Ja, jeg ser det er ting på gang?!

Jeg var en tur i kirken for å hjelpe en venn av pappa, da han plutselig utbryter "når venter du?". Jeg skvetter til og rødmer. "Hva mener du", spør jeg høflig, og håper han egentlig mente noe annet. "Ja, når venter du barn?". Så jeg hørte dessverre ikke feil. "Jeg venter ingenting, jeg", svarer jeg og later som om jeg ikke er fornærmet. "Nei, det så bare litt sånn ut". Definitivt fornærmet.

Auch.

Han var riktignok en eldre herremann, men dog. Jeg tar hintet, og minnes den pinlige Norvegia-reklamen som rullet over tv-skjermene for noen år siden.

En mer aktiv hverdag må til. Fra i morgen. Eller i overimorgen. Eller dagen etter det. Først må jeg trøste meg med rabarbrakaken mor akkurat har bakt. Mums.

Varmere dager

Ironisk tittel, med tanke på at været utenfor tyder på alt annet enn varmere dager. Været snakker vi imidlertid nok om fra før, og været har jeg langt ifra tenkt å vie dette blogginnlegget til.

Tittelen hører til en dokumentar jeg akkurat så på tv. Den handler om Rikke og Helge som er narkomane, og vi følger dem en vinter for to år siden. Det er ingen solskinnshistorie om et par som kommer seg ut av "narkohelvetet", det er heller ikke en tårestrømfremkallende dokumentar som ender i død. Vi bare følger dem en vinter. Ganske enkelt. Eller vanskelig.

Den siste tiden og egentlig ganske ofte har jeg tenkt på det å være narkoman. Det må være så umåtelig slitsomt. Hardt arbeid, et jag og behov man kun i en liten periode får tilfredsstilt, for så å måtte starte på nytt igjen.

De er ikke til å unngå å få øye på når man bruker kollektivtrafikken rundt Jernbanetorget og Oslo S, og bare en liten tur i Oslos eminente paradegate vitner om at det er et stort og langt fra nytt problem. Et trist problem. Triste skjebner. Og det går ikke en uke uten at det er nevnt i media, med en og annen kommentar fra en politiker som sier at de skal få "bukt med problemet", i rett overlovende stil. Tilsynelatende er det vanskelig å få bukt med problemet, det føles snarere som om hæren narkomane vokser seg større og større. Og at de blir yngre. 

De narkomane gir meg dårlig samvittighet. Etter å ha sett en dokumentar som denne, som gir meg en klump i halsen, som gjør at jeg virkelig reflekterer rundt det å være menneske og hvor galt det kan gå med noen, så får jeg lyst til å hjelpe, lyst til å høre historiene deres, hva som har gjort at de har endt om der de har endt opp. I hvertfall i en time etter at jeg har sett dokumentaren.

For livet er virkelig ikke så forutsigbart som man kanskje kan tro. Helge var i Garden, til og med i Libanon for FN, og hva er han nå? En "junkie" som må sove under åpen himmel og tigge etter penger for å ha råd til en fiksering. Men jeg gjør ikke det. Hjelper dem altså. Jeg gir dem ikke et rødt øre. Jeg er jo redd dem, disse "junkiene", de jeg ikke tør snakke til når de spør meg om penger, de jeg går en lang ring rundt når de sitter og tigger, de jeg for alt i verden ikke vil møte på sent om kvelden. Jeg later som om de ikke er der, som om de er luft. Eller jager dem ut av butikken, fordi jeg går utifra det verste. At de skal stjele med seg noe. Og når de har kommet seg ut av butikken puster jeg lettet ut. Det gikk bra denne gangen.

Vi snakket om det over middagsbordet her i sted. Vi synes synd på dem. Men er det ikke selvforskyld? Er det ikke deres egen feil at de har tråkket så dypt i salaten at de ikke har noe sted å bo, at de er avhengige? Eller skal jeg gi dem penger, bøte på min dårlige samvittighet og tenke: Ja, i dag har jeg gjort en god gjerning. For er det egentlig en god gjerning? Gir jeg dem penger, så vet jeg jo hva pengene går til. Vil jeg virkelig at pengene mine skal gå til dop? Det er klart jeg kan kjøpe bladet =Oslo, men pengene går fortsatt til dop.

Og hva med tiggingen, forurensingen av bybildet. Skal de narkomane i det hele tatt fortsatt få lov å tigge, slik det ble foreslått sist måned? Ja, synes nå jeg, for det er vel bedre at de sitter der, enn at de blir kriminelle. Selv om det ikke gir turistene et særlig godt førsteinntrykk av velferdsstaten Norge, verdens beste land å bo i.

Verdens beste land å bo? Spørs om de narkomane ville samtykket. Men hva vet vel jeg om pengene den norske stat har lagt i avrusning, hjelpesystemer som fungerer og ikke fungerer og hva de selv har valgt å motta og ikke motta. Når det er sagt, så synes jeg at man ihvertfall skal behandle dem med verdighet. Spør de om du har noen småpenger til overs, så går det faktisk an å høflig si at man ikke har det, istedet for å overse dem.

Jeg blir fortsatt ikke klok. Men jeg skal prøve neste gang. Å ikke behandle dem som luft.

Klokker til besvær

Må si jeg ofte undrer meg over hvor dumme, irriterende og tvers igjennom onde kunder kan være. Bare et lite eksempel her: Til stadighet finner en gjeng suppehuer veien til kjøkkentimerne, skrur alle sammen opp (dvs over 20stk) på forskjellige tider, så de én etter én ringer og plager meg. Er det mulig? Jeg mener, SERIØST?! Hva er det som er så forbanna morsomt med å plage stakkars butikkselgere? Man kommer vel for å handle i butikken, har man så lite å gjøre at man bruker tid på å trekke opp timere kan man vel finne på noe annet? Som å høre på musikk på Platekompaniet eller noe, siden man viser en usmakelig interesse for sære lyder.

Arg.

Gode grunner til å bli hjemme i sommer

Det er nå hele tre måneder og en dag siden jeg har viet min tid til bloggen. Hvorfor? Ja, det kan man i grunn spørre seg. Det er vel en blanding av at jeg føler det ikke har noe for seg, kombinert en slags avsky som har bygget seg opp over tid. Hvorfor skal jeg egentlig bry meg med å brette ut livet mitt så alle kan lese det? Har jeg virkelig et så stort oppmerksomhetsbehov? Hva er det som egentlig er interessant med selvskryt fra ende til annen med et snev av überoptimisme som ikke har rot i noen virkelighet? Jeg bare spør. For jeg sitter jo og skriver nok et innlegg om absolutt ingenting. Det er en annen ting når man er ute og reiser - da synes jeg faktisk det er en grunn til å skrive, la andre folk ta del i spennende opplevelser, lyder, lukter, farger. Nå kan jeg ikke beskrive annet enn den sure, innestengte kjøpesenterlukten, den falske gleden ved å ekspedere kunder og duringen fra de polske snekkerne som arbeider i gangen.

Men det er ikke så ille. Det er så langt fra ille man kommer når man får lønnsslippen i hånden og pengene på konto. Antikapitalismen kan bare ta seg en lang gang. Uten penger kommer man absolutt ingen steder. Uansett hvor rød man er. Så jeg har endelig forstått det. For å kunne ha friheten til å reise må man faktisk finne seg i det meste, som å stå stiv som en stokk i en butikk en hel dag og ikke gjøre noen ting fordi det ikke er noen ting å gjøre om sommeren. Jeg minnes fjoråret, min åttende (!) sommer i butikk, det som skulle være avslutningen på en altfor lang butikkarriere. Det skulle være starten på noe nytt og spennende, jeg trodde jeg endelig skulle bruke de hardt tilstuderte evnene mine, at jeg endelig skulle få nye utfordringer, utvide horisonten min en liten smule. Men den gang ei. Og ingen skal si at jeg ikke prøvde veldig hardt å forandre min skjebne. For jeg har søkt så mange jobber! Og faktisk aldri følt meg dårligere behandlet enn nå. Finanskrise eller ikke. Jeg har ikke telling på hvor mange jobber jeg har søkt, sagt til venner og kjente at jeg tror jeg har en fair sjanse til å få jobben, for så å aldri høre fra arbeidsgiveren. Gjentatte ganger. Det gjør ikke akkurat godt for selvtillitten. Spesielt når man begynte søkeprosessen i februar. Men man lærer vel av det, får litt tykkere hud, til den tid da man faktisk på alvor trenger en seriøs jobb. Som til neste år.

Og frem til jeg har spart meg opp litt cash, har jeg planer om å gro litt fast her jeg er. Ikke noen reiser til det nære Østen, eller det fjerne, for den saks skyld. Jeg skal spare penger. Mens andre gjør sommerferieting. Kjedelig? Nei, ikke det spor.

10 grunner til å være hjemme i ferien:

1) Du tjener istedetfor å bruke penger. Hvis du har jobb, da. Og synes det er greit å jobbe med noe annet enn det man til vanlig gjør (liar, liar, pants on fire)

2) Du kan reise mer i lavsesongen og spare penger på det. Type til New York og Hawaii i slutten av oktober, når alle sitter grågustne og regntunge og venter på lysere tider. Dessuten slipper du å møte halve nabolaget ditt når du er på reise.

3) Du slipper å legge på deg fordi du vil smake på alt som er nytt og spennende. Som sukkerlakegjennomtrukkede butterdeig- og nøttekaker som er sykt gode, men som du strengt tatt klarer deg helt fint uten.

4) Du kan sykle og gå fine turer i skogen uten å være redd for å gå deg vill, alternativt utforske din egen by. For man legger fort merke til at man plutselig ikke har peiling på noe lenger.

5) Du kan følge med på DokuSommer på NRK2 og lære masse du ikke ellers ville vært interessert i å lære noe om. Fordi tv-tilbudet om sommeren er crappy. Eller lese agurknyheter i avisene.

6) Du kan snakke norsk hele tiden.

7) Du slipper å prute og bli lurt på eksotiske markeder. Istedet kan du handle i kjente butikker der du faktisk kjenner prisnivået, på steinbra sommersalg og kjøpe ting du "trenger" til du skal reise til varmere strøk i oktober.

8) Du blir brun fordi det er fint vær her (eh, alt er relativt..)

9) Du kan gå på festival og få verden til deg

10) Du kan treffe gamle og nye kjente bare en t-banetur unna

Nå føler jeg meg mye bedre! Hvem har vel lyst å reise bort når de vet at det er SÅ mye bedre her?

Gaza - a love story

Sa sitter jeg i Jerusalem. Det er nok en gang 1. paskedag. Det er sa jeg bor fa deja vu, men jeg gjor ikke det.

Klokken er ikke mer enn 12.25, men det har allerede vart en lang og innholdsrik dag. Egentlig skulle jeg ha feiret paske i Gaza. Ja, du leste riktig. Det har ikke rablet for meg, jeg er ikke bitt av basiller og har heller ikke padratt meg noe Jerusalem-syndrom. Det har faktisk vart meningen at jeg skulle dit ganske lenge, jeg har bare ikke sagt det til sa mange. Mest for ikke a uroe folk. For hvem vil vel egentlig frivillig reise til et av de farligste stedene i verden?

Vi sto grytidlig opp, Kjersti (Midtostenkoordinator, KFUK-KFUM Global) og jeg, 05:45 for a vare noyaktig, og satte i vei til Erez crossing sammen med to journalister fra Adressa og NRK.

En liten digresjon bare. Her jeg sitter pa Aroma Cafe rett ved Jaffa Gate kan jeg i et sammensurium av trafikk- og menneskekaos hore de kristne ortodokse spedernes trommeslag i forbindelse med palmesondag, muezzinens bonnerop fra narmeste moske, skjont forent med Pessach-pyntede joders snikksnakk rundt cafebordfene. Det er sa varmt (og kleint a sitte alene) at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjore av meg. Jeg kan allerede fole hudkreften narme seg, samtidig som at jeg ikke skulle onske jeg var noe annet sted i hele verden. Sann bortsett fra Gaza.

En og en halv time i taxi, prat om stort og smatt, kjoring gjennom fruktbart, folketomt land, for skilt pekende mot Gaza synliggjor en gigantisk malplassert bygning. Fatamorgana? Nei. Ben Gurion i miniversjon? Nope. Strengt vakthold. Grensestasjonen Erez har fortsatt ikke apnet, solen steker og vi setter oss ned pa fortauskanten sammen andre hapefulle. Andre syke folk. Telefoner til diverse mennesker for a fa vite om vi faktisk har fatt tillatelsene vi sokte om for over en maned siden ga oss ingen fornuftige svar, sa vi bestemte oss bare for a troppe opp pa grenseovergangen (svar skal vanligvis gis vanligvis i lopet av fem virkedager. Virker ikke akkurat som om noen faktisk jobber her).

Na eller aldri.

Aldri for min del. Kjersti fikk den etterlengtede tillatelsen, jeg ikke. Det er andre gang i mitt liv jeg star her. Hit, men ikke lenger. Hvorfor jeg ikke fikk komme inn, aner jeg ikke. Passet mitt er sa godt som rent, jeg vet om flere med arabisk-lignende utseende som har kommet seg inn, sa selv om det er fristende a tro at det er mitt utseende som gjorde utslaget, sa tor jeg ikke skylde pa det. Jeg liker derimot a tro at de ser pa meg som en trussel. Kult. Lille og egentlig veldig uskyldige meg blir sett pa som en trussel av mektige og uber-paranoide Israel. Det er ok, helt greit liksom.

Kjersti gikk inn i terminalen. Kom ut pa andre siden. Jeg sto og sa lengtende over pa ingenmannslandet som preger grensestasjonen, grublende pa hvordan jeg i svarte svingende skulle komme meg tilbake til Jerusalem. Public transportation fra Gaza? Don't think so!

Heldigvis var taxisjaforen som kjorte oss igjen. Jeg spurte ham om hvor narmeste buss gikk fra, han trakk pa smilebandet og sa 'fra Ashkedod, ca. 50 km herfra.' Fanken. Jeg spilte fortvilet, eller, jeg spilte kanskje ikke, for faktum var jo at jeg var det. Litt, hvertfall. Hadde ingen planer om a sole meg pa Erez med hva-de-na-heter-gevarene pekende mot meg hele dagen. 'Du kan bli med meg, jeg skal til Jerusalem uansett', sa taxisjaforen. Herregud. Hvis det finnes en gud, sa viste han seg pa rett dag.

Taxisjaforen viste seg a vare tidenes grommeste og mest jovviale fyr. Jeg blir alltid sa fordomt fascinert over mennesker og all den spennende historie som kan gjemme seg bak et gjennomsnittlig fjes.

Abu Issa (Issa(Jesus)s far. Tilfeldig?) har vart inn og ut av fengsel hele sitt liv. Vet ikke hvor gammel han var, tipper narmere 60, ble fengslet pga ungdomsstreker pa universitetet og har senere uten grunn mattet sitte i fengsel. 'Security. Israels storste sykdom det ikke finnes medisin for', som han selv sa fint beskrev det. Sant nok. Staten er gjennomsyret av den, og finner de det for godt a fengsle deg, sa gjor de det gjerne.

Mens han fortalte om sitt liv, pekte han ut gamle palestinske landsbyer, bortgjemt bak nyplantede israelske trar, omringet av stikkende kaktus-planter, som angivelig dukker opp der det tidligere har vart befolket (kaktus=saber pa arabisk, betyr ironisk nok talmodighet). Vet man ikke hva som ligger jevnet med jorden, er det sjeldent man far oye pa det. Men der la det altsa halvraste hus, byer, helt forlatt, sikkert siden 1948. Hvorfor bor det egentlig en halv million bosettere pa palestinske omrader? Fordi det ikke er plass i Israel?

Vi kjorer forbi vinranker, appelsintrar, gronne og beige dramatiske astopper, halvtorre terrasser med olivenlunder. Han viser meg land han har bade tyrkisk (ottomansk) og britisk skjote pa at han eier, men som er tilfalt staten Israel. Fordi de fortjener det? Neppe.

Med en gang han far sjansen svinger han inn pa Vestbredden. Et kjempesukk slippes los fra forersetet. 'Her kan vi endelig puste', sier han, mens vi fremdeles har en bred bypassvei (militarvei) pa den ene siden og en karakteristisk kremfarget bosettning pa den andre.

Pa checkpointet pa vei inn til Vestbredden blir passet mitt gransket av ikke bare en og to, men tre forskjellige vakter. Det kan jo tross alt vare falskt, det kan jo det.

Pa veien plukker han opp en av sine to telefoner, ber en eller annen lage te til oss. 'Jeg har med meg en utlending, en journalist', hvisker han inn i telefonen. For samtalene vare har nesten knirkefritt gatt pa arabisk.

Og vi drikker te, vi, sammen med tre sote damer og deres hundreogorten ikke fullt sa sote barn. Ikke bare sukkersykefremkallende te, men ogsa sot arabisk kaffe, etterfulgt av lesing av spadommer i kaffegruten. Vi snakker en syk person i min narmeste fremtid, og vi snakker et mote. Aner ikke hva det innebarer og hvordan de klarte a tyde det ut fra brunt grums. Men uansett festlig tidsfordriv.

Etter en cappucino (som virkelig smakte som flytende karamellpudding) og en ekstremt koffeinhyper (nesten pa skjelver'n) Maria, tok vi med oss vare kariesbefengte tenner, tok en siste bit popcorn (har aldri vart borti at det har blitt servert med varm drikke for) og satte oss igjen i bilen.

Og plutselig var vi tilbake der vi startet grytidlig tidligere pa dagen. I den hellige by, der jodene har tatt pa seg finstasen, bade lodne pelsluer og glinsende svarte silkekippaer, de kristne ortodokse viftende med blomsterdekorerte palmeblader .

Smoret jeg fikk med maten her pa kafeen er ikke annet enn en fettdam, min iskaffe kan ikke lenger karakteriseres som annet enn en vanlig kaffe. Kelneren har spurt om jeg er ferdig med maten, jeg tar hintet, det star sikkert ti familier i ko utenfor ventende pa plass. Jeg kjenner pannen min er om og rod. Det er pa tide a utforske flere sider av dette syke, syke omradet.

GOD PASKE!

Eating my way through Palestine

Det er faktisk det jeg gjor. Spiser meg igjennom Palestina. Og det skal man ikke kjimse av. Sitter na mutters alene i min tidligere leilighet, som om ingenting har forandret seg siden jeg bodde her, ser pa MBC4, Palins datters eks er toppstoff, har spist nybakte pita, har fatt min altfor store porsjon hommos, har spist sa mye mtabbal at jeg ikke ville snakket med meg selv pga min hvitloksande, har drukket druesaft, mangonektar, spist den obligatoriske shawarmaen i sentrum av Beit Sahour. Restauranten The Tent er besokt, jeg har blitt matet ma3mul, paskekakene, hos min tidligere arabisklarerinne (du har ikke smakt pa alle typene, ta en til!), jeg har spist lilla paskeegg importert fra Norge og jeg har vart pa Holy Bagel i Vest-Jerusalem. Jeg har spist tidenes beste eplekake hos en palestinsk-norsk familie i Abu Dis og jeg har vart pa Stars and Bucks (ja, du leste rett) i Ramallah. Altsa. Spist meg gjennom omradene. Det eneste jeg enna ikke har gjort er a spise falafel i Betlehem. Kjenner jeg meg selv rett skal vi nok fa gjort noe med den saken i lopet av de neste dagene.

Jeg har det med andre ord som plummen i egget (param psh). Jeg skal om fa strakser ta meg inn til Jerusalem for litt paskeinspirasjon (eller trangt turistorama som det mest sannsynlig kommer til a bli).

Sann bortsett av a spise og bruke penger gjor jeg ingenting fornuftig. Jeg har klippet meg, da, om det kan kvalifisere til en fornuftig ting. I morgen er jeg invitert pa lunsj hos en tidligere kollega. Mer mat. Yey.

Kanskje bra jeg bare skal vare her i fire dager til?

Fargeekte kontraster

Også var jeg endelig tilbake til en mer kontrastfylt og fargeekte virkelighet enn på lenge. En virkelighet som betyr at jeg må bære passet mitt hvor enn jeg går, at navnene på mine foreldre og besteforeldre, døde som levende, betyr veldig mye for om jeg får komme inn i landet eller ikke, for ikke å snakke om den udiskutable urettferdige virkeligheten man er vitne til her.

Jeg skal ikke legge ut i det vide og det brede om politikken i området. Jeg har tidligere ganske tydelig uttrykket min frustrasjon over situasjonen her, en situasjon man ikke akkurat kan si har forbedret seg i det siste, ei heller en situasjon man kan få håp om vil løse seg, med tanke på Israels nye regjering.

Jeg er ikke her for å "redde verden".

Jeg er her for å treffe kjente og kjære, mimre, reise, kose meg med god mat, gode historier og gode mennesker.

Turen i seg selv gikk overraskende glatt. Som vanlig ble jeg bedt om å tre til side og sette meg "in the green room" for nærmere avhør, etter å ha fortalt jenta (de er alltid jenter i passkontorllen) navnet på foreldre og besteforeldre, hvor jeg egentlig er fra, hvor foreldrene mine er fra osv. Samme gamle regle. Forberedte meg på en lang økt på kontoret til en dame, som slett ikke tok så lang tid som jeg trodde. Tror kanskje mitt gyldne kors gjorde susen, ikke vet jeg. Hun spurte meg faktisk om jeg var jødisk og spurte venninnen i avlukket ved siden av om Behiye (min mors navn) er hebraisk. Måtte nesten trekke på smilebåndet. Fikk faktisk det samme spørsmålet to ganger i dag!

Da jeg etterhvert kom meg inn til Beit Sahour, etter flere givende arabisksamtaler om min sivilstatus (jada, jeg er forlovet, sorry mac), fomlet meg bort til sofaen og la meg ned i det kalde rommet husket jeg et par ting jeg hadde glemt om områdene.

1) Det er ekstremt bråkete her!
2) Ekstremt kaldt
3) Hva søren gjør jeg egentlig her??

For å få skikkelig fart på tankeprosessene og for å minne meg selv på hvorfor jeg er her, ble jeg med Martha og venninnen til Hebron. Etter en digg frokost med det absolutt nødvendigste, selvfølgelig: Nystekte pitabrød, hommos, tyrkisk salat og mutabbal (aubergine dipp). Snakk om flying start! Vi vandret rundt i gamlebyen i Hebron, bort til den israelskkontrollerte spøkelsesgaten Shuhada street (martyrgaten) hvor alle bosetterne er konsentrert, inn i synagogedelen av Ibrahimi-moskeen, for så å gjøre helomvending og gå i den muslimske delen. Vi avsluttet turen på en lokal grillrestaurant. Kun ett dansk ord beskriver smaken: Mums.

Dagens mentale bilde: Bosetter i Ibrahimi-"synagogen" som har byttet Toraen med en laptop han hissig ber foran. Ubetalelig.

Glemte å si at det er t-skjorte-varmt her. Værvarsel for i morgen: 25 grader.

Kaffe latte trendiser

Jeg er tilbake. Omsider. Det er påskeferie, jeg befinner meg blant kafégående, overlegne, solbrillebefengte, hytteturhandlende vestkantfolk, som ser seg for gode til å plukke dritten opp etter de små, stygge hundene sine. Jeg er ikke bitter, til tross for at jeg de siste dagene har fått høre av flere uavhengige at jeg snakker som en Oslo-berte/vestkantberte. Jeg har bare én ting å si til det: Nei, jeg gjør ikke det. Ikke for en femmer. Jeg snakker LETT helt vanlig, selv om jeg må si jeg har på meg tidenes keegeste bukse. Den er SÅ kul, lissom.

Akkurat nå er jeg litt lei. Lei av praksis, lei av Volda, lei av politikk, lei av egoisme, lei av at Vesten klarer å hoste opp 1000 milliarder på å redde sitt eget skinn, når de i en årrekke ikke har klart å hoste opp ordentlig effektiv nødhjelp (les tre milliarder dollar) som kunne hindret at så mange barn må våkne og legge seg sultne. 

Jeg er så klar for påske. Tror ikke jeg kan få det tydelig nok frem. Ta pause fra alt og ingenting.

I morgen reiser jeg nok en gang til mitt kjære andre hjem. Jeg gleder meg. For det meste. Litt skeptisk til flyplassbehandlingen, men tror jeg skal komme meg fint gjennom det. 

Volda er fortsatt bra, selv om det lille bygdesamfunnet til tider er å bli litt sliten av. For de som er interessert i det jeg driver med kan dere klikke dere inn på www.nernett.hivolda.no. Velg Nærsynet arkiv på flatskjermen til venstre og nyt synet av stuntreporter Maria den siste uken - mandag 30/3 kl. 12 og 14, tirsdag 31/3 kl. 10, 13 og 15, torsdag 2/4 kl. 10 og 13. Ufattelig gøy og usannsynlig slitsomt.

Siden sist har jeg også vært på SKUP-konferanse i Tønsberg, hvor Veronica Orderud figurerte i (kjent?) uskyldig stil, i tillegg til riktig så mange spennende foredrag om alt fra Erik Poppes dramaturgi til æresdrap. Bra opplegg. Bra mennesker. Bra tur.

Jeg har også vært på et helvetes jobbintervju. Fikk selvfølgelig ikke jobben, men fin erfaring å ta med seg videre.

Nå er det tid for å pleie familieforhold, skal tross alt tilbringe litt under et døgn med dem i påsken.

Jeg er forresten også offisielt ferdig med en godte-, snacks- og kakestopp som har vart siden slutten av januar. Har ikke spist godteri ennå, vet ikke helt om jeg tør, men kjenner jeg familien godt, så har jeg vel kastet meg over godteskålen innen døgnet er omme.

Dere skal ikke se bortifra at det kommer en liten oppdatering fra meg i løpet av påsken.

Hvis ikke, så må de som fortsatt titter innom ha en RIKTIG så fantastisk GOD PÅSKE :-)

Snikislamisering

Var så godt i gang her.

Her er midt videreformidlende bidrag i debatten om snikislamisering og hijab:

"...Jeg har, blitt lei av, de som ikke vil mene no,
de som mener, men holder kjeft, og de som sitter i lenestol
For én tåre kan lage flom i Glomma,
hva skjedde med Matteus 19, 19 etter komma?
Når det verste du kan si at du vil bli,
ikke er homofil eller bi, men muslim vi,
vil'ke være nær de som ikke er nær
Vil’ke flytte der de bygger hytte fordi,
de er'ke som oss, og vi har'ke samme farge
Men en venn var en fremmed som du møtte mange ganger
Halal og bønnerop, øl eller svinekjøtt,
og hva er undertrykkende - slør eller miniskjørt?"

(Karpe Diem, Hat & Love)

FrP nærmer seg faretruende 30 prosents oppslutning. Det burde si mer enn tusen ord.

Levva livet!

Da var det faktisk nesten en hel måned siden jeg har tatt meg tid til å skrive på bloggen. Jeg sier tatt meg tid, for tid har man alltid om man prioriterer, men den flyr bort på mystisk vis uansett hvordan man velger å disponere den.

Siden sist har jeg faktisk gjort mye spennende. Som styremedlem i Norsk Journalistlag her, var jeg med å arrangere såkalt pressepub. Vi inviterte Fredrik Græsvik (gjett hvem sin idé det var) på besøk, og jeg må nesten si det som Borat, til tross for at den er überbrukt opp: Great success! Det var fullsatt sal og vi var alle mer eller mindre trollbundet av den kjente utenriksreporteren. Interessant mann.

Nå må jeg faktisk bort og hente notatboken min for å se hva annet jeg har gjort. Hukommelsen er ikke som den engang var. Jeg har vært på sightseeing med skolen i områdene. Volda er vulgært vakkert. Akkurat den setningen har jeg tenkt på mange ganger. Fint bokstavrim. Men Sunnmøre er helt spesielt, vet jeg gjentar meg for tusende gang, men det er virkelig verdt å ta turen! For de som ikke visste det, så har Rolls Royce fabrikker både i Volda og i Ulstein, der var vi også på besøk. Fancy pancy. Og jeg har hatt vennegjenforening med mennesker jeg ikke snakker altfor ofte med, men som jeg definitivt bør blir flinkere til å opprettholde kontakten med. Fine mennesker.

Vi har begynt internpraksisen, så de nærmeste ukene er jeg å finne på nernett.hivolda.no. Klikk på Nærsynet, så ser dere kanskje et kjent fjes på skjermen etterhvert! Denne uken er jeg fotograf/redigerer, forrige uke jobbet jeg i nettredaksjonen. Og jeg liker det. Det er stressende som fy, men fantastisk spennende og lærerikt.

Sist lørdag ble en jente borte ved et vann i nærheten. Da var det bare å løpe på skolen, finne kameraet og filme helikoptre og letemannskaper. I går var vi på konsert med Mari Boine (kan ikke kalle meg fan, men fy for en fantastisk stor stemme hun har! IMPONERT!) og på fredag var vi på ungdomskveld med pizza, brus og bordtennis i en frikirke.

Denne må utdypes. Det eneste som manglet var vel ungdommene, dem som møtte oss var fire middelaldrende, hva skal vi kalle dem, ytterst prekære mennesker, med noen mildt sagt spesielle syn på verden rundt oss. Visste dere at tredje verdenskrig er rett rundt hjørnet? Og at strekkoder henger sammen med djevlen? Ikke vet jeg. Men gave fikk jeg av dem. En liten bibel, et hefte med tittelen "Veien til himmelen og en brosjyre kalt "Veien til Gud". La meg legge til at dette er materiale jeg aldri har vært borte i, til tross for at jeg bokstavelig talt er vokst opp i kirken. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg humrer litt for meg selv når jeg leser det, samtidig som det gir en litt ekkel bismak i munnen. For det er jo faktisk folk som tror veldig sterkt på det som er skrevet i dem.

Så ja, jeg lever og opplever egentlig ganske mye for tiden. Samtidig som at jeg er i overkant lei av Volda. Jeg trives, det er ikke det som er problemet. Man kan kanskje heller sammenligne det med å bo i en leilighet på 30 kvm og ikke gå ut av den. Sånn føles det litt akkurat nå. Veggene kommer bare nærmere og nærmere. Derfor rømmer jeg vekk til Bergen i helgen. Jeg teller ned, og har gjort det ganske lenge. Helgen byr på Karpe Diem konsert (ja, for jeg er FAN, jeg hører på Karpe Diem, og vil ikke høre noe om at det kun er for østkantkids og fjortiser), kino (Slumdog Millionair kanskje?), shopping (for penger jeg ikke har) og gjenforening med gamle venner og savnede brødre. Og tur på Fløien, hvis været tillater det, etterfulgt av en lunsj på Godt Brød (mums). Hvor mange dager? Tallet er to. Overambisiøs? Definitivt.

Om to helger reiser jeg til Tønsberg på SKUP-utdeling, graveprisutdelingen til jouranlistbransjen. Tror det blir utrolig spennende, er sikkert mange bra mennesker å møte og snakke med.

Og to uker etter det er det påske. Og da vender jeg nesen sydover igjen. Til det lovede land, det hellige land, MITT land. Eller nesten, hvertfall. Kan nesten ikke vente. Flere timers avhør er faktisk verdt det. Bank i bordet.

Snakkes om en måned. Eller i morgen. Den som lever, får se :-)

Hva drepte lillebror?

Slapp av, min lillebror er ikke død. Det handler overhodet ikke om min familie. Det handler om en annen ting som ligger mitt hjerte nær.

I dag har jeg tre saker på agendaen.

Viktigste først. Det er valgdag i Israel, og overraskende nok virker det som at utenriksminister Tzipi Livni (Vote for Change. Hvor har hun fått det fra, mon tro?), leder for partiet Kadima, et senter-liberalt parti, skal gå av med en knepen seier. Det er isåfall ikke bare en seier for Kadima, men også en seier for det lille fnugg av fred som var igjen i områdene. Hvis de får muligheten til å danne regjering, vel og merke.

Da denne dagen begynte, mørk og kald som andre vinterdager på Søre Sunnmøre, så det nettopp mørkt ut. Netanyahus konservativt-liberale parti Likud så ut til å vinne meningsmålingene, noe som ville bety en enda strammere linje i forholdet mellom palestinere og israelere.

Det er dessuten ikke veldig oppløftende å lese at det høyreekstreme partiet Israel Beiteinu, med den tidligere moldoviske dørvakten Avigdor Lieberman i spissen, kan bli Israels tredje største parti. Grunnen til den massive oppslutningen? Krigen i Gaza. Lieberman støttet selvfølgelig krigføringen. Det gjorde forsåvidt også Netanyahu, som mente de militære trakk seg ut for tidlig.

Om ikke det politiske landskapet er forvirrende nok, så er det ikke sikkert at Livni blir statsminister, selv om partiet får størst oppslutning. Israel har en lang historie med lite levedyktige koalisjonsregjeringer, og president Shimon Peres kan velge å gi oppdraget til Netanyahu, om han mener han er bedre skikket og han har støtte fra 61 av de 120 representantene i Knesset. Så nå frir både Kadima og Likud til Israel Beiteinu.

Så det er bare å vente og se. Smøre seg med tålmodighet. Valget blir vel klart i løpet av kvelden og natten, hvem som blir statsminister må vi vente i inntil en uke på å få vite.

Sak nr. to. Jeg har akkurat sett på Brennpunkt. Det har seg altså slik at Norge tjener på våpensalg til Israel. Israel har brukt og bruker norskproduserte våpen i krig, noe som strider imot norsk lovgivning, som sier at Norge ikke kan eksportere våpen til land der det er krig, borger krig eller der krig truer. Og det gjør ikke Norge heller. Men siden den 50% norskeide fabrikken ligger i USA, så følger den amerikanske regler. Altså bidro Norge i Gaza-krigen. Et paradoks igrunn, i og med at Norge er så ivrig på å være fredsmegler.

Nok om det. Jeg kan ikke annet enn å anbefale folk å se kveldens Brennpunkt, den finner dere her.

Den siste lille tingen på min agenda handler igjen om konflikten. Nytt liv i skuddlinjen. Dette er en sterk dokumentar om Palestinakomiteens jordmorprosjekt på Vestbredden, i regi av den norske jordmoren Berit Mortensen. Her følger vi henne i hennes vanskelige arbeid, som er preget av stengte veier og urettferdighet. Verdt å få med seg.

Og i mellomtiden finner dere meg benket foran tv-skjermen.

Hva nå, Israel?

I dag har jeg lest mye nyheter. Eller, det har jeg gjort hele uken, for jeg får nå både Klassekampen og Aftenposten gratis i 3 uker (merkelig kombi, er klar over det). Og det trives jeg egentlig veldig godt med, sånn bortsett fra at jeg får gårsdagens Aftenposten i posten.

Uansett. Har sett litt på tv i dag også og fikk med meg reprisen på onsdagens Spekter på NRK. Dette er altså et program folk MÅ se. I programbeskrivelsen heter det:

Hvorfor valgte Israel å provosere en hel verden med sin krigføring i Gaza? Spekter går bakenfor den fastlåste konflikten, vi får et innblikk i sionismens unike historie og ser på hvilke erfaringer som styrer verdens femte største militærmakt.

Ikke tenk deg om engang. Se det her.

Jeg har i tillegg lest litt i Dagbladets nettutgave av Magasinet. Her skrives det om Israelvennene som ikke bryr seg om jødene og handler om hvorfor kristne elsker Israel. Jeg siterer fra artikkelen:

Det tok en Hitler for å vende jødene i retning Palestina. Det vil være nødvendig med en større Hitler for å vende dem til Gud.

Jeg sier eh? Hva sier du?

I artikkelen nevnes det at venstresiden tidligere støttet Israel frem til 80-tallet og at høyresiden var skeptisk. Norge ble veldig lenge regnet som det mest pro-israelske landet i Europa pga støtten fra AP, SV og fagbevegelsen. Dessuten var Sovjetunionen en stor pådriver i FN for opprettelsen av Israel, fordi de håpet på en kommunistisk stat i Midtøsten. USA var skeptisk til Israel fordi araberne var mange og hadde olje de var avhengige av. Jødisk arbeiderbevegelse i USA sendte penger til norsk arbeiderbevegelse og Jens Christian Hauge løy om at norsk tungtvann i Israel kun ble brukt til hederlige formål (altså ikke til å utvikle atombomber. Les mer om Hauge her)

Mitt inntrykk er at det ofte ikke egentlig handler om konflikten i Midtøsten per se. Frp er ikke så mye for Israel som imot muslimer, og den kristne høyresidas støtte til Israel er basert på bibelske profetier om en endetid hvor jødene som ikke omvender seg skal slaktes ned; på sett og vis analogt til Hamas sitt charter med andre ord. Tilsvarende er venstresiden ikke så mye for palestinerne som de er imot Israel som en representant for USA-imperialismen, basert på en heller tynn suppe av kvasi-marxistisk analyse.

-Nik Brandal

Veldig interessant. Les mer om dette i Da venstresiden elsket Israel

Det var helgens oppsummering. Det finnes mye mer der ute. Det skal jeg finne. Og kanskje vanker det ikke en ny blogg da?

God helg!

Gaza-lørdag!

Jeg vet jeg burde skrevet dette for mange uker siden. Men tiden går så fort, man blir distrahert vekk fra de virkelig viktige tingene (evt. stikk motsatt), og da blir ting aldri gjort, de blir liggende, hoper seg opp og gnager sårt på samvittigheten. Man tenker på det før man legger seg, tenker på alt man egentlig burde gjort, føler at tiden aldri strekker til. Selv om det sjeldent er det som er problemet.

Overskriften, ja. Fin? Ja. Funksjonell? Veldig. Jeg skal nå fortelle dere om lørdag 17. januar 2009, også kjent som Gaza-lørdag. Jeg husker jeg tenkte på hvor heldig jeg var rett før jeg stupte utmattet i seng. Heldig som hadde så mange fine mennesker i klassen min, som faktisk gidder engasjere seg når de blir oppfordret til det.

Det hele startet vel egentlig tidligere samme uken. Hadde vært på trening og stod i dusjen, sint og forbannet på alt som skjer i Gaza, spesielt sint på at det går utover så mange uskyldige. Barna som blir skadet for livet. Ikke bare de fysiske skadene og tapene av liv. Det er kanskje de psykiske skadene som er verst. Som å oppleve at familiemedlemmer blir drept, kanskje se det selv, bygge opp et hat til en fiende du bare ser som soldat og bosetter.

Mens jeg stod der ble jeg egentlig litt sint på meg selv også. Sint på at jeg ikke gjør nok. Jeg kjører min sedvanlige rutine, går på skolen, trener, spiser, hører på musikk, leser nyheter, rister på hodet over det jeg ser og leser, før jeg sekunder etter svitsjer over på en sit.kom og ler meg skakk. Glemmer det jeg akkurat så.

Kort oppsummert fant jeg i løpet av de 10 minuttene jeg stod i dusjen ut at jeg skulle invitere hele klassen, ca. 60 stk, over til vår lille studentbolig og vise filmen Death in Gaza (anbefales!), snakke om Palestina, servere litt arabisk fingermat og samle inn penger til Gaza KFUM.

Og det gjorde jeg. Vi. Over 30 fra klassen dukket opp og hele 2800 kr fikk vi samlet inn den kvelden.

Da føler man seg heldig før man legger seg.

Vil du gi penger til Gaza KFUM? Trykk her.

Les mer om Gaza KFUMs arbeid her.

Vi glemmer ikke!

Skrevet av Hadi Ghalegolabi- styremedlem, Benjamins Minnefond

26. januar 2001 løper to 15-åringer for å redde livet. Etter seg har de nynazister med kniv. Benjamin Hermansen blir drept.

Jeg overlevde. Det er åtte år siden nå, Benjamin. Åtte år i dag siden den kvelden vi to løp for livet på Åsbråten. Det er så lenge siden, men for meg føles det likevel som i går. Jeg kjenner fortsatt hjertet mitt banke i brystkassen og hører deg rope i sjokk når de nådeløse og urettferdige stikkene treffer deg. Det var så brutalt.

Jeg vet det, for jeg var sammen med deg, bror. Jeg løp også, men jeg slapp billig unna. Jeg overlevde.

Hudfargens betydning.
Samtidig som jeg skriver, innsettes USAs nye president. Du ville likt dette Benjamin! Verdens mektigste mann har samme hudfarge som din. En hudfarge som har hindret mennesker så altfor lenge et verdig liv, hindret drømmer og muligheter.

Men nå kan folk drømme igjen. Alt føles mulig. Hudfarge er en sterk sak, men kanskje den vil ha mindre betydning fremover?

Rasisme dreper.
At du måtte miste livet på grunn av hudfargen din er så meningsløst. Og dessverre er du ikke den eneste. Rasisme setter ikke bare folk på plass, den kan også drepe.
Du sa engang at du var så glad for at du hadde et norsk navn, for da ble du ikke forhåndsdømt. Du ville at folk skulle dømmes etter deres karakter, ikke etter navn, hudfarge eller kultur. Den veien er fortsatt lang. Men når man heter Hussein og kan bli president i USA, bør man også kunne få jobb i Norge selv om man heter Ali.

Endringen.
Etter den vonde natten sa alle politikere, artister, og sånne som snakker hele tiden i mediene, at nå skulle det skje en endring! Det har nok skjedd mye positivt, kanskje mest fordi folk har blitt mer vant med å leve sammen, men utfordringene er der fortsatt. Utestengning fra arbeidslivet og boligmarkedet. Mobbing på skolen. Ydmykelser og vonde kallenavn.
Episoder som brenner seg fast. Jenter mister jobben når de velger å bruke hijab. En prest i Trøndelag, en dame på Grønland og en mann på Mortensrud ble slått ned på grunn av hudfarge. En somalier ble drept i Trondheim. En 16-årig asylsøker ble skutt på Hvalstad. Det er ikke over.

Barn skal ikke drepes.
Jeg har tenkt mye på deg når bildene fra Gaza har strømmet inn den siste tiden. Barn og unge som ikke har noe sted å flykte, som blir trengt inn i et hjørne og drept, bare fordi noen vil det. Det er selvsagt forskjell på et enkelt menneske som både overgriper og offer, og en hel stat og et helt folk. Men å drepe et barn er like urettferdig, umenneskelig og grusomt uansett.
De store fakkeltogene som vitner om at folk bryr seg. Lysene som tennes. Det minner også om de kalde dagene i 2001. 40000 gikk i fakkeltog for deg Benjamin. De kjente deg ikke. Men de brydde seg. Jeg lurer på om de bryr seg fortsatt?

Benjamins Minnefond.
Jeg husker at du sa du ville bli noe stort. Alle skulle kjenne navnet ditt. Det ble jo sånn, men ikke på den måten noen hadde tenkt. Navnet ditt står nå i skolebøker, på nettsider, det deles ut priser i ditt navn. Ikke fordi du gjorde noe stort, du løp bare ikke fort nok.

Et minnefond ble også opprettet i ditt navn. Organisasjoner, arbeidsplasser og enkeltpersoner har samlet inn penger til fondet. I løpet av disse årene har hundretusenvis av kroner blitt delt ut til prosjekter over hele landet. Prosjekter som skal få ungdom til å endre holdning, tenke fellesskap og hindre rasisme.

Endre holdninger.
Noen vil lage en konsert, andre et skoleopplegg. Det utgis bøker og musikk, noen samler ungdom til dans, andre til fotball, til dugnad og innsats for å endre holdninger.
Felles er at de vil ha et samfunn hvor man ikke trenger et norsk navn for å oppnå muligheter.

Bryr seg fortsatt.
Så folk bryr seg fortsatt, Benjamin. Ungdom bruker fritiden sin til å gjøre noe for andre. Voksne sprer gode holdninger og verdier videre. Det er godt å se at vi er på rett spor.

I disse dager samler elever fra den gamle skolen vår inn penger til minnefondet ditt. De kjente deg ikke fordi de var så unge den gangen vi gikk på skolen. Men de vil likevel være med å støtte arbeidet fondet gjør og skal gjøre i fremtiden. De bryr seg. Det rører meg.

Blitt et symbol.
Du har blitt et symbol, Benjamin. Ikke bare for elevene fra Holmlia skole. Navnet ditt symboliserer hvor meningsløs rasisme kan være og hvor urettferdig volden kan ramme. Det må vi leve med.

Benjamin Hermansen, 15 år, ble drept av nynazister. For oss som kjente deg er du så mye mer. Det skal vi bevare. I minnefondet som bærer ditt navn skal vi ikke minnes deg, men i ditt navn skal vi prøve å gjøre mangfoldet i samfunnet mer synlig og være med å hindre at rasisme får utvikle seg. Vi vil ganske enkelt ikke at flere blir ofre for rasisme.
Nå skal vi videre. Livet vårt. Arbeidet vårt. Samfunnet.

Jeg har fått en datter, bror. Hun skal vokse opp i en ny tid. Hennes muligheter skal ikke stenges fordi hun har en mørkere hudfarge enn flertallet, eller har et navn som er vanskelig å uttale. Sammen med andre barn i dette landet skal hun i fremtiden bli behandlet og vurdert etter hva hun kan. Det er lov å drømme nå.

Men ingenting vil skje uten handling. Derfor skal jeg fortsatt jobbe i minnefondet og derfor ber jeg også andre være med å gi plass til fargene, annerledesheten og de nye generasjonene som er på vei. Vi får det til en dag.

Jeg lover, bror.

Publisert i Aftenposten, 27/1-09

Veien til katastrofen

Kåre Willoch

- De som forsvarer den israelske politikken overfor palestinerne, støtter en politikk som kan føre til hat og katastrofe for Israel.

100 års dobbeltmoral. Vår tids ulykker for det palestinske folk har sammenheng med nesten 100 års dobbeltmoral i den vestlige verden. Ord om frihet, demokrati og fred er blitt kombinert med en makeløs toleranse for okkupasjon og undertrykkelse av palestinere. Man har gjort kritikk mot overgrep virkningsløs ved konsekvent å rette den mot undertrykkere og undertrykte samtidig. Når overgrepene skaper ekstremisme blant de undertrykte, brukes det som bevis for at undertrykkelsen er berettiget. Når de undertrykte reiser seg, understreker man undertrykkernes rett til selvforsvar.

Forespeilet frihet.
Det begynte under første verdenskrig. Da ble araberne – også i Palestina – forespeilet frihet som lønn for å delta i krigen mot Tyrkia, som var alliert med Tyskland. Men samtidig sluttet Frankrike og Storbritannia en avtale om deling av Midtøsten mellom seg. Og for å få jødisk støtte til de allierte, ble de lovet et «nasjonalt hjem» i et område der 90 prosent av folket var arabere. I mellomkrigstiden ble palestineres forsøk på å få beholde det landet som de hadde røtter i siden før sagatiden i Norge, brutalt knust av britene.

Forbrytelser mot jødefolket.
Etter europeeres ufattelige forbrytelser mot jødefolket under siste verdenskrig mente den vestlige verden at jødene måtte få en egen stat, i et område der det fremdeles var langt flere arabere enn jøder. Arabiske stater foreslo da at man skulle spørre den internasjonale domstolen i Haag om FN hadde folkerettslig grunnlag for å opprette en stat for et folk i et område der det bodde et annet folk. Da nektet Vesten å trekke folkeretten inn i en sak om et folks rett. Men FN bestemte i hvert fall at ingen som bodde i området skulle miste noen rettigheter, eller lide noen overlast, som følge av delingen av landet.

Men da jødiske terrorister i 1948 gjennomførte massakre mot sivile for å få arabere til å flykte fra det som skulle bli Israel, gjorde ingen av dem som hadde vedtatt at slikt ikke skulle skje, noe av betydning for å hindre det. Disse massakrene er beskrevet av den israelske historikeren Benny Morris.

FNs vilkår brutt.
Til tross for at FNs viktigste vilkår for opprettelse av staten Israel var brutt, trodde palestinske flyktninger at de ville få reise tilbake til sine hjem. Men Israel nektet dem adgang og beslagla deres eiendom, uten erstatning. I deres tilfelle ville ingen vestlige makter presse gjennom de menneskerettigheter som de hadde vært med på å garantere. Dermed oppsto flyktningeproblemet. Det var disse overgrepene mot arabere i Palestina som skapte så sterke reaksjoner i arabiske land at mange jøder følte at de måtte utvandre derfra til Israel.

Krigen i 1967 ble en ny milepæl. Israels tidligere utenriksminister Shlomo Ben-Ami skrev i sin bok Scars of War, Wounds of Peace: «Etter nederlaget (i 1967) kunne araberne ha godtatt fred på grunnlag av grensene fra 1948 ... Men nå ville et beruset Israel ha mer, og unnlatelsen av å skape fred ledet både til en gjenoppliving under israelsk okkupasjon av en rasende palestinsk nasjonalisme og oppkomsten av ... en messiansk nasjonalreligiøs jødisk ekspansjonisme» («Economist» 11. februar 2006)

Etter dette har Israel bosatt stadig flere egne borgere på palestinsk land, i strid med folkeretten, som vestlige land angivelig legger stor vekt på. Ingen har gjort noe av betydning for å beskytte palestinerne mot dette.

Oslo-avtalen.
Oslo-avtalen av 1993 ga palestinerne håp om en egen stat. Men budskapet til palestinerne ble: Hvis dere vil ha en egen stat, må dere innstille all voldelig motstand mot okkupasjonen. Samtidig viste de voksende israelske bosettingene på palestinsk land at de ikke ville få noen egen stat uten voldelig motstand. Da Oslo-prosessen begynte bodde 116000 israelere på Vestbredden og i Gaza. Nå nærmer antallet seg 300000. (Tall fra «Foreign Policy») Da beslagleggelsen av palestinsk land førte til palestinsk motstand, grep Israel til folkerettsstridig brutalitet mot dem.

Etter valget blant palestinerne i 2006 krevet vestlige makter at de som tapte, nemlig Fatah, skulle ha makten. Man nektet å snakke med Hamas, som vant. Dette var Vestens holdning til demokrati. Slik klarte man å splitte palestinerne. Begrunnelsen var at Hamas ville utslette Israel. Man så bort fra signaler om at Hamas var villige til å gi opp denne ekstremismen. («Economist» 3. januar). Men det var et vilkår at Israel skulle trekke seg ut av okkuperte områder. Det ville Israel ikke. Svaret ble i stedet det som hvite undertrykkere alltid har gitt, før de har måttet gi opp undertrykkelsen: Man vil ikke snakke med terrorister. Etter undertrykkernes definisjon er de som dreper flest sivile ikke terrorister. De legger til grunn at drap bare er terrorisme når de rammer undertrykkernes folk.

Fiender må snakke sammen.
Nelson Mandela har sagt at hvis det skal bli fred, må fiender snakke sammen. Israel valgte en annen vei. «Financial Times» skrev 4. januar om blokaden av Gaza som Israels svar på at palestinerne hadde stemt på Hamas. «Economist» mener at Israel og USA håpet at den nøden som beleiringen skapte, skulle vende folket mot Hamas. Det ble omvendt. Og, som «Economist» skrev 3. januar: Det siste strå kom da Israel, i november, tross våpenhvilen, drepte seks Hamas-folk. Hamas svarte med raketter.

Resten av tragedien har vi sett hver dag på TV. Men hvordan kan USA, som taler om å spre frihet og demokrati, støtte undertrykkelsen av et folk, og brudd på folkeretten, og støtte tilsidesettelse av et valgresultat, slik som USA gjør når det gjelder Palestina? Om forskjellen mellom amerikanske og europeiske reaksjoner skrev «Economist» i 2006 at «Det mest opplagte svar ligger i den makt som ligger hos ... Israel-lobbyen (AIPAC) og det religiøse høyre.» Som forklaring på religionens rolle ble nevnt at «To av fem amerikanere tror at Israel ble gitt til det jødiske folk av Gud, og en av tre sier at opprettelsen av staten Israel var et skritt i retning av Kristi gjenkomst.» Ingen amerikansk politiker har særlige muligheter for å bli valgt til Kongressen uten å støtte Israel. Men forhenværende ledere – som Jimmy Carter – kan protestere mot misbruken av militær overmakt.

Katastrofe for Israel.
De som forsvarer den israelske politikken overfor palestinerne støtter en politikk som skaper et hat som kan føre til katastrofe for Israel. De gjør det enda vanskeligere for de israelerne som ønsker en annen politikk, å få sitt land til å snu kursen bort fra katastrofen. Venner av Israel bør arbeide for at Israel godtar det arabiske fredsforslaget. Det krever bl.a. grenser som før krigen i 1967, bare med slike justeringer som partene blir enige om, og garantier for Israels sikkerhet.

Publisert i Aftenposten, 15/1-09

Se opp!

Allrighti-yo, siste innlegg fra Damaskus for denne gang!

I dag har jeg filosofert litt. Eller, det er kanskje ikke noe nytt. Her kommer filosofien: Livet blir det man gjor det til selv. Velger man aa sitte inne og kjede seg, saa blir livet kjedelig. Gjor man de samme tingene hver dag, saa blir det ogsaa lite spennende og uforutsigbart, saa aa gjore litt andre ting i blant, bryte ut av rutinen er bra for en. Utvide horisonten. Bli rikere paa inntrykk. You name it.

Derfor reiste jeg ut av byen i dag. Vekk fra det folksomme, stoysote markedet, og ut paa den beige landsbygda. Jeg har funnet ut av at en gang i mitt liv skal jeg reise samme rute som noen som har skrevet en spennende reiseskildring, altsaa reise i noen andres fotspor, ha en ordentlig plan, forske paa noe og fole at jeg ikke bare har vaert paa ferie. Litt i den aanden valgte jeg aa reise 40 minutter ut av byen, til en liten landsby med navnet Seidnaya, som min nye helt William Darymple har skrevet om i sin tidligere nevnte bok.

I dag var en slags indre seier for meg. Aa bruke lokal kollektiv transport er et must naar man er i et annet land. Man faar ikke noen autentisk folelse av aa bli kjort alene og isolert rundt i en gul taxi, den eneste grunnen til at jeg har gjort det til naa er fordi det er lettere for meg aa komme i kontakt med folk, slaa an en prat med sjaaforen, stille dumme sporsmaal og faa praktisert arabisken min (vi kjorer forbi et bilde av Assad og Nasrallah som shaker hands. Maria (paa arabisk): er de gode venner eller? Presidenten og han feite mannen ved siden av. Hva heter han igjen? Sjaaforen: Det er Nasrallah. Og ja, de er veldig gode venner).

Saa i dag klemte jeg meg inn i en micro som det heter her, det vi vil kalle en minibuss, og fant ut hvor latterlig lett det er aa komme seg fra A til B i dette landet her. Og latterlig billig. 3 kroner og 75 ore betalte jeg. Man faar nesten ikke en kjaerlighet paa pinne for det i Norge lenger. Akk ja, minnes de tider da en Bugg kostet 50 ore.

Hvertfall. Seidnaya - vaar jomfru, angivelig paa arameisk - er en kristen landsby med et stort gresk ortodoks kloster i fjellskraaningen. Der inne finnes det et portrett av Jomfru Maria, som det sies at St. Lukas har malt. I korsfarertidene ansaa faktisk de kristne Seidnaya som den andre viktigste byen etter kristendommen! Mirakler skjer her, som ganske mange andre hellige steder, og pilegrimmer og barnlose kommer hit for aa bli fruktbare. Paa veggene i klosteret henger vitnesbyrd paa barn som har kommet til verden etter aar paa aar med barnloshet. Det som er interessant med dette stedet er det faktum at det baade valfarter kristne og muslimer hit, det er vel vaert turen bare for aa se en muslim og en kristen be i samme rom, foran samme hellighet.

Jeg kan ikke si jeg er helt frelst eller foler meg mer fruktbar, men det var fine mosaikker, og portrettet er sikkert fint hvis man faar oye paa det under alt det metalliske krimskramset det er dekket av. Jeg var fram og tilbake paa en to timers tid, passet meg helt perfekt!

Hva jeg likte med denne turen, og forsaavidt alle turer jeg tar er aa reise til og fra dit. Jeg tok frem boken min, leste en liten stund, men da jeg tok en titt ut av vinduet maatte jeg nesten bare legge boken fra meg.

Naturen er saa fin her, selv om den er knusktorr og bare en farge dominerer utsikten: den karakteristiske beige fargen i forskjellige nyanser. Jeg liker egentlig vinteren i Midtosten. Selv om det er dodelig kaldt, saa er det mange fordeler. Man slipper aa bli bitt av usynlige insekter som gjemmer seg i sengen, i tillegg til at det som blir gront og blomstrer, som oftest gjor det om vinteren. Reisen fra Beit Sahour til Ramallah er aller finest paa vinteren. Da har fjelltoppene i helvetesdalen skiftet til gronn kappe, og det er riktig saa fint.

Apropos gront. Trafikksystemet her fungerer ganske bra. Er det gront lys er det faktisk ganske trygt aa gaa over, de fleste stopper paa rodt lys, og man risikerer i det store og det hele ikke aa bli kjort over for hvert skritt man tar. Slik det er i Egypt. Og utenfor hostellet vaart i Beirut. Men hadde det ikke vaert for trafikkpolitiet hadde vel ikke folk brydd seg med det.

Helt trygg er selvfolgelig ikke trafikken. Her er normen at bilbeltet er til pynt og velger du aa bruke det hvis det faktisk finnes, blir du uglesett. Kjorestilen er den vanlige midtostenske. Som jeg har sagt foer, det er som aa vaere passasjer i en racerbil i et hvilket som helst tv-spill. Saan bortsett fra at bilene maa stamme fra det 1900-aarhundret, og lyden fra dem er nok til aa skremme livskiten av en hvilken som helst turist. Eller, jeg gikk kanskje litt langt der. Taxiene her er i mye bedre stand enn det jeg kan huske fra sist gang.

Etter turen tok jeg meg videre med en annen micro til gamlebyen, krusende gjennom gater som saa vidt var brede nok for den slitne hvite bussen. Jeg satt ved siden av et ganske bredt kvinnemenneske, dekket i svart fra topp til taa. Det eneste man kunne se var nesen og oynene. Under nesen var en knappenaal bling-bling style godt festet. For gud bedre, saa forferdelig det maa vaere aa avslore munnen! Nei huff, den var litt slem. De har sikkert sine gode grunner for aa gjore som de gjor.

Kjempesulten dro jeg opp reiseguiden min og fant et sted som skulle vaere veldig fint. Paa sommeren that is. Appetitten sank betraktelig da jeg midt under maaltidet saa en maur kravle forbi. Hvordan ser kjokkenetda ut?Best ikke aa tenke paa det. Det lille maaltidet jeg hadde i dag var dyrere enn i gaar, langt fra like godt og med skikkelig crappy service. Saa jeg anbefaler Beit Jabri paa det sterkeste sterke, ikke dra paa Leila's!

Paa veien til restauranten ble jeg stoppet av en selger, og jeg lovet aa komme tilbake til han for aa drikke te da jeg var ferdig aa spise. Jeg holdt loftet mitt. 26 aar, ugift og helt klar for dame. Har du noen dame for meg? Hvis du er klar for aa gifte deg er jeg ogsaa klar. Er du klar? Har du kjaereste? Jeg liker stilen din. Hvorfor barberer du deg ikke paa armene? Jeg liker faktisk ikke det. Men damene maa barbere seg paa beina, ellers rorer jeg henne ikke. Ok. Men han var egentlig ganske hyggelig. Foler liksom at guttene her er litt sann. Ganske desperate, men rett paa sak og noksaa aerlige.

Som seg hor og bor tok jeg farvel med min gode boedd Salim (han er faktisk 75 aar og da jeg sa det ikke saa saann ut, kunne han fortelle meg at det var fordi han var saa lykkelig med kona Hilda, som han ble sammen med fordi han likte navnet saa godt. SOTT!), hang rundt i sonnen Elias gull- og solvsmedsjappe og saa paa han sveise sammen ting. Naa og da stakk folk innom butikkene, og jeg ble presentert for noen av naboeierne. Saa naa har jeg ordnet meg ganske godt. Elias sa han skulle faa seg bil til sommeren, om jeg kom tilbake skulle han vise meg mange fine steder! Hehe!

Paa veien hjem bestemte jeg meg for aa dra innom togstasjonen Hijaz, som er en fantastisk ottomansk bygning det er vaert aa traske bort til. Den ble ferdigstilt i 1917, og er ganske godt tatt vare paa. En eller annen fortalte meg at naar man er turist i Midtosten er det viktigste man maa gjore aa se opp. Og virkelig rett hadde han i det - et av de beste reiseraadene man kan ta med seg! Kupler og tretak, og den tindrende lyseblaa himmelen er verdt hvert eneste sekund man titter paa dem - riktig saa flott er det!

Store og uoversiktlige Damaskus har blitt mindre og ikke saa uhaandterlig, og jeg vet jeg kommer til aa reise tilbake. Om 9 timer sitter jeg paa flyet paa vei hjem. Det skal bli godt aa komme hjem, sove i sin egen seng og komme igang med sedvanlighetene igjen.

Man kan alltids dromme seg tilbake ved aa bla igjennom de mange bildene man har tatt og tenke paa alle de flotte menneskene man har mott paa sin vei. For det er menneskene som skaper stedene, ikke turistattraksjonene.

Ba7ibbik Suriya!

Feel. Different. Look different.

Ok. Naa er jeg skikkelig heftig sint. Jeg skrev et ubeskrivelig langt (har sittet her i 1,5 time!) og innholdsfylt referat av mine siste aktiviteter, og innlegget er naa svunnet hen i det evige hav av INGENTING.

Ah. Vet ikke om jeg orker repetere alt.

Kortvverson: Jeg har klippet meg, derfor den snertne overskriften, som tilfeldigvis var slagordet til salongen jeg klippet meg paa. Jeg ser annerledes ut, men gidder ikke fortelle dere hvordan jeg ser ut.

Jeg motte tiffeldigvis paa to norske damer da jeg satt paa kafe og tilbragte resten av kvelden i den enes fantastiske leilighet et steinkast unna der jeg bor.

Jeg kom meg opp til gudstjeneste og ble skuffet og sjokkert av auksjonslignende pengeinnsamlinger. Jeg kom heller ikke i kontakt med noen, og jeg horte ingen snakke arameisk, saa min plan om aa bli invitert til noen gikk rett i dass.

Jeg gikk igjen forbi Salim, aka Skomaker Andersen, og ble matet med beige toffeedrops som 'er gode for meg'.

Jeg rotet meg bort i gamlebyen, men fant paa veien tilbake en helt fantastisk restaurant som vi var paa med klassen da jeg sist var her, med en helt anonym inngang fra en helt vanlig sidegate, som aapenbarer seg som det sykeste fatamorgana. Der er ottomansk innredning, marmor, fontene midt paa plassen, fugler som synger og klementintraer. Jeg bestilte latterlig mye mat, saa mye at jeg nesten ikke turte spise fordi jeg var saa flau.

Jeg fikk proklamert en kjaerlighetsaerklaring av en som trodde jeg ikke forstod hva seni seviorum var paa tyrkisk (jeg elsker deg), og fikk en ekstremt innpaasliten gutt paa nakken da jeg skulle ta meg hjem. Og jeg var paa en ganske kul porselensutstilling i en eldgammel karavanserai igjen skjult som en skatt mitt i markedet.

Og naa har jeg kastet bort to timer paa denne mongopc'en for aa gi dere et raattent referat av noe som egentlig var ganske spennende.

Ma3lish. Det gaar som Gud vil, det faar man godt prentet inn her.

Naa trenger kattene mat. Sjalabais.

Innimellom smale gater og livlige markeder

Da var jeg tilbake paa internettkafeen etter en helt fantastisk dag vandrende rundt i Damaskus' mangfoldige og fargerike marked. Jeg bruker penger for hvert skritt jeg tar, og sitter her med minst syv baereposer for mye som jeg overhodet ikke har plass til i min 60 liters sekk.

Jeg maa bare inntomme at jeg elsker Damaskus. Damaskus er virkelig det ekte Midtoesten for meg, paa godt og vondt. Jeg synes det er helt fantastisk aa gaa rundt i de litt shabbye, graastovete, assymetriske gatene, hore tutingen fra taxiene, ropingen fra selgerne, skimte klementin og appelsintraer der jeg vandrer, rote meg bort i de trange smugene og suge til meg alle inntrykkene. Plutselig gaar man rett inn i et palass, eller kanskje et citadell, en kirke eller en moske. Ubetalelig.

Jeg husker godt forsteinntrykket mitt da jeg kom hit for tre aar siden. Skittent, braakete, nesten litt skummelt. Naa setter jeg stor pris paa det, for ikke aa glemme hvor herlig det er at det ikke er en eneste McDonaldsrestaurant innen rekkevidde.

Maalet for i dag var 1) aa komme seg unna kattene, 2) aa finne en assyrer jeg kunne snakke med. Begge maalene gikk i boks, jeg har til og med blitt invitert paa gudstjeneste i den syrisk-ortodokse kirken i morgen tidlig. Jeg har egentlig veldig lyst til aa gaa, samtidig som at jeg er litt flau ogsaa, fordi den eneste buksen jeg har er ganske posete og fordi de fineste skoene jeg har er mine svarte, skitne Ecco-sko som ser ut som om de har blitt laget paa en annen planet. Men de er veldig gode, da. Litt random - bor faktisk rett ved siden av en Ecco-butikk. Har ikke vaert innom for aa sjekke prisene enda, tror det ligger paa sann ca samme nivaa som i Norge, altsaa altfor dyrt.

Jeg bestemte meg for aa innta lunsj slaesh middag rett utenfor den praktfulle Ummayade-moskeen i hjertet av markedene. Jeg slo opp i Lonely Planet som seg hoer og boer, og fant navnet paa en lokal restaurant som skulle befinne seg innen rekkevidde. Selvfoelgelig fant jeg den ikke med en gang, siden den var gjemt inni et bakeri, og som i gaar, saa hever alle oyenbrynene naar jeg sier at jeg kommer alene. En ting jeg har undret meg over i dag er at selgerne ikke er saa paagaende naar jeg gaar alene. Det er veldig deilig, og det gjoer at jeg foeler meg som en av dem, ikke som en turist. Selv om buksene og skoene avsloerer meg. Samtidig er det nok lettere aa komme i snakk med folk naar de vet at du er turist.

Tilbake til restauranten. Jeg har funnet ut av at det slett ikke er saa verst aa sitte alene paa restaurant. Jeg har begynt paa min andre bok siden jeg dro hjemmefra, William Dalrymples' I skyggen av Bysants, en bok jeg varmt kan anbefale for de som er interesserte i Midtoesten, og det er ikke lite stemningsfullt aa sitte inne paa en arabiskinnredet restaurant i Syrias hovedstad og lese en reiseskildring fra de samme omraadene, samtidig som de arabiske tonene fra hoytalerne og surringen fra tv-en er prikken over i-en.

Det ble maqluba, 'opp-ned', ris med aubergine og lammekjott, kombinert med en mtabbal og nybakt saj, pitaflatbrod. Maqluba var noe jeg til stadighet fikk som lunsj da jeg bodde i Beit Sahour, det eneste jeg er spent paa er om magen min taaler det. Har provd aa vaere veldig forsiktig med hvor jeg spiser, siden en gjentakelse av det som skjedde da jeg sist var her ikke akkurat staar overst paa onskelisten. Da laa jeg henslengt over dosetet hele turen. Jeg trenger kanskje ikke utdype det.

Oppslukt i boken min, med min middels sukrede tyrkiske kaffe paa den ene siden og en gjeng skravlende kelnere paa den andre, var jeg visst et syn man ikke ofte ser innimellom de arabiske familiene og bordene med skorsteinsroykende menn. Den ene kelneren, tror faktisk det var innehaveren av restauranten, inviterte meg paa te. Forst takket jeg nei, men teen maatte jeg nesten drikke likevel. Han lurte paa hva det var jeg leste, og jeg stotret fram at jeg leste om de kristne i Midtosten og hva som skjer med dem rundt i omraadene. Rett etter kom en annen og spurte om noyaktig det samme, og overraskende nok liret han av seg noen fraser paa arameisk. Tenkt om jeg var imponert! Da jeg skulle dra ville ikke innehaveren at jeg skulle betale for noe, han gjentok det tre ganger. Da jeg betalte likevel saa han litt lei seg ut, kanskje jeg brot en uskreven regel der. Jeg har bare ikke samvittighet til aa ta imot et helt maaltid.

Naar jeg saa er inne paa arameisk igjen. Det andre maalet mitt var aa finne en assyrer jeg kunne snakke med. I utgangspunktet ville jeg snakke med ham paa min gebrokne arameisk, ikke min tynne arabisk, men skjebnen ville ikke det i dag. Jeg tittet inn det stovete vinduet i butikken hans, som for det meste inneholdt solvvarer og tradisjonelle trevarer, og saa at han hadde masse Jesus og Maria-bilder der inne. Mannen som satt i den knottlille butikken var ikke mindre enn antikk. Ordentlig bestefaraktig var han, noe som varmet mitt pratesyke hjerte. Jeg spurte han om han var ortodoks, om han var syrisk-ortodoks og om han snakket arameisk. Han var syrisk-ortodoks, faktisk den eneste selgeren i gaten, og synes det var merkelig at jeg hadde valgt hans butikk ut av alle de andre. Det synes egentlig jeg ogsaa. Jeg spurte om det var noen kirker i naerheten, og han sa det var to syrisk-ortodokse i naerheten. Han forklarte meg to ruter, og spurte om jeg skjonte hvor den laa. Jeg maatte bare innromme at jeg ikke er saa flink til aa finne frem til ting, saa han laaste butikken og ble med meg.

Hele livet sitt hadde denne mannen levd i Damaskus, men opprinnelig var han fra Mardin i Tyrkia, dvs de samme omraadene som mamma og pappa er fra. Salim fortalte meg at det er ganske mange syrisk-ortodokse her, men at de blir mindre og mindre for hvert aar som gaar. Europa frister. Jeg spurte om det var problemer mellom kristne og muslimer her, og han kunne fortelle meg at hver torsdag spilte han og drakk te med en gjeng i nabolaget. Eneste kristne var han, og det hadde aldri vaert et problem. De er gode naboer, og har vaert det saa lenge han kunne huske. Vi skilte lag utenfor Mar Girgis-kirken i det kristne Bab Touma-omraadet, og han sa jeg bare maatte stikke innom butikken hvis jeg trengte hjelp til noe. Typisk arabisk gjestfrihet. Digger det.

Jeg saa den ene doren inn til kirken var aapen og spurte vaskemannen pent om jeg fikk lov til aa gaa inn i kirken for aa ta bilder. Det var helt i orden det, saa jeg tuslet rundt og saa paa de forskjellige helgenbildene som prydet veggen, i tillegg til de merkelige blaa neonkorsene som ganske glorete lyser fra rett under taket. Egentlig var jeg ikke saa interessert i aa ta bilder der, ville bare komme i snakk med noen. Saa jeg snakket villig med Musa som hadde flyttet hit fra Nord Irak for 6 aar siden. Ikke overraskende nok. Levekaarene er ikke de beste der oppe, spesielt ikke hvis du er kristen. Han var veldig interessert i Norge, hvordan sammensetningen av religionene er, om det er jobb aa faa. Om jeg ikke skulle gifte meg med en syrer og reise til Norge med ham. Gifteringen paa haanden hans glitret i den dempete lyssettingen, men kjenner jeg han rett har han vel en sonn eller to, kanskje enn fetter eller en nevo. Lyve turte jeg ikke gjore naar jeg tross alt staar midt i en kirke.

Ogsaa ble jeg invitert dit paa messe i morgen kl. 9. Tidlig. Ikke skjonte jeg hvilken helgen det var de skulle feire heller, men han snakket om doeping, saa kanskje det var doepern Johannes sin dag eller noe i den duren. Det skader hvertfall ikke aa dra dit i morgen. Hva annet skal vigdis vennelos gjore? Ligge i sengen og vente paa at de grinete kattene skal vekke meg med mjauingen sin? Evt sette seg oppaa hodet mitt mens jeg ligger der i kattetisstanken? Unnskyld. Jeg har ingen andre aa klage til, saa jeg kan likesaa godt frigjore min frustrasjon her. Det er ikke saa gaerent altsaa.

Naa har jeg tenkt meg bort paa en litt vestlig kafe og lese videre i boken min. Jeg har kommet til kapittelet om Syria, kanskje William kan gi meg ideer om hva jeg kan rote meg bort i i morgen den dag? Hvis jeg ikke blir forlovet med en syrisk assyrer, vel og merke.

Bare for kort aa kommentere det som skjer i Gaza litt ytterligere. Problemet er bare at jeg ikke vet hva jeg skal si. Det finnes virkelig ikke ord som alene kan beskrive hva jeg foler. Jeg kan rett og slett ikke fatte at det som skjer, skjer. Jeg har sittet timesvis foran tv-skjermen for aa prove aa faa oversikt, men jeg blir virkelig ikke klokere. Gaza blir angrepet fra luft, sjo og land, og aa gaa rundt med skylapper og tenke at sivile ikke blir skadet eller drept er aa sveve paa en graasvart sky av bombestov. Jeg blir kvalm av aa hoere om israelerne som er stolte av det staten deres gjor, samtidig som at jeg faar vondt i magen naar jeg ser biler med store, gronne Hamas-flagg klistret paa hele bilens bakdel og flagrende paa sidene, kombinert med Israel-fiendtlig musikk hoylytt kjorer forbi, eller naar det israelske flagget er lagt ned paa bakken i markedet slik at alle som gaar forbi skal traakke paa det. Jeg er dritt lei baade Hamas og Israels stahet, og haaper at vaapnene saa fort som mulig blir lagt ned, og at man tyr til andre losninger enn krig.

Salamaat min ash-Sham!

Beirut - the nosejob city

Ja, jeg tar faktisk den tonen. Ganske valuta og spraakforvirret vet jeg ikke hvor mye penger jeg har brukt paa ingenting i den byen, men jeg tror det er mye. Veldig, veldig mye.

Beirut er en rar by. Jeg kan veldig godt forstaa at den en gang i tiden gikk for aa vaere Midtostens Paris. Her er det fransk som er nr. 2-spraaket, gatene heter Rue-ditt-og-datt, og menneskene er ganske overlegne, med de nyopererte nesene sine pekende hoyt opp mot sky. Det er en ganske sjellos plass, med nye bygninger og blankpolerte gater, gater som ikke alltid baerer noe historisk preg. Naturlig nok. Innimellom kan man skimte blokker pepret med kulehull, og haeren er konstant tilstede. Det er baade fint og ikke fint der, for meg er ikke byen saa spesiell, den skiller seg ikke veldig fra det man finner i andre storbyer i Europa. Litt som Tel Aviv, kanskje?

Jeg talte aldri hvor mange jeg saa med neseplaster paa, men jeg kan skrive hjem om at det var mange fler enn jeg noensinne har sett. Vi bodde i Gemmayzeh, bydelen der alle nattklubbene og de fine bilene sirkulerer, med et ganske lite fint hostell i naerheten. Altsaa ikke lite og fint hostell, men lite fint hostell. De som jobbet der var helt ok de, hyggelige, hjelpsomme mennesker. Problemet var vel lokaliseringen. Vi hadde en motorveilignende vei rett utenfor vinduet, og en nattklubb i kjelleren og rett over gaten som gjorde en ganske god jobb med aa holde oss oppe om natten. Lite sovn gir sure mennesker, saa da subbet vi litt halvsyrlige rundt i Beiruts gater, og testet den ikke alltid like vellykkede kaffen paa de mangfoldige kafeene rundt om i byen.

Jeg var ganske lei av Beirut og Libanon da jeg dro derfra i gaar. Vi har vaert fryktelig daarlige tursiter, veldig mye mer kunne vi rukket om vi hadde klart aa staa opp tidligere og strukturert oss litt bedre. Men slik gikk det ikke denne gangen. Jeg maa bare krype til korset og innromme at vinteren ikke er rett tidspunkt aa besoke Midtosten paa, det er saa fryktelig kaldt. Selv om kulden ikke akkurat er noe man tenker paa naar man ser tilbake, kanskje heller ikke den konstante dunkingen fra nattklubben.

Vi saa likevel noen helt fantastiske steder i Libanon, naturen er helt til aa ta pusten av deg jo lenger nord og soer for Beirut du kommer deg. Favoritten var Byblos, eller Jbail som byen heter paa arabisk. Vi var heldige med vaeret, og utsikten var helt fortryllende. Turen opp til Bsharri var ogsaa et hoydepunkt, bokstavelig talt. Den maronittiske landsbyen laa hoyt oppe i en dal, med en helt fantastisk utsikt over snodekte fjell. Her ligger Khalil Gibran-museet, et tidligere kloster, hvor forfatteren av boken Profeten og kunstneren ligger.

En jeg motte sa hun synes det er menneskene som skaper landet, ikke turiststedene man besoker, og det synes jeg egentlig er ganske fint sagt. Jeg er helt enig. De fleste stedene vi var, var folk veldig hyggelige og hjelpsomme.

En reklameplakat paa Gardermoen har satt seg litt fast paa netthinnen, den lyder: Den som ikke reiser blir fattig paa inntrykk. Den som ikke reiser med Norwegian blir bare fattig.

Selv om jeg ikke har faatt sett alle stedene i Libanon som jeg hadde lyst til aa se, selv om jeg er dritt lei ruiner og turistaktiviteter, saa foeler jeg meg mye rikere. Man laerer mye naar man reiser, baade om seg selv og andre.

Og naa skal jeg tilbringe noen dager alene i Damaskus. I morgen vender jeg den snufsete nesen igjen mot Damaskus' marked, og regner med a kjope ting jeg ikke har plass til i sekken min og teste arabisken og prutekunnskapene mine paa de mange selgerne.

Men naa skal jeg sette meg paa en av de mange fine kafeene her og lese bok og spise lunsj.

Dere horer nok mer fra meg, naa som jeg sitter ganske viggo alene i Damaskus. To timer paa internett er nada pinacolada, det blir mer i dagene som kommer.

Hei sveis fra Syria!

Om katter og taxiturer i Damaskus by

Da sitter jeg her igjen, paa en usensurert internettkafe paa Damaskus' solside. Her er som sagt alt du kan onske deg - vestlige kleskjeder farger de ellers saa graa og halvskitne veggene fargerike, ambassadenes nyvaskede fasader glimter bak de hoye murene.

Jeg sitter her i Damaskus, litt ensom, litt tiltakslos og tenker paa hva jeg skal bruke de siste dagene mine paa. Libanon kommer jeg tilbake til, jeg vil forst fortelle litt om hvor jeg bor.

James, en tidligere studiekamerat fra Kairo har midlertidig slaatt seg ned i Cha3laan, et av de finere strokene i Damaskus. Han har for tiden to katter og en ganske stor leilighet med to soverom og balkong. Og det er digg. Kanskje minus kattene, for jeg er virkelig ikke et dyrekjaert menneske. Altsaa, jeg behandler dem ikke daarlig, men hadde jeg hatt valget, saa hadde de ikke vaert der.

Da jeg kom inn i gaar, ganske sliten etter den 4 timer lange bilturen mellom Beirut og Damaskus i en gammel, vrakeverdig Chevrolet klemt inn med 5 andre passasjerer, inkludert en jordansk gutt som horte paa hoy musikk paa den ene siden av meg, og en ekstremt religios, pratesyk irakisk gammel dame paa den andre siden, som nettopp hadde kommet med fly fra Bagdad (tydligvis ganske kraftige bein i nesa paa henne) og som konstant repeterte Koranvers, og holdt paa aa stryke med hver gang hun saa en lettkledd dame paa billboardsene paa veien. Foran satt en litt plump, tydeligvis veldig gifteklar sjaafor, en sur palestinsk mann med en merkelig hatt paa hodet og en stille dresskledd gutt. Turen var veldig mye stillere enn den andre veien, saann bortsett fra musikken og den irakiske kvinnen med munndiare.

Da jeg kom fram paa busstasjonen flokket taxihyenene seg rundt oss, og den ene kom med bedre tilbud enn de andre. Da en av dem sa han skulle kjoere meg bort med taksameter slo jeg til og tenkte at dette klarte jeg ganske bra i grunn. Men nei da. Dum som jeg er sier jeg at det er ok at det kan komme flere passasjerer paa, saa han forlater taxien og begynner aa lete etter mennesker som ikke er der. Det ender opp med at jeg betaler altfor mye, og at han slipper meg av et stykke unna der han egentlig burde sluppet meg av, siden det var for tungvindt for han aa kjoere hele veien rundt. Da jeg skulle betale hadde jeg bare en 1000-lapp, noe han selvfolgelig ikke kunne veksle, saa jeg maatte lope og finne noen som kunne veksle den saa jeg slapp aa se ham igjen.

Saa, ganske irritert paa taxisjaaforen, helt klar for aa breie meg ut paa sofaen, fant jeg to ganske grinete katter. De mjauet og mjauet, og jeg visste for aa vaere helt aerlig ikke helt hva jeg skulle gjoere med dem. Jeg hadde faatt beskjed om at en italiensk jente skulle ta seg av dem og mate dem, saa da gikk jeg utifra at hun gjorde det. Jeg satt inne mesteparten av dagen, baade fordi det er pokker saa kaldt her, men ogsaa fordi jeg hadde 0 cash, siden alle minibankene jeg kunne finne var ute av drift, men den italienske kattekvinnen kom aldri. Saa da endte det opp med en norsk kattekvinne istedet.

Apropos norsk, etter igjen aa ha tatt hundreogorten taxier med hundreogendafler merkelige taxisjaaforer, viser det seg at de fleste tror jeg er fra Maghreb, naermere sagt Tunisia. Saa da kan vi bekrefte at jeg ikke ser libanesisk ut, altsaa jeg har ikke tatt noen neseoperasjoner og gaar ikke kun med det siste og dyreste. Og det er jo forsaavidt greit aa vite.

Tilbake til kattene. De er ganske myke egentlig. Og ganske ok aa ha paa fanget naar man sitter inne og prover aa folge med paa hva som skjer litt sor for der man befinner seg. Og for aa komme med enda en digresjon - det som skjer er helt forkastelig, jeg kan ikke forstaa at det internasjonale samfunnet lar det fortsette.

Jeg fikk i tillegg med meg flere ting paa min yndlingsDubaikanal MBC4 - jeg kan fortelle dere alle hvordan Dr. Phil mener dere kan gaa ned i vekt og slutte og royke, Oprah er veldig opptatt av finanskrisen og filmen The Ringer er egentlig ganske teit. Saa da vet dere det.

Jeg dromte faktisk om katter i natt. Jeg er saa livredd for aa finne en dod katt paa kjokkenet, at det nesten odelegger nattesovnen min. Men det gikk bra i dag ogsaa, begge lever. Saa hvis noen har noen tips til hvordan jeg skal behandle kattene de neste 3 dagene, ikke nol med aa si ifra!