Dahab, Jabal Muusaa wa Ramadan Kareem

Sitter nå alene i en litt for stille leilighet i en skremmende tom og stille gate i Kairo. Skulle tro at noen hadde skrudd av strømmen på et gedigent, døgnåpent tivoli og hevet ut alle folkene. Jeg burde nyte hvert sekund av denne stillheten, men tro det eller ei, det å ikke høre tusen taxier tute i tide og utide, ikke høre folk krangle utenfor vinduet eller ikke høre gateselgerne for n'te gang skrike at de har veldig gode mangoer, er nesten litt foruroligende.

Det er ikke strømmen som er skrudd av her, men solen som har gått ned, hvilket betyr at 90 % av Kairos familier er innendørs, samlet til (ironisk nok) det kanskje aller viktigste ved fastemåneden Ramadan: Måltidene. Ramadan betyr en ny tilværelse, både for muslimene og oss andre som står på sidelinjen og observerer. Timeplanene forskyves, gatene fylles opp av fargerike Ramadan-lamper, stoffer i regnbuens farger henges opp i butikkene, de egyptiske take-away sjappene er stengt når man er sulten, og sist, men ikke minst, tidsinnstilte, sultne muslimske bomber :-)

Det er tydelig at det er en helt annen stemning her, nesten litt som når det er desember og man bygger opp julestemningen gradvis ved å åpne kalenderen, kjøpe julegaver og pynte hjemmet. Egentlig begynner vel julen hjemme i oktober en gang, eller midt på sommeren om man jobber i gavebransjen, men følelsen er den samme. Siden det er 28 døgn igjen av Ramadan kan jeg vel egentlig ikke uttale meg altfor mye ennå, men det kommer vel i takt med mine antropologiske tolkninger.

Det var en liten digresjon. Det egentlige temaet er helgeturen min til Sinaihalvøya. Det er nå et faktum at jeg er den første Korkunc i historien som har besteget Jabal Muusaa (tror jeg), Mosesfjellet som det heter på norsk, hvor Moses ifølge Gamle Testamentet mottok de ti bud. Fjellet er 2285 m.o.h., eller som jeg selv vil beskrive det: H-Ø-Y-T. I følge guidebøkene er det ca. 3750 ”trappetrinn” opp dit. Det å kalle steinblokker tilfeldig satt oppå hverandre for trappetrinn er vel å ta i noen hakk, men jeg kom meg nå omsider til toppen, etter 3,5 timers gåing i stummende mørke. Vi gikk opp dit midt på natten for å få med oss den beryktede soloppgangen, godt akkompagnert med en ubeskrivelig stor flokk russiske pilegrimer. Da vi nådde toppen husket jeg plutselig hvorfor jeg ikke savner klimaet i Norge så mye. Det var ufattelig kaldt! Ordtaket ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær” kvernet litt rundt i hodet mitt, helt til jeg ble for kald til å overhode kunne tenke. Soloppgangen var vakker, bildene snakker vel for seg selv, men det som gjorde mest inntrykk på meg var den klare himmelen og alle stjernene. Kan ikke huske å ha sett stjernene så klart og nært før, var ganske så flott!

En annen ting som skal nevnes var vår obligatoriske beduinguide som ikke kunne engelsk. Artig liten skrue det der, ja. Det som generelt var fascinerende med beduinene var deres ganske så spartanske livsstil, men håpløse kjærlighet til mobiltelefoner. Fortiden møter fremtiden! Samtlige beduiner jeg så hadde relativt nye mobiler med videokamera. Det eneste guiden sa som jeg forstod under hele turen var da jeg tok opp mobilen min: Beduinguide: Nokia? Maria: No, Siemens. Beduinguide: Amrika? Maria: No, Germany (regnet med at han fortsatt snakket om telefonen). Beduinguide: (Med et anerkjennende) Aaah! Givende samtale!

Etter pilegrimsferden tok vi en snarvisitt innom Katharinaklosteret ved foten av fjellet. Det var ubehagelig stappfullt av trøtte russere, som alle ville inn på samme sted på kortest mulig tid. Stikkordet: KAOS! Vi så det som skal være en avstamming fra den brennende busken og drakk vann fra kilden inne i klosteret som visstnok skal gi deg et lykkelig ekteskap. Gode odds her i gården hvis noen er interessert i ekteskap! Gikk ikke så bra med Sfinxen likevel, vi har slått opp, men er fortsatt gode venner assa. Vi så lissom ikke en fremtid sammen, vi er på altfor ulike stadier i livet.. Så Nina: Han er din :-)

Før vi dro til St. Katharina tok vi et lite avbrekk fra den hektiske hverdagen i den velkjente byen Dahab (gull på arabisk). For et fantastisk sted! Ingen taxier her, bare pirat pick-up'ere hvor lasteplanet var våre behagelige sitte plasser. En opplevelse i seg selv! Det var så langt unna Kairo man kan komme, tror det var deilig for lungene våre å få et avbrekk fra den ”rene” luften vi ellers puster inn her. Vi lå på stranden, spiste god mat og var rett og slett så hjernedøde som overhodet mulig.

Må nesten beklage om jeg skriver litt usammenhengende og rart i dag, men det har ikke blitt så mye søvn i helgen, så jeg dupper sånn delvis av i mellom avsnittene. Har sittet på buss i nesten 24 timer til sammen fordelt på to dager, og som sagt vært på nattevandring i fjellet, så jeg er så sliten og trøtt at jeg ikke er helt sikker på om jeg er våken eller sover. Hvis dere tror det var mulig å sove på bussen tar dere feil. 1) Jeg får ikke sove når et uidentifisert svart insekt ved flere anledninger beveger seg sakte over vinduskarmen. 2) Hver gang du er midt i mellom drømmeland og vanlig land kommer det folk for å sjekke passet ditt eller bagasjen din. 3) Egypts East Delta busser og Egypt generelt har tydeligvis ikke ordet effektivitet i ordforrådet sitt. På bussen strekningen Oslo-Bergen stoppet vi maks to ganger. Her tok de likeså godt 4-5 stopp. Og vi snakker ikke noe 5 minutters tissepause her!

Apropos tissepauser, hadde min hittil verste offentlig toalett opplevelse på Katharinaklosteret. Det er ikke vanlig å betale penger når du må på do her, du bare tipser personen som gir deg dopapir når du er inne der, hvis det er et såpass sofistikert toalett. Hvertfall – her kostet det 1 pund for å gå på do. Når man betaler for å gå på do er det minste man kan forvente seg dopapir. Det var ikke noe dopapir å se, ei heller noen do. Doen var et hull i bakken! Tror mine beskrivelser må stoppe der, for det som videre møtte meg passer seg ikke i en middels seriøs blogg…

Tror jeg skal slutte å si at jeg ikke skal skrive lange blogger lenger, for det skjer ikke.

SKRIV KOMMENTAR, TAKK!

Kos & klem