Jeg tror jeg er inspirert nå, her jeg sitter med iPoden i ørene, halvveis stirrende i veggen (eller PC skjermen) og venter på at den irriterende kort-mannen skal bringe meg 800 kort jeg kan putte i konvolutter. Jeg føler selv jeg terroriserer ham med alle telefonsamtalene vi har i løpet av en dag, men på en eller annen merkelig måte tror jeg han nyter at jeg maser livskiten ut av ham. For han gjør jo aldri som jeg sier! Jeg som pleier å være en mester i å mase. Endelig har jeg møtt min overmann. Slapp av mamma, han er godt gift, selvom det ikke akkurat er en stopper. Når jeg tenker over det, kanskje det å være andrekone ikke er en så dårlig deal?
Jeg ringte i går, ba ham komme med kortene i dag så vi får begynt det frydefulle oppdraget å slikke igjen 2700 velsmakende konvolutter. Joda, komme skulle han gjøre, ingen bekymring. Nå er klokken snart 11 og jeg har ikke sett snurten av ham. Jeg ringte igjen for en time siden. Svaret var at "vet du Maria, jeg er veeeldig opptatt i dag". Det var ikke det han sa i går. Jeg skulle ikke bekymre meg. Nå er jeg bekymret. Det har gått altfor mange dager siden han fikk oppdraget i forhold til hvor mye som er ferdig, og jeg skal ut og reise halve neste uke. Uheldig kombinasjon. Jeg kunne komme og hente dem selv med bilen jeg ikke har (og som jeg forsåvidt ikke kan kjøre om jeg hadde hatt den). "Jeg skal få se hva jeg får gjort", sa han. Oversatt til norsk blir det "sorry mate, no can do, too bad, skaff deg en bil". Ok, det var ikke helt norsk.Tolket det hvertfall som isha'allah, hvis Gud vil. Hva om Gud føler at jeg ikke er helt klar for å motta kortene i dag?
Bra jeg skal klippe håret på fredag, det begynner å bli slitt.
Thursday, November 29, 2007
Wednesday, November 28, 2007
Tenk om
"...if he were allowed contact with foreigners, he would discover that they are creatures similar to himself, and that most of what he has been told about them is lies. The sealed world in which he lives would be broken, and the fear, hatred and self-righteousness on which morale depends might evaporate."
George Orwell 1984
George Orwell 1984
Tuesday, November 27, 2007
Pessimisme i boetter og spann
Her sitter jeg, forvirret, veldig klar for lunsj og ikke helt sikker paa hva jeg vil dele med dere. Jeg proever aa finne statistikker for en av kollegaene mine, men de gjemmer seg virkelig godt i denne informasjonsmyldrende tilvaerelsen vi lever i. Informasjonsmyldrende. Det har jeg tenkt paa mange ganger. Det er virkelig ikke vanskelig aa finne informasjon om folk naa til dags. Alt som skal til er et Google-soek og vips saa har du hele livshistorien til Ola og Kari Nordmann, samt baade sjarmerende og ikke fullt saa sjarmerende bilder. Vi er transparente hele gjengen, har ingenting aa skjule lenger, selv ikke hva vi tjener, har i formue og betaler i skatt. I actionfilmer ser man spioner som bruker maaneder, om ikke aar paa aa kartlegge alle bevegelsene til ofrene sine, tar paparazzi bilder, skygger dem i moerke biler bak moerke solbriller og klaer. I dag ville et soek paa nettet vaert nok.
Skrivesyken min har lagt seg, mest fordi jeg ikke har hatt internett tilgjengelig naar jeg har foelt for aa skrive et innlegg, men ogsaa fordi jeg er lat. Usannsynlig lat. Har kommet inn i en litt halvond sirkel. Jeg har rett og slett for god tid og for lite motivasjon til aa gjoere ting jeg egentlig burde gjoere. Som aa lese arabisk. Jeg bruker heller tiden til aa se paa duste saapeserier, bake kaker, spise, sove, hoere paa musikk eller lese spenningsboeker. Ja, det skorter ikke paa daarlig samvittighet. Gjoere noe med det? Nei, det orker jeg ikke.
I disse deprimerende Annapolis tider, maa man liksom foelge boelgen, vente paa at ingenting skal skje, vaere litt pessimistisk. Leser meg gal paa idiotiske kommentarer som foelger artikler om akkurat dette temaet og andre temaer knyttet til omraadet. Det er enten svart eller hvitt, ingenting i mellom. Som oftest er det blaa-hvitt, noen ganger er det svart/roedt/groent, men det hoerer til sjeldenhetene. Ingenting er bare svart og hvitt. Forventningene er paa frysepunktet, og for de fleste jeg har snakket med er dette et mediesirkus i Israels favoer, for at de skal kunne si "vi strakk ut haanden vaar, men ingen ville ta den i mot." Palestinerne er ikke enige seg i mellom, hvordan kan de da bli enige med noen andre?
I mellomtiden venter jeg i spenning paa at ingenting skal skje. Absolutt ingenting.
Skrivesyken min har lagt seg, mest fordi jeg ikke har hatt internett tilgjengelig naar jeg har foelt for aa skrive et innlegg, men ogsaa fordi jeg er lat. Usannsynlig lat. Har kommet inn i en litt halvond sirkel. Jeg har rett og slett for god tid og for lite motivasjon til aa gjoere ting jeg egentlig burde gjoere. Som aa lese arabisk. Jeg bruker heller tiden til aa se paa duste saapeserier, bake kaker, spise, sove, hoere paa musikk eller lese spenningsboeker. Ja, det skorter ikke paa daarlig samvittighet. Gjoere noe med det? Nei, det orker jeg ikke.
I disse deprimerende Annapolis tider, maa man liksom foelge boelgen, vente paa at ingenting skal skje, vaere litt pessimistisk. Leser meg gal paa idiotiske kommentarer som foelger artikler om akkurat dette temaet og andre temaer knyttet til omraadet. Det er enten svart eller hvitt, ingenting i mellom. Som oftest er det blaa-hvitt, noen ganger er det svart/roedt/groent, men det hoerer til sjeldenhetene. Ingenting er bare svart og hvitt. Forventningene er paa frysepunktet, og for de fleste jeg har snakket med er dette et mediesirkus i Israels favoer, for at de skal kunne si "vi strakk ut haanden vaar, men ingen ville ta den i mot." Palestinerne er ikke enige seg i mellom, hvordan kan de da bli enige med noen andre?
I mellomtiden venter jeg i spenning paa at ingenting skal skje. Absolutt ingenting.
Tuesday, November 20, 2007
Under den mørke natteshimmel
Neida, det er ikke tittelen på en sang jeg har skrevet, selv om jeg må si meg overmåte fornøyd med tittelen i dag.
I går kveld var strømmen borte i over to timer. Vi satt hjemme hos Nate, yndlingsamerikaneren, og Taron, yndlingsarmeneren, da alt plutselig ble mørkt. Noen skrudde av lyset. Bekmørkt i gatene, musestille. Det var noe sjarmerende med å sitte sammen i mørket og stillheten, tenne stearinlys og snakke sammen. Stemningen var ubetalelig. Fantaserte litt for meg selv om hvordan kveldene ble tilbragt i gamledager, uten tv, data, elektrisitet. Ganske koselig kom jeg frem til. Men i små porsjoner.
Den fineste opplevelsen var å gå hjem i mørket. Himmelen så klar og fin med de gyldne stjernene og månen som eneste ledeslys. Kunne ikke unngå å tenke at det som er over hodet mitt nå, er nøyaktig det samme som de hjemme har over hodene sine. Kanskje ikke så klart og fint, men likvel.
Man ser verden på en litt annen måte når ting ikke er som de pleier, setter mer pris på det som har blitt en kjedelig vane, som det faktum at man må gå i 20 minutter for å komme seg hjem. Sånn bortsett fra at en palme stod i flammer et sted langs veien, var det stille og fredelig og bare meg ute på gaten. Et par biler kjørte forbi og avbrøt stillheten en gang i blant, men ellers var det bare meg, natteshimmelen og den litt høstlige vinden røskende i håret. Jeg kunne skimte lys fra settlementene i nærheten, de eneste stedene i området med elektrisitet. Stakkars dem som går glipp av øyeblikket, tenkte jeg. Heldige oss som har elektrisitet, tenkte sikkert de.
Mens jeg går langs gaten i mine egne tanker tennes lyset igjen. Like plutselig som da det ble borte. Sakte, men sikkert, kommer veiene og husene ordentlig til syne igjen. Lydene som alltid er i bakgrunnen kommer summende tilbake, og øyeblikket mitt er over, stillheten er over og ting blir som normalt. Skuffet går jeg videre hjem, på den sedvanlige, kjedelige veien.
Jeg håper vi mister strømmen igjen snart.
I går kveld var strømmen borte i over to timer. Vi satt hjemme hos Nate, yndlingsamerikaneren, og Taron, yndlingsarmeneren, da alt plutselig ble mørkt. Noen skrudde av lyset. Bekmørkt i gatene, musestille. Det var noe sjarmerende med å sitte sammen i mørket og stillheten, tenne stearinlys og snakke sammen. Stemningen var ubetalelig. Fantaserte litt for meg selv om hvordan kveldene ble tilbragt i gamledager, uten tv, data, elektrisitet. Ganske koselig kom jeg frem til. Men i små porsjoner.
Den fineste opplevelsen var å gå hjem i mørket. Himmelen så klar og fin med de gyldne stjernene og månen som eneste ledeslys. Kunne ikke unngå å tenke at det som er over hodet mitt nå, er nøyaktig det samme som de hjemme har over hodene sine. Kanskje ikke så klart og fint, men likvel.
Man ser verden på en litt annen måte når ting ikke er som de pleier, setter mer pris på det som har blitt en kjedelig vane, som det faktum at man må gå i 20 minutter for å komme seg hjem. Sånn bortsett fra at en palme stod i flammer et sted langs veien, var det stille og fredelig og bare meg ute på gaten. Et par biler kjørte forbi og avbrøt stillheten en gang i blant, men ellers var det bare meg, natteshimmelen og den litt høstlige vinden røskende i håret. Jeg kunne skimte lys fra settlementene i nærheten, de eneste stedene i området med elektrisitet. Stakkars dem som går glipp av øyeblikket, tenkte jeg. Heldige oss som har elektrisitet, tenkte sikkert de.
Mens jeg går langs gaten i mine egne tanker tennes lyset igjen. Like plutselig som da det ble borte. Sakte, men sikkert, kommer veiene og husene ordentlig til syne igjen. Lydene som alltid er i bakgrunnen kommer summende tilbake, og øyeblikket mitt er over, stillheten er over og ting blir som normalt. Skuffet går jeg videre hjem, på den sedvanlige, kjedelige veien.
Jeg håper vi mister strømmen igjen snart.
Sunday, November 18, 2007
Pelephones
Det er hva en mobil kalles her i området. Litt funky navn egentlig, litt sånn "Yo ghetto momma, where's ya peliphone". Hvis dere skjønner hvor jeg vil hen. Nei, ikke det? Ja, ja. Det er litt festlig at det heter det, for p er ikke en bokstav i det arabiske alfabetet og ganske vanskelig å uttale, med mindre man anstrenger seg veldig. Det går som oftest i Bebsi og belifoooon. Det har endt med endel morsomme uttalelser av Busi's navn fordi de tror p egentlig er den første bokstaven i navnet hennes (ulogisk). Det blir opp til dere å finne ut av hva navnet hennes uttales som, denne bloggen er sensurert for slike ord.
Jeg husker ikke om jeg har vært inne på mobiltelefoner før, men kan ikke si annet enn at mobiltelefoner og palestinere er som hånd i hanske. De er uadskillelige. Jeg var på workshop i en ganske fattig landsby en halvtime unna der jeg bor. Folk kan være så fattige de bare vil, men det nyeste innenfor mobil device, det har de. Min helt ok Samsung ser ut som en steinaldermurstein av en mobil der de flasher sine nyeste fra Motorola og Nokia, ny"importerte" fra Jordan.
Nå tror dere kanskje at én mobil holder, slik det vanligvis gjør for oss dødelige. Da tar dere feil. Det er vanlig å ha minst to mobiler. Som aldri settes på lydløs, det være seg om du er foreleser for 40 stk eller er med på et viktig møte. Man har mobil for å være mobil. Ringer den må den taes, sånn er det bare. Var på foredrag med nestlederen for Fatah i Betlehem. Kona hans ringte midt i forelesningen hans, hvorpå han avbryter, tar telefonen, forklarer henne at han er opptatt, men at han kommer hjem om ikke så lenge og at hun kan legge ungene.
Ringetonene må også bli et offer for analyse. Mobilen er nemlig ikke bare en mobil, men kan også brukes som stereo (for ikke å glemme foto- og videokamera). Hvis gutter skal showe litt off for jentene, så drar de frem mobilen, spiller yndlingssangen sin og synger og danser for deg. Ganske sjarmerende. Min mobil kan ikke spille real tones engang. Jeg er stuck i gamledagers gode gamle polytoner. De er ikke så bra å danse til egentlig, og batteriet mitt tåler ikke påkjenningen. Sukk.
Mobilene brukes også som en del av ditt antrekk. De skal ikke skjules i vesken eller lomma, de skal vises frem. Mobilene kommer med sin skreddersydde mobilveske som festes på beltet. Jo flere, jo bedre. Å, ringer det? Hvilken mobil er det som ringer? Ikke nr. 1, ikke nr. 2, å ja, det var nr.3. Hvorfor jeg ikke husket ringetonen til mobil nr. 3? Fordi jeg har forskjellige ringetoner avhengig av hvem som ringer! Da-ha.
Jeg må si jeg føler meg ekstremt upopulær, for min mobil ringer bare når den ekle mannen fra oljepressen, som jeg ved en feiltagelse ga nummeret mitt til, bestemmer seg for å invitere meg hjem til seg eller til oljepressen for å observere hvordan man presser olivenolje. Ellers er det ganske stille på mobilen min for tiden, kjedelige saker. Man skulle tro jeg sparte penger på det, men den gang ei. Det er så dyrt å ringe og sende meldinger her at jeg blir helt matt. Det koster 1 shekel for SMS og jeg-vet-ikke-hva for å ringe, og hver gang du fyller på mobilen tar de 7 shekel fra deg, uansett om du fyller på med 20 eller 200 shekel. Ran kalles det. Israel har monopol på telefonselskapene, så jeg skal ikke si jeg er så overrasket.
Hvilket fører meg til mitt neste poeng. Grunnen til at man har forskjellige mobiler er ikke bare for å være supertilgjengelig eller fordi man ikke klarer å bestemme seg for hvilken telefonmodell man skal gå for. Det har den logiske forklaring at det er tre telefonselskaper som brukes, Cellcom, Jawwal og Orange. Bruker du samme telefonselskap som din venn blir det billigere å ringe. Og her har man mange venner eller stor familie, så det er mye penger å spare! Taxisjåførene har selvfølgelig visittkort, hvor du fritt kan velge hvilket selskap du vil bruke når du ringer dem. Ah, valgets frihet, hvem digger vel ikke det?
Vi har mye å lære av palestinerne! Neste gang dere kjeder dere lurer på hvordan dere skal sjarmere det motsatte kjønn mens dere venter på t-banestasjonen, dra frem mobilen og ta en dans, da vel! Dere skal se så mye oppmerksomhet dere kommer til å få :-)
Jeg husker ikke om jeg har vært inne på mobiltelefoner før, men kan ikke si annet enn at mobiltelefoner og palestinere er som hånd i hanske. De er uadskillelige. Jeg var på workshop i en ganske fattig landsby en halvtime unna der jeg bor. Folk kan være så fattige de bare vil, men det nyeste innenfor mobil device, det har de. Min helt ok Samsung ser ut som en steinaldermurstein av en mobil der de flasher sine nyeste fra Motorola og Nokia, ny"importerte" fra Jordan.
Nå tror dere kanskje at én mobil holder, slik det vanligvis gjør for oss dødelige. Da tar dere feil. Det er vanlig å ha minst to mobiler. Som aldri settes på lydløs, det være seg om du er foreleser for 40 stk eller er med på et viktig møte. Man har mobil for å være mobil. Ringer den må den taes, sånn er det bare. Var på foredrag med nestlederen for Fatah i Betlehem. Kona hans ringte midt i forelesningen hans, hvorpå han avbryter, tar telefonen, forklarer henne at han er opptatt, men at han kommer hjem om ikke så lenge og at hun kan legge ungene.
Ringetonene må også bli et offer for analyse. Mobilen er nemlig ikke bare en mobil, men kan også brukes som stereo (for ikke å glemme foto- og videokamera). Hvis gutter skal showe litt off for jentene, så drar de frem mobilen, spiller yndlingssangen sin og synger og danser for deg. Ganske sjarmerende. Min mobil kan ikke spille real tones engang. Jeg er stuck i gamledagers gode gamle polytoner. De er ikke så bra å danse til egentlig, og batteriet mitt tåler ikke påkjenningen. Sukk.
Mobilene brukes også som en del av ditt antrekk. De skal ikke skjules i vesken eller lomma, de skal vises frem. Mobilene kommer med sin skreddersydde mobilveske som festes på beltet. Jo flere, jo bedre. Å, ringer det? Hvilken mobil er det som ringer? Ikke nr. 1, ikke nr. 2, å ja, det var nr.3. Hvorfor jeg ikke husket ringetonen til mobil nr. 3? Fordi jeg har forskjellige ringetoner avhengig av hvem som ringer! Da-ha.
Jeg må si jeg føler meg ekstremt upopulær, for min mobil ringer bare når den ekle mannen fra oljepressen, som jeg ved en feiltagelse ga nummeret mitt til, bestemmer seg for å invitere meg hjem til seg eller til oljepressen for å observere hvordan man presser olivenolje. Ellers er det ganske stille på mobilen min for tiden, kjedelige saker. Man skulle tro jeg sparte penger på det, men den gang ei. Det er så dyrt å ringe og sende meldinger her at jeg blir helt matt. Det koster 1 shekel for SMS og jeg-vet-ikke-hva for å ringe, og hver gang du fyller på mobilen tar de 7 shekel fra deg, uansett om du fyller på med 20 eller 200 shekel. Ran kalles det. Israel har monopol på telefonselskapene, så jeg skal ikke si jeg er så overrasket.
Hvilket fører meg til mitt neste poeng. Grunnen til at man har forskjellige mobiler er ikke bare for å være supertilgjengelig eller fordi man ikke klarer å bestemme seg for hvilken telefonmodell man skal gå for. Det har den logiske forklaring at det er tre telefonselskaper som brukes, Cellcom, Jawwal og Orange. Bruker du samme telefonselskap som din venn blir det billigere å ringe. Og her har man mange venner eller stor familie, så det er mye penger å spare! Taxisjåførene har selvfølgelig visittkort, hvor du fritt kan velge hvilket selskap du vil bruke når du ringer dem. Ah, valgets frihet, hvem digger vel ikke det?
Vi har mye å lære av palestinerne! Neste gang dere kjeder dere lurer på hvordan dere skal sjarmere det motsatte kjønn mens dere venter på t-banestasjonen, dra frem mobilen og ta en dans, da vel! Dere skal se så mye oppmerksomhet dere kommer til å få :-)
Karaoke Muslim Style
Jeg ligger på det kalde, kalde gulvet i leiligheten fordi internettkabelen er ødelagt og bare fungerer når PC’en er på gulvet og ikke røres på. Jeg har Kuwait TV2 på i bakgrunnen, som viser en ganske interessant arabisk såpeserie, som hovedsakelig består av skriking og gråting. Og det er akkurat den tv-kanalen jeg har lyst å fortelle litt om i dag. Kuwait TV2 ligner ikke så mye på TV2 hjemme. Det eneste fellestrekket er vel de helt meningsløse reklamene som altfor ofte avbryter de uhyre spennende programmene. Reklamene er en studie i seg selv. Her spilles det på sex for alt det er verdt, kan ikke bli annet enn ekstremt påvirket av reklamene. Hvis noen har blitt støtt av Troika reklamen hjemme, er den virkelig spedbarnsmat i forhold til Cadbury’s Flakes reklame (tilfeldig at jeg husker produktnavn og produsent? Tror ikke de, nei). Det er dama som kan gnikke seg mot sengetøy, det! Barnefamilier er også et viktig mål for produsentene, og det er ikke sjeldent Colgate smilet overgår DING-reklamene hjemme. Måtte le litt da det kom ut at en av tannkremprodusentene visstnok har noe farlig i tannkremen sin. Tror ikke den gjengse forbruker hadde et bredt smil om munnen da, nei. Jeg holder meg til min medbrakte tannkrem. Som snart er tom. What to do?
Nå er ikke dette kanalen jeg ser mest på, eneste grunnen til at tv’en er på akkurat denne kanalen er fordi det ikke er noe annet enn arabisk TV-shop på de andre kanalene. Som forsåvidt er ganske fascinerende å se på. Oversminkede arabiske damer som skal prøve å friste deg til å kjøpe akkurat denne spesielle kremen som en kjendis visstnok bruker.
Den andre grunnen til at jeg har satt på arabisk tv er fordi jeg klarte å glemme arabisktimen min i går. Er fryktelig distré for tiden, aner ikke hvorfor. Glemte mammas bursdag i oktober, og nå arabisktimen min. Har sikkert glemt et tonn med andre ting underveis, men det er ingen som har minnet meg på det, så da går livet videre som normalt. Så ja, har funnet ut at jeg kan slå to fluer i én smekk: Se på tv og lære arabisk. Synes det er en ganske god idé. Må få fart på arabisken min. Selv om Kuwait arabisk ikke er helt det jeg prøver å lære meg.
Tilbake til KTV2. Såpeserien min avbrytes midt i en spennende scene. Ah, reklame igjen, tenker jeg. Men neida. Det er enten tid for en av dagens 5 bønner, eller en måte å få såpeserie-folket til å memorisere dagens Koranvers på. Er litt usikker. Uansett var det veldig interessant. De viser bilder av en moské og detaljer fra den (det er liksom musikkvideoen), selve musikken er muezzinen som synger Koranverset, også er det åpent for sing-along der de arabiske bokstavene passerer forbi i akkurat passe tempo. (Nå er det forresten skjult kamera på tv, hysterisk morsomt. Alt blir liksom ti ganger bedre når det er arabere med. Elsker temperamentet.) Ble litt trollbundet av karaoken, synes det er en skikkelig god idé å avbryte programmer for litt morgenundervisning av tv-slavene. Hvis jeg følger med hver dag fra nå og til jeg kommer hjem er det stor sannsynlighet for at jeg har memorisert hele Koranen. Jeg lar det være et mål i seg selv.
I dag får Busi besøk fra Sør-Afrika. Må si jeg er litt sjalu. Det er lengre fra Sør-Afrika og hit, enn fra Norge og hit. Så dere får se og sette opp farten.
Nå er ikke dette kanalen jeg ser mest på, eneste grunnen til at tv’en er på akkurat denne kanalen er fordi det ikke er noe annet enn arabisk TV-shop på de andre kanalene. Som forsåvidt er ganske fascinerende å se på. Oversminkede arabiske damer som skal prøve å friste deg til å kjøpe akkurat denne spesielle kremen som en kjendis visstnok bruker.
Den andre grunnen til at jeg har satt på arabisk tv er fordi jeg klarte å glemme arabisktimen min i går. Er fryktelig distré for tiden, aner ikke hvorfor. Glemte mammas bursdag i oktober, og nå arabisktimen min. Har sikkert glemt et tonn med andre ting underveis, men det er ingen som har minnet meg på det, så da går livet videre som normalt. Så ja, har funnet ut at jeg kan slå to fluer i én smekk: Se på tv og lære arabisk. Synes det er en ganske god idé. Må få fart på arabisken min. Selv om Kuwait arabisk ikke er helt det jeg prøver å lære meg.
Tilbake til KTV2. Såpeserien min avbrytes midt i en spennende scene. Ah, reklame igjen, tenker jeg. Men neida. Det er enten tid for en av dagens 5 bønner, eller en måte å få såpeserie-folket til å memorisere dagens Koranvers på. Er litt usikker. Uansett var det veldig interessant. De viser bilder av en moské og detaljer fra den (det er liksom musikkvideoen), selve musikken er muezzinen som synger Koranverset, også er det åpent for sing-along der de arabiske bokstavene passerer forbi i akkurat passe tempo. (Nå er det forresten skjult kamera på tv, hysterisk morsomt. Alt blir liksom ti ganger bedre når det er arabere med. Elsker temperamentet.) Ble litt trollbundet av karaoken, synes det er en skikkelig god idé å avbryte programmer for litt morgenundervisning av tv-slavene. Hvis jeg følger med hver dag fra nå og til jeg kommer hjem er det stor sannsynlighet for at jeg har memorisert hele Koranen. Jeg lar det være et mål i seg selv.
I dag får Busi besøk fra Sør-Afrika. Må si jeg er litt sjalu. Det er lengre fra Sør-Afrika og hit, enn fra Norge og hit. Så dere får se og sette opp farten.
Friday, November 16, 2007
Operasjon Gulrotkake: Del 3 av 3
Denne bloggen blir skrevet på etterspørsel, trodde selv folk var litt lei av hele gulrotkaken min. For jeg var ganske lei av den. Dere skal hvertfall få slippe å høre om flere gulrotkaker etter dette.
Side
n jeg ikke hadde ordentlig godt smør smakte ikke glasuren som den pleier. Bestemte meg for å prøve en ny type Philadelphia ost, Philadelphia Whipped, Sensible Solution, 40 % Less Saturated Fat than Butter. Ante ikke hva det betydde (og vet det fortsatt ikke), men siden den hadde den samme vanvittige prisen som den vanlige (18 shelkel) og veide like mye og muligens var mer luftig enn den andre så jeg slapp litt billig unna med røringen, så valgte jeg å gå for den. Det var ikke så lurt. For den smakte ikke helt som vanlig Philadelphia.
n jeg ikke hadde ordentlig godt smør smakte ikke glasuren som den pleier. Bestemte meg for å prøve en ny type Philadelphia ost, Philadelphia Whipped, Sensible Solution, 40 % Less Saturated Fat than Butter. Ante ikke hva det betydde (og vet det fortsatt ikke), men siden den hadde den samme vanvittige prisen som den vanlige (18 shelkel) og veide like mye og muligens var mer luftig enn den andre så jeg slapp litt billig unna med røringen, så valgte jeg å gå for den. Det var ikke så lurt. For den smakte ikke helt som vanlig Philadelphia.Jeg fikk rasket kaken med meg på jobb og lurt alle til å smake på et stykke. Alle på hele YMCA, faktisk! Det er rart hvor mange kakestykker jeg fikk av kaken, var litt gøy å gå rundt og leke snill. Leke snill. Skinnet bedrar. Alle spurte om hva som var anledningen, eller sa gratulerer med dagen, uoppfordret, fordi de antok at noe måtte ha skjedd siden noen gadd å bake kake. Litt overrasket ble de da jeg fortalte at jeg gjorde det for moro skyld. Sjefen min, som er litt rund i kantene (ikke si at jeg har sagt det), spurte meg: "Hva vil du ha?" Ikke noe, svarte jeg. "Noe vil du vel ha, siden du har bakt kake?". Nei, egentlig ikke. "Å. For kona mi baker aldri kake med mindre hun vil ha noe. Ja, ja, da vet du hva du skal gjøre neste gang du trenger noe." Så kake er veien til sjefens hjerte. Det skal jeg huske veldig godt på :-)
Kaken ble god. Ikke vanvittig god, men god. Skal som sagt ikke bruke self-raising baking flour igjen, og ikke Philadelphia Whipped. Og en hjulvisp skal jeg koste på meg hvis jeg gidder å bake kaken igjen.
Det er vel alt som er å si om Operasjon Gulrotkake. Khalas, finito, avsluttet. Lurer på om én-to-tre kakemixen er bedre. Er litt fristende å teste det ut.
"Independence" Day
Independence Day. Minner meg bare om romvesenfilmen med Will Smith i hovedrollen, som var så populær en gang på 90-tallet. Ren fiksjon, fantasi. Akkurat som det faktum at 15. november er Independence Day her.
Bakgrunnen for frigjørings-/uavhengighetsdagen her, er at den 15. november 1988, etter at Jordan trakk seg ut av Vestbredden, utropte PLO en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen, med Jerusalem som sin hovedstad. Siden PLO ikke kontrollerte disse områdene, ble det å utrope områdene som palestinsk stat ikke mer enn en symbolhandling.
Jeg har ikke noe imot en ekstra fridag, men jeg har noe i mot det faktum at man kaller seg frigjort, uavhengig, når virkeligheten gjenspeiler noe ganske annet. At de i det hele tatt har denne merkedagen på kalenderen er for meg uforståelig. Nå skal det sies at ingen feirer dagen her. Alle butikker er åpne og livet fortsetter mer eller mindre som normalt, bortsett fra at skolene og noen foretag er stengt. I følge min kollega boikottes ikke dagen, men dagen mistet sin symbolske betydning for lenge, lenge siden.
Et rask søk på Google førte meg til kirken.no og en interessant definisjon på hva frigjøring betyr.
"Frigjøring har i jødisk-kristen tradisjon alltid vært knyttet til historiske begivenheter. Det er isra-elittenes frigjøring fra fangenskapet i Egypt som har dannet mønsteret (paradigmet) for forståelsen av hva frigjøring betyr. Frigjøring betyr å unnlippe urettferdig undertrykkelse."
Palestinerne er under okkupasjon, og de unslipper ikke urettferdig undertrykkelse, ergo er de ikke frigjort. Nå skal det sies at jeg har tatt dette avsnittet helt ut av sammenhengen, noe som er ganske urettferdig. Likevel bruker jeg det fordi jeg synes det er interessant at selve ordet frigjøring her blir knyttet opp mot israelittenes frigjøring fra fangenskapet i Egypt. Jeg må igjen bare sukke dypt over historiens gang. Man skulle tro at man lærte av hva som har skjedd, for senere å kunne utvikle seg til noe bedre, men historien sier noe annet. Dagens situasjon sier noe annet.
Bakgrunnen for frigjørings-/uavhengighetsdagen her, er at den 15. november 1988, etter at Jordan trakk seg ut av Vestbredden, utropte PLO en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen, med Jerusalem som sin hovedstad. Siden PLO ikke kontrollerte disse områdene, ble det å utrope områdene som palestinsk stat ikke mer enn en symbolhandling.
Jeg har ikke noe imot en ekstra fridag, men jeg har noe i mot det faktum at man kaller seg frigjort, uavhengig, når virkeligheten gjenspeiler noe ganske annet. At de i det hele tatt har denne merkedagen på kalenderen er for meg uforståelig. Nå skal det sies at ingen feirer dagen her. Alle butikker er åpne og livet fortsetter mer eller mindre som normalt, bortsett fra at skolene og noen foretag er stengt. I følge min kollega boikottes ikke dagen, men dagen mistet sin symbolske betydning for lenge, lenge siden.
Et rask søk på Google førte meg til kirken.no og en interessant definisjon på hva frigjøring betyr.
"Frigjøring har i jødisk-kristen tradisjon alltid vært knyttet til historiske begivenheter. Det er isra-elittenes frigjøring fra fangenskapet i Egypt som har dannet mønsteret (paradigmet) for forståelsen av hva frigjøring betyr. Frigjøring betyr å unnlippe urettferdig undertrykkelse."
Palestinerne er under okkupasjon, og de unslipper ikke urettferdig undertrykkelse, ergo er de ikke frigjort. Nå skal det sies at jeg har tatt dette avsnittet helt ut av sammenhengen, noe som er ganske urettferdig. Likevel bruker jeg det fordi jeg synes det er interessant at selve ordet frigjøring her blir knyttet opp mot israelittenes frigjøring fra fangenskapet i Egypt. Jeg må igjen bare sukke dypt over historiens gang. Man skulle tro at man lærte av hva som har skjedd, for senere å kunne utvikle seg til noe bedre, men historien sier noe annet. Dagens situasjon sier noe annet.
Monday, November 12, 2007
Jeg under på, i mitt stille sinn..
Gående i veikanten, mens jeg tenker på alt og ingenting, dukker det opp rare tanker som jeg likeså godt kan dele med dere..
Det er så lett å falle i fellen av vaner. Du går en vei du har gått tusen ganger før, du tror du ser det samme du har sett utallige ganger, og ignorerer det, går i din egen lille verden, lukket for alle ytre inntrykk. Det skjer meg stadig vekk, men i dag var det annerledes, selv om jeg gikk en vei jeg har gått så mange ganger før. Avhenger vel av sinnstemningen. Og været kanskje, for høstværet med vind, synkende temperaturer og litt grålig himmel har satt inn. Muligens også det faktumet at vi ikke har hatt ordentlig varmt vann på lenge, tror nemlig man får indre skader når man dusjer i kaldt vann. Uansett underliggende grunn - jeg oppdaget så fantastisk mange nye ting jeg ikke har tenkt på før.
Ta hagene her for eksempel. Hvor fantastisk må det ikke være å våkne opp en dag og tenke "så herlig det hadde vært med en nyplukket appelsin i dag", ta et skritt utenfor dørkarmen, strekke ut armen og du har en appelsin i hånden. Fra et grønt, frodig tre med mange, mange knæsj orange appelsiner. Eller hva med sitroner, fiken, druer eller oliven? Eller et sammensurium av gule, rosa, orange og hvite blomsterbusker jeg ikke aner navnet på. Alt i én og samme hage. I midten av november. Visst har vi hager i Norge, grønnere og helt sikkert mer velstelte enn de som finnes her, men det er ikke helt det samme. Vi setter kanskje ikke pris på det vi har. Men appelsiner skulle jeg gjerne hatt i min hage.
For noen dager siden fant jeg ut at jeg egentlig ikke kunne tenke meg å ha et stort hus, fordi det ville vært et svare strev å pusse det opp. Tror virkelig en leilighet holder i massevis, kanskje med en kolonihage på si, så jeg har et sted å ha appelsinene mine. Var med på min første dugnad på jeg vet ikke hvor lenge her om dagen. Minnet meg om dugnadene i kirken da jeg var liten, hvor pappa alltid stresset med hvor mange som ville dukke opp og hvor mye vi kunne få gjort på en helg. Kan ikke påstå at jeg bidro med så mye fruktbart arbeid dengang. Nå fikk jeg hvertfall den uhyre spennende oppgaven å pusse dører med sandpapir. Skal si jeg kunne hatt bruk for en slipemaskin, for det var slitsomt. Hardt arbeid er ikke helt min greie tror jeg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har noe imot å stå på litt.
Da jeg stod der i sandpapirstøvet var det litt sånn "oj", hvem hadde trodd for la oss si 4 år siden, at jeg skulle ende opp i Palestina, jobbe frivillig, pusse opp dører på et økologisk vertshus med orange dørkarmer og rosa rom sammen med en gjeng halvmerkelige mennesker og bruke romslige t-skjorter med politiske budskap på? Livet er meg merkelig. Og jeg liker det, minner meg på at jeg fortsatt har verden for mine føtter, så mye igjen å oppleve.
En annen ting jeg har lurt litt på er hvorfor Mercedes Benz har valgt akkurat Beit Sahour som base for en relativt stor bilforretning, med store blankpussede glassdører og blå, fancy skilt. Den skiller seg virkelig ut i mengden av uorganiserte butikker med støvete, rare skilt i rare farger. Og apropos bilene. Er så mange skranglekasser på veiene, men det er så morsomt å se alle de gamle bilene som durer avgårde. Kan ikke forstå at noen av bilene fortsatt fungerer, så slitte er de. Spesielt boblene er kule, er en rosa hubba bubba farget boble som kjører forbi meg en gang i blandt. Den skulle jeg gjerne hatt.
En annen ting som virkelig fascinerer meg er å se alle de pene damene som alltid har perfekte klær, sminke og sko. Velfriserte, matchende. Jeg føler meg virkelig...tja...lite gjennomført og slaskete. Slaskete er ordet. Der jeg går i mine store t-skjorter, kortbukser (som selvfølgelig ikke matcher), mitt bustete, ugredde hår og ekstremt komfortable, men kanskje ikke så elegante sko (ikke et vondt ord om Ecco). Fatter ikke hvordan jentene kan tråkke rundt i de skyhøye, tynne stilletthelene de går rundt med. Var en på mitt afrikanske dansekurs som sa det stikk motsatte sist onsdag: Hvordan klarer dere å gå i de flate skoene dagen lang? Måtte trekke litt på smilebåndet.
Litt halvfilosofisk i dag, lei av gulrotkake-snakk og rike drittunger som ikke vet hva de har fordi de er så blindet av sin bortskjemthet. Stakkars barn. Daddy's Spoiled Little Girl er programmet som surrer i bakgrunnen. Det handler om ja, bortskjemte jenter som får akkurat det de peker på akkurat når de ønsker det. Æsj. Men ser på det søppelet her, det gjør jeg.
Jeg håper for deres skyld at denne skrivebølgen gir seg snart. Tror ikke det er sunt for hverken dere eller meg at jeg skriver så ofte som jeg har gjort den siste uken. Og så langt som jeg gjør.
Kos dere med snøen, og legg gjerne igjen en liten kommentar :-)
Det er så lett å falle i fellen av vaner. Du går en vei du har gått tusen ganger før, du tror du ser det samme du har sett utallige ganger, og ignorerer det, går i din egen lille verden, lukket for alle ytre inntrykk. Det skjer meg stadig vekk, men i dag var det annerledes, selv om jeg gikk en vei jeg har gått så mange ganger før. Avhenger vel av sinnstemningen. Og været kanskje, for høstværet med vind, synkende temperaturer og litt grålig himmel har satt inn. Muligens også det faktumet at vi ikke har hatt ordentlig varmt vann på lenge, tror nemlig man får indre skader når man dusjer i kaldt vann. Uansett underliggende grunn - jeg oppdaget så fantastisk mange nye ting jeg ikke har tenkt på før.
Ta hagene her for eksempel. Hvor fantastisk må det ikke være å våkne opp en dag og tenke "så herlig det hadde vært med en nyplukket appelsin i dag", ta et skritt utenfor dørkarmen, strekke ut armen og du har en appelsin i hånden. Fra et grønt, frodig tre med mange, mange knæsj orange appelsiner. Eller hva med sitroner, fiken, druer eller oliven? Eller et sammensurium av gule, rosa, orange og hvite blomsterbusker jeg ikke aner navnet på. Alt i én og samme hage. I midten av november. Visst har vi hager i Norge, grønnere og helt sikkert mer velstelte enn de som finnes her, men det er ikke helt det samme. Vi setter kanskje ikke pris på det vi har. Men appelsiner skulle jeg gjerne hatt i min hage.
For noen dager siden fant jeg ut at jeg egentlig ikke kunne tenke meg å ha et stort hus, fordi det ville vært et svare strev å pusse det opp. Tror virkelig en leilighet holder i massevis, kanskje med en kolonihage på si, så jeg har et sted å ha appelsinene mine. Var med på min første dugnad på jeg vet ikke hvor lenge her om dagen. Minnet meg om dugnadene i kirken da jeg var liten, hvor pappa alltid stresset med hvor mange som ville dukke opp og hvor mye vi kunne få gjort på en helg. Kan ikke påstå at jeg bidro med så mye fruktbart arbeid dengang. Nå fikk jeg hvertfall den uhyre spennende oppgaven å pusse dører med sandpapir. Skal si jeg kunne hatt bruk for en slipemaskin, for det var slitsomt. Hardt arbeid er ikke helt min greie tror jeg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har noe imot å stå på litt.
Da jeg stod der i sandpapirstøvet var det litt sånn "oj", hvem hadde trodd for la oss si 4 år siden, at jeg skulle ende opp i Palestina, jobbe frivillig, pusse opp dører på et økologisk vertshus med orange dørkarmer og rosa rom sammen med en gjeng halvmerkelige mennesker og bruke romslige t-skjorter med politiske budskap på? Livet er meg merkelig. Og jeg liker det, minner meg på at jeg fortsatt har verden for mine føtter, så mye igjen å oppleve.
En annen ting jeg har lurt litt på er hvorfor Mercedes Benz har valgt akkurat Beit Sahour som base for en relativt stor bilforretning, med store blankpussede glassdører og blå, fancy skilt. Den skiller seg virkelig ut i mengden av uorganiserte butikker med støvete, rare skilt i rare farger. Og apropos bilene. Er så mange skranglekasser på veiene, men det er så morsomt å se alle de gamle bilene som durer avgårde. Kan ikke forstå at noen av bilene fortsatt fungerer, så slitte er de. Spesielt boblene er kule, er en rosa hubba bubba farget boble som kjører forbi meg en gang i blandt. Den skulle jeg gjerne hatt.
En annen ting som virkelig fascinerer meg er å se alle de pene damene som alltid har perfekte klær, sminke og sko. Velfriserte, matchende. Jeg føler meg virkelig...tja...lite gjennomført og slaskete. Slaskete er ordet. Der jeg går i mine store t-skjorter, kortbukser (som selvfølgelig ikke matcher), mitt bustete, ugredde hår og ekstremt komfortable, men kanskje ikke så elegante sko (ikke et vondt ord om Ecco). Fatter ikke hvordan jentene kan tråkke rundt i de skyhøye, tynne stilletthelene de går rundt med. Var en på mitt afrikanske dansekurs som sa det stikk motsatte sist onsdag: Hvordan klarer dere å gå i de flate skoene dagen lang? Måtte trekke litt på smilebåndet.
Litt halvfilosofisk i dag, lei av gulrotkake-snakk og rike drittunger som ikke vet hva de har fordi de er så blindet av sin bortskjemthet. Stakkars barn. Daddy's Spoiled Little Girl er programmet som surrer i bakgrunnen. Det handler om ja, bortskjemte jenter som får akkurat det de peker på akkurat når de ønsker det. Æsj. Men ser på det søppelet her, det gjør jeg.
Jeg håper for deres skyld at denne skrivebølgen gir seg snart. Tror ikke det er sunt for hverken dere eller meg at jeg skriver så ofte som jeg har gjort den siste uken. Og så langt som jeg gjør.
Kos dere med snøen, og legg gjerne igjen en liten kommentar :-)
Friday, November 09, 2007
Operasjon gulrotkake, part 2: Baking day
Mission (almost) completed. Ja, kaken står faktisk på benken, og jeg tror slettes ikke den er så verst. Ble litt annerledes enn den pleier, siden jeg klarte å kjøpe noe så fiffig som selvhevende kakemel. Har aldri vært borti det før, og når posen er ferdig skal jeg aldri kjøpe det igjen. Det er dyrt, israelsk og kaken hevet seg mer enn jeg ville, så fra nå av holder jeg meg til det vanlige melet. Desilitermål har jeg gitt opp å lokalisere, så jeg brukte et glass i stedet. Fantasien er til for å brukes. Fikk dessuten lov å låne rørebolle, visp og sikt fra kjøkkenet på YMCA. Manuell stålvisp. Må si jeg synes litt synd på de som pisket krem og lagde eggedosis i gamledager, før hjulvispen ble funnet opp, for det er nasty hard work! Har ikke følelse i høyrearmen! Krysser fingrene for at all kjærligheten jeg har tilført kaken gjennom min høyrearm gjør at den smaker bedre. Krysser fingrene (på venstrearmen)!
Har faktisk bakt i hele dag, og for en fantastisk dag det har vært! Har workshop med barna vi jobber med på skolen, matgruppe. I dag bakte vi Serinakaker. Resultatet var varierende, men de så hvertfall ut som kjeks, ikke dårlig bare det! Baketalentet var også nokså varierende, må si jeg ikke helt skjønner hvordan noen klarer å komplisere en så vanvittig enkel oppskrift! Dagens utfordringer (bortsett fra manglende talent): Heimkunnskapsrommet manglet kjøleskap, ovn, utstyr og vann. Vann! Veldig elementært når man skal lage mat på en måte..
Rektor tok heller med seg sin lille miniovn som kompensasjon. Den hadde plass til hele seks kjeks på hvert brett (tuller ikke) og strømmen på hele skolen gikk hver gang vi prøvde å stikke ledningen i kontakten ettersom ledningen på mystisk vis hadde blit våt. Løsning? Sette ovnen ut i solen i en halvtime så ledningen tørker.
Senere, da ovnen faktisk fungerte, klarte vi mesterverket å sette kakene på rist uten bakepapir under så de smeltet ned på elementet i bunnen av ovnen og holdt på å ødelegge hele greia. Men rask i refleksen har jeg blitt, så reddet den på strak arm! Ai ai! Vi rakk selvfølgelig ikke å bli ferdige, så har et tonn kaker som smaker sand i skapet fordi jeg måtte ta med kakene vi ikke rakk å steke hjem. Så på fredag blir det serinakakekalas! Hurra for det!
Tilbake til gulrotkaken. Eller andre ovner. Takler fortsatt ikke gassovner. Den vi har hjemme på kjøkkenet er hakket bedre enn den vi hadde i Egypt, for her slipper vi å tenne på elementene inni ovnen med fyrstikk. Men kan noen fortelle meg hva som er vitsen med å ikke skrive temperaturer på de dumme bryterne? Skal jeg bare gjette meg til hva som er 200 grader? Er ikke så glad i slumpemetoden, men maten er ufattelig god her, så det er åpenbart meg det er noe galt med.
Uansett - ingen seier før kaken har fått glasur og er fortært. Del tre coming soon!
Har faktisk bakt i hele dag, og for en fantastisk dag det har vært! Har workshop med barna vi jobber med på skolen, matgruppe. I dag bakte vi Serinakaker. Resultatet var varierende, men de så hvertfall ut som kjeks, ikke dårlig bare det! Baketalentet var også nokså varierende, må si jeg ikke helt skjønner hvordan noen klarer å komplisere en så vanvittig enkel oppskrift! Dagens utfordringer (bortsett fra manglende talent): Heimkunnskapsrommet manglet kjøleskap, ovn, utstyr og vann. Vann! Veldig elementært når man skal lage mat på en måte..
Rektor tok heller med seg sin lille miniovn som kompensasjon. Den hadde plass til hele seks kjeks på hvert brett (tuller ikke) og strømmen på hele skolen gikk hver gang vi prøvde å stikke ledningen i kontakten ettersom ledningen på mystisk vis hadde blit våt. Løsning? Sette ovnen ut i solen i en halvtime så ledningen tørker.
Senere, da ovnen faktisk fungerte, klarte vi mesterverket å sette kakene på rist uten bakepapir under så de smeltet ned på elementet i bunnen av ovnen og holdt på å ødelegge hele greia. Men rask i refleksen har jeg blitt, så reddet den på strak arm! Ai ai! Vi rakk selvfølgelig ikke å bli ferdige, så har et tonn kaker som smaker sand i skapet fordi jeg måtte ta med kakene vi ikke rakk å steke hjem. Så på fredag blir det serinakakekalas! Hurra for det!
Tilbake til gulrotkaken. Eller andre ovner. Takler fortsatt ikke gassovner. Den vi har hjemme på kjøkkenet er hakket bedre enn den vi hadde i Egypt, for her slipper vi å tenne på elementene inni ovnen med fyrstikk. Men kan noen fortelle meg hva som er vitsen med å ikke skrive temperaturer på de dumme bryterne? Skal jeg bare gjette meg til hva som er 200 grader? Er ikke så glad i slumpemetoden, men maten er ufattelig god her, så det er åpenbart meg det er noe galt med.
Uansett - ingen seier før kaken har fått glasur og er fortært. Del tre coming soon!
Thursday, November 08, 2007
Stolte meg!
I dag er det Norway day paa kontoret, og to fra Y Global i Norge, Kjersti og Ellen, er paa besoek. Jeg har tidligere bare "korrespondert" med dem paa mail (ja, har blitt voksen siden sist, derfor bruker jeg store ord), saa det er goey aa endelig moete dem face to face.
Hvertfall! De spoer meg om jeg har vaert inne paa hjemmesiden deres den siste uken, noe jeg ikke har. Jeg blir selvfoelgelig nysgjerrig og sjekker den ut. Og der ligger den! Artikkelen min! Helt oeverst paa foerste side!
Den skal ogsaa trykkes i Global Nytt som kommer ut om ikke altfor lenge, saa naa kan jeg snart skryte paa meg min foerste trykte publikasjon. Et sted maa man begynne :-)
Her er linken: http://www.kfuk-kfum-global.no/
Hvertfall! De spoer meg om jeg har vaert inne paa hjemmesiden deres den siste uken, noe jeg ikke har. Jeg blir selvfoelgelig nysgjerrig og sjekker den ut. Og der ligger den! Artikkelen min! Helt oeverst paa foerste side!
Den skal ogsaa trykkes i Global Nytt som kommer ut om ikke altfor lenge, saa naa kan jeg snart skryte paa meg min foerste trykte publikasjon. Et sted maa man begynne :-)
Her er linken: http://www.kfuk-kfum-global.no/
Wednesday, November 07, 2007
The Parable Of The Spoons
A holy man was having a conversation with the Lord one day and said, "Lord, I would like to know what Heaven and Hell are like. "The Lord led the holy man to two doors. He opened one of the doors and the holy man looked in. In the middle of the room was a large round table. In the middle of the table was a large pot of stew which smelled delicious and made the holy man's mouth water.
The people sitting around the table were thin and sickly. They appeared to be famished. They were holding spoons with very long handles and each found it possible to reach into the pot of stew and take a spoonful, but because the handle was longer than their arms, they could not get the spoons back into their mouths. The holy man shuddered at the sight of their misery and suffering. The Lord said, "You have seen Hell.
"They went to the next room and opened the door. It was exactly the same as the first one. There was the large round table with the large pot of stew which made the holy man's mouth water. The people were equipped with the same long-handled spoons, but here the people were well nourished and plump, laughing and talking. The holy man said, "I don't understand."
It is simple" said the Lord, "it requires but one skill. You see, they have learned to feed each other. While the greedy think only of themselves.
The people sitting around the table were thin and sickly. They appeared to be famished. They were holding spoons with very long handles and each found it possible to reach into the pot of stew and take a spoonful, but because the handle was longer than their arms, they could not get the spoons back into their mouths. The holy man shuddered at the sight of their misery and suffering. The Lord said, "You have seen Hell.
"They went to the next room and opened the door. It was exactly the same as the first one. There was the large round table with the large pot of stew which made the holy man's mouth water. The people were equipped with the same long-handled spoons, but here the people were well nourished and plump, laughing and talking. The holy man said, "I don't understand."
It is simple" said the Lord, "it requires but one skill. You see, they have learned to feed each other. While the greedy think only of themselves.
Tuesday, November 06, 2007
Operasjon Gulrotkake, part 1
Har satt i gang et prosjekt forbundet med et hint av kompleksitet. Jeg har doept mitt prosjekt Operasjon Gulrotkake, fordi operasjoner i Midtoesten sjeldent ender opp slik de var planlagt (les: Militaeroperasjoner). Jeg hadde ikke egentlig planlagt noe prosjekt i det hele tatt, men saa flink som jeg er maa jeg alltid surre meg oppi noe tull. Ok, her er saken: Maria sitter og surfer paa nettet naar hun egentlig skal "jobbe". Hun finner en oppskrift paa en gulrotkake, og kakemonster som hun er tar hun utskrift av oppskriften for senere bruk. Ikke noedvendigvis for aa lage den, bare for aa adde den til den allerede ganske store samlingen av kakeoppskrifter som mamma til slutt ender opp med aa hive.
Som jeg har nevnt tidligere er jeg opptatt av sunnhet. Saa oppskriften blir en slags "aah, jeg vil ha, men kan ikke faa, saa et bilde er like saa greit. Helt til fristelsen ikke lenger kan motstaas og jeg er crazy nok til aa faktisk bake, noe jeg i grunn er veldig glad i, men maa begrense fordi det ikke er saa sunt. Rar? Ja. Har ikke paastaatt noe annet. Hvertfall. Jeg glemte utskriften i printeren og hadde egentlig glemt hele greia. Dette er paa loerdag. Paa mandag finner jeg oppskriften pent brettet med bildet paa toppen oppaa PC'en min. Shoo hadaa? (Hva er dette?) Det viser seg at min sjef fant oppskriften i printeren da han kom paa jobb, og spurte alle i staben som ikke kommer 5 minutter for sent paa jobb om hvem oppskriften tilhoerer. De ansatte klarer aa eliminere seg til at det er min oppskrift, og sjefen tror jeg har kakeplaner for kontoret. Ah.
Ja, ja, kake skal jeg klare aa bake, nemo problemo. NOT. For det foerste er kakeoppskriften for liten, hadde klart aa spise den helt alene, saa maa finne en ny eller doble. For det andre er det saa fordoemt mange forskjellige ingredienser at jeg ville hatt problemer med aa finne det i Norge ogsaa. Har noen brukt nellik i gulrotkake foer? Kan man faa kjoept det malt?? Her ser de bare rart paa deg og sier at det er en blomst, hvilket foerer meg til mitt tredje poeng, spraakbarrieren. Jeg elsker aa gaa rundt i butikken og finne nye, spennende ting i fine innpakninger som jeg ikke aner hva er, skrevet paa et spraak jeg ikke kan lese. Hebraisk. Spraaket irriterer vettet av meg. Ikke fordi jeg er pro-palestinsk, men fordi jeg veldig gjerne skulle kunnet tyde de kryptiske tegnene. For saann 70 % av tingene i butikkene er fra Israel (ikke saa lett med boikott da, nei), skrevet paa hebraisk, ikke arabisk, ikke engelsk, men fordoemt hebraisk. Kjoepte en pose Knorr brokkolisuppe for en god stund siden, vet ikke hvordan jeg skal lage den fordi instruksjonene er paa hebraisk. HALLO, hva med aa gi oss et bitte lite hint paa engelsk i det minste? Gjoere livet enklere for oss ikke-hebraisktalende og tydende? Det er visst for mye aa be om.
Digresjoner. Tilbake til kaken min. Ordbok maa til for aa finne navnene paa ingrediensene paa arabisk. Foerst paa engelsk, da, muskatnoett er liksom ikke en del av mitt aktive engelske ordforraad. Deretter standard arabisk fra ordbok og etter det daglig arabisk fra et offer som tilfeldigvis har kontorpult ved siden av meg og er mann og ikke har peiling paa baking og krydder. Utrustet med navn vender jeg meg mot the final destination (tror jeg), butikken, eller suuuubiiiiir maaarkit som det saa fint heter her. Tror jeg surret rundt der i nesten en time, og tro meg, et subit markit her er ikke likt et subir markit i Norge, her snakker vi paa det beste en Brustadbu. Saa jeg tror personalet synes jeg er litt rar. Uansett. Jeg tvinger meg selv til aa spoerre om krydderne, som selvfoelgelig kun er aa faa kjoept i dyre kembo-porsjoner, i tilfelle jeg trenger kardemomme frem til dagen jeg doer. Etter aa ha besoekt tre forskjellige butikker, dvs de eneste tre velassorterte butikkene i mils avstand har jeg det jeg trenger.
Trodde jeg. Visst har jeg ingrediensene, men hva med utstyret? Dooh. En rasp maa til, gjerne en gulrotskreller, en vekt eller desilitermaal, slikkepott er kjekt aa ha. En sikt kommer ogsaa godt med. Visp, ikke minst. Fikk litt hjelp av min svenske kollega, saa naa har jeg en fin rasp, men resten mangler. Skal proeve aa hoere om kokken paa kjoekkenet her kan tenke seg aa laane meg litt kjoekkenting. Krysser fingrene. Det er altsaa saa langt jeg har kommet i min strategiske planlegging av Operasjon Gulrotkake. Operation Carrotcake. Operation Sandstorm. Hehe, ting hoeres saa mye bedre ut paa engelsk.
Saa naa er jeg livredd for aa brenne kaken, siden jeg ikke helt takler ovnen vaar. Det blir en dyr, brent gulrotkake, det! Med tanke paa at bare den fordoemte Philadelphia osten som gjoer kremen paa toppen saa insane god koster 18 shekel, dvs 27 kroner. Naa har jeg nok ingredienser til gulrotkake i mange aar fremover, for som tidligere nevnt faar man ikke alltid tak i smaa kvanta her. Noe som igjen blir dyrt. Kardemomme f. eks. Kjempedyrt. Men har tilgjengjeld sikkert 150 gram.
I siste butikk paa vei ut beveger jeg tilfeldigvis blikket mot en-to-tre ferdig pakkene med kake. Hva ser jeg der? Jo, Super Moist Carrot Cake (now with real dried carrots) for 10 shekel. 10 SHEKEL. Det var det jeg betalte for kardemommen.
Som jeg har nevnt tidligere er jeg opptatt av sunnhet. Saa oppskriften blir en slags "aah, jeg vil ha, men kan ikke faa, saa et bilde er like saa greit. Helt til fristelsen ikke lenger kan motstaas og jeg er crazy nok til aa faktisk bake, noe jeg i grunn er veldig glad i, men maa begrense fordi det ikke er saa sunt. Rar? Ja. Har ikke paastaatt noe annet. Hvertfall. Jeg glemte utskriften i printeren og hadde egentlig glemt hele greia. Dette er paa loerdag. Paa mandag finner jeg oppskriften pent brettet med bildet paa toppen oppaa PC'en min. Shoo hadaa? (Hva er dette?) Det viser seg at min sjef fant oppskriften i printeren da han kom paa jobb, og spurte alle i staben som ikke kommer 5 minutter for sent paa jobb om hvem oppskriften tilhoerer. De ansatte klarer aa eliminere seg til at det er min oppskrift, og sjefen tror jeg har kakeplaner for kontoret. Ah.
Ja, ja, kake skal jeg klare aa bake, nemo problemo. NOT. For det foerste er kakeoppskriften for liten, hadde klart aa spise den helt alene, saa maa finne en ny eller doble. For det andre er det saa fordoemt mange forskjellige ingredienser at jeg ville hatt problemer med aa finne det i Norge ogsaa. Har noen brukt nellik i gulrotkake foer? Kan man faa kjoept det malt?? Her ser de bare rart paa deg og sier at det er en blomst, hvilket foerer meg til mitt tredje poeng, spraakbarrieren. Jeg elsker aa gaa rundt i butikken og finne nye, spennende ting i fine innpakninger som jeg ikke aner hva er, skrevet paa et spraak jeg ikke kan lese. Hebraisk. Spraaket irriterer vettet av meg. Ikke fordi jeg er pro-palestinsk, men fordi jeg veldig gjerne skulle kunnet tyde de kryptiske tegnene. For saann 70 % av tingene i butikkene er fra Israel (ikke saa lett med boikott da, nei), skrevet paa hebraisk, ikke arabisk, ikke engelsk, men fordoemt hebraisk. Kjoepte en pose Knorr brokkolisuppe for en god stund siden, vet ikke hvordan jeg skal lage den fordi instruksjonene er paa hebraisk. HALLO, hva med aa gi oss et bitte lite hint paa engelsk i det minste? Gjoere livet enklere for oss ikke-hebraisktalende og tydende? Det er visst for mye aa be om.
Digresjoner. Tilbake til kaken min. Ordbok maa til for aa finne navnene paa ingrediensene paa arabisk. Foerst paa engelsk, da, muskatnoett er liksom ikke en del av mitt aktive engelske ordforraad. Deretter standard arabisk fra ordbok og etter det daglig arabisk fra et offer som tilfeldigvis har kontorpult ved siden av meg og er mann og ikke har peiling paa baking og krydder. Utrustet med navn vender jeg meg mot the final destination (tror jeg), butikken, eller suuuubiiiiir maaarkit som det saa fint heter her. Tror jeg surret rundt der i nesten en time, og tro meg, et subit markit her er ikke likt et subir markit i Norge, her snakker vi paa det beste en Brustadbu. Saa jeg tror personalet synes jeg er litt rar. Uansett. Jeg tvinger meg selv til aa spoerre om krydderne, som selvfoelgelig kun er aa faa kjoept i dyre kembo-porsjoner, i tilfelle jeg trenger kardemomme frem til dagen jeg doer. Etter aa ha besoekt tre forskjellige butikker, dvs de eneste tre velassorterte butikkene i mils avstand har jeg det jeg trenger.
Trodde jeg. Visst har jeg ingrediensene, men hva med utstyret? Dooh. En rasp maa til, gjerne en gulrotskreller, en vekt eller desilitermaal, slikkepott er kjekt aa ha. En sikt kommer ogsaa godt med. Visp, ikke minst. Fikk litt hjelp av min svenske kollega, saa naa har jeg en fin rasp, men resten mangler. Skal proeve aa hoere om kokken paa kjoekkenet her kan tenke seg aa laane meg litt kjoekkenting. Krysser fingrene. Det er altsaa saa langt jeg har kommet i min strategiske planlegging av Operasjon Gulrotkake. Operation Carrotcake. Operation Sandstorm. Hehe, ting hoeres saa mye bedre ut paa engelsk.
Saa naa er jeg livredd for aa brenne kaken, siden jeg ikke helt takler ovnen vaar. Det blir en dyr, brent gulrotkake, det! Med tanke paa at bare den fordoemte Philadelphia osten som gjoer kremen paa toppen saa insane god koster 18 shekel, dvs 27 kroner. Naa har jeg nok ingredienser til gulrotkake i mange aar fremover, for som tidligere nevnt faar man ikke alltid tak i smaa kvanta her. Noe som igjen blir dyrt. Kardemomme f. eks. Kjempedyrt. Men har tilgjengjeld sikkert 150 gram.
I siste butikk paa vei ut beveger jeg tilfeldigvis blikket mot en-to-tre ferdig pakkene med kake. Hva ser jeg der? Jo, Super Moist Carrot Cake (now with real dried carrots) for 10 shekel. 10 SHEKEL. Det var det jeg betalte for kardemommen.
Som potet paa pizza
Totalt avkuttet fra resten av verden. En strandet hval paa land. Totalt isolert. Ensom. Alene. Saan foeler jeg meg akkurat naa. Jeg har ikke hatt internett i leiligheten paa snart en uke, vet ikke hvordan jeg overlevde uten det foer, er virkelig en grusomt kjedelig tilvaerelse. Skjoente plutselig hvorfor jeg var tv-slave foer. Har egentlig bare gaatt fra aa vaere tv-slave til internett-slave tror jeg.
Den siste uken har jeg hvertfall rukket aa begynne aa se paa en skikkelig daarlig amerikansk saapeserie, Wicked, Wicked Games. Her skulle du vaert Nina Ballerina, for det er virkelig saape i saerklasse. Mor som soerger for at soennen blir fengslet for at den andre soennen hennes skal forfoere jenten han er interessert i som tilfeldigvis har en annen kjaereste som fridde til henne i gaar, som har et forhold til sekretaeren sin, som igjen prover aa oedelegge forholdet deres. Ja, ganske saa kompliserte saker det her. Ellers har "nye" tv-serier, som Lost, Joey, Prison Break og Grey's etter heftig mye promotering begynt aa gaa paa Dubai One, i tillegg til godbiter som Rachel Ray Show, Dr. Phil, Oprah, American Idol, America's Got Talent, So You Think You Can Dance og mange fler. Saa dere kan tenke dere hvor opptatt jeg er. Doegnet har liksom ikke nok timer.
Naar jeg ikke ser paa tv proever jeg iherdig aa ikke lese arabisk. Men jeg skal skjerpe meg, gaar jeg ikke inn for det naa kommer jeg til aa surre rundt her i et halvt aar til uten aa laere noe som helst. Var med min kollega paa en Redd Barna workshop i en muslimsk landsby paa fredag. Satt stum i to timer fordi jeg ikke klarte aa bidra i diskusjonene deres. Maria stum i to timer. Det skulle dere vel likt aa se. Hoere, mener jeg. Ytterst frustrerende om jeg kan si det paa den maaten. Min kjaere (oeh) amerikanske venn har gjort stor progresjon med sin arabisk, noe som gjoer at jeg gjerne har lyst til aa rive hodet av ham. Fordi jeg har vaert lat. Logisk. Naa skal det sies at jeg kunne tenkt meg aa rive hodet av ham uansett om han snakker bra arabisk eller ikke, fordi han virkelig er...hm...hvordan skal jeg frasere dette...ekkel? Gjoer at man blir flau over aa si at man kjenner ham? Tror jeg har snakket om han foer, han er den tynne amerikaneren som spiser alles restemat.
Det er forresten to maaneders jubileet mitt i dag. Har vaert her i noeyaktig to maaneder. Kan ikke tro det, har gaatt saa skremmende fort. Det sa jeg vel da det hadde gaatt en maaned ogsaa. Er bare en maaned til jeg maa fornye visumet igjen, kan ikke si jeg ser frem til det etter x antall skremselshistorier fra andre frivillige her. Usj. Men haaper paa aa ta turen til det forgjettede land. Ikke Israel, nei, men Tyrkia. Litt kult om jeg endelig faar reist dit. Men litt dumt ogsaa egentlig, for det er fryktelig goey aa se folks ansiktsuttryk naar jeg sier at jeg aldri har vaert der. Noko for noko, kan ikke faa i pose og sekk. Selv om det alltid er oenskescenarioet.
Tror forresten at universet ikke vil at jeg skal bli en sunn person. Alt startet fint med sunn middelhavsmat, aerobics med en halvgaeren, fantastisk aerobics trener og lange gaaturer hvor som helst. Slik er situasjonen: Sportssenteret er stengt pga oekonomiske problemer. Jeg trodde jeg skulle faa svoemme i det halvolympiske svoemmebassenget, men det ser ikke saann ut, gjoer det vel? Aerobicsen er da ogsaa naturligvis avlyst og maten, jeg maa le, etter aa ha reist rundt med turistgrupper altfor lenge, har det blitt falafel og shawarma og diverse sukkerdrikke som sikkert har gitt meg hull i alle tennene saa langt oeyet kan se. Det hjelper ikke at jeg nylig har oppdaget et helt fantastisk fransk konditori i Betlehem. Billig og ah, nytelse paa en tallerken. Skal holde meg unna. Har hvertfall regnet meg til at en maaned med trening tre ganger i uken, dvs 12 ggr/mnd med sunn mat gir effekter. Det tar kun en uke aa oedelegge alt. Har hoert at det tar 21 dager aa bli kvitt en daarlig vane. Tar ikke saa lang tid aa oedelegge alt igjen. Hurra for universet.
Var paa en utrolig interessant forelesning sist uke. En fyr som heter Weizman har skrevet en bok som heter "Hollow Land", som handler om okkupasjonens arkitektur, hvordan infrastruktur strategisk brukes for aa okkupere. Dere skulle vaert der, sett slidesene paa Power Point presentasjonen, for det var virkelig heftige saker. Han snakket litt om denne Matrix of Control som jeg var inne paa i sist innlegg, men han snakket mest om hvordan settlere og militaeret planlegger naar de skal angripe byer. Det er ifoelge ham "one of the most important diciplines for the military, planning logic".
Settlerne bruker det mobile nettet som sin ekstremt smarte taktikk til aa faa infrastruktur til stedet de oensker aa starte settlements. Det de gjoer er at de finner et omraade hvor det mangler mobildekning, la oss si i 30 sekunder. Paa disse 30 sekundene kan de tross alt bli angrepet av terrorister, saa de soeker om aa faa plassert en ny antenne i dette omraadet. Mobilselskapet takker selvfoelgelig ikke nei til dette, og bygger en ny antenne der de trenger den. En antenne trenger stroem og kabler og gud vet hva. Simsalabim, du har mulighet til aa faa stroem til settlementet ditt. Utrolig fascinerende. Ogsaa har militaeret funnet ut at den beste maaten aa angripe landsbyer paa for aa faa det de trenger er aa gaa gjennom husveggene til folk. De trenes til aa gaa gjennom vegger. Spoekelser altsaa. Det er virkelig det siste folk forventer, at militaeret beveger seg gjennom veggene. Ingenting er lenger et hinder for dem.
Tenk dere at dere sitter og ser paa tv og slapper av i godstolen, nipper paa en cola, spiser litt snacks, ogsaa BOOM, der staar det en hel haug med soldater, inne i hjemmet ditt, som tilfeldigvis har sprengt bort halve veggen din og oppfoerer seg som om de eier deg og din stue. Ogsaa beveger de seg bare videre om ikke det de trengte befant seg hos deg, som en orm, gjennom veggen. Tenk dere det! Skremmende. Erstatning for skader? HAHA, morsom, du! En annen interessant ting her er at amerikanske soldater var tilstede i Jenin, hvor akkurat denne strategien ble brukt for noen aar siden. Coincidence? Trokke det, gitt!
Det var dagens bidrag fra the Holy Land. Har fortsatt tilgode aa se hva som er hellig her..
Den siste uken har jeg hvertfall rukket aa begynne aa se paa en skikkelig daarlig amerikansk saapeserie, Wicked, Wicked Games. Her skulle du vaert Nina Ballerina, for det er virkelig saape i saerklasse. Mor som soerger for at soennen blir fengslet for at den andre soennen hennes skal forfoere jenten han er interessert i som tilfeldigvis har en annen kjaereste som fridde til henne i gaar, som har et forhold til sekretaeren sin, som igjen prover aa oedelegge forholdet deres. Ja, ganske saa kompliserte saker det her. Ellers har "nye" tv-serier, som Lost, Joey, Prison Break og Grey's etter heftig mye promotering begynt aa gaa paa Dubai One, i tillegg til godbiter som Rachel Ray Show, Dr. Phil, Oprah, American Idol, America's Got Talent, So You Think You Can Dance og mange fler. Saa dere kan tenke dere hvor opptatt jeg er. Doegnet har liksom ikke nok timer.
Naar jeg ikke ser paa tv proever jeg iherdig aa ikke lese arabisk. Men jeg skal skjerpe meg, gaar jeg ikke inn for det naa kommer jeg til aa surre rundt her i et halvt aar til uten aa laere noe som helst. Var med min kollega paa en Redd Barna workshop i en muslimsk landsby paa fredag. Satt stum i to timer fordi jeg ikke klarte aa bidra i diskusjonene deres. Maria stum i to timer. Det skulle dere vel likt aa se. Hoere, mener jeg. Ytterst frustrerende om jeg kan si det paa den maaten. Min kjaere (oeh) amerikanske venn har gjort stor progresjon med sin arabisk, noe som gjoer at jeg gjerne har lyst til aa rive hodet av ham. Fordi jeg har vaert lat. Logisk. Naa skal det sies at jeg kunne tenkt meg aa rive hodet av ham uansett om han snakker bra arabisk eller ikke, fordi han virkelig er...hm...hvordan skal jeg frasere dette...ekkel? Gjoer at man blir flau over aa si at man kjenner ham? Tror jeg har snakket om han foer, han er den tynne amerikaneren som spiser alles restemat.
Det er forresten to maaneders jubileet mitt i dag. Har vaert her i noeyaktig to maaneder. Kan ikke tro det, har gaatt saa skremmende fort. Det sa jeg vel da det hadde gaatt en maaned ogsaa. Er bare en maaned til jeg maa fornye visumet igjen, kan ikke si jeg ser frem til det etter x antall skremselshistorier fra andre frivillige her. Usj. Men haaper paa aa ta turen til det forgjettede land. Ikke Israel, nei, men Tyrkia. Litt kult om jeg endelig faar reist dit. Men litt dumt ogsaa egentlig, for det er fryktelig goey aa se folks ansiktsuttryk naar jeg sier at jeg aldri har vaert der. Noko for noko, kan ikke faa i pose og sekk. Selv om det alltid er oenskescenarioet.
Tror forresten at universet ikke vil at jeg skal bli en sunn person. Alt startet fint med sunn middelhavsmat, aerobics med en halvgaeren, fantastisk aerobics trener og lange gaaturer hvor som helst. Slik er situasjonen: Sportssenteret er stengt pga oekonomiske problemer. Jeg trodde jeg skulle faa svoemme i det halvolympiske svoemmebassenget, men det ser ikke saann ut, gjoer det vel? Aerobicsen er da ogsaa naturligvis avlyst og maten, jeg maa le, etter aa ha reist rundt med turistgrupper altfor lenge, har det blitt falafel og shawarma og diverse sukkerdrikke som sikkert har gitt meg hull i alle tennene saa langt oeyet kan se. Det hjelper ikke at jeg nylig har oppdaget et helt fantastisk fransk konditori i Betlehem. Billig og ah, nytelse paa en tallerken. Skal holde meg unna. Har hvertfall regnet meg til at en maaned med trening tre ganger i uken, dvs 12 ggr/mnd med sunn mat gir effekter. Det tar kun en uke aa oedelegge alt. Har hoert at det tar 21 dager aa bli kvitt en daarlig vane. Tar ikke saa lang tid aa oedelegge alt igjen. Hurra for universet.
Var paa en utrolig interessant forelesning sist uke. En fyr som heter Weizman har skrevet en bok som heter "Hollow Land", som handler om okkupasjonens arkitektur, hvordan infrastruktur strategisk brukes for aa okkupere. Dere skulle vaert der, sett slidesene paa Power Point presentasjonen, for det var virkelig heftige saker. Han snakket litt om denne Matrix of Control som jeg var inne paa i sist innlegg, men han snakket mest om hvordan settlere og militaeret planlegger naar de skal angripe byer. Det er ifoelge ham "one of the most important diciplines for the military, planning logic".
Settlerne bruker det mobile nettet som sin ekstremt smarte taktikk til aa faa infrastruktur til stedet de oensker aa starte settlements. Det de gjoer er at de finner et omraade hvor det mangler mobildekning, la oss si i 30 sekunder. Paa disse 30 sekundene kan de tross alt bli angrepet av terrorister, saa de soeker om aa faa plassert en ny antenne i dette omraadet. Mobilselskapet takker selvfoelgelig ikke nei til dette, og bygger en ny antenne der de trenger den. En antenne trenger stroem og kabler og gud vet hva. Simsalabim, du har mulighet til aa faa stroem til settlementet ditt. Utrolig fascinerende. Ogsaa har militaeret funnet ut at den beste maaten aa angripe landsbyer paa for aa faa det de trenger er aa gaa gjennom husveggene til folk. De trenes til aa gaa gjennom vegger. Spoekelser altsaa. Det er virkelig det siste folk forventer, at militaeret beveger seg gjennom veggene. Ingenting er lenger et hinder for dem.
Tenk dere at dere sitter og ser paa tv og slapper av i godstolen, nipper paa en cola, spiser litt snacks, ogsaa BOOM, der staar det en hel haug med soldater, inne i hjemmet ditt, som tilfeldigvis har sprengt bort halve veggen din og oppfoerer seg som om de eier deg og din stue. Ogsaa beveger de seg bare videre om ikke det de trengte befant seg hos deg, som en orm, gjennom veggen. Tenk dere det! Skremmende. Erstatning for skader? HAHA, morsom, du! En annen interessant ting her er at amerikanske soldater var tilstede i Jenin, hvor akkurat denne strategien ble brukt for noen aar siden. Coincidence? Trokke det, gitt!
Det var dagens bidrag fra the Holy Land. Har fortsatt tilgode aa se hva som er hellig her..
Friday, November 02, 2007
"Det er intet nytt under solen"
Hvor skal jeg begynne. De siste ukene har mer eller midre vaert ganske stressende for baade kropp og sjel. Veldig goey, men veldig slitsomt ogsaa. Klage, klage. Vi har hatt Journey for Justice og Olive Picking Program, tilsammen over 50 deltakere fra jeg vet ikke hvor mange land. Det er ganske fascinerende i grunn, at saa mange forskjellige folk, baade i alder, utseende, opphav, oppfoersel og modenhet moetes her om et felles maal, nemlig aa bli kjent med situasjonen her og slaa til et slag for palestinerne.
Det er noe med aanden i gruppene, de har liksom fortsatt haapet om at konflikten kan loeses, at det hjelper om man kjemper. Visst hjelper det, selvom jeg maa si at konflikten er saa komplisert at jeg ikke vet om jeg ser noe lys i tunnelen lenger. Jeg har helt bevisst unngaatt aa snakke for mye om konflikten her i bloggen, rett og slett fordi det baade er vanskelig for meg aa ha noen form for balanse mellom partene, og fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal klare aa forklare situasjonen paa en god maate, systematisere alt jeg ser og hoerer. Hver gang jeg begynner paa et serioest blogg-innlegg om selve konflikten hoeres det ut som en ond konspirasjonsteori og som at jeg har blitt hjernevasket at palestinske radikale grupper. Saann er det ikke. Jeg bor i rolige, kristne, middelklassebyen Beit Sahour, og selv her ser man effektene av okkupasjonen helt klare, ikke bare i form av den massive muren, checkpoints og militaere, men i form av oekonomiske problemer som resultat av konfiskering av landeomraader hvor familier har oliventraer, deres eneste inntektskilde.
Som jeg nevnte i sist blogg gjorde Nablus og Hebron stort inntrykk paa meg, kanskje mest Nablus. Da vi besoekte byen hadde to blitt drept tidligere paa dagen, noe som preget omraadene. Det var virkelig som aa gaa i en spoekelsesby, helt doedt var det. I bakgrunnen kunne vi hoere skudd, og mens vi gikk rundt i gamlebyen uten maal og mening samlet byens yngre garde seg rundt oss, noen for aa hjelpe, andre av nysgjerrighet og atter andre for aa slenge nedverdigende kommentarer og proeve aa klaa paa de blonde jentene. Veldig ubehagelig var det, noe som gjoer at jeg virkelig setter pris paa at jeg bor i Betlehemsomraadene, hvor situasjonen sammenlignet er veldig normal. Naa var det ikke akkurat en vanlig dag i Nablus, maa nok ta turen igjen, fikk tross alt aldri smakt bakverkene de er saa kjente for, men det aa gaa rundt der og se alle minnesmerkene for martyrene deres, ungdommer avbildet tungt bevaepnet som om det er den naturligste ting i verden, setter virkelig tankeprossessene i gang. Hva slags miljoe er det egentlig barna her vokser opp i, naar de daglig maa omgaas med soldater, og naar mennesker i din omgangskrets til stadighet blir fengslet og drept?
Det var litt det samme som gikk igjennom hodet paa meg da vi var i Hebron. Her maa internasjonale organisasjoner ledsage jenter i barneskolealder til skolen hver morgen fordi de blir plaget av de radikale settlerne (de fleste fra USA) som bor der. Det tidligere saa folksomme markedet i gamlebyen har maattet stenge av samme grunn - settlere som ikke lar lokalbefolkningen vaere i fred. Selgerne har maattet feste gjerder (som vi bruker rundt husene vaare) mellom butikkene, altsaa der folk gaar igjennom, for aa beskytte seg mot soeppel og diverse andre ting settlerne hiver paa dem. Alt for aa jage lokalbefolkningen vekk fra de omraadene de oensker aa faa kontroll over. Hele gater stenges av, og checkpoints blir en del av den daglige rutinen. Sikkerhetsmessige aarsaker er militaerets evinnelige unnskyldning. Er det av sikkerhetsmessige aarsaker at ca. 150 settlere maa beskyttes av rundt 2000 militaere 24 timer i doegnet? Hvem er det som egentlig maa beskyttes mot hvem?
Merker at jeg blir sint her jeg sitter. Det er saa urettferdig at mennesker maa gjennomgaa dette dag etter dag. Jeg vaaknet en dag for noen uker siden med en setning i hodet. "There's nothing new under the sun". Jeg maa ha lest det et eller annet sted og samlet paa det i underbevisstheten, gikk faktisk rundt og trodde det var et kinesisk ordtak frem til jeg ble gjort oppmerksom paa at dette var et Bibelvers fra Gamle Testamentet.
"Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Blir det sagt noe. Se, dette er nytt! - så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss." Pred 1, 9-10.
Det satte en stoekk i meg. For det foerste, hvor skummelt er det ikke aa gaa rundt og tenke paa en setning jeg ikke aner hvor jeg har faatt fra, finne ut at kapittelet setningen stammer fra starter med "Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem", og hvor skummelt er det ikke aa finne ut saann er det faktisk. Det er intet nytt under solen. Alt er som det alltid har vaert. Hvorfor laerer ikke folk av sine feil? For en verden vi lever i.
Litt saann opp og ned gaar det med frustrasjonsnivaaet. Men jeg har det fortsatt veldig fint. Tror jeg maa stoppe her foer jeg begynner aa river alt haaret av meg. Har ikke engang begynt aa forklare situajonen her, bare saa det er klart. Kan sammenligne situasjonen med en heftig stor kake sammensatt av ekstremt mange lag forskjellig typer krem og diverse andre ting. Forestill dere at denne kremen er 59 aar gammel. Lite fristende? Ja. Burde den vaert delt opp og spist for lenge siden? Ja. Hva skjer naar de forskjellige lagene ligger oppaa hverandre og paavirker hverandres smak? Det toer jeg ikke tenke paa. Behagelig blir det uansett ikke. Jeg ville hvertfall aldri smakt paa kaken. Den hadde vel vaert jord uansett, med tanke paa at den er saa gammel. Hvis den ikke har ligget i en fryser, da. Men vent, her er jo ikke stroemmen helt stabil heller, saa det er ikke et godt nok argument. Eh, ja, surrer meg inn i de rareste tankerekker. Skulle egentlig bare frem til at ting er komplisert, noe jeg haaper at mitt eksempel ga inntrykk av. Naa fikk jeg merkelig nok lyst paa kake. Hm. Skriver mer (forvirrende) naar internett er tilbake i leiligheten!
Tjo hei saa lenge :-)
Det er noe med aanden i gruppene, de har liksom fortsatt haapet om at konflikten kan loeses, at det hjelper om man kjemper. Visst hjelper det, selvom jeg maa si at konflikten er saa komplisert at jeg ikke vet om jeg ser noe lys i tunnelen lenger. Jeg har helt bevisst unngaatt aa snakke for mye om konflikten her i bloggen, rett og slett fordi det baade er vanskelig for meg aa ha noen form for balanse mellom partene, og fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal klare aa forklare situasjonen paa en god maate, systematisere alt jeg ser og hoerer. Hver gang jeg begynner paa et serioest blogg-innlegg om selve konflikten hoeres det ut som en ond konspirasjonsteori og som at jeg har blitt hjernevasket at palestinske radikale grupper. Saann er det ikke. Jeg bor i rolige, kristne, middelklassebyen Beit Sahour, og selv her ser man effektene av okkupasjonen helt klare, ikke bare i form av den massive muren, checkpoints og militaere, men i form av oekonomiske problemer som resultat av konfiskering av landeomraader hvor familier har oliventraer, deres eneste inntektskilde.
Som jeg nevnte i sist blogg gjorde Nablus og Hebron stort inntrykk paa meg, kanskje mest Nablus. Da vi besoekte byen hadde to blitt drept tidligere paa dagen, noe som preget omraadene. Det var virkelig som aa gaa i en spoekelsesby, helt doedt var det. I bakgrunnen kunne vi hoere skudd, og mens vi gikk rundt i gamlebyen uten maal og mening samlet byens yngre garde seg rundt oss, noen for aa hjelpe, andre av nysgjerrighet og atter andre for aa slenge nedverdigende kommentarer og proeve aa klaa paa de blonde jentene. Veldig ubehagelig var det, noe som gjoer at jeg virkelig setter pris paa at jeg bor i Betlehemsomraadene, hvor situasjonen sammenlignet er veldig normal. Naa var det ikke akkurat en vanlig dag i Nablus, maa nok ta turen igjen, fikk tross alt aldri smakt bakverkene de er saa kjente for, men det aa gaa rundt der og se alle minnesmerkene for martyrene deres, ungdommer avbildet tungt bevaepnet som om det er den naturligste ting i verden, setter virkelig tankeprossessene i gang. Hva slags miljoe er det egentlig barna her vokser opp i, naar de daglig maa omgaas med soldater, og naar mennesker i din omgangskrets til stadighet blir fengslet og drept?
Det var litt det samme som gikk igjennom hodet paa meg da vi var i Hebron. Her maa internasjonale organisasjoner ledsage jenter i barneskolealder til skolen hver morgen fordi de blir plaget av de radikale settlerne (de fleste fra USA) som bor der. Det tidligere saa folksomme markedet i gamlebyen har maattet stenge av samme grunn - settlere som ikke lar lokalbefolkningen vaere i fred. Selgerne har maattet feste gjerder (som vi bruker rundt husene vaare) mellom butikkene, altsaa der folk gaar igjennom, for aa beskytte seg mot soeppel og diverse andre ting settlerne hiver paa dem. Alt for aa jage lokalbefolkningen vekk fra de omraadene de oensker aa faa kontroll over. Hele gater stenges av, og checkpoints blir en del av den daglige rutinen. Sikkerhetsmessige aarsaker er militaerets evinnelige unnskyldning. Er det av sikkerhetsmessige aarsaker at ca. 150 settlere maa beskyttes av rundt 2000 militaere 24 timer i doegnet? Hvem er det som egentlig maa beskyttes mot hvem?
Merker at jeg blir sint her jeg sitter. Det er saa urettferdig at mennesker maa gjennomgaa dette dag etter dag. Jeg vaaknet en dag for noen uker siden med en setning i hodet. "There's nothing new under the sun". Jeg maa ha lest det et eller annet sted og samlet paa det i underbevisstheten, gikk faktisk rundt og trodde det var et kinesisk ordtak frem til jeg ble gjort oppmerksom paa at dette var et Bibelvers fra Gamle Testamentet.
"Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Blir det sagt noe. Se, dette er nytt! - så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss." Pred 1, 9-10.
Det satte en stoekk i meg. For det foerste, hvor skummelt er det ikke aa gaa rundt og tenke paa en setning jeg ikke aner hvor jeg har faatt fra, finne ut at kapittelet setningen stammer fra starter med "Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem", og hvor skummelt er det ikke aa finne ut saann er det faktisk. Det er intet nytt under solen. Alt er som det alltid har vaert. Hvorfor laerer ikke folk av sine feil? For en verden vi lever i.
Litt saann opp og ned gaar det med frustrasjonsnivaaet. Men jeg har det fortsatt veldig fint. Tror jeg maa stoppe her foer jeg begynner aa river alt haaret av meg. Har ikke engang begynt aa forklare situajonen her, bare saa det er klart. Kan sammenligne situasjonen med en heftig stor kake sammensatt av ekstremt mange lag forskjellig typer krem og diverse andre ting. Forestill dere at denne kremen er 59 aar gammel. Lite fristende? Ja. Burde den vaert delt opp og spist for lenge siden? Ja. Hva skjer naar de forskjellige lagene ligger oppaa hverandre og paavirker hverandres smak? Det toer jeg ikke tenke paa. Behagelig blir det uansett ikke. Jeg ville hvertfall aldri smakt paa kaken. Den hadde vel vaert jord uansett, med tanke paa at den er saa gammel. Hvis den ikke har ligget i en fryser, da. Men vent, her er jo ikke stroemmen helt stabil heller, saa det er ikke et godt nok argument. Eh, ja, surrer meg inn i de rareste tankerekker. Skulle egentlig bare frem til at ting er komplisert, noe jeg haaper at mitt eksempel ga inntrykk av. Naa fikk jeg merkelig nok lyst paa kake. Hm. Skriver mer (forvirrende) naar internett er tilbake i leiligheten!
Tjo hei saa lenge :-)
Friday, October 19, 2007
Den dagen da alt gikk galt
Jeg er for tiden på Journey for Justice, derfor ingen nye blogg innlegg på en stund. Journey for Justice er kort fortalt mange ungdommer fra YMCA's rundt om i verden som reiser rundt på Vestbredden og i Israel for å oppleve okkupasjonen på nært hold.
Har veldig mange inntrykk som ikke helt har sunket inn, skal prøve å få skrevet om det etterhvert. Nablus og Hebron har vært høydepunktene på hver sin måte, med settler-møtet i går som det definitivt mest frustrerende jeg noen sinne har vært med på. Har ikke vært så sint på veldig lenge, og når jeg blir så sint at jeg ikke klarer å uttrykke meg lenger, ja da er jeg virkelig forbannet..Var i Jerusalem med gruppen på onsdag, hvor jeg hadde hovedansvaret siden palestinerne ikke kan krysse checkpointet. Alt gikk galt fra første sekund. Vi skulle være på checkpointet Betlehem-Jerusalem 04.45. Bussen kom ikke fordi bussjåføren ikke klarte stå opp. Jeg hadde ikke nr. til hverken busselskap, sjåfør, og koordinatoren vår hadde skrudd av telefonen sin for natten. IQ.
Vi kom oss til checkpointet en time for sent og det tok oss en god time å høre på EAPPI (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel, ledsagere som observerer på CP og rapporterer ved brudd på menneskerettigheter og forskjellige internasjonale lover) og å komme oss over på andre siden.
Vi skulle egentlig begynne vår sightseeing i gamlebyen 06.15, slik gikk det ikke. Heldigvi
s stod en buss og ventet på oss da vi kom over på andre siden av CP. Jeg fikk ljoset alle trygt på da bussåføren spør hvor jeg vil at han skal sette oss av. Vet da søren hvor vi skal, for ingen har fortalt meg det! Det eneste jeg har er dagens program, som tydeligvis har blitt forandret på. Jeg fikk beskjed om at guiden ville være på bussen, noe han ikke er, og jeg har ikke nr. hans. Ringer koordinatoren i Jerusalem, hun har også skrudd av tlf for natten.Vi finner ut at vi skal slippes av på Jaffa Gate. Vi kommer dit, men hvordan skal vi finne guiden? Vi surrer litt frem og tilbake, og på en eller annen mystisk måte finner vi hverandre. Vi ligger 45 min etter mitt skjema, som er ytteligere en time feil, og vi må i tillegg ha frokost.
Vi dilter etter karen en stund, rundt i Gamlebyen og på Tempelhøyden. Vi fikk overraskende nok lov å gå inn i Al-Aqsa- og Klippemoskeen, noe turister i prinsippet ikke får lov til lenger. Husk at vi går hele tiden og har vært oppe siden 4. Vi får oss en kjapp tur litt her og der, guiden forteller meg at kl. 13 skal vi være på YMCA og få lunsj. Det var ikke det koordinatoren hadde fortalt han, for lunsj hadde han fått ansvaret for å ordne for oss. Klokken er da 12.45, og vi kunne godt hoppet over noen turistattraksjoner for å ta igjen litt tid. Vi spiser litt mat og drar til YMCA, 30 min. forsinket.Generalsekretæren har kjempelyst å snakke med oss, og det hjelper ikke hel
t på tiden. Snakket med koordinatoren så vi har fikset buss til oss 14.30 fordi vi skal på en 3 timers guidet tur med ICAHD (Israeli Comitee Against house Demolition). Koordinatoren forteller meg så at bussen, den skal komme 3. Ok, sa halv tre, men det er helt ok. Så snakker hun med guiden vår og sier at bussen kommer halv fire. Shoo?? ("hva" på palestinsk). Vi har et tett program!! Når vi så skal ta bussen dukker den ikke opp i det hele tatt. Vi venter i 1 time, ingen buss. Det viser seg at bussen vår har kræsjet og det er helt umulig å få tak i en ny. Jeg må skuffet informere gjengen om at turen er avlyst og vi får beskjed om å ta offentlig transport tilbake til Beit Sahour.På vei til busstoppet kommer en av deltakerene løpende og sier at vi bør gå til Garden Tomb, for det er like i nærheten og veldig fint. Jeg har forresten ansvaret for 20 mennesker over 20 år. Vi samler gruppen og finner ut at ja, dit har vi lyst å gå. Så sier spanjolene og brasilianerne at de har lyst å gå et annet sted. Jeg sier at de kan gå, men da tar ikke jeg ansvaret for dem, de får komme seg hjem på egenhånd hvis de velger å forlate oss. De går sin vei, vi går vår. Stedet er en malplassert og høyst uekte hage som inneholder en stor posrsjon gladkristne som høres ut som hippier i solnedgang, alle sammen i munnen på hverandre. Etter en guidet tur av en hellig overbevist, som har alle bevisene på bordet for at akkurat dette er stedet der Jesus ble begravet, vender vi nesen hjemover.
Selvfølgelig blir noen av jentene borte, for de skulle bare, bare. Vi får samlet alle til slutt og gått til busstoppet, kommer til CP, går trygt gjennom og alle er glade og fornøyde. Plutselig begynner det faktisk å regne, eller dryppe vil nå jeg si, noe som gjør at selv den mest hardbarka råkjører må kjøre i sneglefart, inkludert bussjåføren. Det er det ikke ofte man får se i Palestina.
Når jeg nå ser tilbake på dagen var den slettes ikke så verst. Det eneste som surret oppi hodet mitt var at jeg måtte få alle dit vi skulle i tide og ikke miste noen på veien. Det er overraskende nok alltid noen som vil gjøre private affærer, uten å ta hesyn til at det er 18-19 andre mennesker i gruppen som helt sikkert har lyst til det samme, og selvfølgelig uten å si ifra at de stikker av fra gruppen. Mangel på respekt vil nå jeg si, sur og grinete leder vil nok den ene personen som så sårt trengte en souvenir si. Pytt sann, vi kom oss hele tilbake, uten noen form for skader, så jeg skal ikke klage. Vi fikk til og med presset ICAHD turen inn i søndagens program, til stor glede for meg, og sikkert de andre når vi forteller dem den gledelige nyheten.
Monday, October 08, 2007
Back to the 50's!
Eller 60, 70, 80-tallet. Var sikkert like harde treningsøkter da. Har valgt å holde "den sunne linje" mens jeg er her, så trening tre ganger uken hører med. Aerobic kaller de timen, lite treffende vil jeg påstå. Hode, skulder, kne og tå, kne og tå. Bøy og tøy. Se for dere disse 60-talls damene med badedrakt og badehette som bøyer og tøyer fra side til side. Sånn føler jeg meg når jeg er på "aerobic" her.
Vår instruktør er en veltrent, hardbarka dame i 40-årene som ikke snakker engelsk og er kjempestreng. Hun har litt problemer med telling og takt, og har konstante halsproblemer. Drops har hun alltid med seg, noe hun villig deler ut til oss i tide og utide. Vi som liksom skal være sunne. Har noen prøvd å suge på drops og gjøre heseblesende øvelser i sammeslengen? Funker fryktelig dårlig!
Musikken er en herlig blanding av arabisk musikk, samt gamle godbiter som Crazy Frog, Maccarena, Ketchup Song og diverse technomusikk jeg hørte på da jeg gikk i 1. klasse på videregående. Oh those good times. Skal ikke si som Jan Fredrik Karlsen i Idol at det er sanger jeg har klint til, men føler de har brukt opp irritasjonskvoten min til det fulle.
En annen litt nostalgisk ting er at hun bruker kasetter, for CD-spillere er litt for hi-tech. Minnes barndommen da vi satte på record knappen og lagde radioshow med oss i hovedrollene. Kvaliteten på dem er fryktelig, og forsåvidt på disse også. Er litt tungvindt å bytte side på kassetten i løpet av timen, så når musikken stopper, så er det ikke mer musikk. Er ikke sikker på hvor lenge hver side på kassettene varer, men det er ikke sånn kjempelenge. Air condition kan vi forresten se lenge etter, her er det den gode, gamle viften som gjelder. Vil påsta at det er bedre lydkvalitet på den enn på kasettspilleren.
Når det gjelder intensiteten og øvelsene er det ikke noe å si på dem. I det hele tatt. Vi bruker utradisjonelle hjelpemidler som kjepper en gang i blandt for å trene armene, noe som finnes i ethvert velutstyrt hjem. Tror husmødre er målgruppen, for det er en gjeng på ca. fire 4o og oppover år gamle damer og meg, og de er liksom ikke helt fornøyd når det blir for hardt. De kverulerer høylytt og vil ha pauser hele tiden. Det er noe med temperamentet her. Diskusjoner høres så mye verre ut enn de egentlig er. Men når alle damene uttrykker at de kommer til å dø om de tar en situps til og velger å streike, så er det ikke så mye jeg og instruktøren kan gjøre. Vet ikke helt om de skjønner at de frivillig velger å komme og når som helst kan forlate treningsrommet. Og de betaler faktisk for å være med.
Damene er egentlig greie, men virker ikke som de liker meg. Jeg protesterer ikke på noe som helst, er der for å trene og komme i form, ikke for å ha lange samtaler om hun damen som hadde på seg et rart klesplagg. For sladring er de fantastisk gode på. Nå er ikke arabisken min den beste, men snapper opp ting. Som da instruktøren ba en av damene stille seg ved siden av meg istedet for langt bak i rommet. Hun svarte følgende: "Nei, jeg vil ikke stå ved siden av henne, jeg liker henne ikke". AUCH!
Skal ikke klage, for det er ganske tilfredsstillende for mitt ego å trene med kvinner som er like gamle som moren min.
En annen ting som går igjen er dette med å være presise. Vi skal egentlig begynne 16.30. Begynner vi 16.30? NEI, det gjør vi ikke. Selvfølgelig gjør vi ikke det, vi bor tross alt i Midtøsten. For folk forlater hjemmet 16.30, og kommer rekende når det passer seg. Vi begynner sjeldent før 16.40, og bruker de første 10 minuttene på å løpe rundt i rommet. Oppvarming kalles det. Damene liker å stå i ring og sladre, jeg liker å løpe rundt dem.
Det kan kanskje virke som om jeg ikke bør være der, så mye som jeg klager og syter. Sannheten er at jeg elsker treningsøktene. De er så langt unna den aerobic'en jeg kjenner fra Norge, men hvem har vel ikke godt av litt trening a la Midtøsten?
Vår instruktør er en veltrent, hardbarka dame i 40-årene som ikke snakker engelsk og er kjempestreng. Hun har litt problemer med telling og takt, og har konstante halsproblemer. Drops har hun alltid med seg, noe hun villig deler ut til oss i tide og utide. Vi som liksom skal være sunne. Har noen prøvd å suge på drops og gjøre heseblesende øvelser i sammeslengen? Funker fryktelig dårlig!
Musikken er en herlig blanding av arabisk musikk, samt gamle godbiter som Crazy Frog, Maccarena, Ketchup Song og diverse technomusikk jeg hørte på da jeg gikk i 1. klasse på videregående. Oh those good times. Skal ikke si som Jan Fredrik Karlsen i Idol at det er sanger jeg har klint til, men føler de har brukt opp irritasjonskvoten min til det fulle.
En annen litt nostalgisk ting er at hun bruker kasetter, for CD-spillere er litt for hi-tech. Minnes barndommen da vi satte på record knappen og lagde radioshow med oss i hovedrollene. Kvaliteten på dem er fryktelig, og forsåvidt på disse også. Er litt tungvindt å bytte side på kassetten i løpet av timen, så når musikken stopper, så er det ikke mer musikk. Er ikke sikker på hvor lenge hver side på kassettene varer, men det er ikke sånn kjempelenge. Air condition kan vi forresten se lenge etter, her er det den gode, gamle viften som gjelder. Vil påsta at det er bedre lydkvalitet på den enn på kasettspilleren.
Når det gjelder intensiteten og øvelsene er det ikke noe å si på dem. I det hele tatt. Vi bruker utradisjonelle hjelpemidler som kjepper en gang i blandt for å trene armene, noe som finnes i ethvert velutstyrt hjem. Tror husmødre er målgruppen, for det er en gjeng på ca. fire 4o og oppover år gamle damer og meg, og de er liksom ikke helt fornøyd når det blir for hardt. De kverulerer høylytt og vil ha pauser hele tiden. Det er noe med temperamentet her. Diskusjoner høres så mye verre ut enn de egentlig er. Men når alle damene uttrykker at de kommer til å dø om de tar en situps til og velger å streike, så er det ikke så mye jeg og instruktøren kan gjøre. Vet ikke helt om de skjønner at de frivillig velger å komme og når som helst kan forlate treningsrommet. Og de betaler faktisk for å være med.
Damene er egentlig greie, men virker ikke som de liker meg. Jeg protesterer ikke på noe som helst, er der for å trene og komme i form, ikke for å ha lange samtaler om hun damen som hadde på seg et rart klesplagg. For sladring er de fantastisk gode på. Nå er ikke arabisken min den beste, men snapper opp ting. Som da instruktøren ba en av damene stille seg ved siden av meg istedet for langt bak i rommet. Hun svarte følgende: "Nei, jeg vil ikke stå ved siden av henne, jeg liker henne ikke". AUCH!
Skal ikke klage, for det er ganske tilfredsstillende for mitt ego å trene med kvinner som er like gamle som moren min.
En annen ting som går igjen er dette med å være presise. Vi skal egentlig begynne 16.30. Begynner vi 16.30? NEI, det gjør vi ikke. Selvfølgelig gjør vi ikke det, vi bor tross alt i Midtøsten. For folk forlater hjemmet 16.30, og kommer rekende når det passer seg. Vi begynner sjeldent før 16.40, og bruker de første 10 minuttene på å løpe rundt i rommet. Oppvarming kalles det. Damene liker å stå i ring og sladre, jeg liker å løpe rundt dem.
Det kan kanskje virke som om jeg ikke bør være der, så mye som jeg klager og syter. Sannheten er at jeg elsker treningsøktene. De er så langt unna den aerobic'en jeg kjenner fra Norge, men hvem har vel ikke godt av litt trening a la Midtøsten?
Epler og pærer de vokser på trærne...
Ingen skal få si at jeg ikke er sunn, det er sikkert og visst. Men det er ikke derfor jeg har det fine fotoet av fargefrisk, fersk og fristende frukt og grønt her (digger bokstavrim). Det er heller ikke en oppgave for å sjekke mattekunnskapene deres, type"Per har vært og handlet, i handlekurven har Per 4 tomater, 5 kiwi, 1 pose gulrøtter, 5 agurker, 1 klase druer, 4 grønne epler og 2 røde epler.
a) Hvor mange varer har Per i kurven sin?
b) Hvis hver tomat koster 2 kr, hvor mye måtte Per betale for tomatene?
Og tilslutt en skikkelig nøtt
c) Per betalte 88 kr for alle varene, hva kostet hver enkelt vare?
Ok, dere tok poenget for lenge siden. Bildet minner meg likevel om tegningene i mattebøkene på barneskolen, så jeg kunne ikke dy meg.
Det jeg egentlig skal frem til her er at Maria og ikke Per var og handlet frukt og grønt i dag. For å illustrere prisforskjellen på frukt og grønt her kontra Norge bestemte jeg meg for å ta bilde av varene. Litt fristende å ha gjettekonkurranse på hvor mye jeg betalte, men da må jeg skrive en blogg til om et uutømmelig tema som frukt og grønt, og det tror jeg er fryktelig unødvendig. Det faktum at jeg må holde dere på pinebenken i gud vet hvor mange uker (regner med at de fleste er fryktelig nysgjerrige) er også lite nødvendig.
Maria betalte NIS 23, tilsvarende kr 34,50 for varene. JA, dere leste rett.
La meg så få minne dere om prisene i Norge:
tomater kr. 39/kg
kiwi kr 3/stk
gulrøtter i pose kr 19.90/kg
blå druer kr 39.90/kg
epler kr 19.90/kg
Sleng på en liten prisøkning siden jeg sist var i rødgrønne Norge, så er det bare å regne seg til hva dere ville betalt hjemme. Må si ting smaker ekstra godt når jeg vet dere må betale mer ;-)
Mohaha!
Saturday, October 06, 2007
Slik lærer du deg å overleve uten vann i ørkenen!
Ja, det går noen dager eller uker mellom innleggene. Jeg har faktisk vaert her i over en måned og har kun klart å hoste opp tre blogger. Ikke fordi jeg ikke har tid til å skrive dem, men fordi jeg er lat. Latskap og treghet går hånd i hånd her. Trodde i dag at jeg endelig hadde forstått hvorfor folk alltid er sene her, men sjefen satte en stopper for mine teorier. Han mener at det er kronisk, at det ikke har noe med at du møter mange du kjenner hvor enn du skal. Jeg har sluttet å komme presis til ting, for det ender alltid opp med at jeg må vente, og vente er noe jeg virkelig misliker.
Så, hva har jeg gjort i det siste? Jeg har vært på tre iftarer (måltidet som bryter fasten i måneden Ramadan) denne uken, noe som betyr gratis mat, ingen laging av middag og ingen oppvask. Ok, det var ganske kynisk. Drar ikke på iftar fordi det er gratis, men fordi det er sosialt. Mat koster jo ingenting her uansett..
Et av måtidene var paa AIC (Alternative Information Center), der en imam holdt en liten tale etterpå. Godt forberedt med noen håndskrevne notater (de er så oldfashion her) på et språk ingen snakker til daglig (fusHa, klassisk arabisk), og med en helttalentløs tolk, fortalte han oss villig om alle fordelene ved å faste, dvs ikke spise, drikke, røyke og hoppe i høyet mellom soloppgang og solnedgang. Joda, vestlige leger hadde dokumentert de helsemessige gevinstene av faste. Ikke bare er det sunt for kroppen, det er også en flott måte å spare penger på! Det har tydeligvis gått ham hus forbi at de fleste legger på seg i løpet av Ramadan og at det er en av månedene mulsimer bruker mest penger på mat. I tillegg går de rundt og er sløve og sure fordi de ikke har spist. Vet selv hvordan jeg blir når jeg ikke får maten min, tanken på å maatte utsette omverdenen for en sur, ineffektiv Maria i en hel måned er ikke til holde ut. Maten kommer på en god andre plass :-) Da vi endelig kunne spørre om hva drikkeforbudet var godt for, svarte han at man må se på det som en øvelse. Tenk om du plutselig befinner deg i en ørken og ikke har tilgang til vann? Da kommer Ramadankunnskapene endelig til nytte!
Neida, all aere til de som klarer aa fullfoere fasten, for det er virkelig ikke noe jeg ville klart selv. Det maa virkelig gi en enorm selvkontroll.
Ellers var jeg på en forlovelsesfest (khutbe) sist lørdag. Bra mat, bra musikk (foruten da Barbie Girl plutselig ble spilt) og bra dans. Ikke av meg, men av de andre. Hadde aldri trodd at min kjære samboer hadde en slik rockefot, for hun var virkelig Dancing Queen. Hun prøvde hardt å lære meg salsa, som i grunn ikke er så komplisert, men beina vil liksom ikke gjøre det jeg vil de skal gjøre. Men jeg skal ha creds for at jeg virkelig prøvde! Ellers hadde vi noen friere (ja, kan dere tro det??) som gjerne ville danse med oss. De turte ikke spørre oss eller se på oss, så de spurte huseieren vår om vi kanskje kunne tenke oss å danse med dem. Her snakker vi fire staute karer. Huseieren vår spurte oss om vi kunne tenke oss å danse, hvorpå jeg svarer at om de ikke tør å spørre oss selv, så blir det ingen dansing. Det ble ingen dansing på dem den kvelden. Kyllinger.
Jeg har vært på kino to ganger siden sist og sett (kan diskuteres) Music and Lyrics og Surf's Up. Grunnen ti
l at det kan diskuteres om jeg faktisk har sett dem eller ikke, er fordi Music and Lyrics var usynket, hadde daarlig lyd og bildekvalitet og hoppet over diverse essensielle scener. Litt som å se James Bond i Egypt, der de klipper vekk alle scenene som inneholder litt nakenhet og kyssing, uansett hvor viktige de er for handlingsforløpet. Surf's Up var vi en halvtime forsinket til, i beste Middle Eatern time-fashion, og med tanke på at filmen varer i under en time var det sånn halvveis bortkastet. Men animerte pingviner er søte, spesielt barna, så det var helt ok.
Jeg har faatt meg litt lokale venner, noe som er fryktelig gøy i grunn. Sånn bortsett fra at stemningen blir litt rar når de skjønner at jeg ikke skjønner noe som helst. Live and learn er mottoet, så jeg tar det med en god klype salt. Skal jeg lære arabisk må jeg bli tvunget til å snakke det. Min første arabisktime gikk nogenlunde bra. Startet med at læreren ble mektig frustrert, fordi han ikke visste hva han skulle lære oss. Med oss mener jeg den amerikanske frivillige og jeg. Den amerikanske frivillige (nevner ikke navn her, selvom det egentlig ikke har noe å si) er rett og slett forferdelig ydmykende å være sammen med. Trodde jeg skulle ty til vold under undervisningen, men klarte å holde meg i skinnet. Selv tror han at hans uttale er upåklagelig, og at han vet bedre enn læreren. Sånn bortsett fra det har han en helt enorm appetitt, hvilket betyr at han gjerne spiser og drikker alles rester når vi er ute og spiser med potensielle venner for første gang. Han mener at det er bedre at han spiser det enn at det går i søpla. Dere ser kanskje for dere hverdens tjukkeste amerikaner nå, men det skal sies at han virkelig er en atlet til tross for all spisingen. Aner ikke hvordan han klarer det, men sånn er vår urettferdige virkelighet.
Jeg har også svømt i Dødehavet siden sist. Det var like gøy som sist, saann bortsett fra at jeg ble smurt inn i leire fra topp til tå av en relativt klåfingret mann som kalte meg for sin modell og sa jeg var "aah, sooooo biooootifoll". Hver gang jeg skulle til å åpne munnen min smørte han ansiktet mitt inn i leire så jeg ikk
e kunne protestere. Huden min ble myk og fin, da, det skal han dog ha.
Var forresten på min andre demo, som var like mislykket som den første. Den første kom vi en time for sent til, på den andre
ble vi jaget vekk av militæret som utnummererte oss med minst tre ganger. Ser man bort i fra at de har ladete AG-3 og tåregas
s er de egentlig ganske stakkarslige og søte de soldatene,
der de løper rundt i
MASH-kostymene sine. Demoen endte med en herlig middag på taket til en av de
arabiske deltakerne, der hans fulle fa
milie var helt perfekt underholdning på en sønd
agsettermiddag. Ja, dere leste rett, søndag rundt 5 var hele familien kanakas.
Tror det holder for i dag, så
dere ikke blir helt matte av aa lese bloggen min. Kan dere legge igjen en kommentar så jeg vet om
noen fortsatt besøker bloggen?
Så, hva har jeg gjort i det siste? Jeg har vært på tre iftarer (måltidet som bryter fasten i måneden Ramadan) denne uken, noe som betyr gratis mat, ingen laging av middag og ingen oppvask. Ok, det var ganske kynisk. Drar ikke på iftar fordi det er gratis, men fordi det er sosialt. Mat koster jo ingenting her uansett..Et av måtidene var paa AIC (Alternative Information Center), der en imam holdt en liten tale etterpå. Godt forberedt med noen håndskrevne notater (de er så oldfashion her) på et språk ingen snakker til daglig (fusHa, klassisk arabisk), og med en helttalentløs tolk, fortalte han oss villig om alle fordelene ved å faste, dvs ikke spise, drikke, røyke og hoppe i høyet mellom soloppgang og solnedgang. Joda, vestlige leger hadde dokumentert de helsemessige gevinstene av faste. Ikke bare er det sunt for kroppen, det er også en flott måte å spare penger på! Det har tydeligvis gått ham hus forbi at de fleste legger på seg i løpet av Ramadan og at det er en av månedene mulsimer bruker mest penger på mat. I tillegg går de rundt og er sløve og sure fordi de ikke har spist. Vet selv hvordan jeg blir når jeg ikke får maten min, tanken på å maatte utsette omverdenen for en sur, ineffektiv Maria i en hel måned er ikke til holde ut. Maten kommer på en god andre plass :-) Da vi endelig kunne spørre om hva drikkeforbudet var godt for, svarte han at man må se på det som en øvelse. Tenk om du plutselig befinner deg i en ørken og ikke har tilgang til vann? Da kommer Ramadankunnskapene endelig til nytte!
Neida, all aere til de som klarer aa fullfoere fasten, for det er virkelig ikke noe jeg ville klart selv. Det maa virkelig gi en enorm selvkontroll.
Ellers var jeg på en forlovelsesfest (khutbe) sist lørdag. Bra mat, bra musikk (foruten da Barbie Girl plutselig ble spilt) og bra dans. Ikke av meg, men av de andre. Hadde aldri trodd at min kjære samboer hadde en slik rockefot, for hun var virkelig Dancing Queen. Hun prøvde hardt å lære meg salsa, som i grunn ikke er så komplisert, men beina vil liksom ikke gjøre det jeg vil de skal gjøre. Men jeg skal ha creds for at jeg virkelig prøvde! Ellers hadde vi noen friere (ja, kan dere tro det??) som gjerne ville danse med oss. De turte ikke spørre oss eller se på oss, så de spurte huseieren vår om vi kanskje kunne tenke oss å danse med dem. Her snakker vi fire staute karer. Huseieren vår spurte oss om vi kunne tenke oss å danse, hvorpå jeg svarer at om de ikke tør å spørre oss selv, så blir det ingen dansing. Det ble ingen dansing på dem den kvelden. Kyllinger.Jeg har vært på kino to ganger siden sist og sett (kan diskuteres) Music and Lyrics og Surf's Up. Grunnen ti
l at det kan diskuteres om jeg faktisk har sett dem eller ikke, er fordi Music and Lyrics var usynket, hadde daarlig lyd og bildekvalitet og hoppet over diverse essensielle scener. Litt som å se James Bond i Egypt, der de klipper vekk alle scenene som inneholder litt nakenhet og kyssing, uansett hvor viktige de er for handlingsforløpet. Surf's Up var vi en halvtime forsinket til, i beste Middle Eatern time-fashion, og med tanke på at filmen varer i under en time var det sånn halvveis bortkastet. Men animerte pingviner er søte, spesielt barna, så det var helt ok.Jeg har faatt meg litt lokale venner, noe som er fryktelig gøy i grunn. Sånn bortsett fra at stemningen blir litt rar når de skjønner at jeg ikke skjønner noe som helst. Live and learn er mottoet, så jeg tar det med en god klype salt. Skal jeg lære arabisk må jeg bli tvunget til å snakke det. Min første arabisktime gikk nogenlunde bra. Startet med at læreren ble mektig frustrert, fordi han ikke visste hva han skulle lære oss. Med oss mener jeg den amerikanske frivillige og jeg. Den amerikanske frivillige (nevner ikke navn her, selvom det egentlig ikke har noe å si) er rett og slett forferdelig ydmykende å være sammen med. Trodde jeg skulle ty til vold under undervisningen, men klarte å holde meg i skinnet. Selv tror han at hans uttale er upåklagelig, og at han vet bedre enn læreren. Sånn bortsett fra det har han en helt enorm appetitt, hvilket betyr at han gjerne spiser og drikker alles rester når vi er ute og spiser med potensielle venner for første gang. Han mener at det er bedre at han spiser det enn at det går i søpla. Dere ser kanskje for dere hverdens tjukkeste amerikaner nå, men det skal sies at han virkelig er en atlet til tross for all spisingen. Aner ikke hvordan han klarer det, men sånn er vår urettferdige virkelighet.
Jeg har også svømt i Dødehavet siden sist. Det var like gøy som sist, saann bortsett fra at jeg ble smurt inn i leire fra topp til tå av en relativt klåfingret mann som kalte meg for sin modell og sa jeg var "aah, sooooo biooootifoll". Hver gang jeg skulle til å åpne munnen min smørte han ansiktet mitt inn i leire så jeg ikk
e kunne protestere. Huden min ble myk og fin, da, det skal han dog ha.
Var forresten på min andre demo, som var like mislykket som den første. Den første kom vi en time for sent til, på den andre
ble vi jaget vekk av militæret som utnummererte oss med minst tre ganger. Ser man bort i fra at de har ladete AG-3 og tåregas
der de løper rundt i
MASH-kostymene sine. Demoen endte med en herlig middag på taket til en av de
arabiske deltakerne, der hans fulle fa
milie var helt perfekt underholdning på en sønd
agsettermiddag. Ja, dere leste rett, søndag rundt 5 var hele familien kanakas.
Tror det holder for i dag, så
dere ikke blir helt matte av aa lese bloggen min. Kan dere legge igjen en kommentar så jeg vet om
noen fortsatt besøker bloggen?
Subscribe to:
Posts (Atom)