forresten to maaneders jubileet mitt i dag. Har vaert her i noeyaktig to maaneder. Kan ikke tro det, har gaatt saa skremmende fort. Det sa jeg vel da det hadde gaatt en maaned ogsaa. Er bare en maaned til jeg maa fornye visumet igjen, kan ikke si jeg ser frem til det etter x antall skremselshistorier fra andre frivillige her. Usj. Men haaper paa aa ta turen til det forgjettede land. Ikke Israel, nei, men Tyrkia. Litt kult om jeg endelig faar reist dit. Men litt dumt ogsaa egentlig, for det er fryktelig goey aa se folks ansiktsuttryk naar jeg sier at jeg aldri har vaert der. Noko for noko, kan ikke faa i pose og sekk. Selv om det alltid er oenskescenarioet.
Tror forresten at universet ikke vil at jeg skal bli en sunn person. Alt startet fint med sunn middelhavsmat, aerobics med en halvgaeren, fantastisk aerobics trener og lange gaaturer hvor som helst. Slik er situasjonen: Sportssenteret er stengt pga oekonomiske problemer. Jeg trodde jeg skulle faa svoemme i det halvolympiske svoemmebassenget, men det ser ikke saann ut, gjoer det vel? Aerobicsen er da ogsaa naturligvis avlyst og maten, jeg maa le, etter aa ha reist rundt med turistgrupper altfor lenge, har det blitt falafel og shawarma og diverse sukkerdrikke som sikkert har gitt meg hull i alle tennene saa langt oeyet kan se. Det hjelper ikke at jeg nylig har oppdaget et helt fantastisk fransk konditori i Betlehem. Billig og ah, nytelse paa en tallerken. Skal holde meg unna. Har hvertfall regnet meg til at en maaned med trening tre ganger i uken, dvs 12 ggr/mnd med sunn mat gir effekter. Det tar kun en uke aa oedelegge alt. Har hoert at det tar 21 dager aa bli kvitt en daarlig vane. Tar ikke saa lang tid aa oedelegge alt igjen. Hurra for universet.
Var paa en utrolig interessant forelesning sist uke. En fyr som heter Weizman har skrevet en bok som heter "Hollow Land", som handler om okkupasjonens arkitektur, hvordan infrastruktur strategisk brukes for aa okkupere. Dere skulle vaert der, sett slidesene paa Power Point presentasjonen, for det var virkelig heftige saker. Han snakket litt om denne Matrix of Control som jeg var inne paa i sist innlegg, men han snakket mest om hvordan settlere og militaeret planlegger naar de skal angripe byer. Det er ifoelge ham "one of the most important diciplines for the military, planning logic".
Settlerne bruker det mobile nettet som sin ekstremt smarte taktikk til aa faa infrastruktur til stedet de oensker aa starte settlements. Det de gjoer er at de finner et omraade hvor det mangler mobildekning, la oss si i 30 sekunder. Paa disse 30 sekundene kan de tross alt bli angrepet av terrorister, saa de soeker om aa faa plassert en ny antenne i dette omraadet. Mobilselskapet takker selvfoelgelig ikke nei til dette, og bygger en ny antenne der de trenger den. En antenne trenger stroem og kabler og gud vet hva. Simsalabim, du har mulighet til aa faa stroem til settlementet ditt. Utrolig fascinerende. Ogsaa har militaeret funnet ut at den beste maaten aa angripe landsbyer paa for aa faa det de trenger er aa gaa gjennom husveggene til folk. De trenes til aa gaa gjennom vegger. Spoekelser altsaa. Det er virkelig det siste folk forventer, at militaeret beveger seg gjennom veggene. Ingenting er lenger et hinder for dem.
Tenk dere at dere sitter og ser paa tv og slapper av i godstolen, nipper paa en cola, spiser litt snacks, ogsaa BOOM, der staar det en hel haug med soldater, inne i hjemmet ditt, som tilfeldigvis har sprengt bort halve veggen din og oppfoerer seg som om de eier deg og din stue. Ogsaa beveger de seg bare videre om ikke det de trengte befant seg hos deg, som en orm, gjennom veggen. Tenk dere det! Skremmende. Erstatning for skader? HAHA, morsom, du! En annen interessant ting her er at amerikanske soldater var tilstede i Jenin, hvor akkurat denne strategien ble brukt for noen aar siden. Coincidence? Trokke det, gitt!
Det var dagens bidrag fra the Holy Land. Har fortsatt tilgode aa se hva som er hellig her..
Friday, November 02, 2007
"Det er intet nytt under solen"
Hvor skal jeg begynne. De siste ukene har mer eller midre vaert ganske stressende for baade kropp og sjel. Veldig goey, men veldig slitsomt ogsaa. Klage, klage. Vi har hatt Journey for Justice og Olive Picking Program, tilsammen over 50 deltakere fra jeg vet ikke hvor mange land. Det er ganske fascinerende i grunn, at saa mange forskjellige folk, baade i alder, utseende, opphav, oppfoersel og modenhet moetes her om et felles maal, nemlig aa bli kjent med situasjonen her og slaa til et slag for palestinerne.
Det er noe med aanden i gruppene, de har liksom fortsatt haapet om at konflikten kan loeses, at det hjelper om man kjemper. Visst hjelper det, selvom jeg maa si at konflikten er saa komplisert at jeg ikke vet om jeg ser noe lys i tunnelen lenger. Jeg har helt bevisst unngaatt aa snakke for mye om konflikten her i bloggen, rett og slett fordi det baade er vanskelig for meg aa ha noen form for balanse mellom partene, og fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal klare aa forklare situasjonen paa en god maate, systematisere alt jeg ser og hoerer. Hver gang jeg begynner paa et serioest blogg-innlegg om selve konflikten hoeres det ut som en ond konspirasjonsteori og som at jeg har blitt hjernevasket at palestinske radikale grupper. Saann er det ikke. Jeg bor i rolige, kristne, middelklassebyen Beit Sahour, og selv her ser man effektene av okkupasjonen helt klare, ikke bare i form av den massive muren, checkpoints og militaere, men i form av oekonomiske problemer som resultat av konfiskering av landeomraader hvor familier har oliventraer, deres eneste inntektskilde.
Som jeg nevnte i sist blogg gjorde Nablus og Hebron stort inntrykk paa meg, kanskje mest Nablus. Da vi besoekte byen hadde to blitt drept tidligere paa dagen, noe som preget omraadene. Det var virkelig som aa gaa i en spoekelsesby, helt doedt var det. I bakgrunnen kunne vi hoere skudd, og mens vi gikk rundt i gamlebyen uten maal og mening samlet byens yngre garde seg rundt oss, noen for aa hjelpe, andre av nysgjerrighet og atter andre for aa slenge nedverdigende kommentarer og proeve aa klaa paa de blonde jentene. Veldig ubehagelig var det, noe som gjoer at jeg virkelig setter pris paa at jeg bor i Betlehemsomraadene, hvor situasjonen sammenlignet er veldig normal. Naa var det ikke akkurat en vanlig dag i Nablus, maa nok ta turen igjen, fikk tross alt aldri smakt bakverkene de er saa kjente for, men det aa gaa rundt der og se alle minnesmerkene for martyrene deres, ungdommer avbildet tungt bevaepnet som om det er den naturligste ting i verden, setter virkelig tankeprossessene i gang. Hva slags miljoe er det egentlig barna her vokser opp i, naar de daglig maa omgaas med soldater, og naar mennesker i din omgangskrets til stadighet blir fengslet og drept?
Det var litt det samme som gikk igjennom hodet paa meg da vi var i Hebron. Her maa internasjonale organisasjoner ledsage jenter i barneskolealder til skolen hver morgen fordi de blir plaget av de radikale settlerne (de fleste fra USA) som bor der. Det tidligere saa folksomme markedet i gamlebyen har maattet stenge av samme grunn - settlere som ikke lar lokalbefolkningen vaere i fred. Selgerne har maattet feste gjerder (som vi bruker rundt husene vaare) mellom butikkene, altsaa der folk gaar igjennom, for aa beskytte seg mot soeppel og diverse andre ting settlerne hiver paa dem. Alt for aa jage lokalbefolkningen vekk fra de omraadene de oensker aa faa kontroll over. Hele gater stenges av, og checkpoints blir en del av den daglige rutinen. Sikkerhetsmessige aarsaker er militaerets evinnelige unnskyldning. Er det av sikkerhetsmessige aarsaker at ca. 150 settlere maa beskyttes av rundt 2000 militaere 24 timer i doegnet? Hvem er det som egentlig maa beskyttes mot hvem?
Merker at jeg blir sint her jeg sitter. Det er saa urettferdig at mennesker maa gjennomgaa dette dag etter dag. Jeg vaaknet en dag for noen uker siden med en setning i hodet. "There's nothing new under the sun". Jeg maa ha lest det et eller annet sted og samlet paa det i underbevisstheten, gikk faktisk rundt og trodde det var et kinesisk ordtak frem til jeg ble gjort oppmerksom paa at dette var et Bibelvers fra Gamle Testamentet.
"Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Blir det sagt noe. Se, dette er nytt! - så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss." Pred 1, 9-10.
Det satte en stoekk i meg. For det foerste, hvor skummelt er det ikke aa gaa rundt og tenke paa en setning jeg ikke aner hvor jeg har faatt fra, finne ut at kapittelet setningen stammer fra starter med "Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem", og hvor skummelt er det ikke aa finne ut saann er det faktisk. Det er intet nytt under solen. Alt er som det alltid har vaert. Hvorfor laerer ikke folk av sine feil? For en verden vi lever i.
Litt saann opp og ned gaar det med frustrasjonsnivaaet. Men jeg har det fortsatt veldig fint. Tror jeg maa stoppe her foer jeg begynner aa river alt haaret av meg. Har ikke engang begynt aa forklare situajonen her, bare saa det er klart. Kan sammenligne situasjonen med en heftig stor kake sammensatt av ekstremt mange lag forskjellig typer krem og diverse andre ting. Forestill dere at denne kremen er 59 aar gammel. Lite fristende? Ja. Burde den vaert delt opp og spist for lenge siden? Ja. Hva skjer naar de forskjellige lagene ligger oppaa hverandre og paavirker hverandres smak? Det toer jeg ikke tenke paa. Behagelig blir det uansett ikke. Jeg ville hvertfall aldri smakt paa kaken. Den hadde vel vaert jord uansett, med tanke paa at den er saa gammel. Hvis den ikke har ligget i en fryser, da. Men vent, her er jo ikke stroemmen helt stabil heller, saa det er ikke et godt nok argument. Eh, ja, surrer meg inn i de rareste tankerekker. Skulle egentlig bare frem til at ting er komplisert, noe jeg haaper at mitt eksempel ga inntrykk av. Naa fikk jeg merkelig nok lyst paa kake. Hm. Skriver mer (forvirrende) naar internett er tilbake i leiligheten!
Tjo hei saa lenge :-)
Det er noe med aanden i gruppene, de har liksom fortsatt haapet om at konflikten kan loeses, at det hjelper om man kjemper. Visst hjelper det, selvom jeg maa si at konflikten er saa komplisert at jeg ikke vet om jeg ser noe lys i tunnelen lenger. Jeg har helt bevisst unngaatt aa snakke for mye om konflikten her i bloggen, rett og slett fordi det baade er vanskelig for meg aa ha noen form for balanse mellom partene, og fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal klare aa forklare situasjonen paa en god maate, systematisere alt jeg ser og hoerer. Hver gang jeg begynner paa et serioest blogg-innlegg om selve konflikten hoeres det ut som en ond konspirasjonsteori og som at jeg har blitt hjernevasket at palestinske radikale grupper. Saann er det ikke. Jeg bor i rolige, kristne, middelklassebyen Beit Sahour, og selv her ser man effektene av okkupasjonen helt klare, ikke bare i form av den massive muren, checkpoints og militaere, men i form av oekonomiske problemer som resultat av konfiskering av landeomraader hvor familier har oliventraer, deres eneste inntektskilde.
Som jeg nevnte i sist blogg gjorde Nablus og Hebron stort inntrykk paa meg, kanskje mest Nablus. Da vi besoekte byen hadde to blitt drept tidligere paa dagen, noe som preget omraadene. Det var virkelig som aa gaa i en spoekelsesby, helt doedt var det. I bakgrunnen kunne vi hoere skudd, og mens vi gikk rundt i gamlebyen uten maal og mening samlet byens yngre garde seg rundt oss, noen for aa hjelpe, andre av nysgjerrighet og atter andre for aa slenge nedverdigende kommentarer og proeve aa klaa paa de blonde jentene. Veldig ubehagelig var det, noe som gjoer at jeg virkelig setter pris paa at jeg bor i Betlehemsomraadene, hvor situasjonen sammenlignet er veldig normal. Naa var det ikke akkurat en vanlig dag i Nablus, maa nok ta turen igjen, fikk tross alt aldri smakt bakverkene de er saa kjente for, men det aa gaa rundt der og se alle minnesmerkene for martyrene deres, ungdommer avbildet tungt bevaepnet som om det er den naturligste ting i verden, setter virkelig tankeprossessene i gang. Hva slags miljoe er det egentlig barna her vokser opp i, naar de daglig maa omgaas med soldater, og naar mennesker i din omgangskrets til stadighet blir fengslet og drept?
Det var litt det samme som gikk igjennom hodet paa meg da vi var i Hebron. Her maa internasjonale organisasjoner ledsage jenter i barneskolealder til skolen hver morgen fordi de blir plaget av de radikale settlerne (de fleste fra USA) som bor der. Det tidligere saa folksomme markedet i gamlebyen har maattet stenge av samme grunn - settlere som ikke lar lokalbefolkningen vaere i fred. Selgerne har maattet feste gjerder (som vi bruker rundt husene vaare) mellom butikkene, altsaa der folk gaar igjennom, for aa beskytte seg mot soeppel og diverse andre ting settlerne hiver paa dem. Alt for aa jage lokalbefolkningen vekk fra de omraadene de oensker aa faa kontroll over. Hele gater stenges av, og checkpoints blir en del av den daglige rutinen. Sikkerhetsmessige aarsaker er militaerets evinnelige unnskyldning. Er det av sikkerhetsmessige aarsaker at ca. 150 settlere maa beskyttes av rundt 2000 militaere 24 timer i doegnet? Hvem er det som egentlig maa beskyttes mot hvem?
Merker at jeg blir sint her jeg sitter. Det er saa urettferdig at mennesker maa gjennomgaa dette dag etter dag. Jeg vaaknet en dag for noen uker siden med en setning i hodet. "There's nothing new under the sun". Jeg maa ha lest det et eller annet sted og samlet paa det i underbevisstheten, gikk faktisk rundt og trodde det var et kinesisk ordtak frem til jeg ble gjort oppmerksom paa at dette var et Bibelvers fra Gamle Testamentet.
"Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Blir det sagt noe. Se, dette er nytt! - så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss." Pred 1, 9-10.
Det satte en stoekk i meg. For det foerste, hvor skummelt er det ikke aa gaa rundt og tenke paa en setning jeg ikke aner hvor jeg har faatt fra, finne ut at kapittelet setningen stammer fra starter med "Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem", og hvor skummelt er det ikke aa finne ut saann er det faktisk. Det er intet nytt under solen. Alt er som det alltid har vaert. Hvorfor laerer ikke folk av sine feil? For en verden vi lever i.
Litt saann opp og ned gaar det med frustrasjonsnivaaet. Men jeg har det fortsatt veldig fint. Tror jeg maa stoppe her foer jeg begynner aa river alt haaret av meg. Har ikke engang begynt aa forklare situajonen her, bare saa det er klart. Kan sammenligne situasjonen med en heftig stor kake sammensatt av ekstremt mange lag forskjellig typer krem og diverse andre ting. Forestill dere at denne kremen er 59 aar gammel. Lite fristende? Ja. Burde den vaert delt opp og spist for lenge siden? Ja. Hva skjer naar de forskjellige lagene ligger oppaa hverandre og paavirker hverandres smak? Det toer jeg ikke tenke paa. Behagelig blir det uansett ikke. Jeg ville hvertfall aldri smakt paa kaken. Den hadde vel vaert jord uansett, med tanke paa at den er saa gammel. Hvis den ikke har ligget i en fryser, da. Men vent, her er jo ikke stroemmen helt stabil heller, saa det er ikke et godt nok argument. Eh, ja, surrer meg inn i de rareste tankerekker. Skulle egentlig bare frem til at ting er komplisert, noe jeg haaper at mitt eksempel ga inntrykk av. Naa fikk jeg merkelig nok lyst paa kake. Hm. Skriver mer (forvirrende) naar internett er tilbake i leiligheten!
Tjo hei saa lenge :-)
Friday, October 19, 2007
Den dagen da alt gikk galt
Jeg er for tiden på Journey for Justice, derfor ingen nye blogg innlegg på en stund. Journey for Justice er kort fortalt mange ungdommer fra YMCA's rundt om i verden som reiser rundt på Vestbredden og i Israel for å oppleve okkupasjonen på nært hold.
Har veldig mange inntrykk som ikke helt har sunket inn, skal prøve å få skrevet om det etterhvert. Nablus og Hebron har vært høydepunktene på hver sin måte, med settler-møtet i går som det definitivt mest frustrerende jeg noen sinne har vært med på. Har ikke vært så sint på veldig lenge, og når jeg blir så sint at jeg ikke klarer å uttrykke meg lenger, ja da er jeg virkelig forbannet..Var i Jerusalem med gruppen på onsdag, hvor jeg hadde hovedansvaret siden palestinerne ikke kan krysse checkpointet. Alt gikk galt fra første sekund. Vi skulle være på checkpointet Betlehem-Jerusalem 04.45. Bussen kom ikke fordi bussjåføren ikke klarte stå opp. Jeg hadde ikke nr. til hverken busselskap, sjåfør, og koordinatoren vår hadde skrudd av telefonen sin for natten. IQ.
Vi kom oss til checkpointet en time for sent og det tok oss en god time å høre på EAPPI (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel, ledsagere som observerer på CP og rapporterer ved brudd på menneskerettigheter og forskjellige internasjonale lover) og å komme oss over på andre siden.
Vi skulle egentlig begynne vår sightseeing i gamlebyen 06.15, slik gikk det ikke. Heldigvi
s stod en buss og ventet på oss da vi kom over på andre siden av CP. Jeg fikk ljoset alle trygt på da bussåføren spør hvor jeg vil at han skal sette oss av. Vet da søren hvor vi skal, for ingen har fortalt meg det! Det eneste jeg har er dagens program, som tydeligvis har blitt forandret på. Jeg fikk beskjed om at guiden ville være på bussen, noe han ikke er, og jeg har ikke nr. hans. Ringer koordinatoren i Jerusalem, hun har også skrudd av tlf for natten.Vi finner ut at vi skal slippes av på Jaffa Gate. Vi kommer dit, men hvordan skal vi finne guiden? Vi surrer litt frem og tilbake, og på en eller annen mystisk måte finner vi hverandre. Vi ligger 45 min etter mitt skjema, som er ytteligere en time feil, og vi må i tillegg ha frokost.
Vi dilter etter karen en stund, rundt i Gamlebyen og på Tempelhøyden. Vi fikk overraskende nok lov å gå inn i Al-Aqsa- og Klippemoskeen, noe turister i prinsippet ikke får lov til lenger. Husk at vi går hele tiden og har vært oppe siden 4. Vi får oss en kjapp tur litt her og der, guiden forteller meg at kl. 13 skal vi være på YMCA og få lunsj. Det var ikke det koordinatoren hadde fortalt han, for lunsj hadde han fått ansvaret for å ordne for oss. Klokken er da 12.45, og vi kunne godt hoppet over noen turistattraksjoner for å ta igjen litt tid. Vi spiser litt mat og drar til YMCA, 30 min. forsinket.Generalsekretæren har kjempelyst å snakke med oss, og det hjelper ikke hel
t på tiden. Snakket med koordinatoren så vi har fikset buss til oss 14.30 fordi vi skal på en 3 timers guidet tur med ICAHD (Israeli Comitee Against house Demolition). Koordinatoren forteller meg så at bussen, den skal komme 3. Ok, sa halv tre, men det er helt ok. Så snakker hun med guiden vår og sier at bussen kommer halv fire. Shoo?? ("hva" på palestinsk). Vi har et tett program!! Når vi så skal ta bussen dukker den ikke opp i det hele tatt. Vi venter i 1 time, ingen buss. Det viser seg at bussen vår har kræsjet og det er helt umulig å få tak i en ny. Jeg må skuffet informere gjengen om at turen er avlyst og vi får beskjed om å ta offentlig transport tilbake til Beit Sahour.På vei til busstoppet kommer en av deltakerene løpende og sier at vi bør gå til Garden Tomb, for det er like i nærheten og veldig fint. Jeg har forresten ansvaret for 20 mennesker over 20 år. Vi samler gruppen og finner ut at ja, dit har vi lyst å gå. Så sier spanjolene og brasilianerne at de har lyst å gå et annet sted. Jeg sier at de kan gå, men da tar ikke jeg ansvaret for dem, de får komme seg hjem på egenhånd hvis de velger å forlate oss. De går sin vei, vi går vår. Stedet er en malplassert og høyst uekte hage som inneholder en stor posrsjon gladkristne som høres ut som hippier i solnedgang, alle sammen i munnen på hverandre. Etter en guidet tur av en hellig overbevist, som har alle bevisene på bordet for at akkurat dette er stedet der Jesus ble begravet, vender vi nesen hjemover.
Selvfølgelig blir noen av jentene borte, for de skulle bare, bare. Vi får samlet alle til slutt og gått til busstoppet, kommer til CP, går trygt gjennom og alle er glade og fornøyde. Plutselig begynner det faktisk å regne, eller dryppe vil nå jeg si, noe som gjør at selv den mest hardbarka råkjører må kjøre i sneglefart, inkludert bussjåføren. Det er det ikke ofte man får se i Palestina.
Når jeg nå ser tilbake på dagen var den slettes ikke så verst. Det eneste som surret oppi hodet mitt var at jeg måtte få alle dit vi skulle i tide og ikke miste noen på veien. Det er overraskende nok alltid noen som vil gjøre private affærer, uten å ta hesyn til at det er 18-19 andre mennesker i gruppen som helt sikkert har lyst til det samme, og selvfølgelig uten å si ifra at de stikker av fra gruppen. Mangel på respekt vil nå jeg si, sur og grinete leder vil nok den ene personen som så sårt trengte en souvenir si. Pytt sann, vi kom oss hele tilbake, uten noen form for skader, så jeg skal ikke klage. Vi fikk til og med presset ICAHD turen inn i søndagens program, til stor glede for meg, og sikkert de andre når vi forteller dem den gledelige nyheten.
Monday, October 08, 2007
Back to the 50's!
Eller 60, 70, 80-tallet. Var sikkert like harde treningsøkter da. Har valgt å holde "den sunne linje" mens jeg er her, så trening tre ganger uken hører med. Aerobic kaller de timen, lite treffende vil jeg påstå. Hode, skulder, kne og tå, kne og tå. Bøy og tøy. Se for dere disse 60-talls damene med badedrakt og badehette som bøyer og tøyer fra side til side. Sånn føler jeg meg når jeg er på "aerobic" her.
Vår instruktør er en veltrent, hardbarka dame i 40-årene som ikke snakker engelsk og er kjempestreng. Hun har litt problemer med telling og takt, og har konstante halsproblemer. Drops har hun alltid med seg, noe hun villig deler ut til oss i tide og utide. Vi som liksom skal være sunne. Har noen prøvd å suge på drops og gjøre heseblesende øvelser i sammeslengen? Funker fryktelig dårlig!
Musikken er en herlig blanding av arabisk musikk, samt gamle godbiter som Crazy Frog, Maccarena, Ketchup Song og diverse technomusikk jeg hørte på da jeg gikk i 1. klasse på videregående. Oh those good times. Skal ikke si som Jan Fredrik Karlsen i Idol at det er sanger jeg har klint til, men føler de har brukt opp irritasjonskvoten min til det fulle.
En annen litt nostalgisk ting er at hun bruker kasetter, for CD-spillere er litt for hi-tech. Minnes barndommen da vi satte på record knappen og lagde radioshow med oss i hovedrollene. Kvaliteten på dem er fryktelig, og forsåvidt på disse også. Er litt tungvindt å bytte side på kassetten i løpet av timen, så når musikken stopper, så er det ikke mer musikk. Er ikke sikker på hvor lenge hver side på kassettene varer, men det er ikke sånn kjempelenge. Air condition kan vi forresten se lenge etter, her er det den gode, gamle viften som gjelder. Vil påsta at det er bedre lydkvalitet på den enn på kasettspilleren.
Når det gjelder intensiteten og øvelsene er det ikke noe å si på dem. I det hele tatt. Vi bruker utradisjonelle hjelpemidler som kjepper en gang i blandt for å trene armene, noe som finnes i ethvert velutstyrt hjem. Tror husmødre er målgruppen, for det er en gjeng på ca. fire 4o og oppover år gamle damer og meg, og de er liksom ikke helt fornøyd når det blir for hardt. De kverulerer høylytt og vil ha pauser hele tiden. Det er noe med temperamentet her. Diskusjoner høres så mye verre ut enn de egentlig er. Men når alle damene uttrykker at de kommer til å dø om de tar en situps til og velger å streike, så er det ikke så mye jeg og instruktøren kan gjøre. Vet ikke helt om de skjønner at de frivillig velger å komme og når som helst kan forlate treningsrommet. Og de betaler faktisk for å være med.
Damene er egentlig greie, men virker ikke som de liker meg. Jeg protesterer ikke på noe som helst, er der for å trene og komme i form, ikke for å ha lange samtaler om hun damen som hadde på seg et rart klesplagg. For sladring er de fantastisk gode på. Nå er ikke arabisken min den beste, men snapper opp ting. Som da instruktøren ba en av damene stille seg ved siden av meg istedet for langt bak i rommet. Hun svarte følgende: "Nei, jeg vil ikke stå ved siden av henne, jeg liker henne ikke". AUCH!
Skal ikke klage, for det er ganske tilfredsstillende for mitt ego å trene med kvinner som er like gamle som moren min.
En annen ting som går igjen er dette med å være presise. Vi skal egentlig begynne 16.30. Begynner vi 16.30? NEI, det gjør vi ikke. Selvfølgelig gjør vi ikke det, vi bor tross alt i Midtøsten. For folk forlater hjemmet 16.30, og kommer rekende når det passer seg. Vi begynner sjeldent før 16.40, og bruker de første 10 minuttene på å løpe rundt i rommet. Oppvarming kalles det. Damene liker å stå i ring og sladre, jeg liker å løpe rundt dem.
Det kan kanskje virke som om jeg ikke bør være der, så mye som jeg klager og syter. Sannheten er at jeg elsker treningsøktene. De er så langt unna den aerobic'en jeg kjenner fra Norge, men hvem har vel ikke godt av litt trening a la Midtøsten?
Vår instruktør er en veltrent, hardbarka dame i 40-årene som ikke snakker engelsk og er kjempestreng. Hun har litt problemer med telling og takt, og har konstante halsproblemer. Drops har hun alltid med seg, noe hun villig deler ut til oss i tide og utide. Vi som liksom skal være sunne. Har noen prøvd å suge på drops og gjøre heseblesende øvelser i sammeslengen? Funker fryktelig dårlig!
Musikken er en herlig blanding av arabisk musikk, samt gamle godbiter som Crazy Frog, Maccarena, Ketchup Song og diverse technomusikk jeg hørte på da jeg gikk i 1. klasse på videregående. Oh those good times. Skal ikke si som Jan Fredrik Karlsen i Idol at det er sanger jeg har klint til, men føler de har brukt opp irritasjonskvoten min til det fulle.
En annen litt nostalgisk ting er at hun bruker kasetter, for CD-spillere er litt for hi-tech. Minnes barndommen da vi satte på record knappen og lagde radioshow med oss i hovedrollene. Kvaliteten på dem er fryktelig, og forsåvidt på disse også. Er litt tungvindt å bytte side på kassetten i løpet av timen, så når musikken stopper, så er det ikke mer musikk. Er ikke sikker på hvor lenge hver side på kassettene varer, men det er ikke sånn kjempelenge. Air condition kan vi forresten se lenge etter, her er det den gode, gamle viften som gjelder. Vil påsta at det er bedre lydkvalitet på den enn på kasettspilleren.
Når det gjelder intensiteten og øvelsene er det ikke noe å si på dem. I det hele tatt. Vi bruker utradisjonelle hjelpemidler som kjepper en gang i blandt for å trene armene, noe som finnes i ethvert velutstyrt hjem. Tror husmødre er målgruppen, for det er en gjeng på ca. fire 4o og oppover år gamle damer og meg, og de er liksom ikke helt fornøyd når det blir for hardt. De kverulerer høylytt og vil ha pauser hele tiden. Det er noe med temperamentet her. Diskusjoner høres så mye verre ut enn de egentlig er. Men når alle damene uttrykker at de kommer til å dø om de tar en situps til og velger å streike, så er det ikke så mye jeg og instruktøren kan gjøre. Vet ikke helt om de skjønner at de frivillig velger å komme og når som helst kan forlate treningsrommet. Og de betaler faktisk for å være med.
Damene er egentlig greie, men virker ikke som de liker meg. Jeg protesterer ikke på noe som helst, er der for å trene og komme i form, ikke for å ha lange samtaler om hun damen som hadde på seg et rart klesplagg. For sladring er de fantastisk gode på. Nå er ikke arabisken min den beste, men snapper opp ting. Som da instruktøren ba en av damene stille seg ved siden av meg istedet for langt bak i rommet. Hun svarte følgende: "Nei, jeg vil ikke stå ved siden av henne, jeg liker henne ikke". AUCH!
Skal ikke klage, for det er ganske tilfredsstillende for mitt ego å trene med kvinner som er like gamle som moren min.
En annen ting som går igjen er dette med å være presise. Vi skal egentlig begynne 16.30. Begynner vi 16.30? NEI, det gjør vi ikke. Selvfølgelig gjør vi ikke det, vi bor tross alt i Midtøsten. For folk forlater hjemmet 16.30, og kommer rekende når det passer seg. Vi begynner sjeldent før 16.40, og bruker de første 10 minuttene på å løpe rundt i rommet. Oppvarming kalles det. Damene liker å stå i ring og sladre, jeg liker å løpe rundt dem.
Det kan kanskje virke som om jeg ikke bør være der, så mye som jeg klager og syter. Sannheten er at jeg elsker treningsøktene. De er så langt unna den aerobic'en jeg kjenner fra Norge, men hvem har vel ikke godt av litt trening a la Midtøsten?
Epler og pærer de vokser på trærne...
Ingen skal få si at jeg ikke er sunn, det er sikkert og visst. Men det er ikke derfor jeg har det fine fotoet av fargefrisk, fersk og fristende frukt og grønt her (digger bokstavrim). Det er heller ikke en oppgave for å sjekke mattekunnskapene deres, type"Per har vært og handlet, i handlekurven har Per 4 tomater, 5 kiwi, 1 pose gulrøtter, 5 agurker, 1 klase druer, 4 grønne epler og 2 røde epler.
a) Hvor mange varer har Per i kurven sin?
b) Hvis hver tomat koster 2 kr, hvor mye måtte Per betale for tomatene?
Og tilslutt en skikkelig nøtt
c) Per betalte 88 kr for alle varene, hva kostet hver enkelt vare?
Ok, dere tok poenget for lenge siden. Bildet minner meg likevel om tegningene i mattebøkene på barneskolen, så jeg kunne ikke dy meg.
Det jeg egentlig skal frem til her er at Maria og ikke Per var og handlet frukt og grønt i dag. For å illustrere prisforskjellen på frukt og grønt her kontra Norge bestemte jeg meg for å ta bilde av varene. Litt fristende å ha gjettekonkurranse på hvor mye jeg betalte, men da må jeg skrive en blogg til om et uutømmelig tema som frukt og grønt, og det tror jeg er fryktelig unødvendig. Det faktum at jeg må holde dere på pinebenken i gud vet hvor mange uker (regner med at de fleste er fryktelig nysgjerrige) er også lite nødvendig.
Maria betalte NIS 23, tilsvarende kr 34,50 for varene. JA, dere leste rett.
La meg så få minne dere om prisene i Norge:
tomater kr. 39/kg
kiwi kr 3/stk
gulrøtter i pose kr 19.90/kg
blå druer kr 39.90/kg
epler kr 19.90/kg
Sleng på en liten prisøkning siden jeg sist var i rødgrønne Norge, så er det bare å regne seg til hva dere ville betalt hjemme. Må si ting smaker ekstra godt når jeg vet dere må betale mer ;-)
Mohaha!
Saturday, October 06, 2007
Slik lærer du deg å overleve uten vann i ørkenen!
Ja, det går noen dager eller uker mellom innleggene. Jeg har faktisk vaert her i over en måned og har kun klart å hoste opp tre blogger. Ikke fordi jeg ikke har tid til å skrive dem, men fordi jeg er lat. Latskap og treghet går hånd i hånd her. Trodde i dag at jeg endelig hadde forstått hvorfor folk alltid er sene her, men sjefen satte en stopper for mine teorier. Han mener at det er kronisk, at det ikke har noe med at du møter mange du kjenner hvor enn du skal. Jeg har sluttet å komme presis til ting, for det ender alltid opp med at jeg må vente, og vente er noe jeg virkelig misliker.
Så, hva har jeg gjort i det siste? Jeg har vært på tre iftarer (måltidet som bryter fasten i måneden Ramadan) denne uken, noe som betyr gratis mat, ingen laging av middag og ingen oppvask. Ok, det var ganske kynisk. Drar ikke på iftar fordi det er gratis, men fordi det er sosialt. Mat koster jo ingenting her uansett..
Et av måtidene var paa AIC (Alternative Information Center), der en imam holdt en liten tale etterpå. Godt forberedt med noen håndskrevne notater (de er så oldfashion her) på et språk ingen snakker til daglig (fusHa, klassisk arabisk), og med en helttalentløs tolk, fortalte han oss villig om alle fordelene ved å faste, dvs ikke spise, drikke, røyke og hoppe i høyet mellom soloppgang og solnedgang. Joda, vestlige leger hadde dokumentert de helsemessige gevinstene av faste. Ikke bare er det sunt for kroppen, det er også en flott måte å spare penger på! Det har tydeligvis gått ham hus forbi at de fleste legger på seg i løpet av Ramadan og at det er en av månedene mulsimer bruker mest penger på mat. I tillegg går de rundt og er sløve og sure fordi de ikke har spist. Vet selv hvordan jeg blir når jeg ikke får maten min, tanken på å maatte utsette omverdenen for en sur, ineffektiv Maria i en hel måned er ikke til holde ut. Maten kommer på en god andre plass :-) Da vi endelig kunne spørre om hva drikkeforbudet var godt for, svarte han at man må se på det som en øvelse. Tenk om du plutselig befinner deg i en ørken og ikke har tilgang til vann? Da kommer Ramadankunnskapene endelig til nytte!
Neida, all aere til de som klarer aa fullfoere fasten, for det er virkelig ikke noe jeg ville klart selv. Det maa virkelig gi en enorm selvkontroll.
Ellers var jeg på en forlovelsesfest (khutbe) sist lørdag. Bra mat, bra musikk (foruten da Barbie Girl plutselig ble spilt) og bra dans. Ikke av meg, men av de andre. Hadde aldri trodd at min kjære samboer hadde en slik rockefot, for hun var virkelig Dancing Queen. Hun prøvde hardt å lære meg salsa, som i grunn ikke er så komplisert, men beina vil liksom ikke gjøre det jeg vil de skal gjøre. Men jeg skal ha creds for at jeg virkelig prøvde! Ellers hadde vi noen friere (ja, kan dere tro det??) som gjerne ville danse med oss. De turte ikke spørre oss eller se på oss, så de spurte huseieren vår om vi kanskje kunne tenke oss å danse med dem. Her snakker vi fire staute karer. Huseieren vår spurte oss om vi kunne tenke oss å danse, hvorpå jeg svarer at om de ikke tør å spørre oss selv, så blir det ingen dansing. Det ble ingen dansing på dem den kvelden. Kyllinger.
Jeg har vært på kino to ganger siden sist og sett (kan diskuteres) Music and Lyrics og Surf's Up. Grunnen ti
l at det kan diskuteres om jeg faktisk har sett dem eller ikke, er fordi Music and Lyrics var usynket, hadde daarlig lyd og bildekvalitet og hoppet over diverse essensielle scener. Litt som å se James Bond i Egypt, der de klipper vekk alle scenene som inneholder litt nakenhet og kyssing, uansett hvor viktige de er for handlingsforløpet. Surf's Up var vi en halvtime forsinket til, i beste Middle Eatern time-fashion, og med tanke på at filmen varer i under en time var det sånn halvveis bortkastet. Men animerte pingviner er søte, spesielt barna, så det var helt ok.
Jeg har faatt meg litt lokale venner, noe som er fryktelig gøy i grunn. Sånn bortsett fra at stemningen blir litt rar når de skjønner at jeg ikke skjønner noe som helst. Live and learn er mottoet, så jeg tar det med en god klype salt. Skal jeg lære arabisk må jeg bli tvunget til å snakke det. Min første arabisktime gikk nogenlunde bra. Startet med at læreren ble mektig frustrert, fordi han ikke visste hva han skulle lære oss. Med oss mener jeg den amerikanske frivillige og jeg. Den amerikanske frivillige (nevner ikke navn her, selvom det egentlig ikke har noe å si) er rett og slett forferdelig ydmykende å være sammen med. Trodde jeg skulle ty til vold under undervisningen, men klarte å holde meg i skinnet. Selv tror han at hans uttale er upåklagelig, og at han vet bedre enn læreren. Sånn bortsett fra det har han en helt enorm appetitt, hvilket betyr at han gjerne spiser og drikker alles rester når vi er ute og spiser med potensielle venner for første gang. Han mener at det er bedre at han spiser det enn at det går i søpla. Dere ser kanskje for dere hverdens tjukkeste amerikaner nå, men det skal sies at han virkelig er en atlet til tross for all spisingen. Aner ikke hvordan han klarer det, men sånn er vår urettferdige virkelighet.
Jeg har også svømt i Dødehavet siden sist. Det var like gøy som sist, saann bortsett fra at jeg ble smurt inn i leire fra topp til tå av en relativt klåfingret mann som kalte meg for sin modell og sa jeg var "aah, sooooo biooootifoll". Hver gang jeg skulle til å åpne munnen min smørte han ansiktet mitt inn i leire så jeg ikk
e kunne protestere. Huden min ble myk og fin, da, det skal han dog ha.
Var forresten på min andre demo, som var like mislykket som den første. Den første kom vi en time for sent til, på den andre
ble vi jaget vekk av militæret som utnummererte oss med minst tre ganger. Ser man bort i fra at de har ladete AG-3 og tåregas
s er de egentlig ganske stakkarslige og søte de soldatene,
der de løper rundt i
MASH-kostymene sine. Demoen endte med en herlig middag på taket til en av de
arabiske deltakerne, der hans fulle fa
milie var helt perfekt underholdning på en sønd
agsettermiddag. Ja, dere leste rett, søndag rundt 5 var hele familien kanakas.
Tror det holder for i dag, så
dere ikke blir helt matte av aa lese bloggen min. Kan dere legge igjen en kommentar så jeg vet om
noen fortsatt besøker bloggen?
Så, hva har jeg gjort i det siste? Jeg har vært på tre iftarer (måltidet som bryter fasten i måneden Ramadan) denne uken, noe som betyr gratis mat, ingen laging av middag og ingen oppvask. Ok, det var ganske kynisk. Drar ikke på iftar fordi det er gratis, men fordi det er sosialt. Mat koster jo ingenting her uansett..Et av måtidene var paa AIC (Alternative Information Center), der en imam holdt en liten tale etterpå. Godt forberedt med noen håndskrevne notater (de er så oldfashion her) på et språk ingen snakker til daglig (fusHa, klassisk arabisk), og med en helttalentløs tolk, fortalte han oss villig om alle fordelene ved å faste, dvs ikke spise, drikke, røyke og hoppe i høyet mellom soloppgang og solnedgang. Joda, vestlige leger hadde dokumentert de helsemessige gevinstene av faste. Ikke bare er det sunt for kroppen, det er også en flott måte å spare penger på! Det har tydeligvis gått ham hus forbi at de fleste legger på seg i løpet av Ramadan og at det er en av månedene mulsimer bruker mest penger på mat. I tillegg går de rundt og er sløve og sure fordi de ikke har spist. Vet selv hvordan jeg blir når jeg ikke får maten min, tanken på å maatte utsette omverdenen for en sur, ineffektiv Maria i en hel måned er ikke til holde ut. Maten kommer på en god andre plass :-) Da vi endelig kunne spørre om hva drikkeforbudet var godt for, svarte han at man må se på det som en øvelse. Tenk om du plutselig befinner deg i en ørken og ikke har tilgang til vann? Da kommer Ramadankunnskapene endelig til nytte!
Neida, all aere til de som klarer aa fullfoere fasten, for det er virkelig ikke noe jeg ville klart selv. Det maa virkelig gi en enorm selvkontroll.
Ellers var jeg på en forlovelsesfest (khutbe) sist lørdag. Bra mat, bra musikk (foruten da Barbie Girl plutselig ble spilt) og bra dans. Ikke av meg, men av de andre. Hadde aldri trodd at min kjære samboer hadde en slik rockefot, for hun var virkelig Dancing Queen. Hun prøvde hardt å lære meg salsa, som i grunn ikke er så komplisert, men beina vil liksom ikke gjøre det jeg vil de skal gjøre. Men jeg skal ha creds for at jeg virkelig prøvde! Ellers hadde vi noen friere (ja, kan dere tro det??) som gjerne ville danse med oss. De turte ikke spørre oss eller se på oss, så de spurte huseieren vår om vi kanskje kunne tenke oss å danse med dem. Her snakker vi fire staute karer. Huseieren vår spurte oss om vi kunne tenke oss å danse, hvorpå jeg svarer at om de ikke tør å spørre oss selv, så blir det ingen dansing. Det ble ingen dansing på dem den kvelden. Kyllinger.Jeg har vært på kino to ganger siden sist og sett (kan diskuteres) Music and Lyrics og Surf's Up. Grunnen ti
l at det kan diskuteres om jeg faktisk har sett dem eller ikke, er fordi Music and Lyrics var usynket, hadde daarlig lyd og bildekvalitet og hoppet over diverse essensielle scener. Litt som å se James Bond i Egypt, der de klipper vekk alle scenene som inneholder litt nakenhet og kyssing, uansett hvor viktige de er for handlingsforløpet. Surf's Up var vi en halvtime forsinket til, i beste Middle Eatern time-fashion, og med tanke på at filmen varer i under en time var det sånn halvveis bortkastet. Men animerte pingviner er søte, spesielt barna, så det var helt ok.Jeg har faatt meg litt lokale venner, noe som er fryktelig gøy i grunn. Sånn bortsett fra at stemningen blir litt rar når de skjønner at jeg ikke skjønner noe som helst. Live and learn er mottoet, så jeg tar det med en god klype salt. Skal jeg lære arabisk må jeg bli tvunget til å snakke det. Min første arabisktime gikk nogenlunde bra. Startet med at læreren ble mektig frustrert, fordi han ikke visste hva han skulle lære oss. Med oss mener jeg den amerikanske frivillige og jeg. Den amerikanske frivillige (nevner ikke navn her, selvom det egentlig ikke har noe å si) er rett og slett forferdelig ydmykende å være sammen med. Trodde jeg skulle ty til vold under undervisningen, men klarte å holde meg i skinnet. Selv tror han at hans uttale er upåklagelig, og at han vet bedre enn læreren. Sånn bortsett fra det har han en helt enorm appetitt, hvilket betyr at han gjerne spiser og drikker alles rester når vi er ute og spiser med potensielle venner for første gang. Han mener at det er bedre at han spiser det enn at det går i søpla. Dere ser kanskje for dere hverdens tjukkeste amerikaner nå, men det skal sies at han virkelig er en atlet til tross for all spisingen. Aner ikke hvordan han klarer det, men sånn er vår urettferdige virkelighet.
Jeg har også svømt i Dødehavet siden sist. Det var like gøy som sist, saann bortsett fra at jeg ble smurt inn i leire fra topp til tå av en relativt klåfingret mann som kalte meg for sin modell og sa jeg var "aah, sooooo biooootifoll". Hver gang jeg skulle til å åpne munnen min smørte han ansiktet mitt inn i leire så jeg ikk
e kunne protestere. Huden min ble myk og fin, da, det skal han dog ha.
Var forresten på min andre demo, som var like mislykket som den første. Den første kom vi en time for sent til, på den andre
ble vi jaget vekk av militæret som utnummererte oss med minst tre ganger. Ser man bort i fra at de har ladete AG-3 og tåregas
der de løper rundt i
MASH-kostymene sine. Demoen endte med en herlig middag på taket til en av de
arabiske deltakerne, der hans fulle fa
milie var helt perfekt underholdning på en sønd
agsettermiddag. Ja, dere leste rett, søndag rundt 5 var hele familien kanakas.
Tror det holder for i dag, så
dere ikke blir helt matte av aa lese bloggen min. Kan dere legge igjen en kommentar så jeg vet om
noen fortsatt besøker bloggen?
Saturday, September 22, 2007
Ufrivillig fange på Vestbredden
Hva kan jeg si... Denne uken har vært lite effektiv på jobb. Virker som om jeg venter forgjeves på de store utfordringene.. Men de kommer vel etter hvert som arabisken min blir bedre, inshallah!
Har fått meg litt nye venner, håper på å få flere i kveld. Er som vanlig lettere å få internasjonale venner, må anstrenge meg litt for å få lokale venner. Men jeg er virkelig ikke her for å lære meg å snakke engelsk bedre, må minne meg selv på det noen ganger. Er virkelig en liten kneik man må over for å tørre å snakke arabisk. Er faktisk ganske sjenert, er så utrolig lett å svitsje over på engelsk når man ikke klarer å gjøre seg forstått.
Var på kvinnegruppe-frokost i dag (ikke kvinnegruppen Ottar), virket som de fleste var der for matens skyld. Fikk snakket med to jenter på min alder, som begge er hjemmeværende med barn. Er så surrealistisk, de har barn! Føler meg nesten litt gammel og uetablert, som om jeg har sost rundt uten mål og mening altfor lenge. Har derimot ikke blitt fridd til enda, skikkelig nedtur. men det kommer vel etterhvert :-)
Har fortsatt Cultural Diversity-prosjektet med barna på fredagene. De er bare verdens søteste, uroligste, mest irriterende, fantastike gjeng med unger! De er virkelig pussige. Hvis jeg snakker med en, så bare flokker alle seg rundt og vil delta i samtalen, fniser og synes det er så gøy når jeg leser arabisken dårlig. Delte ut e-mailadressen min til et par av de, nå har jeg en hel bunch små som dør etter å teste engelsken sin på meg på msn. Engelsken deres er overraskende bra. Nå er de jo 13 år gamle, men er rart hva de klarer å velte ut av seg. Var en jente som kom og hilste på meg også sier hun: I don't, I don't know why you, ehm, but you're so beautiful!!! Tror egentlig hun villle si noe annet, men jeg skal ærlig innrømme at jeg smeltet som en .
En annen ting som er ganske gøy, er at de er vant til strenge lærere som skriker og hoier, noe jeg selvfølgelig utnytter. Hvem vil vel ikke slippe unna med litt legitim kjefting som de andre lærerne faktisk setter pris på? Ah, livet er herlig. Tror det egentlig var soldat jeg skulle vært. Eller de som driver og skriker på de andre soldatene.
Var også på Public Hearing og Iftar (måltidet som bryter muslimenes faste under Ramadan) denne uken. Var interessant. Skjønte absolutt ingenting. Plukket opp noen "god ettermiddag o store gruppe folk" og "takk for oppmerksomheten", men det var egentlig alt arabisken min strakk til. Kan dere tro det? 1,5 år med arabisk på universitetsnivå, også er det alt jeg får ut av en public hearing. Huff, jeg skammer meg ;-)
Ellers går nå livet som normalt.. Hadde egentlig planer om å driste meg til Jerusalem, men pga Yom Kippur er checkpointene stengt, så ja, er en fange på Vestbredden hele helgen. Er ikke så alvorlig for oss internasjonale, vi kan alltids klare å komme oss ut og inn (selvom kollektivtrafikken er nede), men det er den harde realiteten for palestinerne. Er virkelig ikke til å fatte at de bare kan stenge ned checkpointene sånn uten videre.
Vi skulle egentlig ha et opplegg for International Prayer Day som var på fredag om jeg ikke husker helt feil). Vi måtte flytte planene fordi foreleserne ikke kunne komme fra Jerusalem og inn på Vestbredden. Provoserende.
Flere updates kommer fra 30 grader varme Palestina når jeg føler for å bevege meg utenfra og inn. Dere kan tro jeg har blitt brun! Eeh, nei.
Håper dere har det fint!
Har fått meg litt nye venner, håper på å få flere i kveld. Er som vanlig lettere å få internasjonale venner, må anstrenge meg litt for å få lokale venner. Men jeg er virkelig ikke her for å lære meg å snakke engelsk bedre, må minne meg selv på det noen ganger. Er virkelig en liten kneik man må over for å tørre å snakke arabisk. Er faktisk ganske sjenert, er så utrolig lett å svitsje over på engelsk når man ikke klarer å gjøre seg forstått.
Var på kvinnegruppe-frokost i dag (ikke kvinnegruppen Ottar), virket som de fleste var der for matens skyld. Fikk snakket med to jenter på min alder, som begge er hjemmeværende med barn. Er så surrealistisk, de har barn! Føler meg nesten litt gammel og uetablert, som om jeg har sost rundt uten mål og mening altfor lenge. Har derimot ikke blitt fridd til enda, skikkelig nedtur. men det kommer vel etterhvert :-)
Har fortsatt Cultural Diversity-prosjektet med barna på fredagene. De er bare verdens søteste, uroligste, mest irriterende, fantastike gjeng med unger! De er virkelig pussige. Hvis jeg snakker med en, så bare flokker alle seg rundt og vil delta i samtalen, fniser og synes det er så gøy når jeg leser arabisken dårlig. Delte ut e-mailadressen min til et par av de, nå har jeg en hel bunch små som dør etter å teste engelsken sin på meg på msn. Engelsken deres er overraskende bra. Nå er de jo 13 år gamle, men er rart hva de klarer å velte ut av seg. Var en jente som kom og hilste på meg også sier hun: I don't, I don't know why you, ehm, but you're so beautiful!!! Tror egentlig hun villle si noe annet, men jeg skal ærlig innrømme at jeg smeltet som en .
En annen ting som er ganske gøy, er at de er vant til strenge lærere som skriker og hoier, noe jeg selvfølgelig utnytter. Hvem vil vel ikke slippe unna med litt legitim kjefting som de andre lærerne faktisk setter pris på? Ah, livet er herlig. Tror det egentlig var soldat jeg skulle vært. Eller de som driver og skriker på de andre soldatene.
Var også på Public Hearing og Iftar (måltidet som bryter muslimenes faste under Ramadan) denne uken. Var interessant. Skjønte absolutt ingenting. Plukket opp noen "god ettermiddag o store gruppe folk" og "takk for oppmerksomheten", men det var egentlig alt arabisken min strakk til. Kan dere tro det? 1,5 år med arabisk på universitetsnivå, også er det alt jeg får ut av en public hearing. Huff, jeg skammer meg ;-)
Ellers går nå livet som normalt.. Hadde egentlig planer om å driste meg til Jerusalem, men pga Yom Kippur er checkpointene stengt, så ja, er en fange på Vestbredden hele helgen. Er ikke så alvorlig for oss internasjonale, vi kan alltids klare å komme oss ut og inn (selvom kollektivtrafikken er nede), men det er den harde realiteten for palestinerne. Er virkelig ikke til å fatte at de bare kan stenge ned checkpointene sånn uten videre.
Vi skulle egentlig ha et opplegg for International Prayer Day som var på fredag om jeg ikke husker helt feil). Vi måtte flytte planene fordi foreleserne ikke kunne komme fra Jerusalem og inn på Vestbredden. Provoserende.
Flere updates kommer fra 30 grader varme Palestina når jeg føler for å bevege meg utenfra og inn. Dere kan tro jeg har blitt brun! Eeh, nei.
Håper dere har det fint!
Monday, September 10, 2007
"Det er bedre enn ingenting"
Er det noe jeg har laert den siste uken, saa er det aa aldri bruke dette uttrykket igjen. En av de ansatte paa kontoret meldte seg frivillig til aa vise oss omraadene rundt YMCA. Forestill dere Bob Marley uten dreads og araber, saa har dere han. Tror han har tatt litt mange trekk av baade det ene og det andre. Uansett - hyrdemarkene og grotten soer for Betlehem, der gjeterne skal ha vaert da Jesus ble foedt, er det byen her er kjent for, saa det var obligatorisk med et besoek hit. Paa veien bort er det en liten campe-plass, den eneste gjenvaerende campe-plassen i Palestina. Han fortalte at det hadde vaert noen leirer her i sommer. Ikke helt som aa campe midt i moerkeste, dypeste, skumleste skogen, men dog en leir. "Ja, ja, det er bedre enn ingenting", glapp det ut av meg. Mente ikke noe slemt med det, men er et godt eksempel paa at man sier noe foer man har tenkt seg to ganger om. Han ble stille et sekund, snur seg mot meg og sier "Saa du mener at om en person kjoerer paa deg og du mister begge foettene dine, saa er det greit for foereren aa si "ja, ja, det er bedre enn ingenting"? AUCH! Skal si jeg ble satt ut. Foerste moete med fyren og for et foersteinntrykk! Proevde jo bare aa se ting paa den positive siden. Men samtidig, tar jo virkelig poenget hans, hadde alle tenkt som Maria Kokosnoett (svart paa haaret og ganske blond inni), saa hadde det ikke vaert noe problem at Israel bygget mur og okkuperte land.
Saa neste gang det passer seg aa bruke uttrykket "det er bedre enn ingenting", skal jeg vaere stille som en oesters og vel saa det.
Saa neste gang det passer seg aa bruke uttrykket "det er bedre enn ingenting", skal jeg vaere stille som en oesters og vel saa det.
Friday, September 07, 2007
Once upon a time in Beit Sahour
Jeg sitter n[ p[ kontoret der jeg skal jobbe. Gj;r kun fornuftige ting, som [ sitte p[ Facebook, lese forskjellige nettaviser og irritere meg over at PC'en ikke har de tre siste bokstavene i v[rt alfabet. Anyways.. Vi kom oss alle helskinnet gjennom passkontrollen p[ Ben Gurion og har allerede f[tt oss leiligheter. Det ble altfor dyrt [ bo hos vertsfamilie, s[ Busi, S;r-Afrikas intern, blir min roomie, og vi flytter inn rett over gata fra kontoret p[ mandag. Leiligheten er kjempefin, h[per bare at utstyret faktisk funker.. Taron, Armenias representant, bor alene en 25 minutters g[tur fra kontoret. Vi skal alle bo sammen frem til mandag, noe som kan bli riktig s[ interessant :-)
Kontoret er en kuriositet i seg selv. Skal pr;ve [ f[ tatt noen bilder etterhvert, men m[ f;rst s;rge for at de f[r et godt inntrykk av meg, f;r jeg begynner [ oppf;re meg merkelig. Eller normalt, som de som kjenner meg vil si. Et lite sneak peak p[ hva man kan finne her: "Once upon a time in Rafah", karikatur med bilde av to gutter, den ene er j;de; kalott p[ hodet, hvite Nike-sko, pistol i lommen og det israelske flagget hvilende p[ skulderen. Han har et litt sint blikk og peker d;mmende p[ den andre gutten, som er en gr[tende palestiner med et plaster i pannen, sprettert i baklommen, barfott, t[rer i ;ynene og et slitt, halvveis brent palestinsk flagg i h[nden. J;den: "My father told me that you Arabs are evil terrorist animals!". Palestineren: " My father told me nothing. He was murdered by yours..."
De som jobber her virker veldig hyggelige. Noen er ganske s[ unike. Hva man legger i unik er opp til hver og enkelt [ definere. Det blir uansett veldig interessant [ jobbe med dem! Skal pr;ve [ ikke forh[ndsd;mme, tror egentlig de er kule, selvom de b[de ser og oppf;rer seg litt spesielt! Ble litt satt ut av en av dem isted, skal dedisere et helt blogginnlegg til hendelsen. S[ dere f[r f;lge med etterhvert.
Ellers har det v;rt litt s[ som s[ med mat. Vi fikk frokost og lunsj i g[r og ikke noe mer mat. De som kjenner meg godt vet hvordan jeg blir hvis jeg ikke f[r maten min. Vi ble mer eller mindre dumpet ned i leiligheten i g[r og overlatt til oss selv. Noe som i og for seg er ok. Men adder man inn at vi ikke hadde noe penger, hadde sovet s[nn 7 timer tilsammen de siste 48 timene og ikke var s[ kjempekeene p[ [ dra p[ lang mat og minibankjakt, s[ kan dere kanskje tenke dere stemningen. Var rimelig glad for at jeg hadde Bixit og cashewn;tter i vesken.Men n[ er lageret tomt, s[ det ser ganske s[ m;rkt ut.. Vi fikk ikke noe frokost i dag heller, s[ ja, de mener tydeligvis at vi har behov for [ slanke oss litt ;-)
Har f[tt penger n[, s[ s[ snart vi tar turen til butikken, eller subirmarkit som det s[ fint heter her, skal jeg bygge opp matlageret mitt s[ jeg er garantert at blodsukkeret (og dermed hum;ret) er p[ topp. Har tross alt et rykte [ ta vare p[ :-)
Det ble mye pjatt. Men n[ vet dere hvertfall at jeg lever. Kan pjatte litt mer ved en senere anledning, har ikke akkurat mye [ henge fingrene i - enn s[ lenge!
Kontoret er en kuriositet i seg selv. Skal pr;ve [ f[ tatt noen bilder etterhvert, men m[ f;rst s;rge for at de f[r et godt inntrykk av meg, f;r jeg begynner [ oppf;re meg merkelig. Eller normalt, som de som kjenner meg vil si. Et lite sneak peak p[ hva man kan finne her: "Once upon a time in Rafah", karikatur med bilde av to gutter, den ene er j;de; kalott p[ hodet, hvite Nike-sko, pistol i lommen og det israelske flagget hvilende p[ skulderen. Han har et litt sint blikk og peker d;mmende p[ den andre gutten, som er en gr[tende palestiner med et plaster i pannen, sprettert i baklommen, barfott, t[rer i ;ynene og et slitt, halvveis brent palestinsk flagg i h[nden. J;den: "My father told me that you Arabs are evil terrorist animals!". Palestineren: " My father told me nothing. He was murdered by yours..."
De som jobber her virker veldig hyggelige. Noen er ganske s[ unike. Hva man legger i unik er opp til hver og enkelt [ definere. Det blir uansett veldig interessant [ jobbe med dem! Skal pr;ve [ ikke forh[ndsd;mme, tror egentlig de er kule, selvom de b[de ser og oppf;rer seg litt spesielt! Ble litt satt ut av en av dem isted, skal dedisere et helt blogginnlegg til hendelsen. S[ dere f[r f;lge med etterhvert.
Ellers har det v;rt litt s[ som s[ med mat. Vi fikk frokost og lunsj i g[r og ikke noe mer mat. De som kjenner meg godt vet hvordan jeg blir hvis jeg ikke f[r maten min. Vi ble mer eller mindre dumpet ned i leiligheten i g[r og overlatt til oss selv. Noe som i og for seg er ok. Men adder man inn at vi ikke hadde noe penger, hadde sovet s[nn 7 timer tilsammen de siste 48 timene og ikke var s[ kjempekeene p[ [ dra p[ lang mat og minibankjakt, s[ kan dere kanskje tenke dere stemningen. Var rimelig glad for at jeg hadde Bixit og cashewn;tter i vesken.Men n[ er lageret tomt, s[ det ser ganske s[ m;rkt ut.. Vi fikk ikke noe frokost i dag heller, s[ ja, de mener tydeligvis at vi har behov for [ slanke oss litt ;-)
Har f[tt penger n[, s[ s[ snart vi tar turen til butikken, eller subirmarkit som det s[ fint heter her, skal jeg bygge opp matlageret mitt s[ jeg er garantert at blodsukkeret (og dermed hum;ret) er p[ topp. Har tross alt et rykte [ ta vare p[ :-)
Det ble mye pjatt. Men n[ vet dere hvertfall at jeg lever. Kan pjatte litt mer ved en senere anledning, har ikke akkurat mye [ henge fingrene i - enn s[ lenge!
Friday, April 20, 2007
Den dyrebare tiden..
Da var det tid for jobb igjen, opp tidlig en lørdags morgen, sur for at jeg ikke kunne sove bare litt til. Stresser rundt, må jo komme tidsnok, selv om det ikke dukker opp et menneske før klokken 11 eller 12. Jeg kler på meg, skal til å låse døren og ser på klokken. Perfekt, klokken er 08.15, jeg rekker å være på jobb til 08.30.
Problemet er bare at vakten ikke begynner før 9. Hvordan kunne jeg, som elsker å sove, glemme at vakten min begynner 9 og ikke 08.30? Jeg finner en logisk grunn, nemlig at vakten faktisk begynte 08.30 før, men det er snart et halvt år siden det ble forandret.
Noen ganger lurer jeg på hva som virkelig foregår oppi toppen min. Det er jo ikke krise at jeg stod opp en halvtime for tidlig, for ellers hadde jeg ikke skrevet blogginnlegg på en stund. Men litt irriterende er det likevel.
Jeg kan jo heller fortelle litt om løst og fast, har tross alt 15 minutter å slå i hjel før min ordentlige vakt begynner.
Påsken var veldig fin, men som vanlig altfor kort. Jeg benyttet tiden til å spise mat, spise godteri, ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde skolearbeid og nevnte jeg spise mat? Klarte å presse inn litt filmtitting også. Følgende filmer ble sett: Revenge of the Nerds, Layer Cake, A Beautiful Mind, Happy Gilmore, 300, City of God, Hotel Rwanda og Blood Diamond. Jeg fikk til og med lest en bok, Alkymisten, av Paulo Coelho. Nå kan jeg ikke skryte på meg at jeg har lest utallige bøker, men denne var helt annerledes, veldig spesiell. Har egentlig ikke helt gjort opp en mening, må tenke litt mer på det tror jeg.
Ellers går nå dagene til det vanlige, klaging over ditten, klaging over datten. Det er egentlig det vi alle gjør hele tiden. Livet har blitt en uendelig lang klagesang, uten at man egentlig har grunn til å klage. Men vi gjør det likevel. Hvorfor får ikke studentene mer penger? Hvorfor er det så dyrt i Norge? Hvorfor gjør ikke politikerne mer? Hvofor er været så ustabilt? Hvorfor kunne ikke livet bare vært ENKELT? Hva med at vi alle hadde hatt klisterhjerner, så eksamensstoffet bare klistret seg fast første gangen vi leste det? Det hadde vært noe, det.
Nå er det 3 minutter til jeg skal gå, så jeg tror jeg avslutter for denne gang. Jeg har vært forferdelig dårlig til å skrive på bloggen i det siste, men har ikke følt for å skrive noe egentlig. Livet er som det pleier å være, ingen eksotiske turer, ingen spesielle nyheter. Er liksom ikke "in the skriveflow" for tiden, selv om jeg har noen bra topics på lager. Men det får være til en annen gang. Jeg skal komme sterkt tilbake, insha'allah!
Problemet er bare at vakten ikke begynner før 9. Hvordan kunne jeg, som elsker å sove, glemme at vakten min begynner 9 og ikke 08.30? Jeg finner en logisk grunn, nemlig at vakten faktisk begynte 08.30 før, men det er snart et halvt år siden det ble forandret.
Noen ganger lurer jeg på hva som virkelig foregår oppi toppen min. Det er jo ikke krise at jeg stod opp en halvtime for tidlig, for ellers hadde jeg ikke skrevet blogginnlegg på en stund. Men litt irriterende er det likevel.
Jeg kan jo heller fortelle litt om løst og fast, har tross alt 15 minutter å slå i hjel før min ordentlige vakt begynner.
Påsken var veldig fin, men som vanlig altfor kort. Jeg benyttet tiden til å spise mat, spise godteri, ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde skolearbeid og nevnte jeg spise mat? Klarte å presse inn litt filmtitting også. Følgende filmer ble sett: Revenge of the Nerds, Layer Cake, A Beautiful Mind, Happy Gilmore, 300, City of God, Hotel Rwanda og Blood Diamond. Jeg fikk til og med lest en bok, Alkymisten, av Paulo Coelho. Nå kan jeg ikke skryte på meg at jeg har lest utallige bøker, men denne var helt annerledes, veldig spesiell. Har egentlig ikke helt gjort opp en mening, må tenke litt mer på det tror jeg.
Ellers går nå dagene til det vanlige, klaging over ditten, klaging over datten. Det er egentlig det vi alle gjør hele tiden. Livet har blitt en uendelig lang klagesang, uten at man egentlig har grunn til å klage. Men vi gjør det likevel. Hvorfor får ikke studentene mer penger? Hvorfor er det så dyrt i Norge? Hvorfor gjør ikke politikerne mer? Hvofor er været så ustabilt? Hvorfor kunne ikke livet bare vært ENKELT? Hva med at vi alle hadde hatt klisterhjerner, så eksamensstoffet bare klistret seg fast første gangen vi leste det? Det hadde vært noe, det.
Nå er det 3 minutter til jeg skal gå, så jeg tror jeg avslutter for denne gang. Jeg har vært forferdelig dårlig til å skrive på bloggen i det siste, men har ikke følt for å skrive noe egentlig. Livet er som det pleier å være, ingen eksotiske turer, ingen spesielle nyheter. Er liksom ikke "in the skriveflow" for tiden, selv om jeg har noen bra topics på lager. Men det får være til en annen gang. Jeg skal komme sterkt tilbake, insha'allah!
Sunday, March 18, 2007
Vår er herlig!
Det beste som finnes er å sta opp til blå himmel og sol! Det varmer mitt kalde hjerte :-)
Hadde egentlig tenkt å skrive en blogg om hvor gjerrig Bergen egentlig er med de fine dagene, men har ikke hjerte til det når det er så fint! Bergen er så utrolig flott når det ikke regner, synd det er over 200 regndager i året.. Man glemmer virkelig alle regndagene når solen titter frem!
Skulle nesten hatt et bilde av det, men like rundt hjørnet er det en minihage dekket av påskeliljer, krokus og snøliljer. Det er så vakkert!
Hurra for våren, den er endelig her!
Hadde egentlig tenkt å skrive en blogg om hvor gjerrig Bergen egentlig er med de fine dagene, men har ikke hjerte til det når det er så fint! Bergen er så utrolig flott når det ikke regner, synd det er over 200 regndager i året.. Man glemmer virkelig alle regndagene når solen titter frem!
Skulle nesten hatt et bilde av det, men like rundt hjørnet er det en minihage dekket av påskeliljer, krokus og snøliljer. Det er så vakkert!
Hurra for våren, den er endelig her!
Thursday, March 08, 2007
Give me a break!
Ok, så kom Otto meg i forkjøpet. Men jeg har selv tenkt på det lenge. Nei, ikke å hyre inn Pia Haraldsen som "politisk" redaktør. Nå skal det sies at hun er litt morsom (med trykk på litt), bare fordi hun driter seg selv ut. For hun kan virkelig ikke være SÅ dum.
Det jeg sikter til er derimot Grandiosa og de latterlige reklamene deres. Til å begynne med. Pizza valget var helt idiotisk, med tanke på at de helt sikkert hadde bestemt seg for at begge pizzaene skulle legges ut på markedet, uansett hvor mange som lot seg lure til å stemme i dette "demokratiske" valget.
Skal innrømme at jeg nynnet litt på "Respekt for Grandiosa", for den var jo fengende, men da jeg så "Full pakke"-reklamen må jeg si jeg fikk hakeslepp. Kom igjen a! Greia er brukt opp! Dere kom med sangen, fikk suksess, men finn på noe annet! Hvis fjortisene begynner med den dansen, så har de virkelig lite å bedrive tiden sin med. Dessuten, hva har egentlig den mongo dansen med en pizza å gjøre? Og hvor ekkel er ikke sammensetningen av ingrediensene på pizzaen? Røkt skinke, kjøttboller OG pepperoni.
Nå skal det sies at jeg verken har smakt lørdagspizzaen eller full pakke-pizzaen, men kan ikke si de frister meg så veldig mye. Holder meg til den originale Grændisen, løk og kjøttdeig om jeg er litt crazy en dag. Men jeg har ikke sunket så dypt at jeg går inn på grandiosa.no og sjekker ut dansetrinnene til dansen. Selv om det frister litt nå, bare for å se hvor teit det egentlig er.
Jeg dømmer ingen, spesielt ikke de som har latt seg lure av Grandiosa til å sjekke ut dansen. Eller de som allerede har lært seg den og danser lystig til den mens reklamen ruller over TV-skjermen.
Gå heller inn på norvegia.no og lag en sang! De lokker tross alt med penger!
Det jeg sikter til er derimot Grandiosa og de latterlige reklamene deres. Til å begynne med. Pizza valget var helt idiotisk, med tanke på at de helt sikkert hadde bestemt seg for at begge pizzaene skulle legges ut på markedet, uansett hvor mange som lot seg lure til å stemme i dette "demokratiske" valget.
Skal innrømme at jeg nynnet litt på "Respekt for Grandiosa", for den var jo fengende, men da jeg så "Full pakke"-reklamen må jeg si jeg fikk hakeslepp. Kom igjen a! Greia er brukt opp! Dere kom med sangen, fikk suksess, men finn på noe annet! Hvis fjortisene begynner med den dansen, så har de virkelig lite å bedrive tiden sin med. Dessuten, hva har egentlig den mongo dansen med en pizza å gjøre? Og hvor ekkel er ikke sammensetningen av ingrediensene på pizzaen? Røkt skinke, kjøttboller OG pepperoni.
Nå skal det sies at jeg verken har smakt lørdagspizzaen eller full pakke-pizzaen, men kan ikke si de frister meg så veldig mye. Holder meg til den originale Grændisen, løk og kjøttdeig om jeg er litt crazy en dag. Men jeg har ikke sunket så dypt at jeg går inn på grandiosa.no og sjekker ut dansetrinnene til dansen. Selv om det frister litt nå, bare for å se hvor teit det egentlig er.
Jeg dømmer ingen, spesielt ikke de som har latt seg lure av Grandiosa til å sjekke ut dansen. Eller de som allerede har lært seg den og danser lystig til den mens reklamen ruller over TV-skjermen.
Gå heller inn på norvegia.no og lag en sang! De lokker tross alt med penger!
Wednesday, March 07, 2007
Sisten!
Tilbake til barndommen! Jeg har'n faktisk! Hanne var den eneste som kommenterte på det siste blogginnlegget mitt, så jeg skylder henne faktisk dette (fy til "alle" de andre som ikke kommenterte!).
Regler:Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.Ok?
6 rare ting om meg:
1) Jeg spilte i korps i 7 år (and this one time, at band camp:)
2) Jeg har gått på Tae Kwon Do (haiaaaaa)
3) Jeg var ikke russ
4) Jeg har aldri vært i Tyrkia, selvom foreldrene mine er derfra.
5) Etternavnet mitt betyr "skremmende" på tyrkisk
6) Jeg har 11 tanter, 6 onkler, 14 kusiner og 39 fettere (fikk pappa til å regne over.. Har ikke møtt alle:)
Tamtamtam, de heldige som har'n er: Nina, Ingeborg, Line, Martine, Ingah og Stina..
Smiiiiiiil fra meg ;-)
Regler:Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.Ok?
6 rare ting om meg:
1) Jeg spilte i korps i 7 år (and this one time, at band camp:)
2) Jeg har gått på Tae Kwon Do (haiaaaaa)
3) Jeg var ikke russ
4) Jeg har aldri vært i Tyrkia, selvom foreldrene mine er derfra.
5) Etternavnet mitt betyr "skremmende" på tyrkisk
6) Jeg har 11 tanter, 6 onkler, 14 kusiner og 39 fettere (fikk pappa til å regne over.. Har ikke møtt alle:)
Tamtamtam, de heldige som har'n er: Nina, Ingeborg, Line, Martine, Ingah og Stina..
Smiiiiiiil fra meg ;-)
Tuesday, February 27, 2007
Helt Crazy Banana!
Her i Bergen går livet smooth og jeg avanserer med å skrive to blogger på under en uke! WoooW! Skulle egentlig bare fortelle om noe morsomt..
Var på vei hjem fra skolen en dag da jeg gikk forbi en jente med total latterkrampe. Hun hadde iPod'en i ørene og bare smilte fra øre til øre. Rart, syntes jeg, hvor ofte ser du folk som smiler uten grunn på gata liksom? Ble i litt godt humør etter det egentlig. Og så tenkte jeg litt, da.. Kanskje hun ikke hørte på musikk, men på noe annet?
Jeg dro rett hjem og lastet ned (fyyyy meg!) Tazte Priv med Harald Eia og Bård Tufte Johansen. De siste dagene har jeg hørt på dette på vei til skolen, og jeg kan nå meddele at jeg aldri har hatt så gode starter på dagene enn å høre på helt absurde, hysterisk morsomme og totalt meningsløse radioprogrammer. Nå er det jeg som ser halvveis gæren ut med latterkramper på vei til skolen, og vet dere hva? Det føles så bra! Anbefales :-)
Var på vei hjem fra skolen en dag da jeg gikk forbi en jente med total latterkrampe. Hun hadde iPod'en i ørene og bare smilte fra øre til øre. Rart, syntes jeg, hvor ofte ser du folk som smiler uten grunn på gata liksom? Ble i litt godt humør etter det egentlig. Og så tenkte jeg litt, da.. Kanskje hun ikke hørte på musikk, men på noe annet?
Jeg dro rett hjem og lastet ned (fyyyy meg!) Tazte Priv med Harald Eia og Bård Tufte Johansen. De siste dagene har jeg hørt på dette på vei til skolen, og jeg kan nå meddele at jeg aldri har hatt så gode starter på dagene enn å høre på helt absurde, hysterisk morsomme og totalt meningsløse radioprogrammer. Nå er det jeg som ser halvveis gæren ut med latterkramper på vei til skolen, og vet dere hva? Det føles så bra! Anbefales :-)
Wednesday, February 21, 2007
Om bare døgnet hadde vært lenger..
.. Så hadde jeg kanskje fått gjort alt jeg hadde lyst til. Som å skrive blogger oftere. Eller trene mer. Men så har døgnet bare 24 timer En dag i min drømmeverden hvis tiden hadde strukket til: Arabisk fra 8 til 16 hverdag (ikke noe jeg drømmer om, men noe jeg må), en tur på butikken, middag, data, tv, litt mer arabisk, snakke i telefonen, være litt sosial med venner hvis tid, trene, jobbe,sove, og så var dagen omme. Og det er ikke alltid man har tid til halvparten av det en gang.
På skolen går det som det går. I vårt koselige fellesskap med to i klassen er det... Hm, vanskelig å sette ord på det.. Kjedelig? Blir reddet av mine få timers samvær med ARA 101 studentene, ellers er det mye jobbing alene.
Timene våre er både og. I det ene faget har vi syyyyyke mengder med arbeid vi skal ha gjort. I det andre faget gjør læreren alt for oss. Og vi lærer, skal vi se... Ingenting! I det tredje faget har jeg så vidt kommet i gang. Her er jeg den eneste eleven, og siden det er en bachelor-oppgave har vi ingen faste timer. Resultat etter endt semester: 45 studiepoeng, hvilket videre resulterer i: 2 skriftlige eksamener (med 2 dagers mellomrom), 2 muntlige eksamener (med 2 dagers mellom rom), 2 småoppgaver á 5 sider, 1 stor oppgave av 15 sider. Også var det døgnets timer som ikke helt strakk til, da. Tror ikke det helt er meningen at jeg skal ha et liv dette semesteret. Det er egentlig derfor jeg ikke er så flink til å skrive blogg. For jeg har jo inget liv, ergo ingenting å fortelle om. Sånn bortsett fra å klage!
Tenkte på en ting her om dagen. Liker dagligvarer og dagligvarebutikker, så matvarer burde være et ideelt tema for bloggen min. Kjedelig tenker vel du, men seriøst, hvor mye ting er det ikke å snakke om i en butikk? Og tingene du kjøper i butikken reklamerer de for på tv. Og i avisen. Og på plakater rundt i hele byen. Du kommer ikke unna det! Ok, digresjoner. Men hvertfall. Tenkte på leverpostei denne gangen. Jeg husker godt da jeg var liten og leverpostei-boksen vi hadde da. Nesten lik den vi har nå, men likevel med en veldig stor forskjell: Gutten bakpå. Ja, må vel innrømme at jeg hadde et lite crush på gutten bakpå boksen. Han var liksom alltid glad, uansett hva slags humør jeg var i. Alltid smilte han, også hadde han svart hår, akkurat som meg. Og det var jo ikke hverdagskost. Og plutselig, som lyn fra klar himmel skiftet de en dag bildet av gutten bakpå! Hvor stor skuffelse var ikke det? Gutten min var borte! Min første kjærlighet! De svarte krøllene ble erstattet av en dum blond gutt. Ikke likte jeg leverpostei heller egentlig, og fra den dag var det boikott. Så nå har jeg mangel på jern. Men jeg boikotter den fortsatt. Så nå kan bare jenta og bestemoren i reklamefilmen på TV, som krangler om kyllingpostei og leverpostei, bare ha det så godt, for jeg påvirkes ikke av reklamen. Jeg bryr meg ikke! Ikke før den gamle gutten kommer tilbake igjen.
Hadde tenkt å skrive litt om Pia Haraldsen i dag også. Men tiden strakk ikke til. Kanskje neste gang :-) Eller som man sier i Midtøsten: Mumkin bukra, insha'allah (kanskje i morgen, hvis Gud vil)
På skolen går det som det går. I vårt koselige fellesskap med to i klassen er det... Hm, vanskelig å sette ord på det.. Kjedelig? Blir reddet av mine få timers samvær med ARA 101 studentene, ellers er det mye jobbing alene.
Timene våre er både og. I det ene faget har vi syyyyyke mengder med arbeid vi skal ha gjort. I det andre faget gjør læreren alt for oss. Og vi lærer, skal vi se... Ingenting! I det tredje faget har jeg så vidt kommet i gang. Her er jeg den eneste eleven, og siden det er en bachelor-oppgave har vi ingen faste timer. Resultat etter endt semester: 45 studiepoeng, hvilket videre resulterer i: 2 skriftlige eksamener (med 2 dagers mellomrom), 2 muntlige eksamener (med 2 dagers mellom rom), 2 småoppgaver á 5 sider, 1 stor oppgave av 15 sider. Også var det døgnets timer som ikke helt strakk til, da. Tror ikke det helt er meningen at jeg skal ha et liv dette semesteret. Det er egentlig derfor jeg ikke er så flink til å skrive blogg. For jeg har jo inget liv, ergo ingenting å fortelle om. Sånn bortsett fra å klage!
Tenkte på en ting her om dagen. Liker dagligvarer og dagligvarebutikker, så matvarer burde være et ideelt tema for bloggen min. Kjedelig tenker vel du, men seriøst, hvor mye ting er det ikke å snakke om i en butikk? Og tingene du kjøper i butikken reklamerer de for på tv. Og i avisen. Og på plakater rundt i hele byen. Du kommer ikke unna det! Ok, digresjoner. Men hvertfall. Tenkte på leverpostei denne gangen. Jeg husker godt da jeg var liten og leverpostei-boksen vi hadde da. Nesten lik den vi har nå, men likevel med en veldig stor forskjell: Gutten bakpå. Ja, må vel innrømme at jeg hadde et lite crush på gutten bakpå boksen. Han var liksom alltid glad, uansett hva slags humør jeg var i. Alltid smilte han, også hadde han svart hår, akkurat som meg. Og det var jo ikke hverdagskost. Og plutselig, som lyn fra klar himmel skiftet de en dag bildet av gutten bakpå! Hvor stor skuffelse var ikke det? Gutten min var borte! Min første kjærlighet! De svarte krøllene ble erstattet av en dum blond gutt. Ikke likte jeg leverpostei heller egentlig, og fra den dag var det boikott. Så nå har jeg mangel på jern. Men jeg boikotter den fortsatt. Så nå kan bare jenta og bestemoren i reklamefilmen på TV, som krangler om kyllingpostei og leverpostei, bare ha det så godt, for jeg påvirkes ikke av reklamen. Jeg bryr meg ikke! Ikke før den gamle gutten kommer tilbake igjen.
Hadde tenkt å skrive litt om Pia Haraldsen i dag også. Men tiden strakk ikke til. Kanskje neste gang :-) Eller som man sier i Midtøsten: Mumkin bukra, insha'allah (kanskje i morgen, hvis Gud vil)
Friday, January 26, 2007
Jeg elsker Kjeft!
Jeg var på min semi-daglige handlerunde på Spar. Plukket med meg litt her og der og gikk bort til yoghurt-hyllen, da en bit av min barndom åpenbarte seg for meg. Firkantet, knall rosa, akkurat passe stor, men uten klistremerke på siden, dekket av et mursteinsmønster og med akkurat samme innpakning som jeg husker, stod den der, bare for å fremkalle bildene fra de glade, bekymringsløse tidene da vi var små, da vi hadde Kjeft i alle regnbuens farger og brukte klistremerkene til å pynte Trip-Trap-stolenes egentlig så kjedelige utseende. Jeg kan ikke glemme den evinnelige masingen om Kjeft - "Pappa kan vi ikke få den med tre i a?- prutingen "ok, da, så kan vi ta en sånn med bare én" - og den store skuffelsen da de sluttet å selge både trepakningen og enkeltboksene.
Åh! Det er de små hverdagsgleder, det!
Subscribe to:
Posts (Atom)