Ufrivillig fange på Vestbredden

Hva kan jeg si... Denne uken har vært lite effektiv på jobb. Virker som om jeg venter forgjeves på de store utfordringene.. Men de kommer vel etter hvert som arabisken min blir bedre, inshallah!

Har fått meg litt nye venner, håper på å få flere i kveld. Er som vanlig lettere å få internasjonale venner, må anstrenge meg litt for å få lokale venner. Men jeg er virkelig ikke her for å lære meg å snakke engelsk bedre, må minne meg selv på det noen ganger. Er virkelig en liten kneik man må over for å tørre å snakke arabisk. Er faktisk ganske sjenert, er så utrolig lett å svitsje over på engelsk når man ikke klarer å gjøre seg forstått.

Var på kvinnegruppe-frokost i dag (ikke kvinnegruppen Ottar), virket som de fleste var der for matens skyld. Fikk snakket med to jenter på min alder, som begge er hjemmeværende med barn. Er så surrealistisk, de har barn! Føler meg nesten litt gammel og uetablert, som om jeg har sost rundt uten mål og mening altfor lenge. Har derimot ikke blitt fridd til enda, skikkelig nedtur. men det kommer vel etterhvert :-)

Har fortsatt Cultural Diversity-prosjektet med barna på fredagene. De er bare verdens søteste, uroligste, mest irriterende, fantastike gjeng med unger! De er virkelig pussige. Hvis jeg snakker med en, så bare flokker alle seg rundt og vil delta i samtalen, fniser og synes det er så gøy når jeg leser arabisken dårlig. Delte ut e-mailadressen min til et par av de, nå har jeg en hel bunch små som dør etter å teste engelsken sin på meg på msn. Engelsken deres er overraskende bra. Nå er de jo 13 år gamle, men er rart hva de klarer å velte ut av seg. Var en jente som kom og hilste på meg også sier hun: I don't, I don't know why you, ehm, but you're so beautiful!!! Tror egentlig hun villle si noe annet, men jeg skal ærlig innrømme at jeg smeltet som en .
En annen ting som er ganske gøy, er at de er vant til strenge lærere som skriker og hoier, noe jeg selvfølgelig utnytter. Hvem vil vel ikke slippe unna med litt legitim kjefting som de andre lærerne faktisk setter pris på? Ah, livet er herlig. Tror det egentlig var soldat jeg skulle vært. Eller de som driver og skriker på de andre soldatene.

Var også på Public Hearing og Iftar (måltidet som bryter muslimenes faste under Ramadan) denne uken. Var interessant. Skjønte absolutt ingenting. Plukket opp noen "god ettermiddag o store gruppe folk" og "takk for oppmerksomheten", men det var egentlig alt arabisken min strakk til. Kan dere tro det? 1,5 år med arabisk på universitetsnivå, også er det alt jeg får ut av en public hearing. Huff, jeg skammer meg ;-)

Ellers går nå livet som normalt.. Hadde egentlig planer om å driste meg til Jerusalem, men pga Yom Kippur er checkpointene stengt, så ja, er en fange på Vestbredden hele helgen. Er ikke så alvorlig for oss internasjonale, vi kan alltids klare å komme oss ut og inn (selvom kollektivtrafikken er nede), men det er den harde realiteten for palestinerne. Er virkelig ikke til å fatte at de bare kan stenge ned checkpointene sånn uten videre.

Vi skulle egentlig ha et opplegg for International Prayer Day som var på fredag om jeg ikke husker helt feil). Vi måtte flytte planene fordi foreleserne ikke kunne komme fra Jerusalem og inn på Vestbredden. Provoserende.

Flere updates kommer fra 30 grader varme Palestina når jeg føler for å bevege meg utenfra og inn. Dere kan tro jeg har blitt brun! Eeh, nei.

Håper dere har det fint!

"Det er bedre enn ingenting"

Er det noe jeg har laert den siste uken, saa er det aa aldri bruke dette uttrykket igjen. En av de ansatte paa kontoret meldte seg frivillig til aa vise oss omraadene rundt YMCA. Forestill dere Bob Marley uten dreads og araber, saa har dere han. Tror han har tatt litt mange trekk av baade det ene og det andre. Uansett - hyrdemarkene og grotten soer for Betlehem, der gjeterne skal ha vaert da Jesus ble foedt, er det byen her er kjent for, saa det var obligatorisk med et besoek hit. Paa veien bort er det en liten campe-plass, den eneste gjenvaerende campe-plassen i Palestina. Han fortalte at det hadde vaert noen leirer her i sommer. Ikke helt som aa campe midt i moerkeste, dypeste, skumleste skogen, men dog en leir. "Ja, ja, det er bedre enn ingenting", glapp det ut av meg. Mente ikke noe slemt med det, men er et godt eksempel paa at man sier noe foer man har tenkt seg to ganger om. Han ble stille et sekund, snur seg mot meg og sier "Saa du mener at om en person kjoerer paa deg og du mister begge foettene dine, saa er det greit for foereren aa si "ja, ja, det er bedre enn ingenting"? AUCH! Skal si jeg ble satt ut. Foerste moete med fyren og for et foersteinntrykk! Proevde jo bare aa se ting paa den positive siden. Men samtidig, tar jo virkelig poenget hans, hadde alle tenkt som Maria Kokosnoett (svart paa haaret og ganske blond inni), saa hadde det ikke vaert noe problem at Israel bygget mur og okkuperte land.

Saa neste gang det passer seg aa bruke uttrykket "det er bedre enn ingenting", skal jeg vaere stille som en oesters og vel saa det.

Once upon a time in Beit Sahour

Jeg sitter n[ p[ kontoret der jeg skal jobbe. Gj;r kun fornuftige ting, som [ sitte p[ Facebook, lese forskjellige nettaviser og irritere meg over at PC'en ikke har de tre siste bokstavene i v[rt alfabet. Anyways.. Vi kom oss alle helskinnet gjennom passkontrollen p[ Ben Gurion og har allerede f[tt oss leiligheter. Det ble altfor dyrt [ bo hos vertsfamilie, s[ Busi, S;r-Afrikas intern, blir min roomie, og vi flytter inn rett over gata fra kontoret p[ mandag. Leiligheten er kjempefin, h[per bare at utstyret faktisk funker.. Taron, Armenias representant, bor alene en 25 minutters g[tur fra kontoret. Vi skal alle bo sammen frem til mandag, noe som kan bli riktig s[ interessant :-)

Kontoret er en kuriositet i seg selv. Skal pr;ve [ f[ tatt noen bilder etterhvert, men m[ f;rst s;rge for at de f[r et godt inntrykk av meg, f;r jeg begynner [ oppf;re meg merkelig. Eller normalt, som de som kjenner meg vil si. Et lite sneak peak p[ hva man kan finne her: "Once upon a time in Rafah", karikatur med bilde av to gutter, den ene er j;de; kalott p[ hodet, hvite Nike-sko, pistol i lommen og det israelske flagget hvilende p[ skulderen. Han har et litt sint blikk og peker d;mmende p[ den andre gutten, som er en gr[tende palestiner med et plaster i pannen, sprettert i baklommen, barfott, t[rer i ;ynene og et slitt, halvveis brent palestinsk flagg i h[nden. J;den: "My father told me that you Arabs are evil terrorist animals!". Palestineren: " My father told me nothing. He was murdered by yours..."

De som jobber her virker veldig hyggelige. Noen er ganske s[ unike. Hva man legger i unik er opp til hver og enkelt [ definere. Det blir uansett veldig interessant [ jobbe med dem! Skal pr;ve [ ikke forh[ndsd;mme, tror egentlig de er kule, selvom de b[de ser og oppf;rer seg litt spesielt! Ble litt satt ut av en av dem isted, skal dedisere et helt blogginnlegg til hendelsen. S[ dere f[r f;lge med etterhvert.

Ellers har det v;rt litt s[ som s[ med mat. Vi fikk frokost og lunsj i g[r og ikke noe mer mat. De som kjenner meg godt vet hvordan jeg blir hvis jeg ikke f[r maten min. Vi ble mer eller mindre dumpet ned i leiligheten i g[r og overlatt til oss selv. Noe som i og for seg er ok. Men adder man inn at vi ikke hadde noe penger, hadde sovet s[nn 7 timer tilsammen de siste 48 timene og ikke var s[ kjempekeene p[ [ dra p[ lang mat og minibankjakt, s[ kan dere kanskje tenke dere stemningen. Var rimelig glad for at jeg hadde Bixit og cashewn;tter i vesken.Men n[ er lageret tomt, s[ det ser ganske s[ m;rkt ut.. Vi fikk ikke noe frokost i dag heller, s[ ja, de mener tydeligvis at vi har behov for [ slanke oss litt ;-)

Har f[tt penger n[, s[ s[ snart vi tar turen til butikken, eller subirmarkit som det s[ fint heter her, skal jeg bygge opp matlageret mitt s[ jeg er garantert at blodsukkeret (og dermed hum;ret) er p[ topp. Har tross alt et rykte [ ta vare p[ :-)

Det ble mye pjatt. Men n[ vet dere hvertfall at jeg lever. Kan pjatte litt mer ved en senere anledning, har ikke akkurat mye [ henge fingrene i - enn s[ lenge!

Den dyrebare tiden..

Da var det tid for jobb igjen, opp tidlig en lørdags morgen, sur for at jeg ikke kunne sove bare litt til. Stresser rundt, må jo komme tidsnok, selv om det ikke dukker opp et menneske før klokken 11 eller 12. Jeg kler på meg, skal til å låse døren og ser på klokken. Perfekt, klokken er 08.15, jeg rekker å være på jobb til 08.30.

Problemet er bare at vakten ikke begynner før 9. Hvordan kunne jeg, som elsker å sove, glemme at vakten min begynner 9 og ikke 08.30? Jeg finner en logisk grunn, nemlig at vakten faktisk begynte 08.30 før, men det er snart et halvt år siden det ble forandret.

Noen ganger lurer jeg på hva som virkelig foregår oppi toppen min. Det er jo ikke krise at jeg stod opp en halvtime for tidlig, for ellers hadde jeg ikke skrevet blogginnlegg på en stund. Men litt irriterende er det likevel.

Jeg kan jo heller fortelle litt om løst og fast, har tross alt 15 minutter å slå i hjel før min ordentlige vakt begynner.

Påsken var veldig fin, men som vanlig altfor kort. Jeg benyttet tiden til å spise mat, spise godteri, ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde skolearbeid og nevnte jeg spise mat? Klarte å presse inn litt filmtitting også. Følgende filmer ble sett: Revenge of the Nerds, Layer Cake, A Beautiful Mind, Happy Gilmore, 300, City of God, Hotel Rwanda og Blood Diamond. Jeg fikk til og med lest en bok, Alkymisten, av Paulo Coelho. Nå kan jeg ikke skryte på meg at jeg har lest utallige bøker, men denne var helt annerledes, veldig spesiell. Har egentlig ikke helt gjort opp en mening, må tenke litt mer på det tror jeg.

Ellers går nå dagene til det vanlige, klaging over ditten, klaging over datten. Det er egentlig det vi alle gjør hele tiden. Livet har blitt en uendelig lang klagesang, uten at man egentlig har grunn til å klage. Men vi gjør det likevel. Hvorfor får ikke studentene mer penger? Hvorfor er det så dyrt i Norge? Hvorfor gjør ikke politikerne mer? Hvofor er været så ustabilt? Hvorfor kunne ikke livet bare vært ENKELT? Hva med at vi alle hadde hatt klisterhjerner, så eksamensstoffet bare klistret seg fast første gangen vi leste det? Det hadde vært noe, det.

Nå er det 3 minutter til jeg skal gå, så jeg tror jeg avslutter for denne gang. Jeg har vært forferdelig dårlig til å skrive på bloggen i det siste, men har ikke følt for å skrive noe egentlig. Livet er som det pleier å være, ingen eksotiske turer, ingen spesielle nyheter. Er liksom ikke "in the skriveflow" for tiden, selv om jeg har noen bra topics på lager. Men det får være til en annen gang. Jeg skal komme sterkt tilbake, insha'allah!

Vår er herlig!

Det beste som finnes er å sta opp til blå himmel og sol! Det varmer mitt kalde hjerte :-)

Hadde egentlig tenkt å skrive en blogg om hvor gjerrig Bergen egentlig er med de fine dagene, men har ikke hjerte til det når det er så fint! Bergen er så utrolig flott når det ikke regner, synd det er over 200 regndager i året.. Man glemmer virkelig alle regndagene når solen titter frem!

Skulle nesten hatt et bilde av det, men like rundt hjørnet er det en minihage dekket av påskeliljer, krokus og snøliljer. Det er så vakkert!

Hurra for våren, den er endelig her!

Give me a break!

Ok, så kom Otto meg i forkjøpet. Men jeg har selv tenkt på det lenge. Nei, ikke å hyre inn Pia Haraldsen som "politisk" redaktør. Nå skal det sies at hun er litt morsom (med trykk på litt), bare fordi hun driter seg selv ut. For hun kan virkelig ikke være SÅ dum.

Det jeg sikter til er derimot Grandiosa og de latterlige reklamene deres. Til å begynne med. Pizza valget var helt idiotisk, med tanke på at de helt sikkert hadde bestemt seg for at begge pizzaene skulle legges ut på markedet, uansett hvor mange som lot seg lure til å stemme i dette "demokratiske" valget.

Skal innrømme at jeg nynnet litt på "Respekt for Grandiosa", for den var jo fengende, men da jeg så "Full pakke"-reklamen må jeg si jeg fikk hakeslepp. Kom igjen a! Greia er brukt opp! Dere kom med sangen, fikk suksess, men finn på noe annet! Hvis fjortisene begynner med den dansen, så har de virkelig lite å bedrive tiden sin med. Dessuten, hva har egentlig den mongo dansen med en pizza å gjøre? Og hvor ekkel er ikke sammensetningen av ingrediensene på pizzaen? Røkt skinke, kjøttboller OG pepperoni.

Nå skal det sies at jeg verken har smakt lørdagspizzaen eller full pakke-pizzaen, men kan ikke si de frister meg så veldig mye. Holder meg til den originale Grændisen, løk og kjøttdeig om jeg er litt crazy en dag. Men jeg har ikke sunket så dypt at jeg går inn på grandiosa.no og sjekker ut dansetrinnene til dansen. Selv om det frister litt nå, bare for å se hvor teit det egentlig er.

Jeg dømmer ingen, spesielt ikke de som har latt seg lure av Grandiosa til å sjekke ut dansen. Eller de som allerede har lært seg den og danser lystig til den mens reklamen ruller over TV-skjermen.

Gå heller inn på norvegia.no og lag en sang! De lokker tross alt med penger!

Sisten!

Tilbake til barndommen! Jeg har'n faktisk! Hanne var den eneste som kommenterte på det siste blogginnlegget mitt, så jeg skylder henne faktisk dette (fy til "alle" de andre som ikke kommenterte!).

Regler:Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.Ok?

6 rare ting om meg:

1) Jeg spilte i korps i 7 år (and this one time, at band camp:)
2) Jeg har gått på Tae Kwon Do (haiaaaaa)
3) Jeg var ikke russ
4) Jeg har aldri vært i Tyrkia, selvom foreldrene mine er derfra.
5) Etternavnet mitt betyr "skremmende" på tyrkisk
6) Jeg har 11 tanter, 6 onkler, 14 kusiner og 39 fettere (fikk pappa til å regne over.. Har ikke møtt alle:)

Tamtamtam, de heldige som har'n er: Nina, Ingeborg, Line, Martine, Ingah og Stina..

Smiiiiiiil fra meg ;-)

Helt Crazy Banana!

Her i Bergen går livet smooth og jeg avanserer med å skrive to blogger på under en uke! WoooW! Skulle egentlig bare fortelle om noe morsomt..

Var på vei hjem fra skolen en dag da jeg gikk forbi en jente med total latterkrampe. Hun hadde iPod'en i ørene og bare smilte fra øre til øre. Rart, syntes jeg, hvor ofte ser du folk som smiler uten grunn på gata liksom? Ble i litt godt humør etter det egentlig. Og så tenkte jeg litt, da.. Kanskje hun ikke hørte på musikk, men på noe annet?

Jeg dro rett hjem og lastet ned (fyyyy meg!) Tazte Priv med Harald Eia og Bård Tufte Johansen. De siste dagene har jeg hørt på dette på vei til skolen, og jeg kan nå meddele at jeg aldri har hatt så gode starter på dagene enn å høre på helt absurde, hysterisk morsomme og totalt meningsløse radioprogrammer. Nå er det jeg som ser halvveis gæren ut med latterkramper på vei til skolen, og vet dere hva? Det føles så bra! Anbefales :-)

Om bare døgnet hadde vært lenger..

.. Så hadde jeg kanskje fått gjort alt jeg hadde lyst til. Som å skrive blogger oftere. Eller trene mer. Men så har døgnet bare 24 timer En dag i min drømmeverden hvis tiden hadde strukket til: Arabisk fra 8 til 16 hverdag (ikke noe jeg drømmer om, men noe jeg må), en tur på butikken, middag, data, tv, litt mer arabisk, snakke i telefonen, være litt sosial med venner hvis tid, trene, jobbe,sove, og så var dagen omme. Og det er ikke alltid man har tid til halvparten av det en gang.

På skolen går det som det går. I vårt koselige fellesskap med to i klassen er det... Hm, vanskelig å sette ord på det.. Kjedelig? Blir reddet av mine få timers samvær med ARA 101 studentene, ellers er det mye jobbing alene.

Timene våre er både og. I det ene faget har vi syyyyyke mengder med arbeid vi skal ha gjort. I det andre faget gjør læreren alt for oss. Og vi lærer, skal vi se... Ingenting! I det tredje faget har jeg så vidt kommet i gang. Her er jeg den eneste eleven, og siden det er en bachelor-oppgave har vi ingen faste timer. Resultat etter endt semester: 45 studiepoeng, hvilket videre resulterer i: 2 skriftlige eksamener (med 2 dagers mellomrom), 2 muntlige eksamener (med 2 dagers mellom rom), 2 småoppgaver á 5 sider, 1 stor oppgave av 15 sider. Også var det døgnets timer som ikke helt strakk til, da. Tror ikke det helt er meningen at jeg skal ha et liv dette semesteret. Det er egentlig derfor jeg ikke er så flink til å skrive blogg. For jeg har jo inget liv, ergo ingenting å fortelle om. Sånn bortsett fra å klage!

Tenkte på en ting her om dagen. Liker dagligvarer og dagligvarebutikker, så matvarer burde være et ideelt tema for bloggen min. Kjedelig tenker vel du, men seriøst, hvor mye ting er det ikke å snakke om i en butikk? Og tingene du kjøper i butikken reklamerer de for på tv. Og i avisen. Og på plakater rundt i hele byen. Du kommer ikke unna det! Ok, digresjoner. Men hvertfall. Tenkte på leverpostei denne gangen. Jeg husker godt da jeg var liten og leverpostei-boksen vi hadde da. Nesten lik den vi har nå, men likevel med en veldig stor forskjell: Gutten bakpå. Ja, må vel innrømme at jeg hadde et lite crush på gutten bakpå boksen. Han var liksom alltid glad, uansett hva slags humør jeg var i. Alltid smilte han, også hadde han svart hår, akkurat som meg. Og det var jo ikke hverdagskost. Og plutselig, som lyn fra klar himmel skiftet de en dag bildet av gutten bakpå! Hvor stor skuffelse var ikke det? Gutten min var borte! Min første kjærlighet! De svarte krøllene ble erstattet av en dum blond gutt. Ikke likte jeg leverpostei heller egentlig, og fra den dag var det boikott. Så nå har jeg mangel på jern. Men jeg boikotter den fortsatt. Så nå kan bare jenta og bestemoren i reklamefilmen på TV, som krangler om kyllingpostei og leverpostei, bare ha det så godt, for jeg påvirkes ikke av reklamen. Jeg bryr meg ikke! Ikke før den gamle gutten kommer tilbake igjen.

Hadde tenkt å skrive litt om Pia Haraldsen i dag også. Men tiden strakk ikke til. Kanskje neste gang :-) Eller som man sier i Midtøsten: Mumkin bukra, insha'allah (kanskje i morgen, hvis Gud vil)

Jeg elsker Kjeft!

Jeg var på min semi-daglige handlerunde på Spar. Plukket med meg litt her og der og gikk bort til yoghurt-hyllen, da en bit av min barndom åpenbarte seg for meg. Firkantet, knall rosa, akkurat passe stor, men uten klistremerke på siden, dekket av et mursteinsmønster og med akkurat samme innpakning som jeg husker, stod den der, bare for å fremkalle bildene fra de glade, bekymringsløse tidene da vi var små, da vi hadde Kjeft i alle regnbuens farger og brukte klistremerkene til å pynte Trip-Trap-stolenes egentlig så kjedelige utseende. Jeg kan ikke glemme den evinnelige masingen om Kjeft - "Pappa kan vi ikke få den med tre i a?- prutingen "ok, da, så kan vi ta en sånn med bare én" - og den store skuffelsen da de sluttet å selge både trepakningen og enkeltboksene.

Åh! Det er de små hverdagsgleder, det!

La bloggen leve!

God nyttår til alle som fortsatt gidder å kikke innom bloggen! Den er ikke død.. Enda :-) Håper alle har hatt en finfin jueferie! Det er forferdelig rart å være tilbake i Bergen. Etter en tid i Kairo klarte jeg å sove igjennom en hel natt, selv om morgenbønnen, gassmenn og grønnsaksselgere gjorde alt for å vekke meg. Etter en uke her har jeg enda ikke sovet en hel natt igjennom. Hvorfor? REGN, REGN, HAGL, STORM, REGN, REGN (på skråtak). Tror Bergen er på sin 77 dag med nedbør uten avbrudd. Jeg liker det ikke. Hadde jeg kunnet boikotte det hadde jeg mer enn gjerne gjort det. Hadde aldri trodd jeg skulle skrive en så kort blogg, men livet mitt er bare ikke så veldig interessant.

Da er det på tide med søvn før første skoledag og 8.15-forelesning. Heldige meg! Håper jeg får sove en hel natt igjennom. Der begynte det å regne igjen, gitt. Dette ser lovende ut. Uansett vær: Bloggen lever, om ikke så ofte som før, kortere enn før og med mindre eksotiske bilder skal jeg prøve å gi små rapporter av mitt ikke fullt så interessante liv i Bergen (nei, er ikke misunnelig på de som er i Egypt i det hele tatt)!

O ferie (og jul) med din glede.. Snart!

Da er det 4 dager til vi skal hjem. Tidligere har vi talt hvor lenge vi har vært her, nå teller vi ned til avgang - dager, timer, minutter. Mye har skjedd i det siste, og med 3 eksamener i morgen og 1 på torsdag burde jeg gjøre alt annet enn å skrive blogg, men hva gjør jeg vel ikke for dere? ;-)

Sist uke hadde vi juleavslutning med skolen. En gigantisk buffet var som vanlig trekkplasteret og jeg kan love at det var flere enn meg som gikk gode (og kanskje for) mette fra tilstelningen. Jeg stod selvfølgelig for en del av underholdningen. Arabisk karaoke og magedans! Eh, ikke helt. Læreren vår tvang oss til å lese arabiske ordtak, så vi gjorde det. Hadde vært med i en skrivekonkurranse tidligere i semesteret, og jeg vant! Hurra! Så nå har jeg en av tre "Tusen og en natt"-bøker, på arabisk, selvfølgelig.

På torsdagen var det kvasi-juleverksted hos nordmennene i Dokki. Med kvasi mener jeg lite juleverksted og mye drikking. Gløggen var litt spesiel, men guttene i studentforeningen skal ha skryt for forsøket! Tror alle var litt lei av mimeleken etter 2,5 timer, men julemusikk, pepperkaker og kokosmakroner gav hvertfall litt julestemning. Festen var helt ok, men det ble ikke så mye action på meg før etterpå. Som den uhelbredelige festbremsen jeg er dro jeg hjem da de andre dro ut. Var hjemme rundt 01.30, og siden døren til bygningen vår låses med kjetting og hengelås midnatt måtte jeg da låse meg inn i bygningen. Dørmannen vår sover i inngangen, så det er naturlig at han våkner når jeg låser meg inn. Medalje til den som har låst opp en hengelås med kjetting musestille. Hvertfall: Dørmannen våkner opp, men vansligvis pleier han å sovne igjen når han ser at det "bare" er oss. Denne natten derimot skal han hjelpe meg å låse, så han står opp og styrer på. Helt ut av det blå kysser denne 70 år gamle dørmannen meg på kinnet. Ble selvfølgelig utrolig overrasket. Da han prøver å kysse meg igjen løper jeg opp trappene så fort bena kan bære meg. Var utrolig ekkelt, med tanke på at det var midt på natten og utgangsdøren var låst med kjetting og hengelås. Har vært mye overseing av dørmenn i det siste. Skjønner virkelig ikke hva som får en gammel mann til å tro at det er greit å kysse en ung jente. Det var riktignok på kinnet, og i prinsippet er det ikke sikkert at han mente noe som helst med det. Kanskje han bare ser på meg som barnebarnet mitt eller noe, men hvorfor gjorde han det midt på natten? Merket at han hadde dårlig samvittighet dagene etterpå, for i løpet av to dager fulgte han take-away-budene til døren vår og vinket febrilsk i bakgrunnen, banket uanmeldt på og lurte på om vi trengte noe og den siste gangen hadde han kjøpt noe bakverk han ville dele med oss. Jeg vet ikke om han skalv fordi han var nervøs, gammel eller kald (for det er syyykt kaldt her), men det hele var fryktelig merkelig. Høres sikkert helt harmløst ut, men her er det alt annet enn greit å kysse en jente på kinnet, med tanke på hvor konservativt samfunnet er.

På fredag dro Nick og jeg på kamelriding rundt pyramidene i Giza. Ja, fryktelig turist, men kan tross alt ikke forlate Egypt uten å ha sittet på en kamel. Kamelturen var helt grei egentlig, sånn bortsett fra at jeg ikke kunne bevege meg på fire dager. Hvem hadde trodd at man ble støl av å ri kamel i en drøy time? Uansett, har de beste Egypt-turist-bildene hittil - Maria, kamel og pyramider. Kan det bli bedre? Burde nesten lage julekort og sende til dere. Men det skjer ikke.

Senere samme kveld samlet A.L.I-nerdene seg i leiligheten vår for å ha Picture-party. Ja, dere leste riktg, bilde fest. Nei, vi er ikke 70. Ja, jeg vet det kan virke sånn. Bytting av bilder en fredagskveld er kult! Etter å ha byttet bilder bar det til Stina og Martines innflyttningsfest på Zamalek. De skal bli her et semester til, og har fått seg leilighet i 21. etasje med en helt fantastisk utsikt.

På søndag var det på tide å hente min skreddersydde powersuit. Lite power, mye suit. Med mindre pappa kan trylle tror jeg dressen skal ligge på bunnen av en svart søppelsekk begravd i alt skrotet i kjelleren resten av mitt liv. Jeg vil ikke ta bilde av meg selv med dressen for å skåne dere. Kan ikke skjønne hvordan en skredder, som faktisk tok målene mine kan sy en så feilproposjonert dress.

Begynte å pakke litt i går (er så kjedelig å lese til eksamen). Gikk forsåvidt veldig greit det, sånn bortsett fra at jeg har et helt tonn med bøker jeg gjerne vil ha med hjem. Prøvde å sende hjem en av ordbøkene mine, men siden den veide 2009,5 g fikk jeg ikke lov å sende den gjennom AUC, for de har en sendegrense på 2 kg..

Julestemningen er ikke helt i boks (hører den ikke er det hjemme heller pga VÅR?!), vi sitter og spiser jordbær, for her er det jordbær-sesong i desember. Bærene kan overhodet ikke sammenlignes med de norske, ei heller de spanske vi får kjøpt i april, men det er greit å ha noe å tygge på (som ikke er kake, is eller dessert).

I morgen kommer huseieren vår med depositumet, så da blir det mer shopping og enda mindre plass i bagasjen. Krysser fingrene for at Austrian Air lar oss få med noen ekstra kilo, ellers kan det bli en dyr reise hjem, med tanke på at hvert ekstra kilo vil koste oss den nette sum av 210 norske kroner.

Nå er det så få dager til jeg kommer hjem at jeg faktisk kan si: Sees snart!

Kos dere de neste dagene, og om jeg ikke rekker å skrive en blogg til:

God jul og godt nytt år til dere alle!

Stor førjulsklem fra Maria (som virkelig burde sette seg ned å lese nå)

Ekte julegrøt, gløgg og marsipan, takk!

Det er noe som ikke stemmer for tiden. Det regnet to dager på rad i Kairo. Man kan vel strengt tatt ikke sammenligne regnet her med Bergens regn, for der åpner regelrett himmelen seg og lukker seg ikke før en måned senere, men likevel, det regnet i Kairo! Skrekk og gru.. Med den svarte skyen som fortsatt svever over hodene våre kan man undre seg hva som egentlig regner ned på oss. Og plutselig tittet solen frem her om dagen. Vi kunne faktisk se solen og ikke bare konturene av den bak forurensningen, og da varmet den faktisk et lite sekund! Men i dag er alt tilbake til normalen..

Gleder meg veldig til å komme hjem nå, selvfølgelig ikke pga været, men fordi jeg savner friheten jeg har i Norge (og kanskje litt folkene der :). Friheten til å gå alene på gaten, gjøre hva jeg vil når jeg vil, alene hvis jeg føler for det, uten å få kommentarer slengt etter meg. Jeg føler at jeg hele tiden venter. Må vente på at folk skal bli med meg hit og dit fordi det ikke er bra for en jente å gå alene når solen har tatt kvelden. Også er det jo selvfølgelig egyptisk tid som jeg har snakket om tidligere: Som oftest er den egyptiske timen lik vår time pluss et minimum et kvarter, men vel så ofte langt over det..

På den annen side: Det blir forferdelig trist å slutte på skolen her, for det har vært et veldig, veldig bra halvår. Vet jeg mang en gang har klaget på altfor mye lekser og prøver, men det er nødvendig å bli presset for å få ting gjort. Gruer meg til å komme tilbake til "én eksamen i halvåret"-mentaliteten på UiB. UiB er ferie sammenlignet med AUC. Kunne lett vært her enda et halvår, hadde det ikke vært for at jeg må ta 45 studiepoeng når jeg kommer hjem.

Det blir selvfølgelig også veldig trist å forlate de nye vennene man har fått uten å vite om man noensinne møter dem igjen, noe som også gjelder lærerne. Vi får et helt annet forhold til lærerne når vi er 6 stykker i klassen og kun 4 gjennomsnittlig møter opp.

Denne helgen har, i motsetning til de siste helgene, vært ganske så begivenhetsrik. På fredagen stod Nick, James og jeg tidlig opp og dro til kamelmarkedet ca. 40 minutter fra Kairo sentrum. Det var et fryktelig trist syn. Jeg vet ikke om jeg så kameler gråte akkurat, men de var alle i en forferdelig tilstand, og eierne slo dem med bambusstokkene sine som om de skulle være en pinjataer (pappmasjéfigur fylt med godteri som man henger opp og slår på med en stokk på karneval). For at kamelene ikke skal stikke av binder de den ene foten deres opp. Følte meg ganske utrygg der, for plutselig kunne en av kamelene finne på å hinke bortover i et helt utrolig tempo, uten å tenke på at stakkars turister som er opptatt med andre ting står i veien.

Senere på dagen bestemte vi oss for å se på magedans på Marriot-hotellet. Etter å ha slått i hjel ekstremt mange timer kom endelig magedanserinnen på scenen kl. 2. For å si det sånn, tror faktisk jeg, som overhodet ikke kan riste på rumpa, hadde kunnet gjøre en ekstremt mye bedre jobb en hun. Hun så ut som en halvkamuflert stripper med løshår og silikon, som mest sannsynlig gikk på et eller annet veldig usunt. Hva det var vet jeg ikke. Gi dama dansetimer og avrusning!!

I går bestemte vi oss for å gjøre unna litt "julegave slæsj masse gaver til oss selv"-shopping, noe som gikk veldig bra i grunn, faktisk bedre enn forventet. Det er så rart hvordan pengene bare renner vekk! Men moro må man ha det! Er blitt en reser på å prute, faktisk så reser at jeg tror noen ble litt sinte på meg fordi jeg var urimelig sta. Og best av alt: Alt ble gjort på arabisk!

Tidligere på dagen var vi innom et skuffende europeisk julemarked på Hilton-hotellet. Gledet meg til julegrøt, marsipan og gløgg blandet med en dæsj julestemning. Julegrøten og marsipanen var totalt fraværende, også den gode gløggen, for ikke å glemme julestemningen. Den finske standen serverte en helt forferdelig gløgg jeg er fryktelig lei meg for at Nick smakte på. Hadde han bare visst hvordan ekte Tomte-gløgg smaker.. Men, men, det man ikke vet har man ikke vondt av. Heldigvis hadde den norske standen gode vafler med kirsebærsyltetøy. Vet ikke hvorfor de av alle syltetøy i verden (Norge) valgte kirsebær, men det var god gammeldags fra Lerum, så det veide opp. Konseptet var at alle landene skulle selge ting som var representativt for landet sitt. Norge hadde stearinlys (!), Kavli smøreost og Jarlsberg. Russland hadde vodka. Jeg endte opp med å kjøpe… ingenting! Julemessen i Røa Kirke slår denne langt ned i støvlene!

Jeg teller nedover til lille julaften nå, bare 13 dager igjen folkens! Da er jeg tilbake for å plage dere mer enn jeg allerede gjør :-) I morgen er det juleavslutning på instituttet mitt og jeg skal stå for en liten del av underholdningen. Noe à la damenes tale, bare at det er arabiske ordtak (på arabisk, selvfølgelig). Skjønner ikke halvparten av det jeg skal si, men hei, hvem sier at det er nødvendig??

Et par av bildene i dag er av utsikten fra vår forferdelig fantastiske balkong. Regner med at dere er grønne av misunnelse, ja! Det rosa bildet av meg har Line tryllet frem på mystisk vis.. Kommentarer er fortsatt veldig koselig å få ;-)

Hej då!

En reise på verdens lengste elv og verdens største utendørs museum..

Tone og meg en tidlig, tidlig morgen uten søvn natten før, med Aswan High Dam (Aswan demningen) i ryggen. Denne ble bygget under Nasser med sovjetisk assistanse for å unngå at Nilen flommet over hvert år. Positiv effekt: Det fruktbare landet kunne dyrkes oftere. Negativ effekt: En stor del av Nubia ble druknet under vann.



Abu Simbel. Husker ikke helt hva selve tempelet heter, men statuene er S-T-O-R-E!



Dette er det andre tempelet i Abu Simbel. De er naboer. Husker heller ikke hva dette tempelet heter (ja, jeg er en dårlig turist med korttidshukommelse). Hvis jeg ikke husker feil er det ene tempelet for Ramses II og det andre tempelet for konen hans. Martine og jeg er de små maurene i midten der. Frem med forstørrelses glasset!



Jeg kan ikke annet enn undre på hvordan de har fått til å lage alt det her. Hvor mange slaver måtte til? Hvor lang tid tok det? Hvor mange døde for å fullbyrde kongens befaling? Noe annet som er verdt å merke seg er at UNESCO flyttet disse templene fra der de var i utgangspunktet for å beskytte dem mot Lake Nassers stigende vann.



Dette bildet er fra souqen (markedet) i Aswan. Markedet minnet meg om Damaskus, selvom souqene der var veldig, veldig mye større og veldig, veldig mye bedre :-)



Dette er Philae Temple, situert på en øy på Nilen. Alt er selvfølgelig stort, imponerende og gammelt.



Utsikt over Nilen.. Beautiful! Det er noe annet enn utsikten over Nilen i Kairo..



Temple of KomOmbo. Tror kanskje det var favoritt-tempelet mitt. Er ikke helt sikker, er ikke så lett å skille alle fra hverandre når du ser minimum et tempel hver dag og alle innholder følgende: Stein, søyler, hieroglyfer og bilder av de samme gudene på veggene.



Jeg har alltid hatt et hemmelig ønske om å være statue (nei, har virkelig ikke det, for et kjedelig liv det må være å være stein). Nå fikk jeg endelig sjansen! Var utrolig gøy å ta dette bildet. For å få det til å se autentisk ut (øh..) måtte jeg hoppe opp og ned og vente på at fotografen tok et blinkskudd. Var realtivt sliten etter fotosessionen. Etterpå bar det selvfølgelig rett på spa og full massasje, manikyr, pedikyr og smoothies. Eller skal vi heller si svett og sliten til neste turistattraksjon..



Dette bildet er fra Temple of Edfu. Uglen og jeg.. Vet ikke helt hvorfor, men den minnet meg veldig om Fawkes the Phoenix fra Harry Potter, så jeg måtte bare ha et bilde!



På Nile-cruiset, eller skal vi si den oppgraderte Danskebåten. Legg spesielt merke til badebassenget i bakgrunnen.. Martine, David, Torgeir og Max.



Solnedgang på Nilen.. Ååå så romantisk <3



Mitt yndlingsbilde fra turen!



Martine og Tone, what can I say? Two crazy, CRAZY Norwegians! Få karaoken inn i huset og rockefoten ut! Kongenes Dal i bakgrunnen.



Hatshepsuts dødstempeltempel, Luxor



Jostein og meg utenfor Hatshepsuts tempel



Er vi ikke søte? Nordmennene på turen foreviget i Hatshepsuts tempel. Tempelet var ikke så interessant som det kan virke som...



Meg og Memnon kolossene. Vil påstå at min fotograf var ekstremt dårlig. Bildet er med for å illustrere hvor ekstremt store statuene egentlig er. Til alle som lurer: Ja, jeg har bare en bukse og en t-skjorte her.



Søyler i Karnak tempel, Luxor. Tror jeg! Hehe :-)



Obelisk utenfor det uendelig store Karnaks tempel. Obelisken i Paris kommer fra Karnak.

Mye stein og mye gøy! Nile-cruise anbefales på det sterkeste!

Luxor og Aswan og mimrestund :-)

Da var jeg tilbake i Kairo igjen.. Tilbake til skolearbeid og forurensning. Sukk! Nile-cruiset var veldig fint, selvom jeg til tider følte meg som en pensjonist på organisert tur - det var om å gjøre å spise så mye som mulig på buffeten og å gå så lite som mulig når vi var på turistattraksjonene. Denne turen er nok den av turene mine som har vært det Egypt jeg forventet meg før jeg kom: Enorme statuer, imponerende templer og uforståelige hieroglyfer. Har vanskelig for å forstå at byggene er så gamle som arkeologene skal ha det til. Alt var veldig flott, men må ærlig innrømme at jeg var mektig lei templer den siste dagen. Følgende ting ble besøkt: Abu Simbel, det Nubiske museet, Temple of Philae, KomOmbo, Edfu Temple, Kongenes dal (skuffende saker, dessverre..), Hatshepsut´s Temple, Colossi of Memnon, Karnak and Luxor Temple.

Inkvarteringen var heldigvis hakket mer behagelig denne gangen - båten innfridde forventningene, ingenting er som å forlate rommet rotete om morgenen og komme tilbaket til et nyvasket og strøkent rom. Tror jeg lett kunne blitt vant til det! Båten hadde badebasseng og boblebad, men varmtvannsbeholderen var i ustand, og de som var tøffe nok til å hoppe uti var ikke så tøffe lenger da de kom opp igjen.. Det jeg likte aller best på denne turen var at det sosialt sett var veldig mye mer interessant enn det har vært på de andre turene. Her ble jeg bedre kjent med mange jeg har sett daglig, men jeg fikk også feriert med noen av mine favoritt nordmenn, Martinus, Tonus og Josteinus. Det var godt å ha nordmennene i nærheten når amerikanerne ble for barnslige og hva skal man kalle det..altfor amerikanere. En av kveldene ble det arrangert Gallabiya-Party på båten (Kjortel-party). Bare de mest hardcore turistene hadde skaffet seg kjortler, men vi andre fikk heldigvis være med likevel. Nordmennene tok selvfølgelig helt av på dansegulvet (helt edru, selvfølgelig)og vi fikk alle ristet rockefoten så vi ble riktig så slitne. Amerikanerne fikk med andre ord sett litt ekte norsk dansing dere kan være stolte av! Jeg vant til og med en konkurranse! Premien stod selvfølgelig i samme stil som 5-stjerners cruiset: En sydentur for to til Azorene. NOT! Jeg vant et glass juice og følte meg snyltet for noe veldig mye bedre..

Så akkurat på Operah på Dubai-tv, og gjett hvilken episode som var på? Moms Around the World, med Trine Grung fra Norge og en mor fra Kairo! Hva er sjansen for at vi skrur på TV'en og det er på? For de som sitter hjemme og ler fordi jeg er TV slave hjemme (ja, jeg innrømmer det og er stolt av det) er det faktisk tilfellet her at jeg så og si aldri ser på TV, tro det eller ei! Med så lite lekser som vi har kan vi sløve foran TV'en hver kveld. Må si jeg fikk litt hjemlengsel et sekund. Det er desember om 2 dager og jeg har ikke julefølelse! Helt umulig når det fortsatt er nogenlunde varmt og julenissene fraværende i butikkvinduene. Nå skal det sies at jeg ofte er julelei når julaften kommer, fordi julen starter sånn ca. midt på sommeren på jobben, men det er fryktelig rart å være borte fra hele det kommersielle sirkuset når det er det man er vant til.

Jeg skulle liksom snakke om turen, men det ble veldig mye annet snakk i stedet. Skal poste bilder i løpet av helgen og kommentere litt, så får dere sett hva jeg har opplevd!

Dagens bilder er mimrebilder fra en utrolig koselig tur på Folkemuseet i sommer med Vingleborgen min. Vet at det ikke har så mye med saken å gjøre, men fikk veldig lyst til å poste bildene! Håper dere ikke drukner i julekaoset! Synes uansett ikke synd på dere!

Kos & Klem

"There's always a first time"

Dagene vi har igjen her blir færre og færre og det gjør meg trist å tenke på at vi bare har en måned igjen. Jeg skal dog ikke legge skjul på at det skal bli godt å komme hjem til "moderlandet". Den svarte skyen som svever over hodene våre er ikke til lungenes beste, så det skal bli godt å puste frisk luft og kunne drikke fantastisk godt vann rett fra springen (savner godt vann - kan dere skjønne at folk ler av meg når jeg sier godt vann?)!

Kairo kan være utmattende til tider og lite snill mot deg hvis du har dårlige dager, spesielt i forhold til hvordan menn behandler kvinner på gaten. Du får rett og slett ikke gå i fred, uansett hvordan du kler deg. Læreren min fortalte meg om venninnen som går i nikab (heldekkende kledning hvor du bare ser øynene) med ekstra "sjal" foran øynene så ingen kan se henne. Når hun går på gaten får hun ofte slengt etter seg "Øynene dine er så vakre". Men de kan jo ikke se øynene hennes!

Læreren min fortalte at dette er et problem som blomstret opp på 70-tallet og at det bare har blitt verre og verre med årene. Er det en tilfeldighet at det skjedde på samme tid som den islamske identiteten ble sterkere og politisk islam begynte å gjøre seg gjeldende? Hun pekte også på at fattigdom er et problem og at det rett og slett er noe de gjør i mangel på andre ting å fordrive tiden sin med. Det er jo ikke noe nytt at arbeidsledigheten i Egypt er enorm og at fattigdom er, om mulig, et økende problem. Islamistiske grupper var de eneste som hjalp de fattige på 70-tallet, fordi regimet ikke brydde seg om mannen i gaten. Betyr dette at Islam vil få et enda sterkere tak på samfunnet om ingenting skjer snart? Hun fortalte videre at folk, bl.a. ugifte, arbeidsløse menn, heller bruker pengene på statusgjenstander, som en fin bil, ny, dyr mobil, enn mat på bordet, fordi redselen for aldri å bli gift og påføre familien skam er så stor. Folk er veldig stolte her, og ingen vil fremstå som fattige, med mindre de er tvunget til det. Man kan jo trekke paralleller til Norge hvor utdannede folk heller sitter hjemme og venter på sosialen enn å sitte i kassen på Rema fordi det ødelegger statusen deres.

Det gjør meg forferdelig frustrert å få kommentarer hele tiden uten å ha mulighet til å forstå eller svare tilbake. Det beste er bare å ignorere, men hvor lett er det å ignorere en person som hvisker et eller annet i øret ditt i forbifarten? Den beste kuren er å gjøre som Nina: Skru opp lydnivået på mp3-spilleren og marsjere av gårde! En egypter sa til meg at vi burde se på det som et privilegium at vi ikke forstår fornærmelsene eller flørtingen. Jeg skal egentlig ikke klage, for jeg vet at de andre jentene har det mye verre enn meg, jeg blir jo faktisk en i mengden her, noe de aldri kan bli uansett hvor hardt de prøver. Har tenkt en del på det etter at Martine kommenterte på bloggen min at det er interessant å lese hvordan jeg opplever Midtøsten fordi jeg har arabisk utseende. Her er jeg en i mengden frem til jeg åpner munnen min, mens i Norge har det alltid vært jeg som er "turisten" frem til jeg åpner munnen og beviser at jeg er "norsk", eller så norsk som en med arabisk utseende kan bli i Norge..

Som vanlig er jeg mester i digresjoner! Var egentlig ikke det jeg skulle snakke om i det hele tatt. Skulle fortelle at jeg trente for første gang i går, men det var egentlig ikke så veldig interessant da jeg begynte å skrive. Vi har hatt veldig mange spennende diskusjoner i klassen om det egyptiske samfunnet, regjeringen, kvasi-demokratiet, korrupsjon og i det store og hele Egypts problemer. Det er veldig gøy å diskutere dette med lærerne våre, for de er ikke redde for å si at de ikke liker Mubarak. De har i det hele tatt et veldig reflektert syn på samfunnet sitt, noe som fascinerer meg veldig.

Det har egentlig ikke skjedd så mye i det siste. Har ikke hatt tid til å dra på eventyr i det siste pga arbeidsmengden på skolen og fordi jeg er lat.. Er endelig ferdig med alle midtermsene, må si det har vært to tøffe uker med lite søvn, mye lesing og kanskje noen krokodilletårer. Tror dette er første dagen siden id-ferien at jeg ikke har lekser eller prøver dagen etterpå. Føler at jeg er tilbake på videregående igjen, bare at vi har flere prøver og at alle lekser må leveres inn til vurdering. Skrev mitt første arabiske essay for en uke siden, "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær" (på arabisk selvfølgelig, dere ville jo ikke forstått det om det ikke hadde vært norsk..:). Det var selvfølgelig om Norge og alt jeg kunne skvise ut av temaet med mitt fantastisk brede ”Jeg heter, jeg er fra”-ordforråd. Dvs. oppgaven var å skrive et essay om hva som helst på min. 660 ord (ja, dere leste rett, det er ikke en trykkleif, det trodde jeg det var først). Endte opp på litt over 700, og det gikk slettes ikke så verst :-)

Skal på eventur (eventyr-tur) fra torsdag natt til søndag morgen, gleder meg som bare en overarbeidet arabiskstudent kan glede seg. Luxor og Aswan er målet, tror det blir veldig bra! Skal ikke ta busser som så vidt henger i hop eller bo på råtne hosteller - denne gangen reiser vi med AUC, hvilket betyr fly og 5-stjernes Nile-cruise. Vi har Thanksgiving-ferie, gleder meg til å teste ut Thanksgiving med min amerikanske ”familie”. Som vanlig er det amerikanske alltid det beste og ingenting er som en real Thanksgiving middag (har aldri hørt så mye snakk om turkey, sweet potatoes, pumpkin pie noensinne), så jeg kan ikke gjøre annet enn å glede meg til det jeg også! Nick ga oss jentene en liten forsmak på Thanksgiving, han bakte oss pumpkin-pie! Jepp, en gutt lagde mat til oss jentene! Og det var godt! Nå skal det sies at jeg er mer eller mindre altetende og at ting som har sukker i seg alltid er velkomne. De andre var ikke like begeistret, men det gikk nå ned!

Skulle vel ha fortalt masse mer (som vanlig), men kommer ikke på mer i farten (som vanlig), så jeg tror jeg som (surprise) vanlig avslutter her! Men før jeg avslutter må jeg understreke at jeg liker Egypt, men at det er negative som positive ting å si om det meste!

Tuddelu :-)



Nick som stolt viser frem sin nybakte gresskarpai (er det bare meg eller høres det ikke så delikat ut på norsk?)

Bilder fra Jordan

Fattig, men akk så rik..

Da var jeg tilbake i Kairo, sliten og utmattet etter nesten 19 timer i en trang og kald buss fylt med arabisksyngende fjortiser. I følge reiseselskapet skulle denne turen ta mellom 10 og 12 timer avhengig av grenseovergangen. Slik gikk det da ikke, og jeg rakk ikke skolen i dag heller. Sånn er livet!

Uansett - har hatt en helt utrolig reise, nok en gang. Har så mye å fortelle at jeg ikke vet hvor jeg skal starte eller om jeg har tid til å skrive alt jeg vil. 250 bilder venter på å bli lagret på maskinen min, samtidig som et tonn av lekser venter på meg på skrivebordet, som vanlig.

Høydepunkter fra turen (får forhåpentlig skrevet om dem):

Avhøringer på grenseovergangen mellom Egypt og Israel
Indiana Jones' Petra
Lawrence of Arabias Wadi Rum
Høylytt krangel med taxisjåfør i Wadi Rum
Klatring i utrygge fjell i Wadi Rum
Soving under stjernene i en beduincamp i Wadi Rum
Bading i Dødehavet
Jerusalem
Betlehem
Muren

Jerusalem var høydepunktet for meg på turen, ikke fordi jeg fikk vært turist i en utrolig fascinerende by historisk sett, men pga selve klimaet i byen og menneskene man møter på. For meg var ikke Jerusalem en by, men mange byer knyttet sammen på en helt merkelig måte. For en absurd følelse å krysse grensen mellom Egypt og Israel og så over til Jordan, eller fra Jerusalem til Betlehem. Det var utrolig spennende å være midt i konfliktens kjerne, føler nå at jeg endelig kan uttale meg om Midtøsten uten å måtte lene meg på hva andre sier. Var der bare i 4 dager, men man får en viss følelse av situasjonen der nede.

Jeg er så blakk nå at det er ikke morsomt, men opplevelsene jeg har hatt er ubetalelige.

Bilder og historier kommer forhåpentligvis om ikke så altfor lenge!

Hvor er taxiene når man trenger dem?

Følte meg litt som en strandet hval på flyplassen i sted. Sendte min bror av gårde til Norge igjen etter en mildt sagt stressende uke. For all del, veldig koselig med besøk, men med prøver og lekser hver eneste dag blir det ikke mye tid til overs, med mindre man kutter ned på nattesøvnen. Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg blir det mest behagelige mennesket når jeg ikke får skjønnhetssøvnen min, så jeg tror det var bra for alles skyld at besøket endte etter en uke.

Tilbake til flyplassen. Taxiene hadde visst gjemt seg (eller så var det bare jeg som var trøtt og forvirret) for jeg brukte en god stund på å finne en relativt råtten taxi som kunne kjøre meg hjem til en tom leilighet. Hele nordmenn-gjengen, eller de 10 av de 60 studentene som oppholder seg her, har reist til Dahab på id-ferie, mens jeg skal være hjemme og gjøre lekser i en hel uke. Sa jeg er litt ensom nå. NEIDA!!! Er ikke så nerd (ennå)!

Nick, John og jeg skal utforske Jordan og Jerusalem i ferien, gleder meg veldig! Vi reiser med nattbussen til Taba i kveld, så det blir ikke lange tiden til å slappe av. Satser på å få sove på bussen. Lover hvertfall en saftig blogg når jeg er tilbake, regner med at jeg har mer interessante ting å komme med enn jeg har hatt i det siste. Har sikkert gjort mye, men det går i glemmeboken når det hele tiden dukker opp nye ting.

Saliba og jeg besøkte det koptiske museet sammen med Nina og hennes foreldre i går. Det var helt ok, ble ikke veldig imponert, vet ikke om det var fordi museet var kjedelig eller om det var jeg som var kjedelig og lite entusiastisk. Vi besøkte også den hengende kirken. Den er bygget på to søyler (eller noe, var et sted mellom drømmeland og vanlig land da guiden fortalte om det). Var mange fine mosaikkbilder i kirken, det skal de ha!

Senere på dagen dro vi til Khan Khalili, et stort marked her. Det var en lite hyggelig opplevelse. Altfor mye mennesker, altfor liten plass, altfor bråkete... Trodde vi skulle bli kvelt da det var to kjerrer som skulle gjennom den allerede overbefolkede gaten. Av en eller annen grunn kom vi oss ut levende, om noe redusert og sjokkert. Pga ramadanrush i trafikken bestemte vi oss for å traske hjem i de lite forurensede gatene. Litt brun-svartere enn vi var da vi dro kom vi oss omsider hjem.. Hjem, kjære hjem! Nesten, da..

Saliba og jeg dro til Al-Azhar Park for å spise middag sammen med mine amerikanske venner om kvelden samme dag. Taxi-sjåføren visste hvor det var da vi satte oss inn i taxien, men han visste ikke helt hvor parken var da vi hadde kjørt i en halvtime. Blodtrykket mitt var ganske høyt da vi endelig kom oss dit. Hadde ikke vi sett parken fra vinduet (som er så stor at man ikke kan unngå den, er ikke så mange hager i Kairo) så lurer jeg på hvor vi hadde endt opp! Selve parken, eller hagen, var helt utrolig. Man kunne faktisk kjenne at det var friskere luft der pga alle trærne. Vi spiste iftar-buffet i en restaurant som hadde masse marmorfontener i seg. Det var på nippet til at vi måtte rulle oss hjem i stedet for å gå, er ikke sunt med buffeer, spesielt ikke når de har så deilige desserter!

Vi var på iftar besøk hos en venninne av meg, Deya, tidligere i uken (går litt surr i dagene, så jeg vet ikke helt når det var). Moren hennes er Egypts diplomat i Roma, så de hadde en helt fantastisk leilighet på Zamalek. Vi rakk det så vidt, grunnet Saliba og Magnus' (klassekamerat fra Bergen, også på besøk) ville (og lite lønnsomme) turistpåfunn ved pyramidene i Giza. Uansett, Deya hadde ordnet til en buffetlignende tilstelning. Jeg vet ikke helt hva maten var, men godt smakte det!

Ble plutselig sulten av alt matsnakket. Har funnet mitt neste offer - kjøleskapet! Derfor har jeg ikke tid til å blogge mer. Men vi snakkes etter ferien, skal prøve å ikke være skyteskive i Israel ;-)

Ha det på badet!

Nåla i høystakken: Oasen i ørkenen

Da var dessverre denne helgen også over. For en fantastisk helg det har vært! President Mubarak bestemte seg for å gi oss en langhelg i anledning 6. oktober (Yom Kippur-krigen 1973), så vi bestemte oss for å reise ut av Kairo igjen og oppleve så mye som mulig på minst mulig tid.

Turen gikk denne gangen til Western Desert og Siwa-oasen rett ved grensen til Libya. Det var som å ta en tidsmaskin (i beste Back to the Future-stil, bare at det tok 10 timer å komme seg dit) inni en helt annen verden, tidssone og ikke minst et helt annet lydnivå. Her er esel det foretrukne transportmiddel, firkantede, brune steinhus stedet å bo, ingen McDonalds å skimte, ei heller høye blokker som blokkerer den fantastiske utsikten. Overgangen ørken, oase, ørken er noe helt for seg selv.

Vi fant et idyllisk hotell i utkanten av oasen som vi hadde helt for oss selv. Her var det eget badebasseng med vann fra en av de mange kildene oasen er kjent for, omkranset av palmer med gule og brune dadler hengende fra grenene, svarte og grønne oliventrær, gule sitrontrær, røde og grønne granatepletrær og ørkenroser tilfeldig spredt rundt omkring. Hotellet var uten elektrisitet, noe som innebar hjerte-ut-av-brystet kalde opplevelser når morgendusjen skulle unnagjøres. Skal si jeg våknet fort :-)

Vi brukte dagene til å bade, sykle rundt i landsbyen, spille UNO på en shisha-bar, ligge på madrasser på taket på hotellet og se på stjernene, høre gresshoppene synge og fluene surre.. Apropos UNO. De tre andre (amerikanere, selvfølgelig) dannet en allianse mot ondskapens akse: Maria. Det endte opp med at jeg tapte fordi de andre samarbeidet om å jukse. Dårlig gjort, er fremdeles bitter.. De som vet hvor glad jeg er i å tape vet hvilken tilstand jeg er i nå.

Det aller beste med turen var definitivt vår ørkensafari. Spennende, fredelig og surrealistisk på en og samme tid. Vi fikk oss en ikke-engelsksnakkende guide (igjen) som tok luften ut av dekkene på Jeepen sin og tok oss med på berg og dalbane over ørkenens humper og dumper. Vi leide sandboards og stod nedover sanddynene. Var gøy å stå nedover, men lite gøy å gå oppover. At de ikke har fått heistrekk der ennå! Tenke seg til at man må bruke kroppen. Fnys!

Etter vår lille treningsøkt bar det til en dukkert i en varm kilde, så en kald en, så til toppen av en sanddyne for å se solnedgangen. Bildene snakker igjen for seg selv. Var så avslappende å ligge i den myke sanden og se på den klare himmelen bli mørkere og mørkere. Alle timene i en mindre tilfredsstillende buss som følger Egypt-tid (dvs. ekstremt forsinket) var verdt det bare for å få med seg dette.

Det er rart hvor mye man har tid til i løpet av en helg om man bare går inn for det! Er så gøy å utforske nye plasser og se andres levemåter. Utvide horisonten litt som det så fint heter!

Da var det tilbake til hverdagen, bruker nok noen dager på å summe meg tilbake til Kairo-tempo, men.

Kos dere hvor enn dere befinner dere!

Klem fra Kairo