I dag lider jeg av en ikke så sjelden sykdom som dukker opp når man minst venter det. Dens utslagssentrum ligger i hjernen og sprer seg fort til resten av kroppen. Vanlige symptomer er slapphet, uegnethet til å ta fornuftige avgjørelser og at man føler seg over gjennomsnittlig ukonsentrert. Jeg tror det kliniske navnet er LATSKAP. Og det har rammet meg hardt i dag.
Det er faktisk ikke så lett å jobbe når man kan høre fuglene kvitre utenfor, kjenne varmen utenifra, få besøk av diverse irriterende insekter med vinger og kjenne duften av vår. Sommer. Gå i t-skjorte og likevel føle seg for varm. Se overlegen ut med solbriller. Spise is. Uten tvil den mest uegnede medisinen mot latskap. Ikke føle seg tvunget til å gjøre noe som helst fordi Sjefen er på møte i en annen by.
Livet er herlig.
Bivirkningene kommer den dag i morgen. Når jeg angrer på at jeg ikke gjorde det jeg burde ha gjort i dag.
Monday, March 10, 2008
Friday, March 07, 2008
Ny dag, nye nyheter
To hus i Betlehemsområdet ble i går revet ned etter den israelske invasjonen av byen som følge av skytingen i Jerusalem. En mann ble pågrepet og en annen ble skadet.
Rett etter angrepet på den jødiske skolen i Vest-Jerusalem rullet militærjeeper og bulldosere inn i Betlehem og omringet huset til en Islamic Jihad aktivist og begynte å rive ned huset hans. En rakett ble først skutt inn i det to-etasjes høye bygget før bulldosere begynte å rive det ned. Farens hus ble også revet ned, og broren pågrepet.
Israelske styrker stengte av området rundt aktivistens hus og gjennomsøkte nabohus i jakten på ham. Styrkene tvang alle naboer ut i gaten med beskjed om å kle av seg.
Israelske medier melder at gjerningsmannen er fra Jerusalem og er del av en liten gruppe som kaller seg "Galilee Freedom Battalion".
Etter angrepet demonstrerte hundrevis av ekstremt religiøse jøder i Jerusalems gater, med krav om hevn og "death to Arabs", død over arabere.
Hamas' militære fraksjon, Al-Qassam Brigadene, kommenterte angrepet:
"Angrepet var en naturlig reaksjon på de barbariske sionist nazi forbrytelsene som har vært rettet mot kvinner, barn, moskeer og hus. Det er også en reaksjon på sionistfiendenes holocaust i Gaza og på Vestbredden. Det velsignede angrepet vil ikke bli det siste svaret på okkupasjonens massakre".
Med andre ord, det blir en spent fremtid i møte.
Rett etter angrepet på den jødiske skolen i Vest-Jerusalem rullet militærjeeper og bulldosere inn i Betlehem og omringet huset til en Islamic Jihad aktivist og begynte å rive ned huset hans. En rakett ble først skutt inn i det to-etasjes høye bygget før bulldosere begynte å rive det ned. Farens hus ble også revet ned, og broren pågrepet.
Israelske styrker stengte av området rundt aktivistens hus og gjennomsøkte nabohus i jakten på ham. Styrkene tvang alle naboer ut i gaten med beskjed om å kle av seg.
Israelske medier melder at gjerningsmannen er fra Jerusalem og er del av en liten gruppe som kaller seg "Galilee Freedom Battalion".
Etter angrepet demonstrerte hundrevis av ekstremt religiøse jøder i Jerusalems gater, med krav om hevn og "death to Arabs", død over arabere.
Hamas' militære fraksjon, Al-Qassam Brigadene, kommenterte angrepet:
"Angrepet var en naturlig reaksjon på de barbariske sionist nazi forbrytelsene som har vært rettet mot kvinner, barn, moskeer og hus. Det er også en reaksjon på sionistfiendenes holocaust i Gaza og på Vestbredden. Det velsignede angrepet vil ikke bli det siste svaret på okkupasjonens massakre".
Med andre ord, det blir en spent fremtid i møte.
Thursday, March 06, 2008
Jerusalem i skuddlinjen
Som sagt, her går det fort i svingene. Jeg sitter nå alene i leiligheten min i stille Beit Sahour, som er litt uroligere enn vanlig pga sirenene fra de israelske militærbilene.
I følge jungeltelegrafen har 18 militærjeeper kjørt inn i Betlehem og omringet huset til en fra Isalmic Jihad, som angivelig stod for skytingen ved den jødiske skolen i Vest-Jerusalem i kveld og som drepte åtte mennesker og skadet over 35.
Angrepene kom som følge av Israels bombing av Gaza sist uke, som drepte 127 palestinere, deriblant mange barn. På israelsk side ble tre mennesker drept.
Hamas støtter angrepet, og det er fest i Gazas gater. Dette er første angrep på Jerusalem siden 2004, og beviser nok en gang at den såkalte "sikkerhetsmuren" ikke er bygget av sikkerthetsmessige årsaker. Den ultraortodokse Yeshiva skolen som skytingen foregikk på knyttes til bosettere på Vestbredden, et av de mest betente temaene i konflikten mellom israelerne og palestinerne. Stakkars Condoleezza, hun kom hele veien fra USA forgjeves. Overraskende.
Nå er det bare å vente å se hvordan Israel svarer på angrepet. Det blir ikke pent.
I følge jungeltelegrafen har 18 militærjeeper kjørt inn i Betlehem og omringet huset til en fra Isalmic Jihad, som angivelig stod for skytingen ved den jødiske skolen i Vest-Jerusalem i kveld og som drepte åtte mennesker og skadet over 35.
Angrepene kom som følge av Israels bombing av Gaza sist uke, som drepte 127 palestinere, deriblant mange barn. På israelsk side ble tre mennesker drept.
Hamas støtter angrepet, og det er fest i Gazas gater. Dette er første angrep på Jerusalem siden 2004, og beviser nok en gang at den såkalte "sikkerhetsmuren" ikke er bygget av sikkerthetsmessige årsaker. Den ultraortodokse Yeshiva skolen som skytingen foregikk på knyttes til bosettere på Vestbredden, et av de mest betente temaene i konflikten mellom israelerne og palestinerne. Stakkars Condoleezza, hun kom hele veien fra USA forgjeves. Overraskende.
Nå er det bare å vente å se hvordan Israel svarer på angrepet. Det blir ikke pent.
Tuesday, March 04, 2008
Ok, så forteller jeg litt om ferien også..
Etter en veldig hektisk måned fikk jeg fire dager fri av sjefen til å komme meg bort litt. To venner av meg måtte fornye visumet sitt, så vi slo likeså godt to fluer i en smekk og reiste til dykke-og backpacker mekkaet Dahab på Sinaihalvøyen. Vi dro fra Beit Sahour en tidlig onsdag morgen og var fremme rundt åttetiden på kvelden. Det hele gikk egentlig ganske smertefritt, ingen dramatikk på grensen, foruten at jeg ikke fikk et visum som gjaldt for hele Egypt, kun for Sinai, så jeg måtte droppe å besøke Kairo. Etter en sløv middag på en av de mange restaurantene langs strandkanten la vi oss ganske tidlig på Penguin Village, og våknet ikke før 11 dagen etterpå.
Sove lenge, det er det lenge siden jeg har gjort! Da jeg omisder våknet opp fra komaen dro jeg meg lat bort til vinduet, åpent det, og der var der sol fra skyfri himmel. Det er det også en stund siden jeg har sett. Og sist men ikke minst, det var over 20 grader og mer eller mindre vindstille. Herlig. Etter frokost handlet vi inn mat til lunsj og gjorde egentlig ikke annet enn å ligge på Laguna og skotte på den Saudi Arabiske kysten frem til solen gikk ned blandt det dramatiske fjellandskapet. Dahab er fryktelig vakkert, en fin kombinasjon av fjell, klokkeklart vann, blå himmel, frisk luft og stille og rolige omgivelser. Dahab, som betyr gull på arabisk, har fått navnet nettopp pga den fantastiske gyldne soldnedgangen, og den skuffet virkelig ikke.
Dagen etterpå våknet vi igjen sent, været var ikke like strålende som dagen før, men fortsatt ganske behagelig. Vi snek oss inn på et hotellresort med strandlinje og myk småkornet sand, okkuperte noen solsenger og ble der hele ettermiddagen. På kvelden sendte Ingebjørg meg en melding og sa at hun kom morgenen etterpå. O lykke, endelig et norsk fjes som faktisk kjenner meg pre-Palestina!
Ingebjørg ankom tidlig om morgenen, og med en gang jeg hørte meldingen fra henne løp jeg ut i pysjen og møtte henne. Dagen før hadde vi bestemt oss for å snorkle i Blue Hole uansett vær, og slik ble det. Det blåste ganske mye, men man merker slett ikkes å mye til det når man befinner seg godt under bakkenivå. Jeg har aldri snorklet før, og for en merkelig følelse det er å puste under vann! Det er noe mediterende ved det å høre sin egen pust inn og ut under vannet, samtidig som man oppdager at det er en helt ny verden der nede. Jeg har aldri sett så mange fisker i så mange forskjellige farger, ei heller svømt nær korallrev. Det var rett og slett fantastisk fint! Jeg svømte til og med med barrakudaer uten at jeg visste det. Føler meg litt kul nå, ja.. Eller er det naiv jeg bør føle meg?
Dagen etterpå var det på tide å dra hjem igjen, men for å få presset en siste liten ting i skjemaet stod vi opp halv syv og dro på firhjulingskjøring i ørkenen. Det var sykt gøy, spesielt når man virkelig kunne gasse på og høre vinden ule i ørene under hjelmen. Yiha! I og med at jeg var den eneste som ikke har lappen og eneste kjøreerfaring er bilspill på Playstation ( ikke helt trygg der heller må jeg påstå) kan man si at jeg kanskje ikke hadde den beste kontrollen over kjøretøyet eller respekt for trafikk- eller fartsregler. Mine u-svinger var lettere v-svinger, holde jevn fart er faktisk ikke så lett og hva er egentlig vitsen med å holde 15 meters avstand mellom firhjulingene? Hvor mye er egentlig 15 meter? Vi fikk streng beskjed om ikke å kjøre forbi noen, men gud så fristende det kunne være! Jeg vet at den dagen jeg får lappen kommer veiene til å være utrygge og kollisjonsfaren stor (Neida mamma, jeg bare tuller..).
Etter det pakket vi sakene, spiste en lynkjapp frokost (lynkjapp for de andre, kjapp for meg. Skjønner ikke hvordan folk kan tygge så ufattelig fort) og la i vei til Taba. Etter at alle var trygt over grensen og sånn nogenlunde ved bevissthet, rakk vi akkurat siste buss inn til Jerusalem, som forsåvidt var stappet til randen full av rike, overlegne, ekle, jødiskamerikanske midrash kids (sendes av rike foreldre til jødiske privatskoler i Israel mellom High School og College) som hadde hormonene i ulage og et helt ekstremt oppmerksomhetsbehov. Jeg har faktisk aldri vært borti noe lignende, til tross for at jeg er vokst opp i Oslo Vest. Aldri har jeg vært nærmere sammenbrudd før, og aldri har jeg fantasert så mye om hvor stor skade jeg har lyst til å påføre andre mennesker. iPoden kunne liksom ikke spilles høyere..
Men bortsett fra de siste uheldige timene var det en finfin tur. Merkelig nok er jeg ikke avslappet og føler etter tre dager at jeg kunne hatt godt av enda en ferie, men grådige må vi ikke bli!
I dag er det forresten t-skjorte vær og til helgen er det meldt hele 34 grader. Er det rart man blir forvirret?
Sove lenge, det er det lenge siden jeg har gjort! Da jeg omisder våknet opp fra komaen dro jeg meg lat bort til vinduet, åpent det, og der var der sol fra skyfri himmel. Det er det også en stund siden jeg har sett. Og sist men ikke minst, det var over 20 grader og mer eller mindre vindstille. Herlig. Etter frokost handlet vi inn mat til lunsj og gjorde egentlig ikke annet enn å ligge på Laguna og skotte på den Saudi Arabiske kysten frem til solen gikk ned blandt det dramatiske fjellandskapet. Dahab er fryktelig vakkert, en fin kombinasjon av fjell, klokkeklart vann, blå himmel, frisk luft og stille og rolige omgivelser. Dahab, som betyr gull på arabisk, har fått navnet nettopp pga den fantastiske gyldne soldnedgangen, og den skuffet virkelig ikke.
Dagen etterpå våknet vi igjen sent, været var ikke like strålende som dagen før, men fortsatt ganske behagelig. Vi snek oss inn på et hotellresort med strandlinje og myk småkornet sand, okkuperte noen solsenger og ble der hele ettermiddagen. På kvelden sendte Ingebjørg meg en melding og sa at hun kom morgenen etterpå. O lykke, endelig et norsk fjes som faktisk kjenner meg pre-Palestina!
Ingebjørg ankom tidlig om morgenen, og med en gang jeg hørte meldingen fra henne løp jeg ut i pysjen og møtte henne. Dagen før hadde vi bestemt oss for å snorkle i Blue Hole uansett vær, og slik ble det. Det blåste ganske mye, men man merker slett ikkes å mye til det når man befinner seg godt under bakkenivå. Jeg har aldri snorklet før, og for en merkelig følelse det er å puste under vann! Det er noe mediterende ved det å høre sin egen pust inn og ut under vannet, samtidig som man oppdager at det er en helt ny verden der nede. Jeg har aldri sett så mange fisker i så mange forskjellige farger, ei heller svømt nær korallrev. Det var rett og slett fantastisk fint! Jeg svømte til og med med barrakudaer uten at jeg visste det. Føler meg litt kul nå, ja.. Eller er det naiv jeg bør føle meg?
Dagen etterpå var det på tide å dra hjem igjen, men for å få presset en siste liten ting i skjemaet stod vi opp halv syv og dro på firhjulingskjøring i ørkenen. Det var sykt gøy, spesielt når man virkelig kunne gasse på og høre vinden ule i ørene under hjelmen. Yiha! I og med at jeg var den eneste som ikke har lappen og eneste kjøreerfaring er bilspill på Playstation ( ikke helt trygg der heller må jeg påstå) kan man si at jeg kanskje ikke hadde den beste kontrollen over kjøretøyet eller respekt for trafikk- eller fartsregler. Mine u-svinger var lettere v-svinger, holde jevn fart er faktisk ikke så lett og hva er egentlig vitsen med å holde 15 meters avstand mellom firhjulingene? Hvor mye er egentlig 15 meter? Vi fikk streng beskjed om ikke å kjøre forbi noen, men gud så fristende det kunne være! Jeg vet at den dagen jeg får lappen kommer veiene til å være utrygge og kollisjonsfaren stor (Neida mamma, jeg bare tuller..).
Etter det pakket vi sakene, spiste en lynkjapp frokost (lynkjapp for de andre, kjapp for meg. Skjønner ikke hvordan folk kan tygge så ufattelig fort) og la i vei til Taba. Etter at alle var trygt over grensen og sånn nogenlunde ved bevissthet, rakk vi akkurat siste buss inn til Jerusalem, som forsåvidt var stappet til randen full av rike, overlegne, ekle, jødiskamerikanske midrash kids (sendes av rike foreldre til jødiske privatskoler i Israel mellom High School og College) som hadde hormonene i ulage og et helt ekstremt oppmerksomhetsbehov. Jeg har faktisk aldri vært borti noe lignende, til tross for at jeg er vokst opp i Oslo Vest. Aldri har jeg vært nærmere sammenbrudd før, og aldri har jeg fantasert så mye om hvor stor skade jeg har lyst til å påføre andre mennesker. iPoden kunne liksom ikke spilles høyere..
Men bortsett fra de siste uheldige timene var det en finfin tur. Merkelig nok er jeg ikke avslappet og føler etter tre dager at jeg kunne hatt godt av enda en ferie, men grådige må vi ikke bli!
I dag er det forresten t-skjorte vær og til helgen er det meldt hele 34 grader. Er det rart man blir forvirret?
Kaos
Det var sprøtt å komme hjem fra Egypt igjen og se hvor fort det egentlig går i svingene her. På bare fem dager ble over 100 mennesker drept i Gaza, blant dem mange barn, fredsforhandlingene har frosset og demonstrasjoner har spredt seg over hele Vestbredden.
Det var stenkasting fra flyktningeleirene i Betlehem, og IDF møtte dem som vanlig med tåregass og andre avanserte virkemidler. Anna og jeg tok turen opp til Betlehem etter jobb, og det som møtte oss var ganske tomme gater og stengte butikker, foruten guttene som stod klare med sten i den ene hånden og løk i den andre.
Det var merker på asfalten etter stenene og ikke så langt unna stod en militærjeep full med soldater som ventet på en unnskyldning til å skyte mer tåregass på de stenkastende barna. Det hadde dabbet av da vi kom, men en tynn eim av tåregass var fortsatt å dufte, og den hvite røyken lå fortsatt i luften.
Da vi kom hjem søndag kveld var hele Betlehem stengt, kun noen få enslige vandret ute i gatene og taxien vår kunne kjøre uforstyrret igjennom områdene. Det var en trykket stemning, som i at man sitter inne og venter på at noe snart skal skje.
Noe må skje snart, for det som foregår i Gaza er ikke annet enn umenneskelig. Uansett hva nylig Israel-besøkende Siv Jensen måtte ha å si om den saken. Den skjeve krigen, den stille og langsomme krigen, den psykiske krigen, den må stoppe snart, for ellers eksploderer det her.
Det var stenkasting fra flyktningeleirene i Betlehem, og IDF møtte dem som vanlig med tåregass og andre avanserte virkemidler. Anna og jeg tok turen opp til Betlehem etter jobb, og det som møtte oss var ganske tomme gater og stengte butikker, foruten guttene som stod klare med sten i den ene hånden og løk i den andre.
Det var merker på asfalten etter stenene og ikke så langt unna stod en militærjeep full med soldater som ventet på en unnskyldning til å skyte mer tåregass på de stenkastende barna. Det hadde dabbet av da vi kom, men en tynn eim av tåregass var fortsatt å dufte, og den hvite røyken lå fortsatt i luften.
Da vi kom hjem søndag kveld var hele Betlehem stengt, kun noen få enslige vandret ute i gatene og taxien vår kunne kjøre uforstyrret igjennom områdene. Det var en trykket stemning, som i at man sitter inne og venter på at noe snart skal skje.
Noe må skje snart, for det som foregår i Gaza er ikke annet enn umenneskelig. Uansett hva nylig Israel-besøkende Siv Jensen måtte ha å si om den saken. Den skjeve krigen, den stille og langsomme krigen, den psykiske krigen, den må stoppe snart, for ellers eksploderer det her.
Sunday, March 02, 2008
Kvinndomsprøven
Da var jeg endelig tilbake i det "hellige" land, utkjørt, sliten og ganske sint. Før jeg kom til grensen mellom Egypt og Israel hadde jeg hele bloggen klar i hodet. Jeg skulle fortelle hvor deilig det var å endelig få en ferie, at jeg var ganske avslappet, hadde snorklet for første gang, kjørt firhjuling så jeg var hvit i ansiktet av sand, sløvet på stranden, spist god mat, gjort ting som man gjør på ferie. Men nei, atter en gang måtte staten Israel, byråkratiet Israel, sette en demper på gleden, sørge for at jeg igjen sitter med en bitter ettersmak i munnen, angrende på at jeg i utgangspunktet valgte å forlate dette "forgjettede" land.
Tankegangen min var slik: Jeg vil ikke la dem, Israel, skremme meg fra å gjøre noe jeg har lyst til, altså reise til Egypt, da viser jeg bare at de har overtaket. Jeg har allerede et multiple entry visum til Israel, følgelig vil jeg ikke ha problemer med å komme meg frem og tilbake, for Ministry of Interior, innenriksdepartementet, har allerede tatt en avgjørelse i saken, jeg får bli i Israel.
Så dum går det altså an å bli. Hvorfor skulle et visum gi meg retten til å gli rett igjennom, som alle de andre turistene? Jeg har gang på gang blitt fortalt at jeg ikke skal ta ting personlig. Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Men vet dere hva? Jeg tar det personlig. Jeg tar det veldig personlig. Hvorfor akkurat meg? Hva er det ved min karakter som forteller dem at jeg er en sikkerhetstrussel?
Å forlate landet gikk lekende lett for en som er tydelig uønsket. Det er hvertfall følelsen jeg sitter med, at jeg er veldig uønsket her. I går var det langt fra lekende enkelt. Det var alvorlig vanskelig og for første gang veldig psykisk hardt for meg å takle. Jeg satt dobbelt så lenge sist gang, men da satt jeg hvertfall sammen flere andre i samme situasjon. Nå var jeg mutters alene, den eneste som ble holdt igjen på tre timer.
Jeg ble som forventet møtt av skeptisismen jeg er vant til, spørsmål på spørsmål om min bakgrunn, hva jeg gjør i Israel, hvorfor jeg har vært i Syria og Libanon, om jeg er muslim. Dumme spørsmål. Åpenbare spørsmål. Seks forskjellige mennesker, gjerne i følge med flere, møtte meg med de samme spørsmålene, før jeg ble forvist til den kalde metallbenken og noen timer i totalt uvitenhet. Den nyeste vrien denne gangen var da en av avhørerne fortalte meg at "det er noe i stemmen din som forteller meg at du snakker arabisk". Rett etter at jeg har fortalt henne at jeg har studert arabisk og at arameisk er morsmålet mitt. Brains.
De andre gangene jeg har utsatt meg selv for dette har jeg vært sammen med andre, som pga meg har havnet i samme problemer som meg. Jeg tok derfor en avgjørelse på vegne av reisefølget om at jeg måtte gå alene. Vi splittet oss før vi gikk inn på den israelske siden av grenseovergangen, og blikkene våre møttes ikke igjen før tre lange timer etterpå. Jeg var nervøs, alle mulige slags tanker for gjennom hodet mitt. Hva om? Hva om de bestemmer for ikke å slippe meg inn igjen? Hva skal jeg da gjøre? Hvordan skal jeg forklare vennene mine at en simpel badeferie ødela for resten av mitt opphold? Utilgivelig.
Venting. Uvitenhet. Det er det som er verst, uvitenheten. Man sitter der alene og venter på en strategisk plassert kald metallbenk, med kald luft blåsende i ansiktet, ansiktet rettet mot et israelsk flagg, samtidig som man ser alle turistene passerer, med sine ferskstemplede visum i passet, de rene turistene, og der sitter man alene og venter på sin skjebne. Det var nok til å vippe meg av pinnen. Sulten, tørst og frustrert, uten mulighet til å gjøre noe med det.
Jeg følte meg stemplet som noe jeg ikke er, på bakgrunn av utseende og navn, hva enn det måtte være, jeg følte meg uren, med min skjebne i deres hender. En vond følelse. Jeg tenker at det ikke er rart at staten har så mange fiender som de har, med tanke på måten de behandler sine besøkende. Jeg forestiller meg at å sitte i varetekt nesten må være enklere. Jeg drar den nok litt langt her, men la oss si at man sitter i fyllearresten, så vet man hvertfall hvorfor man sitter der - handling/konsekvens.
Man kan kanskje tenke at det blir lettere for hver gang man går gjennom en grense, at man vet hva man kan forvente så man forbereder seg bedre til neste gang. Nei. Det blir verre for hver gang, og nå har jeg brukt opp min kvote for en periode. Jeg fikk ikke besøkt mine venner i Kairo, men jeg betaler gladelig 5000 kr for en flybillett Oslo-Kairo ved en senere anledning, for jeg orker ikke gå igjennom dette igjen på en stund. Det skal faktisk være meg en glede å spare Israel for hodebryet, jobben, blekket de sløser på igjen og igjen å skrive ned detaljer om meg. Selv om det strider i mot mine prinsipper.
Etter å ha forberedt meg på en lang kveld og natt, soving på metallbenk med kald luft i ansiktet, etter å ha forestilt meg worst case scenario, at jeg sitter på et fly hjem til Norge i løpet av morgendagen, etter å ha sendt melding til vennene mine om at de må dra uten meg, for siste buss til Jerusalem kjører om drøye 20 minutter, kommer en av jentene ut av kontoret med det israelske flagget, med passet mitt i hånden. "Sorry for the inconvenience", sier hun, gir meg passet og går. Støl av nervøsitet går jeg i svime ut av terminalbygget, og for en gangs skyld hadde jeg hellet med meg - jeg rakk siste buss til Jerusalem. På minuttet..
Tankegangen min var slik: Jeg vil ikke la dem, Israel, skremme meg fra å gjøre noe jeg har lyst til, altså reise til Egypt, da viser jeg bare at de har overtaket. Jeg har allerede et multiple entry visum til Israel, følgelig vil jeg ikke ha problemer med å komme meg frem og tilbake, for Ministry of Interior, innenriksdepartementet, har allerede tatt en avgjørelse i saken, jeg får bli i Israel.
Så dum går det altså an å bli. Hvorfor skulle et visum gi meg retten til å gli rett igjennom, som alle de andre turistene? Jeg har gang på gang blitt fortalt at jeg ikke skal ta ting personlig. Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Men vet dere hva? Jeg tar det personlig. Jeg tar det veldig personlig. Hvorfor akkurat meg? Hva er det ved min karakter som forteller dem at jeg er en sikkerhetstrussel?
Å forlate landet gikk lekende lett for en som er tydelig uønsket. Det er hvertfall følelsen jeg sitter med, at jeg er veldig uønsket her. I går var det langt fra lekende enkelt. Det var alvorlig vanskelig og for første gang veldig psykisk hardt for meg å takle. Jeg satt dobbelt så lenge sist gang, men da satt jeg hvertfall sammen flere andre i samme situasjon. Nå var jeg mutters alene, den eneste som ble holdt igjen på tre timer.
Jeg ble som forventet møtt av skeptisismen jeg er vant til, spørsmål på spørsmål om min bakgrunn, hva jeg gjør i Israel, hvorfor jeg har vært i Syria og Libanon, om jeg er muslim. Dumme spørsmål. Åpenbare spørsmål. Seks forskjellige mennesker, gjerne i følge med flere, møtte meg med de samme spørsmålene, før jeg ble forvist til den kalde metallbenken og noen timer i totalt uvitenhet. Den nyeste vrien denne gangen var da en av avhørerne fortalte meg at "det er noe i stemmen din som forteller meg at du snakker arabisk". Rett etter at jeg har fortalt henne at jeg har studert arabisk og at arameisk er morsmålet mitt. Brains.
De andre gangene jeg har utsatt meg selv for dette har jeg vært sammen med andre, som pga meg har havnet i samme problemer som meg. Jeg tok derfor en avgjørelse på vegne av reisefølget om at jeg måtte gå alene. Vi splittet oss før vi gikk inn på den israelske siden av grenseovergangen, og blikkene våre møttes ikke igjen før tre lange timer etterpå. Jeg var nervøs, alle mulige slags tanker for gjennom hodet mitt. Hva om? Hva om de bestemmer for ikke å slippe meg inn igjen? Hva skal jeg da gjøre? Hvordan skal jeg forklare vennene mine at en simpel badeferie ødela for resten av mitt opphold? Utilgivelig.
Venting. Uvitenhet. Det er det som er verst, uvitenheten. Man sitter der alene og venter på en strategisk plassert kald metallbenk, med kald luft blåsende i ansiktet, ansiktet rettet mot et israelsk flagg, samtidig som man ser alle turistene passerer, med sine ferskstemplede visum i passet, de rene turistene, og der sitter man alene og venter på sin skjebne. Det var nok til å vippe meg av pinnen. Sulten, tørst og frustrert, uten mulighet til å gjøre noe med det.
Jeg følte meg stemplet som noe jeg ikke er, på bakgrunn av utseende og navn, hva enn det måtte være, jeg følte meg uren, med min skjebne i deres hender. En vond følelse. Jeg tenker at det ikke er rart at staten har så mange fiender som de har, med tanke på måten de behandler sine besøkende. Jeg forestiller meg at å sitte i varetekt nesten må være enklere. Jeg drar den nok litt langt her, men la oss si at man sitter i fyllearresten, så vet man hvertfall hvorfor man sitter der - handling/konsekvens.
Man kan kanskje tenke at det blir lettere for hver gang man går gjennom en grense, at man vet hva man kan forvente så man forbereder seg bedre til neste gang. Nei. Det blir verre for hver gang, og nå har jeg brukt opp min kvote for en periode. Jeg fikk ikke besøkt mine venner i Kairo, men jeg betaler gladelig 5000 kr for en flybillett Oslo-Kairo ved en senere anledning, for jeg orker ikke gå igjennom dette igjen på en stund. Det skal faktisk være meg en glede å spare Israel for hodebryet, jobben, blekket de sløser på igjen og igjen å skrive ned detaljer om meg. Selv om det strider i mot mine prinsipper.
Etter å ha forberedt meg på en lang kveld og natt, soving på metallbenk med kald luft i ansiktet, etter å ha forestilt meg worst case scenario, at jeg sitter på et fly hjem til Norge i løpet av morgendagen, etter å ha sendt melding til vennene mine om at de må dra uten meg, for siste buss til Jerusalem kjører om drøye 20 minutter, kommer en av jentene ut av kontoret med det israelske flagget, med passet mitt i hånden. "Sorry for the inconvenience", sier hun, gir meg passet og går. Støl av nervøsitet går jeg i svime ut av terminalbygget, og for en gangs skyld hadde jeg hellet med meg - jeg rakk siste buss til Jerusalem. På minuttet..
Sunday, February 24, 2008
Marias syke opplevelser, del 3
I dag var det klart for vår første utflukt. Ramallah stod på timeplanen, og selv om det meste av snøen hadde smeltet bort i løpet av nattestimene, var det fortsatt vått å gå rundt.
I Ramallah møtte vi først organisasjonen Defence for Children International. Denne organisasjonen jobber spesielt for de umyndige barna som blir fenglset av israelske myndigheter, som oftest uten grunn, eller fordi de har blitt observert mens de kaster stein. Det er sterkt å høre om dette, spesielt med tanke på hva dette gjør med et barn og hva slags fremtid dette barnet vil få. Man får kanskje en enda sterkere følelse av splitt og hersk når man hører historier om barn. Her blir man av de israelske myndighetene behandlet som voksen fra man er 16 år, i Israel regnes man ikke som voksen før man har fylt 18.
Forestill deg at du venter på at ditt barn, ditt skoleflinke, rolige barn, skal komme hjem fra skolen, men det kommer ikke. En uke etterpå får du vite at han/hun er fengslet, men du vet ikke hvorfor, du vet ikke hvor, du vet ikke hvor lenge han må sitte der og om du noensinne får se barnet ditt igjen. Slipper barnet dit ut, kan du være sikker på at det aldri kommer til å bli som det engang var, og mest sannsynlig vil det ikke være siste gangen vedkommende blir fengslet.
Jeg har i ettertid fått møtt en barnefange selv, bare to uker etter at han for fjerde gang ble fengslet. Jeg tror ikke helt jeg kan fatte hva de egentlig må igjennom. Jeg ser tilbake på hva jeg selv gjorde da jeg var 12-13 år gammel, hva som interesserte meg og hvordan jeg oppførte meg på den tiden, og kan ikke komme til en annen konklusjon enn at om det hadde vært meg som ble fengslet, så hadde jeg ikke vært her den dag i dag.
Etter litt fritid i sentrum av Ramallah tok vi en kort stopp innom Arafats grav, før vi dro til den kristne landsbyen Taybeh for å besøke ølbryggeriet med samme navn. Jeg er ikke noe fan av øl, men det var gøy å se hvordan et mikrobryggeri kan produsere et ølmerke som ikke bare er øl, men også et symbol på frihet og at man kan gjøre det vel og bra, selv om man har oddsene mot seg.
Dagen etterpå dro vi først til Jayyus nord på Vestbredden og videre til Qalqilya en halvtime unna Jayyus. Før vi nådde Jayyus, fikk vi en fin sightseeing på settlerveien, og hva som er konsekvensene av å kjøre feil på en slik vei for en palestiner. Bussjåføren visste ikke helt hvor hvor han skulle kjøre, og forvillet seg inn på settlerveien, som er forbudt for palestinere å kjøre med. Palestinere har grønne skilt, mens israelere har gule. Han hadde kjørt vel en mil inne på veien før han skjønte at han hadde kjørt feil, og så ingen annen utvei enn å rygge seg ut av den. Vi rygget i vel tre kvarer før en politibil stoppet bussen. Han ble stående og diskutere med politiet en stund, før han kom tilbake med en bot. Jeg vet fremdeles ikke hvor mye denne boten kom på, men jeg tviler på at den var på under 1000 Shekel.
Da vi omsider kom oss frem, møtte vi EAPPI, Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel, som tok oss med rundt i den lille, koselige landsbyen. Det var strålende sol og helt herlig å gå rundt i de vakre omgivelsene. Byens seneste historie er ikke likeså vakker. De israelske myndighetene har konfiskert mesteparten av landet til landsbyboerne, eller landet ligger på andre siden av "sikkerhets"gjerdet, som gjør at man må ha tillatelse til å krysse landet sitt. Ofte er det bare én person i husholdet som får en slik tillatelse, hvis de i det hele tatt får det. Det sier seg selv at hvis du har mye land, er det umulig å ta seg av det alene. Israelerne bruker en lov fra det osmanske riket, som sier at hvis et land ikke blir dyrket på tre år, så tilfaller det staten. Staten Israel, selvfølgelig. Slik tvinger de palestinerne til ufrivillig å gi fra seg landet sitt, og der sitter de igjen på andre siden av gjerdet, uten noen form for inntekt.
Ofte får landsbyen besøk av israelske soldater som stiller seg utenfor skolen og fremprovoserer steinkasting eller voldelige handlinger hos barna, så de har en unnskyldning til å arrestere dem.
Vi møtte også en bonde, som ikke bare var rammet av det ovennevnte, men som akkurat hadde fått en sønn fenglset uten lov og dom, og som han ikke visste hva skulle skje med. Det var ganske rørende å se ham, for det var tydelig at han egentlig ikke ville snakke om det. Det er dessverre ingen sjeldenhet at man har en eller flere i familien som er i fengsel, men det har ekstra store konsekvenser når man trenger tillatelse for å komme og gå til arbeidet, for blir noen fengslet, går det utover hele familien og alles tillatelser.
Vi dro videre til Qalqilya, en by ikke langt unna, som er helt omringet av muren. Det er kun én inngang til byen, og muren er ikke så "enkel" som muren i f. eks. Betlehem, hvor man kan gå helt nærme og male på den om man ønsker. Her blir man fulgt nøye med på og uten advarsel skutt på om man går for nærme eller sees på som en trussel. Det er datasensorer på muren, legges det et trykk på mer enn 15 kg på muren får soldatene i vakttårnene beskjed om det, og om du mot formodning skulle finne på å prøve å klatre over muren, er det elektriske ledninger som er satt opp så du ikke kommer deg over.
Hvorfor byen er muret inn husker jeg ikke, men at man her virkelig får følelsen av å bo i et fengsel det er umulig å komme seg ut av, er ganske åpenbar. Byen pleide å være israelernes Svinesund, et handelssentrum for israelere som ville handle billige varer, nå er hele økonomien punktert og mange, mange butikker har måttet legge ned.
Det som sitter mest igjen etter denne turen var følelsen av å være usynlige da vi kjørte gjennom tunnelene under settlerveiene, som de israelske myndighetene har vært så "snille" å konstruere, som en kompensasjon for at palestinerne ikke får bruke de ordentlige veiene. En solid mur skjermer settlerne fra de palestinske områdene og er dekorert med blomster og er "normalisert". På den palestinske siden er betongmuren grå, truende, høy, gjerdet er bredt, strømførende og farlig. Settlerne kan kjøre på sine asfaltbelagte, rette superveier, hvor de kommer til sitt ankomststed i turbofart, mens palestinerne må kjøre på uegnede, gruslagte veier, som snirkler seg i timeslange omveier.
Det er en trist virkelighet man blir vitne til, men desto viktigere at man videreformidler det.
I Ramallah møtte vi først organisasjonen Defence for Children International. Denne organisasjonen jobber spesielt for de umyndige barna som blir fenglset av israelske myndigheter, som oftest uten grunn, eller fordi de har blitt observert mens de kaster stein. Det er sterkt å høre om dette, spesielt med tanke på hva dette gjør med et barn og hva slags fremtid dette barnet vil få. Man får kanskje en enda sterkere følelse av splitt og hersk når man hører historier om barn. Her blir man av de israelske myndighetene behandlet som voksen fra man er 16 år, i Israel regnes man ikke som voksen før man har fylt 18.
Forestill deg at du venter på at ditt barn, ditt skoleflinke, rolige barn, skal komme hjem fra skolen, men det kommer ikke. En uke etterpå får du vite at han/hun er fengslet, men du vet ikke hvorfor, du vet ikke hvor, du vet ikke hvor lenge han må sitte der og om du noensinne får se barnet ditt igjen. Slipper barnet dit ut, kan du være sikker på at det aldri kommer til å bli som det engang var, og mest sannsynlig vil det ikke være siste gangen vedkommende blir fengslet.
Jeg har i ettertid fått møtt en barnefange selv, bare to uker etter at han for fjerde gang ble fengslet. Jeg tror ikke helt jeg kan fatte hva de egentlig må igjennom. Jeg ser tilbake på hva jeg selv gjorde da jeg var 12-13 år gammel, hva som interesserte meg og hvordan jeg oppførte meg på den tiden, og kan ikke komme til en annen konklusjon enn at om det hadde vært meg som ble fengslet, så hadde jeg ikke vært her den dag i dag.
Etter litt fritid i sentrum av Ramallah tok vi en kort stopp innom Arafats grav, før vi dro til den kristne landsbyen Taybeh for å besøke ølbryggeriet med samme navn. Jeg er ikke noe fan av øl, men det var gøy å se hvordan et mikrobryggeri kan produsere et ølmerke som ikke bare er øl, men også et symbol på frihet og at man kan gjøre det vel og bra, selv om man har oddsene mot seg.
Dagen etterpå dro vi først til Jayyus nord på Vestbredden og videre til Qalqilya en halvtime unna Jayyus. Før vi nådde Jayyus, fikk vi en fin sightseeing på settlerveien, og hva som er konsekvensene av å kjøre feil på en slik vei for en palestiner. Bussjåføren visste ikke helt hvor hvor han skulle kjøre, og forvillet seg inn på settlerveien, som er forbudt for palestinere å kjøre med. Palestinere har grønne skilt, mens israelere har gule. Han hadde kjørt vel en mil inne på veien før han skjønte at han hadde kjørt feil, og så ingen annen utvei enn å rygge seg ut av den. Vi rygget i vel tre kvarer før en politibil stoppet bussen. Han ble stående og diskutere med politiet en stund, før han kom tilbake med en bot. Jeg vet fremdeles ikke hvor mye denne boten kom på, men jeg tviler på at den var på under 1000 Shekel.
Da vi omsider kom oss frem, møtte vi EAPPI, Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel, som tok oss med rundt i den lille, koselige landsbyen. Det var strålende sol og helt herlig å gå rundt i de vakre omgivelsene. Byens seneste historie er ikke likeså vakker. De israelske myndighetene har konfiskert mesteparten av landet til landsbyboerne, eller landet ligger på andre siden av "sikkerhets"gjerdet, som gjør at man må ha tillatelse til å krysse landet sitt. Ofte er det bare én person i husholdet som får en slik tillatelse, hvis de i det hele tatt får det. Det sier seg selv at hvis du har mye land, er det umulig å ta seg av det alene. Israelerne bruker en lov fra det osmanske riket, som sier at hvis et land ikke blir dyrket på tre år, så tilfaller det staten. Staten Israel, selvfølgelig. Slik tvinger de palestinerne til ufrivillig å gi fra seg landet sitt, og der sitter de igjen på andre siden av gjerdet, uten noen form for inntekt.
Ofte får landsbyen besøk av israelske soldater som stiller seg utenfor skolen og fremprovoserer steinkasting eller voldelige handlinger hos barna, så de har en unnskyldning til å arrestere dem.
Vi møtte også en bonde, som ikke bare var rammet av det ovennevnte, men som akkurat hadde fått en sønn fenglset uten lov og dom, og som han ikke visste hva skulle skje med. Det var ganske rørende å se ham, for det var tydelig at han egentlig ikke ville snakke om det. Det er dessverre ingen sjeldenhet at man har en eller flere i familien som er i fengsel, men det har ekstra store konsekvenser når man trenger tillatelse for å komme og gå til arbeidet, for blir noen fengslet, går det utover hele familien og alles tillatelser.
Vi dro videre til Qalqilya, en by ikke langt unna, som er helt omringet av muren. Det er kun én inngang til byen, og muren er ikke så "enkel" som muren i f. eks. Betlehem, hvor man kan gå helt nærme og male på den om man ønsker. Her blir man fulgt nøye med på og uten advarsel skutt på om man går for nærme eller sees på som en trussel. Det er datasensorer på muren, legges det et trykk på mer enn 15 kg på muren får soldatene i vakttårnene beskjed om det, og om du mot formodning skulle finne på å prøve å klatre over muren, er det elektriske ledninger som er satt opp så du ikke kommer deg over.
Hvorfor byen er muret inn husker jeg ikke, men at man her virkelig får følelsen av å bo i et fengsel det er umulig å komme seg ut av, er ganske åpenbar. Byen pleide å være israelernes Svinesund, et handelssentrum for israelere som ville handle billige varer, nå er hele økonomien punktert og mange, mange butikker har måttet legge ned.
Det som sitter mest igjen etter denne turen var følelsen av å være usynlige da vi kjørte gjennom tunnelene under settlerveiene, som de israelske myndighetene har vært så "snille" å konstruere, som en kompensasjon for at palestinerne ikke får bruke de ordentlige veiene. En solid mur skjermer settlerne fra de palestinske områdene og er dekorert med blomster og er "normalisert". På den palestinske siden er betongmuren grå, truende, høy, gjerdet er bredt, strømførende og farlig. Settlerne kan kjøre på sine asfaltbelagte, rette superveier, hvor de kommer til sitt ankomststed i turbofart, mens palestinerne må kjøre på uegnede, gruslagte veier, som snirkler seg i timeslange omveier.
Det er en trist virkelighet man blir vitne til, men desto viktigere at man videreformidler det.
Marias syke opplevelser, del 2
Etter nok en urolig natt, ble jeg sjokkert av utsikten fra soveromsvinduet: Det beige-grønne var dekket av et skjørt, hvitt filtteppe, og himmelen var sånn grå-blå som himmelen bare er når det er tidlig, tidlig på dagen, rett etter soloppgang. Jeg tok på mine nyinnkjøpte og irriterende klikkende sko og gikk den timelange turen til checkpointet, for i dag var det virkelig dødt. Men det var ok, både fordi jeg ikke var søkkvåt på beina, men mest fordi det var folk ute i gatene, ekstatiske over snøværet, snøballkastende, leende, for det er ikke så ofte det er snø her i områdene, og ikke så ofte den blir liggende heller.
Akkurat i dag fikk jeg mitt første ordentlige møte med hvordan checkpointet behandler en palestiner. Jeg pleier vanligvis å ta bussen fra Betlehem til Jerusalem, hvor det eneste man må gjøre er å gå ut av bussen på checkpointet, vise pass eller ID og tillatelse, hoppe på bussen igjen og vips er man smertefritt inne i Jerualem. Mine nye sko hadde metall i seg, så metalldetektoren ble et mareritt å komme seg igjennom. Det eneste jeg har måttet gjøre er å ta av meg jakken og gå igjennom, for tøysko er ganske metallfrie.
Jeg skal forklare checkpointet i detalj senere, men opplevelsen av å måtte gå frem og tilbake gjennom detektoren 4-5 ganger og ikke skjønne hvor den fiendtlige og uforståelige hebraisksnakkende stemmen kom fra, var nok til å sette meg ganske ut. Han skjønte etterhvert at jeg ikke hadde gjort dette så altfor mange ganger og spurte om jeg hadde pass, og da var det bare å gå igjennom, ikke noe problem.
Fortumlet kom jeg meg ut av det stygge terminalbygget, ondskapens akse, og til min store glede stod det en hvit og blåstripet Jerusalems-buss og ventet på meg utenfor. Jeg var bare en time forsinket i forhold til når jeg egentlig skulle møte gruppen, men med tanke på at alt nok en gang ble avlyst var ikke det det største problemet. Plan B var å reise til Jeriko som var ca 15 grader varmere, men etter å ha fått flyttet gruppen fra Jerusalem og inn til Beit Sahour fikk jeg beskjed om at en av organisasjonene vi skulle møte, Israeli Committee Against House Demolition, kunne møte oss hvis vi fortsatt ønsket det.
Vi avlyste Jeriko og dro på en tre timer lang tur rundt i Jerusalem, hvor vi fikk en introduksjon til forholdene, sett muren, sett kontrastene mellom øst- og vest-Jerusalem og sett hvordan bosettningene strategisk har blitt bygget opp rundt Jerusalem, og etterhvert kommer til å dele Vestbredden i to, hvis israelerne får fortsette som de ønsker. Vi fikk også sett eksempler på husnedrivninger, og fått forklart hvor vanskelig det er for palestinerne å leve i Jerusalem, slik forholdene er nå.
Å få en byggetillatelse er en veldig kostbar, lang prosess, som i de fleste tilfeller resulterer i avslag. Noen velger likevel å bygge, og ca. 10 000 familier lever i dag med såkalt husnedrivnings ordre. De kan rive ned huset deres i morgen, om en uke, en måned, et år, de vet ikke når de kommer, om de kommer, for det sier ikke ordren noen ting om. Ofte kommer de bare med bulldoseren en morgen, gir familien en time på å komme seg ut og ta med seg det mest verdifulle, også jevner de likeså godt huset med jorden. Det er virkelig ikke et liv. Jeg klarer ikke forestille meg hvordan det må være å leve med en slik ordre hengende over hodet, ikke vite om huset mitt plutselig en dag blir jevnet med jorden og jeg ikke har tak over hodet til meg og min familie.
Dagen etterpå fikk vi en forelesning av en representant fra Peace Now, en israelsk menneskerettighetsorganisasjon som jobber spesielt med settlement watch, de observerer bosetningene og lager statistikker som de israelske myndighetene nekter å gi, som f. eks. hvor mange som egentlig bor i bosetningene rundt omkring på Vestbredden. Det er veldig attraktivt å bo i bosettningene, og de fleste som bor der, bor der av økonomiske grunner. Det er veldig billig, moderne og du har alt du trenger innen rekkevidde, skoler, kjøpesentre - you name it. Veinettet som er bygget mellom bosettningene og Israel er velutbygget, kun for israelere, og uansett hvor dypt inne på Vestbredden bosettningen ligger, vil du nå Israel på rundt en halvtime. Man får skattelette for å bo der, gode avtaler på lån og pensjon, og bor man der i mer enn ti år får man leiligheten man bor. Israel bruker ekstreme pengemengder på okkupasjonen, ikke bare pengestøtten fra USA, men også skattebetalernes penger, så derfor lønner det seg økonomisk for den gjengse israeler at det blir fred så fort som mulig.
Etter å ha blitt mørbanket av palestinske barn i snøballkrig, som jeg må si de var fordømt gode til, med tanke på at de har ordentlig snø hvert femte år, fikk vi en politisk tur i Betlehemsområdene av min mumlende og ikke egentlig så veldig sosiale kollega. Vi så et spøkelseshus i Beit Jala fra andre intifadaen, så hvordan bosetterveiene (bypass roads) skjærer seg gjennom landskapet, og hvordan bosettningene og muren spiser av palestinernes land. Turen endte i Fødselskirken, og så bar det tilbake til det kalde gjestehuset, som ikke hadde varmtvann eller gode nok ovner å tilby den riktig så kalde gruppen.
Akkurat i dag fikk jeg mitt første ordentlige møte med hvordan checkpointet behandler en palestiner. Jeg pleier vanligvis å ta bussen fra Betlehem til Jerusalem, hvor det eneste man må gjøre er å gå ut av bussen på checkpointet, vise pass eller ID og tillatelse, hoppe på bussen igjen og vips er man smertefritt inne i Jerualem. Mine nye sko hadde metall i seg, så metalldetektoren ble et mareritt å komme seg igjennom. Det eneste jeg har måttet gjøre er å ta av meg jakken og gå igjennom, for tøysko er ganske metallfrie.
Jeg skal forklare checkpointet i detalj senere, men opplevelsen av å måtte gå frem og tilbake gjennom detektoren 4-5 ganger og ikke skjønne hvor den fiendtlige og uforståelige hebraisksnakkende stemmen kom fra, var nok til å sette meg ganske ut. Han skjønte etterhvert at jeg ikke hadde gjort dette så altfor mange ganger og spurte om jeg hadde pass, og da var det bare å gå igjennom, ikke noe problem.
Fortumlet kom jeg meg ut av det stygge terminalbygget, ondskapens akse, og til min store glede stod det en hvit og blåstripet Jerusalems-buss og ventet på meg utenfor. Jeg var bare en time forsinket i forhold til når jeg egentlig skulle møte gruppen, men med tanke på at alt nok en gang ble avlyst var ikke det det største problemet. Plan B var å reise til Jeriko som var ca 15 grader varmere, men etter å ha fått flyttet gruppen fra Jerusalem og inn til Beit Sahour fikk jeg beskjed om at en av organisasjonene vi skulle møte, Israeli Committee Against House Demolition, kunne møte oss hvis vi fortsatt ønsket det.
Vi avlyste Jeriko og dro på en tre timer lang tur rundt i Jerusalem, hvor vi fikk en introduksjon til forholdene, sett muren, sett kontrastene mellom øst- og vest-Jerusalem og sett hvordan bosettningene strategisk har blitt bygget opp rundt Jerusalem, og etterhvert kommer til å dele Vestbredden i to, hvis israelerne får fortsette som de ønsker. Vi fikk også sett eksempler på husnedrivninger, og fått forklart hvor vanskelig det er for palestinerne å leve i Jerusalem, slik forholdene er nå.
Å få en byggetillatelse er en veldig kostbar, lang prosess, som i de fleste tilfeller resulterer i avslag. Noen velger likevel å bygge, og ca. 10 000 familier lever i dag med såkalt husnedrivnings ordre. De kan rive ned huset deres i morgen, om en uke, en måned, et år, de vet ikke når de kommer, om de kommer, for det sier ikke ordren noen ting om. Ofte kommer de bare med bulldoseren en morgen, gir familien en time på å komme seg ut og ta med seg det mest verdifulle, også jevner de likeså godt huset med jorden. Det er virkelig ikke et liv. Jeg klarer ikke forestille meg hvordan det må være å leve med en slik ordre hengende over hodet, ikke vite om huset mitt plutselig en dag blir jevnet med jorden og jeg ikke har tak over hodet til meg og min familie.
Dagen etterpå fikk vi en forelesning av en representant fra Peace Now, en israelsk menneskerettighetsorganisasjon som jobber spesielt med settlement watch, de observerer bosetningene og lager statistikker som de israelske myndighetene nekter å gi, som f. eks. hvor mange som egentlig bor i bosetningene rundt omkring på Vestbredden. Det er veldig attraktivt å bo i bosettningene, og de fleste som bor der, bor der av økonomiske grunner. Det er veldig billig, moderne og du har alt du trenger innen rekkevidde, skoler, kjøpesentre - you name it. Veinettet som er bygget mellom bosettningene og Israel er velutbygget, kun for israelere, og uansett hvor dypt inne på Vestbredden bosettningen ligger, vil du nå Israel på rundt en halvtime. Man får skattelette for å bo der, gode avtaler på lån og pensjon, og bor man der i mer enn ti år får man leiligheten man bor. Israel bruker ekstreme pengemengder på okkupasjonen, ikke bare pengestøtten fra USA, men også skattebetalernes penger, så derfor lønner det seg økonomisk for den gjengse israeler at det blir fred så fort som mulig.
Etter å ha blitt mørbanket av palestinske barn i snøballkrig, som jeg må si de var fordømt gode til, med tanke på at de har ordentlig snø hvert femte år, fikk vi en politisk tur i Betlehemsområdene av min mumlende og ikke egentlig så veldig sosiale kollega. Vi så et spøkelseshus i Beit Jala fra andre intifadaen, så hvordan bosetterveiene (bypass roads) skjærer seg gjennom landskapet, og hvordan bosettningene og muren spiser av palestinernes land. Turen endte i Fødselskirken, og så bar det tilbake til det kalde gjestehuset, som ikke hadde varmtvann eller gode nok ovner å tilby den riktig så kalde gruppen.
Marias syke opplevelser, del 1
Nå fikk jeg et lite kick. Skrivekick, tror jeg. Jeg bestemte meg i går for å være Tornerose, sove uforstyrret i hundre år, for så trøtt følte jeg meg. Ukapabel til å føre en normal samtale, og treg som et dovendyr var jeg usikker på om jeg i det hele tatt skulle kunne bli helbredet. Men her sitter jeg, elleve og en halv time etterpå og skriver blogg. Og føler meg egentlig ikke så ufresh, bare så det er sagt.
Det første jeg tenkte på da jeg sto opp, før jeg kunne se om det var sol bak de tunge metallpersiennene på rommet mitt, var at i dag er det nøyaktig to måneder siden julaften. To måneder. Det har gått ufattelig fort. Jeg begynner allerede nå å grue meg til å dra hjem, for det er sånn ca. like lenge mellom nå og jul og nå og til jeg skal hjem. Grøss.
Jeg har bestemt meg for å meddele mine opplevelser den siste måneden. Jeg har rett og slett tenkt å være streng mot meg selv: Jeg beveger meg ikke bort fra sofaen før jeg har fått skrevet ned alt. Absolutt alt. Språkforvirret som jeg er har jeg blitt helt blind for rettskrivning og hva som egentlig er norske uttrykk, eller om jeg har begynt å bruke svenske eller engelske formuleringer oversatt til norsk. Uansett.
Første gruppe landet på Tel Aviv en vindfull dag helt i enden av januar. Vi hadde fått til et ganske bra program på den korte tiden vi hadde hatt til å arrangere turen, men været hadde vi aldri overveid som en trussel, ikke det minste grann. Samme kveld som de kom begynte det å snø, og det ga seg ikke før to dager senere. For dere i Norge høres det sikkert ikke så heftig ut, for to dager snø er vel ingenting, men la meg bare nå understreke at det er allting. Her blir alt lagt ned. Og da mener jeg ALT. Skolene er stengt og det blir nasjonal feriedag. Det er ikke et menneske å se ute i gatene, og dermed ingen butikker åpne. Ingen mennesker og ingen butikker gjør at taxiene ikke har noen kunder, dermed står de også, naturligvis.
Veldig nervøs for programmet hadde jeg sovet dårlig natten før. Jeg kunne høre ulingen fra stormen utenfor soveromsvinduet, og da natten etterhvert ble til dag, kunne jeg ikke høre de sedvanlige lydene som jeg alltid våkner opp til: Servicene og taxiene som tuter for å plukke opp passasjerer, sangen fra gassbilen eller brød og falafelselgerens hyling. Litt halvveis ødelagt av for lite søvn og smånevrotisk tok jeg bena fatt til checkpointet. Utrolig nok ble jeg plukket opp av en ensom service og tatt til Bab iz-Kak, en fem minutters gåtur fra checkpointet. De fem minuttene har aldri føltes så lange før. Fem minutter ble til ti og kroppstemperaturen sank samtidig som følelsen i noen av tærne ble litt borte. Dramatisk. Det var kanskje ikke så dramatisk, men i ettertid føler jeg for å beskrive det litt sånn. Hvertfall. De få mennene som var ute den dagen så på meg som om jeg var helt tullerusk, noe jeg må si jeg var, der jeg sto med vanntunge sko, kliss, kliss våt. Men til Jerusalem skulle jeg. Jeg kjempet meg gjennom checkpointet og fant overraksende nok ingen buss inn til sentrum. Jeg endte opp med å sette meg inn i en pirattaxi sammen to andre som stod der, og sammen cruiset vi inn til Jerusalem i de folke og biltomme gatene. Ekstremværet er da taxisjåførene ser sitt snitt til å ta blodpriser, noe jeg senere på dagen smertefullt skulle oppdage.
Da jeg endelig kom meg frem til hostellet de bodde på, fant vi ut at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å vende nesa hjem igjen, for å gå rundt våt, det ville ikke gagne noen. Sant nok. Men før jeg skulle hjem ville jeg kjøpe meg skikkelige, vanntette sko, så jeg satte meg inn i en taxi og ba han om å kjøre meg til Jerusalem Mall, det største kjøpesenteret i Jerusalem. Det var en helt syk taxitur, med en helt mentalt tilbakestående sjåfør, som først ville overtale meg til å bli med ham hjem for å skifte og tørke klærne mine (han hadde en fin joggedress jeg kunne låne), etterpå foreslo å dra hjem til moren hans for å tørke klærne mine (sånn i tilfelle jeg ikke turte bli med ham hjem), som hadde en videosamtale med søsteren sin samtidig som han styrte bilen på de våte veien, og en gang i løpet av turen rullet ned vinduet og skjelte ut en gammel mann som var på tur med hunden sin. Eide han ikke skam i livet? Tenk å ta seg en tur med hunden i et slikt vær! Hah!
Etter halvveis til kjøpesenteret å ha skrudd av taksameteret og bestemt seg for å ta dobbel pris av hva det vanligivs blir, kom vi selvfølgelig til et stengt Jerusalem Mall. Jeg trodde jeg på et visst punkt skulle bruke stroppen av vesken min og kvele ham til døde, men jeg klarte å holde meg sånn halvveis rolig. Hadde jeg kunnet, hadde jeg allerede da han stoppet taksameteret hoppet ut av bilen, men det var ikke særlig fristende eller mulig, selv med en helt spinnvill sjåfør.
Da jeg endelig kom meg til checkpointet, ufattelig sint og på gråten, ble jeg overtalt til å sette meg inn i en annen taxi som kunne ta meg hele veien hjem. På en vanlig dag ville jeg aldri gjort det, men på denne forferdelige dagen gjorde jeg det. Da jeg endelig var hjemme følte jeg meg ranet, for så mye penger har jeg aldri måttet bruke på å komme meg hjem. Jeg tok et varmt fotbad, tok plastposer utenpå to par vanlige sokker, et par ullsokker og skoene mine, og bega meg ut på sko-leting. Heldigvis hadde skobutikken i sentrum av byen åpne (utrolig nok), etter mye prøving fant jeg et ok par skinnsko til en ekstremt billig pris, som ikke var helt vantette, men som var bedre enn mine tøysko.
Etter å ha sett meg tvunget til å sitte på med lugubre Dr. Nafez, den eneste radiologen i Betlehemsområdene som veldig gjerne ville ta en kaffe med meg (kan jeg få nummeret ditt? Nei. Hvordan skal jeg kontakte deg, da? Du kan gi nummeret ditt til meg, så ringer jeg deg hvis jeg føler for å ta en kaffe med deg. Det vil si ALDRI), i hans nyinnkjøpte Merce inn til Betlehem for å gå på arabiskkurs (som selvfølgelig også ble avlyst), endte dagen med Scrabble hos naboene, som selv etter x-antall glass oppvarmet vin slo meg langsomt ned i støvlene. Til min beskyttelse var jeg den yngste og eneste ikke-engelsk-som-morsmål-talende.
Jeg krøp ned i sengen, som ikke akkurat kunne beskrives som varm, overbevist om at en ny dag gir nye muligheter. Der tok jeg grundig feil.
Det første jeg tenkte på da jeg sto opp, før jeg kunne se om det var sol bak de tunge metallpersiennene på rommet mitt, var at i dag er det nøyaktig to måneder siden julaften. To måneder. Det har gått ufattelig fort. Jeg begynner allerede nå å grue meg til å dra hjem, for det er sånn ca. like lenge mellom nå og jul og nå og til jeg skal hjem. Grøss.
Jeg har bestemt meg for å meddele mine opplevelser den siste måneden. Jeg har rett og slett tenkt å være streng mot meg selv: Jeg beveger meg ikke bort fra sofaen før jeg har fått skrevet ned alt. Absolutt alt. Språkforvirret som jeg er har jeg blitt helt blind for rettskrivning og hva som egentlig er norske uttrykk, eller om jeg har begynt å bruke svenske eller engelske formuleringer oversatt til norsk. Uansett.
Første gruppe landet på Tel Aviv en vindfull dag helt i enden av januar. Vi hadde fått til et ganske bra program på den korte tiden vi hadde hatt til å arrangere turen, men været hadde vi aldri overveid som en trussel, ikke det minste grann. Samme kveld som de kom begynte det å snø, og det ga seg ikke før to dager senere. For dere i Norge høres det sikkert ikke så heftig ut, for to dager snø er vel ingenting, men la meg bare nå understreke at det er allting. Her blir alt lagt ned. Og da mener jeg ALT. Skolene er stengt og det blir nasjonal feriedag. Det er ikke et menneske å se ute i gatene, og dermed ingen butikker åpne. Ingen mennesker og ingen butikker gjør at taxiene ikke har noen kunder, dermed står de også, naturligvis.
Veldig nervøs for programmet hadde jeg sovet dårlig natten før. Jeg kunne høre ulingen fra stormen utenfor soveromsvinduet, og da natten etterhvert ble til dag, kunne jeg ikke høre de sedvanlige lydene som jeg alltid våkner opp til: Servicene og taxiene som tuter for å plukke opp passasjerer, sangen fra gassbilen eller brød og falafelselgerens hyling. Litt halvveis ødelagt av for lite søvn og smånevrotisk tok jeg bena fatt til checkpointet. Utrolig nok ble jeg plukket opp av en ensom service og tatt til Bab iz-Kak, en fem minutters gåtur fra checkpointet. De fem minuttene har aldri føltes så lange før. Fem minutter ble til ti og kroppstemperaturen sank samtidig som følelsen i noen av tærne ble litt borte. Dramatisk. Det var kanskje ikke så dramatisk, men i ettertid føler jeg for å beskrive det litt sånn. Hvertfall. De få mennene som var ute den dagen så på meg som om jeg var helt tullerusk, noe jeg må si jeg var, der jeg sto med vanntunge sko, kliss, kliss våt. Men til Jerusalem skulle jeg. Jeg kjempet meg gjennom checkpointet og fant overraksende nok ingen buss inn til sentrum. Jeg endte opp med å sette meg inn i en pirattaxi sammen to andre som stod der, og sammen cruiset vi inn til Jerusalem i de folke og biltomme gatene. Ekstremværet er da taxisjåførene ser sitt snitt til å ta blodpriser, noe jeg senere på dagen smertefullt skulle oppdage.
Da jeg endelig kom meg frem til hostellet de bodde på, fant vi ut at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å vende nesa hjem igjen, for å gå rundt våt, det ville ikke gagne noen. Sant nok. Men før jeg skulle hjem ville jeg kjøpe meg skikkelige, vanntette sko, så jeg satte meg inn i en taxi og ba han om å kjøre meg til Jerusalem Mall, det største kjøpesenteret i Jerusalem. Det var en helt syk taxitur, med en helt mentalt tilbakestående sjåfør, som først ville overtale meg til å bli med ham hjem for å skifte og tørke klærne mine (han hadde en fin joggedress jeg kunne låne), etterpå foreslo å dra hjem til moren hans for å tørke klærne mine (sånn i tilfelle jeg ikke turte bli med ham hjem), som hadde en videosamtale med søsteren sin samtidig som han styrte bilen på de våte veien, og en gang i løpet av turen rullet ned vinduet og skjelte ut en gammel mann som var på tur med hunden sin. Eide han ikke skam i livet? Tenk å ta seg en tur med hunden i et slikt vær! Hah!
Etter halvveis til kjøpesenteret å ha skrudd av taksameteret og bestemt seg for å ta dobbel pris av hva det vanligivs blir, kom vi selvfølgelig til et stengt Jerusalem Mall. Jeg trodde jeg på et visst punkt skulle bruke stroppen av vesken min og kvele ham til døde, men jeg klarte å holde meg sånn halvveis rolig. Hadde jeg kunnet, hadde jeg allerede da han stoppet taksameteret hoppet ut av bilen, men det var ikke særlig fristende eller mulig, selv med en helt spinnvill sjåfør.
Da jeg endelig kom meg til checkpointet, ufattelig sint og på gråten, ble jeg overtalt til å sette meg inn i en annen taxi som kunne ta meg hele veien hjem. På en vanlig dag ville jeg aldri gjort det, men på denne forferdelige dagen gjorde jeg det. Da jeg endelig var hjemme følte jeg meg ranet, for så mye penger har jeg aldri måttet bruke på å komme meg hjem. Jeg tok et varmt fotbad, tok plastposer utenpå to par vanlige sokker, et par ullsokker og skoene mine, og bega meg ut på sko-leting. Heldigvis hadde skobutikken i sentrum av byen åpne (utrolig nok), etter mye prøving fant jeg et ok par skinnsko til en ekstremt billig pris, som ikke var helt vantette, men som var bedre enn mine tøysko.
Etter å ha sett meg tvunget til å sitte på med lugubre Dr. Nafez, den eneste radiologen i Betlehemsområdene som veldig gjerne ville ta en kaffe med meg (kan jeg få nummeret ditt? Nei. Hvordan skal jeg kontakte deg, da? Du kan gi nummeret ditt til meg, så ringer jeg deg hvis jeg føler for å ta en kaffe med deg. Det vil si ALDRI), i hans nyinnkjøpte Merce inn til Betlehem for å gå på arabiskkurs (som selvfølgelig også ble avlyst), endte dagen med Scrabble hos naboene, som selv etter x-antall glass oppvarmet vin slo meg langsomt ned i støvlene. Til min beskyttelse var jeg den yngste og eneste ikke-engelsk-som-morsmål-talende.
Jeg krøp ned i sengen, som ikke akkurat kunne beskrives som varm, overbevist om at en ny dag gir nye muligheter. Der tok jeg grundig feil.
Tuesday, February 19, 2008
Power to the people!
Sjekk denne artikkelen...
http://www.vl.no/kristenliv/article3355004.ece
... som jeg tilfeldigvis er intervjuet i :-)
Eller har jeg to oppfordringer:
1) Les olivenplanterbloggen som KFUK-KFUM gruppen (Terje, Mari og Ingvild) skriver på mens de er på besøk
2) KOMMENTER PÅ BLOGGEN!
I morgen skal vi utforske Jeriko og få litt varme i kroppen. 16 herlige grader er meldt. Med mitt hell begynte det å snø for andre gang i dag denne måneden, hvilket betyr kald vind, kalde personer, våte ben og helt døde gater. Andre gangen jeg har arrangert tur til Jerusalem denne måneden, og andre gangen vi har måttet avlyse turen pga snøvær. Men vi tar det igjen, ingen fare!
Mine nye, vanntette sko og parkas er de to beste investeringene jeg har gjort i år, selv om glidelåsen (blixtlås på svensk, artig, artig) på jakken ble ødelagt etter to dager. Visst ser det ut som jeg skal på jakt der jeg sprader rundt i snasen, slitt joggebukse (som var dyp marineblå en gang i tiden), lang, skogsgrønn parkas (med pelskledd hette) og brune og røde fjellklatrersko. Jeg mangler bare et gevær og en sånn brun og hvit tynn jakthund, så er jeg klar til å skyte ryper, ælj og sånn. Eller ikke. Men så lenge jeg er varm og tørr på bena, så kan jeg mer enn gjerne se ut som en ordentlig uteligger. Eller jeger.
Komfortabelhet (ja Mari, jeg vet det ikke er et ord i bokmålsordboken) fremfor estetikk, det er det nye mottoet.
http://www.vl.no/kristenliv/article3355004.ece
... som jeg tilfeldigvis er intervjuet i :-)
Eller har jeg to oppfordringer:
1) Les olivenplanterbloggen som KFUK-KFUM gruppen (Terje, Mari og Ingvild) skriver på mens de er på besøk
2) KOMMENTER PÅ BLOGGEN!
I morgen skal vi utforske Jeriko og få litt varme i kroppen. 16 herlige grader er meldt. Med mitt hell begynte det å snø for andre gang i dag denne måneden, hvilket betyr kald vind, kalde personer, våte ben og helt døde gater. Andre gangen jeg har arrangert tur til Jerusalem denne måneden, og andre gangen vi har måttet avlyse turen pga snøvær. Men vi tar det igjen, ingen fare!
Mine nye, vanntette sko og parkas er de to beste investeringene jeg har gjort i år, selv om glidelåsen (blixtlås på svensk, artig, artig) på jakken ble ødelagt etter to dager. Visst ser det ut som jeg skal på jakt der jeg sprader rundt i snasen, slitt joggebukse (som var dyp marineblå en gang i tiden), lang, skogsgrønn parkas (med pelskledd hette) og brune og røde fjellklatrersko. Jeg mangler bare et gevær og en sånn brun og hvit tynn jakthund, så er jeg klar til å skyte ryper, ælj og sånn. Eller ikke. Men så lenge jeg er varm og tørr på bena, så kan jeg mer enn gjerne se ut som en ordentlig uteligger. Eller jeger.
Komfortabelhet (ja Mari, jeg vet det ikke er et ord i bokmålsordboken) fremfor estetikk, det er det nye mottoet.
Saturday, February 16, 2008
Olivenplanterne in action
Jeg har døpt gruppen som kommer i morgen "olivenplanterne", og har sammen med Ellen på Y Global laget olivenplanter-bloggen. Følg med på våre opplevelser i Palestina den neste uken.
Les artikkel om turen her.
Nå skinner forresten solen fra skyfri himmel. Ikke til å bli klok på!
Ha en fin fin helg :-)
Les artikkel om turen her.
Nå skinner forresten solen fra skyfri himmel. Ikke til å bli klok på!
Ha en fin fin helg :-)
YMCAs bibliotek brent ned i Gaza
I dag fikk vi beskjed om at YMCA i Gaza ble bombet i går. Hadde gjerningsmennene lykkes, hadde ikke bare bibilioteket, men også hovedkontorene brent ned. Tusenvis av bøker ble ødelagt under angrepet.
En gruppe på 10-14 maskerte menn plantet to bomber på YMCA, en i biblioteket og en i kontorbygget, hvorav bare den første gikk av. To vakter ble også kidnappet, men senere sluppet fri. Ingen har hittil tatt ansvar for angrepet, men det spekuleres i om republiseringen av karikaturtegningene i dansk presse kan være den utløsende årsaken. Det er også et åpenbart forsøk på å sette kristne og muslimer i Gaza opp mot hverandre. YMCA (tilsvarende KFUM i Norge) er åpent for alle, kristne som muslimer, og KFUK-KFUM Global i Norge støtter flere prosjekter i områdene.
Gaza er kontrollert av den mulslimske fundamentalistgruppen Hamas, men er hjem for rundt 3500 kristne, hovedsakelig gresk ortodokse.
Beleiringen av Gaza pågår fortsatt, selv om medias dekning har blitt trappet ned. Forholdene der blir bare verre og verre, det er daglig bombinger begge veier og dødstallene stiger. På den palestinske siden, selvfølgelig.
Sir John Holmes, representant for FN, uttalte i går at han var sjokkert over den humanitære situasjonen i Gaza. Det er mangel på mat, og arbeidsledigheten stiger. Over 80 % av Gazas innbyggere er nå avhengige av UNRWAs (United Nations Relief and Works Agency) mathjelp. Sykehusenes arbeid blir påvirket av den vedvarende mangelen på drivstoff, i tillegg til sanitering, vann og elektrisitet.
Og nå forsøker altså ekstremistiske grupper å sette Gazas innbyggerne opp mot hverandre, på bakgrunn av religion. PLC, Palestinian Legislative Committee, tar sterk avstand fra handlingene og kaller det "et feigt angrep på forholdet mellom kristne og muslimer, som har levd side om side som brødre i en årrekke." Det siste kan dog diskuteres, et antall kristne enkeltpersoner, samt kristne organisasjoner har de siste to årene vært et mål for muslimske ekstremister, som karakteriserer dem som "ikke-muslimer".
Som om det ikke holder med de allerede så kompliserte problemene mellom palestinere og israelere.
En gruppe på 10-14 maskerte menn plantet to bomber på YMCA, en i biblioteket og en i kontorbygget, hvorav bare den første gikk av. To vakter ble også kidnappet, men senere sluppet fri. Ingen har hittil tatt ansvar for angrepet, men det spekuleres i om republiseringen av karikaturtegningene i dansk presse kan være den utløsende årsaken. Det er også et åpenbart forsøk på å sette kristne og muslimer i Gaza opp mot hverandre. YMCA (tilsvarende KFUM i Norge) er åpent for alle, kristne som muslimer, og KFUK-KFUM Global i Norge støtter flere prosjekter i områdene.
Gaza er kontrollert av den mulslimske fundamentalistgruppen Hamas, men er hjem for rundt 3500 kristne, hovedsakelig gresk ortodokse.
Beleiringen av Gaza pågår fortsatt, selv om medias dekning har blitt trappet ned. Forholdene der blir bare verre og verre, det er daglig bombinger begge veier og dødstallene stiger. På den palestinske siden, selvfølgelig.
Sir John Holmes, representant for FN, uttalte i går at han var sjokkert over den humanitære situasjonen i Gaza. Det er mangel på mat, og arbeidsledigheten stiger. Over 80 % av Gazas innbyggere er nå avhengige av UNRWAs (United Nations Relief and Works Agency) mathjelp. Sykehusenes arbeid blir påvirket av den vedvarende mangelen på drivstoff, i tillegg til sanitering, vann og elektrisitet.
Og nå forsøker altså ekstremistiske grupper å sette Gazas innbyggerne opp mot hverandre, på bakgrunn av religion. PLC, Palestinian Legislative Committee, tar sterk avstand fra handlingene og kaller det "et feigt angrep på forholdet mellom kristne og muslimer, som har levd side om side som brødre i en årrekke." Det siste kan dog diskuteres, et antall kristne enkeltpersoner, samt kristne organisasjoner har de siste to årene vært et mål for muslimske ekstremister, som karakteriserer dem som "ikke-muslimer".
Som om det ikke holder med de allerede så kompliserte problemene mellom palestinere og israelere.
Wednesday, February 13, 2008
Ready for the extreme
Da er jeg klar for neste gruppe! Jeg har nå tatt skrittet helt ut og gått til innkjøp av vanntette sko og en parkas. Etter litt for mange turer med våte sko, kalde føtter og litt for tynn jakke så jeg ingen annen utvei. Bedre sent enn aldri.
Med mitt hell blir det vel sommer snart, noe jeg selvfølgelig ikke har noe imot, men i følge værmeldingen er det ventet snø igjen i slutten av uken, så jeg tar ingen sjanser. På søndag, faktisk, når den lille olienplanter-gruppen fra Norge ankommer. Jeg tror det at snøen kommer har sammenheng med at nordmennene kommer. Det samme skjedde med sist gruppe. Samme dagen som de kom begynte det å snø. Jeg håper værmeldingen er feil (bank i bordet), men jeg fikk meg en lærepenge da jeg gjorde narr av de som trodde det skulle snø sist gang, for de hadde dessverre rett. Så jeg tror jeg skal holde meningene mine for meg selv.
Det er litt rart at med en gang været blir ustabilt, så blir det en snakkis. For vanligvis snakker palestinere om mat. Når været er stabilt, altså.
Varmeovnen er død igjen, hårtørreren (aircondition med varmluft) som huseieren vår instalerte sluker strøm og varmer i en 1*1 meters radius, og vi er tomme for gassen som varmer opp vannet vårt. Og huseieren vår er på ferie i Jordan.
Så vi sitter fint i det denne gang. Men klar for ekstremvær er jeg likevel. Jeg sier bare som Kanye: Thathathathat that don't kill you, can only make you stronger :-)
Med mitt hell blir det vel sommer snart, noe jeg selvfølgelig ikke har noe imot, men i følge værmeldingen er det ventet snø igjen i slutten av uken, så jeg tar ingen sjanser. På søndag, faktisk, når den lille olienplanter-gruppen fra Norge ankommer. Jeg tror det at snøen kommer har sammenheng med at nordmennene kommer. Det samme skjedde med sist gruppe. Samme dagen som de kom begynte det å snø. Jeg håper værmeldingen er feil (bank i bordet), men jeg fikk meg en lærepenge da jeg gjorde narr av de som trodde det skulle snø sist gang, for de hadde dessverre rett. Så jeg tror jeg skal holde meningene mine for meg selv.
Det er litt rart at med en gang været blir ustabilt, så blir det en snakkis. For vanligvis snakker palestinere om mat. Når været er stabilt, altså.
Varmeovnen er død igjen, hårtørreren (aircondition med varmluft) som huseieren vår instalerte sluker strøm og varmer i en 1*1 meters radius, og vi er tomme for gassen som varmer opp vannet vårt. Og huseieren vår er på ferie i Jordan.
Så vi sitter fint i det denne gang. Men klar for ekstremvær er jeg likevel. Jeg sier bare som Kanye: Thathathathat that don't kill you, can only make you stronger :-)
Saturday, February 09, 2008
Jerusalem, Betlehem, Ramallah, Jayyus, Qalqilya, Hebron, Jenin og Nablus
Nå er det lenge siden jeg har fått skrevet en ordentlig blogg. Det har skjedd så ufattelig mye de siste ukene, klarer ikke helt å få samlet sammen tankene og få det skrevet ned. Er litt morsomt at det er i de periodene hvor det skjer mest at jeg skriver minst også.
Akkurat nå føler jeg meg helt tom. Jeg er utmattet, men samtidig finner jeg ikke roen. Mine tolv gjester dro i dag morges, og jeg sitter med den samme følelsen som man har når man ikke har vært hjemme på lenge, tar en kort helgetur og så må ta farvel igjen. Det har vært så fint å ha en "familie" rundt seg, føle at man faktisk kan hjelpe noen, påvirke noen, bli sett opp til.
Vi har hatt et intensivt og tettpakket program med mange inntrykk, lange dager og lite søvn. Selv om jeg tidligere har vært på de fleste av stedene vi besøkte, møtt mange mennesker i løpet av tiden jeg har vært her og hørt mange, mange historier, slutter det ikke å være mentalt utmattende og emosjonelt å reise på slike reiser. Jeg føler at jeg bare blir sintere og sintere for hver gang jeg må passere et checkpoint eller se en malplassert soldat. Det er så unødvendig, så bortkastet, så håpløst. Det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at fred ikke er i Israels interesse, at grunnen til at de er her er for å fremprovosere handlinger som de kan bruke mot palestinerne i sitt enorme propagandaspill. Igjen - jeg er ikke hjernevasket og jeg er ikke anti-semitt, det jeg ser er det jeg forteller om, jeg kan ikke gjøre det på noen annen måte.
Vi har hatt snøballkrig med palestinere (krig og krig, vil heller si det var et snøballangrep, hvor palestinerne slo oss kraftig ned i støvlene, til tross for at de har snø hvert femte år), vi har vært i et settlement som undercover gladkristne, vi har møtt en tidligere leder av en såkalt "terrororganisasjon", vi har spist ostekake i Nablus, plantet olivetrær, stått opp kl. 4 for å gå igjennom checkpointet med de palestinske arbeiderne og vi har vært på ølbryggeri. Vi har sett omstendigheten, hørt historier, smakt på den arabiske kulturen og luktet ukjente kryddere på de yrende markedene.
Og likevel sitter jeg her og føler meg tom. Jeg føler meg tom, men er opp til randen full av inntrykk. Jeg håper de føler det på samme måten.
Akkurat nå føler jeg meg helt tom. Jeg er utmattet, men samtidig finner jeg ikke roen. Mine tolv gjester dro i dag morges, og jeg sitter med den samme følelsen som man har når man ikke har vært hjemme på lenge, tar en kort helgetur og så må ta farvel igjen. Det har vært så fint å ha en "familie" rundt seg, føle at man faktisk kan hjelpe noen, påvirke noen, bli sett opp til.
Vi har hatt et intensivt og tettpakket program med mange inntrykk, lange dager og lite søvn. Selv om jeg tidligere har vært på de fleste av stedene vi besøkte, møtt mange mennesker i løpet av tiden jeg har vært her og hørt mange, mange historier, slutter det ikke å være mentalt utmattende og emosjonelt å reise på slike reiser. Jeg føler at jeg bare blir sintere og sintere for hver gang jeg må passere et checkpoint eller se en malplassert soldat. Det er så unødvendig, så bortkastet, så håpløst. Det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at fred ikke er i Israels interesse, at grunnen til at de er her er for å fremprovosere handlinger som de kan bruke mot palestinerne i sitt enorme propagandaspill. Igjen - jeg er ikke hjernevasket og jeg er ikke anti-semitt, det jeg ser er det jeg forteller om, jeg kan ikke gjøre det på noen annen måte.
Vi har hatt snøballkrig med palestinere (krig og krig, vil heller si det var et snøballangrep, hvor palestinerne slo oss kraftig ned i støvlene, til tross for at de har snø hvert femte år), vi har vært i et settlement som undercover gladkristne, vi har møtt en tidligere leder av en såkalt "terrororganisasjon", vi har spist ostekake i Nablus, plantet olivetrær, stått opp kl. 4 for å gå igjennom checkpointet med de palestinske arbeiderne og vi har vært på ølbryggeri. Vi har sett omstendigheten, hørt historier, smakt på den arabiske kulturen og luktet ukjente kryddere på de yrende markedene.
Og likevel sitter jeg her og føler meg tom. Jeg føler meg tom, men er opp til randen full av inntrykk. Jeg håper de føler det på samme måten.
Wednesday, January 30, 2008
Det snoer, det snoer, tiddeli bom..
Det er det det gjoer. I Betlehem. Og i Jerusalem. Og i Beit Sahour. Jeg lo saa jeg graat da de sa det skulle snoe her, saa ulogisk var det virkelig, men uvaeret startet i gaar og har foert til oversvoemmelser i gatene, stengte butikker og bare en broekdel av vanlig transport rundt i omraadet. Veldig typisk at dette skulle skje samme dag som folkehoeyskolegjengen fra Norge kom. Flaks, sa Severin Suveren!
Saturday, January 26, 2008
Gaza, nærme, men akk så langt unna
Det er så rart at man kan være så nære, men likevel så langt unna et mål. Sliten etter en heftig dag ute i felten kan jeg skrive under på at jeg er, er sjeldent vekkerklokken står på 05.30, og takk gud for det!
Etter å ha blitt overtalt av sjefen til å ta meg fri, gikk turen gikk til Erez, en av grenseovergangene mellom Israel og Gaza, for å demonstrere mot blokaden av Gaza. Jeg må ærlig innrømme at jeg var litt småbekymret, en konvoi bestående av internasjonale, arabiske og israelske aktivister på vei til Gaza måtte jo bli slått kraftig ned av IDF. Jeg så for meg gummikuler, tåregass og batonger i en søt symfoni av palestinske flagg, røde og gule kommunistflagg, røde og svartrutete kuffieh'er, brutale arrestasjoner og ulende sykebiler, slik en vanlig fredags-demonstrasjon i Bil'in foregår. Men der tok jeg visst feil.
Noen ganger er det kanskje lurt å se for seg det verste, og så for en gangs skyld bli lettet over hvor fredelig det egentlig kan være. Kuffieh'er var det overflod av, også palestinske, kommunistiske og anarkistiske flagg, men fredelig og ikke-voldelig gikk det for seg. IDF var såvidt synlige, det eneste unormale var alle politifolkene som hadde stilt seg på rekke og rad langs et av gjerdene. Ingen arrester, ingen drepte, ingen skadde.
Vi var ikke alene om å stå opp tidlig på selveste Shabbat Shalom. Jeg er ikke akkurat den beste til å estimere hvor mange vi var, men jeg kan tenke meg at det var et sted mellom 1000 og 2000 mennesker som samlet seg på grensen, konvoien med biler og busser var så lang at jeg ikke kunne se begynnelsen av den der vi satt i vår stappfulle turistbuss. Pressen var selvfølgelig tilstede, og mange hundre kilo mat, drikke, vannfiltere og annet utstyr ble samlet inn i håp om at det ville nå Gazas innbyggere. På andre siden av grensen, langt unna vårt øyemål, holdt palestinere en tilsvarende demonstrasjon. Etter litt kampsanger på arabisk og hebraisk, noen veldig engasjerende, gestikulerende og øredøvende appeller, på arabisk og hebraisk, og enda litt mer kampsanger og tilrop, var demonstrasjonen ferdig og vi satte oss på bussen hjemover igjen. Hadde det ikke vært for regn og gjørme hadde det vært helt greit å stå der i noen timer, men det frister ikke når man har søkkvåte tøysko på seg og er stiv som en ispinne.
Man får virkelig gjort mye på en dag hvis man går inn for det. I morgen settes vekkerklokken på et enda tidligere, jeg vil kalle det umenneskelig, tidspunkt, 04.30. Da skal svenskene og jeg på tur til nord-Israel med en gruppe palestinere. Og det blir forhåpentligvis spennende, håper bare solen smiler litt til oss!
Fin helg til alle, og se! Jeg har klart å laste opp litt bilder :-)
Thursday, January 24, 2008
Stans beleiringa av Gaza!
Med fare for å høres ut som kamerat Hågensen, ja.. Skal villig innrømme at jeg ikke ville sagt beleiringa, men beleiringen, har ikke blitt så hardbarka (hardbarket høres så rart ut) sosialistisk at min ytterst dannede dagligtale har gått dukken, men det var langt i fra poenget med dette lille innlegget.
Jeg oppfordrer på det sterkeste de av dere som bor i Oslo-områdene til å være med på demonstrasjon mot beleiringen av Gaza foran Stortinget kl. 15, fredag 25 januar. Toget starter kl. 16 til den israelske ambassaden og tilbake.
Vis solidaritet og delta!
Jeg oppfordrer på det sterkeste de av dere som bor i Oslo-områdene til å være med på demonstrasjon mot beleiringen av Gaza foran Stortinget kl. 15, fredag 25 januar. Toget starter kl. 16 til den israelske ambassaden og tilbake.
Vis solidaritet og delta!
Enda en checkpoint historie...
Historien under er skrevet av Rana Qumsiyeh som jobber for YWCA i Øst-Jerusalem. Hun bor i Beit Sahour og må krysse checkpointet hver dag for å komme seg på jobb. De triste historiene som hver dag utspiller seg der er dessverre ikke av den uvanlige sorten, og minner gang på gang palestinerne på at de er under okkupasjon og hvor vanskelig livet i Palestina er.
"Noen ganger tenker jeg at jeg bør skrive en bok for å dekke de historiene jeg ser hver dag mens jeg krysser checkpointet på vei hjemmefra og til jobb. Når jeg nå tenker på det, så har jeg faktisk gjort denne reisen i over 11 år!
Etter å ha vært i Amman sist uke – en sårt trengt pause fra checkpointet – var jeg nysgjerrig på hvordan checpoint-kryssingen hadde vært mens jeg var borte. Før jeg i det hele tatt spurte, begynte alle i bilen å klage over hvor vanskelig det hadde vært hele forrige uke, hvordan de måtte stå i timer og ingen ble sluppet igjennom.
Riktig nok, da vi kom til checkpointet, kunne man høre lyden fra mengden som var på innsiden. Ikke mindre enn 300 personer sto og ventet på å krysse, hallen inne var full, og folk begynte å samle seg utenfor. Jeg arbeidet meg innover, mens jeg kunne se at de vanlige kranglene hadde startet, om hvem som ikke står i køen, hvem som sniker osv. Å være kvinne er noen ganger en velsignelse, siden noen menn lar meg slippe forbi dem, fordi de ikke vil at kvinner skal vente. Jeg passerte metalldetektorene, røntgenskannet vesken og nådde ID-kontrollen, hvor køene var så lange at man ikke kunne se enden av dem.
Stående i mellom to køer var et ungt, stresset par med en liten guttebaby. Kort etter kom en soldat fra den andre siden og fortalte dem at "det er umulig", det er ingen mulighet for at han kan slippe dem igjennom. Paret bønnfallt ham, men til ingen nytte. En liten stund etter, ropte den kvinnelige soldaten fra skranken i køen jeg stod i, på dem. Det virket som om hun var nysgjerrig på historien deres, og slik fikk også jeg høre dem repetere historien sin til henne. Barnet deres er sykt og må til et sykehus i Jerusalem, faren har tillatelse, men morens er utløpt og det nye er av en eller annen grunn forsinket. De har time hos doktoren i Jerusalem denne morgenen. Soldaten tok noen telefoner, sjekket papirene hans, men som de andre sa hun at han kunne få komme igjennom med barnet, men ikke moren.
Forskjellige soldater kom og gikk og undersøkte saken, men ingen ville slippe moren igjennom. Hun forklarte og bønnfallt, at barnet hennes bare er et par måneder gammelt, at han ikke er vant til å bli atskilt fra henne, at doktorene i Hebron fortalte at de ikke hadde noen medisin for ham, at han måtte bli bragt til Jerusalem. Hun er den som har fulgt opp saken med doktoren og faren vil ikke kunne svare på hans spørsmål. Men nei, ingen ville høre. Hun måtte returnere hjem alene og la ektemannen ta barnet. Til slutt ga de opp å forsøke. Faren tok barnet og krysset, og mens jeg stod og så på, ga moren med tårefylte øyne ektemannen en bleie fra den andre siden av porten. Hjertet mitt knuste.
Det virker som at palestinske barn må starte lidelsen i en veldig ung alder, lære at de må vokse opp fort og bli uavhengige fra sine mødre, vokse opp til å bli mennesker uten rettigheter, akkurat som sine mødre og fedre.
Jeg hadde en klump i halsen da jeg gikk ut, med bildet av en gråtende mor i tankene. Som vanlig stod det titalls personer og ventet på bussen, men bussen manglet. Siden vi ikke har lov til å kjøre bilene våre inn i Jerusalem, er vi alle helt og holdent avhengige av ett eneste busselskap som kjører minibusser til og fra checkpointet.
Første bussen kom, og på et øyeblikk var den fylt opp til det dobbelte av sin kapasitet. Den andre bussen kom, og jeg så mitt snitt til å prøve prøve å komme med. Jeg klarte å komme meg inn, men fikk ikke sitteplass, så jeg måtte stå i den smale midtgangen, bærende på min veske og mine mapper. Vi stoppet ved et trafikklys og jeg betraktet de israelske bosetterne fra "Har Homa" bosettningen, det som pleide å være vår landsbys grønne ås, hvor vi dro på piknik med barna og nøt den flotte naturen. Åsen er nå en stor bosettning, med mange bygninger og ingen trær. Bosettere bor på stjålet land, kjører bilene sine til jobb, mens vi står sammenpakket i en minibuss. Barna deres sitter i barneseter i foreldrenes bilder når de tar dem til sykehuset, våre må gå uten mødrene sine, fordi hun ikke har tillatelse til å bli med dem.
Har verden glemt hva rettferdighet betyr? Vil det noen sinne bli "fred"? Jeg regner med at jeg må fortsette å lure på det."
"Noen ganger tenker jeg at jeg bør skrive en bok for å dekke de historiene jeg ser hver dag mens jeg krysser checkpointet på vei hjemmefra og til jobb. Når jeg nå tenker på det, så har jeg faktisk gjort denne reisen i over 11 år!
Etter å ha vært i Amman sist uke – en sårt trengt pause fra checkpointet – var jeg nysgjerrig på hvordan checpoint-kryssingen hadde vært mens jeg var borte. Før jeg i det hele tatt spurte, begynte alle i bilen å klage over hvor vanskelig det hadde vært hele forrige uke, hvordan de måtte stå i timer og ingen ble sluppet igjennom.
Riktig nok, da vi kom til checkpointet, kunne man høre lyden fra mengden som var på innsiden. Ikke mindre enn 300 personer sto og ventet på å krysse, hallen inne var full, og folk begynte å samle seg utenfor. Jeg arbeidet meg innover, mens jeg kunne se at de vanlige kranglene hadde startet, om hvem som ikke står i køen, hvem som sniker osv. Å være kvinne er noen ganger en velsignelse, siden noen menn lar meg slippe forbi dem, fordi de ikke vil at kvinner skal vente. Jeg passerte metalldetektorene, røntgenskannet vesken og nådde ID-kontrollen, hvor køene var så lange at man ikke kunne se enden av dem.
Stående i mellom to køer var et ungt, stresset par med en liten guttebaby. Kort etter kom en soldat fra den andre siden og fortalte dem at "det er umulig", det er ingen mulighet for at han kan slippe dem igjennom. Paret bønnfallt ham, men til ingen nytte. En liten stund etter, ropte den kvinnelige soldaten fra skranken i køen jeg stod i, på dem. Det virket som om hun var nysgjerrig på historien deres, og slik fikk også jeg høre dem repetere historien sin til henne. Barnet deres er sykt og må til et sykehus i Jerusalem, faren har tillatelse, men morens er utløpt og det nye er av en eller annen grunn forsinket. De har time hos doktoren i Jerusalem denne morgenen. Soldaten tok noen telefoner, sjekket papirene hans, men som de andre sa hun at han kunne få komme igjennom med barnet, men ikke moren.
Forskjellige soldater kom og gikk og undersøkte saken, men ingen ville slippe moren igjennom. Hun forklarte og bønnfallt, at barnet hennes bare er et par måneder gammelt, at han ikke er vant til å bli atskilt fra henne, at doktorene i Hebron fortalte at de ikke hadde noen medisin for ham, at han måtte bli bragt til Jerusalem. Hun er den som har fulgt opp saken med doktoren og faren vil ikke kunne svare på hans spørsmål. Men nei, ingen ville høre. Hun måtte returnere hjem alene og la ektemannen ta barnet. Til slutt ga de opp å forsøke. Faren tok barnet og krysset, og mens jeg stod og så på, ga moren med tårefylte øyne ektemannen en bleie fra den andre siden av porten. Hjertet mitt knuste.
Det virker som at palestinske barn må starte lidelsen i en veldig ung alder, lære at de må vokse opp fort og bli uavhengige fra sine mødre, vokse opp til å bli mennesker uten rettigheter, akkurat som sine mødre og fedre.
Jeg hadde en klump i halsen da jeg gikk ut, med bildet av en gråtende mor i tankene. Som vanlig stod det titalls personer og ventet på bussen, men bussen manglet. Siden vi ikke har lov til å kjøre bilene våre inn i Jerusalem, er vi alle helt og holdent avhengige av ett eneste busselskap som kjører minibusser til og fra checkpointet.
Første bussen kom, og på et øyeblikk var den fylt opp til det dobbelte av sin kapasitet. Den andre bussen kom, og jeg så mitt snitt til å prøve prøve å komme med. Jeg klarte å komme meg inn, men fikk ikke sitteplass, så jeg måtte stå i den smale midtgangen, bærende på min veske og mine mapper. Vi stoppet ved et trafikklys og jeg betraktet de israelske bosetterne fra "Har Homa" bosettningen, det som pleide å være vår landsbys grønne ås, hvor vi dro på piknik med barna og nøt den flotte naturen. Åsen er nå en stor bosettning, med mange bygninger og ingen trær. Bosettere bor på stjålet land, kjører bilene sine til jobb, mens vi står sammenpakket i en minibuss. Barna deres sitter i barneseter i foreldrenes bilder når de tar dem til sykehuset, våre må gå uten mødrene sine, fordi hun ikke har tillatelse til å bli med dem.
Har verden glemt hva rettferdighet betyr? Vil det noen sinne bli "fred"? Jeg regner med at jeg må fortsette å lure på det."
Wednesday, January 23, 2008
Ikke nok drivstoff? Da kan de jo gå istedet, da!
"As far as I'm concerned, all the residents of Gaza can walk and have no fuel for their cars, because they have a murderous terrorist regime that doesn't allow people in the south of Israel to live in peace".
Det var Olmerts kloke svar på Gazas drivstoffkrise, i beste Marie-Antoinette stil (ikke mat? Spis kake!), like godt sagt som Israels forsvarsminister, da han forklarte at beboerne i Ashkelon og Sderot lever liv i frykt for kassam-raketter fra Gaza, mens livet i Gaza går som normalt.
Dette skjer når man ikke har drivstoff: Ikke noe friskt vann pumpes opp i kranene, kloakksystemet fungerer ikke, hvilket fører til mer sykdommer og behov for legehjelp. Uten drivstoff fungerer ikke sykehusets elektriske utstyr, noe som igjen fører til at mange vil dø. Foruten det faktum at det er vinter og man ikke kan varme opp husene sine.
80% av Gazas 1,5 millioner store befolkning er avhengige av FN og andre hjelpeorganisasjoner, disse får som nevnt ikke nødhjelpen inn, og hjelpearbeidere får ikke forlate eller komme inn i områdene. Vanntilgangen er mager, og siden Gaza Citys renselsesverk ikke fungerer uten strøm, er det avløpsvann i gatene. Sist uke ble 37 drept, 120 skade, de fleste sivile. Det er Israels forsøk på å stoppe kassam-rakettene som skytes inn i Israel og som til sammenligning drepte en person på den israelske siden. Israel svarer som vanlig med å bombe hardt tilbake, med sitt splitter nye amerikansksubsidierte krigsutstyr.
Var det fred og sikkerhet de sa de ville ha? Kollektiv avstraffelse er definitivt ikke løsningen!
Subscribe to:
Posts (Atom)