Den dagen da alt gikk galt

Jeg er for tiden på Journey for Justice, derfor ingen nye blogg innlegg på en stund. Journey for Justice er kort fortalt mange ungdommer fra YMCA's rundt om i verden som reiser rundt på Vestbredden og i Israel for å oppleve okkupasjonen på nært hold.

Har veldig mange inntrykk som ikke helt har sunket inn, skal prøve å få skrevet om det etterhvert. Nablus og Hebron har vært høydepunktene på hver sin måte, med settler-møtet i går som det definitivt mest frustrerende jeg noen sinne har vært med på. Har ikke vært så sint på veldig lenge, og når jeg blir så sint at jeg ikke klarer å uttrykke meg lenger, ja da er jeg virkelig forbannet..

Var i Jerusalem med gruppen på onsdag, hvor jeg hadde hovedansvaret siden palestinerne ikke kan krysse checkpointet. Alt gikk galt fra første sekund. Vi skulle være på checkpointet Betlehem-Jerusalem 04.45. Bussen kom ikke fordi bussjåføren ikke klarte stå opp. Jeg hadde ikke nr. til hverken busselskap, sjåfør, og koordinatoren vår hadde skrudd av telefonen sin for natten. IQ.

Vi kom oss til checkpointet en time for sent og det tok oss en god time å høre på EAPPI (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel, ledsagere som observerer på CP og rapporterer ved brudd på menneskerettigheter og forskjellige internasjonale lover) og å komme oss over på andre siden.

Vi skulle egentlig begynne vår sightseeing i gamlebyen 06.15, slik gikk det ikke. Heldigvis stod en buss og ventet på oss da vi kom over på andre siden av CP. Jeg fikk ljoset alle trygt på da bussåføren spør hvor jeg vil at han skal sette oss av. Vet da søren hvor vi skal, for ingen har fortalt meg det! Det eneste jeg har er dagens program, som tydeligvis har blitt forandret på. Jeg fikk beskjed om at guiden ville være på bussen, noe han ikke er, og jeg har ikke nr. hans. Ringer koordinatoren i Jerusalem, hun har også skrudd av tlf for natten.

Vi finner ut at vi skal slippes av på Jaffa Gate. Vi kommer dit, men hvordan skal vi finne guiden? Vi surrer litt frem og tilbake, og på en eller annen mystisk måte finner vi hverandre. Vi ligger 45 min etter mitt skjema, som er ytteligere en time feil, og vi må i tillegg ha frokost.

Vi dilter etter karen en stund, rundt i Gamlebyen og på Tempelhøyden. Vi fikk overraskende nok lov å gå inn i Al-Aqsa- og Klippemoskeen, noe turister i prinsippet ikke får lov til lenger. Husk at vi går hele tiden og har vært oppe siden 4. Vi får oss en kjapp tur litt her og der, guiden forteller meg at kl. 13 skal vi være på YMCA og få lunsj. Det var ikke det koordinatoren hadde fortalt han, for lunsj hadde han fått ansvaret for å ordne for oss. Klokken er da 12.45, og vi kunne godt hoppet over noen turistattraksjoner for å ta igjen litt tid. Vi spiser litt mat og drar til YMCA, 30 min. forsinket.

Generalsekretæren har kjempelyst å snakke med oss, og det hjelper ikke helt på tiden. Snakket med koordinatoren så vi har fikset buss til oss 14.30 fordi vi skal på en 3 timers guidet tur med ICAHD (Israeli Comitee Against house Demolition). Koordinatoren forteller meg så at bussen, den skal komme 3. Ok, sa halv tre, men det er helt ok. Så snakker hun med guiden vår og sier at bussen kommer halv fire. Shoo?? ("hva" på palestinsk). Vi har et tett program!! Når vi så skal ta bussen dukker den ikke opp i det hele tatt. Vi venter i 1 time, ingen buss. Det viser seg at bussen vår har kræsjet og det er helt umulig å få tak i en ny. Jeg må skuffet informere gjengen om at turen er avlyst og vi får beskjed om å ta offentlig transport tilbake til Beit Sahour.

På vei til busstoppet kommer en av deltakerene løpende og sier at vi bør gå til Garden Tomb, for det er like i nærheten og veldig fint. Jeg har forresten ansvaret for 20 mennesker over 20 år. Vi samler gruppen og finner ut at ja, dit har vi lyst å gå. Så sier spanjolene og brasilianerne at de har lyst å gå et annet sted. Jeg sier at de kan gå, men da tar ikke jeg ansvaret for dem, de får komme seg hjem på egenhånd hvis de velger å forlate oss. De går sin vei, vi går vår. Stedet er en malplassert og høyst uekte hage som inneholder en stor posrsjon gladkristne som høres ut som hippier i solnedgang, alle sammen i munnen på hverandre. Etter en guidet tur av en hellig overbevist, som har alle bevisene på bordet for at akkurat dette er stedet der Jesus ble begravet, vender vi nesen hjemover.

Selvfølgelig blir noen av jentene borte, for de skulle bare, bare. Vi får samlet alle til slutt og gått til busstoppet, kommer til CP, går trygt gjennom og alle er glade og fornøyde. Plutselig begynner det faktisk å regne, eller dryppe vil nå jeg si, noe som gjør at selv den mest hardbarka råkjører må kjøre i sneglefart, inkludert bussjåføren. Det er det ikke ofte man får se i Palestina.

Når jeg nå ser tilbake på dagen var den slettes ikke så verst. Det eneste som surret oppi hodet mitt var at jeg måtte få alle dit vi skulle i tide og ikke miste noen på veien. Det er overraskende nok alltid noen som vil gjøre private affærer, uten å ta hesyn til at det er 18-19 andre mennesker i gruppen som helt sikkert har lyst til det samme, og selvfølgelig uten å si ifra at de stikker av fra gruppen. Mangel på respekt vil nå jeg si, sur og grinete leder vil nok den ene personen som så sårt trengte en souvenir si. Pytt sann, vi kom oss hele tilbake, uten noen form for skader, så jeg skal ikke klage. Vi fikk til og med presset ICAHD turen inn i søndagens program, til stor glede for meg, og sikkert de andre når vi forteller dem den gledelige nyheten.