Mange kokker, mye søl

Vi har bakt igjen, ungene og jeg. Great success! Og til forskjell fra sist gang ble maten spist med begge hender. Det var ikke mye rester igjen, skal jeg si dere! Vi bakte pizza, og som vanlig ble resultatet deres mye bedre enn mitt. Dels fordi jeg hele tiden blir avbrutt mens jeg holder på, og dels fordi barna brukte opp alt fyllet som også skulle deles med meg. Igjen ble det litt feilberegninger, og jeg er nå den stolte eier av én liter pizzasaus som jeg ikke helt vet hva jeg skal bruke til. Men jeg finner vel på noe lurt! Kan for eksempel lage pizza? Ikke vet jeg.

Hele gårsdagen var preget av en overhyper Maria. Tror det hadde noe med for lite søvn å gjøre, kanskje fordi tiden ble skjøvet en time frem, altså en time mindre å sove på, i godt selskap av ja, godt humør. Da blir jeg egentlig ganske elektrisk, til glede for alle rundt meg. Eller kanskje til avskrekkelse, men det får nå være.

Etter workshopen, som selvfølgelig endte opp med at den andre læreren og jeg ble stående og vaske opp skiten etter barna, som er glad i å lage mat og spise, men ikke så veldig glad i å rydde og vaske, dro vi til min hjelpelærers familie. Utrolig hyggelige folk som behandler deg som om du er en av dem. Og det liker jeg. Veldig godt. Jeg spiste lunsj med dem (eller middag vil jeg vel heller kalle det), før jeg fikk tatt en kjapp tur hjem, hentet arabiskbøkene mine og begynt på min timeslange tur som jeg går to-tre ganger i uken.

Kall meg gal, for å gå i en time for å komme meg til et kurs i Norge hadde vært helt uaktuelt, men her er det...interessant. Det har blitt en del av hverdagen, en vane. En fin vane, vil jeg si. Jeg går rundt i min egen verden, tenker på skyene, hvor fine og annerledes de er enn hjemme, tenker på menneskene rundt meg, at det er rart å plutselig se så mye mennesker i gatene, fordi det er blitt varmere, akkurat som når regnet stopper i Bergen og byen våkner til liv, at det er helt fantastisk hvor grønt og fint det kan bli på så ufattelig kort tid, at bare fikentreet utenfor vinduet mitt på kontoret har gått fra små knopper til store, grønne blader på bare en kort uke, jeg tenker på hvor herlig det er at man kan gå ute i t-skjorte, og hvor herlig det er å stå opp til blå himmel, jeg tenker på jorbærselgerne som står med sine små fjell av jordbær på trallene sine på det stappfulle makedet og skriker av lungenes røst at det er tre for ti. Tre hva, tenker jeg. Kilo? Jeg tenker at ordet tidvis er at alfor lite brukt ord, at jeg må bruke det mer i bloggen. Tenker på hvordan blogg jeg skal skrive neste blogg. Drømmende? Politisk? Sint?

Det er fint. Å gå rundt der i sin egen verden. Absorbere inntrykkene, luktene, lydene. Helt uanfektet.

Også kommer jeg omsider frem til arabisklæreren min, en søt, eldre dame kalt Marina. Marina mater meg alltid med kaker, og sørger for at jeg får dekket min ukentlige sukkerdose i løpet av rundt en time. Te, kaffe, hjemmelaget limonade. Sjokolade, nøtter, kjeks. Det er ikke måte på. Og hun vil ikke høre at jeg ikke orker spise kake i dag, for den har hun bakt selv, så en liten bit må jeg klare. Og hun trenger vel egentlig ikke be meg to ganger. For sukker + Maria = sant. I aller høyeste grad. Etter to oversukrete espressokopper kaffe snakker jeg som en foss. På arabisk, altså. Sukker-og koffeinsjokk må være en del av hennes taktikk til å få folk til å snakke.

Av en eller annen merkelig grunn synes hun at jeg er fryktelig morsom, og når jeg begynner å fortelle mine flåsete historier om klumsete ting jeg gjør, så klarer hun ikke slutte å le. Jeg har funnet ut at jeg har en genuin interesse av folks tanngarder. Som oftest ser man dem når folk smiler. Og jeg liker at folk smiler. Jeg liker å smile selv. Men tennene, altså, de er en så viktig del av en person. Det er ikke det første jeg legger merke til hos et menneske, men kanskje det andre. Eller tredje. Uansett, poenget er at om hun synes mine duste historier på gebrokkent arabisk er gøy å høre på, så skal hun få lov å ha det litt gøy.

Etter en ganske utvidet arabiskleksjon, fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg om tekstene vi skulle lese, men heller ville fortelle om mitt over gjennomsnittet interessante liv (eh, ja), kom jeg meg omsider hjem. Hadde en merkelig trang til å hilse på alle jeg gikk forbi på veien hjem, og faktisk også en veldig trang til å gå rundt å klemme på mennesker jeg passerte (hun MÅ ha tilsatt noe i den kaffen), men jeg klarte å holde meg på matta. Jeg lurer på hvor gal folk egentlig hadde oppfattet meg som, om jeg gjorde alt jeg tenkte på, teori ut i praksis, helt spontant. Hadde vært gøy å teste ut en gang. Bare sånn for morro skyld.

Nå står kollegene mine i hver sin telefon, en halv meter unna hverandre. Skjønner ikke hvordan de klarer å snakke i munnen på hverandre og kosentrere seg om sin egen samtale.

Jeg tror det beste jeg vet er å observere mennesker, for så fascinerende er vi faktisk.