I dag er det seks dager siden Israel innførte blokade på Gaza, og livsnødvendige varer uteblir. Før blokaden fikk FN inn 27 lastebiler hver dag, lastet med mat, medisinsk utstyr og andre nødvendige varer. Det var allerede for lite mat, nå er det nesten ingenting. Hvis ingen gjør noe snart, er det veldig sannsynlig at det vil bli en stor humanitær katastrofe i Gaza.
Hvor er det internasjonale samfunnet? Hvor er USA? Hvor er FN? Jeg går inn på dagbladet.no for å se hva dagens nyheter er. Hovedoppslaget er: "Nå kan du prute på fjellhytter". Som om det er det viktigste som skjer i verden i dag. Det gjør meg fryktelig sint og skuffet.
I løpet av natten ble metallgjerdet på Rafah-grenseovergangen mellom Gaza og Egypt sprengt i stykker, og titusener av palestinerne strømmer inn i Egypt for å kjøpe mat. Egyptiske soldater gjorde ingenting for å stoppe dem. Det er virkelige helter.
Her i Beit Sahour regner det som aldri før, himmelen har sagt sitt. Jeg håper virkelig noe skjer snart, for at verden bare skal stå og se på at Gazas befolkning, sivilbefolkning, sultes og mishandles av Israel, er uakseptabelt. Hvis ikke dette er terror, så vet jeg ikke hva terror er.
"The world is not dangerous because of those who do harm but because of those who look at it without doing anything". Albert Einstein
Wednesday, January 23, 2008
Monday, January 14, 2008
You have courage!
Slitne etter en lang dag på Israels strøkne motorveier rakk vi ikke tilbake til Jerusalem i tide til siste buss hjemover. Løsningen ble da taxi til checkpointet. Som vanlige, nysgjerrige taxisjåfører spør han etterhvert Doris hva vi skal i Betlehem så sent en søndag. Bor dere der? Yes, svarer hun. Jeg kjører som sagt sjeldent taxi på denne siden av checkpointet, men jeg liker ikke å legge ut om hva jeg gjør. Jeg pynter heller på sannheten eller dikter opp historier, spiller rett og slett litt dum, bare for å høre hva de sier hvis de tror vi ikke har noe peiling på situasjonen i områdene.
Bor dere på hotell i Betlehem, spør han videre. Jeg tar da til orde og forteller ham at ja, vi bor på hotell i Betlehem fordi det er billigere enn i Jerusalem, vi er her for to uker før skolen begynner igjen, vi har aldri har vært her før, vi er her for å se Fødselskirken og melkegrotten. Du vet, kristne turistting. Jeg må holde meg for ikke å smile eller le.
Dere må være forsiktige der, svarer han da. Dere har virkelig mot som tør å bo der! Mot? Er det farlig å være der? Ja, mye uroligheter, det er jo ingen som har kontroll på områdene. Har du vært der i det siste? Nei, for israelere får ikke reise inn dit. Men jeg var der i løpet av krigen. (For 40 år siden, ja. Troverdige observasjoner, med andre ord.) Flytt til Øst-Jerusalem, der har dere hvertfall muligheten til å gjøre noe på kveldene. I Betlehem er alt dødt etter solnedgang. Hvor mye betaler dere for hotellet, da? 35 dollar? Ha ha, de lurer dere, det er jo altfor mye! Tenk så mye tid og penger dere bruker på å ta dere frem og tilbake. Også må dere igjennom checkpointet. Vil dere høre på mitt råd, flytt i morgen tidlig! Vi skal huske på det du sier til neste gang vi kommer, sier jeg. Du er en skarping, du. Jo takk, spesielt fordi jeg later som at jeg tar alt du sier for god fisk. Men takk for gode tips, de skal vi huske godt på!
Å ja da, mot har vi i bøtter og spann! Vi bor tross alt på livsfarlige Vestbredden, hvor vi står i fare for å bli drept hvis vi tar et skritt utenfor døren. Palestinere er farlige, ikke til å stole på, vender du ryggen til dem vet du ikke helt hva som kan skje. Det er et liv i uvisshet, et bekymringsfullt liv hvor du våkner opp om morgenen og ikke helt vet hva dagen har å tilby, ikke vet om du blir det neste uskyldige offeret som blir kidnappet og må lide en langsom, smertefull død i palestinsk forvaring.
Stereotypier. Klisjeer. Fordommer.
Konklusjon 1: Ikke tro alt du hører.
Konklusjon 2: Taxisjåfører er ikke alltid den beste kilden til informasjon.
Bor dere på hotell i Betlehem, spør han videre. Jeg tar da til orde og forteller ham at ja, vi bor på hotell i Betlehem fordi det er billigere enn i Jerusalem, vi er her for to uker før skolen begynner igjen, vi har aldri har vært her før, vi er her for å se Fødselskirken og melkegrotten. Du vet, kristne turistting. Jeg må holde meg for ikke å smile eller le.
Dere må være forsiktige der, svarer han da. Dere har virkelig mot som tør å bo der! Mot? Er det farlig å være der? Ja, mye uroligheter, det er jo ingen som har kontroll på områdene. Har du vært der i det siste? Nei, for israelere får ikke reise inn dit. Men jeg var der i løpet av krigen. (For 40 år siden, ja. Troverdige observasjoner, med andre ord.) Flytt til Øst-Jerusalem, der har dere hvertfall muligheten til å gjøre noe på kveldene. I Betlehem er alt dødt etter solnedgang. Hvor mye betaler dere for hotellet, da? 35 dollar? Ha ha, de lurer dere, det er jo altfor mye! Tenk så mye tid og penger dere bruker på å ta dere frem og tilbake. Også må dere igjennom checkpointet. Vil dere høre på mitt råd, flytt i morgen tidlig! Vi skal huske på det du sier til neste gang vi kommer, sier jeg. Du er en skarping, du. Jo takk, spesielt fordi jeg later som at jeg tar alt du sier for god fisk. Men takk for gode tips, de skal vi huske godt på!
Å ja da, mot har vi i bøtter og spann! Vi bor tross alt på livsfarlige Vestbredden, hvor vi står i fare for å bli drept hvis vi tar et skritt utenfor døren. Palestinere er farlige, ikke til å stole på, vender du ryggen til dem vet du ikke helt hva som kan skje. Det er et liv i uvisshet, et bekymringsfullt liv hvor du våkner opp om morgenen og ikke helt vet hva dagen har å tilby, ikke vet om du blir det neste uskyldige offeret som blir kidnappet og må lide en langsom, smertefull død i palestinsk forvaring.
Stereotypier. Klisjeer. Fordommer.
Konklusjon 1: Ikke tro alt du hører.
Konklusjon 2: Taxisjåfører er ikke alltid den beste kilden til informasjon.
Saturday, January 12, 2008
Hva har Somalia og USA til felles?
De er de to eneste landene i hele verden som ikke har bundet seg til FNs barnekonvensjon.
Det var dagens store oppdagelse. Hadde lovet meg selv å slutte å være negativ mot Bush og USA for en periode. Jeg løser meg selv fra mitt eget løfte, for det er offisielt umulig.
Må jeg bare minne om at den reelle inndelingen av Somalia er klanbasert, nasjonalforsamlingen og regjeringen har null kontoroll, konfliktløsing foregår lokalt og rettssystemet er delvis basert på sharia-lov.
Way to go!
Det var dagens store oppdagelse. Hadde lovet meg selv å slutte å være negativ mot Bush og USA for en periode. Jeg løser meg selv fra mitt eget løfte, for det er offisielt umulig.
Må jeg bare minne om at den reelle inndelingen av Somalia er klanbasert, nasjonalforsamlingen og regjeringen har null kontoroll, konfliktløsing foregår lokalt og rettssystemet er delvis basert på sharia-lov.
Way to go!
Den siste tiden har jeg:
- Nesten pusset tenner med ansiktskrem
- Gått ut døren, låst igjen, begynt å gå ned trappen og funnet ut at jeg fortsatt har tøflene på
- Tatt på meg genseren feil vei for så å lure på hva som klør så fælt på halsen (merkelappen, selvfølgelig)
- Dratt fra en kafé uten å betale, for så å oppdage det tre dager senere (heldigvis betalte en annen for meg uten at jeg visste det)
- Fått høre av en 13-åring at jeg er gammel. Hun trodde jeg var max. 17 år
- Fått høre av en 34-åring at jeg oppfører meg som en 16-åring med identitetsproblemer
- Spist egg med deler av skallet fortsatt på (lang historie kort: lunsj hos folk jeg ikke kjenner så godt, altfor bløtkokt egg, knotet med det i 5 minutter, stresset. Løsning: Spis egget med skallet på.)
- Gått meg vill i Betlehem (Dame: Gå rett frem, til høyre og så rett frem igjen. Maria: Rett frem, venstre og rett frem igjen. Jah. Kom meg heldigvis trygt hjem igjen. Blond (på innsiden), dum turist funker alltid!)
Og sånn kan jeg fortsette i det uendelige! Kan ikke lenger skylde på kulden, for nå har vi faktisk varmeovn. Noen vil kalle det distré, ignorant og klumsete, jeg velger å kalle det sjarmerende forvirret.
Skål for det!
Thursday, January 10, 2008
"På desperat jakt etter å reparere sitt elendige ettermæle"
En bedre beskrivelse enn dagens leder i BA på hvorfor Bush er i Midtøsten må man lete lenge etter. Jeg vil ikke kalle besøket hans her for annet enn et dårlig sirkus med mye tomt tullsnakk og bitter ettersmak. Ikke bare gjorde han seg til latter med en veldig malplassert spøk om checkpointene under pressekonferansen i Ramallah, han foreslo samtidig at de uhyre viktige FN-vedtakene som bl.a. omhandler de palestinske flyktningenes rett til å tilbakevende til sine hjem i Israel og de ulovlige bosettningene på Vestbredden, bør erstattes med nye avtaler.
Checkpoints
"You'll be happy to know, my whole motorcade of a mere 45 cars was able to make it through without being stopped", sa han spøkefullt, påfulgt av en lett fornøyd humring. I samme slengen la han ettertenksomt til "I'm not so exactly sure that's what happens to the average person". Good one. En meget gjennomtenkt kommentar, med tanke på hvilke anstrengelser og ydmykelser palestinerne må igjennom på checkpointene hver eneste dag.
Han sa han kunne forstå palestinernes frustrasjon ved checkpointene, noe han umulig kan, men at de var nødvendige for å gi Israel en følelse av trygghet. Innslaget ble vist gang på gang på Al-Jazeera, som tilfeldigvis var nyhetsbyrået som stilte Bush spørsmålet. Planen var i utgangspunktet at Bush skulle bli fløyet med helikopter den halvtimeslange strekningen fra hans fasjonable femstjernes King David Hotel i Vest-Jerusalem til Ramallah, men dårlig vær satte en stopper for det planlagte opplegget.
FN-vedtak
En annen kommentar som forarget palestinerne var da Bush foreslo at FN-vedtakene som ikke har blitt gjennomført, som resolusjon 194 om flyktningenes rett til å tilbakevende (Right of Return), og 242 og 338 som bl. a. omhandler fjerningen av israelske settlement, burde bli erstattet av nye avtaler. "The UN deal didn't work in the past... this is an opportunity to move forward and negotiate a new deal". Hva blir det neste? Bagatellisere Menneskerettighetsdomstolen i Haag og Folkeretten?
Døde Betlehem
Betlehem var et interessant skue i løpet av Bushs 40 minutterslange snarvisitt. I timene før hans ankomst til Betlehem var hele byen død. Ingen kunne bruke hovedveiene, ingen kom seg til jobb eller skole, butikkene var stengt og innbyggerne måtte holde seg inne. Portforbud. Blå og svartkledde politifolk over alt. Beboerne rundt Fødselskirken fikk beskjed om å ikke oppholde seg nær vinduene eller gå opp på takene, da de ville bli skutt av sniksyttere. Han kom, så kirken og dro, og så våknet byen opp igjen fra dvalen. Det hadde vært interessant å se hvor mye de 40 minuttene kostet Betlehems befolkning, spesielt med tanke på Bushs snakk om at palestinerne må få orden på økonomien sin.
"Peace for our time"
Han får det til å høres så ufattelig enkelt ut, som at det bare er å knipse med fingrene, så blir 60 år med smertefull historie visket ut og erstattet med svart på hvitt papir og noen signaturer som skal sikre fred. "I believe it's possible - not only possible, I believe it's going to happen - that there be a signed peace treaty by the time I leave office [Januar 2009]."
Vi har hørt det før. Chamberlains "peace for our time" var ikke annet enn en illusjon, akkurat som at Bushs folmlende forsøk på fred ikke er annet enn et slag i luften.
Checkpoints
"You'll be happy to know, my whole motorcade of a mere 45 cars was able to make it through without being stopped", sa han spøkefullt, påfulgt av en lett fornøyd humring. I samme slengen la han ettertenksomt til "I'm not so exactly sure that's what happens to the average person". Good one. En meget gjennomtenkt kommentar, med tanke på hvilke anstrengelser og ydmykelser palestinerne må igjennom på checkpointene hver eneste dag.
Han sa han kunne forstå palestinernes frustrasjon ved checkpointene, noe han umulig kan, men at de var nødvendige for å gi Israel en følelse av trygghet. Innslaget ble vist gang på gang på Al-Jazeera, som tilfeldigvis var nyhetsbyrået som stilte Bush spørsmålet. Planen var i utgangspunktet at Bush skulle bli fløyet med helikopter den halvtimeslange strekningen fra hans fasjonable femstjernes King David Hotel i Vest-Jerusalem til Ramallah, men dårlig vær satte en stopper for det planlagte opplegget.
FN-vedtak
En annen kommentar som forarget palestinerne var da Bush foreslo at FN-vedtakene som ikke har blitt gjennomført, som resolusjon 194 om flyktningenes rett til å tilbakevende (Right of Return), og 242 og 338 som bl. a. omhandler fjerningen av israelske settlement, burde bli erstattet av nye avtaler. "The UN deal didn't work in the past... this is an opportunity to move forward and negotiate a new deal". Hva blir det neste? Bagatellisere Menneskerettighetsdomstolen i Haag og Folkeretten?
Døde Betlehem
Betlehem var et interessant skue i løpet av Bushs 40 minutterslange snarvisitt. I timene før hans ankomst til Betlehem var hele byen død. Ingen kunne bruke hovedveiene, ingen kom seg til jobb eller skole, butikkene var stengt og innbyggerne måtte holde seg inne. Portforbud. Blå og svartkledde politifolk over alt. Beboerne rundt Fødselskirken fikk beskjed om å ikke oppholde seg nær vinduene eller gå opp på takene, da de ville bli skutt av sniksyttere. Han kom, så kirken og dro, og så våknet byen opp igjen fra dvalen. Det hadde vært interessant å se hvor mye de 40 minuttene kostet Betlehems befolkning, spesielt med tanke på Bushs snakk om at palestinerne må få orden på økonomien sin.
"Peace for our time"
Han får det til å høres så ufattelig enkelt ut, som at det bare er å knipse med fingrene, så blir 60 år med smertefull historie visket ut og erstattet med svart på hvitt papir og noen signaturer som skal sikre fred. "I believe it's possible - not only possible, I believe it's going to happen - that there be a signed peace treaty by the time I leave office [Januar 2009]."
Vi har hørt det før. Chamberlains "peace for our time" var ikke annet enn en illusjon, akkurat som at Bushs folmlende forsøk på fred ikke er annet enn et slag i luften.
"Krig kommer aldri for sent. Fred kommer aldri for tidlig"
Dette var president Peres' ord i sin velkomsttale til Bush på Ben Gurion flyplass i går. Dagsavisen kunne melde om en varm velkomst for Bush, og at både Bush og Peres ser lyst på fredsforhandlingene.
Bush kunne under velkomstseremonien meddele at han ser en ny mulighet for fred mellom Israel og palestinerne. "Vi søker varig fred. Vi ser en ny mulighet for fred her i det hellige land og for frihet i hele regionen".
I samme ordelag la han til at "alliansen mellom USA og Israel vil garantere Israels sikkerhet som en jødisk stat". Og da er standarden for fredsforhandlingene anno 2008 satt.
Lykke til, Bush!
Bush kunne under velkomstseremonien meddele at han ser en ny mulighet for fred mellom Israel og palestinerne. "Vi søker varig fred. Vi ser en ny mulighet for fred her i det hellige land og for frihet i hele regionen".
I samme ordelag la han til at "alliansen mellom USA og Israel vil garantere Israels sikkerhet som en jødisk stat". Og da er standarden for fredsforhandlingene anno 2008 satt.
Lykke til, Bush!
Monday, January 07, 2008
Stummende mørke i det skyggefulle land
Bush kommer til Midtøsten. Målet hans er "å fremme fredsprosessen mellom Israel og palestinerne", skape fred, altså. Igjen. Jeg ler. Legg merke til Bushs retorikk, fremme fredsprosessen mellom landet Israel og folket palestinerne. Ikke israelere og palestinere. Bare det er bevis på at det kommer til å bli riktig så mislykket. Igjen.
Vi vil ha fred, erklærte Israel i Annapolis i slutten av november i fjor, vi skal stoppe utvidelsen av bosettningene. Hvordan vise at det er fred de vil ha? Tre dager etter det velregisserte møtet kunngjør Israel at Har Homa, den omstridte bosettningen som media sier befinner seg i Øst-Jerusalem, men som i virkeligheten er bygget på Vestbreddens territorie, utvides med 300 enheter. Sist uke ble det gitt grønt lys for byggingen av ytterligere 1000. Til tross for det faktum at mange av de allerede ferdigstilte leilghetene der står tomme, noe de har gjort siden bosettningen ble bygget. Så hvorfor bygge flere? Fordi man da har et påskudd til å stjele mer land fra de okkuperte områdene. 18 dunum land blir stjålet fra Beit Sahour, al-Khass og an-Numan, alle landsbyer i Betlehemsområdene og ufrivillige naboer til det stygge settlementet som erstatter grøntområder, oliventrær og appelsintrær med stygge, hvite bygninger som veldig desperat prøver å gi beboerne en følelse av å være et helt annet sted enn i Palestina. Snarere i USA.
For jeg har virkelig et stort problem med dette, USAs dobbeltmoral og deres selvpåtatte rolle som verdenspoliti. Hvordan kan man løse en konflikt når man veldig tilsynelatende er forutinntatt, partisk og inhabil? For det er et faktum, Israel og USA går hånd i hånd. Gideon Levy, kommentator for den israelske avisen Ha'aretz, hatet av mange israeler for sitt kritiske blikk på okkupasjonen, mener israelere må redefinere hva det vil si å være venn av Israel. "Aldri før har det vært en president som ga Israel en slik fri hånd og selv oppmuntret landet til å begå voldelige handlinger og fordype okkupasjonen. Dette er ikke et vennskap med Israel. En president som ikke prøver å presse Israel til å ende okkupasjonen er i virkeligheten uvennlig innstilt og heller apatisk til landets framtid og skjebne".
Spørsmålet man kan stille seg er hvem som egentlig har makten over den andre. Er det virkelig USA som har makten over Israel, eller er det de facto den andre veien det går? Jeg skal ikke gå inn på noen konspirasjonsaktige teorier, men tilfellet er at Israel er den største mottakeren av bistandsmidler fra USA, til tross for at Israel ikke akkurat kan karakteriseres som et utviklingsland, og siden 1982 har USA lagt ned veto mot 32 FN-resolusjoner som har vært kristiske til Israels politikk. For ikke å snakke om de millionene av ekstra dollar de har mottat til å utvikle våpen og teknologi, slik at de kan beskytte seg mot sine fiendtlige naboer. Hvis verdens såkalte mektigste mann, som forsåvidt regnes som en av tidenes mest pro-israelske presidenter, ikke tør være kritisk mot Israel, hvem vil? I helgen kunne han berolige de israelske styresmaktene med at "USA ikke vil påtvinge israelerne og palestinerne en fred de ikke selv ønsker". For hva om fred virkelig ikke er i noens interesse? Man tjener jo ikke akkurat penger på fred.
Mens Bush besøker Midtøsten og bruker millioner av dollar på sikkerhet, sitter Gazas 1,5 millioner innbyggere i stummende mørke. Både i direkte og overført betydning. Som følge av brennstoff-sanksjoner må Gazas befolkning belage seg på minst åtte kalde timer uten strøm hver dag, fordi kraftverket ikke har nok brennstoff til å holde hjulene gående på full kapasitet. Olmert sa dessuten i går at Israel vil trappe opp angrepene på Gaza, som svar på det de mener er Gazas opptrappede rakettangrep på Israel.
De siste ukene har situasjonen i Gaza blitt forverret, flere angrep, flere skadde, flere drepte. For tre dager siden ble en hel familie drept, en mor og tre barn, da en granat traff hjemmet deres. Det er med andre ord langt fra kun militante som blir truffet. Blokaden av Gaza fører dessuten til en ekstrem inflasjon, og siden det er forbudt å importere sement stopper all byggevirksomhet og produksjon opp. All transport og reisevirksomhet er lammet. Resultat: Fra blokaden startet i juni i fjor og inntil for to dager siden var 52 mennesker døde på grunn av at de ikke fikk reise ut for livsnødvendig behandling.
Det tre dager lange raidet i Nablus førte med seg skader på byen for minst 58 millioner kroner og minst 60 personer ble såret.
Det ser mørkt ut. Både for palestinerne og for noe som kan ligne fred i denne skyggefulle delen av verden.
Vi vil ha fred, erklærte Israel i Annapolis i slutten av november i fjor, vi skal stoppe utvidelsen av bosettningene. Hvordan vise at det er fred de vil ha? Tre dager etter det velregisserte møtet kunngjør Israel at Har Homa, den omstridte bosettningen som media sier befinner seg i Øst-Jerusalem, men som i virkeligheten er bygget på Vestbreddens territorie, utvides med 300 enheter. Sist uke ble det gitt grønt lys for byggingen av ytterligere 1000. Til tross for det faktum at mange av de allerede ferdigstilte leilghetene der står tomme, noe de har gjort siden bosettningen ble bygget. Så hvorfor bygge flere? Fordi man da har et påskudd til å stjele mer land fra de okkuperte områdene. 18 dunum land blir stjålet fra Beit Sahour, al-Khass og an-Numan, alle landsbyer i Betlehemsområdene og ufrivillige naboer til det stygge settlementet som erstatter grøntområder, oliventrær og appelsintrær med stygge, hvite bygninger som veldig desperat prøver å gi beboerne en følelse av å være et helt annet sted enn i Palestina. Snarere i USA.
For jeg har virkelig et stort problem med dette, USAs dobbeltmoral og deres selvpåtatte rolle som verdenspoliti. Hvordan kan man løse en konflikt når man veldig tilsynelatende er forutinntatt, partisk og inhabil? For det er et faktum, Israel og USA går hånd i hånd. Gideon Levy, kommentator for den israelske avisen Ha'aretz, hatet av mange israeler for sitt kritiske blikk på okkupasjonen, mener israelere må redefinere hva det vil si å være venn av Israel. "Aldri før har det vært en president som ga Israel en slik fri hånd og selv oppmuntret landet til å begå voldelige handlinger og fordype okkupasjonen. Dette er ikke et vennskap med Israel. En president som ikke prøver å presse Israel til å ende okkupasjonen er i virkeligheten uvennlig innstilt og heller apatisk til landets framtid og skjebne".
Spørsmålet man kan stille seg er hvem som egentlig har makten over den andre. Er det virkelig USA som har makten over Israel, eller er det de facto den andre veien det går? Jeg skal ikke gå inn på noen konspirasjonsaktige teorier, men tilfellet er at Israel er den største mottakeren av bistandsmidler fra USA, til tross for at Israel ikke akkurat kan karakteriseres som et utviklingsland, og siden 1982 har USA lagt ned veto mot 32 FN-resolusjoner som har vært kristiske til Israels politikk. For ikke å snakke om de millionene av ekstra dollar de har mottat til å utvikle våpen og teknologi, slik at de kan beskytte seg mot sine fiendtlige naboer. Hvis verdens såkalte mektigste mann, som forsåvidt regnes som en av tidenes mest pro-israelske presidenter, ikke tør være kritisk mot Israel, hvem vil? I helgen kunne han berolige de israelske styresmaktene med at "USA ikke vil påtvinge israelerne og palestinerne en fred de ikke selv ønsker". For hva om fred virkelig ikke er i noens interesse? Man tjener jo ikke akkurat penger på fred.
Mens Bush besøker Midtøsten og bruker millioner av dollar på sikkerhet, sitter Gazas 1,5 millioner innbyggere i stummende mørke. Både i direkte og overført betydning. Som følge av brennstoff-sanksjoner må Gazas befolkning belage seg på minst åtte kalde timer uten strøm hver dag, fordi kraftverket ikke har nok brennstoff til å holde hjulene gående på full kapasitet. Olmert sa dessuten i går at Israel vil trappe opp angrepene på Gaza, som svar på det de mener er Gazas opptrappede rakettangrep på Israel.
De siste ukene har situasjonen i Gaza blitt forverret, flere angrep, flere skadde, flere drepte. For tre dager siden ble en hel familie drept, en mor og tre barn, da en granat traff hjemmet deres. Det er med andre ord langt fra kun militante som blir truffet. Blokaden av Gaza fører dessuten til en ekstrem inflasjon, og siden det er forbudt å importere sement stopper all byggevirksomhet og produksjon opp. All transport og reisevirksomhet er lammet. Resultat: Fra blokaden startet i juni i fjor og inntil for to dager siden var 52 mennesker døde på grunn av at de ikke fikk reise ut for livsnødvendig behandling.
Det tre dager lange raidet i Nablus førte med seg skader på byen for minst 58 millioner kroner og minst 60 personer ble såret.
Det ser mørkt ut. Både for palestinerne og for noe som kan ligne fred i denne skyggefulle delen av verden.
Friday, January 04, 2008
Går og går uten å komme til Nablus
De fleste husker vel den dumme gåten "hva går og går og aldri kommer til døra?" (svaret er klokka i tilfelle noen er i tvil). Noen ganger føler jeg at Maria kunne vært svaret på gåten, for når jeg har planer, ordner alt og er klar til å gjøre det jeg planla å gjøre, så kommer jeg liksom aldri til fullførelsen. Noen ganger er det min feil, andre ganger ikke. Som i går.
Alt var pakket og klart, naboene og jeg skulle på dagstur til Nablus, denne visstnok mest attraktive byen på Vestbredden som jeg besøkte på en litt uheldig dag i fjor. Det hadde vært en israelsk innvasjon der samme morgen, med to drepte palestinere som resultat. Pga portforbud/husarrest var det som møtte oss tomme, uhyggelige gater med tilfeldige skudd som bakgrunnsmusikk. Jeg ville prøve lykken igjen.
Nablus er en av Vestbreddens største byer med sine 130 000 innbyggere (2000). Den ligger ca. 60 km nord for Jerusalem og kakemonster som jeg er har jeg hørt rykter om at Nablus har den beste kunafeh'en (ostekake arab style) i Midtøsten. Bare det er nok til at jeg veldig desperat har lyst til å komme meg dit og at forventningene er skyhøye.
Dagen startet litt tidligere enn vanlig, og planen var som følger: Service (minibuss) fra Beit Sahour til Ramallah og videre fra Ramallah til Nablus med en annen service. Veien fra Beit Sahour til Ramallah tar nå en drøy time og videre en time fra Ramallah til Nablus. Vi må kjøre gjennom forhatte Wadi Nar, Ildens/Helvetes Dal, den alternative ruten til Ramallah for de som ikke kan kjøre gjennom Jerusalem, hvilket betyr ca. 99% av Vestbreddens innbyggere. Reisetiden ville vært halvert mellom Beit Sahour og Ramallah dersom veiene gjennom Jerusalem fortsatt var åpne. Dessuten er Huwwara checkpoint på vei inn til Nablus det minst pålitelige og kanskje strengeste i områdene. Ingen kjøretøy slipper igjennom, og noen ganger slipper de ikke folk igjennom heller, alt beror på soldatenes dagsform.
Helvetes Dal er nesten bare ørken, med noen slitne beduinhytter i veikanten. Jeg synes likevel det er fint der, til tross for helt grusomme, smale, svingete, kvalmende veier som slynger seg oppover og nedover dalen som slalomspor. Siden det ikke er noen ordentlig hovedvei kjører alle biler gjennom trange gater i forskjellige landsbyer på veien til Ramallah, noe jeg innbiller meg fører til en høy skaderate, både av biler, mennesker og infrastruktur.
På veien er det alltid kø fordi det såkalte container-checkpointet sperrer fri innkjørsel til Ramallah. IDF, Israeli Defense Force, som i grunnen ikke har noe som helst å gjøre her, har satt opp en kontrollstasjon midt i svarteste mørkeste, dypeste Palestina. Hvorfor? Beskytt deres såkalte grenser der de finnes, men hvorfor ha checkpoints der de er ikke-eksisterende? Hva er egentlig poenget?
Tilbake til min historie. På veien ringer en av vennene mines telefon. Sjefen hans ringer for å fortelle siste nyhet: Det har igjen vært innvasjon av IDF i Nablus, flere er fengslet, mange er skadet, noen er skutt og det er portforbud. Skuff. Så sinnsykt skuff. Skal innrømme at jeg tok noen runder med banning inni meg. Det viser igjen at man overhodet ikke kan lage planer i okkuperte Palestina, spesielt hvis man beveger seg utenfor Betlehemsområdene. Overrasket burde jeg ikke være, for disse innvasjonene er, om ikke hverdagsmat, så ukesmat for Nablus' innbyggere. Jeg kan bare innbille meg hvor vanskelig studiehverdagen må være for studentene på Najah, det nest største universitetet på Vestbredden etter Bir Zeit nær Ramallah.
Så det ble ingen tur til Nablus, ei heller kunafeh. Vi fikk et par andre telefoner også i løpet av kort tid, noe som gjør at jeg føler meg veldig trygg her. Jeg er helt sikker på at om ingen hadde ringt, så hadde noen advart oss på busstasjonen i Ramallah. For sånn er man her, man passer på hverandre, skjer det noe går jungeltelegrafen, og om man velger å høre på advarslene er man trygg. Eller relativt trygg.
Alt var pakket og klart, naboene og jeg skulle på dagstur til Nablus, denne visstnok mest attraktive byen på Vestbredden som jeg besøkte på en litt uheldig dag i fjor. Det hadde vært en israelsk innvasjon der samme morgen, med to drepte palestinere som resultat. Pga portforbud/husarrest var det som møtte oss tomme, uhyggelige gater med tilfeldige skudd som bakgrunnsmusikk. Jeg ville prøve lykken igjen.
Nablus er en av Vestbreddens største byer med sine 130 000 innbyggere (2000). Den ligger ca. 60 km nord for Jerusalem og kakemonster som jeg er har jeg hørt rykter om at Nablus har den beste kunafeh'en (ostekake arab style) i Midtøsten. Bare det er nok til at jeg veldig desperat har lyst til å komme meg dit og at forventningene er skyhøye.
Dagen startet litt tidligere enn vanlig, og planen var som følger: Service (minibuss) fra Beit Sahour til Ramallah og videre fra Ramallah til Nablus med en annen service. Veien fra Beit Sahour til Ramallah tar nå en drøy time og videre en time fra Ramallah til Nablus. Vi må kjøre gjennom forhatte Wadi Nar, Ildens/Helvetes Dal, den alternative ruten til Ramallah for de som ikke kan kjøre gjennom Jerusalem, hvilket betyr ca. 99% av Vestbreddens innbyggere. Reisetiden ville vært halvert mellom Beit Sahour og Ramallah dersom veiene gjennom Jerusalem fortsatt var åpne. Dessuten er Huwwara checkpoint på vei inn til Nablus det minst pålitelige og kanskje strengeste i områdene. Ingen kjøretøy slipper igjennom, og noen ganger slipper de ikke folk igjennom heller, alt beror på soldatenes dagsform.
Helvetes Dal er nesten bare ørken, med noen slitne beduinhytter i veikanten. Jeg synes likevel det er fint der, til tross for helt grusomme, smale, svingete, kvalmende veier som slynger seg oppover og nedover dalen som slalomspor. Siden det ikke er noen ordentlig hovedvei kjører alle biler gjennom trange gater i forskjellige landsbyer på veien til Ramallah, noe jeg innbiller meg fører til en høy skaderate, både av biler, mennesker og infrastruktur.
På veien er det alltid kø fordi det såkalte container-checkpointet sperrer fri innkjørsel til Ramallah. IDF, Israeli Defense Force, som i grunnen ikke har noe som helst å gjøre her, har satt opp en kontrollstasjon midt i svarteste mørkeste, dypeste Palestina. Hvorfor? Beskytt deres såkalte grenser der de finnes, men hvorfor ha checkpoints der de er ikke-eksisterende? Hva er egentlig poenget?
Tilbake til min historie. På veien ringer en av vennene mines telefon. Sjefen hans ringer for å fortelle siste nyhet: Det har igjen vært innvasjon av IDF i Nablus, flere er fengslet, mange er skadet, noen er skutt og det er portforbud. Skuff. Så sinnsykt skuff. Skal innrømme at jeg tok noen runder med banning inni meg. Det viser igjen at man overhodet ikke kan lage planer i okkuperte Palestina, spesielt hvis man beveger seg utenfor Betlehemsområdene. Overrasket burde jeg ikke være, for disse innvasjonene er, om ikke hverdagsmat, så ukesmat for Nablus' innbyggere. Jeg kan bare innbille meg hvor vanskelig studiehverdagen må være for studentene på Najah, det nest største universitetet på Vestbredden etter Bir Zeit nær Ramallah.
Så det ble ingen tur til Nablus, ei heller kunafeh. Vi fikk et par andre telefoner også i løpet av kort tid, noe som gjør at jeg føler meg veldig trygg her. Jeg er helt sikker på at om ingen hadde ringt, så hadde noen advart oss på busstasjonen i Ramallah. For sånn er man her, man passer på hverandre, skjer det noe går jungeltelegrafen, og om man velger å høre på advarslene er man trygg. Eller relativt trygg.
For de som leser engelsk kan dere lese om hva som skjer i Nablus her: http://www.maannews.net/en/index.php?opr=ShowDetails&ID=27022 og her http://www.maannews.net/en/index.php?opr=ShowDetails&ID=27008
Etter frokost, Rukabs ice cream (visstnok den beste isen på Vestbredden, sykt god, halvveis seig is som smaker litt som karamell), varm melk med honning og nøtter på Stars and Bucks (haha) og hva jeg vil kalle 'loking' (skikkelig retro-ord fra de glade dager på Hovseter ungdomsskole) rundt i Ramallah, fant vi ut at nei, la oss heller reise inn til Jerusalem og gå på kino. Og kino ble det. I Vest-Jerusalem, ironisk nok. To filmer har jeg hatt lyst til å se en stund nå, Charlie Wilson's War og American Gangster. Valget falt på I am Legend. For en film. For en sinnsykt dårlig film, latterlig dårlig. Jeg satt faktisk og skrattlo på slutten. Vet ikke om jeg ødela filmopplevelsen for noen, men jeg klarte virkelig ikke å holde meg. Var en veldig frigjørende følelse å sitte og le høyt nesten alene i en mellomstor halvsatt kinosal. Will Smith klarer liksom ikke å bære en film helt alene, han skal ha en birolle med morsomme kommentarer som i Men in Black, ikke være en dramatisk skuespiller som snakker med prøvedukker. Som vanlig var det orke-alien-lignende zombier involvert, og Will Smith skal redde verden. Kort fortalt.
På veien hjem tok jeg for andre gang siden jeg kom en israelsk taxi. Denne sjåføren var ikke like snakkesalig som den forrige, men noe merkelig klarte han selvfølgelig å lire av seg da vi fortalte at vi ville til Jerusalem-Betlehem checkpointet: "Er dere turister? Er noen av dere arabere? Har dere pass?" Jeg gir meg ende over. Hvorfor skal det bety noe? Han nektet hvertfall ikke å kjøre oss, slik noen av de andre vi spurte gjorde. Det var godt å komme seg tilbake til trygge, velkjente omgivelser på den rette siden av muren.
For en rar dag full av overraskelser og tilfeldigheter. Eller en mer eller mindre vanlig dag i Palestina.
Thursday, January 03, 2008
Keddedegåri?
De mest fruktbare samtalene jeg har på arabisk er selvfølgelig hilse-samtalene: "Hei! Hvordan går det? Bare bra takk! Og du? Bra." Når vi da står på randen til pinlig stillhet, altså der nordmenn vanligvis begynner å snakke om været, går vi over til engelsk. Eller jeg smiler pent, sier at vi sees og går sakte vekk fra åstedet. Disse samtalene er likevel mer komplekse enn de ville vært på norsk. Du har uante variasjonsmuligheter, og jeg skal nå presentere et utvalg av disse for dere.
Standard spørrefrase er: Keef 7aalik? (hvor syvtallet representerer en sterk h som nordmenn ikke klarer uttale). Direkte oversettelse: Hvordan er tilstanden din?
Variasjoner av denne er: Keefik? Direkte oversettelse: Hvordan (er) du? Fordelen med denne er at man sparer litt pust og budskapet blir levert kort og konsist. Denne kan sprites opp ved å legge til en "inti". Direkte oversettelse: Hvordan (er) du, du? Bare for å understreke at ja, det er faktisk deg jeg snakker med.
Andre litt hippere variasjoner kan være Shu a5barik? (hvor femtallet representerer en sterk kj-lyd som i ach på tysk, som igjen nordmenn har problemer med å uttale). Denne kan også også krydres litt ved å legge til en "inti". Direkte oversettelse: Hva er nyhetene dine (du)?
Shu fi, ma fi? er også noe som en sjelden gang kan dukke opp. Er litt som "men kit men leit" på arameisk (for de som snakker det). Direkte oversettelse: Hva finnes, finnes ikke?
Bare shuu (hva) kan også brukes, funker alltid og er den enkleste måten å spare pust på. Hvis du har lyst å vise hvor kul du er kan du alltids demonstrere engelskkunnskapene dine med wazzaab (p blir fremdeles uttalt b), noe jeg ikke helt ser poenget med for mitt tilfelle.
Kompleksiteten dukker opp i svarene på de ovennevnte og eventuelle kombinasjoner av disse.
Svarene kan deles opp i tre.
1) Kjedelige svar:
Tamam (ok).
Mnee7ha (bra).
Mabsuta (bra).
Kwayyise (bra)
Har du en veldig god dag kan du alltids slå til med miyye fi l-miyye (100 %).
Du kan selvfølgelig si at du er trøtt, sliten, sint, sulten, tørst osv. Men det er litt stress, så er man taktisk og ikke en selvdigger som liker å legge ut om seg selv, så holder man seg til standardfrasene.
2) Geniale svar:
al-7amdulillah (takk Gud). Den sier liksom absolutt ingenting, og er perfekt å bruke når du ikke føler for utdype din tilstand for noen. Denne kan egentlig brukes til det meste, både i begynnelsen, slutten og midt i en setning. Jeg er overbevist om at du kan ha lange samtaler kun bestående av forskjellige intonasjoner av 7amdulillah.
3) Kule svar:
Min favoritt for tiden er smoothe "meshi l-7aal", tilstanden er gående. Jeg tror ikke det finnes en hippere måte å svare på. "Hva skjer a? Åssen går'e? Joa, tilstanden er gående, den svever litt i det uante lissom." Høres nesten ut som man går på noe, men det er så laid back, stilig å si.
Et par andre litt fiffige svar kan være: saalkeen (vi overlever) eller 3aayisheen (vi lever) (tretallet tilsvarer noe nordmenn definitivt ikke klarer uttale, en slags brummelyd som sitter i halsen). Problemet med disse er derimot at de har en litt negativ etterklang, det er liksom tydelig at du har noe på hjertet. Bruker du disse setter du garantert deg selv i saksen og står i fare for å bli stuck på samme sted i en halvtime. Minst.
Hvis noen virkelig har lyst til å snakke med deg kan det gå slik: Keefik? Tamam. Og så kommer vendepunktet. Sho a5barik? Ah. Igjen? Seriøst? Lurer du igjen på hvordan det går med meg? Jeg ga deg jo akkurat et svar, følg med! Da kan man selvfølgelig variere med andre kjedelige svar og så stille de samme spørsmålene tilbake. Er man virkelig interessert kan man spørre om hvordan det går med mor, far, søster en, to, tre, bror en, to, tre. Evt. nieser, nevøer, tanter, onkler og besteforeldre. Men da er man desperat og det er mer eller mindre åpenbart at man ikke har et liv.
Vil du late som om du kan litt mer enn standardfrasene kan du gå over på neste nivå og imponere med noen enkle småord. Disse ordene vil jeg kalle kamelonord, de passer i enhver sammenheng, litt som al-7amdulillah. Jeg tenker da først å fremst på ya3ni (som fjortisfyllordet "lissom")og walla (ved Gud).
Så nå er dere velutrustet hvis dere kommer hit og blir spurt om hvordan dere har det. Lykke til :-)
Standard spørrefrase er: Keef 7aalik? (hvor syvtallet representerer en sterk h som nordmenn ikke klarer uttale). Direkte oversettelse: Hvordan er tilstanden din?
Variasjoner av denne er: Keefik? Direkte oversettelse: Hvordan (er) du? Fordelen med denne er at man sparer litt pust og budskapet blir levert kort og konsist. Denne kan sprites opp ved å legge til en "inti". Direkte oversettelse: Hvordan (er) du, du? Bare for å understreke at ja, det er faktisk deg jeg snakker med.
Andre litt hippere variasjoner kan være Shu a5barik? (hvor femtallet representerer en sterk kj-lyd som i ach på tysk, som igjen nordmenn har problemer med å uttale). Denne kan også også krydres litt ved å legge til en "inti". Direkte oversettelse: Hva er nyhetene dine (du)?
Shu fi, ma fi? er også noe som en sjelden gang kan dukke opp. Er litt som "men kit men leit" på arameisk (for de som snakker det). Direkte oversettelse: Hva finnes, finnes ikke?
Bare shuu (hva) kan også brukes, funker alltid og er den enkleste måten å spare pust på. Hvis du har lyst å vise hvor kul du er kan du alltids demonstrere engelskkunnskapene dine med wazzaab (p blir fremdeles uttalt b), noe jeg ikke helt ser poenget med for mitt tilfelle.
Kompleksiteten dukker opp i svarene på de ovennevnte og eventuelle kombinasjoner av disse.
Svarene kan deles opp i tre.
1) Kjedelige svar:
Tamam (ok).
Mnee7ha (bra).
Mabsuta (bra).
Kwayyise (bra)
Har du en veldig god dag kan du alltids slå til med miyye fi l-miyye (100 %).
Du kan selvfølgelig si at du er trøtt, sliten, sint, sulten, tørst osv. Men det er litt stress, så er man taktisk og ikke en selvdigger som liker å legge ut om seg selv, så holder man seg til standardfrasene.
2) Geniale svar:
al-7amdulillah (takk Gud). Den sier liksom absolutt ingenting, og er perfekt å bruke når du ikke føler for utdype din tilstand for noen. Denne kan egentlig brukes til det meste, både i begynnelsen, slutten og midt i en setning. Jeg er overbevist om at du kan ha lange samtaler kun bestående av forskjellige intonasjoner av 7amdulillah.
3) Kule svar:
Min favoritt for tiden er smoothe "meshi l-7aal", tilstanden er gående. Jeg tror ikke det finnes en hippere måte å svare på. "Hva skjer a? Åssen går'e? Joa, tilstanden er gående, den svever litt i det uante lissom." Høres nesten ut som man går på noe, men det er så laid back, stilig å si.
Et par andre litt fiffige svar kan være: saalkeen (vi overlever) eller 3aayisheen (vi lever) (tretallet tilsvarer noe nordmenn definitivt ikke klarer uttale, en slags brummelyd som sitter i halsen). Problemet med disse er derimot at de har en litt negativ etterklang, det er liksom tydelig at du har noe på hjertet. Bruker du disse setter du garantert deg selv i saksen og står i fare for å bli stuck på samme sted i en halvtime. Minst.
Hvis noen virkelig har lyst til å snakke med deg kan det gå slik: Keefik? Tamam. Og så kommer vendepunktet. Sho a5barik? Ah. Igjen? Seriøst? Lurer du igjen på hvordan det går med meg? Jeg ga deg jo akkurat et svar, følg med! Da kan man selvfølgelig variere med andre kjedelige svar og så stille de samme spørsmålene tilbake. Er man virkelig interessert kan man spørre om hvordan det går med mor, far, søster en, to, tre, bror en, to, tre. Evt. nieser, nevøer, tanter, onkler og besteforeldre. Men da er man desperat og det er mer eller mindre åpenbart at man ikke har et liv.
Vil du late som om du kan litt mer enn standardfrasene kan du gå over på neste nivå og imponere med noen enkle småord. Disse ordene vil jeg kalle kamelonord, de passer i enhver sammenheng, litt som al-7amdulillah. Jeg tenker da først å fremst på ya3ni (som fjortisfyllordet "lissom")og walla (ved Gud).
Så nå er dere velutrustet hvis dere kommer hit og blir spurt om hvordan dere har det. Lykke til :-)
Monday, December 31, 2007
Godt Nyttår!
Kjære alle sammen,
Jeg ønsker dere alle et riktig godt nyttår med håp om at 2008 blir et år med mer fred og rettferdighet enn det foregående.
"Det nye året står foran oss som en uskreven bok - alle sidene er tomme. La oss skrive ting i boken som vi ved årets slutt kan huske med glede i stedet for sorg."
Et av nyttårsforsettene mine er å få dere til å skrive mer kommentarer på bloggen min. Ja, det er meningen at den foregående setningen skal være manipulativ og spille på følelsene deres.
Kull 3am w-intu bikher!
Jeg ønsker dere alle et riktig godt nyttår med håp om at 2008 blir et år med mer fred og rettferdighet enn det foregående.
"Det nye året står foran oss som en uskreven bok - alle sidene er tomme. La oss skrive ting i boken som vi ved årets slutt kan huske med glede i stedet for sorg."
Et av nyttårsforsettene mine er å få dere til å skrive mer kommentarer på bloggen min. Ja, det er meningen at den foregående setningen skal være manipulativ og spille på følelsene deres.
Kull 3am w-intu bikher!
Om kvinner og menn
På sykehuset var pårørende til et alvorlig sykt familiemedlem samlet i oppholdsrommet. Legen kom inn, og så trett og dyster ut: “Jeg er redd for at jeg har dårlige nyheter” sa han og så på de engstelige ansiktene. “Det eneste håp som er tilbake for pasienten på dette tidspunkt, er en hjernetransplantasjon. Dette er en vanskelig og risikabel prosess, og dere må selv betale for hjernen.”
De pårørende satt stille og tenkte over saken. Etter en lang tid var det en som spurte, “OK, hvor mye koster en hjerne?”
Legen svarte hurtig, “30.000 kr. for en mannehjerne, og 1.200 kr. for en kvinnehjerne.”Stemningen ble litt pinlig. Mennene i rommet prøvde å ikke smile, unngikk øyekontakt med kvinnene, men satt med et tilfreds uttrykk i ansiktet.
En mann var ute av stand til å styre sin nysgjerrighet, og spurte om det alle ønsket å spørre om, “Hvorfor koster en manns hjerne så mye mer..?”
Legen smilte av den enkle mannen og sa: “30.000 kr. er en standardpris. Vi er nødt til å sette ned prisen for kvinnehjerner, da de har vært i bruk.”
De pårørende satt stille og tenkte over saken. Etter en lang tid var det en som spurte, “OK, hvor mye koster en hjerne?”
Legen svarte hurtig, “30.000 kr. for en mannehjerne, og 1.200 kr. for en kvinnehjerne.”Stemningen ble litt pinlig. Mennene i rommet prøvde å ikke smile, unngikk øyekontakt med kvinnene, men satt med et tilfreds uttrykk i ansiktet.
En mann var ute av stand til å styre sin nysgjerrighet, og spurte om det alle ønsket å spørre om, “Hvorfor koster en manns hjerne så mye mer..?”
Legen smilte av den enkle mannen og sa: “30.000 kr. er en standardpris. Vi er nødt til å sette ned prisen for kvinnehjerner, da de har vært i bruk.”
Kom på Olivenplanting!
2. til 11. februar er det klart for det årlige Olive Planting Program og dere har muligheten til å være med! Ta i et tak for palestinerne, og få samtidig en ekstremt lærerik, politisk tur rundt omkring på Vestbredden. Anbefales på det sterkeste!
Oppholdet koster 600 dollar og inkluderer kost, losji og reisekostnader for oppholdet her. Flybillett kommer i tillegg.
Se den foreslåtte timeplanen her: http://www.jai-pal.org/content.php?page=645
Internasjonalt solidaritetsarbeid er gøy, jeg kan garantere dere en uforglemmelig reise!
Oppholdet koster 600 dollar og inkluderer kost, losji og reisekostnader for oppholdet her. Flybillett kommer i tillegg.
Se den foreslåtte timeplanen her: http://www.jai-pal.org/content.php?page=645
Internasjonalt solidaritetsarbeid er gøy, jeg kan garantere dere en uforglemmelig reise!
En tilfeldig taxitur i Tel Aviv
Gårsdagen ble tilbragt i Israels største by, Tel Aviv, hvor alt er stort, høyt og i det hele tatt, veldig storbyaktig. Folk er mer sekulariserte enn befolkningen i Jerusalem, og det var en helt annerledes følelse og stemning å gå rundt der sammenlignet med Jerusalem.
Jerusalem er en ekstremt pussig by jeg fortsatt ikke helt får taket på. Den er unik på alle mulige måter, og som tidligere nevnt er kontrastene enorme. Du kan bevege deg gjennom mange tusen års historie på et øyeblikk, uten nødvendigvis å måtte ta et eneste skritt. Det eneste du må gjøre er å la blikket flakke over områdene. På den ene siden har du Gamlebyen, dette hellige sentrum ikke bare for pilegrimmene fra de tre store verdensreligionene, men også for historikere, arkeologer og helt vanlige turister. Ser du den andre veien har du Vest-Jerusalem. Rent, vestlig i alle former av begrepet og moderne. Ser du den andre veien har du Øst-Jerusalem. Skittent, støvete, fullt av søppel og gamle, slitte bygninger. Kontrastene er på grensen til det ekstreme, og det er forvirrende. Forskjellene er også store mellom de forskjellige byene innad i Israel og i okkuperte Palestina. Det er rart at man kan reise to timer fra Betlehem til Tel Aviv, fra slitte to-fils veier hvor det eldste av kjøreutstyr brummer motvillig avgårde, til fem-fils veier med store, mørke SUV-ere, skyskrapere og Israel Diamond Centre, diamantbørsen som visstnok har gjort Israel til nr. 1 eksportør av diamanter (Lonely Planet).
Tel Aviv er en smeltedigel av folk fra alle deler av verden, og jeg tror at om jeg hadde vært i New York ville jeg kanskje synes det lignet på New York. Men der har jeg aldri vært, så det blir litt vanskelig å sammenligne. Folk virket mer aksepterende enn andre steder jeg har vært i Israel, og jeg må si jeg følte meg mer komfortabel der enn jeg noensinne har gjort i Jerusalem. Som vanlig snakket folk til meg på hebraisk, like rart som at jeg hjalp en ortodoks jøde på med å fylle ut visumsøknaden sin på innenriksdepartementet.
Episoden jeg har lyst å fortelle om skjedde rett etter at vi ankom Tel Aviv med sherout (minibuss) en tidlig søndagsmorgen. Etter å ha løpt opp og ned alle etasjene på busstasjonen og blitt sendt videre til neste informasjonsskranke når vi spurte om retningen til den jordanske ambassaden valgte vi å ta en taxi istedet. Etter litt pruting (som i grunnen er rart når de har taksameter) fant vi mannen som skulle kjøre oss i rett retning. Vi satte oss inn, og som alle andre taksisjåfører led også han av munndiare. Jeg vil karakterisere sykdomstilstanden som moderat, siden hans engelske ordforråd begrenset hans uttryksmuligheter, men to riktig så velformulerte utsagn klarte han likevel å lire av seg.
Han ønsket da å fortelle oss at han hadde sett film dagen i forveien. Tre timer hadde han sittet og sett på denne filmen, som handlet om Bloody Sunday, den skjebnesvangre 30. januar 1972, da britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettsmarsj i Derry. 13 mennesker ble drept og 16 såret, og det er denne episoden som bidro mer enn noen annet til det forhatte forholdet mellom de britiske soldatene og den katolske befolkning i Nord-Irland (Store Norske Leksikon). Han synes det var så forferdelig det britene gjorde mot irlenderne. Hvordan kunne de gjøre noe sånt? "They just wanted their freedom....they killed their friends". Jeg ble helt himmelfallen da han sa det. Hvor ignorant går det ikke an å bli? Hva med å først bry seg om hva som skjer i ditt eget land og så vende nesen utover mot andre konflikter? Bare et lite forslag!
Etter litt pinlig stillhet sier Anna at det er så mange skyskrapere rundt omkring. Joda, det var det, også peker han på en skyskraper i nærheten og forklarer oss stolt at det er den høyeste bygningen i Europa. Mind me, Europa. Kan noen vær så snill og fortelle meg når Israel ble en del av Europa og hvorfor de er med i fotball-EM og Melodi Grand Prix, Eurovision? For sist gang jeg så på kartet lå det i Midtøsten, omringet av land som Egypt, Libanon, Jordan og Syria, som så langt ifra kan karakteriseres som europeiske land.
Jeg vil si at disse to kommentarene var verdt hver eneste overbetalte Shekel vi brukte på taxi den dagen.
Jerusalem er en ekstremt pussig by jeg fortsatt ikke helt får taket på. Den er unik på alle mulige måter, og som tidligere nevnt er kontrastene enorme. Du kan bevege deg gjennom mange tusen års historie på et øyeblikk, uten nødvendigvis å måtte ta et eneste skritt. Det eneste du må gjøre er å la blikket flakke over områdene. På den ene siden har du Gamlebyen, dette hellige sentrum ikke bare for pilegrimmene fra de tre store verdensreligionene, men også for historikere, arkeologer og helt vanlige turister. Ser du den andre veien har du Vest-Jerusalem. Rent, vestlig i alle former av begrepet og moderne. Ser du den andre veien har du Øst-Jerusalem. Skittent, støvete, fullt av søppel og gamle, slitte bygninger. Kontrastene er på grensen til det ekstreme, og det er forvirrende. Forskjellene er også store mellom de forskjellige byene innad i Israel og i okkuperte Palestina. Det er rart at man kan reise to timer fra Betlehem til Tel Aviv, fra slitte to-fils veier hvor det eldste av kjøreutstyr brummer motvillig avgårde, til fem-fils veier med store, mørke SUV-ere, skyskrapere og Israel Diamond Centre, diamantbørsen som visstnok har gjort Israel til nr. 1 eksportør av diamanter (Lonely Planet).
Tel Aviv er en smeltedigel av folk fra alle deler av verden, og jeg tror at om jeg hadde vært i New York ville jeg kanskje synes det lignet på New York. Men der har jeg aldri vært, så det blir litt vanskelig å sammenligne. Folk virket mer aksepterende enn andre steder jeg har vært i Israel, og jeg må si jeg følte meg mer komfortabel der enn jeg noensinne har gjort i Jerusalem. Som vanlig snakket folk til meg på hebraisk, like rart som at jeg hjalp en ortodoks jøde på med å fylle ut visumsøknaden sin på innenriksdepartementet.
Episoden jeg har lyst å fortelle om skjedde rett etter at vi ankom Tel Aviv med sherout (minibuss) en tidlig søndagsmorgen. Etter å ha løpt opp og ned alle etasjene på busstasjonen og blitt sendt videre til neste informasjonsskranke når vi spurte om retningen til den jordanske ambassaden valgte vi å ta en taxi istedet. Etter litt pruting (som i grunnen er rart når de har taksameter) fant vi mannen som skulle kjøre oss i rett retning. Vi satte oss inn, og som alle andre taksisjåfører led også han av munndiare. Jeg vil karakterisere sykdomstilstanden som moderat, siden hans engelske ordforråd begrenset hans uttryksmuligheter, men to riktig så velformulerte utsagn klarte han likevel å lire av seg.
Han ønsket da å fortelle oss at han hadde sett film dagen i forveien. Tre timer hadde han sittet og sett på denne filmen, som handlet om Bloody Sunday, den skjebnesvangre 30. januar 1972, da britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettsmarsj i Derry. 13 mennesker ble drept og 16 såret, og det er denne episoden som bidro mer enn noen annet til det forhatte forholdet mellom de britiske soldatene og den katolske befolkning i Nord-Irland (Store Norske Leksikon). Han synes det var så forferdelig det britene gjorde mot irlenderne. Hvordan kunne de gjøre noe sånt? "They just wanted their freedom....they killed their friends". Jeg ble helt himmelfallen da han sa det. Hvor ignorant går det ikke an å bli? Hva med å først bry seg om hva som skjer i ditt eget land og så vende nesen utover mot andre konflikter? Bare et lite forslag!
Etter litt pinlig stillhet sier Anna at det er så mange skyskrapere rundt omkring. Joda, det var det, også peker han på en skyskraper i nærheten og forklarer oss stolt at det er den høyeste bygningen i Europa. Mind me, Europa. Kan noen vær så snill og fortelle meg når Israel ble en del av Europa og hvorfor de er med i fotball-EM og Melodi Grand Prix, Eurovision? For sist gang jeg så på kartet lå det i Midtøsten, omringet av land som Egypt, Libanon, Jordan og Syria, som så langt ifra kan karakteriseres som europeiske land.
Jeg vil si at disse to kommentarene var verdt hver eneste overbetalte Shekel vi brukte på taxi den dagen.
Prestene slåss i Betlehem
Dette var en sak postet på Startsiden.no som pappa tipset meg om. Prestene slåss visstnok hvert eneste år når de forbereder og rengjør Fødselskirken før den ortodokse midnattsmessen 6. januar. Ifølge tvilsomme kilder (AKA min huseier som liker å overdrive ting) er det aller heftigst under midnattsmessen, og det er ikke sjeldent at det blir så voldelig at folk må gå imellom de ortodokse, armenske og koptiske prestene for å skille de fra hverandre.
Fødselskirken er bygget over en hule i Betlehem der kristne mener Jesus ble født. Den administreres av romersk-katolske, greskortodokse og armenske kirkemyndigheter.
De ulike gruppene hegner godt om hver sin del av kirken, og det kan bryte ut strid om noen tråkker inn på områder der andre ikke synes de har noe å gjøre.
Torsdag var flere dusin prester og renholdsarbeidere i ferd med å vaske kirken i forkant av den armenske og ortodokse julehøytiden, som feires tidlig i januar. Flere tusen turister kommer til kirken for å feire jul i løper av denne uken.
"Greskortodokse og armenske prester angrep hverandre med feiekoster og steiner i fødselskirken torsdag.
Fredag, 28.12.07
I Betlehem ble det brudulje tredje juledag, da greskortodokse og armenske prester kom til kamp etter lengre tids uenighet, melder AP.
Fødselskirken er bygget over en hule i Betlehem der kristne mener Jesus ble født. Den administreres av romersk-katolske, greskortodokse og armenske kirkemyndigheter.
De ulike gruppene hegner godt om hver sin del av kirken, og det kan bryte ut strid om noen tråkker inn på områder der andre ikke synes de har noe å gjøre.
Torsdag var flere dusin prester og renholdsarbeidere i ferd med å vaske kirken i forkant av den armenske og ortodokse julehøytiden, som feires tidlig i januar. Flere tusen turister kommer til kirken for å feire jul i løper av denne uken.
Men vaskestemningen ble forsuret da noen av de ortodokse prestene tråkket inn på den armenske kirkens område, og det kom til slåsskamp mellom omkring 50 greskortodokse og 30 armenske prester.
Palestinsk politi, væpnet med batonger og skjold, skilte de stridende parter, slik at vaskingen kunne fortsette.
Fire mennesker ble lettere skadd i bataljen."
Palestinsk politi, væpnet med batonger og skjold, skilte de stridende parter, slik at vaskingen kunne fortsette.
Fire mennesker ble lettere skadd i bataljen."
Litt statistikker på årets siste dag
Litt statistikker fra BTselems årsrapport, publisert av NTB i norsk media. BTselem er en israelsk menneskerettighetsorganisasjon.
- Israelske styrker har drept 366 palestinere i år, og over 40 prosent av dem var ubevæpnede sivile som ikke på noen måte var involvert i kamphandlinger. 53 av de drepte palestinerne var mindreårige.
- Sju sivile israelere og fire soldater er drept av militante palestinere i år, og dette er det laveste antallet siden intifadaen startet i 2000.
- Antallet israelske bosettere økte med 4,5 prosent i 2007
- Antallet palestinske hus som ble revet i det okkuperte Øst-Jerusalem økte med 38 prosent.
- Antallet palestinske fanger i såkalt administrativ forvaring, som ikke får prøvd sine saker for en domstol, økte med 13 prosent i året som gikk.
- Drøyt 520 israelske veisperringer gjør det fortsatt umulig for palestinerne å bevege seg fritt på Vestbredden, til tross for løfter fra israelske myndigheter.
Årsrapporten konstanter også at palestinerne på Vestbredden fortsatt utsettes for grov diskriminering når det gjelder tilgang på vann, noe som forårsaker store vansker om sommeren. Israel fortsetter å nekte familiegjenforening og nekter dermed titusenvis av palestinere retten til et familieliv. Myndighetenes manglende vilje til å granske de israelske sikkerhetsstyrkenes brudd på menneskerettighetene og til å utbetale erstatning til palestinere som er utsatt for overgrep, blir også sterkt kritisert i rapporten.
Saturday, December 29, 2007
JEG VIL HA POST!
Et sånt bitte lite ønske på tampen av året. Jeg mottok i dag mitt første brev, og det tok ikke mer enn 10 dager. Jeg vet det er skikkelig last century å sende kort, men det er fryktelig koselig å være gammeldags. Prøv det!
Adressen er som følger:
Mitt fornavn og etternavn
East Jerusalem YMCA
P.O.Box 19023
East Jerusalem
via Israel
Send, send :-)
Adressen er som følger:
Mitt fornavn og etternavn
East Jerusalem YMCA
P.O.Box 19023
East Jerusalem
via Israel
Send, send :-)
Friday, December 28, 2007
And the Struggle Continues...
Visumet. Denne vonde tornen i øyet. 27. var dagen jeg endelig skulle få vite om det var meningen at jeg skulle få være her eller ikke. Å være eller ikke være, det skulle jeg endelig få vite, 27. desember 2007 klokken 10.00.
Beskjeden jeg fikk fra mannen på den lutherske kirkes kontor, Emil, var at jeg skulle kontakte ham den 26., slik at han kunne få passet mitt og ta det med til departementet. Rutinert som jeg er skriver jeg ned alt sammen, sånn i tilfelle jeg lider av et kulde-hukommelsestap som har vært ganske så typisk for min karakter den siste tiden. Den 26. kommer, og i følge mine notater bør jeg ringe mellom 13.30 og 14. Med en gang mobilen viser 13.31 (kan jo tross alt ikke ringe på slaget, hva slags desperate signaler sender man ikke da?) tar jeg opp telefonen og slår nummeret til kontoret. Ingen tar telefonen. Jeg prøver igjen, jeg får heldigvis svar denne gangen, med beskjed om at kirken er stengt pga juleferie. Mystisk. Heldigvis fikk jeg mobilnummeret hans også, sånn i tilfelle han ikke befinner seg på kontoret. Jeg ringer. Det ringer en gang, før en hebraisk kvinnestemme forteller meg noe jeg ikke aner hva betyr. Og sånn fortsetter det utover ettermiddagen og kvelden, en kvinne forteller meg noe jeg ikke forstår på hebraisk. Jeg kjenner nervøsiteten og stresset senke seg over meg. Hjelp.
Jeg sov ikke så veldig godt den natten. Inget pass å ta med til departementet, inget visum. Tanken på at jeg må vente i 14 lange dager til for å få vite om jeg får visum eller ikke, er liksom ikke så veldig behagelig og søvndyssende å tenke på. Det første jeg gjør når jeg står opp er å ringe igjen. Fortsatt ikke svar. Det første jeg gjør når jeg kommer på jobb er å ringe igjen. Svar. Endelig!
Det er rett mann som svarer, jeg forteller ham at jeg prøvde å ringe ham hele gårsdagen. Svaret hans var: "Men jeg sa jo at du skulle ringe 25.!" Bullshit. For ikke å gjøre meg upopulær hos ham sier jeg at jeg må ha misforstått ham. Han svarer så at jeg ikke har gjort noe aktivt for å kontakte ham og at det derfor kan vente til den 10. januar istedet. Jeg forteller ham for tusende gang at jeg har gått to uker uten visum og at det haster. Han spør om George på kontoret har papirene mine, ja svarer jeg. "Hvor lang tid tar det for deg å komme inn til Jerusalem?" Mellom 45 minutter og en time. Alt avhenger av om bussen akkurat har gått eller ikke, det er ikke akkurat noe system på det. Når den er full ruller den avgårde, her går det ikke på tid. Dessuten kan det ta en liten stund på checkpointet hvis det er en stor buss og soldatene har lyst til å trakassere noen. For ikke å snakke om at jeg ikke har visum. "Ok. Kom til Jerusalem med passet ditt før ti, så møter jeg deg utenfor departementet." Iiik! Det betyr at jeg umiddelbart må dra og kanskje ikke rekker det i det hele tatt. Og med min retningssans, hvordan skal jeg finne departementet? Første gangen jeg var i Jerusalem alene klarte jeg å rote meg bort mellom Damascus Gate og Jaffa Gate, som i utgangspunktet ikke er så veldig vanskelig å finne. Det er liksom bare å følge muren oppover. Jeg gikk nedover. Duuh. Jeg spør derfor speideren Anna om hun kan tenke seg å være med meg. Hun er den beste stifinneren jeg har vært borti. Om hun har vært der en gang, finner hun garantert frem neste gang. Til forskjell fra oss andre dødelige. Hvertfall. Off to Jerusalem we go!
Problemet er bare at når man trenger en taxi eller service er de som sunket i jorden. Borte vekk. Etter endelig å ha fått tak i en, kjører den så sakte som aldri før, eller hvertfall føles det sånn. Vanligvis råkjører de og man må holde seg godt fast for ikke å ramle ned fra setet når sjåføren tar sine bråe forbikjøringer. Men denne gangen var det litt for mange spedbarn med til at han turte å ta sjansen. Det meste går ganske smooth frem til Jerusalem, selv om jeg ikke har gyldig visum. Vel fremme ved Jaffa Gate ringer vi Emil og forteller at vi er rett rundt hjørnet.
Klokken er 09.45. Han er i nærheten, og når vi endelig ser han kaster jeg meg rundt halsen på ham. Ikke helt sosialt akseptert vil jeg tro, men whatever! Har ikke vært så glad for å se en person på lenge. Jeg gir ham passet og tror at alt er i skjønneste orden. Så langt derifra. "Hvor er papirene dine?". Hvilke papirer? De du spurte om dere hadde da jeg snakket med deg for 1,5 time siden, som du skulle tatt med? Med beskjed om at han har lyst til å drepe meg (som en spøk, selvfølgelig. Eller?), blir jeg sendt til kirkens kontorer for å hente papirene mine. Vi løper så fort bena kan bære oss, og etter andpusten å ha stormet inn på Georges kontor, får jeg beskjed om at Emil allerede har papirene mine. Han visste at det hastet, så han la dem øverst. Byråkrati. Siden Emil ville ha alle papirene og passet samtidig, har han papirene mine uten passet mitt, og uten pass får jeg ikke visum. Så da er det bare å løpe tilbake til departementet.
Inne på departementet blir vi sittende og vente en liten stund. Når han endelig kommer ser jeg forventningsfullt på ham. Nei, det manglet et medisinsk sertifikat på at du er frisk, og visum kan du ikke få før du har det. Jeg vet at det lå der, men han sier han ikke finner det. What to do? Gå til legen og komme tilbake med et sertifikat. Vi har en time på oss. Etter litt obligatorisk venting på venterommet hos legen blir jeg kalt inn. Gap opp, lommelykt i halsen, lytting av lunger, blodtrykk, i det hele tatt, den vanlige regla. Er du frisk? Ja, har aldri følt meg så frisk hele mitt liv, jeg! Ingen smerter? Nei. Hva skal du jobbe som? Frivillig. Hva gjør en frivillig? Litt av hvert. Hm. Ok. Miss Marie Korkune er kvalifisert til å gjøre frivillig arbeid. Hva nå enn det måtte bety. Signatur. Stempel. HURRA! Og løp, løp til departementet. Må jeg bare få understreke at det er en viss avstand mellom disse stedene. Og av en eller annen merkelig grunn er jeg ikke i så veldig god form lenger. Pust pes.
Enda litt mer venting med nervøs risting i beina. Emil kommer ut. Tam-tam-tam (trommevirvel). Jeg åpner passet sakte og ser herligheten. Den tar opp hele to sider, og aldri har jeg vært så glad for å se hebraisk, uleselig, uforståelig skrift før. JEG FIKK VISUMET! Frem til 31. mai med multiple entry, så nå kan jeg reise inn og ut av landet uten problemer og uten at de grusomt utspekulerte heksene på grensen kan si noe som helst. Kan man få en bedre julegave?
For noen ekstremt stressende timer! Har ikke vært så stresset siden jeg var reiseleder i Jerusalem med Journey for Justice (den dagen da alt gikk galt). Men det var vel verdt det.
På en rar måte er jeg nesten litt takknemlig for at jeg måtte gå igjennom dette her. For det første, hvor bra er ikke denne historien å fortelle? Den understreker jo nøyaktig budskapet man vil ha frem, nemlig at Israel har noe å skjule og derfor prøver å gjøre alt i sin makt for å hindre at folk oppdager hva slags skittent spill de holder på med. For det andre har jeg måttet gå igjennom noe palestinere må igjennom hele tiden, nemlig uforutsigbarheten ved å måtte bo her og den urettferdige forskjellsbehandlingen. Så hvis man ser det på den lyse siden, så har jeg faktisk fått noe positivt ut av dette, som jeg definitivt kan og vil bruke senere.
Mission accomplished!
Beskjeden jeg fikk fra mannen på den lutherske kirkes kontor, Emil, var at jeg skulle kontakte ham den 26., slik at han kunne få passet mitt og ta det med til departementet. Rutinert som jeg er skriver jeg ned alt sammen, sånn i tilfelle jeg lider av et kulde-hukommelsestap som har vært ganske så typisk for min karakter den siste tiden. Den 26. kommer, og i følge mine notater bør jeg ringe mellom 13.30 og 14. Med en gang mobilen viser 13.31 (kan jo tross alt ikke ringe på slaget, hva slags desperate signaler sender man ikke da?) tar jeg opp telefonen og slår nummeret til kontoret. Ingen tar telefonen. Jeg prøver igjen, jeg får heldigvis svar denne gangen, med beskjed om at kirken er stengt pga juleferie. Mystisk. Heldigvis fikk jeg mobilnummeret hans også, sånn i tilfelle han ikke befinner seg på kontoret. Jeg ringer. Det ringer en gang, før en hebraisk kvinnestemme forteller meg noe jeg ikke aner hva betyr. Og sånn fortsetter det utover ettermiddagen og kvelden, en kvinne forteller meg noe jeg ikke forstår på hebraisk. Jeg kjenner nervøsiteten og stresset senke seg over meg. Hjelp.
Jeg sov ikke så veldig godt den natten. Inget pass å ta med til departementet, inget visum. Tanken på at jeg må vente i 14 lange dager til for å få vite om jeg får visum eller ikke, er liksom ikke så veldig behagelig og søvndyssende å tenke på. Det første jeg gjør når jeg står opp er å ringe igjen. Fortsatt ikke svar. Det første jeg gjør når jeg kommer på jobb er å ringe igjen. Svar. Endelig!
Det er rett mann som svarer, jeg forteller ham at jeg prøvde å ringe ham hele gårsdagen. Svaret hans var: "Men jeg sa jo at du skulle ringe 25.!" Bullshit. For ikke å gjøre meg upopulær hos ham sier jeg at jeg må ha misforstått ham. Han svarer så at jeg ikke har gjort noe aktivt for å kontakte ham og at det derfor kan vente til den 10. januar istedet. Jeg forteller ham for tusende gang at jeg har gått to uker uten visum og at det haster. Han spør om George på kontoret har papirene mine, ja svarer jeg. "Hvor lang tid tar det for deg å komme inn til Jerusalem?" Mellom 45 minutter og en time. Alt avhenger av om bussen akkurat har gått eller ikke, det er ikke akkurat noe system på det. Når den er full ruller den avgårde, her går det ikke på tid. Dessuten kan det ta en liten stund på checkpointet hvis det er en stor buss og soldatene har lyst til å trakassere noen. For ikke å snakke om at jeg ikke har visum. "Ok. Kom til Jerusalem med passet ditt før ti, så møter jeg deg utenfor departementet." Iiik! Det betyr at jeg umiddelbart må dra og kanskje ikke rekker det i det hele tatt. Og med min retningssans, hvordan skal jeg finne departementet? Første gangen jeg var i Jerusalem alene klarte jeg å rote meg bort mellom Damascus Gate og Jaffa Gate, som i utgangspunktet ikke er så veldig vanskelig å finne. Det er liksom bare å følge muren oppover. Jeg gikk nedover. Duuh. Jeg spør derfor speideren Anna om hun kan tenke seg å være med meg. Hun er den beste stifinneren jeg har vært borti. Om hun har vært der en gang, finner hun garantert frem neste gang. Til forskjell fra oss andre dødelige. Hvertfall. Off to Jerusalem we go!
Problemet er bare at når man trenger en taxi eller service er de som sunket i jorden. Borte vekk. Etter endelig å ha fått tak i en, kjører den så sakte som aldri før, eller hvertfall føles det sånn. Vanligvis råkjører de og man må holde seg godt fast for ikke å ramle ned fra setet når sjåføren tar sine bråe forbikjøringer. Men denne gangen var det litt for mange spedbarn med til at han turte å ta sjansen. Det meste går ganske smooth frem til Jerusalem, selv om jeg ikke har gyldig visum. Vel fremme ved Jaffa Gate ringer vi Emil og forteller at vi er rett rundt hjørnet.
Klokken er 09.45. Han er i nærheten, og når vi endelig ser han kaster jeg meg rundt halsen på ham. Ikke helt sosialt akseptert vil jeg tro, men whatever! Har ikke vært så glad for å se en person på lenge. Jeg gir ham passet og tror at alt er i skjønneste orden. Så langt derifra. "Hvor er papirene dine?". Hvilke papirer? De du spurte om dere hadde da jeg snakket med deg for 1,5 time siden, som du skulle tatt med? Med beskjed om at han har lyst til å drepe meg (som en spøk, selvfølgelig. Eller?), blir jeg sendt til kirkens kontorer for å hente papirene mine. Vi løper så fort bena kan bære oss, og etter andpusten å ha stormet inn på Georges kontor, får jeg beskjed om at Emil allerede har papirene mine. Han visste at det hastet, så han la dem øverst. Byråkrati. Siden Emil ville ha alle papirene og passet samtidig, har han papirene mine uten passet mitt, og uten pass får jeg ikke visum. Så da er det bare å løpe tilbake til departementet.
Inne på departementet blir vi sittende og vente en liten stund. Når han endelig kommer ser jeg forventningsfullt på ham. Nei, det manglet et medisinsk sertifikat på at du er frisk, og visum kan du ikke få før du har det. Jeg vet at det lå der, men han sier han ikke finner det. What to do? Gå til legen og komme tilbake med et sertifikat. Vi har en time på oss. Etter litt obligatorisk venting på venterommet hos legen blir jeg kalt inn. Gap opp, lommelykt i halsen, lytting av lunger, blodtrykk, i det hele tatt, den vanlige regla. Er du frisk? Ja, har aldri følt meg så frisk hele mitt liv, jeg! Ingen smerter? Nei. Hva skal du jobbe som? Frivillig. Hva gjør en frivillig? Litt av hvert. Hm. Ok. Miss Marie Korkune er kvalifisert til å gjøre frivillig arbeid. Hva nå enn det måtte bety. Signatur. Stempel. HURRA! Og løp, løp til departementet. Må jeg bare få understreke at det er en viss avstand mellom disse stedene. Og av en eller annen merkelig grunn er jeg ikke i så veldig god form lenger. Pust pes.
Enda litt mer venting med nervøs risting i beina. Emil kommer ut. Tam-tam-tam (trommevirvel). Jeg åpner passet sakte og ser herligheten. Den tar opp hele to sider, og aldri har jeg vært så glad for å se hebraisk, uleselig, uforståelig skrift før. JEG FIKK VISUMET! Frem til 31. mai med multiple entry, så nå kan jeg reise inn og ut av landet uten problemer og uten at de grusomt utspekulerte heksene på grensen kan si noe som helst. Kan man få en bedre julegave?
For noen ekstremt stressende timer! Har ikke vært så stresset siden jeg var reiseleder i Jerusalem med Journey for Justice (den dagen da alt gikk galt). Men det var vel verdt det.
På en rar måte er jeg nesten litt takknemlig for at jeg måtte gå igjennom dette her. For det første, hvor bra er ikke denne historien å fortelle? Den understreker jo nøyaktig budskapet man vil ha frem, nemlig at Israel har noe å skjule og derfor prøver å gjøre alt i sin makt for å hindre at folk oppdager hva slags skittent spill de holder på med. For det andre har jeg måttet gå igjennom noe palestinere må igjennom hele tiden, nemlig uforutsigbarheten ved å måtte bo her og den urettferdige forskjellsbehandlingen. Så hvis man ser det på den lyse siden, så har jeg faktisk fått noe positivt ut av dette, som jeg definitivt kan og vil bruke senere.
Mission accomplished!
Tuesday, December 25, 2007
O' jul med din glede :-)
Da har jeg offisielt feiret jul i Betlehem! Og jeg må si den gikk over all forventning. Jeg sitter her i vår kalde stue og nyter den stille latheten som naturlig følger en hektisk dag.
Dagen startet tidlig, siden jeg inviterte de svenske jentene på julefrokost. Jeg skrudde på en juleplate for første gang i år og med godt mot var jeg klar til å bake grove rundstykker. Lettere sagt enn gjort, spesielt når man ikke kan få noe til å heve når det ifølge Annas mobil var 16 grader her i går kveld. Og da var vi 4 personer og hadde stått på kjøkkenet i noen timer.
Hvertfall, som forventet ble rundstykkene riktig så flate. Jeg spurte om grovt mel på butikken og fikk noe beige som ikke var helt det jeg hadde tenkt, men som jeg i følge butikkeieren trygt kunne bruke hvis jeg ville at det skulle bli litt sunnere. Deigen ble kjempeseig, og da jeg endelig skulle ha dem i ovnen gikk elektrisiteten i hele landsbyen. Så der stod jeg, uten brød og veldig nervøs for at strømmen ikke skulle komme igjen. Ovnen fungerer altså ikke uten strøm. Dumme meg. Etter en time kom heldigvis strømmen på igjen og jeg fikk stekt mine flate rundstykker som slettes ikke smakte så verst!
Etter frokost dro vi inn til Betlehem hvor vi ble møtt av et folkehav og fullt pressekorps. Ifølge NTB vil mellom 25.000 og 35.000 turister og pilegrimmer besøke Betlehem julaften og juledag, dobbelt så mange som i fjor og mellom 60 og 70 prosent av det som tidligere var normal turisme i byen rundt juletider. Det var forventet at denne julen skulle bli som julen 1999, julen før den andre Intifadaen, da det ikke var noen mur omkring Betlehem og da turistene fremdeles turte å komme på besøk. Jeg tror de hadde rett, for det var fullt, veldig fullt, stappfullt. Og veldig god stemning.
Jeg fikk samme kaosfølelsen som Oslo på en solrik 17. mai dag. Politiet hadde sperret av store deler av Krybbetorget, plassen foran Fødselskirken, slik at den årlige paraden kunne gå som normalt. Paraden bestod av bue- og sekkepipekorps fra hele Vestbredden som marsjerte sakte, stolt og høylytt forbi alle de forventningsfulle og nysgjerrige turister og lokale som tok turen inn til Betlehem. De skuffet definitivt ikke. Høydepunktet av paraden var selvfølgelig den latinske patriarken av Jerusalems ankomst, og da munker og prester stilte seg opp på rekke og rad for å ta dem i mot tok pressen helt av. Nå skjønner jeg endelig hvorfor det heter presse. De gjør virkelig hva som helst for å presse seg frem, koste hva det koste vil. Vi stod tilfeldgivis ved siden av CNNs direktesendte rapport fra Betlehem og fikk smertefullt erfare hvor desperate de er etter å få de beste bildene. Ikke bare stilte de seg rett foran oss og sperret utsikten, men da patriarken passerte oss skulle hele teamet forbi det allerede overfylte stedet vi stod. Konsertstemninger. Mos, mos. Men vi lever jo for å fortelle vår dramatiske historie, så stor skade kan vi ikke ha tatt!
Etter paraden så vi oss nødt til å kjøpe litt julegaver til hverandre. Jeg misliker å gi gaver bare for å gi noe, det må være en liten tanke bak og en viss bruksverdi. Etter litt surring rundt fant jeg det jeg trengte og noen ting jeg ikke trengte, og vi skyndtet oss videre til neste stopp: Gudstjeneste på jobben, hyrdemarkene i Beit Sahour. Endel turister hadde samlet seg der i tillegg til kolleger fra Jerusalem og en viktig og veldig hyggelig biskop jeg ikke husker navnet på, men som hadde vært i Oslo 15 ganger, minst, og kjente Ole Chr. Kvarme. Med en lett bålbelyst grotte, halvsur salmesynging, juleevangeliet og hyggelige mennesker ble akkurat den rette stemningen for julaften satt. Jeg fikk til og med sunget Deilig er Jorden på norsk (ikke akkurat favorittsangen, men. Jorden, deilig? Eh..), fordi en turist/pilegrimsgruppe på 19 nordmenn hadde funnet veien til Shepherdsfield YMCA.
Etter gudstjenesten måtte siste innkjøp og forberedelser til årets julemiddag gjøres. Følgende var på menyen: Hjemmelagde kjøttboller med poteter og brunsaus. Dessert: Riskrem. Etterrett: Hjemmelaget, svensk gløgg, pepperkaker og pepperkakemuffins. Etterrett: Sjokoladetrukket marsipan. Nam. Samarbeid på høyt nivå med et meget tilfredsstillende resultat. Jeg er sikker på at min oppblåsbare julenisse koste seg også!
Og selvfølgelig er det tonnevis med rester dagen derpå. 1 kg kjøttdeig er visst litt i meste laget for 4 personer. Jeg er fortsatt veldig mett etter igår, men sitter her og propper i med julenisseformet sjokolade, stikker hodet inn i kjøleskapet for å "smake" på restene av riskremen, samtidig som jeg nipper til en pepperkake. Og nå lager Busi tradisjonell Sør-Afrikansk julemat som lukter ganske så himmelsk. Sulten kan man ikke påstå at jeg kommer til å være i julen :-)
Årets julegaver: En kakeform fra Busi, M&M grillvott (ja, M&M som i sjokoladen M&M som er en av favorittsjokoladene mine) og muffinsformer fra Anna og Fayrouz jule CD og sjokolade fra Doris. De har med andre ord skjønt det. Baking, musikk og sjokolade. Kan man bli mer fornøyd?
God jul!
Dagen startet tidlig, siden jeg inviterte de svenske jentene på julefrokost. Jeg skrudde på en juleplate for første gang i år og med godt mot var jeg klar til å bake grove rundstykker. Lettere sagt enn gjort, spesielt når man ikke kan få noe til å heve når det ifølge Annas mobil var 16 grader her i går kveld. Og da var vi 4 personer og hadde stått på kjøkkenet i noen timer.
Hvertfall, som forventet ble rundstykkene riktig så flate. Jeg spurte om grovt mel på butikken og fikk noe beige som ikke var helt det jeg hadde tenkt, men som jeg i følge butikkeieren trygt kunne bruke hvis jeg ville at det skulle bli litt sunnere. Deigen ble kjempeseig, og da jeg endelig skulle ha dem i ovnen gikk elektrisiteten i hele landsbyen. Så der stod jeg, uten brød og veldig nervøs for at strømmen ikke skulle komme igjen. Ovnen fungerer altså ikke uten strøm. Dumme meg. Etter en time kom heldigvis strømmen på igjen og jeg fikk stekt mine flate rundstykker som slettes ikke smakte så verst!
Etter frokost dro vi inn til Betlehem hvor vi ble møtt av et folkehav og fullt pressekorps. Ifølge NTB vil mellom 25.000 og 35.000 turister og pilegrimmer besøke Betlehem julaften og juledag, dobbelt så mange som i fjor og mellom 60 og 70 prosent av det som tidligere var normal turisme i byen rundt juletider. Det var forventet at denne julen skulle bli som julen 1999, julen før den andre Intifadaen, da det ikke var noen mur omkring Betlehem og da turistene fremdeles turte å komme på besøk. Jeg tror de hadde rett, for det var fullt, veldig fullt, stappfullt. Og veldig god stemning.
Jeg fikk samme kaosfølelsen som Oslo på en solrik 17. mai dag. Politiet hadde sperret av store deler av Krybbetorget, plassen foran Fødselskirken, slik at den årlige paraden kunne gå som normalt. Paraden bestod av bue- og sekkepipekorps fra hele Vestbredden som marsjerte sakte, stolt og høylytt forbi alle de forventningsfulle og nysgjerrige turister og lokale som tok turen inn til Betlehem. De skuffet definitivt ikke. Høydepunktet av paraden var selvfølgelig den latinske patriarken av Jerusalems ankomst, og da munker og prester stilte seg opp på rekke og rad for å ta dem i mot tok pressen helt av. Nå skjønner jeg endelig hvorfor det heter presse. De gjør virkelig hva som helst for å presse seg frem, koste hva det koste vil. Vi stod tilfeldgivis ved siden av CNNs direktesendte rapport fra Betlehem og fikk smertefullt erfare hvor desperate de er etter å få de beste bildene. Ikke bare stilte de seg rett foran oss og sperret utsikten, men da patriarken passerte oss skulle hele teamet forbi det allerede overfylte stedet vi stod. Konsertstemninger. Mos, mos. Men vi lever jo for å fortelle vår dramatiske historie, så stor skade kan vi ikke ha tatt!
Etter paraden så vi oss nødt til å kjøpe litt julegaver til hverandre. Jeg misliker å gi gaver bare for å gi noe, det må være en liten tanke bak og en viss bruksverdi. Etter litt surring rundt fant jeg det jeg trengte og noen ting jeg ikke trengte, og vi skyndtet oss videre til neste stopp: Gudstjeneste på jobben, hyrdemarkene i Beit Sahour. Endel turister hadde samlet seg der i tillegg til kolleger fra Jerusalem og en viktig og veldig hyggelig biskop jeg ikke husker navnet på, men som hadde vært i Oslo 15 ganger, minst, og kjente Ole Chr. Kvarme. Med en lett bålbelyst grotte, halvsur salmesynging, juleevangeliet og hyggelige mennesker ble akkurat den rette stemningen for julaften satt. Jeg fikk til og med sunget Deilig er Jorden på norsk (ikke akkurat favorittsangen, men. Jorden, deilig? Eh..), fordi en turist/pilegrimsgruppe på 19 nordmenn hadde funnet veien til Shepherdsfield YMCA.
Etter gudstjenesten måtte siste innkjøp og forberedelser til årets julemiddag gjøres. Følgende var på menyen: Hjemmelagde kjøttboller med poteter og brunsaus. Dessert: Riskrem. Etterrett: Hjemmelaget, svensk gløgg, pepperkaker og pepperkakemuffins. Etterrett: Sjokoladetrukket marsipan. Nam. Samarbeid på høyt nivå med et meget tilfredsstillende resultat. Jeg er sikker på at min oppblåsbare julenisse koste seg også!
Og selvfølgelig er det tonnevis med rester dagen derpå. 1 kg kjøttdeig er visst litt i meste laget for 4 personer. Jeg er fortsatt veldig mett etter igår, men sitter her og propper i med julenisseformet sjokolade, stikker hodet inn i kjøleskapet for å "smake" på restene av riskremen, samtidig som jeg nipper til en pepperkake. Og nå lager Busi tradisjonell Sør-Afrikansk julemat som lukter ganske så himmelsk. Sulten kan man ikke påstå at jeg kommer til å være i julen :-)
Etter fråtsingen og Bridget Jones Dagbok bestemte vi oss til å gå inn til Betlehem igjen, akkurat som hyrdene for ca. 2007 år siden, for å se midnattsmessen på storskjerm. Sånn bortsett fra at hyrdene ikke skulle se midnattsmesse på storskjerm. Storskjermen var ikke der, men det var likevel ganske mange ute til å være ett på natten. Etter å ha hengt litt utenfor Fødselskirken, misunnelige fordi vi ikke fikk billetter til å være med, bestemte vi oss for å gå hjem igjen. Det er jo bare to uker til neste jul, kanskje vi har hellet med oss da!
Årets julegaver: En kakeform fra Busi, M&M grillvott (ja, M&M som i sjokoladen M&M som er en av favorittsjokoladene mine) og muffinsformer fra Anna og Fayrouz jule CD og sjokolade fra Doris. De har med andre ord skjønt det. Baking, musikk og sjokolade. Kan man bli mer fornøyd?
God jul!
Saturday, December 22, 2007
17. mai 21. desember
Jeg har funnet ut at om jeg ikke skriver om ting med en gang, får jeg aldri surret meg til å gjøre det. For noen uker siden ble 429 fanger løslatt her, og siden gaten vår er hovedgaten i Beit Sahour og naturlig på vei til og fra alle store steder på Vestbredden, var det nettopp her folk samlet seg for å møte sine nylig løslatte kjære. Det var kanskje en av de største opplevelsene jeg har hatt her, og jeg hadde lenge planer om å både blogge og skrive en artikkel om det. Jeg har ikke gitt opp saken enda, skal prøve å få gjort det, men det viser bare at om man ikke tar seg sammen og bare gjør det, så blir det liggende der, uansett hvor kult det var.
Ok. Det jeg skal skrive om i dag er ikke frigitte fanger, men den tredje årlige lysmarsjen i Beit Sahour, en slags ikke-voldelig demonstrasjon for fred og rettferdighet, med tenningen av julegranen utenfor samfunnshuset som høydepunkt. Inntil i går trodde jeg helt seriøst at barnetog som i Norge ikke fantes andre steder i verden, at man bare spilte sekkepipe i Skottland og bare hadde buekorps i Bergen. Der tok jeg visst riktig så feil. Det føltes til forveksling ut som 17. mai, bare på feil sted og feil tid av året. Og uten is og pølser. Her var det scouts, speidere, men ikke speidere slik vi kjenner dem. Vi ville lett kalt dem korps, buekorps og sekkepipekorps. Ja, det finnes faktisk. Sekkepipekorps. Jeg har alltid syntes at sekkepipe høres litt surt ut, gang det med ca. 30, og du har Beit Sahours sekkepipekorps. Sekkepipekorpset (å som jeg elsker det ordet) var et rent guttekorps, mens buekorpsene hadde en god blanding av jenter og gutter. Er litt rart at begge kjønn er representert i buekorpsene, etter å ha hørt de utallige diskusjonene i Bergen om at man ikke kan ha blandede buekorps, pga tradisjoner med rene guttebuekorps. Buekorps med jenter? Forkastelig! Buekorps med både jenter og gutter? Som gift som sakte dreper deg!
I marsjen deltok to buekorps, ett sekkepipekorps, en gul minitaxi med høytalere, aggregat på toppen og arabiske julesanger på full guffe. Ingen av dem spilte i takt med hverandre, og da en gebrokken versjon av "We wish you a merry Christmas" kunne man ikke gjøre annet enn å le.
Det var veldig stemningsfullt å gå med fakkel i hånden i mørket, sammen med det jeg er sikker på var 99% av Beit Sahours befolkning. Det var full mediadekning, og det var tilsynelatende noen viktige personer der, for et par bodyguards gikk forbi oss, og da en mann sang ble hele folkemengden ekstatisk. Folk presset seg nærmere scenen og hoiet og skrek. Han var visst Beit Sahours store sønn. For meg var han bare en vanlig mann som kunne synge.
Konfransierene snakket både på engelsk og norsk, og jeg vil påstå at jeg fortsatt er delvis døv på høyre øre. Det kan komme av at jeg stod nærme høytaleren, men det kommer muligens også av at viktige personer her (eller personer som tror de er viktige) har som vane å bli veldig, nei, ekstremt, engasjert når de snakker i mikrofoner, så de ender opp med å skrike det de skal si istedet for å snakke rolig. Han som stod for den engelske biten må ha øvd seg på det han skulle si mange uker i forveien, for maken til innlevelse har jeg sjeldent sett, selv om han bare skulle presentere folk. Hun som presenterte på arabisk snakket da fusha, standardarabisk (ikke hverdagstale), igjen med stor innlevelse. Det hørtes riktig så dramatisk ut når hun snakket, og stemmen hennes boret seg inn i hjernebarken med hestekrefter.
Etter at borgermesteren og en gresk biskop høylytt hadde holdt talene sine og noen julesanger var sunget på arabisk, var det klart for Julegranen med stor J. Julegranen må beskrives i detalj. Vi har gått forbi den mange ganger og lurt på hvorfor den ikke har vært tent. Vi fikk altså svaret i dag, vi ignorante internasjonale. Jeg vet ikke hva slags tretype det er. Den kan ligne litt på en gran, men minner kanskje mest om sånne grønne busketrær som folk har på rekke og rad for å skjerme hagene sine. Sånne med litt flate, harde grener og rare, runde kongler. Bare at dette var veldig stort. Hvertfall. Man kan vel ikke akkurat si at selve treet var pyntet, men at det var dekket av en stor metallklokke som var dekorert med de sedvanlige, flerfargede (hhv røde, gule og grønne), neonaktige plastlysrørene man får kjøpt på metervare, i en skjønn forening av store julekuler i gull helt nederst, blinkende juleklokker og julelys oppover, og med en fin rød (også blinkende) julestjerne i toppen. Dette treet var mer avansert enn hva vi har vært borti tidligere. Vanligvis er blinkingen helt intens og i utakt. Dette treet hadde rolig blinking i system. Helt enkelt ganske så fantastisk!
Det som slo meg da jeg stod der var at det både var muslimer og kristne der. Det var tenning av julegranen, men alle deltok. Det er riktignok en overvekt av kristne her, men jeg synes det er så fint at alle blir inkludert. Det var ikke bare ønske om en god julehøytid, men også ønske om en god Eid al-Adha (eller vel overstått Eid er kanskje rettere å si). Til tross for forskjellige religioner lever de fredelig side ved side. Det er faktisk mulig å respektere hverandre på tvers av religioner, selv i Midtøsten.
Kvelden ble avsluttet under et pledd med Hjemme Alene, arabisk dessert og popcorn. Og en ørliten bit julestemning. Tror jeg.
Ok. Det jeg skal skrive om i dag er ikke frigitte fanger, men den tredje årlige lysmarsjen i Beit Sahour, en slags ikke-voldelig demonstrasjon for fred og rettferdighet, med tenningen av julegranen utenfor samfunnshuset som høydepunkt. Inntil i går trodde jeg helt seriøst at barnetog som i Norge ikke fantes andre steder i verden, at man bare spilte sekkepipe i Skottland og bare hadde buekorps i Bergen. Der tok jeg visst riktig så feil. Det føltes til forveksling ut som 17. mai, bare på feil sted og feil tid av året. Og uten is og pølser. Her var det scouts, speidere, men ikke speidere slik vi kjenner dem. Vi ville lett kalt dem korps, buekorps og sekkepipekorps. Ja, det finnes faktisk. Sekkepipekorps. Jeg har alltid syntes at sekkepipe høres litt surt ut, gang det med ca. 30, og du har Beit Sahours sekkepipekorps. Sekkepipekorpset (å som jeg elsker det ordet) var et rent guttekorps, mens buekorpsene hadde en god blanding av jenter og gutter. Er litt rart at begge kjønn er representert i buekorpsene, etter å ha hørt de utallige diskusjonene i Bergen om at man ikke kan ha blandede buekorps, pga tradisjoner med rene guttebuekorps. Buekorps med jenter? Forkastelig! Buekorps med både jenter og gutter? Som gift som sakte dreper deg!
I marsjen deltok to buekorps, ett sekkepipekorps, en gul minitaxi med høytalere, aggregat på toppen og arabiske julesanger på full guffe. Ingen av dem spilte i takt med hverandre, og da en gebrokken versjon av "We wish you a merry Christmas" kunne man ikke gjøre annet enn å le.
Det var veldig stemningsfullt å gå med fakkel i hånden i mørket, sammen med det jeg er sikker på var 99% av Beit Sahours befolkning. Det var full mediadekning, og det var tilsynelatende noen viktige personer der, for et par bodyguards gikk forbi oss, og da en mann sang ble hele folkemengden ekstatisk. Folk presset seg nærmere scenen og hoiet og skrek. Han var visst Beit Sahours store sønn. For meg var han bare en vanlig mann som kunne synge.
Konfransierene snakket både på engelsk og norsk, og jeg vil påstå at jeg fortsatt er delvis døv på høyre øre. Det kan komme av at jeg stod nærme høytaleren, men det kommer muligens også av at viktige personer her (eller personer som tror de er viktige) har som vane å bli veldig, nei, ekstremt, engasjert når de snakker i mikrofoner, så de ender opp med å skrike det de skal si istedet for å snakke rolig. Han som stod for den engelske biten må ha øvd seg på det han skulle si mange uker i forveien, for maken til innlevelse har jeg sjeldent sett, selv om han bare skulle presentere folk. Hun som presenterte på arabisk snakket da fusha, standardarabisk (ikke hverdagstale), igjen med stor innlevelse. Det hørtes riktig så dramatisk ut når hun snakket, og stemmen hennes boret seg inn i hjernebarken med hestekrefter.
Etter at borgermesteren og en gresk biskop høylytt hadde holdt talene sine og noen julesanger var sunget på arabisk, var det klart for Julegranen med stor J. Julegranen må beskrives i detalj. Vi har gått forbi den mange ganger og lurt på hvorfor den ikke har vært tent. Vi fikk altså svaret i dag, vi ignorante internasjonale. Jeg vet ikke hva slags tretype det er. Den kan ligne litt på en gran, men minner kanskje mest om sånne grønne busketrær som folk har på rekke og rad for å skjerme hagene sine. Sånne med litt flate, harde grener og rare, runde kongler. Bare at dette var veldig stort. Hvertfall. Man kan vel ikke akkurat si at selve treet var pyntet, men at det var dekket av en stor metallklokke som var dekorert med de sedvanlige, flerfargede (hhv røde, gule og grønne), neonaktige plastlysrørene man får kjøpt på metervare, i en skjønn forening av store julekuler i gull helt nederst, blinkende juleklokker og julelys oppover, og med en fin rød (også blinkende) julestjerne i toppen. Dette treet var mer avansert enn hva vi har vært borti tidligere. Vanligvis er blinkingen helt intens og i utakt. Dette treet hadde rolig blinking i system. Helt enkelt ganske så fantastisk!
Det som slo meg da jeg stod der var at det både var muslimer og kristne der. Det var tenning av julegranen, men alle deltok. Det er riktignok en overvekt av kristne her, men jeg synes det er så fint at alle blir inkludert. Det var ikke bare ønske om en god julehøytid, men også ønske om en god Eid al-Adha (eller vel overstått Eid er kanskje rettere å si). Til tross for forskjellige religioner lever de fredelig side ved side. Det er faktisk mulig å respektere hverandre på tvers av religioner, selv i Midtøsten.
Kvelden ble avsluttet under et pledd med Hjemme Alene, arabisk dessert og popcorn. Og en ørliten bit julestemning. Tror jeg.
Thursday, December 20, 2007
I'm dreaming of a wet Christmas..
Neida, det har ikke klikket for meg. Enda. For jeg er fortsatt ikke så veldig glad i regn, selv om det skal sies at jeg nøt litt å gå ute i regnet i går. Jeg nøt derimot ikke våte sko og sokker, som enda ikke har tørket fordi det er så kaldt hos oss. For det er så kaldt. Det er så forbanna kaldt. Det er så kaldt at hendene mine blir hvite og neglene en anelse lilla når jeg skriver og leddene lager fine knirkelyder. Enda så godt kledd jeg er. 3 lag, ja, inkludert yttertøy. Føler meg sånn halvveis som en husokkupant, for tak over hodet har vi, men det er ytterst fristende å lage et bål innendørs og drikke vodka istedetfor vann.
Ikke kom med en lekse om at det er så mye kaldere i Norge. Ok, skal innrømme at utetemperaturene er en anelse eller to kjøligere, men dere har hvertfall mer eller mindre godt isolerte hus og sentralvarme. SENTRALVARME. Det er luksus, det! Da slipper man å halvveis tvinge seg selv til å trene for å få varme, spise usannsynlig sterk chilisaus så det ubehagelig brenner i munnvikene (er det farlig?), se røyk komme ut av munnen når man snakker, hoppe opp og ned en liten stund før man legger seg under den kalde dynen fullt påkledd, eller aller morsomst, at det ryker av hendene etter at man har vasket dem! Fascinerende..
Vi er ikke fattige eller gjerrige. Kanskje litt gjerrige. Vi hadde en varmeovn en periode. Ifølge huseieren vår var det den beste man kunne få tak i, vi kunne bare stille den midt i rommet, og hele huset ville bli varmt på et blunk. Liksom. Da jeg først så den synes jeg den så ut som en overdimensjonert McDonald's leke. Det var ikke så langt unna. Vedder på at det var den billigste han fikk tak i. Han "glemte" tilfeldigvis å kjøpe en ny en til oss da den gamle ble kassert og før han reiste til USA for julen. Jeg mistenker strømsparing som motiv for hans åpenbare hukommelsestap. Og kanskje litt for mye Arak i systemet. Av prinsipp nekter vi å kjøpe varmeovn, den slyngelen skal ikke nyte at vi betaler noe han prøver å sluntre seg unna. La oss heller se det på den lyse siden: Busi og jeg trenger ikke lenger diskutere hvem som skal få ha den på soverommet om natten.
Takk Gud for at komfyren og varmtvannet går på gass, selv om vamtvannsoppvarmeren (eller hva det heter) kanskje er den tingen i leiligheten jeg frykter mest. Å dusje er et mareritt, for man vet ikke når den plutselig bestemmer seg for å hoppe fra 40 grader til 78, samtidig som den lager en skremmende buldrende lyd og rister litt. Humørsvigninger på sitt beste. Jeg tror den er besatt av djevelen, og når noen gjør noe ekstra galt et eller annet sted ute i verden, koker den opp i glede. Eller noe. Det tar uansett ett år å dusje, og når man er ferdigdusjet tar det et par år til før håret tørker. Vent litt. Kanskje det igjen er en taktikk fra huseierens side for å spare gass? Har jeg ikke tenkt på før. Og kanskje det igjen var den billigste han fant.
Ikke kom med en lekse om at det er så mye kaldere i Norge. Ok, skal innrømme at utetemperaturene er en anelse eller to kjøligere, men dere har hvertfall mer eller mindre godt isolerte hus og sentralvarme. SENTRALVARME. Det er luksus, det! Da slipper man å halvveis tvinge seg selv til å trene for å få varme, spise usannsynlig sterk chilisaus så det ubehagelig brenner i munnvikene (er det farlig?), se røyk komme ut av munnen når man snakker, hoppe opp og ned en liten stund før man legger seg under den kalde dynen fullt påkledd, eller aller morsomst, at det ryker av hendene etter at man har vasket dem! Fascinerende..
Vi er ikke fattige eller gjerrige. Kanskje litt gjerrige. Vi hadde en varmeovn en periode. Ifølge huseieren vår var det den beste man kunne få tak i, vi kunne bare stille den midt i rommet, og hele huset ville bli varmt på et blunk. Liksom. Da jeg først så den synes jeg den så ut som en overdimensjonert McDonald's leke. Det var ikke så langt unna. Vedder på at det var den billigste han fikk tak i. Han "glemte" tilfeldigvis å kjøpe en ny en til oss da den gamle ble kassert og før han reiste til USA for julen. Jeg mistenker strømsparing som motiv for hans åpenbare hukommelsestap. Og kanskje litt for mye Arak i systemet. Av prinsipp nekter vi å kjøpe varmeovn, den slyngelen skal ikke nyte at vi betaler noe han prøver å sluntre seg unna. La oss heller se det på den lyse siden: Busi og jeg trenger ikke lenger diskutere hvem som skal få ha den på soverommet om natten.
Det hadde kanskje ikke vært noe vits med en varmeovn uansett, for strømmen er ekstremt ustabil for tiden. Man skal passe på hva man ønsker seg! Ufrivillig disko har vi så og si hver dag, og som oftest er den borte om morgenen. Det er lett å merke, for når vårt ikke retro, men originale 70-talls eller eldre kjøleskap plutselig er stille, da skjønner man lett at noe ikke er som det skal være. Det er ikke så farlig om det stopper, for det er jo sånn ca. like kaldt i leiligheten som gjennomsnittet av temperaturen i kjøleskap og fryser, så matvarene tar ikke skade av det.
Takk Gud for at komfyren og varmtvannet går på gass, selv om vamtvannsoppvarmeren (eller hva det heter) kanskje er den tingen i leiligheten jeg frykter mest. Å dusje er et mareritt, for man vet ikke når den plutselig bestemmer seg for å hoppe fra 40 grader til 78, samtidig som den lager en skremmende buldrende lyd og rister litt. Humørsvigninger på sitt beste. Jeg tror den er besatt av djevelen, og når noen gjør noe ekstra galt et eller annet sted ute i verden, koker den opp i glede. Eller noe. Det tar uansett ett år å dusje, og når man er ferdigdusjet tar det et par år til før håret tørker. Vent litt. Kanskje det igjen er en taktikk fra huseierens side for å spare gass? Har jeg ikke tenkt på før. Og kanskje det igjen var den billigste han fant.
Mine indre skader som følge av kulden skal jeg ikke gå så mye inn på. Et kaldt hjerte er det ingen tvil om at jeg har, jeg kan derimot ikke påstå at jeg klarer å holde hodet kaldt. Ulogisk det der. Jeg går konstant rundt og tror at det er en dag før det egentlig er og er distre som aldri før. Jeg skylder på kulden, selvfølgelig. Psykisk sett kan jeg godt forstå at strømsparende, eldre (eller yngre) mennesker er sure og glemsomme.
Det er enda godt vinteren her er kort. Jeg har blitt veldig god venn med naboene for tiden, det at de har en varmeovn har selvfølgelig absolutt ingenting med saken å gjøre.
Hurra for Palestina!
P.S. Busi kom hjem fra Egypt i går med et tre-måneders visa! Ekstase!
Subscribe to:
Posts (Atom)